Bokråd

TEKST: SOL ERIKSEN FOTO: UNSPLASH

Dette er en self help-bok med en rekke tips fra forfatteren, skrevet som noe som minner om en gruppe dikt - en tankerekke direkte fra forfatterens hode. En beskrivelse av forfatteres egen reise for å oppnå mindfulness. Den tar grunnlag i idèene til Sydney Banks, som igjen stammer fra årtusner med filosofi - en stor andel av det bunner i Buddhismen.

Det er en romantisk bok, og kan være koselig å lese for noen som allerede har erfaring med konseptene han prøver å uttrykke... eller i mitt tilfelle, provoserende. Jeg får en følelse at han minimaliserer leserens(mine) opplevelser, da han uttrykker seg på en veldig bastant måte, og skriver som om han har funnet svaret på universets store gåter. Og det har han! For han selv. Men det er ikke nødvendig vis andres sannhet.

Personlig synes jeg det er veldig fint at spirituelle holdninger har begynt å spre seg, vi trenger mer av det. Jeg tror det Underhaug prøver å formidle er forsøket på balanse. Vi vet at kroppslige fenomener krever generelle tiltak, som et for eksempel hvordan et brukket ben behøver stabilitet, og et sår trenger å holdes rent for å gro. Det samme kan man si om den generelle psyken. Men selvom det finnes generelle verktøy for å oppnå dette, er hver opplevelse av verden like forskjellig som hver personlighet.

Det finnes ingen svar på hvordan en kan oppnå optimal vekst for sitt eget sinn - det krever mye tid, arbeid og villighet til å stille spørsmål ved egne tanker, følelser og oppfatninger. Self help-bøker som denne kan dermed fort bli en felle, da mange av dem formidles som en regelbok. Det å prøve å lage en oppskrift på et sunt sinn er som å lage en oppskrift på "din yndlingsrett." Noen liker kebab, noen liker eplekake. Alle matretter krever helt forskjellige ingredienser. Jeg savner spørsmål. Jeg savner undring. For det er nysgjerrighet som er nøkkelen til forståelse. Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet. Desverre opplever jeg bare at Underhaug kaster en ny fisk på meg for hver setning jeg leser. Det fungerer ikke alltid å beskrive sin egen versjon av sannheten for å skape forståelse i hos en annen - det er (irriterende nok) noe man må komme frem til selv.

Denne boken kunne vært veldig vakker og inspirerende hvis den hadde blitt fremstilt som en oppmuntrende historie om hvordan endring og vekst er mulig. Om at, på tross av at ting var vanskelig, klarte forfatteren å finne en måte å kjempe gjennom det ved å finne verktøyene som passet han. Og det kan jeg også, på min måte.

I stedet sitter jeg igjen med en følelse av maktesløshet over at jeg på tross av å ha lest denne boken, sitter og skjelver av anspenthet i en helt hverdagslig situasjon. "Du trenger ikke forandre noen ting for å ha det godt. Du er perfekt!" skriver han.

Kanskje denne boken er skrevet for et eldre publikum, som ikke fyller opp timeplanen sin til randen i frykt for å gå glipp av hver mulighet livet bringer. For å være nok. Generasjonen som ikke ble så overveldet av samfunnets urealistiske standarder at vi nå ligger på sofaen uten motivasjon til å reise oss fordi presset om å prestere ble så stort at det knuste oss. Hvis du ikke liker rosiner, er det lett å fortelle en person at det bare er å lage hveteboller uten rosiner. Det er en annen sak hvis bollene allerede er stekt med rosinene inni.

Ikke vær så bastant på det du sier, Underhaug. For det som er riktig for deg er ikke nødvendig vis det for alle andre.

”FREDAG ER EN GOD DAG Å GJØRE REVOLUSJON PÅ” – et opprør mot New Public Management

Samtale med Lektor Anne Grønlie ved Drammen videregående skole i august 2019

Christian Egge: Anne Grønlie, den 3. november 2017 skrev du et opprop på Facebook der du antydet at du ville starte en revolusjon i norsk skole. Du snakket rett fra leveren, eller hjertet – eller skal vi si fra en kombinasjon av disse to organene pluss hjernen? At det du skrev var begripelig vitner de minst hundre kommentarene du fikk på mail eller sms av lærere som opplever akkurat det samme som deg, men som de i stor utstrekning ikke våger gå ut med offentlig. De våger ikke å stå frem med kritikk av sin yrkeshverdag. Dette er veldig alvorlig i et åpent demokrati som det norske.

Det fremgår at du er en begeistret og hengiven lærer, og

har opplevd dette yrket som noe av det viktigste og mest

meningsfylte man kan gjøre. Da er det sjokkerende å lese at

du ikke lenger kan anbefale unge mennesker å gå lærerveien.

Det sentrale i ditt opprop er at du og svært mange av dine

kolleger har nådd metningsgrensen for ytrestyring eller styring

ovenfra. Det handler om alt som legges på lærernes skuldre

fra departementets og direktoratets - og konsulenters side.

Hovedstikkordet er New Public Management, en organisasjons

eller styringsform gjennomsyret av en økonomistisk ideologi

som preger store deler av vestens samfunn i dag. Vi snakker

om den nyliberale, eller neoklassiske formen for kapitalisme –

godt formidlet av OECD 1 som er svært aktiv i utdanningsfeltet i

alle organisasjonens medlemsland.

