Stjerner over, mørke under by Schibsted Forlag

IngebjĂ¸rg Berg Holm

Stjerner over, mĂ¸rke under

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2015 Omslagsdesign: Magnus Riise Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8475-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Solstrålene fikk vannskorpa til å glitre, men slapp ikke ned i tjernets grumsete mørke. Over vann glinset svett hud. Under overflata ble mudderet virvlet opp da karene kappløp uti og la på svøm. Sparkende bein og rolig flytende kropper. En guttekropp dykket under, nappet i ei tå, steg opp igjen. Et stykke fra de andre stod en mann stille. Bare hodet over vannet. Han stod der, lenge, helt i ro, mens de andre lekte. Så slapp han seg brått under og sank. Kroppen traff bunnen og rettet seg ut. Åpne øyne stirret opp mot hinnen mellom ham og de andre. Lyse bevegelser langt borte. Små bobler slapp ut fra leppene, så åpnet han munnen og trakk inn vann. Han kavet, og kroppen skøyt oppover, hodet brøyt overflata samtidig som en hånd ovenfra grep ham i skulderen. «Går det bra med deg?» Den eldre mannen slapp ikke taket. Den andre myste gjennom vannet som silte fra håret hans. Nikket, men stod lenge og lente seg til den gamle, gispende, før han kunne snakke. «Jo da, rein og fin.» Ingen av dem lo. De vasset sammen opp på land. 5

De andre sluttet seg til dem etter hvert. Nakne, slappe skrotter i kveldssola. De røykte, pratet, spyttet tobakk, døste i skyggen. Så kledte de på seg og fulgte stien langs engene, tilbake til gården. Over tunet og inn i stua, hvor de uten ord fant hver sin plass i en sirkel. En kvinne stod foran bryggerhuset og så på dem som gikk over tunet. Bak henne kom jentene ut og tørket hendene på forkleet. Hun nikket til dem, og de sa god natt, men så ikke på henne der de løp ivrig mot huset. De stanset på trammen, glattet håret og rettet på klærne, før de gikk rolig inn. Døra slo igjen. Kvinnen gikk langsomt etter. Hun gikk ikke inn i stua til de andre, smatt isteden inn på kjøkkenet. Der slo hun opp en kopp lunken kaffe fra kjelen på komfyren og satte seg aleine ved det store kjøkkenbordet. Laget ikke en lyd. Fra stua skrapte det i møbler, noen hostet. Så ble det helt stille. Utenfor vinduet skreik ei kråke, før den flakset ned fra taket og forsvant ut over engene. Bortenfor engene, et stykke bakenfor tjernet, dypt inne i skogen, lå en død mann under et bjørketre.

Fra Thomas Tinnviks brev til broren

Holmsbu den 19de august, 1875 Da vi så hverandre sist, tålte jeg ennå ikke blod. Du kan sikkert huske da vi var smågutter og hadde som oppgave å røre i blodbøtten under slaktingen. Jeg løp frem og tilbake mellom det dampende, illeluktende karet og plassen utenfor døren som du døpte «spybakken». Jeg kan godt huske hvordan du lo. Jeg ble ikke bedre med alderen, men du ble meget snillere. Den gangen jeg svimte av, var det du som bar meg ut og vasket meg forsiktig. Kan hende var det derfor jeg prøvde å fortelle deg om marerittene mine etter det som hendte med Catrine. Bildet av blodet som veltet frem fra henne, like virkelig som om jeg skulle ha sett det selv. Ønsket jeg at du skulle stryke meg over pannen igjen, trøste meg som da vi var barn? Uansett, i gode stunder spøkte vi med det, du og jeg og far. Hvilke yrker min svakhet stengte meg ute fra. Slakter, så klart. Kirurg. Bokser. Jeg var gjerne gjenstand for den milde hånen, så lenge dere to var venner. Nå, når jeg har blitt en annen og sterkere mann, skulle jeg ønske dere kunne 7

