Cassandra Clare
S K YG G E J E G E R N E
De falne englers by Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Originalens tittel: The Mortal Instruments - City of Fallen Angels Tekst © 2011 by Cassandra Claire LLC Omslag © 2011 Cliff Nielsen Sitatet på side 153 fra Hamlet av William Shakespeare er hentet fra André Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1996 Sitatet på side 392 fra Paradiset (Den guddommelige komedie) av Dante Alighieri er gjendiktet av Bente Rannveig Hansen, Oslo 2014 Sitatet på side 406 fra Stormen av William Shakespeare er hentet fra André Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1970 Published in agreement with the author, c/o BAROR INTERNATIONAL, INC., Armonk, New York, U.S.A. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt av Bente Rannveig Hansen Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8200-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Josh Sommes-nous les deux livres d’un même ouvrage?
q
Del en
Tilintetgjørende engler
q Der er sykdommer som vandrer i mørke; og der er tilintetgjørende engler, som flyr innsvøpt i slør av ulegemlighet og en ikke-kommuniserende natur; som vi ikke kan se, men vi føler deres kraft og synker under deres sverd. Jeremy Taylor, «A Funeral Sermon»
1 MESTEREN
«bare kaffe, takk.» Servitøren hevet de påtegnede øyebrynene. «Vil du ikke ha noe å spise?» spurte hun. Aksenten hennes var tykk, holdningen hennes skuffet. Simon Lewis kunne ikke klandre henne; hun hadde sannsynligvis håpet på bedre tips enn hun kom til å få for en kopp kaffe. Men det var ikke hans skyld at vampyrer ikke spiste. Noen ganger når han var på restaurant, bestilte han mat likevel, bare for å opprettholde en fasade av normalitet, men sent en tirsdag kveld, når det knapt nok fantes andre gjester på Veselka, var det ikke bryet verdt. «Bare kaffe.» Servitøren trakk på skuldrene, tok den laminerte menyen og gikk for å levere bestillingen hans. Simon lente seg tilbake i den harde plaststolen og kikket seg rundt. Veselka, et spisested på hjørnet mellom Ninth Street og Second Avenue, var et av yndlingsstedene hans på Lower East Side – en gammel nabolagskafé tapetsert med svart-hvitt-tegninger der du kunne sitte hele dagen så lenge du bestilte kaffe én gang i halvtimen. De serverte også det som en gang hadde vært den beste vegetarpirogen og rødbetsuppen han visste om, men de dagene var over nå. 9
de falne englers by
Det var midt i oktober, og de hadde nettopp hengt opp Halloween-dekorasjonene – et vinglete skilt der det sto «KNEP-ELLERPIROG!», og en pappfigur av en vampyr med kallenavnet Grev Blintzula. En gang i tiden hadde Simon og Clary syntes at dekorasjonene var skikkelig komiske, men greven med de falske hoggtennene og den svarte kappen slo ikke Simon som like morsom lenger. Simon kastet et blikk mot vinduet. Det var en kjølig kveld, og løvet blåste tvers over Second Avenue som håndfuller av konfetti. Ei jente gikk langs gaten, ei jente i en trenchcoat som var stramt knyttet i livet, og med langt svart hår som flagret i vinden. Folk snudde seg etter henne da hun gikk forbi. Simon hadde sett på jenter på akkurat samme måte før i tiden, lurt på hvor de skulle, hvem de skulle møte. Ikke gutter som ham selv, såpass visste han. Men denne jenta skulle det. Dørklokken ringte da døren gikk opp og Isabelle Lightwood kom inn. Hun smilte da hun fikk se Simon, kom gående mot ham mens hun tok av seg kåpen, og hengte den over stolryggen før hun satte seg. Under jakken hadde hun det Clary ville ha kalt et «typisk Isabelle-antrekk»: en kort, ettersittende fløyelskjole, nettingstrømper og boots. Ned i skaftet på den venstre støvelen var det stukket en kniv som Simon visste at bare han kunne se, og likevel betraktet alle gjestene henne da hun satte seg ned og kastet på håret. Uansett hva hun hadde på seg, tiltrakk Isabelle seg oppmerksomhet som et fyrverkeri. Vakre Isabelle Lightwood. Da Simon først møtte henne, ville han aldri ha trodd at hun gadd å bruke tid på en fyr som ham. Det viste seg at han ikke tok helt feil der. Isabelle likte gutter som foreldrene hennes ikke likte, og i hennes univers betydde det Underjordiske – alver, varulver og vampyrer. At de hadde datet den siste måneden eller to forundret ham, selv om forholdet deres stort sett begrenset seg til et og annet møte, sånn som dette. Og selv om 10