Det som i retorikken skulle gi lærerne mer autonomi og frihet har ført til det du har kalt et Webersk jernbur der strukturene gjør oss ufrie. Og så sier du: ”Der vi før bygde katedraler/ hele mennesker, står vi nå og pirker i et steinbrudd”. Dette er jo fryktelig alvorlig. Bare denne setningen tilsier at vi som samfunn må besinne oss, se hva som er galt og finne medisinen for denne ”sykelige utviklingen i skole-Norge” som du kaller det i begynnelsen av oppropet. Det trengs tydeligvis radikale endringer strukturelt.

Først vil jeg be deg beskrive mer inngående og konkret hvordan denne ytrestyringen arter seg, fungerer eller ikke fungerer – slik at vi kan se hva som må endres og hvorfor. Du må gjerne sette det inn i en historisk kontekst; når begynte denne destruktive utviklingen?

som handlet om desentralisering. Demokratisering var et mål.

Makten burde være tett på folk. Man sa: Den som har skoen

på, vet hvor den trykker. Jeg husker spesielt Henry Mintzberg 2

som skrev om fem typer av organisatoriske strukturer. Han argumenterte sterkt for at makt bør desentraliseres. Beslutninger må fattes tettest mulig på dem som berøres av dem. Dette syntes jeg var klokt, og jeg så på det som demokratisk. Man kunne imidlertid tenke seg at dette ville bli dyrt. Men Mintzberg argumenterte med at det heller ville bli billigere, fordi man slik ville få gode beslutninger - istedenfor dårlige som må endres igjen og igjen. Så jeg trodde at verden ville gå i en slik retning som han skisserte.

Der tok jeg feil. Sosiologen Anthony Giddens 3 begynte å

snakke om The Third Way. Velferdsstaten var blitt for dyr å opprettholde, den var ikke bærekraftig. Vi måtte ta grep. Han så at privat sektor var veldig effektiv og lønnsom. Altså burde offentlig sektor bli som den private. En del av retorikken som brukes for dette er jo god og innlysende, eller forståelig. Man bruker de samme argumentene som når man snakker om markedskreftene: Om man har mange tilbydere av tjenester, og om man bare driver etter prinsippet at pengene følger elev eller pasient, så kommer man til å få en sunn utvikling. Slik ble det presentert. Denne argumentasjonen ble naturligvis kjøpt av partier til høyre. Det er jo mye av denne tenkningen slike partier er tuftet på. Det som har skremt meg er at Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden har vært minst like positive.

Min personlige teori er at dette har noe med deres styringsiver å gjøre. De har jo egentlig likhet som verdi, og med tanke på denne overordnede verdien – kombinert med en strukturert plan (ovenfra) for hvordan ting kan effektiviseres, midlene fordeles og så videre - så kommer dette til å bli bra! Men kombinasjonen av disse to forskjellige ideologiene - likhetsideologien og de frie markedskreftenes spill - er livsfarlig. Det gir oss NPM i sin verste form.

PISA-SJOKKET/PISA-FELLEN OG MÅLSTYRING

I skolen skjøt dette fart etter det såkalte ”Pisa-sjokket”. Man hadde alltid trodd at vi, sammen med Sverige, hadde verdens beste skole. De mest egalitære, sosialdemokratiske samfunnene i verden hadde selvfølgelig de beste skolene mente vi. Og vi vet at både norske og svenske elever har gjort det veldig bra internasjonalt. Jeg har selv jobbet i utlandet og vet at våre elever er blant de beste i verden. Vi var også fortalt av norske politikere at vi skulle jobbe med samarbeid, tverrfaglighet, forståelse, demokrati-utvikling, gruppearbeid, elevmedvirkning og så videre. Så kom ”Pisa-sjokket”, tester som viste noe helt annet enn at vi var best i verden.

Jeg opplevde dette som et veldig svik. Pisa-sjokket var også en Pisa-felle. De testet ting som skulle pugges inn på en helt annen måte enn det som hadde vært bestillingen til oss lærere. Vi fikk plutselig en slags hardcore 50-talls pedagogikk i og med disse testene. Jeg syntes at politikerne svek oss, fordi de ikke sa fra om at de bestilte noe, men målte noe annet. Og så skyldte de på lærerne for at det gikk dårlig på testene. Det var grovt, jeg husker at jeg ble veldig nedstemt når jeg hørte på nyhetene da dette inntraff. Du ble sablet ned både fra høyre- og venstresiden. Vi fikk høre at den norske skolen hadde sviktet elevene. Det ble skapt en myte om at lærerne jobbet for lite, har fri hele sommeren og bare vil lure seg unna og gå hjem så fort de kan. Det var forferdelig ubehagelig. Jeg opplevde det som et svik.

Pisa-sjokket faller sammen med Kristin Clemets tid som statsråd. Hun ville gjerne sette sitt stempel på skolen. Vi hadde hatt ”arbeiderpartiskole” siden krigen, mer eller mindre, og nå skulle det bli en ”høyre-skole” tuftet på markedsliberale prinsipper. Det skulle bli fart i sakene! Det er litt morsomt, for i Storbritannia var det Labour som satte i gang dette prosjektet, med Anthony Giddens sin oppbakking. Så både høyre- og venstresiden i Europa har omfavnet dette NPM-regimet.