se meg. Jeg tenkte på dere begge, da jeg forrige måned stod i skogen og betraktet et lik. Mannen så fredelig ut, med lukkede øyne og hendene lagt i kors på brystet. Han lå på et leie av bjerkeris under et bjerketre med en rak, krittkvit stamme og en saftig lysegrønn krone. Skogen rundt oss var frodig og tettvokst, men kroppen var plassert under det eneste treet i en liten lysning. Vi hadde gått en stund før vi kom frem, på et nærmest usynlig tråkk gjennom tett vegetasjon. Solen var skjult bak skyene, og det var skumt under trekronene. I tankene mine lusket huldrefolk stille bak oss, nysgjerrige, og tittet meg over skulderen da jeg undersøkte den døde. Jeg skulle ønske jeg var maler, så jeg bedre kunne skildre hva jeg så. Fargepaletten, med løvverkets sart grønne mot det hvite og grå i trestammen, ville gjort seg nydelig i akvarell. Det forklarede og barnlige uttrykket i den dødes ansikt og den trolske stemningen ved det hele, løftet motivet ut av det banale. Men en maler ville nok ha fjernet løvbladet som hadde plassert seg rett under likets nesetipp, som en pussig mustasje. Jeg rørte ikke ved liket, trakk meg bare et par skritt unna for å notere mine observasjoner i notisboken. Politilegen gikk mer håndfast til verks, han pirket og plukket på kroppen, løftet og slapp armen, åpnet til og med den dødes munn og øyenlokk og tittet. Han minnet om en kresen tjenestejente på fisketorget som er usikker på om fisken er fersk nok. Den trolske stemningen forsvant brått da betjenten snudde liket; det var ikke noe vakkert over dets bakside. Bakhodet var en eneste, blodig smørje. Svarte kaker av blod klebet seg til det som var igjen av skallen, med hårtuster stikkende ut og inn av massen, som kornaks nedtråkket i søle. Han måtte 8

ha blødd lenge, for blodkakene var digre, og klærne var gjennomtrukket langt nedover ryggen. Jeg pustet langsomt gjennom nesen med tungen presset opp i ganen og så vekk et øyeblikk til svimmelheten gav seg. Da jeg igjen festet blikket på sølet, stod jeg fast på bena og holdt kvalmen på avstand.

Da vi ble eldre, slapp jeg endelig unna blodet. Vi skulle studere, det var fars plan, og jeg var glad for å følge den. Husker du da vi feiret min examen philosophicum og far for spøk lot som om han ville jeg skulle studere medisin videre? Du var også glad den kvelden, virkelig glad, og jeg tenkte at far la seg i selen for vår skyld. Bare godslige spøker, knapt et stikk til deg om dine fremtidsplaner. Jeg husker at han vinket til oss fra vinduet da vi morgenen etter som vanlig spaserte med Catrine. Minnet er kapslet inn i brystet på meg, og jeg famler det frem nå og da. Det er et bilde jeg skulle ønske var beskrivende for den tiden: Du og jeg i munter samtale, lille Catrine i midten med en hånd i armkroken på hver av oss. Som et ledd i en lenke. Og far i bakgrunnen, taus, men fornøyd. Jeg er ikke blitt den prektige sønnen far håpet. Riktig nok fikk jeg min cand.jur., men jeg har valgt å bruke den til noe han ville ha sett som helt bortkastet. Å, det er så mye jeg ikke har fortalt deg! Gjennom dette brevet vil jeg berette det hele. Du, som vet mer om meg enn noen andre, vil kunne forstå hvorfor jeg kom til å ta de valg jeg har tatt. Og kan10

skje du, når du ser hvilken mann jeg nå er blitt, vil kunne tilgi meg for de valg jeg tok før. Du husker vel at jeg skulle bli dommer. Det var vi enige om, far og jeg. Så hva var det som fikk meg til å endre mening? Var det de endeløse timene på lesesalen som tok gnisten fra meg? Alle disse lover og forordninger, de endeløse paragrafer, disse forsøk på å kontrollere det ustyrlige livet: Hvordan skulle jeg kunne forstå det, som selv knapt hadde levd? Den ukyssede som pugget sedelighetsparagrafer, den avholdende som leste om fylledrap. Redselen min for blod kan ha påvirket avgjørelsen jeg tok. I løpet av studiene utviklet jeg en angst for selv å være ansvarlig for å spille andres blod. Det er bøddelen som svinger øksen, men hans arm styres av dommeren. Dommerkappen er blodstenkt. Det jeg kom til å frykte mest av alt, var å dømme en uskyldig mann. En dommer vet jo bare det han blir fortalt. Lik fangen i hulen som bare får se skyggenes gjengivelse av virkeligheten. Som dommer ville jeg engstet meg for at etterforskerne skulle ha oversett et viktig element, gått glipp av det irriterende lille faktum som kan velte en nydelig konstruert teori. Deres feil ville ha blitt min synd, om jeg fradømte en uskyldig mann livet. Så etter hvert vokste den eneste logiske slutning frem: Jeg vil ut av hulen og inn i solen. Jeg vil selv forhøre vitnene, undersøke åstedet, samle de nødvendige fakta og metodisk gå igjennom dem til jeg kan gjøre meg den eneste mulige konklusjon. Og så, den store befrielse: Å få min konklusjon gransket i retten. Jeg vil anstrenge meg til det ytterste for å levere det beste etterforskningsarbeid som tenkes kan. Men når jeg feiler, ufullkomment menneske som jeg jo er, vil det være andre der til å avsløre det eller leve med konsekvensene. Det vil ikke være blod på mine hender. 11

