Uten nåde by Schibsted Forlag

Torgrim Sørnes

Uten nåde De henrettede i Norge 1783–1814

Torgrim Sørnes: Uten nåde; De henrettede i Norge 1783–1814 © Schibsted Forlag 2011 Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5559-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Innhold Innledning: Tornerose våkner 1.

Forråtnelse

9 13

Anna Henriksdatter Østmo (1753–1783)

Det onde som vandrer i mørket

Ole Jonsen Rørvik (1748–1784)

Brutalitet

Christen Caspersen Huslegaarden (1753–1786)

Kampen for tilværelsen

Mons Olsen Rekve (1754–1786)

Berme

Hans Pedersen (–1787)

Ensomhet

Karen Farteinsdatter Nyseter (1766–1788)

Rovdyret

105

Trond Svendsen Finseteie (1771–1791)

I en grunn grav

116

Hans Christensen Bakke (–1791)

Uten nåde

124

Moses Samuelsen (1765–1791) Mikkel Hansen (1770–1792)

10.

Månelyst

141

Lars Løvåsen (1773–1792)

11.

Hunndjevelen

150

Marit Syversdatter Karmhus (1768–1795)

12.

Hor

165

Arne Nielsen Klemmen (1774–1796)

13.

Sjalusi

178

Knud Olsen (1759–1796)

14.

Et ondt menneskes onde død

187

Hans Henriksen Onsrud (1772–1798) Engebreth Rasmussen (1757–1798)

15.

Svin

200

Sigurd Evensen Sordal (1770–1798)

16.

Stivsinn

215

Anders Olson Ljøsne (1764–1803)

17.

Hat

234

Torkild Bjørnsen Gåsdeilde (1774–1803)

18.

En fremmed i et fremmed land

243

Peter Walberg (1780–1805)

19.

Mishandling

251

Gjermund Kittelsen Tingstå (1764–1806)

20.

Blind vold

267

Amund Gulbrandsen Kirkebystuen (1771–1807)

21.

Ingen skånsel

273

Nils Toldsteen (1778–1807) Ole Bergmann (1767–1807)

22.

Likegyldighet

291

Peter Jonasson Westerström (1799–1809)

23.

Grusomhet

306

Christian Amundsen Bjerkeset (1784–1810)

24.

Desperasjon

315

Ole Steffensen Føre (1775–1812)

25.

Revolusjonen

325

Noter

329

Kilder

335

Innledning: Tornerose våkner

«Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham, og det blev gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med sult og med pest og ved villdyrene på jorden.» (Åpenbaringen 6.8)

Klokken 9 om morgenen den 8. juni 1783 ble den moderne verden født. På Island åpnet det seg en revne som var tre mil lang. Skyer av svovel og svart støv sto femten kilometer til værs. Elver av ild og smeltet fjell pløyde gjennom landskapet og ødela alt på sin vei. Det regnet svovelsyre. Glødende stein på størrelse med kuruker fløy igjennom luften. En uke med jordskjelv hadde endelig klart å vekke den sovende vulkanen Laki. Den skulle ikke sovne igjen på åtte måneder. To dager senere falt aske fra himmelen over Bergen, aske så sur at gress og blader visnet. Solen så ut som om den var dyppet i blod. Dagen etter ga Laki fra seg en ny dose til atmosfæren, og den 14. juni overgikk den seg selv med en gigantisk salve. Til sammen spydde vulkanen ut over hundre millioner tonn svovel i atmosfæren sammen med aske, stein og giftige gasser. En kvelende svart tåke la seg over Europa den sommeren.

En fjerdedel av befolkningen på Island strøk med, en av tyve europeere døde av forgiftningen. Hester og sauer som spiste det forurensede gresset, råtnet opp i levende live, og menneskene fulgte etter. Hår og tenner falt ut, og kroppene visnet. Vinteren som fulgte ble et helvete. Temperaturen sank dramatisk over hele den nordlige halvkule; isfjell fløt rundt i Mexicogulfen. Regnet i Afrika stoppet opp, og Nilen tørket inn. En sjettedel av befolkningen i Egypt sultet ihjel. Monsunen i India forsvant. Den lille istid var blitt enda kaldere. Den titaniske erupsjonen på sagaøya skulle gi verden i sin alminnelighet, og Europa i sin særdeleshet, ti sammenhengende år med ekstremvær. I klimaforverringens fotspor fulgte sult og død; etter hungeren kom politiske omveltninger. Revolusjoner førte til krig. Krigene vokste i omfang inntil de omfattet hele kloden. Millioner ble drept. Norge var ille ute. Allerede før Lakis utbrudd var vårt land lyst i den lille istids bann. Temperaturene hadde vært lave siden 1300-tallet, et fenomen som allerede hadde utryddet den skandinaviske befolkningen på Grønland. Da Lakis uberegnelige konsekvenser kom på toppen av dette, begynte tallet på døde å overstige tallet på fødte. Et allerede lavt folketall sank ytterligere. De tre apokalyptiske rytterne pest, sult og død red i galopp over det frosne landet. Kun krig manglet. Men den mangelen skulle snart bøtes på: Den 14. april 1784 overtok kronprins Frederik styret av landet ved et ublodig kupp. Hans sinnssyke far hadde allerede lenge vært redusert til et lydig bumerke; en kongelig påholden penn. Den eneste forskjellen var nå hvem som skulle få holde i pennen. Europa sto imidlertid foran større politiske omveltninger enn den beskjedne palassrevolusjonen i København. Det uberegnelige klimaet utløste i 1789 den franske revolusjon. Samme året rant elvene på Østlandet over i en enorm flomkatastrofe

