Skyggejegerne 3

CASSANDRA CLARE

S K YG G E J E G E R N E

Glassbyen Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Originalens tittel: The Mortal Instruments: City of Glass Tekst © Cassandra Clare, 2009 Omslag © Cliff Nielsen, 2009 Sitatet på side 7 fra Det tapte paradis av John Milton er hentet fra Arthur O. Sandveds gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1993 Sitatet på side 209 fra Helligtrekongersaften eller hva dere vil av William Shakespeare er hentet fra André Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1997 Sitatet på side 473 fra Visdommens syv søyler – En triumf av T.E. Lawrence er hentet fra Olav Angells oversettelse, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1970 Published in agreement with Barry Goldblatt Literary, New York, represented by Ia Atterholm Agency, Sweden.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt av Bente Rannveig Hansen Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5552-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til moren min. ÂŤJeg teller bare de timene som skinner.Âť

q

Lang og hard er veien ut av helved opp mot lyset.

John Milton, Det tapte paradis

DEL I

GNISTER HØYT I VÆRET

q Men mennesket er født til lidelse, gnister som flyr høyt i været.

Jobs bok 5,7

1 PO RTA L EN

kulden fra uken før hadde sluppet taket, og det var sol og blå himmel da Clary gikk med raske skritt over plenen foran huset til Luke. Hun hadde trukket hetten på jakken over hodet for at håret ikke skulle blåse i ansiktet på henne. Selv om det var varmere i luften, kunne vinden fra East River fremdeles være bitende kald. Den bar med seg en svak kjemisk lukt av asfalt, bensin, blandet med eimen av brent sukker fra den nedlagte fabrikken nede i gaten.

Simon satt og ventet på henne på trappen, i en lenestol med ødelagte springfjærer. Han balanserte DS-en sin på jeanskledte knær og trykket iherdig på den. «Mål,» sa han da hun kom gående opp trappen. «Jeg tar rotta på Mario Kart.»

Clary skjøv hetten bakover og ristet håret vekk fra ansiktet mens hun lette i lommen etter nøklene. «Hvor har du vært? Jeg har prøvd å ringe deg flere ganger i dag.»

Simon reiste seg og stakk den blinkende spillkonsollen ned i skuldervesken sin. «Jeg var hos Eric. Øvde med bandet.»

Clary holdt opp å fikle med nøkkelen i låsen – den hadde det med å kile seg fast – og så spørrende på ham. «Med bandet? Betyr det at du fortsatt …»

11

glassbyen

«Er med i bandet? Hvorfor skulle jeg ikke det?» Han la armen rundt henne. «La meg gjøre det der.»

Clary sto stille mens Simon uanstrengt vred nøkkelen rundt i den gjenstridige gamle låsen. Hånden hans kom borti hennes; huden hans føltes kald i den kjølige vinden. Hun skalv litt. Uken før hadde de droppet forsøket på å innlede et kjæresteforhold, og hun følte seg fremdeles forvirret hver gang hun så ham.

«Takk.» Hun tok nøkkelen ut av låsen uten å møte blikket hans.

Det var varmt inne i stuen. Clary hengte fra seg jakken på knaggrekken i gangen og satte kursen for gjesterommet. Simon gikk rett bak henne. Hun rynket pannen. Kofferten hennes sto åpen på sengen, og klærne og skisseblokkene hennes lå strødd omkring.

«Jeg trodde du bare skulle være i Idris et par dager,» sa Simon og så seg forbløffet rundt i det rotete rommet.

«Jeg skal det, men jeg aner ikke hva jeg skal ha med meg. Jeg har nesten ingen skjørt eller kjoler, men tenk om jeg ikke kan gå med bukser der?»

«Hvorfor skulle du ikke kunne bruke bukser? Du skal til et annet land, ikke til et annet århundre.»

«Men Skyggejegerne er så gammeldagse, og Isabelle går alltid kledd i kjole –» Clary sukket. «Det er egentlig ikke det som er problemet. Jeg er bekymret for mamma, og så overfører jeg bekymringene til garderoben min. Vi snakker om noe annet.

Hvordan gikk øvingen? Fremdeles ikke funnet noe navn på bandet?»

«Det gikk fint.» Simon satte seg på skrivebordet og lot beina dingle i luften. «Vi vurderer et nytt motto. Noe ironisk, som for eksempel: ’Vi har sett en million ansikter og rocka åtti prosent av dem.’»

«Har du fortalt Eric og de andre at …»

«At jeg er en vampyr? Nei. Det er ikke noe man forteller hvem som helst.»

12

portalen

«Kanskje ikke, men de er jo vennene dine. De burde få vite om det. Og dessuten kommer de bare til å synes at det gjør deg til en skikkelig rockelegende, som han der vampyren Lester.»

«Lestat,» sa Simon. «Du mener vampyren Lestat. Og han er oppdiktet. Forresten har jeg ikke fått med meg at du løper rundt og forteller alle vennene dine at du er en skyggejeger.»

