Vakker i døden

Daily Express

Tom Bryce er under press. Firmaet hans går dårlig, kona bruker for mye penger og huset er på vei til tvangsauksjon.

Men disse problemene virker små da han ufrivillig blir vitne til et perverst drap. Motvillig kontakter Bryce politiet – noe som skal bli starten på et mareritt verre enn noen kunne forestille seg ...

Vakker i døden er andre bok om etterforsker Roy Grace i Brighton-politiet.

«… en skrekkinnjagende blanding av ekstrem perversjon og moderne internett-teknologi …»

Publishers Weekly

Britiske Peter James er en av verdens mest prisbelønte og bestselgende krimforfattere. Bøkene hans er utgitt på 36 språk og er solgt i over 15 millioner eksemplarer verden over. James er bosatt i utenfor Brighton, der handlingen i Roy Grace-bøkene finner sted.

PETER JAMES

«Lynskarpt plott, akkurat passe skummelt.»

www.peterjames.com

ISBN 978-82-516-8519-1

www.schibstedforlag.no

VAKKER I DØDEN

15 MILLIONER SOLGTE

PETER JAMES

VAKKER I DØDEN «Umulig å legge fra seg.»

The Independent

Peter James

Vakker i døden Oversatt av Kurt Hanssen

Originalens tittel: Looking good dead Copyright © Really Sacry Books/Peter James 2006 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency AS, Copenhagen, and Blake Friedmann Literary, Film and TV Agency Ltd, London.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015 Oversatt av: Kurt Hanssen Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: 10,6/12,5 pkt. Sabon Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen ISBN: 978-82-516-8519-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Helen

1

Ytterdøren til det en gang så staselige rekkehuset åpnet seg, og en langbent, ung kvinne iført en kort silkekjole som var både tettsittende og flagrende på én gang, kom ut i den varme junisolen denne siste morgenen i sitt liv.

For hundre år siden ville disse høye, hvite husene, som lå bare et lite steinkast fra strandpromenaden i Brighton, vært helgeboliger for snobbete londonere. Nå var rommene bak de skitne, saltsvidde fasadene partert og bygd om til små hybler og billige leiligheter; messingdørhammerne var for lengst byttet ut med porttelefoner, og rusk og rask fra søppelsekkene lå strødd utover fortauene, under et skrikende kaos av reklameplakater for utleiebyråene. Mange av bilene som sto tett i tett på de altfor få plassene ved fortauskantene, var bulkete og rustne, og alle var tilgriset av due- og måkeskitt.

Det oste derimot stil av alt ved den unge kvinnen. Fra den skjødesløse måten hun kastet på det lange, lyse håret, og Prada-solbrillene hun rettet litt på, til det glitrende Cartier-armbåndet, Anya Hindmarsh-vesken som var slengt over skulderen, den veltrente kroppen med brunfarge fra Middelhavet, og Issey Miyake-parfymen som sendte ut et hint av sex over rushtidseksosen, var hun en sånn jente som ville passet like godt inn foran hyllene hos Bergdorf Goodman som i baren på et Schrager-hotell eller på fordekket til en luksusyacht i St. Tropez.

7

Ikke verst til å være en jusstudent som så vidt klarte seg på et lite stipend.

Men Janie Stretton hadde blitt for bortskjemt av en far med dårlig samvittighet etter morens død, til at hun i det hele tatt gadd å vurdere å så vidt klare seg. For henne var det en enkel sak å tjene penger. Det var en helt annen sak å tjene dem i det yrket hun utdannet seg til. Advokatyrket var tøft.

Hun hadde tre år med jusstudier bak seg, to år igjen. Men de neste seks månedene skulle hun ha praksis hos et advokatfirma i Brighton og jobbe for en skilsmisseadvokat, og det likte hun, selv om enkelte av sakene deres var, selv for henne, merkelige.

Som den vennlige, lille, sytti år gamle mannen i går, Bernie Milsin, i fin, grå dress og pent knyttet slips. Janie hadde sittet diskré på en stol i hjørnet av kontoret mens Martin Broom, den trettifem år gamle partneren hun hadde praksis hos, satt og noterte nervøst. Mr. Milsin beklaget seg over at Mrs. Milsin, som var tre år eldre enn ham, ikke ville gi ham mat før han hadde utført oralsex på henne. Tre ganger om dagen, forklarte han Martin Broom. Jeg kan ikke holde på sånn i min alder, gikten i knærne tar knekken på meg.