som senere har fått navnet Storofsen. En ny runde med sult og død fulgte. En desperat befolkning begynte å dyrke opp indre Troms. Engelskmennene tok over der Laki slapp. Krigføring vekslet med blokade. Det som var igjen av den norske befolkningen, sto i fare for å utryddes. Under den siste, avsluttende invasjonen i 1814 skrev kong Christian Frederik at hans svenske motstander ville komme til å erobre «un pays devasté et depeuplé» – et rasert og folketomt land. Under slike forhold skulle man tro at det pressede folk sto sammen. Så ser imidlertid ikke ut til å ha skjedd. Kampen mellom forbryterne og samfunnet fortsatte mens nasjonen drev mot avgrunnen. I løpet av dette drøye snes år ble 26 personer henrettet i Norge – tre kvinner og 23 menn. Én ble henrettet for en politisk forbrytelse, én var voldtektsforbryter og de andre var mordere. Det var fire svensker, to finner og én same blant dem. Den yngste var atten år, den eldste førtito. To av kvinnene hadde myrdet sine barn, to av mennene likeså. Tre menn myrdet sine gravide kjærester, åtte menn begikk rovmord. Fem mordere brukte kniv, ni brukte øks, de resterende fordelte seg på båtshaker, klubber, knyttnever, spark og mordbrann. Det var tre leiemordere og to sjalusidrap. Et fellestrekk ved de fleste av ugjerningene ser ut til å være isolasjon – det gjelder både offer og gjerningsmann. Flere av dem var totalt frendeløse, andre hadde slektninger som vendte dem ryggen. Ofrene bodde alene – og døde alene. Forbryterne vandret rundt som gespenster på landeveiene, mange av dem var som den uhyggelige «negotium perambulans in tenebris» som psalmisten synger om. Det onde som vandrer i mørket. Dette er deres saga.

Forråtnelse Anna Henriksdatter Østmo (1753–1783)

«Dette er den første straffen: At ved dommen i sitt eget hjerte blir ingen skyldige frifunnet.» (Juvenalis)

Det var en nesten uutholdelig stank i det lille kammerset på Østmo. En stank av lik, forråtnelse og død. Stanken var påtrengende allerede om kvelden den 24. januar 1782 – en kald kveld i et kaldt århundre i et kaldt strøk av vårt kalde land. Østmo ligger på Glommas venstre bredd der den gjør en sving forbi Kirkenær i Hedmark fylke, en del av landet hvor kulden virkelig kan sette seg fast og herje med menneskene som den vil. I 1782 var det enda kaldere enn nå. Den lille istid hadde fremdeles nakketak på den nordlige halvkule. Erik Gundersen gikk likevel og la seg i sin seng på kammerset. 1700-tallets mennesker var herdet både mot kulde og vond lukt. Eilert Sundt beskrev på 1850-tallet hvordan det var vanlig å «vaske sig» hver lørdag, mens bading i stamp eller kar gjorde man kun før jul – «Glommendalen fra Kongsvinger opover er vel det strøg, hvor der nu for tiden bades mest. Her hører det endnu nogenlunde regelmæssig til at tage laug til jul, tildels også til påske og pints.» Man må øve vold på sin fantasi for å sette seg inn i de

olfaktoriske sidene ved 1700-tallet. Og dette var den delen av Norge hvor man badet oftest. Neste morgen var odøren enda verre, og Erik klaget til sin far Gunder, bonden på Østmo. Gunder på sin side forsto umiddelbart hva som var årsaken til lukten. Han hadde hatt sine mistanker lenge; nå var det han hadde ventet på, endelig skjedd. Når det lukter råttent, er det alltid fordi noe er i ferd med å råtne. Han tok med seg et par menn som vitner og gikk inn på Eriks kammers. Lukten slo dem i nesen, og den kom fra sengen. På 1700-tallets landsbygd hadde man ikke madrasser, det var halm man lå på. Sengebunnen var hel; oppå denne lå et godt lag med tørr halm. Neste lag besto av en underdyne – noe man i våre dager ville kalt madrass – som likeledes var stappet med halm. Denne halmen ble skiftet et par ganger i året. Slik bidro man ikke bare til å holde lukten ved like, men også til å holde liv i de stadig kløende loppestikkene. Stanken kom fra denne underdynen. Mannfolkene så at den nylig var blitt lappet; da de kjente etter, var det et eller annet inni den. Noe som ikke var halm. Man kjente konturene av et menneske, – et lite menneske. En av tjenestejentene på Østmo, den snart tretti år gamle men fremdeles ugifte Anna Henriksdatter, ble hentet. Gunder forlangte at hun skulle åpne dynen og ta ut det som måtte være inni den – uansett hva det måtte være. En gruoppvekkende scene fulgte. Anna åpnet lappen, stakk hånden inn i dynen og dro ut et fullgått, nyfødt barn i en aldeles uappetittlig tilstand, «hvis forraadnede Stank røber hendes onde Gierning». Det hadde vært en gutt. Her var corpus delicti – forbrytelsens gjenstand. Dette var mord. Men det var ikke noe overraskende mord. Dette var et ventet