«Hvilke venner prater du om? Du er vennen min.» Hun dumpet ned på sengen og så opp på Simon. «Og jeg fortalte det til deg, ikke sant?»

«Fordi du ikke hadde noe valg.» Simon la hodet på skakke og så på henne. Lyset på nattbordet ble reflektert i øynene hans og ga dem en sølvfarget glans. «Jeg kommer til å savne deg.»

«Jeg kommer til å savne deg også,» sa Clary, selv om hun følte en kriblende forventning som gjorde det vanskelig å konsentrere seg. Jeg skal til Idris! sang det inni hodet hennes. Jeg skal få se Skyggejegernes hjemland, Glassbyen. Jeg skal redde mamma.

Og jeg skal være der sammen med Jace.

Simon fikk et glimt i øynene som om han kunne høre tankene hennes, men stemmen hans var vennlig. «Fortell meg én gang til hvorfor du må reise til Idris? Hvorfor kan ikke Madeleine og Luke ordne opp i dette uten deg?»

«Fordi tilstanden til mamma skyldes at en trollmann – Ragnor Fell – kastet en forbannelse over henne. Madeleine sier at vi trenger ham for å finne ut hvordan vi kan reversere forbannelsen. Han kjente mamma, og Madeleine tror han kommer til å stole på meg ettersom jeg likner sånn på henne. Og Luke kan ikke bli med meg.

Han kunne ha blitt med til Idris, men han kommer seg visstnok ikke inn i Alicante uten at Enklaven godkjenner det, og det vil de ikke. Og ikke si noe til ham om dette, er du snill – han er ikke særlig fornøyd med at han ikke kan bli med. Hvis han ikke hadde kjent Madeleine fra før, tviler jeg på at han ville ha latt meg reise i det hele tatt.»

13

glassbyen

«Men familien Lightwood kommer jo til å være der. Og Jace.

De kommer til å hjelpe deg. For Jace lovte å hjelpe deg, ikke sant?

Han har ikke noe imot at du blir med?»

«Selvfølgelig hjelper han meg,» sa Clary. «Og selvfølgelig har han ikke noe imot at jeg blir med. Han synes det er fint.»

Hun visste godt at dette ikke var sant.

Clary hadde dratt rett til Instituttet etter samtalen med Madeleine på sykehuset. Jace hadde vært den første hun røpet morens hemmelighet til, selv før hun fortalte det til Luke. Jace hadde bare stått der og stirret på henne mens han ble blekere og blekere jo mer hun sa, som om hun ikke fortalte ham hvordan hun kunne redde moren, men langsomt tappet ham for blod.

«Du drar ikke,» sa han da hun hadde snakket ferdig. «Du skal ikke til Idris, om jeg så må binde deg og sitte på deg helt til du glemmer hele denne syke ideen.»

For Clary føltes det som om han hadde gitt henne en ørefik.

Hun hadde trodd at han ville bli glad. Hun hadde løpt hele veien fra sykehuset til Instituttet for å fortelle ham det, og her sto han i korridoren og stirret mørkt på henne. «Men dere skal jo reise.»

«Ja, vi skal reise. Vi må reise. Enklaven har innkalt alle de aktive enklavemedlemmene som kan reise, til et rådsmøte i Idris. De skal stemme over hva de skal gjøre med Valentine. Og ettersom vi var de siste som så ham …»

Clary avbrøt ham. «Hvis dere skal reise, hvorfor kan jeg ikke bli med?»

Det direkte spørsmålet så ut til å irritere ham enda mer. «Fordi det ikke er trygt for deg der.» «Å? Men det er trygt her? Jeg har vært nær ved å bli drept minst ti ganger den siste måneden, og hver gang har det skjedd her, midt i New York.»

«Det er fordi Valentine har fokusert på de to Dødens instru14

portalen

menter som befant seg her,» sa Jace mellom sammenbitte tenner.

«Nå kommer han til å flytte oppmerksomheten over til Idris, det er noe alle vet …»

«Det kan vi ikke være sikre på,» sa Maryse Lightwood. Hun hadde stått i skyggen i døråpningen uten at noen av dem hadde sett henne. Nå tok hun noen skritt fram i inngangspartiet, der den grelle belysningen framhevet de dratte ansiktstrekkene hennes. Ektemannen hennes, Robert Lightwood, var blitt skadet av demongift under kampene uken før og hadde trengt kontinuerlig pleie siden da. Clary tenkte at hun måtte være ubeskrivelig sliten.

«Og Enklaven vil treffe Clarissa. Det vet du, Jace.»

«Jeg driter i Enklaven.»

«Jace,» sa Maryse, og hørtes for én gangs skyld ut som en mor.

«Pass språket ditt.»

«Enklaven vil så mye,» sa Jace. «Det betyr ikke at den bør få alt.»

Maryse så hardt på ham, som om hun visste nøyaktig hva han snakket om og likte det dårlig. «Enklaven har ofte rett, Jace. Det er ikke urimelig at de ønsker å snakke med Clary, etter alt hun har gjennomgått. Det hun kan fortelle dem …»

«Jeg kan fortelle dem det de vil vite,» sa Jace.