Du tenker nok at jeg er feig. At jeg bare løper fra ansvaret, kaster bort min utdannelse og lar andre ta støyten. Og det kan være du har rett. Men nettopp du burde jo forstå hvorfor jeg ikke kan bære ansvaret for en uskyldigs død. Mitt avsluttende studieår lå i skyggen av det som skjedde den sommeren. Da jeg avla min eksamen (med laud) og sverget eden, må du ikke tro det var lett, at ikke tanken på Catrine satt som en tagg i hjertet. Men jeg kan ikke gjøre om det som har skjedd, jeg kan bare gå fremover som en klokere mann. Jeg er ikke lenger den lillebroren du forlot, jeg er mer moden, mer bevisst konsekvensene av mine handlinger. Etter nøye overveielser var det derfor jeg søkte min stilling, og jeg fikk den. Jeg skriver til deg nå som Hurums nye lensmann.

Johan kjente Anders gi ham et lett puff, så han gikk inn i stua og kremtet forsiktig. Ole satt ved senga med en halvtom grøtskål i nevene. Han så ikke ut til å høre dem. Johan fikk et nytt dytt framover, og gikk bort til Ole. «Lang dag?» Ole nikket. Seig i bevegelsene satte han grøtskåla fra seg på krakken ved siden av seg. Han rettet på sengetøyet, plukket på en liten revne i ullteppet. Så ikke opp. «Skal jeg ta over for deg i kveld?» Johan slapp det ut, fort. Ole så ikke ut til å forstå, så Johan nikket mot ham og senga. «Hjelpe til her?» Ole ristet på hodet. «Nei, det trengs ikke. Men kanskje Anders trenger deg?» Johan nikket. Smilte lett. Gikk mot Anders ved døra, de vekslet et blikk. Så trakk Anders på skuldrene og gikk ut. Johan fulgte etter, men kastet et blikk bakover før han lukket døra. Ole så det ikke. Han hadde plukket opp hårbørsten, men satt urørlig med den i hånda og så ut av vinduet. 13

Ute på tunet lot Johan blikket gli over engene. Graset duvet grønt og modent, klart til å slås. Men det var begynt å skye over. «Vil det regne for mye, tror du?» spurte Johan. Anders ristet på hodet. «Nei da, ser du ikke hvor lette skyene er? Det blir nok ikke store skuren.» De ble stående med ansiktene vendt mot himmelen og snakke om skyene. De hadde tid til en prat. Hesjestaurene var klare, og Peder satt med ljåene. I husene rundt tunet puslet folk med sitt. Det var småarbeid og reparasjoner, dyrestell og matlaging. Men ingen hast. Inne i skogen ble det også arbeidet. To menn satt bøyd over et lik. Flere stod ved båren og ventet på å frakte ham bort.

Selv om griseblod og menneskeblod lukter og ser likt ut, gjør vissheten om hvor det kommer fra, opplevelsen av menneskeblodet langt verre. Så da jeg stod under bjerketreets florlette løvtak den julidagen og stirret inn i en blodig mannshjerne, kjente jeg at det vrengte seg i meg. Men jeg besvimte altså ikke. Det var ikke annet blod på stedet enn det som var sivet ut fra mannens bakhode. Ikke sprut eller drypp på bakken i nærheten av liket. Mannen kunne altså neppe være drept på stedet. Men skogen strekker seg vidt rundt funnstedet; var åstedet der inne, ville det ikke være lett å finne. Hvorfor var ikke liket gjemt i skogen, hvor det kunne ha forblitt skjult i lang tid? I stedet hadde morderen plassert det midt i lysningen, omsorgsfullt lagt ut på et vakkert sted. Ønsket han at den drepte skulle bli funnet? Den åpenbare omsorgen mannen var behandlet med etter sin død, stemte ikke overens med den brutale volden som tok livet av ham. Bakhodet måtte være slått inn med noe stort og tungt, og det kunne ikke ha vært lett å smadre det på den måten. Det var åpenbart at angrepet måtte ha vært svært voldsomt. 15

