En vannmelon, en fisk og en bibel

Christy Lefteri

En vannmelon, en fisk og en bibel Oversatt av Frank Lie

Originalens tittel: A watermelon, a fish and a bible Copyright © 2009 Christy Lefteri Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Oversetter: Frank Lie Forfatterfotografi: © Michael Christodoulides Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012 ISBN: 978-82-516-5593-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Mamma Når jeg ikke vet hvilken vei jeg skal gå, kan jeg føle deg ved min side.

Når en drøm blir til virkelighet, kan jeg føle deg ved min side.

Dag 1: 20. juli 1974

Først en rose. En skarlagenrød rose. Bare én. Oppe på en høyde kanskje, men ingen vet det ennå. Det er ikke viktig.

Perlende dugg glitrer på rosen, selv i juli når solen er skarp og het. Skimrende røde dråper flimrer i det umåtelig trykkende lyset. Små dråper, nesten som tårer av blod, dersom du noen gang har sett det; en døende manns siste tårer. En mann som er blitt henrettet, som Kristus. Indre blødninger.

Blør til evig tid. Men den lille piken må ikke få vite dette.

Rosestengelen er hundre mil lang. Til vanlig ligger den horisontalt de første seksten–sytten centimeterne, så bøyer den seg og vrir seg rundt og inn, ut og ned, som en vei full av torner og blader. Den som plukker rosen, vil holde Kristi hjerte i sine hender og skue udødelighetens hemmelighet, vil bli befridd fra denne verden for evig og alltid. Med mindre man ser det hele ovenfra, er det imidlertid umulig å se hvor rosen befinner seg. Man må følge stengelen, og man må være klar over at det er en grufull reise.

Og ikke flere eventyr som holder oss borte fra livets dystre realiteter. Ikke flere historier av det slaget som gir oss håp der det ikke finnes noe håp. Og hvem vil, når denne fortellingen er endt, være den som forteller piken at rosen ikke eksisterer? Og burde noen i det hele tatt fortelle henne det?

Dette er en rose i en historie fortalt av en mor til en datter den dagen hun vet at hun kommer til å dø. Moren ligger på gulvet og leser historien fra en liten, grønn bok. Piken vet 7

ikke at sidene er tomme, hver eneste side er like hvit og naken som snøen på Troodosfjellene. Moren har nettopp kommet tilbake fra brønnen og er blitt skutt i venstre skulder, like over hjertet. Hun sliter med å puste mens hun peker på den tørre tornebusken i hagen og forteller datteren sin at det er der stengelen begynner. Piken ser på busken med store øyne.

«Alle slåss om den rosen, men ingen vet engang hvordan de skal begynne å lete etter den. Bare du», sier moren og legger hånden mot datterens bryst. «Jo nærmere du kommer, jo større vil tornene bli. Du kommer til å se fæle ting, verdens mørke, men du må ikke gi opp. Det vil komme mennesker. De vil være grønnkledde. Gjør som de sier, ja, gjør som de sier, så vil du være trygg, men fortell dem aldri om tornestien. Bare følg stengelen og de røde kronbladene, som likner dem jeg har rundt meg.»

Det er hennes siste ord. Den hvite huden er dekket av blod som også er spredt utover gulvet. Den unge datteren stryker morens hår i sollyset.

«La oss dra sammen, mamma», sier den lille piken, men morens øyne har lukket seg, og ansiktet er urørlig. Hun lener seg frem og rister i morens skuldre. «Mamma. Mamma», sier hun. «Mamma, mamma!» skriker hun, men hun får ikke noe svar. Alt er stille, bortsett fra radioen som har spilt uavbrutt i bakgrunnen. «Få ikke panikk. Invasjonen var mislykket. De klarte det ikke.» Hun lytter til ordene. Stemmen marsjerer omkring i rommet. «Få ikke panikk. Vi jagde dem på havet. Vi jagde dem på havet.» Den lille piken tar morens hånd og holder den mot ansiktet. «Jeg vil at vi skal dra sammen, mamma.» Hun gnir den mot kinnet sitt. Hun gråter over morens kropp til tårene tørker inn og hendene hennes ikke lenger orker å løfte morens arm.

Hun trekker bena inn i kjolen og slår armene rundt knærne. Morgensolen flommer inn gjennom vinduet og danner en perfekt firkant av lys på gulvet. Piken stirrer på den.

8

Firkanten av lys er urørlig, gyllen, ufordervet. Et speilbilde av en tom verden.

Hun reiser seg og går til døren. Det blør røyk fra nabohusene. Stillheten stiger fra fjerne bydeler, omtrent på samme måte som rop og klokkeklang en gang steg fra byens forskjellige kanter.

Nå er det ingen andre lyder å høre. Ingen menn i veikanten som roper: «Vannmeloner, meloner, agurker, tomater.»

Ingen gutter som roper slibrigheter til hverandre mens de losser fisk fra de små båtene som vugger i havnen. Ikke engang kneppene fra bønnene der pikene satt med boller i fanget og tilberedte aftensmåltidet, og de gamle, svartkledde bestemødrene med skaut på hodet som beklaget seg over heten.