mord, et varslet mord, nærmest annonsert; hele Østmo og store deler av både Hoff og Grue prestegjeld hadde sett det komme i ukevis, noen i månedsvis. Nå var det altså fullbragt. Bare opprydningen gjensto – både den fysiske inne på kammerset og den juridiske. I dette tilfellet tok man den juridiske først. Gunder slepte Anna med seg over til gården Strand hvor lensmann Schmidt bodde. Hvis det skulle holdes forhør, var det like greit å la lovens lange arm ta seg av det fra starten av.* Mens det første forhøret foregikk, surret Østmo av rykter. Det vil si, ryktene hadde jo gått i månedsvis allerede. Nå ble de høylytte i en grad som aldri før. Omtrent alle hadde hatt Anna mistenkt både for å være gravid og for å planlegge å ta livet av barnet. Selv de minst oppmerksomme på gården hadde lagt merke til «at hun i de sidste Tiider var noget tykkere end som sædvanlig». Ryktene hadde til og med nådd sogneprest Lemmich1 på Flisa. Denne lokale pontifex hadde sendt sin medhjelper Halvor Kirkemo til Anna to ganger enkom ærend for å få henne til å tilstå sin graviditet. Kirkemo hadde begynt forsiktig. Han «tilspurgte hende alene om det var sandt at hun lavede til Barsel» ved første anledning – og fikk da et benektende svar. Siste gangen han prøvde, var 12. januar, han var da bedt om å komme av Gunder Østmo selv for å presse en bekjennelse ut av Anna. Stuen hadde den gangen vært full av folk – men Anna blånektet likevel. Hennes venninne Marthe som «adskillige

*Schmidt

var selv på samme tid innviklet i en korrupsjonssak; det var flere tiltalepunkter, hvorav det om at han var «i Genægenhed til Slagsmaal», var det mildeste. I mai ble han dømt for både utpressing og smøring, men han fikk bare en mulkt.

gange spurgte hendes Svangerskab» fikk også et tilsvarende avvisende svar. Det hadde toppet seg da Gunder kom hjem fra kirken søndag 20. januar 1782. Anna hadde vært hjemme under gudstjenesten, og da Gunder fant henne, lå hun til sengs på et lite stuekammers hvor hans sønn Erik pleide å sove om natten. Dette var jo svært så uvanlig – Anna sov normalt ute i fjøset hos dyrene. Hvorfor hadde hun nå lagt seg i sengen til husbondens sønn – og ikke minst: Hvorfor lå hun til sengs midt på dagen? Han jaget henne ut i stuen og fikk henne til å legge seg der. Det ble lettere å passe på henne slik. Det var blod under sengehalmen. Gunders mistanke ble nå nærmest til visshet. Han fikk to andre piker, Marthe og Helene, til å ligge sammen med Anna neste natt «ligesom at paapasse hende». Selv gikk han og la seg i sikker overbevisning om at sannheten nå ville komme for en dag i løpet av natten. Den som venter, får se. Mandags morgen sto han grytidlig opp, men fuglen var fløyet. Anna hadde gått til fjøset, riktignok sammen med Marthe som skulle være hennes vokterske. Han ropte dem inn igjen. Som om ikke dette var nok, «hans Huus Folk havde berættet ham at Anna Henrichsdatter maatte have fød Barn». Imidlertid var både barnet og etterbyrden borte. Det eneste man hadde, var «en Mængde Blod» inne på kammerset og en kvinne som fortsatte å benekte alt. Problemstillingen var ikke ukjent. Det eksisterte ingen form for prevensjon, selv ikke «sikre perioder» var noe man i alminnelighet kjente til. Provosert abort ble forsøkt fremkalt ved en hærskare av medikamenter fra malurt via brennevin til arsenikk, men virkningen var alltid tvilsom: Den dosen som skulle

til for å drepe fosteret, var ofte identisk med den dosen som også drepte moren. Samtidig var det hormonelle nivået i befolkningen den gang sannsynligvis like høyt som i dag, og den evige kampen mellom hormoner og moral bølget frem og tilbake. Uønskede graviditeter var derfor et like stort problem som i vår tid, om ikke større. Frem til 1767 hadde kvinner som fødte utenfor ekteskap, måttet gjennomgå en ydmykende prosess som kaltes «aabenbare Skrifte»; det vil si at kvinnen måtte bekjenne sin synd i kirken mens hele menigheten hørte på, eksamineres av presten og deretter tas inn igjen i menigheten. Leiermålsbøtene besto fremdeles. Både kvinnen og barnefaren måtte betale for det de hadde gjort, i rede penger. Hvis ikke penger kunne fremskaffes, ventet fengsel i åtte dager på vann og brød. For noen av de ulykkelige fremsto nok dette som ren sikringskost i forhold til hva de var vant til. I Annas tilfelle ville bøtene ha blitt seks riksdaler – en for henne uhyre sum hun ikke hadde noen mulighet til å skaffe. Dermed vanket det i beste fall fengselsstraff. Hva barnebidrag angikk, skulle i prinsippet barnefaren bidra dersom han kunne. Hvis han var blakk, var det ingen myndighet som åpnet sin kiste. Det kunne dessuten være vanskelig å få en mann til å tilstå at han faktisk var barnefaren. Hvis han ønsket, kunne han avlegge ed på at han ikke var det, og dermed slippe unna. Analyse av blodprøver eksisterte ikke. I tillegg kunne den kvinnelige part risikere motsøksmål for «falsk Udleggelse af Barne-Fader». Barnefødsler i skjul – den aktuelle termen var «i Dølgsmaal» – med etterfølgende barnedrap – var derfor så alminnelig i Norge på denne tiden at man flere steder i landet med regelmessige mellomrom innkalte alle ugifte kvinner på gården til