Maryse sukket og henvendte seg til Clary. «Du ønsker altså å reise til Idris?»

«Bare for et par dager. Jeg skal ikke være til bry,» sa Clary og så bønnfallende på Maryse mens hun forsøkte å ignorere det rasende blikket til Jace. «Jeg sverger.»

«Spørsmålet er ikke om du kommer til å være til bry, men om du er villig til å møte Enklaven mens du er der. De ønsker å snakke med deg. Hvis svaret er nei, tviler jeg på at vi får tillatelse til å ta deg med.»

«Nei …» begynte Jace.

«Jeg møter Enklaven,» avbrøt Clary, selv om tanken var nok til 15

glassbyen

at hun frøs på ryggen. Den eneste utsendingen fra Enklaven hun kjente til så langt, var inkvisitoren, som på ingen måte hadde vært et hyggelig bekjentskap.

Maryse gned seg i tinningene. «I så fall er vi enige.» Men hun hørtes ikke det minste enig ut; stemmen hennes var spinkel og nervøs. «Følg Clary ut, Jace. Og møt meg i biblioteket etterpå. Jeg må snakke med deg.»

Hun forsvant inn i skyggene igjen uten å si ha det. Clary stirret etter henne og følte det som om hun hadde fått en bøtte med isvann over hodet. Alec og Isabelle virket oppriktig glade i moren sin, og hun var sikker på at Maryse ikke var noe dårlig menneske, men varm var hun ikke.

Jace var stram om munnen. «Se hva du har stelt i stand nå.»

«Kanskje du ikke skjønner det, men jeg er nødt til å reise til Idris,» sa Clary. «Det er noe jeg må gjøre for moren min.»

«Maryse har altfor stor tillit til Enklaven,» sa Jace. «Hun har behov for å tro at de er perfekte, og jeg kan ikke si til henne at de ikke er det, fordi …» Han tidde brått.

«Fordi det er noe Valentine ville ha sagt.»

Hun trodde han kom til å eksplodere, men alt han sa, var: «Ingen er perfekt.» Han strakte ut hånden og trykket på heisknappen. «Ikke engang Enklaven.»

Clary la armene i kors over brystet. «Er det virkelig derfor du ikke vil at jeg skal bli med? Fordi det ikke er trygt?»

Et lite sekund så han overrasket ut. «Hva mener du? Hva skulle grunnen ellers være?»

Hun svelget. «Fordi …» Fordi du har sagt til meg at du ikke har følelser for meg lenger, og det er faktisk ganske rart for meg, for jeg har fremdeles følelser for deg. Og det tror jeg du er klar over.

«Fordi jeg ikke vil at lillesøsteren min skal følge etter meg hvor jeg enn går?» Det var en skarp klang i stemmen hans, dels spøkefull, dels noe annet.

16

portalen

Heisen stanset med en skramlende lyd. Clary skjøv porten til side, gikk inn og snudde seg mot Jace. «Jeg reiser ikke fordi du er der. Jeg reiser fordi jeg vil hjelpe moren min. Moren vår. Jeg er nødt til å hjelpe henne. Fatter du ikke det? Hvis jeg ikke gjør dette, kan det hende at hun aldri våkner igjen. Du kunne i det minste late som om du brydde deg.»

Jace la hendene på skuldrene hennes. Fingertuppene hans berørte den nakne huden på halsen hennes og sendte hjelpeløse ilinger gjennom henne. Ufrivillig registrerte hun at han hadde mørke ringer under øynene og at kinnbeina hans var mer markerte enn før. Den svarte T-skjorten framhevet blåmerkene på huden hans, og de mørke øyenvippene. Han var en studie i kontraster, svart, hvitt og grått, med et og annet glimt av gull, som i øynene hans.

«La meg gjøre det.» Stemmen hans var myk, inntrengende. «Jeg kan hjelpe henne for deg. Fortell meg hvor jeg skal dra, hvem jeg skal henvende meg til. Jeg skal finne det du trenger.»

«Madeleine sa til trollmannen at det var jeg som ville komme.

Han venter Jocelyns datter, ikke Jocelyns sønn.»

Jace klemte om skuldrene hennes. «Så fortell henne at det ble endringer i planene. Jeg reiser, ikke du. Ikke du.»

«Jace …»

«Jeg gjør hva som helst,» sa han. «Hva du vil, så lenge du lover å bli her.»

«Jeg kan ikke.»

Han slapp henne brått, som om hun hadde skjøvet ham vekk.

«Hvorfor ikke?»

«Fordi hun er moren min, Jace.»

«Og min.» Stemmen hans var kjølig. «Forresten, hvorfor diskuterte ikke Madeleine disse tingene med oss begge? Hvorfor bare med deg?»

«Du vet hvorfor.»

17

glassbyen

«Fordi,» sa han, denne gangen i en enda kjøligere tone, «hun ser deg som Jocelyns datter og meg som Valentines sønn. Sånn kommer det alltid til å være.»

