TRINE VOLLAN
STOCKHOLM
Copyright © Schibsted Forlag AS, 2013 Omslagsdesign: Magnus Riise Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 11,5/14,7 pkt. Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5782-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Bellmannsitatet på side 199 er sterkt forkortet.
Da jeg var tre eller fire lü jeg i den soveposen, den var litt liten, men jeg lü i den i alla fall, vi var pü hytta der det var mange dere kjente og jeg spiste pannekaker og dere pai, sier han. Husker du det, mamma? Sü mye du husker da, svarer du. Det er fordi jeg har et kamera inne i hodet det, sier han, jeg har et kamera inne i hodet jeg skjønner du mamma, har du et kamera inne i hodet?
Og du sitter sammenkrøpet i den iskalde bilen. Det er seint på kvelden, flyet var selvfølgelig forsinket. Den lille i denne iskulden tenker du, varmeapparatet har gått på halv tolv i årevis, den lille fryser, tenker du og legger soveposen over ham der han ligger i babysetet, neddynget i poser og tepper og gløtter over teppekanten. Fryser du? spør du den største, han sitter ved siden av deg i baksetet og ja, sier han, og krymper seg, det er så kaldt mamma, sier han, ta denne du, sier du og drar fram en jakke fra hattehylla og legger den over ham og det var skönt, sier han, og nå fryser jeg kanskje ikke mer, sier han, er det langt, spør han, skal vi kjøre langt? Nei det er ikke langt, sier du, en halvtimes tid. Er det lenge? spør han, nei, det er omtrent så lenge som Bolibompa varer, sier du, men hvor lenge varer Bolibompa? spør han, omtrent så lenge som det tar å kjøre hjem, sier du, og Henrik klapper på dashbordet, stakkars bilen, 7
den er treg i dag sier han, gløtter opp i speilet og smiler. Det dugger på innsiden og iser på utsiden, det snør tett og det er hvitt og stille på veien, nesten ikke en bil, for det er 3. januar og litt over midnatt. Snøen suger lydene til seg, pakker inn. Nå er det et halvt år igjen, tenker du, når vi flytter er det sommer, grønt og peoner og eplekart og tulipanene er avblomstret og kirsebærene spist og syrinene og rabarbraen og rosene og plenen er grønn og klippes hver uke, plaskedam i hagen og nakne unger. Nå er plenen nedsnødd og femten minus og stille og hvitt og vakkert og den lille har sovnet og varmeapparatet har begynt å gi varme og duggen er borte fra vinduene og den store sitter taus og ser ut av vinduet, det glatte hvite kinnet, nesen i profil og det lyse, blanke håret, så vakker du er, tenker du, stakkars liten, og da snur han seg som om han merker at du ser på ham. Er det langt igjen nå? spør han, nei, svarer du, når vi kommer rundt svingen der framme skal vi ta av og da er det ikke lenge igjen, og innkjørselen, tenker du, den er nedsnødd, en meter med snø, det er ikke grenser for hvor mye det har snødd mens dere har vært borte. Vi må sikkert parkere på gata, tenker du, vasse fram til huset, bilen er full av bagasje og gaver og barnevogn og huset er kaldt, legge ned ungene i kalde senger, bære inn alt og pakke ut og en kopp te, tenker du, det skal 8
bli godt med en kopp te når alt er i hus og unger i seng, og kanskje er det post, julekort som ikke rakk fram før jul og Aftenposten fra den siste uka. Du kan sette deg ned ved kjøkkenbordet og bla gjennom avisene, se ut på snøen, på de tunge trærne, på vinteren, for det er vakkert, snø og trær og röda stugor, Bakkebygrenda, tenker du, Bullerbyn. Du ser ut på veien og lysene fra husene og forretningsbyggene lyser gult mot det hvite og det er lunt og varmt etter jula, for jula er sånn, et langt pust. Nå starter det igjen. Et halvt år og det er lenge og ingenting, vinter og