Legen reiste seg og børstet buksebena. Ganske riktig kunne han fortelle meg at mannens hode var knust, og at dette måtte være det som hadde drept ham. Videre antok han at mannen hadde vært død i en eller to dager, etter dødsstivheten å dømme. Men det er visst vanskelig å si for sikkert med lik som blir funnet utendørs. Det var ikke mulig å få hest og kjerre gjennom stien til lysningen, så liket måtte bæres på båre. Etter å ha gått et stykke måtte vi tråkke oss over et par kampesteiner. Båren ble holdt skrått, og likets ene arm falt ned fra brystet og dinglet stivt ut fra likdekket. Det var begynt å regne, og kulden kom snikende inn gjennom våre fuktige ytterklær. Så det kan kanskje tilgis at ingen i følget tok seg bryet med å rette på den døde kroppen. Resten av veien så jeg likets åpne hånd stivt duvende, med håndflaten vendt mot himmelen. Skyene drev vekk fra solen et øyeblikk, og det varme lyset ble hengende ved den fuktige huden og farget nesten liv i den igjen. Jeg så en liten dam av regndråper samle seg i gropen i midten av håndflaten. Som om den døde forsøkte å samle seg vann til å drikke.

Forsamlingen i stua var falt til ro. Ingen hadde talt så langt. Noen satt med lukkede øyne, andre hvilte blikket på senga de satt vendt mot. Var det kanskje en eller to av dem som duppet av et øyeblikk? Ansiktene var åpne og tomme. Slitne. Fredelige. I den myke stillheten fant de sammen, skulder ved skulder. Sjel mot sjel. Han satt der som vanlig i forsamlingen og ville tvinge hjertet til å åpne seg. Han hørte ikke lenger sin egen pust, de svake menneskelydene gled sammen til én låt og pakket ham inn. Han forsøkte å synke dypere. Forsiktig, forsiktig, ikke tenke nå. Åpent hjerte, åpent sinn, ta imot meg! Han så rundt seg i rommet, lot blikket favne dem alle sammen. Ansiktene lignet hverandre nå som stunden hadde glattet dem ut, tatt dem ut av hverdagen, fylt dem. Lyset var i hvert enkelt ansikt. Han kjente med ett stramheten i sitt eget og beveget kjeven fra side til side et par ganger. Det nyttet ikke. Han visste hva det var som skilte ham fra de andre. Hva han hadde gjort. «Jeg kommer ikke inn», tenkte han. «Jeg kommer aldri mer inn.» 17

Han lukket øynene igjen. En av de andre hadde reist seg og begynt å tale, men det drev forbi ham. «Tilgi meg, tilgi meg», messet han inni seg. Uten håp.

Liket ble fraktet til nærmeste gård; Bråten heter den. Det var folk derfra som hadde funnet den drepte, så det var naturlig å ta kroppen dit for natten. Legen mente at obduksjon var unødvendig siden dødsårsaken var så åpenbar, og han overlot den døde i min varetekt og dro hjem. Husbonden tok motvillig imot meg og mitt følge av levende og døde. Kanskje tenkte han på slåtten som snart tok til, eller så var han engstelig for å få ansvaret for likvaken hvis han la liket på låven. Han viste oss i hvert fall inn i fjøset og en tom bås, og vi fikk buksert liket på plass. Det føltes galt å legge fra seg et dødt menneske i fjøset, som om det var en sekk skyller eller et ødelagt redskap. Jeg ba derfor betjenten bli igjen og vokte liket, mens jeg selv gikk med husbonden inn i stuen. Gården hadde en gang vært rik og stor, men nå fylte folkene og krøtterne hverken fjøs eller hus. Husbonden satt fåmælt og skulte på meg ved bordenden, med et uttørket kvinnemenneske jeg antok var hans kone, ved siden av seg. Resten av forsamlingen bestod av et utvalg barn og tjenestefolk, fra det klynkende diebarnet i vuggen til den snor19