I skyggen fra den høyeste bygningen er det stille der kvinnene broderte silkeroser og sang. Tante Marias ni barn verken hyler eller skriker. Onkel Vasos og konen hans krangler ikke.

Det finnes ingen bevegelse nå. Ingen kjevler ruller over deig, ingen brød blir tatt ut av leirovner i solskinnet. Ingen hender strekker seg etter sitroner i trærne. Ingen hakker løk, eller vasker klær, eller strør sesamfrø på kanelstenger.

Bare luktene er tilbake: Duften av søt, gresk kaffe som henger igjen i små kopper. Den pikante eimen fra sitroner som ligger strødd utover gulvet. Gjærlukten fra hvete som fremdeles ligger til gjennombløting i vann. Havet som henger igjen i fiskeskjellene. Mørket som brer seg fra brent brød.

Den unge piken kneler i bønnestilling, og gjennom de åpne verandadørene på baksiden får hun et glimt av den flekkete verdenen som finnes på den andre siden av vinstokkenes løvverk. Hun ser ut, forbi verandaen, på de tørre tornebuskene, og forestiller seg den røde rosen med glitrende dugg, og blodet som pulserer i dens årer. Glødende i en mørk åsside. Hun reiser seg og retter på kjolen og forkleet som moren har tatt på henne. De skulle til å lage olivenbrød da moren gikk ut 9

for å hente litt vann fra fellesbrønnen. Hun ser på moren sin. Røde kronblader flommer fra munnen hennes og ned på den lille, grønne boken som ligger oppslått. Hun stirrer på rosen på den hvite siden. Kronbladene er tykke og fargen dyp. Det er en vakker rose, og der kronbladene åpner seg, ser den ut som et lite hjerte. Kanskje et hjerte som blør, tenker den lille piken. Faktum er at akkurat da, i nettopp den byen, blør de fleste hjerter og henger i silketråder fra trærne, som utsmykning eller bønner. Men den lille piken må ikke få vite det.

Den unge piken lukker boken og putter den ned i forklelommen. Et øyeblikk tenker hun over hva hun vil komme til å trenge på reisen. Hun finner frem en saks fra en av skuffene og surrer et rødt bånd rundt den skarpe tuppen. Den vil komme til nytte når hun finner rosen. Stengelen vil kanskje være tykk og seig. Tenk å reise hele den lange veien og oppdage at man ikke klarer å plukke rosen. Hun stikker saksen i forklelommen.

Hun står ved døråpningen og strekker seg på tå for å trekke en linje. Foran henne går et esel over jordet, repet sleper langs marken. Hun ser utover de flate takene på de hvitkalkede, små husene, over sitronlundene og oliventrærne, over den humpete veien, gjennom hvelvingene i kirketårnet og opp mot åsene. Rosens tørre, tornete stengel begynner en meter fra føttene hennes. Hun tar et skritt frem mot den. En mann dukker frem fra den bevrende heten. Han er grønnkledd. Den lille piken smiler.

Adem Berker ser en pike som står i døråpningen til en hytte.

Han kommer nærmere og legger merke til det svarte håret hennes, svart som kull, og de svarte øynene. Solen er sterk og skinner i striper. Den unge piken neier idet han går inn i huset, så strekker hun frem hånden. «Maroulla», sier hun.

Pikens hånd er fremdeles utstrakt. Adem rører seg ikke. Han 10

betrakter henne på samme måte som et menneske ser på et gammelt fotografi. Han flytter blikket ned til der hvor moren hennes ligger gjennomvåt av blod. Plutselig ser han seg tilbake, som om han venter på en eller annen. Han huker seg ned, sjekker den døde kvinnens puls og reiser seg igjen. Han blåser opp kinnene og puster langsomt ut. Så, mens han lytter til det ensformige mantraet på radioen, reiser han seg og slår den av. Nå er det bare koret av sikader som fyller rommet. Blikket hans glir gjennom kjøkkenet og stanser opp et øyeblikk ved et eller annet på benken. Han går forbi piken og løfter opp en flaske. Innholdet er gjennomsiktig som vann, men beveger seg langsommere når han tipper på flasken. Han skrur av korken og løfter flasken til nesen. Anisfrø. Ouzo.

Han åpner noen skapdører, på jakt etter glass. «Siste dør til venstre», sier den unge piken. Hun venter et øyeblikk, så går hun bort til der han står, klatrer opp på benken og finner frem et stort keramikk-krus fra skapet. Adem tar kruset og snur seg mot kjøkkenbordet, der det står to pinnestoler.

Han setter seg og skjenker ouzo i kruset, litt mer enn halvfullt. Han kommer til å trenge det. Adem gnir tommelen over skjeggstubbene på haken. Han har ikke barbert seg på noen dager. Han tar en slurk av ouzoen. Adem rynker pannen og gnir seg i tinningene med tommel og langfinger. Han tar av seg luen og legger den på bordet.