Hun måtte anstrenge seg for ikke å le høyt, og hun så at Broom også strevde. Så det var altså ikke bare menn som hadde perverse behov. Det virket som om det gjaldt for begge kjønn. Man lærte noe nytt hver dag, og av og til lurte hun på om hvor hun lærte mest – Sussex University Law School eller livets skole.

Pipet fra en tekstmelding avbrøt tankene hennes akkurat da hun var framme ved sin røde og hvite Mini Cooper. Hun sjekket skjermen.

I kveld. 20.30?

8

Janie smilte og svarte med et kort xx. Så ventet hun på at en buss fulgt av en hale med biler skulle passere, åpnet bildøren og ble sittende stille et øyeblikk for å samle tankene og tenke over alt hun hadde å gjøre.

Bins, katten hennes, hadde en klump på ryggen som ble større og større. Det likte hun ikke, hun ville ta ham med til dyrlegen og få den sjekket. Hun hadde funnet Bins for to år siden, en navnløs løskatt som var så mager at han virket utsultet der han prøvde å løfte lokket på en av søppelkassene hennes. Hun hadde tatt ham med seg inn, og han hadde aldri vist noe tegn til å ville dra sin vei igjen. Enten var han ikke en typisk selvstendig katt, eller så hadde hun skjemt ham bort.

Men faen heller, Bins var så kosete og hun hadde ikke så mange andre i livet sitt hun kunne skjemme bort. Hun fikk prøve å få til en time sent i dag. Hvis hun var hos dyrlegen i halv sju-tiden ville hun fortsatt ha god tid, tenkte hun.

I lunsjpausen måtte hun kjøpe bursdagskort og presang til faren – han fylte femtifem på fredag. Hun hadde ikke sett ham på en måned, han hadde vært i USA på forretningsreise. Det virket som om han var mye borte for tiden, han reiste mer og mer. Han lette etter en spesiell kvinne som kanskje fantes der ute, og som kunne erstatte konen og datterens mor, som han hadde mistet. Han snakket aldri om det, men hun visste at han var ensom – og at han bekymret seg for firmaet sitt, som syntes å gå gjennom en vanskelig periode. Og det hjalp heller ikke at hun bodde åtte mil unna.

Da hun dro setebeltet over brystet og klikket det fast, la hun ikke merke til den lange linsen som pekte på henne eller den summende motoren på det digitale Pentax-kameraet, det var over to hundre meter unna og kunne ikke engang høres over bakgrunnsstøyen fra trafikken.

Mens han fulgte henne gjennom trådkorset, sa han inn i mobilen: «Nå kommer hun.»

9

«Er du sikker på at det er henne?» Stemmen som svarte var kort og skarp som et taggete stålblad.

Hun var et skikkelig fryd for øyet, syntes han. Selv etter å ha fulgt henne både dag og natt, tjuefire timer i døgnet, sju dager i uken, inne i leiligheten og utenfor, ble han likevel glad av å se på henne. Spørsmålet fortjente nesten ikke et svar.

«Det er jeg,» sa han. «Ja.»

2

«Jeg er på toget,» brølte det store, overvektige rasshølet med babyfjes ved siden av ham inn i mobilen. «Toget.

T-O-G-E-T!» gjentok han. «Ja, ja, dårlig dekning.»

De kjørte inn i en tunnel. «Å, faen,» sa rasshølet.

Tom Bryce satt sammensunket på setet med rasshølet på høyre side og en jente med kvalmende søt parfyme, som tekstet i rasende fart på venstre side. Han måtte holde tilbake et smil. Han var en godlynt, kjekk mann på trettiseks, med smart dress, et alvorlig, gutteaktig ansikt med stressrynker og en såte med mørkebrunt hår, som ustanselig falt fram over pannen. Han var i ferd med å visne i den kvelende heten, på samme måte som den lille blomsterbuketten som rullet omkring på bagasjehyllen over ham, blomster han hadde kjøpt til sin kone. Temperaturen i vognen var omtrent tretti grader, men det føltes varmere. I fjor reiste han på første klasse, og ventilasjonen i vognene der var marginalt bedre – eller de var i det minste ikke så overfylte – men i år måtte han spare penger. Men han likte fortsatt å overraske Kellie med blomster minst en gang i uken.