påske og vår og bursdager, vaskemaskiner og arbeidsdager, for nå skal du begynne å jobbe igjen, noen dager i uka. Bilen svinger av fra veien og inn i villaområdet, det er stille og mørkt overalt, bare gatelysene, og som det har snødd. Himmelhøye brøytekanter, og hvordan skal du komme deg fram med barnevogna? Til og fra barnehagen, dagmammaen, butikken, pendeltoget. I vinduene lyser julestjernene og juletrelysene, jula er ikke ryddet bort ennå. Nå sover Sverige, tenker du, lader opp til et nytt år. Den største holder deg i hånda, nå kjenner jeg meg igjen, sier han, kan jeg ha på meg Spiderman-genseren på dagis i morra, sier han, jeg har så lyst til å vise den fram til Isak, den er så kul! Det kan du sikkert, sier du, og polisbilen sier han, kan jeg ta med polisbilen? Ikke politi9
bilen, sier du, det er ikke lov til å ha med leker i barnehagen. Ååååhh, freser han og dere svinger inn gata og der ser du huset, det er mørkt, ikke et lys, ikke utelyset engang, men veien er brøytet og gårdsplassen måkt. Jøss, sier Henrik, noen har måkt gårdsplassen, til og med trappa er fri for snø. Jøss, sier du, det var sjenerøst, det må være grannen, sier du, Nikke, for noen granner! Henrik rygger inn og stopper bilen, den lille våkner da duren slutter og dere bærer dem inn, ungene og bagasjen og gangen er full av bager og kofferter og våte snøflekker. Så sitter du ved kjøkkenbordet med avisa, nesten alt er pakket ut, ungene sover. Henrik går rundt i rommet, rydder, du ser ham i sideblikket. Jeg legger meg, sier han, godnatt, sier han og gir deg en klem, god natt, sier du, har du tatt opp brød? Nei, sier han, det har jeg glemt, jeg ordner det, sier du, blir du lenge oppe? spør han, nei, skal bare se gjennom avisa, drikke te. Godnatt da, sier han og går opp trappa, du hører ham på badet. Han snyter seg, barberer seg. Du setter på vannkokeren, finner te i boksen med det kinesiske mønstret. Det er kaldt i rommet selv om du har skrudd opp ovnen, det har vært kaldt hele uka. Du blar på måfå i avisene, det er mange av dem, du ser ut av vinduet, det har begynt å snø igjen, stille nattesnø, det er mørkt i vinduene 10
til naboene, de legger seg alltid så tidlig. Alle naboene legger seg tidlig, du slukker alltid sist, hver kveld står du og ser ut på de mørke vinduene.
Du går forbi huset der Strindberg bodde, det er derfor du går her, ikke fordi det er som det er nå, men fordi Strindberg bodde her en gang, og Bergman. Ingmar Bergman. Han bodde i nærheten han også, Bergman bodde her fordi Strindberg hadde bodd her, og det var her Bergman gikk på konserter, på gudstjenester, i den runde kirka, der faren hans hadde vært prest, og du vet hvor Sofiahemmet er, der Bergman bodde som barn, der han som voksen var innlagt flere ganger på grunn av den dårlige magen sin, og kona hans også, en av dem. Hun som døde, hun som skrev dagbok. Det har de vel gjort hele gjengen, tenker du, skrevet dagbøker, for det er mye å skrive om. Det må det være, og du tenker på alle bøkene som må komme når han dør, for han må også dø en gang, om ikke så lenge, han er gammel, riktig gammel har han blitt der han sitter på den forblåste øya si og tenker på gjerninger 12