Han skjøv porten mellom dem igjen med et smell. Et øyeblikk ble hun stående og stirre på ham gjennom metallgitteret, som delte inn ansiktet hans i diamantformede biter. Ett enslig gyllent øye stirret tilbake på henne. Det gnistret av sinne.

«Jace …» begynte hun.

Så rykket heisen til og begynte å bevege seg med en klaprende lyd, på vei ned i katedralens tause mørke.

«Jorden kaller Clary.» Simon veivet med en hånd foran ansiktet hennes. «Er du våken?»

«Ja. Beklager.» Hun satte seg opp og ristet av seg dagdrømmeriene. Det var siste gang hun så Jace. Etter det hadde han ikke tatt telefonen når hun hadde ringt, så hun hadde lagt alle planene for reisen til Idris sammen med familien Lightwood ved å bruke Alec som motvillig og brydd mellommann. Stakkars Alec, han prøvde alltid å gjøre det som var riktig, og havnet alltid i klemme mellom Jace og moren sin. «Sa du noe?»

«Bare at jeg tror Luke er tilbake,» sa Simon og hoppet ned fra skrivebordet akkurat idet døren åpnet seg. «Og det er han.»

«Hei, Simon.» Luke hørtes rolig ut, en smule trøtt – han hadde på seg en slitt dongerijakke, flanellsskjorte, og gamle kordfløyelsbukser stukket ned i støvler som så ut til å være minst ti år gamle.

Brillene hadde han skjøvet opp i det brune håret, som hadde mer gråstenk enn Clary kunne huske. Under armen bar han en firkantet pakke med et grønt bånd omkring. «Jeg kjøpte noe til reisen din.»

«Det hadde du ikke behøvd!» innvendte Clary. «Du har gjort så mye allerede …» Hun tenkte på klærne han hadde kjøpt til henne etter at alt hun eide og hadde, var blitt ødelagt. Han hadde 18

portalen

gitt henne en ny mobiltelefon, nytt tegneutstyr, uten at hun noen gang hadde spurt ham. Så å si alt hun eide nå, hadde hun fått av Luke. Og du er ikke engang enig i at jeg skal reise. Den siste tanken ble hengende usagt mellom dem.

«Jeg vet det. Men jeg tenkte på deg da jeg så den.» Han rakte henne esken.

Innholdet var svøpt inn i flere lag med silkepapir. Clary viklet det av, og hånden hennes kom i berøring med noe mykt, som pelsen til en kattunge. Hun gispet. Det var en flaskegrønn fløyelskåpe, gammeldags, med gullfarget silkefôr, messingknapper og en stor hette. Hun bredte den utover i fanget sitt og strøk hendene over det bløte stoffet. «Det ser ut som noe Isabelle kunne hatt på seg,» utbrøt hun. «Som de kappene Skyggejegerne bruker når de reiser.»

«Nettopp. Nå kommer du til å se mer ut som en av dem,» sa Luke. «Når du er i Idris.»

Hun så opp på ham. «Vil du at jeg skal se ut som en av dem?»

«Clary, du er en av dem.» Det var noe sørgmodig ved smilet hans. «Dessuten vet du jo hvordan de behandler utenforstående.

Hvis du kan gjøre noe for å gli lettere inn …»

Simon utstøtte en rar lyd, og Clary så skyldbetynget på ham – hun hadde nesten glemt at han var der. Han studerte klokken sin. «Jeg må nesten gå.»

«Men du har jo nettopp kommet!» protesterte Clary. «Jeg trodde vi skulle finne på et eller annet, se en film eller noe …»

«Du må pakke.» Simon smilte bredt. Det var nesten så han klarte å overbevise henne om at alt var i orden. «Jeg stikker innom og sier ha det før du reiser.»

«Kom igjen,» sa Clary. «Bli en liten stund …»

«Jeg kan ikke.» Han hørtes bestemt ut. «Jeg har en avtale med Maia.» «Å. Så fint, da,» sa Clary. Maia var grei, sa hun til seg selv. Hun 19

glassbyen

var smart. Hun var pen. I tillegg var hun en varulv. En varulv som var forelsket i Simon. Men kanskje var det sånn det burde være.

Kanskje den nye vennen hans burde være fra Underverdenen. Han var tross alt fra Underverdenen selv nå. Strengt tatt burde han ikke engang tilbringe tid sammen med skyggejegere som Clary. «Da er det kanskje best du går.»

«Det er nok det.» Det mørke blikket til Simon var umulig å tolke. Dette var nytt for henne – hun hadde alltid vært i stand til å tolke ham. Hun lurte på om det var en bivirkning av vampyrismen eller noe helt annet. «Ha det bra,» sa han og bøyde seg fram som om han ville kysse henne på kinnet, før han strøk håret hennes bakover med den ene hånden. Så stanset han og trakk seg unna med et usikkert ansiktsuttrykk. Hun så spørrende på ham, men han var allerede på vei ut, føk forbi Luke i døråpningen og forsvant. Hun hørte ytterdøren smelle igjen.