«Mælkeprøve» – bondekonen klemte dem på brystene for å se om det kom melk ut. Hvis man hadde mistanke til at det var begått mord, ventet man bare tålmodig på at avsløringen skulle skje. Uskyldiges blod roper mot himmelen. Så også her. Lensmann Schmidt gjorde seg ferdig med det foreløpige forhøret, arresterte Anna og sparket deretter saken oppover til sin overordnede, fogden. Fogden i Solør var Jens Kiønig2 – en københavner som var blitt sendt til Norge i 1764 som en slags ryddegutt for diverse ustrukturerte embedsmenn med enda mer ustrukturerte regnskaper – en jobb han utførte så grundig at han fikk attest som «en tro, vigilant og hurtig Person til at forrette hvad hannem i Kgl. Majestets Tieneste maatte betroes». I 1766 var han blitt fogd i Solør og Odalen, etter at hans to forgjengere i embedet begge var blitt avskjediget for underslag, den siste ble endog satt inn på Akershus Festnings slaveri. Kiønig kvitterte ut ansettelsen med følgende: «Jeg nedlægger herved udi den allerdybeste soumission min underdanigste og erkiendtligste Tack til samtlige det høi kongel. Collegio for den særdeles Naade det har ladet see imod mig, at jeg formedelst høi formaaende Forestilling allernaadigst er bleven værdiget med denne Bestilling som al min Tiid i den dybeste Ydmyghed stedse lever.»

Like krypende var han ikke ovenfor sine underordnede, som vi snart skal få se. Han beordret nå obduksjon av barneliket. Denne obduksjonen ble foretatt av regimentskirurg Hess3 på Kongsvinger. Hess hadde to oppgaver foran seg: Var barnet dødfødt? Og hvis ikke, hva hadde det dødd av? For å svare på det første spørsmålet gjennomførte han den såkalte «lungeprøven» – docimasia pulmonum. Prøven går ut på at man tar bar-

nets lunger ut og legger dem i vann. Hvis barnet har pustet, vil lungene være fulle av luft og flyte. Hvis barnet aldri har pustet, vil lungene ikke inneholde luft og derfor synke. Dette barnets lunger «svømmede ovenpaa Vandet», og det til og med «meget let». Nå er det en viss feilkilde ved denne prøven. Hvis døden har skjedd lenge før obduksjonen, vil lungene kunne være full av gass fra forråtnelsen og kan derfor flyte likevel. For å imøtegå denne problemstillingen noterte Hess at lungene i dette tilellet var «den friskeste Deel af Fosteret» og at den positive lungeprøven således ikke kunne komme av «putrefaction».* Med andre ord hadde barnet levd og pustet luft. Men hva hadde det dødd av? Her ble regimentskirurgens oppgave noe lettere da han fant et stort, sammenrullet stykke lintøy som noen hadde stappet inn i barnets munn. Nå er heller ikke dette et entydig bevis for mord. Babyer er det som kalles «obligatoriske nesepustere» – de puster ikke spontant gjennom munnen før de er opp mot et halvt år gamle. Det er med andre ord nesen til barnet man må tette igjen hvis man ønsker å drepe det. Det ser ut som om Hess har vært klar over dette problemet også, siden han ikke konkluderte entydig med at barnet var blitt kvalt. Kluten i munnen var mer et bevis på at barnet var angrepet av noen som hadde til hensikt å myrde det. Men, la han til, selv om barnet ikke var blitt kvalt av dette, var det likefullt dødsdømt, han fant at det «igiennem en aaben og uforbunden Navlestreng havde indtrukket Døden, om aldri andre Omstændigheder vare tilstødte». Med andre *I

virkeligheten vil selv en minimal grad av forråtnelse gjøre testen ubrukelig. Hess fulgte imidlertid datidens medicolegale standard. I våre dager vil en lungeprøve bare kunne anses som «suggestiv».