kende, gamle kjerringen i en av sengene. Det var ikke fyrt opp i gruen, og daglyset fra de små vindusgluggene fjernet ikke skyggene fra krokene. Det tok sin tid å få noe vettug ut av forsamlingen. De to som hadde funnet liket, en dreng og en budeie, hadde ikke noe særlig å tilføye mine egne observasjoner. De kunne ikke gi noen god forklaring på hva de hadde å gjøre sammen inne i skogen, men jeg er ikke mindre verdensvant enn at jeg kunne gjette. I lysningen hadde de nærmest snublet over liket, og livende redde hadde de løpt tilbake til gården og varslet. Ingen på gården hadde villet dra ut i skogen for å undersøke saken selv. Det ble mumlet om huldre og skrømt, som det visst var rike forekomster av ved akkurat denne lysningen. Men kanskje var det bare dovenskap; skitten som dekket nærmest alle flater i stuen, kunne tyde på det. De hadde sendt en gutt etter lensmannen, men noen hest hadde de ikke kunnet avse. Innen han hadde fått varslet meg, var det langt på dag. Det var alt de hadde å berette, så jeg reiste meg og ba husbonden bli med meg ut i fjøset for å se om han kunne kjenne igjen den døde. Bonden var kanskje redd for tusser og troll, men et simpelt, menneskelig lik gjorde ikke synderlig inntrykk. Han strøk av seg luen som seg hør og bør, men han bøyde seg villig frem over liket og glante ham i ansiktet. Han hmm-et og hum-et en stund, før han tok vokslyset fra betjenten og belyste ansiktet fra flere vinkler. Jeg grep fatt i lyset og flyttet det forsiktig da han var like ved å sette fyr på den dødes hår, men bonden bare klødde seg bak øret og hmm-et litt mer før han trakk kledet opp over likets ansikt igjen. Ja, jo, helt sikker kunne han jo ikke være, han ville nødig si noe som han ikke kunne stå inne for. Det var jo ganske mørkt, 20

og han hadde jo ikke sett karen på mange år. Ja, jeg måtte unnskylde, men han hadde aktelse for øvrigheten og ville ikke si noe feil. Med all respekt for vår frie bondestand, landets ryggrad: Man bør ha god tid og solid tålmodighet i samtale med dens representanter. Noe av det samme er blitt sagt om meg, og skriftlig vet jeg at jeg kan virre meg inn i strøtanker og innskutte setninger til leseren nesten har glemt hva jeg opprinnelig skrev om. Jeg håper at du, kjære Tobias, vil bære over med meg og følge mine tankesprang til ende. Men én ting er å utsettes for dette i brevs form, som du leser i ro og mak når du selv vil. Noe helt annet er det å stå og verke etter en avgjørende kjensgjerning i en brutal og tragisk mordsak. Jeg hadde derfor vanskelig for å styre min utålmodighet mens bonden klatret over den stenrøys av forbehold og usikkerhet som sperret veien for hans konklusjon. Men i min korte tid som lensmann har jeg fått erfare hvor viktig det er å vite når man skal være den strenge embedsmann, og når man vinner mest på å huske at vi er en nasjon av likemenn. Jeg kom derfor bare med de nødvendige ja-er og ha-er mens mannen nærmet seg poenget. Jo, han var nesten sikker: Det der var han Lars, fra nabogården Holte. Han hadde ikke sett karen på sikkert ti–femten år, men han hadde et ansikt det var lett å huske, mente bonden. Jeg måtte si meg enig i det. Det flakkende lyset spilte over den dødes bleke hud, og ansiktets profil tegnet seg utsøkt tydelig mot den dunkle bakgrunnen. Jeg tenkte for meg selv at Vårherre sannelig hadde anstrengt seg da han satte nese på mannen. Det var en praktfull nese: lang, men ikke bred, og svært smal over neseroten. Den krummet seg jevnt og hovmodig derfra, før den endte i en spiss nesetipp som pekte en anelse nedover. Det var noe 21