Piken snur seg mot ham. «Når legger vi ut på reisen vår?» spør hun. Han ser på det tykke håret hennes som lekker nedover kinnene som olje, og øyevippene som kaster små skygger mot den myke huden under øynene. Han forstår ikke hva hun mener. Han gnir seg i øynene og skjenker opp mer ouzo. Han ser på henne. Hun kan ikke være mer enn fem år, kanskje seks. Rundt livet har hun et forkle. Han orker ikke å se på henne. Hun stirrer forventningsfullt på ham; et blikk så varmt og uskyldsrent at det stikker ham i hjertet.

Han kaster et nytt blikk bort på moren på gulvet, og tilbake 11

på de mørke, spørrende øynene. Adem kjenner at han blir kvalm. Han svelger i seg litt mer ouzo. Han ønsker at han kunne tatt henne med seg til et trygt sted. Men hvor? Farene er for mange og store. De kunne komme til å ta henne til fange, voldta henne, drepe henne. Det vil være tryggere for henne å bli værende her. De vil ikke komme tilbake for å gjennomsøke huset, dette var en del av hans territorium.

Adem skjenker opp et nytt glass ouzo. Nå sitter den unge piken på den andre stolen og ser på ham. Bena hennes dingler under bordet. Hun drikker av et glass, melk med rosenvann.

Adem reiser seg brått, tar på seg luen og retter på jakken.

Piken reiser seg. Han gnir seg i øynene igjen og ser ut gjennom døren på byen han har foran seg. Han forlater huset uten å si et ord, som om han spaserer ut fra en grusom film på kinoen i Istanbul. Han lar pikebarnet stå igjen i døråpningen.

Han vet ikke hvor desperat hun ønsker at han skal komme tilbake.

Byens hjerte begynner å slå igjen, men på en annen måte denne gangen. Nå er alt annerledes. Et lite stykke utenfor byen står Koki i døråpningen til huset sitt. Hun venter fremdeles på sønnen sin. Hun titter ut mellom greinene på sitrontrærne. Han skulle vært tilbake for flere timer siden. Han dro sammen med de andre guttene grytidlig på morgenen, etter at de hadde hørt lyden av fly og bomber. De ville finne ut hva som hadde skjedd, og hun hadde tryglet ham om ikke å gå. Hun hadde aldri klart å holde ham tilbake, uansett hvor mye hun prøvde. Han hadde alltid vært mye eldre enn han var av år, og en altfor fri sjel, akkurat som faren hadde vært.

Ettersom han var halvt tyrkisk og halvt gresk, hadde han vært nødt til å leve midt mellom to verdener. To verdener som var så like, og likevel så langt fra hverandre. Resultatet var at han hadde levd i et verken eller, på et sted som verken befant seg på den ene eller den andre siden. Han rant som 12

elven som skiller byen fra landsbyen. Han ble det flommende vannet. Og Koki hadde alltid vært inderlig glad i ham, og han hadde vært glad i henne og vist det med omfavnelser og kyss og en latter som slukket verdens tørke. Men på en eller annen måte visste hun hele tiden at hun bare kunne holde på ham den korte tiden det tar for vann å renne bort mellom fingrene. Det sto skrevet i uttrykket i øynene hans og i måten han gikk på, som om han hadde steder å dra til. Og han vokste seg så høy, for høy for denne byen, og han minnet mer om en mann enn om en gutt på elleve, og når han løp, å, når han løp, da så han ut som om han raskt kunne komme til å fly.

Hun traver frem og tilbake. Radioen står på, men bare lavt, og en svak stemme gjentar beroligende forsikringer. «Få ikke panikk. Vi har jagd dem på havet. Invasjonen var mislykket. De klarte det ikke.» Men i det fjerne hadde hun hørt løpende føtter og desperate ord som runget over byen. «De kommer! Løp! Tyrkerne kommer!» Hun fikk seg ikke til å tro på det. Hun ville aldri dra sin vei uten sønnen. Hvorfor var han ikke kommet tilbake?

Hun stirrer fremfor seg, venter på sønnens velkjente, skøyeraktige smil. «Invasjonen var mislykket», gjentar radiostemmen. Koki presser fingrene mot pannen og lukker øynene.

Hjernen går i spinn, skremmende tanker får fantasien til å løpe løpsk. Hun river seg i håret med begge hender. Nå kommer det mer merkverdige lyder fra byen bortenfor. En lastebil buldrer. Lyden av noe som blir knust eller faller. Men hun kan ikke være sikker. Det er for langt borte. Hun går til radioen og rister den. «Hva er det som foregår?!» skriker hun mot den. «Hva i helvete er det som foregår?!» Hendene hennes skjelver, og øynene fylles av tårer. Hun skrur raskt over til den tyrkiske stasjonen. Der er det bare hvit støy, akkurat som før. Hun rister den igjen. Ingenting. «Vær så snill», sier hun til den, «vær så snill!» Hun rister den hardere, og en 13

