Alessandro Barbero
Da skumringen senket seg, lå rundt 50 000 soldater døde på valplassen. Og Napoleon og restene av hans hær var på vill flukt mot Frankrikes grense. Tilbake sto seierherren, hertugen av Wellington, rystet av de grusomheter han hadde vært vitne til. I boken følger vi slagets alle faser, der striden bølger frem og tilbake. Vi blir kjent med generalene og en rekke andre aktører gjennom forfatterens bruk av brev og dagbøker. Barberos bok har fått strålende kritikker og er blitt et standardverk om Waterloo.
«Dette er ikke bare den beste boken jeg har lest om Waterloo, det er også det mest originale og inspirerende militærhistoriske verk jeg har lest på flere år.» Simon Shaw, Mail on Sunday
ISBN 978-82-516-5562-0
9
788251 655620
www.schibstedforlag.no
Waterloo
18. juni 1815, datoen for historiens kanskje mest legendariske slag, møttes 200 000 soldater på åkrene utenfor den lille lands byen Waterloo i Belgia. Napoleons plan var å slå den britiske og prøyssiske hæren som var samlet der, før russerne og østerrikerne rakk å gripe inn.
Alessandro Barbero
Alessandro Barbero (født 1959) er italiensk historiker og forfatter. Han har skrevet både romaner og faghistoriske bøker, bl.a. om slaget ved Lepanto (Lepanto; La battaglia dei tre imperi, 2010), foruten biografier om Karl den store (2000) og Frederik den store (2007). Barbero er også aktiv som kommentator i italiensk presse.
Waterloo Napoleons siste slag
Alessandro Barbero: Waterloo; Napoleons siste slag Originalens tittel: La battaglia: Storia di Waterloo © Gius. Laterza & Figli, 2003 Agent: Marco Vigevani Agenzia Letteraria Norsk utgave: © Schibsted Forlag, 2012 Oversatt fra italiensk av Astrid Nordang Militærfaglig konsulent: Terje H. Holm Kart: Hans Petter Carlsen Omslagsdesign: Kim + Trine Designstudio Omslagsbilde: «Battle of Waterloo, 18th June 1815», William Holmes Sullivan, 1898 (Bridgeman Art Library) Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516- 5562-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Historien om et slag er litt som historien om et ball. Enkelte husker alle de små begivenheter som fører til det endelige resultatet i det slaget som ble vunnet eller tapt, men ingen kan huske rekkefølgen, eller det ene, avgjørende øyeblikket; nettopp dét som utgjør hele forskjellen. Wellington *** Jeg motsetter meg enhver forespørsel om å skrive ned det som er blitt hetende slaget ved Waterloo. For om den sanne historien skrives ned, hva vil da skje med omdømmet til halvparten av alle dem som har opparbeidet seg et ry, og som fortjener det for sitt utviste mot, men som ikke ville komme så godt ut av det dersom feilgrepene deres ble offentliggjort? Wellington *** La slaget ved Waterloo ligge. Wellington
INNHOLD
Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Første del «Vi får se det an i morgen» 1 Kvelden før slaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 «Hvem angriper først i morgen?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 «Århundrets mest avgjørende øyeblikk» . . . . . . . . . . . . . . 4 Hærenes oppbygning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Den britiske armé: «Jordens avskum» . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Den franske hæren: «Alle må marsjere» . . . . . . . . . . . . . . . 7 Den prøyssiske hæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 De mindre hærene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 «Den verste natten i vårt liv» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 På Brussel-veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Brev i natten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21 28 33 37 42 48 52 55 59 65 69
Andre del «Det blir like lett som å spise frokost» 12 «Svært få av oss vil være i live når denne dagen er over» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Keiserens frokost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Tallene på slagmarken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Wellingtons gruppering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Napoleons gruppering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 «Vive l’Empereur!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Hva er et slag? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
77 86 91 95 100 103 109
7
19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41