mesteren
han ikke kunne la være å lure på om de i det hele tatt ville datet hvis han ikke var blitt forvandlet til en vampyr, hvis ikke hele livet hans hadde forandret seg i det øyeblikket. Hun strøk en hårlokk bak øret og smilte bredt. «Så fin du er.» Simon kastet et blikk på seg selv i gjenskinnet fra kafévinduet. Siden han begynte å date Isabelle, var hennes innflytelse på utseendet hans temmelig åpenbar. Hun hadde tvunget ham til å bytte ut hettejakkene sine med skinnjakker og joggeskoene med designerboots. Som tilfeldigvis kostet tre hundre dollar paret. Han brukte fortsatt de karakteristiske T-skjortene med påskrift – på denne sto det EKSISTENSIALISTER GJØR DET KJEDELIG – men jeansene hans hadde ikke lenger hull på knærne og istykkerrevne lommer. I tillegg hadde han latt håret vokse seg så langt at det falt ned i øynene på ham, og dekket pannen, men dette siste skyldtes mer en nødvendighet og ikke så mye Isabelle. Clary gjorde narr av den nye stilen hans, men når det var sagt, syntes Clary at det aller meste som angikk Simons kjærlighetsliv var hysterisk morsomt. Hun nektet å tro at han og Isabelle hadde noe seriøst på gang. Hun nektet også å tro at han hadde et like seriøst forhold til Maia Roberts, en venninne av dem som tilfeldigvis var en varulv. Og hun kunne ikke fatte og begripe at Simon ennå ikke hadde fortalt den ene om den andre. Simon var faktisk ikke helt sikker på hvordan det hadde gått til. Maia likte å komme hjem til ham og bruke Xboksen hans – de hadde ingen nede på den forlatte politistasjonen der varulvflokken holdt til – og det var ikke før den tredje eller fjerde gangen hun var der at hun hadde bøyd seg mot ham og kysset ham før hun gikk. Han hadde likt det, og etterpå hadde han ringt Clary for å spørre henne om det var nødvendig at han fortalte det til Isabelle. «Finn ut hva som er greia mellom deg og Isabelle,» sa hun. «Så kan du fortelle henne det.» 11
de falne englers by
Dette hadde vist seg å være alt annet enn et godt råd. Det hadde gått en måned, og han var fortsatt ikke sikker på hva som var greia med ham og Isabelle, så han hadde ikke sagt noe. Og etter som tiden gikk føltes tanken på å si noe mer og mer ubekvem. Så langt hadde han fått det til å funke. Isabelle og Maia var strengt tatt ikke venner, og traff hverandre sjelden. Uheldigvis for ham var det snart i ferd med å forandre seg. Moren til Clary og vennen hennes gjennom mange år, Luke, skulle gifte seg om noen uker, og både Isabelle og Maia var invitert i bryllupet, noe Simon syntes var mer skremmende enn tanken på å bli jaget rundt i New Yorks gater av en rasende gjeng med vampyrjegere. «Så,» sa Isabelle og rykket ham ut av dagdrømmene. «Hvorfor her og ikke Taki’s. Der ville de ha servert deg blod.» Hun snakket så høyt at Simon krympet seg. Isabelle var alt annet enn diskré. Heldigvis var det ingen som så ut til å lytte, ikke engang den kvinnelige servitøren som nå kom tilbake og smelte en kaffekopp i bordet foran Simon, målte Izzy med blikket og gikk igjen uten å spørre om hun ville ha noe. «Jeg liker meg her,» sa han. «Clary og jeg pleide å dra hit da hun tok timer på Tisch. De har kjempegod borsj og blintze – rødbetesuppe og friterte, søte osteboller – og dessuten har de åpent hele natten.» Men Isabelle overhørte ham. Hun stirret over skulderen hans. «Hva er det for noe?» Simon fulgte blikket hennes. «Det er Grev Blintzula.» «Grev Blintzula?» Simon trakk på skuldrene. «Det er en Halloween-dekorasjon. Grev Blintzula er for barn. Det er som greven i Sesame Street.» Han måtte smile av det uforstående uttrykket hennes. «Du vet. Han lærer barna å telle.» Isabelle ristet på hodet. «Er det et barne-TV-program der en vampyr lærer barna å telle?» 12