«Han oppfører seg så merkelig,» utbrøt hun og klemte fløyelskåpen inntil seg. «Tror du det skyldes den vampyrgreia?»

«Det tviler jeg på.» Luke så ut som om han moret seg litt. «At man blir en underjordisk betyr ikke at man føler annerledes for ting. Eller mennesker. Gi ham tid. Du har tross alt gjort det slutt med ham.»

«Det har jeg vel ikke. Det var han som gjorde det slutt med meg.»

«Fordi du ikke var forelsket i ham. Det er et dårlig utgangspunkt, og jeg synes han tar det veldig pent. Det finnes nok av tenåringsgutter som ville ha vært fornærmet, eller som ville ha sneket seg utenfor vinduet ditt med en diger kassettspiller på skulderen.»

«Det er ingen som har sånne kassettspillere lenger. Det var på åttitallet.» Clary reiste seg fra sengen og tok på seg kåpen. Hun kneppet den opp til halsen og nøt følelsen av det myke fløyelsstoffet mot huden. «Jeg vil bare at Simon skal være sånn som før.»

Hun så seg i speilet og ble positivt overrasket – grønnfargen fram20

portalen

hevet det røde håret og gjorde øynene hennes klarere. Hun så på Luke. «Hva synes du?»

Han sto lent mot døråpningen med hendene i lommene. En skygge gled over ansiktet hans da han betraktet henne. «Moren din hadde en sånn kåpe da hun var på din alder,» var alt han sa.

Clary knuget kanten på kåpeermene og boret fingrene inn i det lodne stoffet. Det Luke hadde sagt om moren, og det triste uttrykket i øynene hans, hadde nesten gjort henne på gråten. «Vi skal vel besøke henne senere i dag?» spurte hun. «Jeg vil si ha det før jeg reiser, og fortelle henne – fortelle henne hva jeg gjør. At alt kommer til å gå bra med henne.»

Luke nikket. «Vi drar bort litt senere. Og, Clary?»

«Hva?» Hun følte ikke for å se på ham, men da hun gjorde det likevel, ble hun lettet over å oppdage at han ikke lenger hadde det triste uttrykket i øynene.

Han smilte. «Å være normal er temmelig oppskrytt.»

Simon kikket på papirlappen han hadde i hånden og deretter på katedralen, mens han myste mot ettermiddagssolen. Instituttet raget mot den knallblå himmelen, en granittkoloss med spisse buer over vinduene, omgitt av en høy steinmur. Dragehoder glodde på ham fra gesimsene, som om de utfordret ham til å nærme seg inngangsdøren. Det så helt annerledes ut enn den første gangen han så det, kamuflert som en falleferdig ruin, men så virket heller ikke trollglans på folk fra Underverdenen.

Du hører ikke hjemme her. Ordene var harde og skarpe; Simon var ikke sikker på om det var et av dragehodene som snakket eller stemmen i hans eget hode. Dette er en kirke, og du er fordømt.

«Hold munn,» mumlet han halvhjertet. «Dessuten bryr jeg meg ikke om kirker. Jeg er jødisk.»

Innfelt i steinmuren var det en jernport med filigransarbeider.

Simon la en hånd på klinken og forventet nesten å kjenne en 21

glassbyen

sviende smerte i huden, men ingenting skjedde. Selve porten var åpenbart ikke spesielt hellig. Han skjøv den opp og var halvveis bortover den sprukne, hellelagte gangstien mot ytterdøren da han hørte stemmer – flere, og velkjente – i nærheten.

Eller kanskje var det ikke i nærheten. Han hadde nesten glemt hvor mye skarpere både hørselen og synet hans var etter at han ble forvandlet. Stemmene hørtes ut som om de var like over skulderen hans, men da han fulgte en smal sti rundt den ene siden av Instituttet, så han at de som snakket, sto et godt stykke unna, helt ytterst på området. Gresset vokste vilt her, og skjulte halvveis de små stiene som førte til det som en gang trolig hadde vært veltrimmede rosebusker. En steinbenk var overgrodd av ugress; en gang hadde dette vært en ordentlig kirke, før Skyggejegerne hadde overtatt den.

Den første han så, var Magnus, som lente seg mot en mosegrodd murvegg. Det var umulig ikke å få øye på ham – han hadde på seg en hvit T-skjorte over skinnbukser med regnbuemønster.

Rundt ham sto de svartkledde skyggejegerne; Alec, som virket blek og ukomfortabel; Isabelle, med det lange håret samlet i fletter med sølvbånd, og ved siden av henne igjen en liten gutt som måtte være Max, den yngste av dem. Moren deres sto like ved, som en høyere, magrere versjon av datteren sin, med det samme lange, svarte håret. Ved siden av henne igjen sto en kvinne Simon ikke kjente. Først trodde han at hun var gammel ettersom håret hennes var nesten helt hvitt, men da hun snudde seg og sa noe til Maryse, innså han at hun neppe kunne være eldre enn trettifem eller førti.