Napoleons ordrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Napoleonsk infanteritaktikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jegerkjeden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hougoumont . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forsvaret av Hougoumont . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bombardementet i Hougoumont-sektoren . . . . . . . . . . . . Angrepet på nordporten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . La Grande Batterie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nytt fra prøysserne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bülows marsj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye ordrer for Grouchy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det første angrepet på La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . Crabbés angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . d’Erlons fremrykning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Angrepet på hulveien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den lange skuddvekslingen på chemin d’Ohain . . . . . . . . Det britiske kavaleriet sendes inn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . The Household Brigades angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . The Union Brigades angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dragoner mot kanoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jacquinots lansenérer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Tu n’es pas mort, coquin?» – Er du ikke død ennå, din slyngel? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Tredje del «En kamp på tørre nevene» 42 «Det ser faktisk svært ille ut» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Papelotte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Det andre angrepet på La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . 45 De franske kavaleriangrepene på de alliertes karreer . . . . 46 «Hvor er kavaleriet? Hvorfor kommer det ikke og angriper disse menneskene?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8
112 117 121 128 132 137 142 148 155 160 164 170 174 179 185 193 199 206 215 222 232 237 244
251 259 263 270 281
47 «Vous verrez bientôt sa force, Messieurs!» – Dere vil snart få merke styrken hans, mine herrer! . . . . . . . . . . . . . 48 Blücher angriper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Plancenoit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 «Jeg skal vedde på at vi mister denne posisjonen» . . . . . . 51 Nivelles-veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 «Infanteri! Og hvor har De tenkt at jeg skal finne det?» . 53 Et siste fremstøt mot Hougoumont . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Erobringen av La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Det franske artilleriets fremrykning . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Fornyet angrep på Plancenoit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Ziethen ved Smohain . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Napoleons siste angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 «Voilà Grouchy!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Keisergardens fremrykning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Angrepet til Keisergardens grenaderer . . . . . . . . . . . . . . . . 62 «La Garde recule!» – Garden viker! . . . . . . . . . . . . . . . . . .
287 292 301 309 317 321 328 337 346 355 362 368 373 382 388 395
Fjerde del «Seier! Seier!» 63 Den britiske fremrykningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 Den gamle gardens karreer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Møtet ved La Belle Alliance . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Den prøyssiske forfølgelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Natten på slagmarken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 «En haug med døde kropper» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Brev hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 «Jeg håper jeg aldri opplever et slag igjen» . . . . . . . . . . . .
405 412 419 425 433 440 445 449
Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455 Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 461 Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 464
9
PROLOG
Om ettermiddagen den 1. mars 1815 kastet en flåte bestående av et krigsskip og seks mindre fartøyer anker utenfor Golfe-Juan ved Sør-Frankrikes kyst, synlig fra det som i dag er Côte d’Azurs mest luksuriøse feriesteder, men hvor fattige fiskelandsbyer den gang klynget seg til et ugjestmildt landskap. Så snart man hadde ankret opp, låret man småbåter og lot soldater gå i land rett for øynene på en overrumplet tollfunksjonær, som hadde ilt ned til stranden for å bivåne denne høyst irregulære oppankringen. De første soldatene som gikk i land, dro av sted for å banke på porten til det franske fortet i Antibes, der de straks ble arrestert. Man fortsatte imidlertid å sette i land nye soldater fra småbåtene, og snart befant over 1000 grenaderer seg på stranden, i tillegg til to kanoner og en hel eskadron med lansenérer1 som snakket polsk seg imellom. Og endelig, da kvelden nærmet seg, steg lederen for alle disse mennene selv i land, han marsjerte opp den improviserte passasjen de hadde dannet ved å stå i vann opp til midjen. En offiser ble sendt av gårde for å underrette fortets kommandant om at keiser Napoleon, etter ti måneders asyl på øya Elba, nå var vendt tilbake til Frankrike for å gjenerobre tronen. Selv i en tid da massemedier fremdeles var et ukjent begrep, var nyheten om Napoleons gjenkomst så forbløffende at den spredte 1 Lett
kavaleri bevæpnet med lanser.