og ugjerninger og der har du vært på sykkeltur, syklet rundt hele øya i håp om å få et glimt av ham, men det fikk du selvfølgelig ikke, du så verken huset eller innkjørselen, selv om du studerte hver eneste postkasse. Ikke det minste spor så du, likevel var det noe Bergmansk over øya. Det så ut som i filmene, som i bøkene, akkurat som du hadde tenkt at det var, øde steinlandskap, åkrer, store steiner og sau. Her får han nok være i fred, tenkte du, her bor det sannelig ikke mange sjelene, og de som bor her vet vel å holde seg på avstand. Kanskje de ikke bryr seg, kanskje de gir blaffen i hele fyren, kanskje de ikke liker filmene hans engang, øde øyboere liker ikke sånne filmer, men det gjør du. Du elsker filmene hans, jula blir ikke jul uten Fanny og Alexander, ikke at Fanny og Alexander er noen solskinnshistorie, slett ikke, men Fanny og Alexander er idyll også, i begynnelsen i alle fall. Julaften i den store leiligheten med draperiene, den milde bestemoren i fløyelskjolen, maten og lysene, de fulle onklene og grisehodet med kremtopper og reven rasker gjennom alle rom. Det er Bergman, og Bergman lever og det er plagsomt at han lever, at du aldri har truffet ham. Så lenge han lever er det mulig, du har ikke engang forsøkt. Han sier sikkert nei, vil sikkert ikke treffe noen, men hvis det er noen du kunne tenke deg å treffe så er det Bergman, 13
helten din, helt nummer en. Helt nummer to er Lars Norén, ham har du sett på kafé i Visby, men han er av i dag og det er ikke det samme. Bergman og Strindberg er av en annen tid, Norén er av i dag, og i dag er det søppel og pendeltog og stygge høyhus, mens Bergman er svarthvitt og ren og avklart. Strenge prester og snille bestemødre, tjenestejenter med hvite kyser og sommerferier i Dalarna, store tanker, forvirrede sjeler og hemmelighetsfulle ansikter. Strindberg er absint, kjellerkroger og hestedrosjer på Karlaplan, spaserstokker og store følelser i stramme silkekjoler. Sånn er det ikke nå. Bare ICA og Pressbyrån og gutter med caps, men det er ikke det du vil se der du går med halvt sammenknepne øyne og tenker at hestedrosjene skrangler forbi, menn hilser med flosshatt og vakre kvinner under bredbremmete hatter haster på vei til hemmelige stevnemøter med Hjalmar Söderberg på Skeppsholmen, for Söderberg sendte alltid romanfigurene sine til Skeppsholmen når de skulle sverme. Etterpå går du opp til Johannes kyrkogård for å finne stedet der Arvid Stjärnblom sto og så opp på vinduet til Lydia Stille i Den alvarsamma leken. Du går rundt i kirkegården, leser på gravstøttene, de største, for det var ved en stor gravstøtte han pleide stå, du husker gravteksten, og det er stille og ingen der og du streifer rundt og så finner du 14
den, gravstøtten, sannelig finner du den, det er akkurat den samme teksten som i boka, og var det ikke i øverste etasje hun bodde, Lydia? I øverste etasje i en av gårdene bak gravstøtten, bak kirkegården? Her sto Hjalmar Söderberg for hundre år siden og tenkte på Maria som han ville ha og ikke ha mens han så på vinduet der hun bodde og så gikk han hjem og gjorde Maria om til Lydia og vinduet til et vindu i en roman som du har lest, hundre år senere, som får deg til å løpe opp hit for å se om gravstøtten finnes og når du ser deg rundt er det som i Den alvarsamma leken, bare noen nye hus og svak bildur i bakgrunnen. Endelig har jeg funnet det tenker du, Stockholm! Det egentlige Stockholm! Og hallo! Det er ikke dette som er Stockholm. Stockholm er Sergels torg og innvandrergutter med saggebukse og østermalmstjejer med solbriller og HM og Indiska og trafikkaos og Djurgården. Gudskjelov for Djurgården. Der er alt som det var, der har det ikke skjedd mye. Der er det store trær og promenader og utstillinger og der må Bergman ha vært, tenker du, men du kan ikke huske om han nevner Djurgården, ikke i bøkene, ikke på film, han må jo ha vært på Djurgården, tenker du, og Söderberg, han var i alle fall der, på Cirkus. På Cirkus har du også vært, sett Mamma Mia, men der var det bare gamlinger som knapt hadde hørt om ABBA. Bare 15