mesteren
«Hvis du hadde sett det, hadde du skjønt det bedre,» mumlet Simon. «Det er et visst mytologisk grunnlag for påfunnet,» sa Isabelle og slo over i den belærende skyggejegertonen. «Enkelte legender hevder at vampyrer er besatt av å telle, og at hvis man slipper noen riskorn foran dem, må de slutte med det de driver med og telle hvert eneste ett av dem. Det er naturligvis ikke sant, ikke mer enn de hvitløkgreiene. Og vampyrer har ikke noe med å lære barn noe som helst. Vampyrer er dritskumle.» «Takk skal du ha,» sa Simon. «Det er jo bare tull, Isabelle. Han er en vampyr som liker å telle. Ikke sant: «Hva spiste greven i dag, barn? Én sjokoladekjeks, to sjokoladekjeks, tre sjokoladekjeks …» Kald luft slo inn i lokalet da døren til restauranten åpnet seg og enda en gjest kom inn. Isabelle gyste og strakte ut hånden etter det svarte silkeskjerfet sitt. «Det er ikke realistisk.» «Hva ville du ha foretrukket, da? Hva spiste greven i dag, barn? Én hjelpeløs landsbyboer, to hjelpeløse landsbyboere, tre hjelpeløse landsbyboere …» «Shh.» Isabelle knyttet skjerfet rundt halsen, lente seg forover og la hånden på håndleddet til Simon. De store mørke øynene hennes var med ett oppspilte, på en måte de bare var når hun jaget demoner eller tenkte på å jage demoner. «Se der borte.» Simon fulgte blikket hennes. To menn sto borte ved glassdisken der bakervarene lå: kaker med et tykt lag melis, fat med småkaker og wienerbrød med kremfyll. Imidlertid så ingen av mennene ut til å være spesielt interessert i mat. Begge var korte og smertelig tynne, så magre at kinnbeina stakk ut som kniver i de fargeløse ansiktene. Begge hadde tynt grått hår og blekgrå øyne, og begge hadde mørkegrå, fotsid frakk med belte i livet. «Hva tror du de er for noe?» sa Isabelle. Simon myste mot dem. Begge stirret tilbake på ham, og de vip13
de falne englers by
peløse øynene deres var som tomme hull. «De likner litt på onde hagenisser.» «De er menneskelige underdanige,» hveste Isabelle. «De tilhører en vampyr.» «Tilhører? Som i …?» Hun lagde en utålmodig lyd. «Ved Engelen, du vet jo ingenting om ditt eget slag, gjør du vel? Vet du engang hvordan vampyrer blir lagd?» «Vel, når en mammavampyr og en pappavampyr er veldig glad i hverandre …» Isabelle skar en grimase mot ham. «Ok, du vet at vampyrer ikke trenger å ha sex for å reprodusere seg selv, men jeg skal vedde på at du ikke vet hvordan det foregår.» «Det gjør jeg vel,» sa Simon. «Jeg er en vampyr fordi jeg drakk litt av blodet til Raphael før jeg døde. Drikke blod pluss død er lik vampyr.» «Ikke akkurat,» sa Isabelle. «Du er en vampyr fordi du drakk litt av blodet til Raphael, og så ble du bitt av andre vampyrer, og så døde du. Man må bli bitt en eller annen gang underveis i prosessen.» «Hvorfor det?» «Vampyrspytt har … visse egenskaper. Forvandlende egenskaper.» «Æsj,» sa Simon. «Ikke noe ‘æsj’. Det er du som har magisk spytt. Vampyrer omgir seg med mennesker og suger blod av dem når de begynner å gå tomme – som vandrende snacksautomater.» Izzy snakket med forakt i stemmen. «Man skulle tro at de ville være svekket av kontinuerlig blodmangel, men vampyrspytt har faktisk helbredende kvaliteter. Det øker antallet røde blodlegemer, gjør dem sterkere og sunnere, og får dem til å leve lenger. Det er derfor det ikke er forbudt for en vampyr å leve av et menneske. Det skader dem 14
mesteren