11
seg over hele kontinentet på få dager, og overalt forårsaket den bestyrtelse eller begeistring. Europa trodde faktisk at napoleonkrigenes dager nå var talte, og med dem også Den franske revolusjonen, som i 25 år hadde flammet over verden. Konger var gjeninnsatt på sine troner, hærstyrker var demobilisert, den obligatoriske verneplikten avskaffet og en politisk klasse som var både kosmopolitisk og selvtilfreds, hadde forberedt seg på en langvarig periode med fred. Det var naturligvis irriterende at Napoleon fremdeles var i live, i eksil på en øy et eller annet sted i Middelhavet, men man gjorde sitt beste for ikke å tenke på det. Da hertugen av Wellington under Wienerkongressen – der representanter for stormakter i ro og mak tegnet et nytt kart over Europa – erklærte at eksilanten hadde flyktet fra Elba og var gått i land i Frankrike, brøt delegatene ut i latter. De mente det måtte være en spøk. Få dager senere skulle de mene noe helt annet: 13. mars fattet kongressen en resolusjon, forfattet på datidens franske diplomatspråk, hvor man erklærte Napoleon lovløs, underlagt vindicte publique (offentlig påtale); noe som fikk det britiske parlamentet og halvparten av Europas regjeringer til å diskutere om det også innebar at man hadde rett til å drepe ham ustraffet, eller om det først måtte utstedes en arrestordre, slik at han ville måtte stilles for retten. Mens dette pågikk, foretok keiseren sitt triumferende inntog i Paris 20. mars, samtidig som kong Ludvig 18. og hele bourbonerfamilien flyktet hals over hode til Belgia. Fra Paris sendte Napoleon personlig brev til samtlige monarker i Europa, hvor han i en svært ydmyk tone forsikret at han utelukkende ønsket fred og følgelig frasa seg ethvert krav på noen av de territorier som tidligere hadde tilhørt Frankrike, dengang hans imperium var på høyden av sin makt. Men de europeiske regjeringene nedlot seg ikke til å svare på disse skrivene. I London tillot ikke statsministeren engang at prinsregenten åpnet brevet; han ba i stedet denne returnere det med seglet intakt. Året før hadde de fire stormaktene – Storbritan12
nia, Østerrike, Russland og Preussen – tvunget Napoleon i kne, og nå, 25. mars, undertegnet de samme landene en traktat som påla hver og en av dem umiddelbart å stille en hær på 150 000 mann, med tanke på å invadere Frankrike fra alle kanter. Storbritannia, som dengang var den dominerende økonomiske verdensmakten, gikk med på å finansiere mobiliseringen av de allierte, mens Rotschild-banken begynte arbeidet med å reise likvide midler, slik at den omsider kunne forsyne Hans Majestets regjering med den enorme summen av seks millioner pund sterling, som man mente var nødvendig for å kunne realisere planen. Slik situasjonen nå var, så Napoleon seg nødt til å ruste opp igjen, og han gikk løs på oppgaven med sine usedvanlige organisatoriske evner, som ikke var blitt noe dårligere med årene. Hæren han hadde arvet etter bourbonerne, ble reorganisert, man innkalte tidligere soldater og mobiliserte Nasjonalgarden, startet masseproduksjon av musketter og kjøpte eller konfiskerte alle disponible hester. I løpet av noen få uker var Frankrikes skattereserver svidd av, og man tydde til finansiering fra motvillige banker. Men selv med deres hjelp kunne ikke keiseren så mye som håpe på å stå imot de fire hærstyrkene som var på vei for å invadere Frankrike. Det hadde han forsøkt året før med dårlig resultat, da ressursene hans hadde vært betydelig større. Hans eneste håp var at han ville kunne slå dem i et overraskende angrep. Men til tross for at opplæringstiden for rekruttene i de nye hærstyrkene ble redusert, trengte man noen måneder på å utstyre troppene og stable dem på bena, for så å ruste dem til å delta i et felttog. Da sommeren kom, hadde imidlertid bare to av de fire armeene nådd Frankrikes grenser. Den ene, under hertug Wellingtons kommando, besto foruten den britiske kontingenten også av tropper fra Nederland og flere tyske hertugdømmer. Den andre var den prøyssiske, under kommando av den aldrende feltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher. Hver for seg var de to hærstyrkene 13