Jeg har et stort nettverk av lærer-kolleger over hele Europa, og alle sier det samme: at deres hverdag har blitt ufri, alt styres etter ferdige mål, og at det til dels er fordummende. Vi har en mål-middel-pedagogikk, en måte å lære på som er veldig fremmed for mitt syn på pedagogikk. Nå skal du altså ha mål; du setter opp planer med målark. Elevene vil gjerne ha målark. På målarkene skal det stå at de skal lære det og det, og hvis de gjør det så skal de få karakteren 6. Dette gjør at de pugger og pugger. Man jobber helt motsatt av det som sies med de fine ordene i læreplanene. Denne målstyrte veien til læring innebærer for eksempel ingen

refleksjon. Jeg tror at på grunn av dette vurderingshelvetet som barna har vært utsatt for helt fra de var bittesmå, så læres man opp til å bli opptatt av detaljer i stedet for det store bildet.

Det er skremmende. Elevene holder på med disse mål-arkene, og de skriver og skriver og jobber på. Men de kan mye mindre enn før! Jeg merker det. Nå har jeg fått to førsteklasser her på videregående. Siden det er valg i år, begynner vi med dette temaet. De vet ikke noe særlig om politiske partier. De vet ikke hvem lederne er i disse partiene. De vet ikke noe om ideologier i det hele tatt. Det er én av alle disse elevene som kan en del. Jeg spør meg: hva har de drevet med hittil? De har jo sittet med en masse slike ukeplaner der det står hva de skal gjøre. Mange er opptatt av den produserende elev, ikke den lærende! Som små dedikerte roboter har de skrevet og skrevet (og googlet). Men det er ikke noe fellesskap hvor de kunne ha snakket om tingene og reflektert over hva de har lært, hva det betyr. Hva om Høyre får makten? Eller Arbeiderpartiet?

FAKE NEWS…

Det er litt komisk med de nye læreplanene som snakker om ”dybdelæring”. Det er egentlig bare det jeg alltid har kalt kunnskap. Rett og slett forståelse. Mens det man bestiller i og med denne målstyringen snarere er en type informasjonsinnlæring. Der handler det ikke om å forstå. De skal kunne eller vite det og det. Kanskje står det noe om at de også skal drøfte noe – men da vil elevene vite eksakt hva de skal kunne drøfte. Og så blir også dette en pugging. Det er ikke noe som kommer innenfra. Elevene blir dypt fortvilet hvis de ikke får beste karakter. De har jo pugget og pugget…

Så dette er veldig ille. Når jeg for eksempel skal ha muntlig eksamen med noen elever, da får jeg et 12-siders dokument, en mal som jeg skal jobbe etter og fylle i under eksaminasjonen. Dette dokumentet kommer fra folk som sitter i skoleledelse, fylkesadministrasjon, direktorat og departement. Det er veldig fremmedgjørende for meg som lærer. Det jeg vil er kanskje å sammenlikne første og andre verdenskrig eller noe slikt, det er det elevene er opplært til å gjøre. Men vi blir tvunget til å gjøre virkeligheten veldig skjematisk og banal i disse skjemaene. Jeg mener at mye av det vi ser som stress og prestasjonsjag hos elevene har sin grunn i dette at det fins enkle svar på alt, og om de bare

jobber og leser og pugger nok, så skal det gå bra. Tidligere kunne man akseptere at man hadde evner på et visst nivå, og om man klarte å bearbeide kunnskap innenfor dette, så var det ok. Men nå får du hele tiden høre at om du bare jobber litt hardere, står på litt mer så kan du få en 6-er. Hvis ikke er det din egen feil.

FORNYELSESBLØFFEN

CE: Når det gjelder reformer eller nye tiltak i skole og utdanning, så ser vi stadig informasjon om dette fra myndighetenes side. Torbjørn Røe Isaksen var særdeles flittig med å skrive i avisene under sin tid som kunnskapsminister. Fra lærerne hører en lite. Det handler da mest om reaksjoner. Hvorfor ser man så sjeldent konstruktive initiativer fra lærere i media, med forslag til hva de vil?

AG: Det ligger vel i denne styringstanken at alt som er nytt, det er bra! Det skal skje noe nytt hele tiden. Det fins nok en del lærere også som synes at dette er veldig fint. De tenker: Å så spennende, noe nytt, så flott! Ta for eksempel dette med formidling som lærerens oppgave, og at det er et gammelt prinsipp. Nå sier man at formidling ikke er noe elevene lærer av, nei, nå skal elevene være ”produsenter”. Vi snakker som nevnt om ”produserende elever”. De sitter og skriver og skriver. Den gamle måten der læreren formidlet kunnskap, underviste, det lærer man ikke noe av. Det betyr jo at ingen tidligere har lært noe! Jeg, for eksempel, har ikke lært noen ting da, for jeg har jo bare hatt lærere som stort sett formidlet - ikke sant?

Det kommer hele tiden en foss av nye ting, så læreren havner liksom bakpå og må beskytte seg mot alt som kommer utenfra eller ovenfra. Lærerne kommer i forsvarsposisjon for å beskytte det de har lært og holdt på med og tror på.