Et halvt minutt senere kom de ut fra tunnelen. Rasshølet trykket på en knapp og marerittet fortsatte. «KJØRTE AKKURAT GJENNOM EN TUNNEL,» beljet han, som om de fortsatt var inne i den. «Ja, det er faen meg helt UTROLIG! Hvorfor har de ikke en antenne eller noe, så 11

ikke forbindelsen blir brutt? Inne i tunnelen, ikke sant? De har det i motorveitunnelene nå, tror jeg.»

Tom forsøkte å koble ham ut og konsentrere seg om e-postene på den gyngende Mac-en han hadde på fanget.

Bare en helt vanlig dårlig avslutning på enda en dårlig dag på kontoret. Fortsatt mer enn hundre e-poster som måtte besvares, og enda flere ble lastet inn mens han så på. Han hadde for vane å rydde opp i dem hver kveld før han la seg, det var den eneste måten å få unna jobben på. Noen var vitser som han kunne kikke på senere, noen var grisete vedlegg som kompiser sendte, og han hadde lært at han ikke burde ta sjansen på å åpne dem i en overfylt togvogn, etter den gangen han hadde sittet ved siden av en prippen kvinne og dobbeltklikket på en PowerPoint-fil som viste seg å være et bilde av et esel som fikk fellatio av en naken blondine.

Toget klikket og klakket og ristet og skalv før det vibrerte i korte utbrudd idet de kjørte inn i enda en tunnel.

Han var snart hjemme nå. Vinden suste rundt kantene av det åpne vinduet over hodet hans, og ekkoet fra de svarte veggene hylte i kor med den. Med ett stinket vognen av sot og gamle sokker. En dokumentmappe skled bortover hyllen over hodet hans, og han kikket nervøst opp for å sjekke at den ikke ramlet ned på ham eller knuste buketten. På et tomt reklamepanel på den motstående veggen, over hodet til en lubben jente som leste i bladet 19 med surt ansikt og altfor kort skjørt, hadde noen sprayet ordene SEAGULLS KØDER med klossete, svarte bokstaver.

Typisk fotballsupportere, tenkte Tom. De kan ikke engang stave kødder.

Svetten rant nedover nakken og ribbeina hans, også ned der hvor den skreddersydde, hvite skjorten ikke allerede var limt fast til huden. Han hadde tatt av seg dressjakken og løsnet på slipset, og han hadde lyst til å sparke av seg de svarte Prada-mokasinene som klemte rundt føttene. Han løftet det 12

klamme ansiktet opp fra skjermen idet de kom ut av tunnelen, og umiddelbart forandret luften seg, det var den søte, gressduftende Downland-luften – om noen få minutter ville den også få i seg et snev av salt fra Den engelske kanal. Etter å ha pendlet i fjorten år kunne Tom sitte med øynene lukket og si at han snart var hjemme.

Han så ut av vinduet, på enger og gårdsbruk og strømmaster og et vannreservoar og de myke, fjerne åsene, før han igjen vendte oppmerksomheten mot e-postene. Han leste og slettet en fra salgssjefen sin, før han besvarte en klage fra en kunde – enda en viktig kunde som var sint fordi bestillingen ikke hadde kommet fram i tide til det store sommerarrangementet. Penner med navn denne gangen, golfparasoller med trykk forrige gang. Hele bestillings- og pakkeavdelingen var bare kaos – delvis på grunn av et nytt IT-system, og delvis på grunn av idioten som ledet det. Markedet var allerede tøft, og det var til stor skade for bedriften hans. Han hadde mistet to store kunder – Avis bilutleie og Apple Computers – på en uke.

Flott.

Hele bedriften knaket for tiden under vekten av gjeldsbyrden. Han hadde vært for rask til å utvide, vært for ivrig.

Akkurat som han hadde tatt opp et for stort boliglån på huset. Han skulle aldri latt seg overtale av Kellie til å flytte, ikke nå som markedet var på vei ned og det var nedgangstider i næringslivet. Nå strevde han med å holde seg flytende.

Bedriften kunne ikke lenger betale sine faste utgifter. Og til tross for at han hadde forklart alt dette til Kellie, var hun fortsatt besatt av å bruke penger. Hun kjøpte seg noe nytt nesten hver eneste dag, stort sett på eBay, og siden det var på tilbud, gjaldt det liksom ikke, ifølge hennes logikk. Dessuten, sa hun til ham, kjøpte han alltid dyre designerklær til seg selv, så han hadde ikke noen rett til klage. Det virket ikke som om det betydde noe for henne at han bare kjøpte 13

klær på salg, og at en mann i hans stilling måtte se bra ut.