svakere enn Armée du Nord, som Napoleon hadde mobilisert for å forsvare grensen i nord. Keiseren ville derfor ha gode sjanser til å slå dem dersom han kunne angripe dem separat. Soldatene som skulle delta i militære operasjoner, var innkvartert hos sivile, som etter loven var pålagt å beverte dem og stille rom til deres disposisjon. For å kunne skaffe skikkelig husvære og mat for så mange menn og hester måtte styrkene nødvendigvis spres over et stort område. I begynnelsen av juni var Wellingtons og Blüchers armeer innkvartert praktisk talt over hele det belgiske territoriet, den ene i nordvest, den andre i sørøst. Napoleon regnet derfor med at hver av generalene ville trenge minst et par-tre dager på å samle troppene sine og gjøre dem klare til strid. Han planla derfor et overraskelsesangrep inn mellom de to, slik at han kunne knuse den ene armeen før den andre var i stand til å intervenere. Dette betinget naturligvis at planen ble holdt hemmelig. I de første junidagene stengte Napoleon grensene og ga ordre om at ikke så mye som en mann, en vogn eller et brev fikk slippe ut av Frankrike. Umiddelbart etter ble Armée du Nord samlet nær den belgiske grensen, og ved soloppgang 15. juni rykket de første kavaleritroppene inn på fiendens territorium, etterfulgt av lange kjeder med infanterikolonner. Slik startet Waterloo-felttoget som de overlevende på begge sider – alle like overbevist om at de kjempet for det som var rett – siden skulle skildre mer eller mindre slik en britisk offiser uttrykte det: «Det var en fryktelig batalje, utkjempet for en fryktelig viktig sak: Frihet eller slaveri for Europa».
BRUSSEL N V
Ă˜ S
Wavre
Waterloo MontSt. Jean
ChapelleSt. Lambert Plancenoit
Genappe Nivelles Gembloux
Quatre-Bras Sombreffe
Frasnes Ligny
NAMUR
Fleurus
CHARLEROI
10 km
N
Soigne V
Waterloo
Ø S
Brussel-veien Ohain Mont-Saint-Jean Gården Mont-Saint-Jean Smohain Brainel’Alleud
Papelotte
Gården La Haye Sainte
La Belle Alliance
en
Gården Hougoumont
lles
-ve i
Plancenoit Rossomme
Niv e
Frichermont
Maransart
i
17
ot
ro rle ha tC mo en Vei
1 km
Wa v
Le Caillou
Ve
ien
m
re
F Ø R ST E D E L
«Vi får se det an i morgen»
1 Kvelden før slaget
det var blitt kveld. Tidlig på ettermiddagen hadde det begynt å regne, og de regntunge åssidene i Brabant ble gradvis forvandlet til et sølehav. Bare den brolagte veien, den store hovedveien som førte fra den fransk-belgiske grensen til Brussel, var fremdeles kjørbar, men også den var vanskelig nok å forsere. Veien var nå fylt til trengsel av Napoleons soldater, hester og kanoner. Keiserens soldater var alle ute etter å slå Wellingtons hær, som var i ferd med å trekke seg tilbake. Vanligvis ville ettermiddagslyset denne 17. juni 1815 vare helt til klokken ni om kvelden, men etter at en rekke skybrudd hadde fortrengt den varmende morgensolen, var himmelen blitt stadig mørkere, følgelig meldte kvelden sin ankomst for tidlig. I begge hærene forsto hver eneste soldat – ned til den mest unnselige tyske eller nederlandske bondegutt rekruttert få uker i forveien og følgelig fullstendig uvitende om hva krig var – at det ikke ville bli noe mer krigføring den dagen. Men kanskje i morgen? Ridende i plaskregnet ankom Napoleon et vertshus kalt La Belle Alliance. Det befant seg den gang som i dag på et utsiktspunkt like ved hovedveien, i kommunen Plancenoit. Derfra kunne man se veien slynge seg nedover mot vidstrakte åkrer, som regnet nå hadde redusert til rene gjørmesletter, for deretter å stige opp igjen mot en bakkekam som strakte seg langs horisonten der det reiste seg et stort, ensomt almetre. Det var der hovedveien til Brussel 21