stemme høres i bruddstykker. «Tyrkiske tropper … invaderte øya Kypros … gått i land … Kyrenia. Invasjonen har vært vellykket …» Selv om det stadig blir varmere, føler Koki at hun blir kald. Hun griper radioen og kaster den i gulvet, den blir smadret mot hellene, og stemmen tier med et knas. Hun løper bort til døren og roper sønnens navn: «Agori, Agori, vær så snill, hvor er du?» Men hennes egne ord slår tilbake mot henne, svake og ensomme. Det er bevegelser i det fjerne, og lyden av skuddsalver, og flere skudd, mye nærmere. Koki river seg i håret igjen. Så løper hun. Hun bare løper. Uten å vite hvor hun skal ta veien eller hvor hun skal lete. Byen suser forbi henne i et virvar av farger. Det går rundt i hodet.

Hun løper og løper, forbi husene, ser til venstre og høyre, over jordet, og plutselig, der på marken, i skyggen fra frukthagen, ser hun to føtter. Hun løper mot dem og ser ned. Hun stivner.

Der ligger sønnen hennes. Der ligger sønnen hennes.

Der, med lukkede øyne og en rose pent plassert på brystet. Koki faller ned på kne. Hun dytter i ham og rister ham i armen. Hun løfter opp rosen og ser at den skjuler et blodig hull. Hun legger øret mot brystet hans. Ingenting. Tomt. Hun slår armene om kroppen hans og gråter inn i magen hans.

«Agori», sier hun, «Agori, Agori, du må våkne.» Hun forsøker å løfte ham. Kroppen hans letter bare så vidt fra bakken. «Agori», trygler hun, «stå opp, vi må komme oss vekk herfra, kjære deg. Vi må komme oss vekk.» Hun ser på ham.

Kanskje han vil snakke. «Si noe, vær så snill.» Men ansiktet hans er urørlig og fredfullt. Leppene er fremdeles røde.

Hun kysser ansiktet hans og stryker ham over håret, og tårene hennes flommer i strie strømmer, med havets vrede.

Hun kan ikke ta ham med seg. Hun kan ikke begrave ham.

Hun tar et gullkjede og et krusifiks som hun har rundt halsen, kysser det og legger det på brystet hans. Hun legger seg ned ved siden av ham og blir liggende der en stund med 14

hodet på skulderen hans mens hun holder ham i hånden.

Indre smerte får kroppen hennes til å riste. Hun kunne bare lukke øynene og aldri våkne igjen. Hun ønsker at dette livet var over. Hun blir der i ti minutter, femten, kanskje mer.

Hun holder hardere om hånden hans og ber, ønsker at sjelen hans må bli satt fri, at den må være trygg, nær Gud. Hun blir værende der mens krigens lyder passerer over dem, mens essensen av det livet de hadde levd, glir forbi. Lyden av latter i det fjerne. Minnene danser rundt dem i sollyset. Der er han, under sitrontrærne, bare ett år gammel, i ferd med å lære å gå. Og nå er han der, fem år gammel, på en sykkel. Og der borte, som sjuåring, med en sprettert i hånden. Og der, elleve år, så sent som i går morges, strålte stolt med en kurv moreller til henne. Han løper og ler, han roper på henne. Hun hører stemmen hans. Den strømmer forbi som lyden fra en elv. Den kommer til henne, så toner den bort, lik lyden fra havet. Men det glir en følelse gjennom sinnet hennes. Hjertet slår hardere, og plutselig blir hun fylt av redsel.

Koki ser seg omkring. Hun hører lyden av skuddsalver og ser en røykstrime i det fjerne. Hun holder om sønnens ansikt og kysser ham på kinnet. «Farvel», sier hun, «for denne gang, bare for denne gang», og snubler seg tilbake til hjemmet deres.

Koki sitter på kjøkkengulvet med et krusifiks i hånden. Hun har spisset enden, den enden der Jesu føtter er samlet. For å lage en kniv. «Fra dette øyeblikk av er deres land en ødemark og deres liv lagt øde. Deres barn …»

Hvordan kunne hun ønske noe slikt over sine naboers barn, døtrene til kvinner som var til stede da hennes egen sønn ble født? Hvem var hun nå, som følte et slikt hat? Hun vugger frem og tilbake over krusifikset og gjentar Matteus 5,22 tre ganger. «Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen.»

15

Det hjelper ikke. Fiendskapen brenner i strupen, bak øynene, i de sprukne fingertuppene på høyre hånd, som presser seg inn i den gullbelagte glorien av tre.

Hun holder krusifikset som en kniv, tærne er begravd i stoffet som folder seg rundt brystene hennes. Hun overveier det hele et øyeblikk mens morgensolen skinner på Kristi utskårne trekk. Eller er det gløden fra ilden som kaster slikt et djevelsk lysskjær? Luften er fylt av lukten fra en brennende kirke: treverket, røkelsen, stearinlysene, ikonenes kjød. Hun kan se ham, igjen, som om han var i live fremdeles. Han kommer løpende mot henne. Kommer hjem for å spise middag.