Han var så bekymret at han nylig hadde diskutert pengebruken hennes med en venn som hadde gått i terapi da han ble deprimert etter skilsmissen. Over et par vodka martinier, en drink Tom ofte hadde funnet trøst i de siste månedene, fortalte Bruce Watts at det fantes folk som hadde en tvangsmessig trang til å bruke penger, men at de kunne få behandling for det. Tom lurte på om Kellie var så hardt rammet at hun trengte behandling – og hvis hun gjorde det, hvordan skulle han da legge det fram?

Rasshølet begynte igjen. «Hallo, BILL, det er RON, ja.

Ron fra PARTS, JA, DET STEMMER! TENKTE BARE JEG SKULLE GI DEG EN KJAPP OPPDATERING PÅ – å faen – BILL? HALLO –?»

Tom løftet blikket uten å bevege hodet. Ikke dekning!

Guds finger! Noen ganger skulle man nesten tro det fantes en Gud. Så hørte han at det pep i en annen mobil.

Hans egen mobil, skjønte han da han kjente vibrasjonene i skjortelommen. Han kastet et stjålent blikk rundt seg da han fisket den fram og sjekket hvem som ringte, før han svarte med så høy stemme som han klarte: «HALLO KJÆRE,» sa han. «JEG ER PÅ TOGET! T-O-G-E-T! DET ER FORSINKET!» Han smilte til rasshølet, nøt den søte hevnfølelsen.

Han fortsatte å snakke med Kellie, men med lavere stemme, mens toget kjørte inn på Preston Park Station, siste holdeplass før han var framme i Brighton, hvor han skulle av. Rasshølet tok med seg en knøttliten, billig bag og gikk av sammen med et par andre i vognen, før toget kjørte videre. Først litt etter at Tom hadde avsluttet samtalen, la han merke til CD-en som lå på setet rasshølet nettopp hadde forlatt.

Han tok den opp og undersøkte den i håp om å finne spor etter eieren. Emballasjen var av gjennomsiktig plast, uten 14

noen merkelapper eller skrift. Han åpnet den og tok ut den sølvfargede platen, snudde den og inspiserte den nøye, men heller ikke den kunne avsløre noe om eieren. Han fikk laste den inn på pc-en og åpne den og se om det hjalp, og hvis ikke det lyktes, fikk han levere den inn på hittegodset. Ikke at rasshølet egentlig fortjente det …

En høy kalkskjæring steg bratt opp på begge sider av toget. På venstre side ble skjæringen avløst av hus og en park. Om et øyeblikk var de inne på Brighton stasjon. Det var ikke tid til å sjekke CD-en nå, så han bestemte seg for å kikke på den i fred og ro hjemme, senere i kveld.

Hadde han visst hvilken katastrofal innvirkning den ville få på livet hans, ville han latt den jævla platen blitt liggende.

3

Janie myste mot den lave kveldssolen og sjekket panisk dashbordklokken i Mini Cooperen før hun dobbeltsjekket med armbåndsuret. 19.55. Herregud. «Snart hjemme, Bins,» sa hun anspent, forbannet trafikken langs promenaden i Brighton, og ønsket at hun hadde tatt en annen vei. Så stakk hun en Freshmint-tyggegummi i munnen.

I motsetning til sin eier, hadde ikke katten en het date den kvelden, så han hadde det ikke travelt. Han satt rolig i det flettede buret sitt i forsetet og stirret en smule dystert ut gjennom sprinklene, han furtet kanskje fordi hun hadde tatt ham med til dyrlegen. Hun strakte ut en hånd for å holde buret stødig da hun svingte litt for fort inn i gaten sin, så satte hun ned farten og begynte å lete etter et sted å parkere, og håpet virkelig at hun hadde flaks denne gangen.

Hun kom hjem mye senere enn planlagt fordi sjefen hadde holdt henne igjen – i dag av alle dager! – så hun kunne hjelpe til med å lage et utkast til et saksresymé til en advokatkonferanse i morgen i en uvanlig bitter skilsmissesak, og dermed ble hun også forsinket til dyrlegen.

Klienten var en arrogant og kjekk lathans som hadde giftet seg med en rik arving, og nå var han ute etter å få kloa i så mye av pengene hennes som mulig. Janie mislikte ham det øyeblikket hun møtte ham, på sjefens kontor noen måneder tidligere. Etter hennes mening var han en slimål, og selv om han var klienten deres, håpet hun at han ikke ville få en 16

krone. Hun hadde aldri innrømmet det for sjefen, men hun hadde mistanke om at han hadde akkurat samme mening om fyren.