Så har vi dessuten dette med branding. Ting får nye navn. Nesten alltid handler det om noe som vi har hatt før, men det heter plutselig noe nytt. Jeg tror i hvert fall at noe av saken er at man er i en profesjon hvor man sitter på sine fag, sin pedagogikk, sin integritet kanskje - som man vil beskytte mot alt dette som kommer utenfra. Og så har lærerne et krevende arbeid som skal gjøres hver dag. Hva skal vi med nye etiketter? Mange av oss prøver likevel å skrive i avisene, men opplever å bli refusert. Den nye

«klikkejournalistikken» er ikke interessert i saker som ikke får klikk. For å få det må det være kjente personer som skriver, eller det må være noe som kan formuleres som krise, sjokk, katastrofe eller annet. Ingen ønsker å trykke erfaringsbasert kritikk av det som er keiserens nye klær. Skulle man ende med å få noe på trykk ender det ofte med at nettroll skriver om sutrelærere og endeløse ferier.

STADIG NYE DIREKTIVER FORVOKST OG ABSTRAKT LEDELSE

CE: Hvordan kommer de nye instruksene til dere? I form av skriv?

AG: Dels kommer det gjennom nye læreplaner med krav om hvordan ting skal formidles og hvordan det skal undervises. Det kommer også direkte rundskriv. Vi lærere blir bombardert på mange måter: fra nyheter, fra forlag som sender ut saker de ønsker å selge til oss. Vi får rundskriv fra fylkeskommunen, departementet og så videre. Skoleledelsen får også direktiver. Så skal de omtolke dem, tilpasse dem lokalt - og så får vi lærere alt dette å forholde oss til.

Et eksempel: Det kommer en ny læreplan med instruksen om ”dybdelæring”. Nå har vi jo allerede jobbet med dybdelæring i ulike grupperinger, i det vi kaller ”faglag”, for eksempel en gruppe historielærere. Vi har spurt oss: hva mener vi med dybdelæring, hvordan skal vi jobbe med det? Når vi så endelig har funnet en form for dette, så begynner skoleledelsen å si hvordan vi skal gjøre det. Men da reagerer vi negativt, for dette har vi allerede jobbet med i tre år. Og så skal det plutselig bli annerledes.

CE: Hvem er ”skoleledelsen”?

AG: Vi snakker om rektor, inspektører, tillitsvalgte og så videre. Jeg var selv tillitsvalgt for 20 år siden. På den tiden underviste alle som var med i skoleledelsen. De var kanskje seks personer, og alle underviste i hvert fall litt. I tillegg var de altså ledere. Det betyr at de skal sørge for at klassene har rom å være i, at det fins timeplaner, at lærere som har problemer følges opp, at lærerne kan få inspirasjon og slike ting - kort sagt ledelses-oppgaver. Nå ble jeg tillitsvalgt igjen etter 20 år. Jeg sa til min rektor at det er litt rart, for

nå har vi tre eller fire ganger så mange ledere; det er veldig mange som er ansatt i ledelsen, og stadig flere av dem underviser ikke i det hele tatt. De kan altså ikke identifisere seg med hva som skjer.

Tidligere hadde ikke rektor ”styringsrett”; han eller hun måtte forhandle med tillitsvalgte og få konsensus på beslutninger. At vi nå er så utrolig mange flere i ledelsen henger riktignok til dels sammen med at skolen (vår) har blitt dobbelt så stor. Men det er likevel uforholdsmessig mange i ledelsen, og fem eller seks av dem har ikke undervisning i det hele tatt. De er bare ledere. Det betyr at de som bestemmer ikke vet hva konsekvensene blir av det de bestemmer. Jeg sa til rektor at jeg synes dette er en dårlig utvikling.

Rektor sa at dette ble hun ikke glad av å få høre. For nå har vi jo fått profesjonell ledelse. I motsetning til tidligere. Men jeg mener at det er dette som er problemet! De har styringsrett, hvilket betyr at de ikke må forhandle. De kan rett og slett si: Sånn blir det, dette har vi bestemt. Jeg skjønner at det må være slik i visse saker, som i budsjett-spørsmål og liknende. Men det har blitt slik på stadig flere områder, for eksempel hva som skal undervises, og hvordan. Alt! Man sier at vi har pedagogisk frihet. Men det har vi innenfor stadig snevrere grenser gitt av skoleledelsen.

ØKENDE ARBEIDSBYRDER – MINSKENDE FRIHET

CE: Er det skoleledelsen som bestemmer at dere skal gjennomføre Pisa-testene, de nasjonale prøvene og så videre?

AG: Nei, dette er bestemt nasjonalt, så det må de gjøre. Mye er jo positivt også, for eksempel at vi skal være en dysleksivennlig skole, og få et stempel på det. Det er både viktig og riktig. Men det får implikasjoner på hvordan vi skal følge opp elever i alle timer, og det blir selvfølgelig mer arbeid for oss. Så skal vi få status av å være ”Miljøfyrtårn”. Ok, vi skal være sparsommelig med papirbruk og liknende. Det blir også mer arbeid. Så bestemmes det om tverrfaglige prosjekter; det betyr at vi skal gjøre noe sammen i samfunnsfag, geografi, kanskje i naturfag. Det er heller ikke dårlig i seg selv, men det blir veldig mye mer jobb for oss som skal gjennomføre det. Alt dette kjenner ikke de som bestemmer om det. De synes at det ser fint ut!

