Victoria Bø
Teresa Birnas bortgang
Copyright © Schibsted Forlag AS, 2013 Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5797-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
k al e i dos kop e t
Jeg kniper igjen det ene øyet og skimter Teresa. Hun er ikke lett å få øye på, vrir seg unna hvis jeg griper etter kåpeermet hennes, stikker seg bort i en by jeg ikke kjenner, gjemmer seg bak glasset på et fotografi på en kommode, springer i høye hæler, løper med himmelvendte hender. Noen ganger våkner jeg om natten med Teresas ansikt klebet over mitt, andre ganger tror jeg håret hennes vifter rundt Roars hode. I går ettermiddag forandret fingrene mine seg, plutselig fikk jeg et glimt av hennes hender, de satte blomster i vasen som jeg holdt. I morgen kan hun gå forbi meg på gaten, skoene hennes synger i stegene, hun ligner en som er lykkelig og jeg ser nynningen i kroppen hennes, men jeg hører ingen melodi. Det er sjelden lyder i bildene jeg ser av henne, bare tørr rasling fra noe som har falt fra hverandre, biter av knust glass. Men jeg griper etter alle påstandene jeg finner om Teresa Birna. De andre kommer til å lyve for deg, pynte på fortellingen om henne til den ligner noe pent. Men jeg skal fortelle deg det jeg vet. Du er langt unna, men jeg er her med blokken, noterer, lytter til det som fortsatt finnes av vitner, stemmene deres er svake, jeg må lete mellom halve setninger, pauser, megetsigende blikk og det lille som er av fotografier. Dessuten hører jeg et ekko av Teresa i meg selv, skimter grå konturer, er det meg? Ja, men jeg skiller meg ikke ut, går i ett med alt sammen, alle andre er individualister, vet hvor de skal, hvem de er, men jeg er overalt og ingen steder, jeg må ta 5
tak i det også, skrive alt nøyaktig ned, ikke la noe om Teresa drive forbi, ikke glemme ting som skjer, ikke overse det som kan være viktig, det du trenger å vite. Fortellingene, de fleste fortellingene i min familie er lette, fine. De ligner et sett med bilder i et kaleidoskop, hvis jeg rister på kaleidoskopet, legger glassbitene seg i forskjellige fargerike mønstre og vi kan se på dem sammen. Men med Teresa Birna er det annerledes. Hver gang jeg rører kaleidoskopet, rasler det i brukket glass og bitene er bare uforståelige brokker. Flukten hennes, den har du ikke hørt om ennå, men det er der jeg må begynne fordi alt begynner der. Teresas flukt, hva var den, lignet den vingeslaget til en fugl eller utsikten fra et fjell, nei, den var et brak. Teresas flukt var et brak som brøt lydmuren i gaten hun bodde i. Alt skjedde tidlig om morgenen allerede før bakeren i krysset mellom Vltavská og Svornosti i Praha hadde fått brødene av bakeplatene. Avisguttene hadde ikke begynt på rundene sine og mennene som rev gateskiltene av veggene med bare nevene hadde så vidt kommet seg i skjul. Natten var fortsatt ladet med lyder, hele byen lå og lyttet etter kneppet fra hanen på de fremmede våpnene. Men hendene som kjente byen, hadde gjort gatene navnløse; skiltene med stedsnavnene i Praha var borte og tomme flekker sto igjen på veggene for å forvirre soldatene. Sånn var det med gaten Teresa hadde bodd i de siste seks årene også, den var blitt navnløs om natten, men hun ventet ikke lenge nok på lyset til at hun så det. Hun stupte ut av den svarte natten i et sprang som eksploderte under åpen morgenhimmel. Helt uventet fylte vinterkåpen hennes seg med luft og dempet fallet. Kneet hennes berørte så vidt bakken før hun fløy videre, nesten ikke et merke i gaten ble det, hun sprang, styrtet over brosteinene og rundet muren minutter før soldatene nådde fram. Flukten hennes var av det uvanlige slaget og vanligvis ville folkesnakket fulgt hakk i hæl, det ville stormet inn i stua og styr6
tet seg skrålende ut av vinduet med de sørgmodige haspene. Men denne morgenen ble folkesnakket i Praha kneblet. For de gamle brosteinene brakk under tyngden fra brune stridsvogner og motorduren fra maskinene brummet som store, fremmede dyr i morgenstille gater. Da soldatene nådde huset hun bodde i, sto husnummeret fremdeles i emalje over døra, men Teresa Birna var borte. Det lå bare et lite merke igjen etter henne i gaten, en blodflekk på noen brosteiner. Det var ingen andre spor etter henne, og den røde skurven lå der så tilforlatelig som om det var steinene selv som blødde. Teresa flyktet i tide, flukten hennes forsvant i drønnet fra våpnene som steg over hele landet da soldatene kom. Det var sånn jeg forestilte meg Teresas flukt. Hun ble en blå fugl som fløy sin vei tidlig en augustmorgen. Men jeg kunne ikke ha hørt godt nok etter når Oddvar snakket. Dessuten har min familie mange forskjellige fortellinger. Det kan være vanskelig å vite hvilke av dem som er sanne.