Og så var det Jace, som sto litt for seg selv, som om han ikke riktig hørte til der. Han var kledd i svart, som de andre skyggejegerne. Når Simon gikk i svarte klær, så han ut som om han var på vei til en begravelse, mens Jace så tøff og farlig ut. Og blond.

Simon kjente det stramme seg i skuldrene og lurte på han noen22

portalen

sinne kom til å bli mildere stemt overfor Jace. Det var ikke sånn at han ønsket å bære nag til ham, men like fullt kjente han det, som en stein i brystet.

Det var noe underlig ved gjengen som sto der – men så snudde Jace seg mot ham som om han fornemmet at han var der, og selv fra denne avstanden kunne Simon se det tynne, hvite arret på halsen hans, like over kragen. Ergrelsen han nettopp hadde kjent, mildnet. Jace nikket kort i hans retning. «Straks tilbake,» sa han til Maryse i en tone som Simon aldri kunne ha brukt overfor moren sin. Han hørtes ut som en voksen som snakket til en annen voksen.

Maryse viste med en fraværende håndbevegelse at det var i orden. «Jeg skjønner ikke hvordan det kan ta så lang tid,» sa hun til Magnus. «Er det vanlig?»

«Det som ikke er vanlig, er rabatten jeg gir dere.» Magnus dunket støvelhælen mot veggen. «Vanligvis tar jeg dobbelt så mye.»

«Det er bare en midlertidig portal. Alt den skal gjøre, er å få oss til Idris. Og så regner jeg med at du stenger den igjen. Det er det vi har avtalt.» Hun så bort på kvinnen som sto ved siden av henne. «Og du blir her og sørger for at han holder avtalen, ikke sant, Madeleine?»

Madeleine. Dette var altså Jocelyns venninne. Det var imidlertid ikke tid til å stirre – Jace hadde allerede tatt Simon i armen og trukket ham med rundt til den andre siden av kirken, ute av syne for de andre. Her på baksiden var det enda mer overgrodd; stien var knapt nok synlig gjennom flettverket av røtter og vekster. Jace dyttet Simon bak en diger eik og slapp ham, så kikket han seg fort omkring for å forsikre seg om at ingen hadde fulgt etter dem. «Det er ok. Vi kan prate her.»

Det var mye stillere på denne siden av Instituttet, ettersom bygningen dempet trafikkstøyen fra York Avenue.

23

glassbyen

«Det var du som ba meg komme hit,» påpekte Simon. «Jeg fant meldingen du hadde klistret på vinduet mitt da jeg våknet i morges. Bruker du aldri telefon sånn som vanlige folk?»

«Ikke hvis jeg kan unngå det, vampyr,» svarte Jace. Han gransket Simon tankefullt, som om han leste i en bok. Uttrykket hans fikk Simon til å tenke at Jace ble revet mellom forbløffelse og skuffelse. «Det er altså sant. Du kan oppholde deg i solen. Selv ikke ettermiddagssolen brenner deg.»

«Stemmer,» sa Simon. «Men det visste du jo – du var der.» Han trengte ikke presisere hva han mente med «der»; han så i ansiktet til Jace at han husket elven, lasteplanet, solen som steg over vannet, Clary som skrek. Han husket det like godt som Simon.

«Jeg trodde at det kanskje ikke virket på samme måte lenger,» sa Jace, men det hørtes ikke ut som om han mente det.

«Hvis jeg føler trang til å gå opp i flammer, skal jeg gi beskjed.»

Simon hadde aldri noen større tålmodighet med Jace. «Unnskyld, men ba du meg komme til denne kanten av byen bare for å stirre på meg som om jeg lå under et mikroskop? Neste gang sender jeg deg et bilde.»

«Ja, så kan jeg ramme det inn og sette det på nattbordet,» sa Jace, men sarkasmen hørtes ikke helt ekte ut. «Hør her, det er en grunn til at jeg ba deg komme. Jeg hater å innrømme det, vampyr, men vi har noe til felles.»

«En fantastisk frisyre?» foreslo Simon, men også denne spydigheten var halvhjertet. Det var noe med ansiktsuttrykket til Jace som gjorde ham stadig mer urolig.

«Clary,» sa Jace.

Simon ble overrasket. «Clary?»

«Clary,» gjentok Jace. «Du vet, hun lille med det røde håret og det hissige temperamentet.»

«Jeg skjønner bare ikke hvordan Clary kan være noe vi har til felles,» sa Simon, selv om han skjønte det veldig godt. Men det var 24

portalen

ikke noe han hadde spesielt lyst til å snakke med Jace om akkurat nå, eller noensinne, for den saks skyld. Fantes det ikke en slags mannlig kode som utelukket sånne diskusjoner – diskusjoner om følelser?

Tydeligvis ikke. «Vi bryr oss om henne, begge to,» konstaterte Jace og målte ham med blikket. «Hun er viktig for oss begge. Eller hva?»