CE: Slik du beskriver det virker dette som en veldig gammeldags organisasjonsstruktur, som et firma der sjefen og hans underdirektører kommer med instruksjoner som folket på gulvet har å gjennomføre…

AG: Ja, det er nesten litt komisk: jeg har mange venner som jobber i privat sektor. Der har det gått en helt motsatt vei. Da jeg begynte å jobbe hadde jeg stor frihet til nesten alt. Jeg måtte bare ha timene mine på de og de klokkeslettene, men ellers var jeg fri. Mens mine venner i næringslivet/privat sektor var mye mer styrt og hadde strengere sjefer som krevde rapportering og så videre. Nå har det snudd til det motsatte. De fleste jeg kjenner i privat sektor har i dag meget stor frihet. Det er paradoksalt.

CE: Rune Slagstad sa i sin bok Kunnskapens Hus: ”Det har

gjennom de siste årtier funnet sted en snikbyråkratisering

av hele det akademiske felt. Den foreslåtte reform vil være

en institusjonell kulminasjon på denne prosessen, et arran

gement i samsvar med tidens tvetydige styringslogikk: på

den ene siden deregulering av markedet, på den annen

side reregulering av sivilsamfunnet” 4 . Han snakker her

om Mjøs-utvalgets reformforslag til en nedbygging av universitetets selvforvaltning, men det gjelder vel skole og utdanning i det hele tatt - som del av sivilsamfunnet - til forskjell fra privat/økonomisk sektor.

AG: Det er veldig godt sagt. Slagstad er klok.

ABSURD TEATER

CE: For å gi en skisse av skolestrukturen i Norge, sett hierarkisk: 1) STORTINGET er landets lovgivende myndighet, og kontrollerer regjeringen. Overgripende ansvar for skole og høyere utdanning har 2) Kunnskapsdepartementet i regjeringen - som står ansvarlig overfor Stortinget. 3) Utdanningsdirektoratet (UDIR) er underlagt departementet. Direktoratet utfører og ser til at skolepolitikken blir gjennomført. Det gjelder barnehage, grunnskole, videregående opplæring og IKT. Direktoratet kalles gjerne for ”forvaltningen” eller ”byråkratiet”. Forvaltningen skal være lojal mot politisk ledelse, men selv være politisk nøytral. Selv om direktoratet er et utførende organ, så tas det åpenbart mange initiativer også på dette nivået av hierarkiet. De neste instansene er så 4) fylkeskommunene, som er eiere av videregående skoler, og kommunene, som er grunnskolens eiere. Deretter har vi 5) skoleledelsene med rektor i spissen. Rektor rapporterer til og er ansvarlig overfor skoleeier, altså kommune eller fylkeskommune. Til sist har vi 6) lærerne – som arbeider ”på gulvet”, eller i ”kjernevirksomhetene”. Helt til sist har vi – eller kanskje vi burde sette dem først? 7) ELEVENE!

I ditt opprop på Facebook kommer du med kraftig kritikk av alle disse instansene – bortsett fra Stortinget, lærerne og elevene. Du er lei av å være kasteball for politiske partiers valgpropaganda. Du er lei av byråkrater som skal tolke og prosessere ”alle de ville ideene til politikerne”. Som lager absurde eksamensordninger som ”gjør det nesten umulig ikke å jukse og som blir stadig vanskeligere å vurdere”. Du er i det hele tatt lei av ”instrukser, læreplanmål og vurderingskriterier med riktig heading og fonter” – mens elevene ikke lenger forstår hva selve oppgaven er. Du er lei av stadig ny forskning – gjerne fra den andre siden av jorden – som du må ta konsekvensene av isteden for å bygge på dine egne, lokalt baserte erfaringer. Det verste, sier du, er likevel konsulentene. Når det gjelder det siste er jeg nysgjerrig på å høre hvordan disse kommer inn i bildet. Kan du forklare litt nærmere og konkret hva du bygger din kritikk på?

AG: Det er komplekst. Vi må se på politisk styring (departement) og byråkrati (direktorat) samtidig. Max Weber hadde en idealmodell for byråkratiet. Ut fra hans modell, kunne vi si, skulle politikerne representere allmennviljen, eller folkeviljen. Byråkratene skulle være profesjonelle utførere uten egen mening. Men hvordan er det med ”folkeviljen”? For skolens del kan vi si at tross all partipolitisk propaganda før valgene, så har høyre- og venstresiden stort sett hatt identisk (positivt) syn på den styringsmodellen som vi kaller New Public Management. Etter at PISA-testene kom har det vært stor konsensus om selve strukturen - blant de store partiene i hvert fall. Sånn sett skulle det jo ikke være grunn til særlige endringer, ikke sant? Selv om jeg, og mange med meg, tydelig ser et behov for det.

Gitt at situasjonen har vært slik de siste tiårene, så har vi samtidig sett at folk som jobber i departementet og direktoratet har mer og mer kompetanse og ofte lenger fartstid enn politikerne og begynner å mene og synes ting selv. Og får eierskap til sine prosjekter. De begynner å ta egne initiativ og iverksette dem ute i virkeligheten, altså i skolen. Noe liknende skjer innenfor andre samfunnsområder, som helse og omsorg.