en lukket dør
Det er for Teresa Birnas skyld at Roar har reist hit. Selv om han kom hit med Eva og selv om han nå står ved siden av meg i sola med hendene på ryggen og stirrer utover elva Vltava midt i Praha, så er det Teresa faren min tenker på. Jeg vet ikke hvordan jeg vet det. Men det er sånn det er. Kanskje jeg ligner på ham. Roar har alltid hatt dette instinktet, det må du vite om Roar, det var det som skilte ham fra de andre pappaene, det også, at han hadde en underlig evne til å dukke opp når vi trengte ham, når vi hadde mistet en bøye på sjøen eller ikke fortøyd jolla skikkelig eller da Karianne datt av sykkelen og brakk armen og ble blek og borte. Det var som om Roar kunne lukte forandringer, det drev noe gjennom lufta som andre ikke forsto, men som han straks skjønte og fikk tak i et snev av. Men jeg studerer jus. Jeg vil bli jurist. Jeg vil ikke ligne Roar. Jeg prøver å smile, holder munnvikene oppe så Roar ikke skal tro jeg kjeder meg, jeg er endelig her i Teresa Birnas by, men det er så varmt at svetten pipler under armene mine og jeg kjenner juliklamheten på ryggen. Hodet mitt verker, bak øyelokkene mine er det svartoransje flekker som gjør meg svimmel. Jeg åpner øynene igjen, vil ikke klage, det er første dagen jeg er alene med Roar i Praha. Jeg kan ikke huske sist det var bare Roar og meg. I hodet mitt er det alltid andre til stede, det er ingen sjanse til å si noe av betydning, småpra8
ten flyter, folk prater, Wencke snakker, Eva skravler, Oddvar mumler. Kanskje det er bare meg som har det sånn, kanskje andre ikke kaster det de har i hendene for å være sammen med en av foreldrene sine, kanskje du er av dem som synes det er lett å si ting til andre. Roar har funnet fram blokken, tegner en benk eller begynnelsen på en bro. Jeg svetter på ryggen, sola står rett over oss, skyggen ligger rundt beina mine. Jeg ser på skyggen, ser på skoene mine, ser på armene, tynne, nakne. Jeg griper rundt venstre håndledd med høyre hånd, rekker rundt med tommel og tredjefinger. Håndleddet mitt er bløtt og hardt samtidig, jeg trykker til, noe mykt og skålformet i hånden gir litt etter, skyver på seg. Jeg tenker at jeg kan jo gå min vei. Jeg trenger ikke å vente på Roar. Han flytter seg litt bortover broa. Jeg går ingen steder. Jeg stiller meg bare i skyggen av en liten bod, venter. Roars hår er langt nok til at det løfter seg så vidt i sommervinden, han stryker det tilbake, vinden løfter luggen hans igjen, vind, hånd, vind, hånd, den automatiske bevegelsen, jeg gløtter bort på ham, skjønner at han grubler på noe. – Ser du det? spør Roar. Jeg bøyer meg utover rekkverket på Karlsbroa, måkene sitter på stolpene i elva. – Fuglene? – Nei, sier Roar. – Elvevannet. Det er brunt og ugjennomsiktig. Ligner en lukket dør. Men Teresas blod renner som en svart åre gjennom det. – Teresas blod? Elva forandrer seg ikke for meg. Jeg står i solsteiken og ser bare en skittenbrun turistelv. Alt ved denne elva er anner9