«Spør du meg om jeg bryr meg om henne?» Uttrykket beskrev på ingen måte det han følte for Clary. Han lurte på om Jace gjorde narr av ham – det ville vært usedvanlig ondskapsfullt, selv til å komme fra Jace. Hadde Jace bedt ham komme bare for å håne ham fordi det ikke hadde blitt noe mer mellom ham og Clary? Simon hadde fremdeles et lite håp om at Jace og Clary ville begynne å føle slik for hverandre som det var meningen at de skulle, på den måten søsken burde føle for hverandre …

Han møtte blikket til Jace og kjente det lille håpet skrumpe inn.

Han så ikke ut som en bror som snakket om søsteren sin. På den annen side var det tydelig at Jace ikke hadde bedt ham komme for å gjøre narr av følelsene hans; Simon visste at det som sto skrevet i hans eget ansikt, var det samme som han så i øynene til Jace.

«Ikke tro at jeg liker å stille deg disse spørsmålene,» sa Jace hardt. «Jeg er nødt til å vite hva du er villig til å gjøre for Clary.

Ville du lyve for hennes skyld?»

«Lyve om hva da? Hva er det egentlig som foregår?» Nå gikk det opp for Simon hva som hadde plaget ham da han så skyggejegerne ute i hagen. «Vent litt,» sa han. «Reiser dere til Idris nå?

Clary tror at dere reiser i kveld.»

«Jeg er klar over det,» sa Jace. «Og jeg vil du skal si til de andre at Clary sendte deg for å gi beskjed om at hun ikke kommer. Si at hun ikke vil reise til Idris likevel.» Det var en klang i stemmen hans – noe Simon knapt nok gjenkjente, eller kanskje det bare var så merkelig når det kom fra Jace at han ikke klarte å forholde seg 25

glassbyen

til det. Jace tryglet ham. «De kommer til å tro deg. De vet hvor … hvor nær dere to står hverandre.»

Simon ristet på hodet. «Jeg nekter å tro det. Du oppfører deg som om du vil at jeg skal gjøre noe for Clary, mens du i virkeligheten vil at jeg skal gjøre noe for deg.» Han snudde seg halvveis bort. «Glem det.»

Jace grep armen hans og tvang ham til å se ham i ansiktet.

«Dette er for Clary. Jeg prøver å beskytte henne. Jeg trodde at du kanskje ville være interessert i å hjelpe meg med det.»

Simon stirret på hånden til Jace der den klemte til rundt overarmen hans. «Hvordan kan jeg beskytte henne når du ikke forteller meg hva jeg beskytter henne mot?»

Jace slapp ikke. «Kan du ikke bare stole på meg når jeg sier at dette er viktig?»

«Du skjønner ikke hvor mye reisen til Idris betyr for henne,» sa Simon. «Hvis jeg skal sette en stopper for den, skal jeg ha en jævla god grunn.»

Jace pustet langsomt ut, motvillig – og løsnet grepet om armen til Simon. «Det Clary gjorde om bord på skipet til Valentine,» sa han lavt. «Med den runen på veggen – åpnerunen – vel, du så selv hva som hendte.»

«Hun ødela skipet,» sa Simon. «Og reddet oss alle.»

«Ikke snakk så høyt.» Jace kikket seg nervøst omkring.

«Prøver du å si at ingen andre vet det?» spurte Simon vantro.

«Jeg vet det. Du vet det. Luke og Magnus vet det. Ingen andre.»

«Hva tror de, da? At skipet ganske enkelt knakk på midten?»

«Jeg sa til dem at omvendelsesritualet til Valentine måtte ha vært mislykket.»

«Løy du for Enklaven?» Simon visste ikke om han burde være imponert eller sjokkert.

«Ja, jeg løy for Enklaven. Isabelle og Alec vet at Clary har visse evner når det gjelder å skape nye runer, så jeg tviler på at jeg kla26

portalen

rer å holde det hemmelig for Enklaven eller den nye inkvisitoren.

Men hvis de visste nøyaktig hva hun er i stand til – forsterke ordinære runer slik at de får uante destruktive krefter – ville de ønsket henne som en kriger, et våpen. Og hun er ikke rustet for det.

Hun ble ikke oppdratt til det …» Han tidde da Simon ristet på hodet. «Hva er det?»

«Du er Nephilim,» sa Simon langsomt. «Burde ikke du ønske det som er best for Enklaven? Hvis det er å bruke Clary …»

«Synes du de skal få henne? Plassere henne i frontlinjen, mot Valentine og den hæren han måtte finne på å reise?»

«Nei,» sa Simon. «Jeg synes ikke det. Men jeg er ikke en av dere.

Jeg trenger ikke å spørre meg selv hvem jeg skal sette først, Clary eller min egen familie.»

Jace ble mørkerød. «Det var ikke sånn jeg mente det. Hvis jeg hadde trodd at det ville hjelpe Enklaven – men det gjør det ikke.

Hun kommer bare til å bli skadet …»

«Selv om du hadde trodd at det ville hjelpe Enklaven, ville du ikke latt dem få henne,» sa Simon.

«Hva får deg til å si det, vampyr?»

«Fordi ingen får henne, bortsett fra deg.»

Jace ble blek. «Du vil altså ikke hjelpe meg,» sa han vantro. «Du vil ikke hjelpe henne?»