romersk over hans profil, og glødende gul i det flakkende lysskjæret fikk den meg til å tenke på marmorrelieffer på gravsteder. Ansiktet for øvrig virket litt feminint; haken var smal og rund som på et barn, øyenbrynene tynne og mørke. Munnen var pussig liten, blålige, smale lepper plassert som en ettertanke under den praktfulle nesen. Han hadde ikke skjegg, men mørk skjeggrot syntes gjennom huden. Var det lenge siden han hadde barbert seg, eller var det en virkning av døden på ansiktshuden? Håret, mørkt og krøllete, slapp ertende små lokker ned i ansiktet. Det var en vakker mann, selv om han var langt fra ung, ansiktet hans var forfinet og edelt i livløs ro. Da identifiseringen var foretatt, ønsket jeg ikke å oppholde meg lenger enn nødvendig i fjøset hos den døde. Du vet at jeg ikke er overtroisk, men det var en stemning der inne jeg ikke forstod. Ingenting hang sammen: Den døde så nærmest overjordisk vakker ut, men lukten var begynt å gjøre seg gjeldende og minnet meg stadig om synet av det smadrede bakhodet. Og rundt oss var hverdagen stillferdig påtrengende: eimen av høy og kumøkk, prusting fra kyrne og betjentens halvkvalte nys. De mange inntrykkene pendlet mellom det uvirkelige og det svært håndfaste, som om vi uten å vite det trådte inn og ut av en usynlig port inn til alveland, der vi langsomt tråkket rundt liket i fjøset. Da vi kom inn igjen i stuen, ble vi møtt av taust gloende mennesker, sprekkeferdige av nysgjerrighet. Stillheten var kommet brått over dem da vi trådte inn i rommet, budeien satt fortsatt med munnen åpen og stirret på oss. En av drengene var modig nok til å spørre om den døde var kjent. Husbonden begynte igjen å dra på det, mens han åpenbart nøt oppmerksomheten. Men denne gangen sviktet tålmodighe22

ten meg, og jeg slynget navnet unødvendig høyt ut over bordet. Det ble et øyeblikk helt stille, så brøt det løs en kakofoni av overraskede utbrudd. Det var åpenbart at alle kjente til Lars Holte, men nyheten om hans bortgang utløste ingen ekte sorg, så vidt jeg kunne se. Forsamlingen så snarere opplivet ut, og flere gav selvtilfreds uttrykk for at de hadde visst at det ville ende galt med han Lars. Inntrykket av en edel, romersk senator forsvant raskt da historiene om mannen begynte å komme. Han var visst litt av en kar, både elsket og hatet i bygden. Jeg fikk inntrykk av at han ble omtalt med mer varme fra spinnesiden enn fra sverdsiden, men også mannfolkene omtalte ham med motvillig respekt. For hvordan det enn var, modig, det var han Lars! Og spille, det kunne han, som ingen annen. Og danse, skjøt et av kvinnfolkene inn. Alle hadde historier om Lars som ung mann. Jeg har erfart at intet sted er så lite at det ikke har en røverhelt: Agder har sin Høiland, og hele landet ble jo revet med av Bårdsens bravader. Jo mindre sted, desto mindre kreves for å få tildelt rollen, og her var det åpenbart Lars Holte som hadde fylt den. Det ble fortalt om ville slåsskamper og brå forsoning, om halsløse veddemål og ivrige nattefrierier. For meg, som kommer utenfra, var ikke historiene imponerende. Jeg har hørt lignende de fleste steder jeg har vært, historier om overdrevent mot og hell i uhell, om ville påfunn som nesten, men bare nesten, går galt, og en morsom replikk som snur fadese til triumf. Lars hadde slåss med fem knivstikkerbrødre og bare hatt en sleiv å forsvare seg med. Han hadde klatret opp i tuntreet for å synge søte sanger inn i buret for en jente, og ramlet ned i fanget til pikens olme far. Han hadde solgt et gam23

melt øk til ågerpris til en tater og tapt alle pengene i spill til ham etterpå. Han hadde brutt seg ut fra fyllearresten for å gå i kirken, før han banket på hos lensmannen og ba om å få bli satt inn igjen. Morsomme og mindre morsomme historier, noen tatt rett ut fra eventyrene eller pyntet og kledd opp etter å ha vandret fra munn til munn i årevis. Andre pussige, mindre fantastiske og sikkert nærmere sannheten. Bakom alle Lars’ stadig galere påfunn ante jeg et mørkere bilde: Jentene han forlot, familien han skjemte ut, hesten han i fylla kjørte ut i myra, hva skjedde med dem? Og Lars selv, hvor var han nå? Stiv og kald lå han i et fjøs. Hvilket påfunn bragte ham dit? For meg var det ingen glans rundt Lars. Jeg har møtt slike som ham i studentdagene, kåte og gale guttunger uten rast eller ro. Gutter med mer mot enn vett, bråkjekke i tale og gjerning. Men så dundrer de en natt stupfulle på døren din fordi de ikke kan utholde sitt eget selskap. Eller klamrer seg med hvitnende never til takrennen i tredje etasje, redde for å falle, men enda mer for å gi opp og klatre ned. Da ser du angsten som blafrer bak øynene, et uklart mørke som jager dem fra eventyr til eventyr, raskere enn de klarer å tenke. Jeg har sett hva som skjer med sånne gutter når de ikke kan tåle jakten mer. Det er ikke noe storslått over det. Men da jeg satt der og lyttet til gårdsfolkenes forsøk på å overgå hverandre i gode historier, og da jeg så deres slitne fjes livne til mens de lyttet til gamle fortellinger, forstod jeg at Lars Holte for denne bygda hadde vært større enn seg selv. Det var blitt nesten helt mørkt i rommet, og ingen gjorde mine til å tenne flere lys. Jeg ville gjerne holde praten i gang, så jeg forsøkte å lirke dem på gli med flere spørsmål. Hva gjorde Lars når han ikke underholdt bygden med sine vågestykker? Hvem var han? 24

