Austin Wright
Tony og Susan Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Tony & Susan Copyright © Austin Wright 1993 First published in the United States in 1993 by Baskeville Publishers Ltd. Reissued in Great Britain in 2010 by Atlantic Books, an imprint of Grove Atlantic. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Omslagsdesign: gray318 Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS Satt med: 10,5/12,5 Sabon Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5612-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
FØR
Det følgende har sitt utspring i brevet som Susan Morrow fikk fra sin første mann, Edward, i september. Han hadde skrevet en bok, en roman, og hadde hun lyst til å lese den? Susan ble rystet, for hun hadde ikke hørt fra Edward på tjue år, med unntak av kortene, undertegnet «Med kjærlig hilsen», som hans andre kone sendte hver jul. Så hun lette etter ham i hukommelsen. Hun husket at han hadde ønsket å skrive – historier, dikt, skisser, alt som kunne formes med ord – det husket hun godt. Det hadde vært den viktigste årsaken til problemene deres. Men hun trodde at han hadde gitt opp skrivingen da han begynte i forsikringsbransjen. Der hadde hun åpenbart tatt feil. Den gangen, i ekteskapets urealistiske dager, var hun usikker på om hun skulle lese det han skrev. Han var nybegynner, og hun en skarpere kritiker enn hun ønsket å være. Det var et ømt punkt – hennes forlegenhet og hans forbitrelse. Nå skrev han i brevet: Pokker også, denne boken er god. Skrev at han hadde lært mye om livet og skrivekunsten. Han ville vise henne det, la henne lese selv og gjøre seg opp sin egen mening. Hun var den beste kritikeren han hadde hatt, skrev han. Hun kunne også hjelpe ham, for til tross for romanens sterke sider, var han redd for at den også manglet noe. Det ville hun se, det kunne hun forklare for ham. Ta den tiden du trenger, sa han, skriv et par ord til meg, hva som helst som 7
måtte falle deg inn. Underskrevet: «Din gamle Edward som fortsatt husker.» Underskriften irriterte henne. Den vekket for mange minner, og var en trussel mot freden hun hadde sluttet med fortiden. Hun hadde ikke lyst til å huske eller på nytt havne i den ubehagelige sinnsstemningen fra den tiden. Men hun ba ham sende boken. Hun skammet seg over mistanken og motviljen hun følte. Hvorfor han hadde spurt henne og ikke et nyere bekjentskap. Den ekstra belastningen – som om å formidle det som falt henne inn, var mindre brysomt enn å tenke grundig gjennom sakene. Pakken ankom en uke senere. Datteren hennes, Dorothy, tok den med inn på kjøkkenet hvor de satt og spiste sandwicher med peanøttsmør – hun og Dorothy og Henry og Rosie. Pakken var grundig teipet. Hun dro manuskriptet ut og leste tittelen: NATTDYR En roman av Edward Sheffield Sirlig maskinskrevet, rene sider. Hun lurte på hva tittelen betydde. Hun likte Edwards gest, den var forsonlig og smigrende. Hun fikk en snikende følelse som gjorde henne vaktsom, så da Arnold, den virkelige mannen hennes, kom hjem den kvelden, erklærte hun bardus: Jeg har hørt fra Edward i dag. Hvilken Edward? Arnold, da. Å, Edward. Jaha. Hva hadde den gamle tullebukken på hjertet? Det var for tre måneder siden. I Susans sinn er det en uro som kommer og går, den er vanskelig å sette fingeren på. Når 8
hun ikke er urolig, bekymrer hun seg for at hun har glemt det hun er urolig for. Og når hun vet hva hun er urolig for, som for eksempel om Arnold forsto det hun mente, eller det han mente da han sa hva han mente i morges, selv da har hun en følelse av at det i virkeligheten er noe annet, noe viktigere det dreier seg om. I mellomtiden styrer hun husholdningen, betaler regningene, vasker og lager mat, tar seg av ungene, underviser tre dager i uken på byens college, mens mannen er på sykehuset og reparerer hjerter. Om kveldene leser hun – hun foretrekker det fremfor å se på TV. Hun leser for å få tankene bort fra seg selv. Hun gleder seg til Edwards roman, for hun liker å lese, og hun ønsker