ledes enn hjemme. Men mens jeg glor ned i Vltava, skvulper vannet rent og klart mot steinene på stranda på Nesodden og kanskje alt forgreiner seg, vokser inn i hverandre sånn at den brune floden her renner inn på den hvite stranda jeg vokste opp på og silhuetten min tangerer skyggen fra Teresa Birna som faller over gresset i hagen hjemme. Jeg får et snev av hjemlengsel, en sommersnue, plutselig kjenner jeg lukten av plen, erteblomster som vokser på Wenckes hagestativ, myntete, jeg kunne sittet på terrassen hjemme nå og sett på seilene til regattabåtene utenfor Middagsbukta. Men, jeg er heldig, jeg skal være glad for å være i Praha, stå på Karlsbroa, være sammen med Roar. Ja vel, jeg er glad for å være i nærheten av Roar. Jeg er jo det. Men Roar har sin egen agenda i Praha. Jeg vet ikke hva den er. Men den er der. Og som et kaldt lysglimt, noe hvitt som fjerner meg fra heten her på broa, fremkaller jeg bildet av Teresa igjen. Høy, antagelig. Helt sikkert mørkhåret. Av en eller annen grunn forestiller jeg meg at hendene hennes var hvite, bløte. Men neglene hennes kan ha vært sprukne. Eller blankpolert fine, Teresa stelte sikkert hendene sine, fikk dem stelt i en liten frisørsalong der det luktet neglelakk og de sopet gulvet for hår flere ganger uten å få med seg hårene som lå rett ved Teresas høyhælte sko. Kanskje hun bøyde seg ned ute på gaten etterpå og tørket vekk den lille kransen med hår som lå ytterst på skoen hennes og tilhørte en annen kvinne eller mann. Teresa kan ha vært rund, jeg stryker hånden over ribbeina mine, jeg kjenner dem gjennom T-skjorta, harde, fremtredende. – Ellen, sier Roar. Plutselig står han helt innpå meg. Han har tatt av seg solbrillene, men han kan ikke se tankene mine heller, han kan ikke det. 10
– Ellen, sier Roar igjen. – Hvor er du hen? Jeg merker at jeg har vært langt borte, jeg vil vite hvor, leter fort i hodet, tenker at jeg har tenkt på Teresa. Og på sko og på livet mitt. Og på svetten under armene og på at jeg må tisse og på at livet mitt akkurat nå ligner en gressplen som noen har frest opp med svarte hjulspor. Det er bare at doningen som for forbi, har forsvunnet og jeg står igjen og ser på hjulsporene og vet ikke helt hvor jeg skal ta veien. Roar peker på den oransje digitale kunstinstallasjonen midt ute i elva, litt til høyre for måkene, helt borte ved den andre bredden. – Se på dem, sier Roar. Jeg ser på kunstverket. Det er to digitale figurer. To skikkelser som går og går og går ved siden av hverandre, en jevn, rolig gange som om alt annet rundt dem er uviktig, som om verden rommer bare dem, en kvinne og en mann som går på vann. – Det er Julian Opie som har lagd installasjonen, det er «Walking on Vltava» eller «Walk on the Vltava», et eller annet sånt. – Ja? sier jeg. – Jesus, sier Roar, – er den eneste som kunne