Så hadde hun vært nødt til å vente i en halv time hos dyrlegen før hun og Bins endelig fikk komme inn til Mr. Conti.

Og det hadde virkelig ikke vært en vellykket konsultasjon.

Cristian Conti, som var ung og ganske hip til å være dyrlege, hadde brukt lang tid på å undersøke klumpen på ryggen til Bins, før han sjekket resten av katten. Så hadde han bedt henne komme tilbake med katten i morgen for å ta en biopsi, og da hadde Janie øyeblikkelig fått panikk og bekymret seg for om dyrlegen virkelig mente at klumpen var en svulst.

Mr. Aronstan hadde gjort sitt beste for å dempe bekymringene hennes, og gitt henne en liste over andre mulige svar.

Men hun hadde vært mørk til sinns da hun bar Bins ut av dyrlegens kontor.

Hun fikk øye på en liten åpning mellom to biler foran seg, bare et kort stykke fra inngangsdøren. Hun bremset og satte bilen i revers.

«Går det bra, Bins? Er du sulten?»

I løpet av de to årene som hadde gått siden de ble kjent, var hun blitt veldig knyttet til det rødbrune og hvite dyret med de grønne øynene og de lange værhårene. Det var noe med blikket, med hele holdningen hans, hvordan han det ene øyeblikket kunne ligge tett inntil henne og male, sove med hodet i fanget hennes mens hun så på tv, og i det neste sende henne et blikk som var så menneskelig, så voksent, så allvitende. Hun var enig med hvem det enn var som hadde sagt: Noen ganger når jeg leker med katten, hender det at jeg lurer på om det ikke er katten som leker med meg.

Hun rygget inn i åpningen, fikk det ikke til, gjorde et nytt forsøk. Ikke perfekt denne gangen heller, men det fikk klare seg. Hun lukket soltaket, tok buret og gikk ut av bilen mens hun sjekket klokken igjen, sånn i tilfelle hun ved et mirakel 17

skulle ha sett feil forrige gang. Det hadde hun ikke. Nå var den ett minutt på åtte.

Bare en halv time på å gi Bins mat og gjøre seg i stand.

Daten hennes var en kontrollfreak, han insisterte på å diktere nøyaktig hvordan hun skulle se ut når de møttes.

Armene og beina måtte være nybarberte, hun måtte ha på seg nøyaktig samme mengde Issey Miyake på de samme stedene, hun måtte vaske håret med samme sjampo og balsam og legge på nøyaktig samme sminke. Og bikinilinjen måtte finpusses til det bare var mikroskopiske avvik.

Han fortalte henne på forhånd hva hun skulle ha på seg, hva slags smykker, og til og med hvor i leiligheten han ville hun skulle vente. Det var stikk i strid med alt hun sto for, hun hadde alltid vært en uavhengig jente, hadde aldri gitt en mann lov til å sjefe over seg. Men likevel var det et eller annet med denne fyren som tiltrakk henne. Han var grov, østeuropeisk, kraftig bygd og jålete kledd, mens alle de mennene hun hadde datet tidligere, hadde vært dannede og urbane og glatte. Men etter bare tre treff hadde hun vært som en slave for ham. Hun ble våt bare av å tenke på ham.

Da hun låste bilen og snudde seg for å gå mot leiligheten, la hun ikke engang merke til den eneste bilen i gaten som ikke var oversprøytet med due- og måkeskitt, en blank og svart Volkswagen GTI med sotete ruter, som sto parkert et kort stykke foran henne. En mann som var usynlig for verden utenfor, satt i førersetet og studerte henne gjennom en bitteliten kikkert mens han slo et nummer på en kontantkort-mobil.

Han var den siste som skulle se henne i live.

4

Like etter klokken halv sju kjørte Tom Bryce sin sporty, sølvgrå Audi stasjonsvogn forbi tennisbanene, deretter forbi det åpne, trekledde rekreasjonsområdet Hove Park, som var fullt av folk som gikk tur med hunden, trente, slappet av på gresset, nøt siste rest av denne lange forsommerdagen.