å tro at han har forbedret seg, men hun har utsatt det i tre måneder nå. Hun har ikke gjort det med vilje. Da hun fikk manuskriptet, la hun det i skapet og glemte det, og siden husket hun det på feil tidspunkter, som når hun var ute og handlet eller kjørte Dorothy til ridetimen eller rettet førsteårsstudentenes oppgaver. Når hun hadde fri, glemte hun det. Når hun ikke glemte det, forsøkte hun å rydde i tankene for å lese Edwards roman slik den fortjente. Problemet var gamle minner som våknet til liv som en gammel vulkan, rumlende og skakende. All den forgangne intimiteten, hans foreldede kunnskaper om henne og hennes om ham. Hun husket selvgodheten hans, forfengeligheten, men også frykten hans – hvor liten han kunne virke – ting hun måtte skyve ut av tankene hvis hun skulle klare å lese boken på en rettferdig måte. Hun hadde bestemt seg for å være rettferdig. For å være rettferdig måtte hun fornekte minnene og late som om hun var en fremmed. Hun nektet å tro at han bare ville at hun skulle lese boken hans. Det måtte ligge noe personlig bak, en ny dreining i den døde romansen deres. Hun lurte på hva Edward mente mang9
let i boken. Brevet hans tydet på at han ikke visste det selv, men hun undret på om det lå et hemmelig budskap der: Susan og Edward, en uutgrunnelig kjærlighetshymne? Det var som om han sa: Les dette, og når du leter etter det som mangler, vil du finne Susan. Eller kanskje var det hat, noe som virket mer sannsynlig, selv om det var noe de hadde lagt bak seg for mange år siden. At hun var skurken, og det som manglet var den dødelige giften, som i Snøhvits mørkerøde eple. Hun skulle likt å vite hvor ironisk Edwards brev var ment. Men selv om hun forberedte seg, fortsatte hun å glemme boken, leste ikke i den, og begynte etter hvert å tro at denne mislykkede bestrebelsen var et tilbakelagt faktum. Dette gjorde henne både trassig og skamfull, helt til hun fikk et kort fra Stephanie noen dager før jul, hvor Edward også hadde tilføyd noen ord. Skal til Chicago, sto det, den trettiende desember, bare for et døgn, skal bo på Marriott, håper å få treffe deg. Først ble hun forskrekket, fordi han opplagt ville snakke om manuskriptet hun ikke hadde lest, og deretter lettet da det gikk opp for henne at hun fortsatt hadde tid. Etter jul: Arnold, mannen hennes, skulle på en kongress for hjertekirurger og bli borte i tre dager. Hun kunne lese det da. Det ville holde henne beskjeftiget, en utmerket måte å få tankene bort fra Arnolds fravær, og hun trengte ikke å ha dårlig samvittighet for det. Hun tar seg i å lure på hvordan Edward ser ut nå. Hun husker ham som blond og fugleaktig, med øyne som ser ned over en krum nese, en radmager fyr med ståltrådarmer og spisse albuer, og med et kjønnsorgan som var uforholdsmessig stort mellom de kantete knoklene. Den rolige stemmen, måten han slukte ordene på, utålmodig, som om han syntes at det meste han var nødt til å si, var for dumt til å bli sagt. Vil han virke verdigere eller mer svulstig? Antakelig vil han ha lagt på seg, og håret må være grått, hvis han ikke er blitt 10
skallet. Hun lurer på hva han vil synes om henne. Hun vil gjerne at han skal legge merke til hvor mye mer tolerant, medgjørlig og storsinnet hun er blitt, og hvor mye hun vet. Hun er redd for at han vil bli frastøtt av forandringen som har skjedd med henne mellom tjuefire og førtini. Hun har fått nye briller, men på Edwards tid brukte hun ikke briller i det hele tatt. Hun er rundere i formene, har større bryster, og røde, konvekse kinn, mens de tidligere var konkave. Håret, som på Edwards tid hang løst og silkemykt, er nå sømmelig og kort, og i ferd med å bli grått. Hun er blitt sunn og energisk, og Arnold sier at hun ser ut som en skandinavisk skiløper. Nå som hun endelig har bestemt seg for å lese manuskriptet, lurer hun på hva slags roman det er. Det er som å legge ut på reise uten å vite hvilket land man skal til. Det verste vil være om den er klønete skrevet, noe som vil rettferdiggjøre hennes tidligere