gå på vann. Å holde et forhold flytende er like jævlig vanskelig som å gå på vann. Og så stiller Julian Opie opp installasjonen sin sånn at hele byen må gå her og se på to stykker som går på vannet midt i elva. Roar er rød i ansiktet. Jeg skakker på hodet. – De er turister, foreslår jeg. – To folk som går og ser på byen. – Nei, sier Roar. – Det der er da ikke to turister. Det er arketypen på en kvinne og en mann. Og han lar dem gå på vannet. Men et forhold som flyter. Herregud, alt havarerer jo til slutt. 11
Jeg vil si noe, jeg begynner på en setning, stopper opp, jeg vil si at jeg traff et ektepar på flyet ned hit, de hadde vært gift i 53 år og holdt hverandre fremdeles i hendene, hun hadde pen bluse med brosje, han hadde tversoversløyfe og nesten ikke noe hår, men de hjalp hverandre med å bære bagasjen, holdt hverandre i hendene. Men jeg kjenner vinddraget i stemmen hans, Roar snakker om Opie fordi han vil dra i gang en stor samtale om hensikten med å skape, om statlig disponering av midler til kunstnerisk utsmykning, kunstpolitikk i Norge, kunstnernes stilling i Sovjet, sensuren i Kina, skattlegging av norske kunstnere, inntakskriteriene til Biennalen i Venezia, alt sånt. – Hva? spør Roar. – Ingenting, sier jeg. – Det var ingenting. Bare noe jeg kom på. Roar ser på meg. – Du ser litt slapp ut? Skal vi gå videre til Kunstmuseet på Kampa? Det er aircondition der. Jeg vil gjerne vise deg Kupkas og Mondrians verker. Det har alltid vært sånn. De lørdagene jeg var hos Roar skulle vi bestandig se på kunst. Han trodde sikkert jeg hadde det i meg, at det lå en kunstbegavelse i den tynne tolvårige datteren hans, hvis han bare viste meg nok billedkunst, ville jeg få øye på mitt eget talent. Eller min egen trang til å skape noe. Men jeg ligner på Wencke. Jeg vil ikke skape noe. Jeg vil bare bli noe. Vi går ned på Kampa, går langs elva, Roar først, jeg ser på ryggen hans, hvordan ser man det egentlig? Hvordan vet man at noe er galt? Jeg kan ikke ringe Wencke, jeg er 22 år, jeg kan ikke ringe hjem til moren min hver gang, i hvert fall ikke om noe som angår Roar. Dette er noe annet enn å leie leilighet selv, betale skatt, egne regninger, ordne alt som 12
Wencke pleide å fikse før da jeg gikk på videregående, dette er noe som angår meg. Jeg langer ut, kommer opp på siden av ham. – Liker du deg i Praha? – Ja, sier Roar. – Gjør jo det. Vært her fire måneder. Hadde håpet å komme i gang. Ny utstilling. Fødselspermen til Eva varer ikke evig. Ikke pengene heller. Han sier det fort, som en innlært lekse. Jeg tråkker bortover ved siden av ham i slitte tøysko, de har svarte streker på tuppene, jeg burde kjøpe sandaler, noe lettere, luftigere, lakke neglene, pynte på tærne, kjøpe en ankellenke, noe fint, noe sommerlig, bli brun, bli kjent med noen, bli kvitt disse tankene på hva er det med faren min og hvorfor skulle han ikke mene det han sier?