Han hadde rullet ned vinduene, og bilen ble fylt av den lett bølgende luften som duftet svakt av nyslått gress og den beroligende stemmen til Harry Connick Junior – som han elsket, men som Kellie syntes var dårlig. Hun likte heller ikke Sinatra. Musikk av høy kvalitet var ikke hennes greie, hun likte sånne ting som house og garage, alle de underlige rytmene som han ikke skjønte seg på.

Det virket som om de fikk mindre og mindre til felles jo lengre de var gift. Han kunne ikke huske sist de hadde vært enige om en film – og Jonathan Ross en fredagskveld var omtrent det eneste tv-programmet de brukte å se sammen.

Men de elsket hverandre likevel, det var han sikker på, og ungene gikk foran alt. De var alt.

Det var denne tiden på døgnet han likte aller best, lengselen etter å komme hjem til familien han forgudet. Og i kveld var kontrasten mellom denne stunden og den fæle, klissete heten i London og på toget enda tydeligere.

Mens humøret stadig ble bedre passerte han krysset ved snobbete Woodland Drive, som også ble kalt Millionærveien, med de flotte eneboligene som her og der grenset mot 19

små skogholt. Kellie hadde lyst til å flytte hit en gang, men for tiden var det langt over deres prisnivå – og kom antagelig alltid til å være det, sånn som ting så ut, tenkte han sørgmodig. Han fortsatte vestover, bortover den betydelig mer beskjedne enden av Goldstone Crescent, hvor det lå velstelte tomannsboliger på hver side, og tok til høyre inn på Upper Victoria Avenue.

Ingen var helt sikre på hvorfor den het Upper, siden det ikke fantes noen Lower Victoria Avenue. Hans aldrende nabo Len Wainwright – som både Kellie og han i smug kalte Sjiraffen fordi han var over to meter høy – hadde i et av de mange øyeblikkene hvor han øste av sin visdom over hagegjerdet, hevdet at det måtte være fordi gaten gikk oppover en ganske bratt bakke. Det var ikke en god forklaring, men foreløpig hadde ingen andre kommet med et bedre forslag.

Upper Victoria Avenue tilhørte et tretti år gammelt boligfelt, men det så fortsatt ikke ut som om det var helt ferdig.

Platantrærne var fortsatt høye, unge trær, ikke fullvoksne, den røde teglsteinen i de toetasjes tomannsboligene så fortsatt ny ut, og trebjelkene på fasadene, som ga husene et Tudor-aktig utseende, var fortsatt ikke herjet av verken borebillelarver eller tidens tann. Det var en stille gate i en bratt bakke med en liten rekke med butikker øverst, stort sett bebodd av yngre par med barn, bortsett fra Len og Hilda Wainwright, som flyttet hit fra Birmingham som pensjonister etter at fastlegen hadde sagt at sjøluft ville være bra for Hildas astma. Tom trodde heller at det ville vært bedre hvis hun kuttet ned på de førti om dagen som hun røykte.

Han svingte Audien inn i den trange carporten ved siden av Kellies rustne Espace, stakk mobilen i lommen og gikk ut med dokumentmappen og blomstene i hånden. Kiosken på den andre siden av gaten var fortsatt åpen, det var også 20

det lille treningssenteret, men frisøren, jernvarehandelen og eiendomsmegleren hadde stengt for dagen. To tenåringsjenter sto på bussholdeplassen et lite stykke unna, de hadde jålet seg opp for en kveld på byen, miniskjørtene var så korte at han kunne se litt av rumpeballene. Blikket hans ble hengende på dem et øyeblikk, det fulgte de nakne beina oppover til skjørtekanten mens de delte en sigarett, og han kjente begjæret vokse.

Så hørte han at ytterdøren åpnet seg, og Kellies stemme ropte ivrig: «Pappa er hjemme!»

Siden Tom jobbet med markedsføring hadde han alltid vært flink med ord, men hadde noen bedt ham om å beskrive hvordan han følte seg i dette øyeblikket, hver kveld hele uken, når han kom hjem og ble tatt imot av menneskene som betydde alt for ham, tvilte han på om han ville fått det til.

Det var som en strøm av glede, stolthet og ren og skjær kjærlighet. Kunne han fryse ett eneste øyeblikk i livet sitt, var det dette, når han sto i døråpningen og tok imot de varme klemmene fra barna og så at sjæferen Lady sto med båndet i munnen og et håpefullt blikk og stampet en fot i bakken mens halen, som var på størrelse med et redwood-tre, logret vilt. Og når han så blikket til Kellie.