oppfatninger, men også gjøre henne pinlig berørt i dag. Selv om den ikke skulle være klønete, er det fortsatt farer: en intim reise gjennom et ukjent sinn, hvor hun vil bli tvunget til å vurdere bilder som er mer meningsfylte for andre enn henne selv, sperret inne sammen med fremmede hun ikke selv har valgt, bli bedt om å ta del i fremmede skikker. Med Edward som guide – mannen hvis dominans hun en gang kjempet så hardt for å unnslippe. De negative mulighetene er overveldende: å kjede seg, å bli krenket, badet i sentimentalitet, lammet av depresjon og tungsinn. Hva interesserer den førtini år gamle Edward? Det eneste hun føler seg sikker på, er hvordan romanen ikke vil være. Med mindre Edward har endret seg radikalt, vil det ikke være en detektivroman eller en baseballhistorie eller en Western. Det vil ikke være en historie om blod og hevn. Hva er igjen? Det vil hun tidsnok finne ut av. Hun begynner mandag kveld, annen juledag, etter at Arnold har dratt. Det vil ta henne tre kvelder å lese den ferdig. 11
FØRSTE LESEØKT
EN
Den kvelden, da Susan Morrow setter seg for å lese Edwards manuskript, føler hun et brått og kraftig stikk av frykt, som om hun blir truffet av en kule. Det begynner med et øyeblikks intens konsentrasjon, som forsvinner for raskt til å bli husket og etterlater seg en rest av uforklarlig angst. Fare, trussel, katastrofe, hun vet ikke hva det er. Hun prøver å hente frem igjen det hun tenkte på, tenker tilbake på kjøkkenet, grytene og kjøkkenredskapene, oppvaskmaskinen. Deretter på sofaen i stua, hvor hun satt og snappet etter pusten etter at de farlige tankene traff henne. Dorothy og Henry spiller Monopol sammen med Henrys venn, Mike, på gulvet inne på arbeidsrommet. Hun avslår invitasjonen deres om å bli med. Der er juletreet, kortene på peishyllen, spill og tøy i silkepapir på sofaen. Et eneste rot. Støyen fra O’Hare-flyplassen dør langsomt ut i huset. Arnold må være i New York nå. Ute av stand til å huske hva som skremte henne, prøver hun å la være å tenke på det. Hun legger beina på salongbordet, puster ut og pusser brillene. Uroen er der fortsatt, den er kraftigere enn hun kan forklare. Hun er redd for Arnolds reise, hvis det er dét det er, som om det skulle være verdens undergang, men kan ikke finne noen logisk grunn til det. At flyet skulle styrte kanskje, men fly styrter jo ikke. Kongressen virker harmløs. Folk vil kjenne ham igjen av utseende eller se på navneskiltet hans. Som van15
lig vil han bli smigret over å oppdage hvor anerkjent han er, noe som vil sette ham i perlehumør. Hvis det ikke kommer noe ut av jobbintervjuet hos Chickwash, vil det ikke gjøre noe fra eller til. Hvis det ved et lykketreff skulle komme noe ut av det, er det et helt nytt liv som venter henne, hvis hun vil, og muligheten for å bo i Washington. Han er sammen med kolleger og gamle kamerater, folk hun burde stole på. Antakelig er hun bare trett. Likevel utsetter hun Edward. Hun leser korte ting, aviser, løser kryssord. Manuskriptet gir henne motstand, eller hun gjør motstand, i frykt for å begynne, i tilfelle boken skulle få henne til å glemme faren, hva den nå enn måtte bestå i. Manuskriptet er så tungt, så stort. Bøker støter henne alltid fra seg i begynnelsen, fordi de krever så mye tid. De kan få henne til å glemme ting hun tenker på, av og til for godt. Hun kan være et annet menneske når hun er ferdig. Denne gangen er det verre enn det pleier, for den gjenoppstandne Edward medfører nye forstyrrelser som ikke har noe med tankene hennes å gjøre. Han er også farlig, nå som han tømmer hjernen sin og utløser bomben i seg. Men det samme kan det være. Hvis hun ikke kan huske bekymringene sine, vil boken male over dem. Så vil hun ikke ha lyst til å stanse. Hun åpner esken, ser på tittelen – Nattdyr. Hun ser og går gjennom tunnelen inn i huset i den zoologiske hagen, akvarier i dunkelt, lilla lys med underlige, travle små vesener med digre ører og store øyeepler, som tror at dag er natt. Kom igjen, la oss begynne.