r o a r , e v a o g je g
Det er sikkert ikke så lett for deg å se tvers gjennom tiden og forstå denne sommeren i Praha. Kanskje jeg ikke forteller deg de riktige tingene. Jeg skulle sikkert fortalt deg om Eva med en gang. Roars nye kone har brettet ned utringningen på kjolen og sitter med blottet pupp og ammer når vi kommer hjem til leiligheten i Janáˇckovo nábˇreží. Det er en fin tsjekkisk leilighet, stor, styla. Roar synes leiligheten er for fin. Han har døpt den «Savoy» etter kafeen på hjørnet. Vinduene er noe av det beste, de har store, brede vinduskarmer. Veggene er hvitkalka og det henger nesten ikke noe på dem, bare et stort rundt speil og et gammelt ikon. Sofaen er plassert sånn i rommet at den får sol fra begge de store stuevinduene og jeg ser på Eva som sitter med Linde i armene og ammer med lys i ansiktet. Første gang jeg møtte Eva hjemme i Oslo, skjønte jeg at Roar kom til å gifte seg med henne. Hun var så forskjellig fra de andre. Det ble vielse også. I fjor. Tinghuset, middag på Bristol og øl på Håndverkeren. Men jeg skjønner fortsatt ikke riktig hva som holder dem sammen. Eva er stor og blussende, minner meg om en av Wenckes roser, en av dem som er nesten helt utsprunget og på nippet til å miste bladene, snart kommer de til å drysse ned på bakken. Kanskje det er fordi hun er snart førti. Eller fordi kroppen hennes er store bølger, ingen rette linjer, ikke sånn som meg, jeg er kantete, Eva er rund. 14
Dessuten er det parfymen hennes, søt blomst, hun skulle heller hatt en parfyme som gjorde henne kjøligere, fjernere. Hun er så tett på oss, Eva, hun ser på deg nå, smiler, slenger det løse håret til siden, stirrer rett på deg med blå øyne, de er streket opp med pasteller og mørk maskara. Eva er ikke som de damene Roar har hatt før, hun har ingen kunstnerambisjoner, vil bare være en god mor, en hyggelig stemor, til vanlig er hun kundebehandler i en bank. Det hender de ringer henne, bankkunder, for å prate, spørre om noe selv om hun har fødselsperm. Før hun fikk Linde, hadde hun antagelig morsgener i overflod, kanskje det strømmet over i henne, flommet over disken, nådde kundene så de følte seg trygge, følte seg sett. Eva vil gjerne se meg også. Hun hadde lagt et koselig postkort på rommet mitt. Redd opp senga med rosa og hvitt. Eva ser folk. Kanskje det er det Roar liker. Eva har disse varme klemmene og blikket sitt. Eva er ikke så verst. Men jeg hadde ikke sett for meg Linde. Jeg hadde trodd det alltid kom til å være Roar, Wencke og meg. Jeg hadde ikke regnet med søsken. Og jeg hadde i hvert fall ikke regnet med å like lillesøsteren min. Men straks Eva er ferdig med å amme så er jeg der, jeg sitter på sofaen ved siden av Eva og vil holde Linde, jeg smiler, prater med Eva, pludrer med Linde. Er det meg? Er det jeg som eier det smale ansiktet som bøyer seg over Linde? Linde graver fingrene inn i det glatte håret som henger over henne, det ligner ikke det løse lange håret til Eva, fingrene til 15
Linde tar godt grep for å holde på håret som bare glir unna, hun holder tak i håret mitt, holder hardt. Jeg kjenner varmen fra henne, babylukten. Det lukter kaffe også. Eva lager espresso til oss, døra til kjøkkenet står åpen, hun står ved gasskomfyren, har sommerkjole med mønster på, jeg skjønner at hun har pyntet seg før vi kom tilbake. Hun smiler til Roar og sier noe om barnevakt. Barnevakt? Det må være meg. – Ellen har jo nettopp kommet, prøver Roar. Det lukter av «pleie forholdet»-kveld. Roar lener seg motvillig mot kjøkkenbenken. Men Eva er bestemt. Sier at Ellen kan passe søsteren sin. Det er så lenge siden de har vært kjærester, bare de to, Eva og Roar. Roar bøyer seg. Jeg sier ikke noe. Det blir stille i leiligheten etter at de har gått. Det er første gang jeg er her alene om kvelden. Eva har satt på babycallen. Med en usedvanlig robusthet påstår hun før de går at Linde har det helt