Om bare de tyrkiske soldatene hadde visst hva han het.

Ikke alle tyrkere er mordere, hører hun seg selv si, men stemmen er fjern og kommer fra munnen til en kvinne hun en gang hadde vært. Koki tenker på sin sønns døde kropp og grøsser. Hvorfor hadde hun gått derfra? Hvorfor var hun ikke blitt værende der til de drepte henne? Nå tviholder hun så intenst om det spissede korset at fliser graver seg inn i håndflaten, men det virker ikke som om hun enser det.

Lydene kommer nærmere. Koki burde komme seg vekk før de når frem til henne. «Det er ikke vennene våre som er mordere, det er en eller annen barbarisk rase», sier hun høyt og tenker på de tyrkisk-kypriotiske barna som sønnen hennes i sin tid hadde lekt med ved brønnen, og på mannen som hun hadde elsket. De hadde ikke drept sønnen hennes. Så hvorfor kunne hun nå se sin sønns blod på hendene deres?

Hvordan kunne hun hate dem?

Agori! Agori! Agori! Hun kan ikke skrike, eller røre seg, eller gråte. Blodet har frosset i årene hennes. Monsteret la en rose på kroppen hans. En rose på kroppen hans! En rose på kroppen hans! Han la en rose på sønnens kropp og gikk sin vei. Hun vugger over korset. Hun presser krusifikset mot brystet til huden gir etter.

«Må djevelen ta dere. Må dere få et svart og formørket 16

liv.» Koki vugger som havet, som om en ytre kraft får henne til å gjøre det. Hun kan ikke føle smerten i sitt eget bryst, så hun presser krusifikset enda hardere mot kroppen. Kraften får treverket til å gi etter. Hvorfor bruker hun ikke bare kniven?

Koki hører en lyd. Hun glir inn bak dørkarmen og titter ut. Rett frem ser Koki at gamle Vasos piler ut fra huset sitt og suger tak i konen og den mest premierte vannmelonen han har. Han stapper den ene under høyrearmen, selv om den har vokst seg så enorm at den til stadighet sklir ut av bondens faste grep, og griper den andre, sin kjære, gamle Maria, som har samme diameter, rundt livet. Han hører hjemme i en liten verden og tror fremdeles at jorden er flat og at en kopp gresk kaffe og en sigarett er den beste medisin mot hva det skal være. Frem til i dag trodde Maria at himmelen var forbeholdt dem som fastet ved påsketider. Hun mente at engelskmenn snakket kaudervelsk ispedd greske ord. For henne var denne byen verden.

I dette øyeblikk spytter Maria hysterisk mot himmelen. «I helvete!» roper hun til Gud på sin trone. «Må du falle ned i helvete! For det er dit vi er på vei!» Hun klemmer armene mot magen og åpner munnen i et pinefullt, taust skrik. Ansiktet hennes strekker seg til slike proporsjoner at foldene mellom rynkene trer frem som hvite fugleklør. Nå griper ektemannen henne i armen og drar i henne med fornyet inderlighet. Svekket av sine egne følelser, gir hun litt etter og subber av sted sammen med ham, men så fort hun får se gløden på himmelen og nærmer seg den lille grinden som ville føre henne bort fra hjemmet, ombestemmer hun seg. Hun løfter den svarte kjolen over knærne og løper inn i huset igjen. Koki ser på det som skjer, og etter et øyeblikk kommer Maria til syne igjen.

I alt kaoset har hun klart å dra med seg en havabbor som hun sannsynligvis hadde lagt på benken for et kvarters tid siden for å lage lunsj, og en bibel. «Jesus og Maria!» skriker 17

hun mens hun står der som en skrubbsulten måke og tviholder på boken og fisken, «senk din hånd og hjelp oss, la dem ikke ta huset vårt!»

«Hold munn, kvinne!» peser ektemannen med et ansikt like rødt som hjertet av den frukten han holder under armen.

«Vi vil være tilbake igjen før vi har rukket å spise opp denne vannmelonen!»

Men det får henne til å hulke enda mer, og den gamle bonden sliter med å holde farten oppe. Maria stanser igjen.

Munnen hennes er bare en smal stripe. Et øyeblikk får disse konturene av hardt arbeid og høy alder og den plutselige utmattelsen det til å virke som om hun har vokst opp av den lille jordlappen på samme måte som et av de gamle sitrontrærne. Anklene hennes, som bare så vidt er synlige under sømmen på blondeunderkjolen, har samme farge og struktur som to trestammer, nedstøvet av tørr terrakottajord. Ansiktet er urørlig, kroppen stiv, armene svakt løftet med de to gjenstandene som hun har klart å få med seg i hver sin hånd.

Blikket hennes søker mot ham, og med et desperat blikk trygler hun: «Hent noe, og hent noe annet!»

«Vi kommer snart tilbake», lyder svaret hans, men hun vil slå rot der hun står. Hun ser på ektemannens nervøse føtter og deretter på de patetiske eiendelene deres.