krysset en annen, mindre vei som flere steder sto under vann, og som folk på stedet kalte le chemin d’Ohain, og som fulgte hele bakkekammen. På den andre siden av veikrysset fortsatte hovedveien, som ikke lenger var synlig fra vertshuset, ned til en annen gård og en husklynge som knapt nok kunne kalles en landsby. Stedet bar navnet Mont-Saint-Jean. Til fots ville en mann trenge et drøyt kvarter fra La Belle Alliance til veikrysset, som eksisterer den dag i dag, selv om veiene nå er asfalterte og en håndfull hoteller og restauranter har erstattet almetreet. Napoleon trakk ut teleskopkikkerten som en av adjutantene hadde ilt til for å gi ham, og studerte horisonten. En mørk kolonne med fiendtlig infanteri var i ferd med å krysse dalsøkket i friskt marsjtempo, før de tok seg opp på motsatt side, beskyttet av det britiske kavaleriet som sto oppstilt bortetter bakkekammen. De sto klare til å angripe for å kunne dekke fotsoldatenes tilbaketrekning, slik de allerede hadde gjort flere ganger i løpet av denne utmattende dagen. Det franske kavaleriets første fortropper hadde også ridd ned i dalsøkket og holdt svært liten avstand til fiendens vaktposter, for å la de som trakk seg tilbake, kjenne pusten fra sine forfølgere i nakken. Regnet høljet ned, det var umulig å se noe mer i det dunkle kveldslyset. Størsteparten av Wellingtons hastig sammenraskede hær – bestående av britiske, tyske, belgiske og nederlandske tropper, og der man snakket fire språk – var allerede forsvunnet bak åsryggen til Mont-Saint-Jean. Keiseren steg av hesten og gikk inn i vertshuset. Mens han tok av seg den regnvåte hatten og frakken, ga han ordre om at man skulle brette ut det medbragte kartet på et bord. Kartet som Napoleon alltid hadde med seg i en egen avdeling i vognen, sammen med alle de bøker og dokumenter som kunne bli nyttige i løpet av felttoget, var tegnet av Ferraris for den østerrikske regjeringen i 1777 og trykket av Capitaine i Paris i 1795. Der så man tydelig at hovedveien, den gikk over bakkekammen og gjennom landsbyen 22
Mont-Saint-Jean, passerte enda noen isolerte gårder og vindmøller, før den kom frem til en ny, større landsby: Waterloo. På den andre siden av Waterloo var det et stort skogsområde, Soignesskogen, slik at veien fortsatte like inn mellom trærne bak landsbyen. Ved å følge veien på kartet med fingeren var det lett å regne ut at en infanterikolonne som marsjerte på le pavé – brosteinen – ville komme seg gjennom skogen på bare noen få timer. Og etter å ha kommet ut i åpent lende på den andre siden, ville de allerede kunne se klokketårnene i Brussel. For Napoleon ble det etter hvert klart at alternativene nå var redusert til to: Enten trakk Wellington seg tilbake til Brussel, eller så hadde han til hensikt å forsvare byen. I så fall var han nødt til å stanse franskmennene før de nådde Waterloo. Wellingtons hær måtte derfor befinne seg der, på den andre siden av høydedraget, som gjorde at han ikke kunne se dem i kikkerten. I en tid da en general og hans offiserer måtte stole på det mennene hans så, og der det bare var mulig å manøvrere hæren og opprettholde sluttet orden ved hjelp av kommandorop, utkjempet man ikke slag i en skog. Det kan tenkes at en general av en annen generasjon ville valgt å skjule seg i byen med hele sin hær, og der passivt avvente begivenhetenes gang. Men etter den leksen Napoleon hadde gitt verden, ville ingen general være så gal at han frivillig plasserte soldatene sine i en slik felle, især ikke når motstanderen var den franske keiser i egen person. Så hvis Wellington ønsket å forsvare Brussel og spare sin allierte, kongen av Nederlandene (den gang også Belgia), for skammen det ville være å miste den ene av sine to hovedsteder i krigens aller første dager, ville han måtte tilbringe natten i Mont-Saint-Jean og fortsette krigføringen dagen etter. Hvis derimot de fiendtlige kolonnene fortsatte sitt sørgelige tilbaketog i det øsende regnet, var det ensbetydende med at fortroppene allerede var gått inn i Soignes-skogen, og at hertugen hadde gitt opp å forsvare Brussel. En mulighet som ikke ville ha 23