Nei, hva gjorde Herkules innimellom sine tolv storverk? Det skrives det ingen sanger om, det snakker man ikke om rundt gruene. Litt fikk jeg likevel rede på. Innimellom tok han seg sammen og arbeidet hardt på slektsgården. Men aldri ble det noen ordentlig råd med det, snart ble han lei og dro sin vei for å finne annet arbeid. Da kunne han være borte i måneder i strekk, men plutselig var han der igjen, full av skrøner fra reisen og gode forsetter. Han giftet seg ganske ung, men holdt på som før. Ofte etterlot han kone og unger hjemme på gården og dro gud-vet-hvor for å drive med gudvet-hva. Noen sa at han stjal også, i hvert fall var han blitt knepet et par ganger i mindre tyverier da han knapt var voksen. Og så lenge han var i Hurum, la folk gjerne skylden på ham om de mistet noe, enten det var penger eller en jente. Folkene på Holte gård hadde alltid hatt ord på seg for å være litt rare. Faren til Lars ble beskrevet som en sur vriompeis, og når praten kom inn på Lars sin eldre bror Ole, var det ikke mye velvilje å spore. Han var visst en særing, men gjorde ikke mye av seg før han forlot gården og dro til sjøs som ung mann. Ingen trodde de ville se noe mer til ham. Men så kom det difteri til Holte, og flere døde, deriblant gamle Holte. Ole ble tilskrevet, men det varte og rakk før noe skjedde. Bygda sydet av rykter, og bøndene i omegnen fulgte spent med. Flere forsøkte å spørre Lars ut om hans syn på saken. Men han var enten full eller taus. Og så kom Ole tilbake og tok over gården. Etter det var Lars blitt verre enn før. Hadde drukket hardere, slåss mer, vært lenger borte. Han hadde nok håpet på å ta over gården, mente folket på Bråten. Og så dro han til Canada. «Ikke engang Lars kunne holde ut på Holte i lengden!» I det dunkle rommet var det vanskelig å se hvem som 25

kom med den siste bemerkningen, men av den skjelvende stemmen forstod jeg at det var gamlemor. Jeg reiste meg og gikk bort til sengen og bøyde meg ned over det jeg antok var hodeenden. På min oppfordring om å utdype ble det liv i kjerringen som lå der, begravet i stinkende tepper og ullfeller. En tynn hånd skjøt ut over sengekanten og grep meg om håndleddet med forbausende kraft. Med armen min som støtte halte hun seg opp og stakk ansiktet sitt tett opptil mitt. Det luktet råte og brennevin av kjeften hennes, men jeg pustet gjennom munnen og smilte oppmuntrende. Åpenbart uvant med å bli lyttet til, og lite forberedt på å skulle formulere lengre tankerekker, tok det kjerringen lang tid å komme til poenget. Jeg nikket tålmodig mens hun arbeidet seg gjennom en lang rekke spottende, usammenhengende anklager om Holte-folkene i alminnelighet og Ole Holte spesielt. En odelsgutt som stakk til sjøs, tenke seg til! Etter hvert ble hun roligere og fant veien i sin gamle hjerne. Historien ble tydeligere, og jeg lyttet mer oppmerksomt til det hun fortalte meg. Ole Holte var ikke riktig kristen. Vi vet jo alle hvordan sjømenn er, antydet gamlemor. Og da han kom tilbake, tok han utenlandske tanker med seg. (Her spyttet hun i forakt, utenlandsk var visst for henne et skjellsord i seg selv.) Etter at han kom tilbake til gården, var det flere derfra som ikke gikk i kirken lenger. Noen sa at de holdt sine egne andakter, men gamlemor bare blåste av det. Nei, folkene på Holte levde et liv i synd og utukt, det var hun sikker på. Og når en levde sitt liv utenfor Guds nåde, var det bare å vente at mørkets makter tok for seg. Så de kunne skylde seg selv for det som hendte med gutten! Her mistet jeg tråden. Den gamle kunne ikke fatte at jeg ikke kjente bygden slik hun selv gjorde, og stirret bare dumt 26