Hun sto i døråpningen i dongeribukse og hvit T-skjorte, ansiktet var omkranset av blonde krøller og opplyst av det vidunderlige smilet hennes. Så ga han henne blomstene.

Kellie gjorde som hun alltid gjorde når hun fikk buketten med rosa, gule og hvite blomster. Hun snudde og vendte på buketten i hånden mens de blå øynene glitret av glede, hun sa: «Wow, å wow!» som om det egentlig var den vakreste buketten hun noen gang hadde sett. Så løftet hun dem opp til nesen – den bittelille oppstoppernesen som han alltid hadde elsket – og luktet på dem. «Wow! Se på dem.

Roser! Favorittblomsten min i favorittfargene mine. Du er så omtenksom, elskede!» Hun kysset ham.

21

Og akkurat denne kvelden varte kysset litt lenger enn vanlig. Kanskje han var heldig i kveld? Eller, tenkte han med gru idet en mørk sky gled over hjertet, så forberedte hun ham bare på nyheten om en eller annet vanvittig nyanskaffelse fra eBay. Men hun sa ingenting da han gikk inn, og han så verken esker eller kasser eller noen nye dingser. Og ti minutter senere, etter at han hadde fått av seg de svette klærne, dusjet og skiftet til shorts og T-skjorte, var det ustadige humøret hans igjen på vei oppover, i hvert fall midlertidig.

Max, sju år, fjorten uker og tre dager gammel, «akkurat», var opptatt av Harry Potter. Han var også opptatt av gummiarmbånd, og gikk stolt rundt med det hvite hvor det sto MAKE POVERTY HISTORY og det svarte og hvite antirasistiske STAND UP – SPEAK UP. Tom var fornøyd med at sønnen var interessert i verden rundt seg, selv om han ikke helt skjønte hva ordene betydde.

Han satte seg på stolen ved sengen hans på det lille rommet med knallgul tapet. Han leste bokserien høyt for ham for andre gang, og Max hadde krøllet seg sammen i sengen.

Hodet stakk opp fra Harry Potter-dynen, det blonde håret var sammenfiltret og de store øynene vidåpne mens han sugde i seg hvert eneste ord.

Jessica på fire hadde tannverk og var utrøstelig, og ville ikke ha godnatthistorie. Han hørte at hun gråt gjennom veggen, og det hjalp ikke uansett hvor mye Kellie trøstet henne.

Tom leste ferdig, kysset sønnen god natt, plukket opp en vogn fra Galtvort-ekspressen og satte den på en hylle ved siden av Playstationen. Så slo han av lyset og sendte enda et slengkyss fra døren. Han gikk inn på Jessicas rosa rom, som var viet Barbies verden, fikk se det ulykkelige ansiktet, illrødt og vått av tårer, og fikk en hjelpeløs skuldertrekning fra Kellie som prøvde å lese Gruffaloen. Han forsøkte også 22

å roe ned datteren i et par minutter, uten at det nyttet. Kellie forklarte at hun hadde fått en hastetime hos tannlegen neste morgen.

Så gikk han forsiktig ned trappen, laget seg en sti mellom to Barbie-dukker og en Lego-kran, og inn på kjøkkenet hvor det luktet deilig mat, og der holdt han på å snuble i den lille trehjulssykkelen til Jessica. Lady lå i kurven sin og gnagde sener av et bein på størrelse med et dinosaurbein, hun kikket igjen håpefullt opp på ham og viftet forsiktig med halen.

Hun hoppet ut av kurven, krysset rommet og la seg på rygg med brystvortene opp.

Han gned dem med foten mens hodet hennes rullet bakover med et tåpelig smil og tungen falt ut mellom tennene.

Han sa: «Senere, ditt gamle vrak. Vi skal gå tur senere, ok?

Jeg lover.»

Det var kjøkkenet som hadde overbevist Kellie om at de skulle kjøpe huset. De forrige eierne hadde brukt en formue på marmor og børstet stål, og Kellie hadde i etterkant lagt til omtrent alt av utstyr som den hardt prøvede kredittgrensen deres tålte.

Gjennom vinduet kunne han se sprinkleren snurre rundt midt i den lille, firkantede hagen, en svarttrost sto på plenen under de fallende vanndråpene, den løftet en vinge og klødde seg med nebbet. Små klesplagg i sterke farger hang på tørkesnoren. Under dem lå en plastscooter på gresset.

I det lille drivhuset nederst i hagen vokste tomater, bringebær, jordbær og squash som han stelte selv.