«Alt jeg har å vise til av all den jord min bestefar eide, av alt kveg vi har alet frem og slaktet, er en vannmelon, en fisk og en bibel.»

Koki ser på mens den gamle mannen haler og drar i konen sin med større kraft, og til slutt forsvinner de bak sitronlunden.

Nå kan Koki høre at noe kravler i tornebuskene, fra vest, der hjemmet til Loizou tipper over åskanten. Det lille, hvite huset hadde alltid sett ut som om det kom til å skli utfor Kyrenias skrenter og ned i dalen. Det meste av tiden, med sju hylende unger ute på markene, og med storesøsteren Yiolas 18

konstante sang, hadde naboene, i sitt stille sinn, håpet på at det ville gjøre det.

Nå er det bare tausheten som bibringes, og taushetens ekko, som den trøstesløse klangen fra en ubrukt kirkeklokke.

Overalt rundt Koki er det stille og fredelig, bare lyden fra to løpende føtter nærmer seg.

Koki skjelver og vugger frem og tilbake over korset. I neste øyeblikk kommer den eldste datteren, Yiola, til syne, halvveis kravlende, halvveis løpende. Det glatte håret er blitt matt, øynene er røde, skjørtet istykkerrevet. Frem til i dag trodde Yiola at Gud heller lyttet til musikk enn til bønner, og toner drev gjennom luften som ynkelige kronblader. Hun trodde at hun kom til å bli sydame og gifte seg med en gartner og få massevis av barn som kom til å arbeide ute på markene.

Yiola stanser idet hun kommer frem til noen busker. Mellom gisp og hulk bøyer hun seg ned og gnir hendene ned i den røde jorden på marken. Hun gjentar bevegelsen tre eller fire ganger, og hadde man sett henne bakfra, ville det på avstand ha sett ut som om det var en normal dag, og at hun vasket sin bestemors svarte enkeklær i kobberbaljen.

Det eiendommelige er at under denne maniske skrubbingen stanser plutselig hele den buktende kroppen hennes opp.

Så kneler hun fredfullt i bønneposisjon, åpner håndflatene mot ansiktet og ser lengselsfullt på dem, som om de skulle vært to midnattsblomster. Koki stirrer nysgjerrig på den unge pikens ansikt idet hun åpner munnen; det kan virke som om hun skal til å synge. «Faen!» sier hun i stedet. «Faen!» gjentar hun.

Nå er knærne hennes begravd i jorden, og hun går i gang med å gni den samme jorden inn i ansiktet med hektiske bevegelser. Problemet er at tårer hele tiden skyller den vekk igjen, og det får henne til å klore rasende i jordsmonnet og ansiktet. «Gjør meg stygg!» roper hun og gaper så høyt at det renner spytt nedover haken hennes. Plutselig legger Koki 19

merke til to menn i grønne uniformer som nærmer seg Yiola.

Koki finner styrke til å bevege seg. Åndedrettet hennes blir raskere. Hun kan ikke bli værende, snart vil de komme hit.

Hun stikker krusifikset under kjolen slik at det blir liggende flatt mot magen, og reiser seg. Koki er bare 27 år og ung fremdeles, den fiolette kjolen hennes flommer rundt anklene, og det uvanlige røde håret hennes bruser rundt henne som ild. Hun er fast bestemt på at hun selv vil bestemme hvordan hun skal dø. Men akkurat idet hun skal til å gå ut av huset, kommer hun på et eller annet og stormer inn på soverommet. Hun leter under sengen og drar frem et sølvskrin. En boks der hun oppbevarer sparepengene sine og andre gjenstander som har affeksjonsverdi. Hun kan høre at soldatene nærmer seg, støvlene deres knaser mot grusen. Hun reiser seg og løper ut gjennom bakdøren.

Koki beveger seg raskt gjennom de spredte skyggene i sitronlunden og snubler i en vannmelon. En vannmelon som er litt sprukken på midten, og ved siden av ligger det en fisk. De tørre tornene på marken borer seg inn i håndflatene og knærne hennes. Hun reiser seg og tørker av hendene på kjolen. En sitron faller til bakken, og det høres en svak rasling idet den treffer dødt ugress. Hun stivner et lite sekund mellom to hjerteslag. Hun ser ned. Hvor er Bibelen? tenker hun. Hun legger seg ned på hender og knær igjen og leter rundt seg. En vannmelon og en fisk, men ingen bibel.

Koki tar vannmelonen i armene sine og fortsetter å løpe mot Marias ovner som står pent og ryddig plassert i enden av sitronlunden.

Ovnene stirrer på henne med gapende kjefter. Hun løfter på kjolen og klatrer inn i den bakerste. Hun plasserer vannmelonen ved siden av seg og lukker døren. Veggene er fortsatt varme, som en sovende kropp. Hun er omsluttet av den myke, søte duften av aske og brød. Den varmer henne som 20

døden når livet er kaldt, og et øyeblikk virker mørket evig.