strengt tatt ikke. Men en gang iblant finner vampyrene ut at de ikke bare vil ha litt snacks, men en underdanig – og da begynner de å gi små mengder vampyrblod til mennesket de har bitt, bare for å gjøre dem føyelige, sørge for at de forblir knyttet til eierne sine og at de liker å stå til tjeneste for dem. Alt de vil, er å være nær dem. Som deg da du gikk tilbake til Dumont. Du ble trukket mot vampyren som du hadde drukket blod fra.» «Raphael,» sa Simon spakt. «Jeg føler ikke noe brennende ønske om å være nær ham nå om dagen, bare så du vet det.» «Nei, det går over når du blir vampyr fullt ut. Det er bare de underdanige som forguder lederne sine og ikke kan være ulydige mot dem. Skjønner du ikke? Da du gikk tilbake til Dumont, tappet de deg fullstendig, og så døde du og ble en vampyr. Men hvis de ikke hadde tappet deg, hvis de hadde gitt deg mer vampyrblod i stedet, ville du før eller senere ha blitt en underdanig.» «Alt det der er veldig interessant,» sa Simon. «Men det forklarer ikke hvorfor de to der stirrer på oss.» Isabelle kikket bort på dem igjen. «De stirrer på deg. Kanskje herren deres er død og de leter etter en ny vampyr som kan eie dem. Du kan få deg et par kjæledyr der.» Hun gliste. «Eller,» sa Simon, «kanskje de er ute etter potetkakene.» «Menneskelige underdanige spiser ikke mat. De lever på en blanding av vampyrblod og dyreblod. Det holder dem skinndøde. De er ikke udødelige, men de eldes veldig sakte.» «Synd,» sa Simon og betraktet dem, «for det ser ikke akkurat ut som de eldes med stil.» Isabelle strammet seg opp. «Og de er på vei hitover. Da finner vi vel ut hva de vil, regner jeg med.» De menneskelige underdanige beveget seg som om de hadde hjul. Det virket ikke som de gikk, det var mer som om de gled lydløst framover. Det tok dem bare noen sekunder å gå gjennom hele restauranten; før de var borte ved bordet til Simon, hadde 15
de falne englers by
Isabelle nappet den skarpe, stilettliknende kniven opp av støvelen sin. Den lå på bordet og skinte i den fluoriserende belysningen. Den var i mørkt, tungt sølv, med kors brent inn på begge sider av skjeftet. De fleste våpen som var lagd for å slå tilbake vampyrer hadde kors, ettersom man antok at de fleste vampyrer var kristne, tenkte Simon. Hvem ville ha trodd at det kunne være så fordelaktig å tilhøre en minoritetsreligion? «Ikke kom nærmere,» sa Isabelle da de to underdanige stoppet ved bordet. Fingrene hennes var bare tommer fra kniven. «Framfør ærendet deres.» «Skyggejeger.» Skapningen til venstre snakket i en fresende hvisking. «Vi visste ikke at du var en del av denne situasjonen.» Isabelle hevet et nappet øyebryn. «Nøyaktig hvilken situasjon snakker du om?» Den andre underdanige pekte på Simon med en lang grå finger. Neglen var gulnet og skarp. «Vi har forretninger med dagvandreren.» «Nei, det har dere ikke,» sa Simon. «Jeg har ingen anelse om hvem dere er engang. Aldri sett dere før.» «Jeg er Mr. Walker,» sa den første skapningen. «Ved siden av meg står Mr. Archer. Vi tjener den mektigste vampyren i New York City. Lederen for den største Manhattan-klanen. «Raphael Santiago,» sa Isabelle. «I så fall vet dere helt sikkert at Simon ikke tilhører noen klan. Han er en fri representant.» Mr. Walker smilte et tynt smil. «Min mester håpet at det var en situasjon som det var mulig å endre.» Simon møtte blikket til Isabelle over bordet. Hun trakk på skuldrene. «Sa ikke Raphael til deg at han ville du skulle holde deg unna klanen?» «Kanskje han har ombestemt seg,» foreslo Simon. «Du vet jo hvordan han er. Humørsyk. Upålitelig.» «Det vet jeg egentlig ikke noe om. Jeg har ikke sett ham siden 16
mesteren