Nattdyr 1 En mann ved navn Tony Hastings, hans kone Laura og datteren Helen kjørte en natt østover på motorveien gjennom det nordlige Pennsylvania. De hadde nettopp begynt på ferien og 16
var på vei til sommerhuset i Maine. De kjørte om natten fordi de hadde kommet sent av sted, og var blitt ytterligere forsinket fordi de måtte skifte et dekk underveis. Det var Helen som fikk ideen da de satte seg i bilen etter middagen et eller annet sted øst i Ohio. «Skal vi ikke bare droppe å lete etter et motell,» sa hun, «så kan vi kjøre i hele natt.» «Mener du det?» sa Tony Hastings. «Så klart, hvorfor ikke?» Forslaget stred mot hans ordenssans og alt han sto for. Han var professor i matematikk og satte sin ære i å opptre pålitelig og fornuftig. Han hadde sluttet å røyke for seks måneder siden, men gikk av og til omkring med en pipe i munnen på grunn av sindigheten det utstrålte. Hans første reaksjon på forslaget var: Ikke vær dum, men han lot være å si det, for han ville gjerne fremstå som en god far. Han regnet seg for å være en god far, en god lærer, en god ektemann. En bra mann, kort og godt. Likevel følte han også et slektskap med cowboyer og baseballspillere. Han hadde aldri sittet på en hest og hadde ikke spilt baseball siden han var barn, og han var ikke utpreget stor og sterk, men han pleiet en svart bart og så på seg selv som sorgløs og avslappet. Tanken på ferie og friheten på hovedveien om natten, den plutselige innskytelsen, følelsen av å være frigjort fra ansvaret for å finne et sted å overnatte, slippe å stanse ved skilt og gå inn i resepsjoner for å spørre etter rom, føltes forlokkende, og han ble oppløftet ved tanken på å kjøre av sted i natten og legge de gamle vanene sine bak seg. «Er du villig til å overta rattet klokka tre?» «Når som helst, pappa, når som helst.» «Hva synes du, Laura?» «Du blir ikke for trett i morgen?» Han visste at den eksotiske natten ville bli etterfulgt av en grusom dag, og at det ville bli en fryktelig kamp for å holde seg våken om ettermiddagen for å komme inn i en normal 17
døgnrytme igjen, men han var en cowboy på ferie, og det var et godt tidspunkt å være uansvarlig på. «OK,» sa han. «Da drar vi.» Så av sted dro de, suste av gårde på motorveien gjennom den langsomt tiltagende juniskumringen, passerte utenom industribyer, tok de lange kurvene i stor fart og kjørte opp og ned de lange bakkene ute på landsbygda mens den synkende solen bak dem glitret i vinduene på gårdene oppe i de bratte liene. Familien på tre var begeistret over alt det nye, og kom med små utrop til hverandre om hvor vakkert det var ute på landet så sent på dagen, lysets vinkel under den lave solen, med gule åkrer og grønne skoger og hus som endret farge og lød i flertydig klarhet, og asfalten også omskiftelig – sølvfarget i speilet og svart foran. De stanset for å fylle bensin i skumringen, og da de kjørte ut på hovedveien igjen, så faren Tony en lurvete haiker som sto på veiskulderen foran dem. Han økte farten. Haikeren holdt en plakat hvor det sto: BANGOR, MAINE. Datteren Helen ropte inn i øret hans: «Han skal til Bangor, pappa. La ham få sitte på.» Tony Hastings satte farten opp. Haikeren hadde snekkerbukse og bare skuldrer, langt, gult skjegg og et bånd i håret. Mannens blikk møtte Tonys da de kjørte forbi. «Åh, pappa.» Han så seg over skulderen for å sjekke trafikken på hovedveien. «Han skulle til Bangor,» sa hun. «Har du lyst til å ha ham ved siden av deg i tolv timer?» «Du tar aldri opp haikere.» «Fremmede,» sa han i et forsøk på å advare Helen om verdens farer, men det lød snerpet likevel. «Ikke alle er like heldige som vi er,» sa Helen. «Får du ikke dårlig samvittighet når du kjører forbi dem?» 18