Hun sover.

Da kommandanten, Serkan Demir, kommer inn i Kokis hus sammen med en annen soldat, er huset tomt. Serkan går med en rygg så stiv og strunk som en jernstang. Han gir soldaten som følger ham ordre om å gjennomsøke kjøkkenet, soverommet og badet, og ta en titt under sengen. Han må dunke foten mot hver eneste gulvplanke i tilfelle det er en kjeller der, og undersøke taket med geværløpet, for å finne løst treverk og gjemmesteder, så må han gjennomsøke området rundt huset. «Det er viktig å gå metodisk tilverks», sier Serkan med haken høyt hevet, uten noen gang å se soldaten inn i øynene.

Han stryker fingeren over en hylle og ser på et fotografi av en ung gutt.

Dette er det siste huset, med unntak av det som ligger i bunnen av bakken. Dit har han sendt Berker. Nå er byen erobret. Han titter ut og undrer seg over det som nå tilhører tyrkerne. Morgensolen henger over kirketaket, og skyggene er lange. Den andre soldaten beveger seg gjennom huset og går for å lete ute.

Serkan smiler igjen. Han ser seg omkring, på det som nå tilhører dem. Ser på det de har! De eier det. Hver eneste tomme land, hver eneste håndfull jord, hvert eneste hus, hvert eneste ornament, alt som finnes der, stort og smått, er deres. Han føler seg oppstemt og går ut på kjøkkenet, stikker hånden inn i skapet og drar frem en tallerken full av tykke skiver med salt svinekjøtt. Han smeller tallerkenen i kjøkkenbordet og stirrer på grisekjøttet.

Ute er det noen som roper. Han løfter hodet og ser ut gjennom kjøkkenvinduet. En mann løper. Soldaten utenfor står stivfrossen med riflen i skjelvende hender. Serkan sparker vekk en stol, løper ut, sikter og skyter den løpende mannen i ryggen. Mannen stivner og faller hodestups i bakken.

21

Uten å senke geværet snur Serkan seg rundt, stikker munningen inn i brystet på soldaten og tvinger ham ned på marken.

Soldaten gisper etter luft og ser engstelig opp på kommandanten. «Nøler du igjen, river jeg hjertet ut av kroppen på deg! Kom deg vekk, så jeg slipper å se deg.» Soldaten kaver seg opp, senker hodet og fortsetter å lete rundt huset.

Serkan går tilbake til kjøkkenet og fortsetter å lete i skapet. Det er et stort sesambrød der, og en krukke med grønne oliven. Serkan undersøker olivenene. De er marinert i koriander, hvitløk, sitron og olivenolje. Han løfter krukken opp til nesen. Han trekker pusten dypt. Det lukter som hjemme.

Han plasserer brødet og olivenene på bordet og skyver det salte svinekjøttet til side.

Så setter han seg på en stol ved kjøkkenbordet, som om det skulle vært hans eget hus, river av en brødbit og dypper den i olivenoljen. Føttene hans hviler på stolen ved siden av. Han nyter smaken av olivenoljen på det myke brødet. Han stapper en oliven i munnen, legger merke til hvordan det knaser i tørket koriander, og det skarpe stikket av fersk hvitløk som går oppover langs kjevebenet. Han tar steinen ut av munnen med tommel og pekefinger og legger den på bordet.

Den andre soldaten kommer tilbake og rister på hodet.

«Ingen», sier han.

Serkan grynter. «Ingen andre, mener du.» Soldaten ser ned på føttene sine og venter ikke på å bli tilbudt å sitte.

Kommandanten synker lenger ned på stolen, og soldaten snur seg og blir stående ved døråpningen med riflen langs siden.

Serkan ser seg omkring og oppdager en radio på gulvet.

Han bøyer seg ned, ser nærmere på den, tar tak i det ødelagte panelet og forsøker å stille den inn på en stasjon. Til slutt høres en gresk stemme. «Ikke få panikk, vi jagde dem på havet.» Serkan smiler. «Hjernetomme idioter. Jeg er her allerede.» Så lar han blikket gli over veggene. Jomfru Marias 22

ansikt stirrer ned på ham. «Ikke engang hun kan hjelpe dere nå.»

Adem går vekk fra huset og den lille piken for å se seg omkring i den ødelagte byen. Han husker stedet slik det en gang var, summende av liv og røre. Han orker ikke å se på de tomme hjemmene. Hva gjør han her? Har han gjort en feil? Kanskje han ikke skulle ha kommet tilbake. Men han var nødt til det. Han var nødt til å forsøke.

Han husker reisen til Kypros. I et vell av svarte bølger. Ute på det mørke havet. Dypt som lyset. Skipet steg og falt. Steg tungt som hete og falt lett som regn, så forstanden og magen ikke kunne unngå å gjøre det samme. Det var i dette kaoset at sjelen hans gikk seg vill, at han var tosket nok, eller menneskelig nok, til å tro at det faktisk var bølgene som steg og sank.