jeg truet med å drepe ham med en kandelaber. Men han tok det pent. Løftet ikke et øyebryn.» «Fantastisk,» sa Simon. De to underdanige stirret på ham. Øynene deres hadde en blek gråhvit farge, som skitten snø. «Hvis Raphael vil ha meg med i klanen, er det fordi jeg har noe som han er ute etter. Dere kan like gjerne fortelle meg hva det er.» «Vi er ikke innviet i planene til mesteren vår,» sa Mr. Archer i en arrogant tone. «Da er det bare å glemme det,» sa Simon. «Jeg drar ikke.» «Hvis du ikke ønsker å bli med oss, har vi tillatelse til å bruke makt for å få deg med.» Det virket som om kniven hoppet opp i hånden til Isabelle; i hvert fall var det så vidt man kunne se at hun rørte seg før hun plutselig hadde den i hånden. Hun vred lett på den. «Jeg ville ikke ha gjort det hvis jeg var dere.» Mr. Archer blottet tennene mot henne. «Når ble Engelens barn livvakter for bøllete underjordiske? Jeg ville ha trodd at du var hevet over ting som dette, Isabelle Lightwood.» «Jeg er ikke livvakten hans,» sa Isabelle. «Jeg er kjæresten hans. Og det gir meg rett til å gjøre helvete hett for dere hvis dere plager ham. Det er sånn det funker.» Kjæresten? Simon ble så satt ut at han kikket forbløffet på henne, men hun stirret opp på de to underdanige med flammer i det mørke blikket. For det første trodde han ikke at Isabelle noen gang før hadde omtalt seg selv som kjæresten hans. For det andre viste det hvor merkelig livet hans hadde blitt at det var det som hadde gjort ham mest forskrekket i kveld, heller enn det faktum at han nettopp var blitt innkalt til et møte av den mektigste vampyren i New York. «Min mester,» sa Mr. Walker i det han antakelig trodde var en formildende tone, «har et forslag å legge fram for Dagvandreren –» 17
de falne englers by
«Han heter Simon. Simon Lewis.» «Å legge fram for Mr. Lewis. Jeg kan love dere at Mr. Lewis kommer til å finne det meget fordelaktig dersom han er villig til å bli med oss og høre hva mesteren vår har å si. Jeg sverger på min mesters ære at det ikke kommer til å tilstøte deg noe vondt, Dagvandrer, og at du står helt fritt til å takke nei til min mesters tilbud.» Min mester, min mester. Mr. Walker uttalte ordene med en blanding av beundring og ærefrykt. Simon grøsset lett innvendig. Så fryktelig å være fullstendig bundet til noen andre, og ikke ha noen egentlig fri vilje. Isabelle ristet på hodet; hun mimet «nei» til Simon. Hun hadde sannsynligvis rett, tenkte han. Isabelle var en fremragende skyggejeger. Hun hadde jaget demoner og underjordiske lovbrytere – fordrevne vampyrer, heksemestere som praktiserte svart magi, varulver som hadde mistet kontrollen og spist en eller annen – siden hun var tolv år, og var antakelig dyktigere i jobben sin enn noen annen skyggejeger på sin alder, med unntak av broren Jace. Og så Sebastian, som hadde vært dyktigere enn dem begge, tenkte Simon. Men han var død. «Ok,» sa han. «Jeg drar.» Isabelle sperret opp øynene. «Simon!» Begge de underdanige gned seg i hendene, som kjeltringer i en tegneserie. Egentlig var ikke bevegelsen i seg selv så ekkel; det var mer det at de gjorde det samtidig og på samme måte, som om de var dukker og noen synkront hadde nappet i trådene deres. «Utmerket,» sa Mr. Archer. Isabelle smelte kniven i bordet så det skramlet og lente seg framover så det blanke håret strøk mot bordplaten. «Simon,» hvisket hun inntrengende. «Ikke vær dum. Det er ingen grunn til at du skal bli med dem. Og Raphael er en dust.» 18
mesteren
«Raphael er en vampyrherre,» sa Simon. «Blodet hans gjorde meg til en vampyr. Han er min – hva det enn kalles for noe.» «Stamfar, skaper, opphav – det finnes en million navn for det han gjorde,» sa Isabelle urolig. «Og kanskje var det blodet hans som gjorde deg til en vampyr. Men det gjorde deg ikke til en dagvandrer.» Blikket hennes møtte hans over bordet. Jace gjorde deg til en dagvandrer. Hun ville aldri ha sagt det høyt; det var ikke mange som kjente sannheten, den hele og fulle historien om hva Jace var, og hva Simon var som en følge av det. «Du trenger ikke å gjøre som han sier.» «Selvfølgelig trenger jeg ikke det,» sa Simon, og senket stemmen. «Men hvis jeg nekter å gå, tror du Raphael lar det ligge da? Han gjør ikke det, vet du. De kommer etter meg.» Han gløttet bort på de underdanige; de så ut som de var enige, skjønt det kunne være noe han innbilte seg. «De kommer til å plage meg overalt. Når jeg er ute, på skolen, hjemme