du og Eva som sang, vugget i takt, rakte armene opp og sang Thank you for the music som om det gjaldt livet, og kanskje gjorde det det, for Thank you for the music er barndommen, ungdommen, tapt og vunnet, sorg og glede, og nå går du på Karlaplan, nedover alleen som peker mot Djurgården. Det kryr av folk som haster hit og dit, lufter hunden, drikker cola, sleper på store bæreposer og det skulle Strindberg ha sett og hva tenker Bergman på der han sitter på øya si, tenker du, vet han hvordan Stockholm ser ut nå, bryr han seg? Tar han en tur til Stockholm og går i gatene og tenker at sånn var det ikke, det er ikke sånn det skal være, og du kniper øynene halvveis sammen, ser Bergman løpe rundt i knebukser med vannkjemmet hår og er uskikkelig prestesønn med store evner, keitete og åpen. På Fårö skulle du satt deg på en stein nedenfor huset hans og slått ut håret og han skulle stolpret seg ned til deg og slått av en prat og da skulle du snakket rett fram og ikke knote, for Bergmann kan norsk og du skjønne vel ka æ si, skulle du si, og det gjør æ ja, skulle han svare og da skulle du le og han le og så var isen brutt og du skulle spørre om alt som er å spørre om og han skulle si at det gjelder å stå på, tro på magefølelsen skulle han si, og etterpå skulle du sykle videre, ta ferga tilbake, kjøre til Visby og gå en tur langs stranden, drikke kaffe 16
på kafeen der Norén sitter, spise en kake, lese en bok og notere noen ord og etterpå reise tilbake til det røde huset i Stockholm.
Det surrer rundt hele tiden, stort og smått, igjen og igjen. Kan du ikke bare bli ferdig med det, sier Henrik, er det omkamp du vil ha? Du vet ikke hva du vil ha, men det kverner og kverner, lar deg ikke i fred, om igjen med små forskyvninger, nye argumenter, du greier ikke legge det bort, du kan ha oversett noe, du kan ha glemt, og så eser det ut, bygger seg opp, kroppen stritter, hjertet banker, hodet koker og du freser, for ikke faen om han skal slippe unna uten at du har fått sagt akkurat hva du mener, før det står med store bokstaver på veggen. Og skjer det mer da så renner det over og du blir sint og fyker opp og snerrer mot høyre og venstre og de to små stirrer på deg med store øyne og du angrer, skammer deg og sier unnskyld. Unnskyld at jeg ble så sint, og de små ansiktene mykner opp og den største aper etter deg, gjør sinte grimaser og rett etterpå sier han unnskyld med sin søteste stemme og du 18
må le for gud som han tar deg på kornet. Den lille sitter på armen til pappa, tar et tak rundt nakken din og skyver hodene deres mot hverandre for at mamma og pappa skal kysse, igjen og igjen, og så vil han ha et lite nuss selv og storebror ler og du tenker at det ikke er så farlig, ingenting er farlig, det er du som lar det vokse, det er bare deg og ditt fortumlede hode, det er så mye og du er så dårlig til å sortere og så er det pannekaker og blåbær opp til albuene. Gå ut en tur, sier Henrik, jeg tar meg av dette, gå ut du, sier han, og du tar på deg kåpa, går ut og setter deg på en benk i hagen, det dunker i ørene og bruser i hodet og småfuglene og epletrærne og jeg verken ser eller hører, tenker du og reiser deg og går en runde rundt huset, naboen har flaggstang med fillete vimpel, trærne er svarte mot snøen og du setter deg på en stein og ser på det rustne huskestativet og det som du trodde var en sandkasse, men som er en jordbæråker. Det er snø på huskesetene og grannen svinger inn på nabotomta, hun vinker og svinger med den luftige pasjen idet hun låser opp bilen og så fin du er på håret, roper du. Jag har bytt frissa, svarer hun og slenger på håret, massage i stolen och stjärnhimmel över vasken. Hur läkkert som helst.