Da han sto ved rekken mens de forlot havnen i Tasucu, hadde det stått en yngre mann ved siden av ham med senket hode, så hadde han sett opp, og ned igjen. Fingrene hans dro i jakkekragen. Foten dunket mot gulvet, ikke rytmisk, men manisk.

Adem stakk hånden i lommen og dro frem en sigarettpakke. Han trakk én litt ut og bød den unge mannen. «Jeg røyker ikke, min herre», sa den unge mannen, men tok en likevel og stakk den i munnen. Adem tente en fyrstikk.

Mannen tittet raskt ned på Adems emblem.

«Du er sersjanten min», sa mannen.

Adem nikket. «Min befalhavende er Serkan Demir, kaserne nummer 76», sa han.

Den unge mannen nikket. Adem registrerte at mannen faktisk bare var en guttunge. Kanskje femten eller seksten år. Han var i stemmeskiftet fremdeles. Gutten slengte den urøkte sigaretten i sjøen. En mørkeblå bris strøk over ansiktene deres. Gutten var svett i pannen. Den tyrkiske havnen 23

gled bort og ble gradvis svart, og snart hang lysene fra de vuggende krigsskipene som ildfluer i mørket. Fire timers reise over vannet, så ville de være fremme i Kyrenia.

På dekk, litt lenger borte, satt andre soldater på trekasser og snakket. I det uendelige mørket stirret bare det svake flimmeret fra sigarettglør ut mot havet, som øyne. «Grekerne har like mange perler som det finnes sandkorn og like mye vin som det er vann i havet. De går med silkekjoler og diamantspenner på skoene mens tyrkerne går med geiteskinnskapper», sa en av tyrkerne til de andre.

«Kirkene deres er kantet med gult gull som drypper fra taket som voks, og prestene har glitrende kjeder med røde rubiner rundt halsen, mens våre moskeer er laget av leire og stein», sa en annen.

«Tyrkerne har ikke engang en moské, de er nødt til å be på sine knær ute på de solsvidde markene, og de må spise druene som allerede har falt fra vinrankene.»

«Ja», nikket den første, «og de gråter ikke engang når de skjærer løk, så forkomne er de blitt.»

«De kan ikke drikke nytrukket myntete, for mynten blir stjålet av grekerne som tørker den i solen og har den i salaten sin.»

«Og når de slakter en ku, får tyrkerne bare skrotten.»

«Og de tyrkiske barna får ingen næring, for grekerne bader i bassenger av melk og stiger opp av dem med hud så hvit som månen», sa den eneste mannen som ikke hadde sagt noe til nå. De andre mennene lo.

«Det er latterlig», sa én. «Hvor skulle de kunne få tak i så mye melk, da måtte det finnes like mange kuer som det finnes stjerner!» De andre mennene holdt seg på magen, og latteren feide lavt som en hauk utover havet.

Gutten og Adem vekslet et raskt blikk. Adem lente seg over rekken på dekk og så på det sølvskimrende lyset fra månen på bølgetoppene. Den unge gutten dro i kragen sin igjen.

24

Adem tittet bort på mennene på kassene. «Folk er villige til å tro på hva som helst», hvisket han til gutten med en diskret fiendskap som veltet frem fra et sted langt nede i strupen. Plutselig sendte gutten ham et blikk som om han ikke hadde sett ham før nå. «Har du noen gang vært på Kypros?

Har du familie der?» spurte Adem fort, og da gutten åpnet munnen for svare, avbrøt Adem ham. «Det er vakkert der», sa han bestemt.

«Nei til Enosis!» En mann reiste seg og trampet med føttene.

«Vi skal hjelpe våre tyrkiske kamerater, våre brødre, så de får beholde sitt land», ropte en annen. «De skal ikke bli jagd bort av grekerne.»

«Kypros tilhører osmanene!» ropte en yngre mann på rundt femten år som sto med en rifle i hånden. «Lenge leve taksim! Lenge leve taksim!» sang mennene. «Taksim!

Taksim! Taksim!» Stemmene deres drev utover havet.

Gutten så på Adem igjen. Adem tenkte seg om et øyeblikk.

En sørgmodig mine bredte seg over ansiktet hans. «På gaten er det ikke engang mulig å se forskjell på en greker og en tyrker. De drikker vann fra de samme brønnene, melk fra de samme kuene, oppdrar de samme barna.» Stemmen hans døde hen et lite øyeblikk mens han bet tennene sammen.

«Livet mitt kunne vært helt annerledes.»

Gutten så på ham og knep øynene sammen i et kraftig vindkast. Han lente seg interessert fremover, men Adem skrapte ubekvemt med føttene og så utover havet.

Det virket som om det gikk veldig lang tid før noen av dem sa noe mer. Allerede før toppen av solen kom til syne, hadde himmelen og havet skiftet farge mange ganger: fra svart til fiolett, til marineblått, til rødt, til et rosa skjær som nå lå i striper over horisonten.

«Hva heter du?» spurte Adem.

«Engin», svarte den unge gutten.

25