hos Clary –» «Og så? Takler ikke Clary det, kanskje?» Isabelle slo ut med armene. «Greit. La meg bli med, i det minste.» «Absolutt ikke,» avbrøt Mr. Archer. «Dette er ikke en sak for Skyggejegerne. Dette er en sak for Nattens barn.» «Jeg nekter å –» «Loven gir oss rett til å ta hånd om forretningene våre i fortrolighet.» Mr. Walker snakket stivt. «Med vårt eget slag.» Simon så på dem. «Gi oss noen minutter,» sa han. «Jeg vil snakke med Isabelle.» Det ble stille et øyeblikk. Lydene fra kafeen fortsatte rundt dem. Mange stakk innom etter at kinoen på hjørnet stengte for kvelden, og servitørene løp forbi med dampende tallerkener i hendene; kjærestepar lo og pratet ved bordene i nærheten; kokker ropte bestillinger til hverandre bak disken. Ingen så på dem eller viste tegn til å ense at det foregikk noe spesielt. Simon hadde for lengst vent seg til trollglans, men av og til når han var sammen 19
de falne englers by
med Isabelle, kunne han ikke la være å føle at han var fanget bak en usynlig glassvegg, avskåret fra resten av menneskeheten og de dagligdagse tingene som foregikk der. «Greit nok,» sa Mr. Walker idet han trådte tilbake. «Men min mester liker ikke å måtte vente.» De trakk seg nærmere døren, tilsynelatende uten å bry seg om gufsene av kald luft hver gang noen gikk inn eller ut, og ble stående der som statuer. Simon så på Isabelle. «Det går greit,» sa han. «De kommer ikke til å skade meg. De kan ikke skade meg. Raphael vet alt om …» Han gjorde en ukomfortabel håndbevegelse i retning pannen sin. «Dette.» Isabelle strakte seg over bordet og strøk håret hans bakover, og det var mer en klinisk berøring enn et kjærtegn. Hun rynket brynene. Simon hadde sett Merket mange nok ganger selv, i speilet, til at han visste nøyaktig hvordan det så ut. Som om noen hadde brukt en tynn pensel til å streke opp et enkelt mønster i pannene hans, like over og mellom øynene. Av og til var det som om det endret form, som de skiftende figurene man kunne se i skyer, men det var alltid tydelig og svart, og så liksom farlig ut, som et varseltegn risset inn på et ukjent språk. «Så det … det virker faktisk?» hvisket hun. «Raphael tror det virker,» sa Simon. «Og jeg har ingen grunn til å tro noe annet.» Han grep henne rundt hånden og trakk den bort fra ansiktet sitt. «Jeg klarer meg, Isabelle.» Hun sukket. «All min erfaring tilsier at dette ikke er noen god idé.» Simon klemte rundt fingrene hennes. «Kom igjen. Du er nysgjerrig på hva Raphael vil, er du ikke?» Isabelle strøk hånden hans og lente seg bakover. «Fortell meg absolutt alt når du kommer tilbake. Ring meg først.» «Det skal jeg.» Simon reiste seg og dro igjen glidelåsen i jakken. «Og gjør meg en tjeneste, er du snill? Det vil si, to tjenester.» 20
mesteren
Hun betraktet ham med et lite smil om munnen. «Hva da?» «Clary sa at hun skal trene på Instituttet i kveld. Hvis du møter henne, så ikke fortell hvor jeg er. Hun kommer bare til å bekymre seg unødig.» Isabelle himlet med øynene. «Ok, det er greit. Og den andre tjenesten?» Simon lente seg nærmere og kysset henne på kinnet. «Prøv rødbetsuppen før du går. Den er fantastisk.» Mr. Walker og Mr. Archer var ikke de mest snakkesalige følgesvennene han kunne hatt. De førte Simon gjennom gatene på Lower East Side, og holdt seg hele tiden flere skritt foran ham med det merkelige glidende ganglaget sitt. Det begynte å bli sent, men det var masse folk i byen – de var ferdige med kveldsskiftet, eller de skyndte seg hjem etter middag, med bøyd hode og kragen brettet opp mot den kalde vinden. På St Mark’s Place var det satt opp små klaffebord langs fortauskanten der man kunne kjøpe alt fra blyantskisser av New York til osende sandeltrerøkelse. Løv raslet bortover fortauet som tørre knokler. I luften var det en lukt av eksos blandet med sandeltre, og under det igjen, eimen av mennesker – hud og blod. Det vrengte seg i magen til Simon. Han prøvde å