Om natten sover dere inntil hverandre, du i fosterstilling mot ryggen hans. Han ligger med ansiktet vendt ut av senga, han må ha luft. Du får luft av det åpne vinduet. Han sier at det er for kaldt, men du sier at du må ha luft. Det er luft, sier han, ikke nok, sier du. Jeg blir stiv i kinnene hvis det ikke er nok luft, sier du, og han sukker, jeg fryser, sier han. Ta på deg et pledd da, sier du, men han tar ikke på noe pledd. Så frys da, sier du. Og så kommer fredagskvelden. Dere har lagt ungene og det er mat og vin og det er han som har laget maten og du som er misfornøyd, for det er alltid noe som kunne vært bedre og han sukker og ungene sover og roen senker seg eller så krangler dere, men det er fredag og ro likevel, bare det å sitte sånn og snakke og kanskje leser du høyt for ham fra avisa, ei bok eller du forteller noe og så vil du ha valnøttis til dessert, for det er det beste du vet. Han vil ikke ha, for is er ikke godt til vin, 20
men så tar han litt likevel for isen er så god, helt uimotståelig, og kanskje tar han en konjakk og så spiller dere musikk og han vil ha klassisk og du vil ha jazz for du vil ha klassisk til frokost og jazz til middag, men nå vil du ha noe stille, noe som bare så vidt er til, for det er så mange lyder i hodet, du vil ha det stille, men ikke helt stille, et pling og plong i ny og ne, og han setter på det du vil ha og så sier han at han vil legge seg, han er trøtt, utslitt sier han, men kan vi ikke sitte oppe litt lenger, vær så snill, sier du og så sukker han og så sitter dere oppe litt lenger og så er klokka plutselig halv ett og herregud, sier han, jeg skulle lagt meg for lenge siden, nå må jeg hurtigsove, sier han, og snart våkner de, sier han, klokka fem eller seks våkner de, og det er bare fire–fem timer til, sier han, men nå har du drukket så mye vin at du vil være oppe hele natta og danse, men han vil ikke danse, det er for seint, sier han, jeg må sove, det der skulle du foreslått før, sier han, og dere skyller glassene og setter dem i maskina sammen med tallerkener og barnekrus og slår av lysene og setter tulipanene ut i den kjølige gangen og du tenker at du er glad. Du tenker på lyset da du tok toget langs Mjøsa, fem svaner som dukket i ei råk mellom to isflak under broa og skyggen av et tre på snøen og ettermiddagssola på en hvit gårdsbygning og hvor glad du ble og hvor trist 21
du ble av filmen du så etterpå, så helt utslått og du forteller det, du tror han forstår selv om han verken har sett filmen eller gårdsbygningen eller ettermiddagssola, og hvis han ikke forstår blir du sint: Det nytter ikke å fortelle deg noe, sier du, og da blir han lei seg, du er nedlatende, sier han, og ja, svarer du, jeg har rett til å være nedlatende, det er du som er for grunn, sier du, og han blir sint og nå får du faen ta meg holde kjeft, roper han. Jeg snakker når jeg vil, sier du, og hvorfor blir du så sint, du må styre deg, sier du. Du kan erte på deg gråstein, sier han. Unnskyld, sier du, jeg mente det ikke sånn, jeg er glad for at jeg har deg, sier du, du er det beste jeg har. Hvordan kan du være glad for å ha en så grunn fyr som meg, sier han. Fordi du er god, sier du, fordi du er grunnmuren min, sier du, og han fnyser, men han er ikke sint lenger og du tar omkring ham, han er litt stiv, men mykner etter hvert, og så pusser dere tennene ved siden av hverandre på det trange badet mens dere ser i speilet og du åpner vinduet og legger deg inntil ryggen hans og sovner før du husker at du har lagt deg og drømmer om alt mulig unntatt ham, for det trenger jeg ikke, sier du, hvis han spør.