ord mente Hess at barnet ville ha blødd i hjel gjennom den avrevne navlesnoren hvis ikke noen hadde vært så forsynlig å kvele det først. Dette er en dødsårsak man var opptatt av på 1700-tallet. Andre pattedyr biter over navlesnoren uten at det ser ut til å skape problemer; våre nærmeste slektninger sjimpansene lar snoren være til den har tørket inn og løsner av seg selv; det er kun homo sapiens som føler trang til å underbinde snoren og deretter kutte den med et skarpt instrument. Det som var spesielt i disse drapssakene, var at moren så ut til å ha revet snoren over uten hverken å vente til den sluttet å pulsere eller underbinde den. Om det så ikke kunne bevises at barnet hadde dødd av blødning, var det likefullt et tydelig tegn på at moren ikke hadde hatt til hensikt at det skulle overleve. Mord ble det uansett, enten gjennom en aktiv handling eller gjennom ren vanrøkt. Rettssaken begynte 19. mars 1782 i Solør og Odalen Tingrett. Fogd Kiønig skulle i prinsippet være aktor, men av en eller annen grunn sendte han en fullmektig isteden, prokurator Ebbesen.* Den oppnevnte forsvareren var den gamle prokurator Enevoldsen,4 dommeren var sorenskriver (og dikter) Hans Schiermann.5 Sammen med seg hadde Schiermann åtte legdommere, alle bønder, alle voksne – og alle var menn. Anna Henriksdatter var svensk av fødsel. Hun var født i 1753 i Dalby församling i Värmland, på gården Röjden beliggende ved sjøen av samme navn tett ved norskegrensen. Hun tilhørte en av de mange slekter av skogfinner som hadde vandret inn i området, og som trellet til livets utkomme i de skogene nordmenn og svensker ikke ville bo i. Nå var hun 29 år *En

person som ikke finnes registrert som eksaminert jurist etter 1736. Hans formelle juridiske kompetanse er uklar.

gammel. Noen presteattest fra Sverige innhentet man aldri for å få bekreftet dette, men Schiermann noterte at «af Delinqventens Status og faste Liniamenter» kunne man slutte at hun var omtrent tretti år slik hun påsto. Da hun var tyve, hadde hun forlatt sitt fedreland for å søke lykken i Norge. Utvandringen hadde også en mørkere bakgrunn: Hun forklarte nå uoppfordret for retten at hun hadde født et barn i Sverige, drept det og puttet liket inn i kirkegårdsmuren. Dette hadde skjedd for åtte år siden, og hun hadde flyktet fra Sverige kort etter. Barnets far var en gift bonde. Denne tilståelsen beseglet hennes skjebne. Som om ikke dette skulle være nok, dukket det opp enda et barn. Hun hadde født en gutt som het Brede i 1776, også denne «u-ægte». Faren til Brede var Johan Tvengberget, en kar som riktignok tok på seg farskapet, men som nektet å gifte seg med henne. Dette var mens Anna tjente på gården Sorknes. Hun var i det hele tatt en kvinne med en fortid. Hennes utvalg av kavalerer viste stor mangel på dømmekraft. Forsvareren, Enevoldsen, hadde etter dette ikke så mye å komme med for å frelse sin klient, han hadde ikke engang klart å forhindre den ulykksalige tilståelsen av barnemordet i Sverige. Han forsøkte derimot å beskytte henne mot aktors iherdige utspørring så lenge saken varte. Allerede tidlig under prosessen avbrøt han aktor med en oppfordring om å vise barmhjertighet: «Her staar en Synderinde som bekiender alt hvad hende er omspurgt, og hendes Svar er allereede falden paa endeel af Hr Ebbesens Spørsmaale. Et saaret Hierte maa man heller ikke saare meere end Nødvendigheden udfordrer, meente Defensor, Hvorfor han og ville bede Retten holde Haand over, det Malversantinden ikke skal svare paa meere end nettopp hvad der ikke før er svaret paa.»

Men, som han også uttalte: «Gud give Retfærdigheden maatte fremskinne» – og dermed måtte Anna Henriksdatter Østmo fortelle alle detaljer om hvordan det hadde gått til med hennes siste fødsel. Det hadde begynt med rier søndagen den 20. januar. Mens husbondsfolket var i kirken, hadde hun lagt seg i kammerset. Først ut på kvelden rundt klokken syv fødte hun et guttebarn. Ja, det levde. Ja, det hadde skreket. For å få det til å tie stille hadde hun revet av en bit av underskjørtet sitt og stappet inn i munnen på barnet. Hun la barnet på sengen og bredte et skjørt over det. Senere på kvelden skulle kammersets egentlige beboere legge seg; Gunder kom og ville jage henne ut – det var da hun fikk «det hastige Indfald» å putte liket inn i underdynen gjennom et hull hun hadde laget. Ut på natten sto hun opp, samlet opp etterbyrden i et skjørt og gikk ut i fjøset med det. Den ene av hennes to voktersker, Marthe, våknet og ble med henne ut – uten å spørre hverken hva hun skulle der eller hva hun gikk og bar på i skjørtet. Marthe erklærte for retten «om det end da var mørkt kunde Vidnet ikke vide hvad Anna Henrichsdatter udrettede». Det oppsiktsvekkende er at hun tilsynelatende ble trodd. En morkake med hinner og navlesnor veier tross alt rundt en halv kilo og er et dryppende blodig og ikke minst voluminøst organ. Schiermanns* dom av den 4. april fulgte § 6-6-8 i straffeloven. Denne paragrafen lød:

*Schiermann

hadde fått attest fra stiftsamtmann Levetzau at han «er en af de vittigste Mænd, som findes her, og hans Redelighed kan paa ingen Maade sættes i Tvivl». Dommen hans bærer preg av at han helst ville ha sett en lavere straff, men følte seg bundet av loven.