Simon nølte – og før han rakk å svare, lød et skingrende, desperat skrik. I neste øyeblikk ble det helt stille, som om skriket ble klippet tvers av. Jace snudde seg brått. «Hva var det?»

Så fulgte flere skrik, og deretter et voldsomt smell som skar i ørene til Simon. «Noe har skjedd – de andre …»

Men Jace var allerede borte, i fullt firsprang bortover den overgrodde stien. Simon nølte litt, så fulgte han etter. Han hadde glemt hvor fort han kunne løpe nå – han var like i hælene på Jace idet de rundet hjørnet på kirken og stormet ut i hagen.

Foran dem var det fullt kaos. En hvit tåke lå som et teppe over 27

glassbyen

hagen, og i luften hang det en skarp lukt av ozon og noe søtlig, ubehagelig. Skikkelser pilte hit og dit – Simon så bare bruddstykker av dem når de kom til syne gjennom hull i tåken. Han fikk et glimt av Isabelle. Håret hennes sveipet gjennom luften idet hun svingte pisken med en slik kraft at et dødbringende, skinnende lyn flerret skyggene. Hun parerte en enorm skapning som nærmet seg med klossete bevegelser – en demon, tenkte Simon – men det var fullt dagslys, så det var umulig. Da han kom nærmere, så han at skapningen hadde menneskelig form, men likevel ikke – den var krumbøyd og liksom forvridd. I den ene hånden hadde den en kraftig planke som den veivet vilt med.

Like bortenfor, gjennom en åpning i murveggen, kunne Simon se trafikken gli rolig forbi i York Avenue. Bortenfor Instituttet var himmelen blå.

«De fortapte,» hvisket Jace. Han hadde et vanvittig uttrykk i ansiktet idet han trakk et av serafsverdene opp av beltet. «Flere titalls av dem.» Han dyttet Simon bryskt til side. «Bli her. Er det forstått?»

Simon sto som fastfrosset et øyeblikk mens Jace styrtet inn i skyggene. Lyset fra sverdet i hånden hans fikk tåken omkring til å skimre i sølv. Inni disen pilte mørke skikkelser hit og dit, og Simon følte det som om han stirret gjennom en frostet glassrute mens han desperat prøvde å finne ut hva som foregikk på den andre siden. Isabelle var ikke lenger å se, men han fikk øye på Alec som med en blødende arm skar over brystet på en av De fortapte krigerne og sto og så på mens den tumlet i bakken. En ny dukket opp bak ham, men brått var Jace der, med ett sverd i hver hånd.

Han gjorde et sprang og svingte sverdene gjennom luften med en sakseliknende bevegelse, og den fortaptes hode løsnet fra nakken så det svarte blodet fosset. Det hadde en bitter, giftig stank, og Simon kjente det vrenge seg i magen.

Han kunne høre skyggejegerne rope til hverandre der inne i 28

portalen

tåken, men fra De fortapte kom det ikke en lyd. Plutselig lettet tåken og Simon fikk se Magnus stå borte ved veggen på Instituttet, vill i blikket. Mellom de løftede hendene gnistret det i blått lyn.

Det så ut som om et firkantet, svart hull var i ferd med å åpne seg i steinveggen ved siden av ham. Det var ikke tomt, eller egentlig mørkt, men skinte som et speil der buktende ild var fanget i selve glasset. «Portalen!» ropte han. «Gå gjennom portalen!»

Nå skjedde det mye på én gang. Maryse Lightwood dukket fram fra tåken med gutten, Max, i armene. Hun stanset og ropte noe over skulderen før hun kastet seg mot portalen og gjennom den, og forsvant inn i veggen. Alec fulgte etter med et fast grep om armen til Isabelle, så den blodstenkte pisken hennes slepte i bakken. Idet han trakk henne mot portalen, raget en fortapt kriger opp av tåken bak dem, med en dobbeltbladet kniv som han svingte gjennom luften.

Nå var det som om Simon våknet. Han styrtet av gårde mens han ropte på Isabelle – så snublet han og falt, og traff bakken så hardt at luften ble slått ut av ham. Han kavet seg opp i sittende stilling, og snudde seg for å se hva som hadde fått ham til å gå over ende.

Det var et lik. Liket av en kvinne med overskåret strupe og med øyne som stirret blå og livløse ut i tomme luften. Det lyse håret hennes var fullt av blod. Madeleine.

«Pass opp, Simon!» Det var Jace som ropte. Simon løftet blikket og så ham komme løpende mot ham ut av tåken med et blodig serafsverd i hver hånd. Med ett ble han oppmerksom på at den fortapte krigeren som hadde styrtet etter Isabelle, nå raget over ham med et blodtørstig uttrykk i det kopparrete ansiktet. Simon vred seg unna i samme øyeblikk som den dobbeltbladede kniven sveipet mot ham, men selv om reaksjonsevnen hans var bedre enn noensinne, var han ikke rask nok. En brennende smerte skjøt gjennom ham, så ble alt svart.

29