Og du tar med den lille til barnavårdscentralen, for noe må være galt, noe, siden han gråter sånn. Gråter og gråter, hyler hele tiden. Du sitter på en rød sofa i venterommet, det er fylt av farger og leker, og den lille krabber glad rundt, nå er du glad ja, sier du, nå smiler du, er det ikke typisk, når jeg tar deg med for å få noen gode råd så er du glad og søt som dagen er lang. Og da står hun der i døra, barnsköterskan: Värsågod nesta. Er det du det lille gossen, sier hun og bøyer seg ned og smiler til den lille. Hun er god og rund og har bilder av hundrevis av unger på veggen. Jeg har hatt denne jobben i 40 år, sier hun, det er ikke mange av ungene her i trakten jeg ikke kjenner. Du legger ham på stellebordet, kler av ham, jeg kan måle og veie med det samme, sier hun, og så fort du har tatt av ham bleien tisser han, en fin bue rett ned i arkivskuffen til barnsköterskan, ojojoj sier du og bykser fram for å redde unna arkivskuffen, 23
hvor dum kan man være, arkivskuff under stellebordet tenker du, men hun ler, det er sånn som skjer, en vet aldri med disse barna. Og etter veiing og måling og litt trykking her og der tar du ham på fanget og hun ser på ham, han vifter med armene og rister på en liten sprellemann hun har gitt ham. Jeg tror slett ikke det er noe feil med gutten, sier hun, men han blir nok ikke en sånn som sitter stille og tegner i timevis. Jeg tror rett og slett at han kjeder seg, sier barnsköterskan, kjeder seg i babykroppen sin. Han der vil opp og ut. Tenk deg selv sier hun, ligge der på ryggen og ikke få til noe som helst når du er full av tiltakslyst. Det eneste han kan er å hyle, tyvärr for deg, for dere sier hun og smiler. Men han ligger jo ikke på ryggen lenger, sier du, han kan sitte, reise seg, holde i ting og – Det er ikke nok for den karen der det, sier hun. Han har større planer, og kanskje er det sånn, tenker du, et rop om hjelp for å komme seg ut av babykroppen. Men hvordan kan jeg hjelpe ham, sier du, hvordan kan jeg hjelpe ham ut av sin egen kropp? Nei det er ikke så mye du kan gjøre, sier hun, det er vel bare å vente, du skal se det blir bedre når han får et språk, når han kan fortelle hva som er tråkigt, det vil sikkert hjelpe sier hun, da blir det sikkert bättre.
Det er kamp i dag sier bestemor med lokkestemmen sin. Du deiser ned på kjøkkenstolen, andpusten, du har stupt ned trappa, den rolige stemmen til bestemor i den andre enden. Langt borte, listende, som fra en annen planet: Har du tenkt å se kampen? Kan ikke det vet du, svarer du. Hvorfor ikke? Hvor er jeg da bestemor? Å ja det hadde jeg glemt, sier bestemor og ler. Når jeg hører deg sånn er det som om du er her, jeg hadde glemt at du er borte, sånn er det å være ei gammel, tuklete kjerring vet du, sier hun. Nei da, sier du. Jo da, sier bestemor, men det har ikke noe å si, bare vent, du blir sånn en dag du også. Du ser henne for deg. Sittende på skrå ved telefonbordet i gangen med utsikt til stua, de røde neglene, den eneste bondekona i verden med røde negler, telefonlista oppslått på bordet sammen med stasbørsten og kammen, børsten med busta opp, kammen tredd inni. Stockholm ja, sier beste25