Dette var første gang han hadde prøvd å dyrke noe som helst, og han følte seg umåtelig stolt over det han hadde fått til – så langt. Over gjerdet kunne han se det lange, sørgmodige ansiktet til Sjiraffen gynge bortover. Naboen var ute til alle døgnets tider og klippet og skar og luket og raket og vannet, opp og ned, opp og ned, den skranglete kroppen var bøyd som en gammel, sliten heisekran.

23

Så kikket han bort på alle de fargerike tegningene og maleriene som nesten dekket en hel vegg – bidrag fra både Max og Jessica – og sjekket om det hadde kommet noe nytt.

I tillegg til Harry Potter, var Max også gal etter biler, og det var hjul på mye av kunsten hans. Jessicas bilder var av folk som så rare ut og dyr som så enda rarere ut, og hun tegnet alltid en sol som skinte et eller annet sted på alle bildene. Vanligvis var hun i godt humør, og det gjorde ham urolig å se henne gråte. I kveld var det ingen nye kunstverk å beundre.

Han blandet seg en stiv drink av Pole Star vodka og tranebærjuice, hadde i knust is fra dispenseren på det jålete, amerikanske kjøleskapet – et av de mange «tilbudene» til Kellie, som til og med hadde innebygd tv i døren – og tok med seg glasset inn i stuen. Han vurderte å gå inn i den lille vinterhagen som hadde kveldssol, eller kanskje til og med sette seg på benken i hagen, men bestemte seg isteden for å se litt på tv.

Han tok fjernkontrollen og satte seg i den overdådige lenestolen – et Internett-tilbud som han faktisk hadde anskaffet selv – foran Kellies mest ekstravagante e-anskaffelse, en enorm Toshiba flatskjerm-tv, som fylte halve veggen, og som kom til å ta halvparten av inntekten hans når nedbetalingen begynte om et års tid – selv om han måtte innrømme at det var flott å se sport på den store skjermen. Som vanlig sto tv-en på QVC Shopping Channel, og Kellies tastatur var plugget i og lå på sofaen.

Han bladde gjennom kanalene, kom til The Simpsons og så på det en stund. Han hadde alltid likt den serien. Homer var favoritten hans – han hadde medfølelse med ham.

Homer var en mann som gjorde så godt han kunne, men verden gikk ham likevel imot.

Det gjorde godt å nippe til drinken. Han elsket stolen, elsket dette rommet med spisestue i den ene enden og den 24

luftige vinterhagen i den andre. Han elsket fotografiene av ungene og Kellie som var overalt, de innrammede, abstrakte bildene av en fluktstol og av Palace Pier på veggene – billig kunst som han og Kellie faktisk var blitt enige om – og glasskapet som var fylt med hans lille samling med golf- og cricket-trofeer.

Han hørte at Jessicas gråt endelig ga seg der oppe. Han tømte i seg vodkaen og var i ferd med å blande en ny da Kellie kom ned på kjøkkenet. Til tross for at hun så sliten ut og ikke hadde sminket seg, og var mor til to, var hun fortsatt slank og vakker. «For en dag!» sa hun og løftet armene i en dramatisk bue. «Jeg tror jeg også hadde hatt godt av en sånn.»

Det var et godt tegn, hun ble alltid amorøs når hun hadde drukket. Han hadde vært kåt til og fra hele dagen. Han var kåt da han våknet i sekstiden om morgenen, og det var han de fleste morgener. Og som vanlig hadde han rullet seg rundt i sengen og lagt seg oppå Kellie i håp om en kjappis. Og som vanlig ble han stoppet da en dør åpnet seg og noen små føtter kom tassende.

Han ble mer og mer overbevist om at Kellie hadde en hemmelig panikknapp som hun trykket på for å få ungene inn på soverommet hver gang han gjorde et forsøk på å ha sex.

På mange måter var det et stadig mer tydelig bilde av livet hans som avtegnet seg, tenkte han. Bare dritt på jobben, stadig større gjeld hjemme og permanent ståpikk.

Han begynte å blande en kraftig drink til Kellie mens hun rørte rundt i kyllingrisottoen, han fulgte beundrende med mens hun samtidig løftet lokket av en kasserolle med brokkoli og sjekket noe i stekeovnen. Hun multitasket på kjøkkenet på en måte som var helt utenfor hans evner. «Går det bra med Jess nå?»

«Hun er bare litt vrang i dag, ikke noe annet. Det går 25