fint, at jeg ikke trenger å kikke inn til henne for mye, at jeg hører det på babycallen, at jeg bare kan se på tv, drikke vin, kose meg, men de må benytte sjansen når jeg er der, for hun vil ikke overlate Linde til fremmede. Jeg lurer på om hun legger opp til at oppholdet mitt skal være kort. Men jeg har bare vært her i tre dager, og Roar inviterte meg til å bli så lenge jeg ville, gjerne hele høsten om jeg har lyst til det, så jeg spør ikke. Det var Wencke som ringte Roar tidligere i sommer. Wencke tror alltid at jeg ikke hører etter når hun snakker med andre mennesker. Jeg skramlet med oppvasken, men jeg hørte hvert ord om at nå var det på tide at han fylte den farsrollen han hadde neglisjert i årevis, hun kunne ikke ta alt 16
ansvaret, dette var sannelig han bedre egnet til å takle, og så videre. Da hun endelig rakte meg telefonrøret, hadde jeg allerede bestemt meg for å si nei til invitasjonen hun hadde tvunget ham til å komme med. Men Roar sa: – Herregud, det høres ut som din mor er i ferd med å gå fra konseptene. Du kan ikke være der hele sommeren, hos henne. Kanskje hun har kommet i overgangsalderen, ikke vet jeg. Bestill billett hit. Nå er jeg her. Og «jeg» er sammensatt av strenger, tråder, bein, muskler, molekyler, vann, blod, negler, tenner, hår. Det er meg. Det er fortsatt ting ved meg jeg kan forandre: jeg kan stå i trappa, vippe hælene opp og ned til leggene buer seg finere, jeg kan gjøre rumpa strammere, håret kortere, krøllete, jeg kan fikse neglene, nesa, fortennene eller pumpe jern til hjertet vider seg ut i protest og slipper blodet oftere, fortere gjennom hjertekamrene mine. Men mesteparten av meg er ikke meg. Mesteparten av «meg» er Roar og Wencke. Jeg har Roars hår. Wenckes tynne armer. De er meg. Og jeg er dem. Noen ganger når jeg pirker i meg selv, finner jeg ting som gjør at jeg ikke minner om foreldrene mine. Men jeg vet ikke sikkert, det kan være deres likevel. Og tankene mine er mørkegrå av farge, mors lyse, Roars svarte kulører. Mix it up. Dish it up: mørkegrått til meg, ingen reklamasjon, ta det du får, gjør noe ut av det, bland inn dine egne nyanser, kjøp fargehjelp, bruk bredere pensel, jobb med lyssetting, få tankene til å ligne Roars malerier, et tsjekkisk sommerlandskap, innsiden av et eggeskall, ytterpunktene i en regnbue, gresstrå om våren, krokus i snø, O’boy. Wencke er en bra mor. Noen ganger føler jeg at jeg er på innsiden av livet til moren min. Dessuten er hun på innsiden av meg. Wencke og jeg, vi krangler ofte, men på gode dager er vi et team, Wencke og jeg. Det er ikke noe «Roar og jeg». 17
Roar flyttet ut da jeg var 11. Siden har det vært et tomrom der, her. Og jeg skulle gjerne, ja, jeg skulle gjerne møblert det rommet, hatt et sted å treffe Roar av og til, sitte der, her, og snakke om livet, vite at han bryr seg, at ikke hele huset er tapetsert med ti år gamle minner fra før Roar flyttet ut. Jeg går inn på arbeidsrommet hans, den trange tarmen av et rom ved siden av mitt. Roars skrivemaskin står ved vinduet. Den svarte rulla er tom. Men det ligger ark på bordet. Jeg har ikke hørt skrivemaskinen snatre særlig ofte. Men det er tydeligvis greia nå, en gammeldags skrivemaskin. Roar har alltid hatt mange ideer. En gang var det biller på bokser. Så var det fargeprøver fra malebutikker, jeg visste ikke at det fantes så mange farger, men en gang jeg kom hjem til Roar, sto det en installasjon i stua. Små lapper fra fargehandlere festet i sirkel. Og midten av sirkelen var blå. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor. Men Roar var, er sånn, ideene hans begynner i ytterkanten av en sirkel og sentrum er ikke synlig før man går rundt blant de ferdige bildene hans, da ser man glimt av prosessen. Men jeg har aldri skjønt nøyaktig hvor det starter hen og hvilken vei Roars inspirasjon går. En gang var det engler. Den perioden varte lenge. Det hang engler overalt i atelieret. De fleste av dem var lagd i papir, japansk papirbrettekunst, et av prosjektene til studentene hans, men så ballet det på seg med ullengler fra Panduro og strikka engler fra de katolske nonnenes julemarked på Grefsen og glassengler fra en glassblåser. Utstillingen hans solgte godt. Bybilder. Mengder av skitne fjær mellom store bygninger. Arbeidsrommet hans er helt ryddig. Det er noe rart med det. Finn fem feil. 18