«Vorder noget letfærdigt Qvindfolk med Barn, og med sin Barnefødsel i Dølsmaal omgaar, og ikke bruger de ordentlige beskikkede Midler, som hende og Fosteret i saadant Tilfald kunde betiene, og samme Barn borte bliver, eller paaskydis at være dødt født, eller i andre Maader forkommet, da skal hun agtis saasom hun sit Foster med Villie hafde ombragt.»

I tillegg påkalte Schiermann også § 6-6-9: «Ingen letfærdige og besovede Qvindfolkis Børn, som uden Egteskab avlede ere, og døde findis, maa jordis førend Præsten derom advaret haver givet Øvrigheden det tilkiende, hvilken strax lovligen dertil skal lade Synsmænd opkræve, som den Døde skulle syne. Findis da nogen kiendelig Tegn til Haandgjerning, eller til Mistanke billig Anledning, at med Barnet ikke er lovligen omgaaet eller handlet, da forfølgis Sagen lovlig til Tinge af Husbonden som andet Drab.»

Med andre ord ble hun ikke dømt for fosterdrap, men for fødsel i dølgsmål. Schiermann ville ikke være ved at hun hadde kvalt barnet med hensikt, så lenge hun selv nektet å tilstå det. Obduksjonen hjalp heller ingenting – den kunne fastslå at barnet var drept, men ikke at det hadde skjedd «med Villie». Anna selv hevdet som sagt at hun hadde puttet kluten inn i barnets munn for å få det til å tie stille. Det er ikke usannsynlig at Schiermann på denne måten har forsøkt å redde livet til Anna Østmo. Han var en ihuga voltairianer og hadde oversatt flere av den store filosofs verker til dansk. Voltaire var motstander av dødsstraff, og det er slett ikke umulig at hans dansk-norske elev var av samme oppfatning.* Ved å bruke nettopp paragrafene 6-6-9 og 6-6-8 åpnet *Schiermanns

egen bokdebut, Prodromus pathologiæ psychologicæ distinctius tradendæ, ble derimot ingen bestselger – mer et nisjeprodukt, kan man vel si.

han opp for at Kongen senere kunne benåde Anna Østmo. Hadde han dømt henne for barnemord, etter § 6-6-7, ville benådning være en betydelig mer usikker affære. Et av stikkordene i paragrafene var «letfærdig». Juristene gjorde om og om igjen et poeng av dette begrepet – en gift kvinne som myrdet sitt barn, kunne hun rammes av loven? Eller en enke? Hvor langt tilbake i tid kunne feiltrinnet ligge? Omtrent samtidig som rettssaken mot Anna Østmo pågikk, ble en viss Inger Pedersdatters barnedrapssak pådømt i Høyesterett. Hun hadde også holdt svangerskapet hemmelig, født barnet på landeveien og lagt det fra seg i en stenur – levende, men nakent i februar 1781. Barnet døde da også. Det som gjorde at Inger beholdt hodet på skuldrene, var nettopp at hun ikke var «letfærdig». Hennes sogneprest skrev en god attest om hennes «Ærbarhed», og selv hevdet hun å være blitt besvangret «under Ægteskabsløvte». Inger Pedersdatter fikk seks år på tukthuset. Et godt rykte lønte seg. I Annas tilfelle talte begrepet «letfærdig» mot henne – ikke bare hadde hun født tre barn utenfor ekteskap, men hun hadde også myrdet to av dem. For ytterligere å stemple henne trakk man da også frem faren til det myrdede barnet på Østmo – det viste seg å være en guttunge på 18 år som var blitt konfirmert året før. Ingen durkdreven forfører med andre ord. Det måtte snarere være Anna som hadde forført ham. Denne juvenile Casanova – Paul Olsen Østmo het han – ble fremkalt for retten, ikke som vitne med eds avleggelse, men som «deponent». Hvorfor han ikke ble stevnet som vitne er uklart, kanskje hans ungdom unnskyldte ham. Han innrømmet å ha hatt seksuell omgang med Anna, men «vidste ikke om han kunde være Barne-Fader» – og dermed ble han sendt ut igjen. Schiermann kjente for rett at Anna skulle halshugges med

øks, hennes hode skulle settes på en stake og kroppen begraves på retterstedet. Anna «sagde sig med denne Dom at være fornøiet.» Saken ble likevel anket til Lagmannsretten. Dette var en helt automatisk prosedyre og hadde vært det helt fra 1714 av når det gjaldt «de fra Livet dømte». Hennes forsvarer var nå prokurator Urban Weydemann6 – han hadde intet å si utover det filosofiske, men defaitistiske at «denne Rets Dommer kand vel see det udvortes, men en højere Dommer maae skjønne det indvortes». Weydemann forklarte aldri om denne høyere Dommer skulle være Kong Christian VII eller likefrem Gud Fader selv. Kanskje ikke så pussig at Underrettens dødsdom da ble stående. Etter lagtingsdommen 19. juli 1782 ble Anna igjen spurt om hun ønsket å anke saken videre? Hun svarte på nytt nei, det så hun ingen hensikt i, «men indskiød sig under Kongens Naade til Straffens Formildelse derhen at kunde nyde Christen Jord». Med andre ord var hun rede til å dø, men ikke til å bli begravet i villmarken. Saken ble likevel anket. Det tok seg rett og slett ikke ut å henrette folk etter bare to rettsinstanser. Den 17. oktober 1782 hadde saken nådd Oberhoffretten i Christiania. Denne domstolen var tredje ledd i ankeprosessen. Den besto av ni medlemmer, men kun fem behøvde å være til stede for at dom skulle kunne avsies. I dette tilfellet var seks dommere til stede. En av dem var Enevold de Falsen.7 Han hadde bare en måned tidligere blitt far til lille Christian Magnus, som senere, i 1814, skulle bli «Grundlovens Fader». Enevold de Falsen var foruten å være jurist også forfatter og redaktør – han led da også av bipolar sinnslidelse, en sykdom han ga videre til sin sønn.* *En