Så vi lærere er ikke bare utsatt for politiske beslutninger, men også for en masse direktiver fra byråkratene. I virkeligheten blir vi utsatt for direktiver både fra departement og fra direktorat - i en stadig strøm. For selv om selve styringsmodellen har holdt seg lenge nå, så kommer likevel nye politikere i departementet med nye ideer og forandringsforslag innenfor denne. Det er et massivt trykk fra begge instanser.

Så kommer konsulentene. De kommer inn overalt! Departementet, direktoratet og fylkeskommunene bestiller tjenester for eksempel fra Ernst & Young (nå EY) og andre svære konsulentfirmaer. Skolene selv gjør det.

Et absurd eksempel: Min egen skole her ble opprinnelig bygget i 1958, men ble renovert for åtte år siden. I de opprinnelige klasserommene var det plass til 27 elever. Det mente man var maksimum for én lærer. Nå har fylkesadministrasjonen bestemt at det må være plass til flere elever her, fordi elevkullene blir større. Istedenfor å bygge flere rom, så vil de få inn flere elever i de byggene vi allerede har. De vil ha 30 elever inn i hvert klasserom. Da sparer man penger.

Men da måtte man begynne å rasere alle vegger. Så nå har man bygd om denne skolen. Rommene som sto ferdige for 8 år siden har de rasert nå i sommer og bygget om for å få plass til flere elever. Da de skulle gjøre dette hadde fylkeskommunen et helt tellekorps fra et konsulentfirma som telte hvor mange mennesker som var her. De var her i noen uker. De registrerte blant annet at det ikke var så mange lærere på kontorene sine. Ikke så underlig; vi driver faktisk undervisning i klasserommene… De gikk rundt og telte og telte, og jeg lurer på: hva kostet den rapporten?

De hadde altså en masse folk i sving her i ukevis for å telle og rapportere – og konkluderte med at det er mulig å få inn flere elever her. Dette kunne vi i så fall ha funnet ut selv. Vi har jo dataprogrammer som viser hvor alle klasser er, hvor møter

finner sted, fraværsregistrering og så videre. Dette kunne de ha gått inn og hentet ut direkte uten å gå veien om tellekorpset. Dette var et initiativ fra fylkesadministrasjonen for å finne ut hvordan man kunne spare penger. Det var ikke politisk bestemt. Det ble bare banket igjennom.

Dette skjedde parallelt med at man i grunnskolen vedtok makstall på 15 elever per lærer fra 1. til 4. klasse, og maksimum 20 elever per lærer fra 5. til 10. trinn i snitt på en skole. Her hos oss har vi plutselig 30! Selve ombyggingen kostet veldig mye penger. Og for å få til dette bruker man altså konsulenter.

Om man ser på utdanningssektoren i Norge, så bruker vi veldig mye penger, ja, mer og mer. Samtidig ser vi som er tett på elevene at vi får flere og flere elever per lærer, og vi får flere og flere oppgaver å utføre år for år: elevoppfølging, elevsamtaler, elevdialoger, klassemøter og så videre. Jeg underviser også flere timer nå enn da jeg begynte. Dette kaller vi effektivisering – for å bruke en økonomisk term. Vi har altså effektivisering samtidig med at kostnadene i utdanningssektoren øker. Hvordan henger dette sammen?

Jeg mener det er fordi det brukes mer og mer penger på ledelse og konsulenter. Og veldig mye på IKT/datamaskiner - og oppfølging av dette området av byråkrater. Bare gå inn på Fylkeshuset her i Drammen: tidligere var det nesten tomt. Nå, etter at man gjorde sykehusene om til ”helseforetak”, noe annet som er like idiotisk som den senere utviklingen av skolen slik jeg antyder, så er det proppfullt på fylkeshuset. De må leie inn folk: kommunikasjonsfolk, webfolk, rådgivere. Det bare vokser og vokser. Det ser ut til at den moderne virkeligheten - ikke minst med internett og informasjonsoversvømmelsen - gjør at det eksploderer.

CE: Du mener altså at i og med denne utviklingen blir det stadig mindre ressurser til dere som er lærere – selv om investeringene i skole- og utdanningssektoren vokser?

AG: Ja, og det samme skjer i sykehussektoren. Det blir spart inn på ressurser til sykepleiere og hjelpepleiere, mens utgiftene til administrasjon øker voldsomt. Nå blir Buskerud, Østfold og Akershus slått sammen til Viken. Man beholder de gamle fylkesadministrasjonene – samtidig som det skapes nye ledelsesnivåer og på toppen et sjikt med ”koordinatorer”. Det er grotesk.

CE: Jeg har forstått at veldig mange lærere sukker og er fortvilet over denne situasjonen. Om dette bare fortsetter uten at lærerne setter ned foten samlet, om de er passive og ikke tør å si noe men bare kommer med bekreftende kommentarer anonymt, slik du opplevde med ditt opprop – hvordan kommer det til å se ut fremover nå? Per i dag ser vi at mange lærere brenner seg ut, og mange slutter i jobben etter få år. Og hvem har lyst til å bli lærer?