sørge for å ha mange nok flasker med dyreblod stående på rommet sitt – han hadde et lite kjøleskap innerst i klesskapet sitt nå, der moren hans ikke kunne se det – til at han aldri ble sulten. Blodet var motbydelig. Han trodde han kom til å venne seg til det, til og med begynne å få lyst på det, men selv om det stillet den verste sulten hans, var det ingenting ved det han likte slik han hadde likt sjokolade eller vegetarburritos eller is med kaffesmak. Det var og ble blod. Men å være sulten var enda verre. Å være sulten betydde at han kjente lukten av ting han ikke ønsket å kjenne lukten av – salt på hud; den overmodne, søte lukten av blod som ble skilt ut av frem21
de falne englers by
mede menneskers porer. Det fikk ham til å føle seg sulten og forskrudd og helt på trynet. Han krøket seg sammen, stakk hendene i jakkelommene og prøvde å puste med munnen. De tok til høyre inn på Third Avenue og stanset foran en restaurant med et skilt der det sto: KLOSTER KAFÉ. HAGEN ER ÅPEN ÅRET RUNDT. Simon blunket opp mot skiltet. «Hva gjør vi her?» «Dette er det møtestedet mesteren vår har valgt.» Mr. Walker snakket rolig og behersket. «Høh.» Simon var forvirret. «Jeg trodde det var mer Raphaels stil å arrangere møter på toppen av en uinnviet katedral, eller nede i en eller annen krypt full av knokler. Han har aldri stått for meg som den trendy restauranttypen.» Begge de underdanige stirret på ham. «Har vi et problem, Dagvandrer?» spurte Mr. Archer omsider. Simon følte det som om han hadde fått kjeft. «Nei. Null problem.» Interiøret i restauranten var mørkt, med en bar med marmorplate langs hele den ene veggen. Ingen servitører kom bort til dem mens de gikk gjennom lokalet til en dør på den bakre veggen, og gjennom døren og ut i hagen. Mange restauranter i New York hadde hageterrasse; ikke mange holdt åpent på denne tiden av året. Denne hagen var et gårdsrom mellom flere bygninger. Veggene var malt med trompe-l’oeil freskomalerier som forestilte italienske hager fulle av blomster. I trærne, der bladene hadde fått høstfarger og var gylne og rustrøde, var det hengt opp hvite lyslenker, og varmelampene som sto spredt innimellom bordene kastet et rødlig skjær. En liten fontene plasket musikalsk midt i gårdsrommet. Bare ett bord var opptatt, og ikke av Raphael. En slank kvinne i en bredbremmet hatt satt ved et bord inntil veggen. Mens Simon så forbløffet på henne, løftet hun en hånd og vinket til ham. Han snudde seg, men det var naturligvis ingen bak ham. Walker og 22
mesteren
Archer hadde begynt å røre seg igjen; Simon fulgte forundret etter da de krysset gårdsrommet og stoppet et par meter fra der kvinnen satt. Walker bukket dypt. «Mester,» sa han. Kvinnen smilte. «Walker,» sa hun. «Og Archer. Meget bra. Takk for at dere hentet Simon hit til meg.» «Vent litt.» Simon så fra kvinnen til de to underdanige og tilbake. «Du er ikke Raphael.» «Kjære vene, nei.» Kvinnen tok av seg hatten. En enorm manke av sølvblondt hår, skinnende i juletrebelysningen, flommet ned over skuldrene hennes. Ansiktet var glatt og hvitt og ovalt, veldig vakkert, med to store, lysegrønne øyne. Hun hadde lange svarte hansker, svart silkebluse og blyantskjørt, og et svart skjerf rundt halsen. Det var umulig å si hvor gammel hun kunne være – eller hvor gammel hun hadde vært da hun ble forvandlet til en vampyr. «Navnet mitt er Camille Belcourt. Jeg er henrykt over å treffe deg.» Hun holdt fram en hanskekledd hånd. «Jeg ble fortalt at jeg skulle møte Raphael Santiago her,» sa Simon, som unnlot å ta hånden hennes. «Jobber du for ham?» Camille Belcourt lo som en rislende fontene. «På ingen måte! Skjønt en gang i tiden jobbet han for meg.» Da husket Simon. Jeg trodde lederen for vampyrene var en annen, hadde han en gang sagt til Raphael, i Idris – det føltes som en evighet siden. Camille har ennå ikke vendt tilbake til oss, hadde Raphael svart. Jeg leder i hennes sted. «Du er den øverste vampyren,» sa Simon. «I Manhattan-klanen.» Han så på de underdanige. «Dere lurte meg. Dere sa at jeg skulle møte Raphael.» «Jeg sa at du skulle møte mesteren vår,» sa Walker. Øynene hans var store og tomme, så tomme at Simon lurte på om de noen gang 23