sykdom som skulle ta livet av ham; den 16. november 1808 druknet han seg i Christianiafjorden.

De Falsen var prinsipiell motstander av dødsstraff for alt annet enn kongemord. I dette tilfellet var imidlertid så vel han som de andre dommerne like bundet av lovens bokstav som Schiermann hadde vært. Anna Østmo hadde ikke gitt sine dommere mye slingringsmonn heller – her var et lik, her var en tilståelse, her var vitner. Hun hadde tilstått å være både «letfærdig» og dobbeltmorderske. Den 25. juni 1783 konfirmerte Høyesterett i København de tre foregående dødsdommene. Etter denne fjerde rettsinstans var det bare Kongen igjen som kunne gi henne livet tilbake. Den Kongen vi her taler om, var Christian VII, som på dette tidspunktet hadde vært sinnssyk i årevis. Majesteten ser også i sine klare øyeblikk ut til å ha vært motstander av dødsstraff. Han var omgangsvenn med de liberale franske filosofer Voltaire og Diderot, og selv da hans egen yndling Struensee ble henrettet i 1771 for majestetsfornærmelse og hor med dronningen, skal Christian ha sagt at han helst ville ha benådet ham. Ikke bare det, han ville også ha frelst den brutale grev Brandt, som i rollen som sinnssykevokter både hadde banket opp og bitt Hans Majestet – tre år senere noterte Kongen sørgmodig og maktesløst: «Ich hätte gern beide gerettet.» I 1783 var Kongen imidlertid hensunket i en sløvhetstilstand* som ikke lenger lot seg endre. Han skrev nå under på hva som helst hans ministre la foran ham, og hvis han i sjeldne tilfeller vegret seg, lot han seg raskt skremme til underkastelse. Hans stemor dronning Juliane hadde nå bukten og begge endene. Majestetens minister Høegh-Guldberg8 var i motsetning til sin nominelle herre stokk konservativ. Han og det uinspirerte *Man

antar at det var schizofreni han led av. En ekstrem barneoppdragelse gjorde neppe saken bedre.

byråkratiet som gikk under navnet «Det danske cancelli» holdt nåden tilbake fra den dobbelte barnemorderske i Norge. Dommen skulle fullbyrdes. Det var riktignok lenge siden sist noen var blitt henrettet etter § 6-6-8, de fleste ble benådet hvis det var noen som helst mulighet for det. Det var Annas frivillige og uoppfordrede tilståelse av det første mordet i Sverige som i virkeligheten hadde felt henne. Den siste norske barnemorderske før Anna var blitt henrettet i 1780, og den kvinnen hadde brukt både kniv og tau for å ha i hjel den nye verdensborgeren. Slik hadde Anna Østmo med sin overilte tilståelse av sitt første barns skjebne i Sverige bokstavelig talt lagt hodet på blokken. Hun ble dømt til døden for sitt siste mord, men det var det første som kostet henne benådningen. Skarpretteren måtte hentes fra Christiania. Denne offentlige tjenestemannen het Franz Gottschalck Lædel. På dette tidspunktet var han 57 år og gammel i faget. Det er ingen annen norsk skarpretter i nyere tid som har henrettet flere enn han. Franz Gottschalck Lædel var annen generasjons skarpretter i Norge. Han hadde kommet til Norge som seksåring da hans far August Anton Lædel hadde sluttet som skarpretter på Bornholm og flyttet til Christiania for å overta den mer innbringende praksisen der. Franz Gottschalcks mor Sophie Margareta Mühlhausen var også av bøddelslekt, hennes far hadde vært skarpretter i København og hennes mor igjen var datter av skarpretter Schlegel i Lübeck. Familien Mühlhausen hadde i tillegg overtatt Vestlandets skarpretterdistrikt. Genetikken skulle være i orden. Da August Anton døde i 1749, arvet Franz Gottschalck stillingen som militær skarpretter, kun 22 år gammel. Få måneder senere fikk han også det tilsvarende sivile ombudet for hele Akershus Stiftsamt, det nåværende Østlandet. Det var en jobb med mye reising. Ikke bare skulle han hugge hodet av folk,