AG: Man kan se pendelbevegelser. Jeg tror at hvis man ikke gjør noe så vil det skje en endring med mer styring nedenfra på et eller annet tidspunkt. Akkurat nå er det faktisk en økning i søkere til lektorprogrammet. Og det vil nok alltid være en naturlig rekruttering til læreryrket. Det er det yrket som elever vet noe om, for de har sett lærere hele tiden opp gjennom skolegangen. Andre yrker vet de ikke så mye om, mest indirekte. Men om vi får de beste lærerne, det vet jeg ikke. Jeg frykter at hvis det fortsetter slik vi har det nå med NPM, der alt skal bestemmes og styres utenfra, og vi som lærere bare skal utføre en bestilling, da kan vi egentlig bare ansette roboter. Det er ikke noen vits i å ha mennesker da.

Jeg leste nettopp boken til journalisten Marte Spurkeland,

Klassen 5 , en bok som alle som har noe med skole å gjøre

burde lese. Den viser nettopp hvor viktig læreren er når det gjelder kommunikasjon, rådgivning, inspirasjon og så videre, alle disse tingene som ikke er målbare.

Utviklingen nå er i grunnen menneskefiendtlig. Det kommer ikke til å gå. Tallet på unge som sliter psykisk går rett til værs. I fjor hadde nesten halvparten av dem jeg var kontaktlærer for diagnoser på kroniske lidelser. De må til rådgiver på BUP, PPT og alle disse tjenestene fordi de opplever stress, utmattelse, angst, de har søvnproblemer og så videre. En medvirkende årsak er all kontroll som kreves på alle nivåer. Skoleledere er også utsatt for kontroll. Vi har for eksempel dette med timetelling. Det skal sjekkes at alle elever har fått nøyaktig det antall timer de har krav på i løpet av et år i de ulike fagene. Vi lærere sliter med dette. Vi kan ikke dra på ekskursjoner, eller si: Å, det er en fin dag, la oss gå ut og gjøre noe annet. Da kan de bli borte fra timer de har ”krav” på. Alt spontant blir umulig, fordi man skal oppfylle elevenes ”rettigheter” til timeantall. Dette er ikke bra. Veldig mange ledere vil at vi skal ha planer for alt. At du skal levere inn en plan om hva som skal gjøres, og så skal du gjennomføre. Det nye programmet Visma InSchool (VIS) gir skremmende muligheter til overvåking og kontroll av skoler på alle nivåer. I virkeligheten er det annerledes. Plutselig har det vært et TV-program om utvisning av elever med en eller annen bakgrunn – og så har du tre elever i klassen med den samme bakgrunnen. Da er du nødt til å ta tak i det der og da. Eller det har vært en voldtektssak i skolen. Du bare må ta tak i det.

CE: Den svenske filosofen Jonna Bornemark sa at man ikke får bruke sitt profesjonelle omdømme fordi man må utføre en bestilling. Og da forsvinner ansvaret også. Hun brukte begrepet ”banal ondskap” om dette fenomenet i NPM.

AG: Ja, slik er det. Det er dette jeg er redd for: at lærere blir slik. Jeg hører ofte at lærere sier: Vel, hvis det er slik de vil ha det, så skal de få det. Og det er jo det letteste. Læreren sier rett og slett til eleven: Jeg har ikke tid til å snakke med deg. Ledelsen har bestemt at jeg har så og så mye tid til å snakke med deg – ferdig! - Slik kan ikke jeg jobbe. Virkeligheten er en annen om man har en menneskelig tilnærming.

CE: Men du mener likevel at pendelen kommer til å svinge i en mer menneskelig retning selv om lærerne ikke gjør noe aktivt, noe radikalt for å få slutt på ytrestyringen? Det kommer til å skje noe positivt av nødvendighet?

AG: Jeg håper det i hvert fall. Vi ser gode artikler som den av Magnus Marsdal i Klassekampen nå den 20. August: Høyresidens ideologiske overtak. Rune Slagstad er en som skriver godt. Jonas Gahr Støre sier i hvert fall at Arbeiderpartiet ønsker endring. Vi ser at venstresiden tar tak i dette. Mitt opprop på Facebook ble også trykket i Agenda Magasin som er partipolitisk uavhengig, men som dog har sin tilhørighet på venstresiden. Mange tror nå at jeg er langt ute på venstresiden politisk – men det er jeg ikke. Jeg er nok mer i midtfeltet. Men dette har egentlig ikke med partipolitikk å gjøre. Jeg for min del håper at også høyresiden i norsk politikk tar tak i disse problemene som vi snakker om her. For å si det litt grovt: Også ut fra liberalistiske verdier er situasjonen vi har nå helt på trynet!

Politikerne må ta DEN FRIE TANKE alvorlig. Det er et stort problem i dag, også i ungdomspartiene, at representantene går inn i et parti og kjøper ”hele pakka”. Og ”pakka” blir utformet eller formulert av rådgivere; spinndoktorer som det kalles - som så politikerne gulper opp. De kaller det ”profesjonalisering”. Jeg synes at dette er en vei inn i tåkeheimen. Politikerne sier ikke hva de mener ut fra egen tenkning; de pugger manus utenat. Jeg orker nesten ikke å høre på politiske debatter lengre. Et hederlig unntak på høyresiden er Kåre Willoch. Det fins andre. Men tendensen er skremmende.