gledet keiseren, hvor fordelaktig den enn kunne virke. For langs den samme mildt kurvede bakkekammen, litt lenger øst, men ikke særlig langt unna, var nå en annen hær i anmarsj: Prøysserhæren som Napoleon hadde slått ved Ligny dagen før, og som nå trakk seg tilbake uten at han visste hvilken vei de tok, eller hvilken retning de gikk i. Hvis Wellington godtok tapet av Brussel og fortsatte sitt tilbaketog, var det fremdeles en mulighet for at han ville slå seg sammen med prøysserhæren, i så fall ville ikke en overtagelse av byen bety noe som helst. Når Napoleon var gått inn i Belgia, var det for å slå de to hærstyrkene hver for seg ved grensen til Frankrike i et overraskelsesangrep; å la britene slippe unna nå for å slå sine pjalter sammen med prøysserne, ville være det samme som å se målet for felttoget gå opp i røyk. Derfor foretrakk han tanken på at Wellington, i stedet for å fortsette marsjen i nattemørket med sine utslitte menn, ville stanse for å kjempe mot ham langs Mont-Saint-Jeans høydedrag. Dette slaget følte Napoleon seg sikker på å vinne, og etterpå ville Soignesskogen forvandles til en dødsfelle for den slagne hæren. Det var derfor av den største betydning å få greie på hvilke hensikter Wellington hadde. Hvis han fortsatte retretten på den andre siden av høydedraget, ville keiseren måtte handle raskt og forfølge fienden før denne rakk å trekke pusten. Hadde fiendehæren derimot planer om å slå leir over natten, kunne også de franske enhetene, som var like utslitte som sine motstandere, slå leir så snart de nådde La Belle Alliance, koke suppe og få seg litt søvn, slik at de kunne være opplagt til slaget neste dag. Sammen med fortroppene i det franske kavaleriet hadde to artilleribatterier med hester ankommet La Belle Alliance – 12 kanoner, hver på seks pund. Keiseren beordret kanonene hektet av og stilt opp i posisjon. Deretter ble det gitt ordre om å åpne ild mot høydedraget på motsatt side, der man fremdeles kunne skjelne den ventende fienden gjennom regnsløret. Nå var det ikke rare skaden 24
kanonene kunne gjøre fra denne avstanden og med det intense regnet, men hvis det var slik at de britiske rytterne foretok en dekkoperasjon, ville de forlate sine posisjoner og ta igjen de andre i marsjen, nå som infanteriet var i trygghet. Det tok imidlertid ikke lange tiden før fiendens artilleri åpnet motild, og ikke nettopp med få kanoner heller – de svarte med et stort antall batterier som var stilt opp langs hele bakkekammen. Med ett kom de franske infanterikolonnene som nærmet seg La Belle Alliance på hovedveien, under ild, og de led et visst tap før det lyktes offiserene deres å føre dem inn i et tryggere område; enkelte av kanonskuddene traff også vertshuset La Belle Alliance. Etter en liten stund hadde Napoleon fått tilstrekkelig visshet, og ga ordre om å stanse aksjonen. Wellington hadde med andre ord bestemt seg for krigføring med ryggen mot skogen, og var således dømt til å tape. Så lenge det ennå var dagslys igjen, fortsatte keiseren å myse gjennom kikkerten for å få oversikt over området der morgendagens kamp skulle finne sted. Åsryggen bak Mont-Saint-Jean var en strategisk forsvarsposisjon, og fienden ville utvilsomt avvente angrepet i skjul bak høyden, som ga de allierte ly for artilleriets bombardement. Ifølge keiserens generaler, som Wellington hadde slått én etter én i løpet av den lange og grusomme krigføringen i Spania, hadde dette bestandig vært britens foretrukne taktikk. Dertil var det enkelte posisjoner i forkant av høydedraget som kunne hindre franskmennenes offensiv, og Napoleon var ikke i tvil om at fienden ville forsterke disse. I sentrum av kampområdet, rett ved veien til Brussel, lå gården La Haye Sainte, en steinbygning omgitt av solide murvegger som var halvt skjult av det høye kornet. Franskmennene ville bli nødt til å ta La Haye Sainte før de kunne komme gjennom til fiendens posisjoner. Et stykke til venstre kunne keiserens kikkert avsløre et tett skogsområde. Det var alt øyet kunne se, men ifølge kartet lå det også et bygningskompleks der: Herregården Hougoumont. Skulle han bestemme 25