de falne englers by
hadde ment å føre ham på avveier, eller om de ganske enkelt var programmert, som roboter, til å si det mesteren deres hadde bedt dem om å si, og ikke la merke til avvik fra manuskriptet. «Og her er hun.» «Så sannelig.» Camille ga sine underdanige et strålende smil. «Vennligst la oss være i fred, Walker, Archer. Jeg må snakke med Simon alene.» Det var noe med måten hun uttalte det på – både navnet hans og ordet «alene» – som var som et hemmelig kjærtegn. De underdanige bukket og trakk seg tilbake. Idet Mr. Archer snudde seg og gikk, fikk Simon øye på et merke på siden av halsen hans, et dypt blåmerke, så mørkt at det så ut som det var malt på, med to enda mørkere prikker inni. De mørkere prikkene var stikk, omringet av tørr, knudrete hud. Simon kjente at det løp kaldt nedover ryggen på ham. «Vær så snill,» sa Camille og klappet på stolen ved siden av seg. «Sett deg. Vil du ha litt vin?» Simon satte seg i en ukomfortabel posisjon helt ytterst på den harde metallstolen. «Jeg drikker ikke noe særlig.» «Selvfølgelig ikke,» sa hun forståelsesfullt. «Du er jo knapt nok et småkryp, er du ikke? Ikke bekymre deg så fælt. Med tiden vil du kunne lære deg å drikke både vin og andre ting. Enkelte av våre eldste kan innta menneskelig føde med bare noen få bivirkninger.» Bare noen få bivirkninger? Simon likte ikke helt hvordan det hørtes ut. «Kommer dette til å ta lang tid?» ville han vite, og kikket demonstrativt på mobilen sin, som fortalte ham at klokken var passert halv elleve. «Jeg må komme meg hjem snart.» Camille tok en slurk av vinen sin. «Jaså? Og hvorfor må du det?» Fordi moren min sitter oppe og venter på meg. Ok, det var ingen grunn til at denne dama trengte å vite det. «Du avbrøt daten min,» sa han. «Jeg lurte bare på hva som var så viktig.» 24
mesteren
«Du bor fortsatt sammen med moren din, stemmer ikke det?» sa hun og satte fra seg glasset. «Litt merkelig, synes du ikke, at en mektig vampyr som du nekter å flytte hjemmefra og slutte seg til en klan?» «Å ja, så du avbrøt daten min for å gjøre narr av meg fordi jeg fremdeles bor hjemme hos foreldrene mine. Kunne du ikke ha gjort det en av de kveldene jeg ikke har en date? Det er de aller fleste kveldene, i tilfelle du lurer.» «Jeg håner deg ikke, Simon.» Hun lot tungen gli over underleppen sin som om hun slikket i seg restene av rødvinen. «Jeg vil vite hvorfor du ikke er blitt en del av Raphaels klan.» Som også er din klan, eller hva? «Jeg fikk en sterk følelse av at han ikke ville jeg skulle være en del av den,» sa Simon. «Han sa vel mer eller mindre at han ville la meg være i fred hvis jeg lot ham være i fred. Så jeg har latt ham være i fred.» «Har du?» De grønne øynene hennes glødet. «Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli en vampyr,» sa Simon mens han halvveis lurte på hvorfor han fortalte disse tingene til en fremmed kvinne. «Jeg ville ha et normalt liv. Da jeg fant ut at jeg var en dagvandrer, trodde jeg at jeg faktisk kunne få det. I hvert fall tilnærmet. Jeg kan gå på skole, jeg kan bo hjemme, jeg kan være sammen med moren min og søsteren min –» «Så lenge du aldri spiser foran dem,» sa Camille. «Så lenge du skjuler din trang til blod. Du har aldri livnært deg av et menneske, har du vel? Bare blod i poser. Harskt. Fra dyr.» Hun rynket på nesen. Simon tenkte på Jace, men skjøv tanken fra seg med det samme. Jace var ikke akkurat menneskelig. «Det stemmer.» «Du kommer til å gjøre det. Og når du gjør det, kommer du aldri til å glemme det.» Hun lente seg forover, og det lyse håret hennes strøk mot hånden hans. «Du kan ikke skjule ditt egentlige jeg for alltid.» 25