brenne dem opp eller henge dem, men også piske og brennemerke dem. Han skulle spikre desertørers navn fast til galger, og han måtte også kunne brenne bøker og politiske skrifter hvis nødvendig. Den 9. oktober møtte så skarpretter Franz Gottschalck Lædel fra Christiania opp på Sætremoen i Hoff, rett sør for det som i dag er Flisa sentrum. I den anledning pukket fogd Kiønig på at Lædel selv måtte ha med seg øksen, «at Skarpretteren tillige faaer Ordre at holde sig rescriptet af 12te Martii 1698 efterrettelig, med selv at anskaffe sig de fornødne Instrumenter», så skulle lensmann Schmidt til gjengjeld stille med stake og spiker. Lædel spesifiserte at staken skulle være fem alen lang. Fogden prutet det ned til at 3–4 alen over bakken. Han mente det måtte holde, så skulle lensmannen til gjengjeld ta med en stige for at Lædel skulle kunne spikre Anna Østmos hode fast til toppen av staken. Lensmannen skulle sørge for at graven var ferdig oppkastet. Selv Annas siste bønn om begravelse i kristen jord var avslått, noen slekt og venner som kunne be for henne, eksisterte ikke i Norge. Hennes hodeløse legeme skulle spas ned i bakken på Sætremoen. Selve henrettelsen foregikk ved at forbrytersken la hodet og halsen på en såkalt «blokk» som kunne være mer eller mindre forseggjort, men som i mange tilfeller ikke var noe annet enn en lav trestubbe. Skarpretteren løftet øksen og lot den falle vertikalt ned på den blottede nakken med en teknikk som ikke er langt unna den man bruker når man kløver vedkubber. For å hindre forbrytersken i å nappe hodet til seg i refleks hadde Lædel med seg en bøddelknekt. Dennes oppgave under selve eksekusjonen var å holde hodet fast enten etter håret, etter ørene eller etter halstørkledet. Ellers skulle bøddelknekten mest gå til hånde med de grovere delene av jobben – blant

annet å begrave den hodeløse kroppen. Kvinner med langt hår ble ikke barbert, men håret ble løftet vekk fra halsen for å gi skarpretteren et rent hugg.* Slik ble rettferdigheten utøvet i Solør denne kalde høstdagen i grålysningen. Anna Østmos hode ble skilt fra kroppen uten viderverdigheter, det havnet på stake og ble værende der i månedsvis – kråker og skjærer fikk forsyne seg av det de kunne mens kvinnehodet gradvis ble forvandlet til en skalle og steilen råtnet for vind og vær. Når skallen til slutt falt i bakken, ble den som regel spadd ned på stedet. Her lå da Anna Østmos hodeløse lik og slumret inntil det i forbindelse med veiarbeid ble gravet opp igjen i 2010. Det ble da diskutert hvorvidt hun nå – etter to hundre år – endelig skulle få oppfylt sitt siste ønske om begravelse på kirkegården. Noen mente at forbrytelsene mot samfunnet og hennes barn nå var sonet og at tiden for tilgivelse var kommet. Svaret ble til slutt et forsiktig «ja» fra øvrigheten – Anna Østmos ben skulle begraves på kirkegården. *** De to siste som ble dødsdømt i Oberhoffretten i Christiania, var Tjøstel Olsen og hans søster Berit fra Odalen i Hedmark. De to hadde høsten 1781 hatt «legemlig Omgiængelse», drevet – i alle fall delvis – av «den Nødvendighed de befandt sig i, at have fælles Logi, da i hans Forældres Hytte ikke anden Lejlighed gaves». Han var da 17 år gammel. Denne aktiviteten resulterte i en graviditet – de to tenåringene tilsto det hele for *Dette

ga opphav til en mytisk vandrehistorie om at forfengelige kvinner ba skarpretteren flytte håret deres så det ikke skulle komme blod på det. De ville ta seg ut selv når hodet sto på stake.

sin mor, men med det resultat at deres mor ganske straks løp rundt til sine venninner og fortalte det videre. Til slutt nådde ryktene øvrigheten og begge ble arrestert. Berit fødte så i fengselet et dødfødt barn. Dette var blodskam, og de skyldige skulle derfor dømmes etter § 6-13-14: «De som sig i de forbudne Leed imod Guds Lov, enten i Blod, eller Svogerskab, forsee, straffis paa deris Liv, og desforuden, saa fremt samme Blodskam er begangen baade med Fader og Søn, eller baade med Moder og Daatter, eller af Fader med Daatter, eller af Søn med Moder, da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis.»

Oberhoffretten skrev i dødsdommen den 3. april 1783: «Det vil ankomme paa hans Majestetes Naade, hvorvidt disse ulykkeliges af Præsten attesterede ringe Sjæle-evner, slette Opdragelse, saa og een af Fattigdom enstanden Nødvendighed at maatte have et Leje tilsammen, kan virke Strafs Formildelse for disse beklagelige, hvis eedelige og usminkede Bekiendelse endog beder om Naade for dem.» Majesteten aksepterte denne gangen Oberhoffrettens argumentasjon og benådet de to til livstidsstraff. Tjøstel ble satt på Kongsvinger festning, og Berit havnet i Christiania tukthus. Hun døde i sitt fengsel før ett år var gått. Han derimot holdt ut bak de klamme stenmurene helt til 1787. Da ble han begravet fra Kongsvinger festning – død av tæring, bare 24 år gammel. Den 30. april 1783 kom så en kongelig resolusjon som bestemte at straffesaker fra nå av skulle appelleres direkte fra Lagtinget til Høyesterett. Oberhoffretten beholdt sivile saker en stund til, i 1797 ble den så avskaffet helt.