«Dårlig samvittighet? Ikke jeg, nei.» «Vi har bil. Vi har plass. Vi skal samme vei.» «Å, Helen,» sa Laura. «Ikke vær så barnslig.» «Tenk på vennene mine som haiker hjem fra skolen. Hva skulle de ha gjort hvis alle tenkte som deg?» Det ble stille en stund. Så sa Helen: «Det var ikke noe galt med den fyren. Han så hyggelig ut.» Tony moret seg ved tanken på den lurvete mannen. «Hyggelig? Han fyren som ville bestige familiebilen min?» «Pappa!» Han følte seg løssluppen i det tiltagende mørket, som en oppdagelsesreisende, på vei inn i det ukjente. «Han hadde en plakat,» sa Helen. «Det var høflig og hensynsfullt av ham. Og han hadde en gitar. La du ikke merke til gitaren hans?» «Det var ikke en gitar, det var et maskingevær,» sa Tony. «Alle kjeltringer har maskingeværene sine i gitarkasser, for at folk skal tro de er musikere.» Han følte kona Lauras hånd i nakken. «Han så ut som Jesus, pappa. Så du ikke det edle ansiktet hans?» Laura lo. «Alle med langt skjegg ser ut som Jesus,» sa hun. «Det er akkurat det jeg mener,» sa Helen. «Hvis han har langt skjegg, er han OK.» Lauras hånd i nakken, og i midten satt Helen og bøyde seg frem med hodet på seteryggen mellom dem. «Pappa?» «Ja?» «Var det en grisete vits du kom med i sted?» «Hva er det du snakker om?» Hun sa ikke noe mer. De kjørte i stillhet inn i mørket. Senere sang datteren Helen speidersanger, og moren Laura sang med, selv faren Tony, som aldri sang, bidro med sin basstemme, og 19
de tok musikken med seg langs den mektige, tomme motorveien inn i Pennsylvania, mens fargene klumpet seg sammen og ble mørke. Så var det bekmørk natt, og Tony Hastings kjørte alene, ingen stemmer nå, bare larmen av vinden som overdøvet larmen fra motoren og dekkene, mens kona Laura satt taus i mørket ved siden av ham og datteren Helen var ute av syne i baksetet. Det var ikke mye trafikk. Et og annet lys glimtet mellom trærne som skilte kjørebanene. Av og til hevet eller senket lyktene seg når banene gikk i forskjellig høyde. Av og til innhentet han de røde baklyktene på biler foran, og iblant dukket et par frontlykter opp i bakspeilet, og en bil eller et vogntog kom opp på siden av ham, men i lange strekninger var det ingen andre enn ham på veien. Det var heller ingen lys rundt omkring i landskapet, som han ikke kunne se, men som han innbilte seg måtte være tett skog. Han var glad for å ha bilen mellom seg og villmarka, og han nynnet og tenkte at han ville ha kaffe om en time, og nøt den gode følelsen, lysvåken, fjellstø – i det mørke styrehuset på skipet, mens passasjerene sov. Han var glad for at han hadde kjørt forbi haikeren, glad for konas kjærlighet og datterens humor. Han var en stolt sjåfør med en hang til selvrettferdighet. Han prøvde å holde seg så nær hundre som mulig. I en lang bakke innhentet han to par baklykter som lå side om side og sperret begge kjørefelt. Den ene bilen prøvde å kjøre forbi den andre, men klarte det ikke, og han ble nødt til å senke farten. Han svingte ut i venstre kjørefelt bak bilen som prøvde å komme forbi. «Kom igjen, kom igjen,» mumlet han, for han kunne også være en utålmodig sjåfør. Så slo det ham at bilen til venstre ikke prøvde å kjøre forbi, men at sjåførene i de to bilene snakket sammen, og begge kjørte faktisk stadig langsommere. Hold nå for faen opp med å sperre veien. Et av hans selvrett20
ferdige prinsipper var å aldri bruke bilhornet, men nå trykket han på det, et kort støt. Bilen foran ham suste av sted. Han satte opp farten, passerte den andre og svingte inn i høyre kjørefelt igjen og følte seg litt flau. Den langsomme bilen sakket akterut. Bilen foran, som hadde akselerert, satte ned farten igjen. Han regnet med at sjåføren ville vente på den andre for at de skulle gjenoppta samtalen, men i stedet svingte bilen til venstre og sperret veien for ham, og han var nødt til å bråbremse. Det gikk opp for ham med et sjokk at sjåføren i den andre bilen var ute etter å tulle med ham. Bilen senket farten ytterligere. Han oppdaget lysene fra den tredje bilen langt bak i speilet. Han lot være å tute med hornet. De var nede i femti kilometer i timen. Han bestemte seg for å kjøre forbi i høyre felt, men den andre bilen svingte inn foran ham igjen. «Det var som faen,» sa han. Laura rørte på seg. «Vi har problemer,» sa han. Nå kjørte bilen foran litt fortere, men fortsatt for