Første, andre, tredje og fjerde feil: Roars atelier har aldri vært ryddig. Det pleier alltid å være hauger av ting overalt. Her er det bare to, tre kunstbøker i en hylle og en skrivemaskin på et gammeldags skriveunderlag ved vinduet, en bunke billig kopipapir, ingen spesialark i papyrus, ingen fargede kunstark, dette arbeidsrommet kunne tilhørt hvem som helst. Jeg kikker på arkene på skrivebordet. Femte feil: skjemaer. Roar liker ikke å fylle ut noe som helst, inkludert selvangivelsen, liker ikke tall, etater, offentlige «vesener». Jeg ser på skjemaene, noen er helt like. Flere av dem er påbegynt, han har strevd med tsjekkisken, strøket ut, begynt på nytt. Jeg skjønner bare ordene ministerium og polis. Stolen står litt på skjeve, jeg setter meg i den, den knirker, jeg blar forsiktig i arkene. Roar har undertegnet også. Ikke med kunstnersignaturen sin. Han har ganske enkelt skrevet navnet sitt tydelig og pent sånn som folk flest gjør. Kanskje han har et skjemaprosjekt på gang, et kunstprosjekt om innvandring, noe politisk, Norge og Schengen. Jeg liker ikke å gjette. Jeg liker å vite. Følelsen av forvirring minner meg om hvordan det var å være ti år og ligge og lytte når Roar og Wencke kranglet som verst på Nesodden. Jeg vet ikke hvordan de kunne innbille seg at jeg ikke hørte det. Stemmene deres steg som røyk gjennom huset og det luktet krangel overalt og jeg fikk nesten ikke puste om nettene, men det var ingen jeg kunne be om hjelp, det var ordene til foreldrene mine som røykla rommet mitt. Selv om de kranglet nede i stua. Selv om de skrek til hverandre på Wenckes kontor som lå i den andre delen av huset. Selv om 19
de bitreste kranglene, de med lave stemmer, foregikk ved kjøkkenbenken. Jeg lener meg over skrivebordsplaten og ser ut. Det er langt ned, fem etasjer. Man skal kanskje kunne spørre foreldrene sine om ting når som helst. Opp med telefonen. Trykke på adresseboktasten. Grønn ringeknapp. Ringetone. Hei, det er meg, du, jeg lurte bare på disse skjemaene … Nei, jeg ringer ikke Roar. Hva skal jeg si? Jeg ringer Wencke. Hun tar den ikke. Jeg ringer mange ganger. Til slutt sender jeg en tekstmelding. «Er på møte» skriver Wencke. Vinduene står åpne i stua. Jeg sjekker babyen, Linde sover fredelig, har sparket av seg teppet sitt. Jeg trekker det opp over de nakne beina, går ut i stua igjen. En stund går jeg rastløst rundt i leiligheten. Roars skissebok ligger på stuebordet under et par aviser. Jeg husker forbudet. Da jeg var liten, var det FORBUDT å røre Roars skissebøker. Aldri lov å tegne i dem. Aldri lov å bla. Ikke røre. Det var sikkert derfor jeg aller helst ville tegne i Roars skissebøker. Noen ganger gjorde jeg det også. Jeg husker godt en formiddag, jeg hadde begynt på skolen, så vidt, og første søndag etter skolestart prøvde jeg å fargelegge alle Roars fine skisser med mine brede blyanter. Det kan ha vært etter det at forbudet dukket opp. Jeg fingrer med permen på skisseboken, har lyst til å stjele noen gløtt på hva Roar jobber med nå. Det skurrer litt i babycallen. Jeg skvetter. Jeg blir redd for at Linde ikke puster. Det lukter melk og promp på soveværelset. Jeg bøyer meg 20
over Linde, legger hånden mot den tynne bodyen som dekker barnekroppen. En tynn strime av pust stiger opp fra magen til barnet, gjennom hånden min, opp armen, skulderen, halsen, kjeven, ansiktet, når hjernen og siger ned mot hjertet mitt så pulsen min slutter å hamre så hardt.