på meg da jeg spurte hva hun snakket om. Gutten? Ja, Ole Holtes sønn, selvfølgelig! Ole giftet seg og fikk barn da han kom tilbake, men konen døde i barsel. Ole slapp nesten ikke ungen fra seg så kvinnene fikk stelt ham. Han mente seg mer lærd enn kjerringene og nektet dem å beskytte sønnens vugge med stål og korstegn og søljer slik seg hør og bør. Og så (her senket den gamle stemmen dramatisk, fullt klar over hvilken effekt historien hadde på tilhørerne), en dag snek en huldrekar seg inn i rommet der gutten lå og sov, og byttet ham ut med en trollunge! Anekdoten rant ut av den gamle, ferdig komponert og med ord og vendinger som ikke hørtes helt som hennes egne. Jeg forstod at denne historien var en del av bygdens folklore. Den hadde funnet sin form og ville fortelles slik fra kvinne til kvinne, fra generasjon til generasjon. Dette var kollektivets samlede sladder og overtro, nedfelt i form av et eventyr, som jeg vil gjengi etter hukommelsen. Signe-Siri er en omreisende signekjerring, og hun ser mer enn folk flest, både av det som finnes over og under jorden. Hun kan se huldrene like klart som hun ser deg eller meg, og har møtt dem flere ganger før. En stund holdt hun til på Holte gård. Da var det at hun gikk forbi vinduet til rommet hvor veslegutten lå og sov. Hun hørte ungen våkne og noen som sang for ham. Idet Signe-Siri gikk videre, hørte hun en lyd bak seg og fikk se en liten mannsling smette over tunet med en bylt under armen. Da hun senere fikk se ungen, så hun med en gang at han var en bytting, for han var bløt og myk i kroppen og skrek glupsk etter mat hele tiden. Da skjønte hun at hun hadde hørt trollkaren da han byttet om ungene, og at det var ham hun hadde sett smette over tunet med barnet under 27

armen. Og aldri har Siri glemt de uhyggelige ordene hun hørte fra stuen, den gang byttingen ble lagt i vuggen på Holte: «Ikke vær stygg nå … hold kjeft og sov nå …» De siste ordene ble messet frem, forsøksvis rytmisk, og jeg forstod at det skulle være teksten til en sang. Men tåken samlet seg i den gamles blikk, hun gikk seg vill i ordene og sank til slutt taus tilbake i sengen. Men Bråten-folkene tok til orde. Den overtro jeg bare hadde ant i forsamlingen tidligere, hadde kommet til uttrykk gjennom den gamles beretning, og de andre var ikke flaue for å skyte inn utfyllende opplysninger. Noen hadde sett byttingen, andre hadde hørt ham ule. Noen visste hvor han lå begravet i uvigslet jord, andre sa han ennå levde på gården og spiste dem ut av huset. Men alle var enige om dette: Sønnen til Ole Holte var blitt stjålet av et troll, som hadde etterlatt en trollunge i guttens sted. Dette ble for tøvete for meg, og jeg klarte ikke lenger å skjule det. Jeg synes det er fornøyelig å lese Asbjørnsen og Moes gjenfortellinger av folketroen, men sjarmen går tapt når den slags vås settes frem i dypt alvor. Gamlemor ble åpenbart fornærmet over min mistro, men husbonden brøt endelig inn og ba henne slutte med vrøvlet. Han minnet om at det var blitt sent, var det mer jeg trengte å vite? Jeg stakk og pirket med spørsmål i den fåmælte karen en stund, men det var bemerkelsesverdig hvor lite han visste om naboene sine. Det stemte at familien på Holte gård var noen slags religiøse dissentere. Han visste at Lars hadde reist til Canada, dette måtte være minst ti–tolv år siden nå. Han hadde ikke hørt noe om at han skulle være kommet tilbake. Mer kunne han ikke si om Holte, han kjente dem ikke. Ole Holte hadde aldri så mye som bedt ham inn på 28

kaffe. Men han pleide ikke å snakke stygt bak ryggen på folk, så han ville helst ikke si noe mer om Holte gård, og spesielt ikke om Ole Holte. Jeg hadde ikke mer å spørre ham om, så jeg brøt opp, avslo et halvhjertet tilbud om en soveplass i stuen og gikk for å få kjørt frem karjolen.