langsomt. Den tredje bilen var fortsatt langt bak. Han tutet med hornet. «Ikke gjør det,» sa Laura. «Det er det han vil.» Han hamret hånden mot rattet. Han tenkte seg om et øyeblikk og trakk pusten. «Hold dere fast,» sa han, ga bånn gass og skjente til venstre. Denne gangen kom han forbi. Den andre bilen tutet, og han kjørte fort. «Ungdommer,» sa Laura. Fra baksetet sa Helen: «En gjeng med drittsekker.» Han hadde ikke visst at hun var våken. «Er vi kvitt dem?» spurte Tony. Den andre bilen var et lite stykke bak dem, og han følte seg lettet. «Helen!» sa Laura. «Nei!» «Hva er det?» sa Tony. «Hun viste dem fingeren.» 21
Den andre bilen var en stor, gammel Buick med en bulk i venstre forskjerm. Den var mørk, enten blå eller svart. Han hadde ikke kikket for å se hvem som satt i den. De tok innpå ham. Han kjørte fortere, i hundre og tretti, men de andre lyktene var like bak, rett i hekken på ham, så nær at de nesten skumpet borti. «Tony,» sa Laura lavt. «Å gud,» sa Helen. Han prøvde å kjøre enda fortere. «Tony,» sa Laura. De var fortsatt like bak. «Kanskje du bare skal kjøre helt normalt,» sa hun. Den tredje bilen var langt bak. Lyktene forsvant i svingene og kom til syne igjen etter lang tid på de rette strekningene. «De går vel lei til slutt.» Han senket farten til hundre igjen, mens den andre bilen kjørte så nær at han ikke kunne se frontlyktene, bare lysskjæret. Bilen begynte å tute med hornet, så svingte den ut for å kjøre forbi. «La ham gjøre det,» sa Laura. Bilen kjørte ved siden av ham, raskere når han økte farten, langsommere når han senket den. Det var tre menn i bilen. Han kunne ikke se dem tydelig, bare fyren i passasjersetet foran. Han hadde skjegg og gliste til ham. Så han bestemte seg for å kjøre jevnt i hundre. Ignorere dem hvis han kunne. Mennene skar inn foran ham og senket farten og tvang ham til å gjøre det samme. Da han prøvde å komme forbi, svingte de ut i venstre kjørefelt for å forhindre det. I en bølge av raseri nektet han å vike, og det lød en høy, metallisk eksplosjon og et støt, og han visste at han hadde kjørt på dem. «Faen også!» sa han. Som om den hadde smerter, saktnet den andre bilen farten 22
og slapp ham forbi. De fikk som fortjent, sa han, de ba om det, men faen, sa han også og bremset opp, lurte på hva han skulle gjøre, mens den andre bilen kjørte stadig langsommere bak ham. «Hva er det du gjør?» sa Laura. «Vi bør vel stanse.» «Pappa,» sa Helen. «Vi kan ikke stanse!» «Vi kjørte på dem, vi er nødt til å stanse.» «De kommer til å drepe oss!» «Stanser de?» Han tenkte på hva det ville innebære å forlate et ulykkessted og lurte på om uhellet med bilen ville gjøre dem mer edru, om det var forsvarlig å tro det. Så hørte han Laura. Til tross for sin egen stolthet, stolte han som regel på henne når det gjaldt de mer subtile moralske spørsmål, og hun sa: «Tony, vær så snill, ikke stopp.» Stemmen hennes var lav, og han kom til å huske den lenge. Derfor fortsatte han å kjøre. «Du kan ta neste avkjørsel og melde fra til politiet,» sa hun. «Jeg tok nummeret deres,» sa Helen. Men den andre bilen kom etter ham på nytt, den kjørte brølende opp på venstre side av ham, og fyren med skjegget stakk armen ut av vinduet og viftet eller hyttet med neven eller pekte, og han ropte noe, og bilen skjente inn rett foran ham i et forsøk på å tvinge ham ut i veikanten. «Milde himmel,» sa Laura. «Kræsj inn i dem!» skrek Helen. «Ikke la dem gjøre det, ikke la dem gjøre det!» Han klarte ikke å unngå det, et nytt støt, et lite et, med en knasende lyd på venstre side foran. Han merket skaden og noe som raslet og fikk rattet til å riste mens bilen foran tvang ham til å bremse opp. Bilen skalv som om den var dødelig såret, og han ga opp, svingte ut i veikanten og gjorde seg klar til å 23
stanse. Den andre bilen stanset foran ham. Den tredje bilen, den som hadde ligget langt bak, kom til syne og suste forbi i høy fart. Tony Hastings begynte å åpne døren, men Laura la en hånd på armen hans. «Ikke gjør det,» sa hun. «Ikke gå ut av bilen.»