HVORDAN BØR DET BLI? HVA MÅ GJØRES?

CE: Om vi skal få utviklingen inn i en positiv retning slik du og mange av dine kolleger skulle ønske dere – altså å komme bort fra denne utenfra pålagte målstyringen, floraen av floskler, den drepende ”effektiviseringen”, galopperende ledelses- og administrasjonskostnader og hele styringsideologien som ligger bak – hva må gjøres?

AG: Det første som må gjøres er at læreren må få reell makt. I gamle dager hadde man noe som het Lærerråd – som var styrende instans på de enkelte skoler. Dette var utmerket. Makten må desentraliseres og utøves av dem det gjelder. Et slikt lærerråd må gjerne også ha tilsettingsmakt til å utnevne rektor og øvrig ledelse. Stillingen som Rektor bør være på åremål; man kan ikke være rektor om man ikke har tillit fra lærerne. En slags parlamentarisk form hadde vært bra her. Så skal skolene naturligvis drives ut fra lover og forskrifter, formål og læreplaner; det må være ryddig. Men vi trenger ikke noen filtre eller tolkningsinstanser – av folk som ikke jobber selv i skolen - mellom politisk fattede retningslinjer og lærerne på gulvet.

Jeg vet at folk blir krenket når jeg snakker slik. Jeg har fornærmet mange i direktoratet og departementet, også venner av meg som jo alle er ordentlige mennesker og som jobber hardt. De jobber ofte overtid og står på. Men – kan de ikke heller bli lærere da? Tenk om de kunne undervise istedenfor å bruke tid og krefter og penger på å fortolke og mene noe om læreplanene. Læreplanene er oftest presise og sier hva som skal læres og hvordan. Å forstå disse har vi faktisk vår profesjonelle utdanning til. I tillegg har vi lærere våre egne erfaringer å øse av. Men her ser vi noe tragisk: det er som om erfaring er noe negativt. Om du vil jobbe ut fra egen erfaring er du gammeldags og sidrumpa. Nei, du skal lære av det som kommer utenfra, fra byråkratene og fra konsulentene og fra den siste masteroppgaven om pedagogikk eller fra den ”hotteste” forskningen i Australia. Dette må det bli slutt på!

OM LÆREPLANER

CE: Hva mener du om lærerplanene og måten de blir til på? Etter ditt syn bør de vel utformes av aktive lærere?

AG: Det vil myndighetene si at vi faktisk gjør. Nå for eksempel skal vi ha nye læreplaner i 2020. Det begynte med Ludvigsenutvalgets utredning. Så skal denne ut på ”høring” til alle lærere, til elever og organisasjoner. Mange ganger. Alle skal kunne uttale seg. Men jeg mener at det likevel er et slags skinndemokrati. Hva betyr dine uttalelser når det fins 80 000 innspill å ta hensyn til? Da mener jeg det hadde vært bedre med for eksempel tre alternativer, og så kunne man stemme over dem. Personlig mener jeg det hadde vært bedre med en enklere form for læreplan, der det står hva elevene grunnleggende må kunne her i landet på de ulike trinn, og så kunne den enkelte lærer, eller skole, velge en del elementer i tillegg.

I en så multikulturell verden som vi lever i i dag er det å ha noe som absolutt alle som bor i Norge skal kunne avgjørende for å få en god kommunikasjon og flyt. Jeg har jobbet i amerikansk skole et par år. Der har du en streng kanon for hva alle amerikanere skal ha lest, som To kill a mockingbird av Harper Lee, Steinbecks Of mice and men og annet. Amerikanske klassikere. Det er faktisk ganske deilig når du får en kjedelig person til bords; du kan alltid begynne å snakke om et par verk som du vet at alle har lest. Det er noe som binder folk sammen. Mange er veldig uenig med meg i dette, og det er jo lærerprofesjonens store svakhet: vi er ofte kjempeuenige om mange ting.

Hver lærer har nemlig sin virkelighet, og vi kan ikke bli enige om noen ting. Du kommer til klassen din, noe skjer – og det er ulikt for deg og din klasse. Og slik må det være også! Men det gjør det vanskelig for oss lærere å stå samlet. Derfor blir det kanskje ikke noen streik eller opprør fra vår side. Og om det blir det, så er det vanskelig å få alle med. For vi er lojale – mot elevene. Du skulle streike, men så veileder du elevene likevel – hjemmefra via nettet. Det er som en sykepleier: du går ikke fra en døende pasient. Slik er det for oss også. Du har en elev som sitter der og griner, eller holder på å stryke til eksamen – og da strekker du deg uendelig langt for å gjøre noe for dem.

Det er mennesker vi jobber med. Elevene får høyeste prioritet av de aller fleste lærere.

VIRKELIGHETEN MÅ BYGGES NEDENFRA

CE: Så om vi ser på strukturene i Norge: Hva må bygges ned, og hva opp?

AG: Prosessene må generelt snus opp-ned. Ting må styres nedenfra. Dette skulle være en måte å få en god skole på. Det er helt ok at vi har et overgripende rammeverk med bestemmelser om hva som skal læres som et minimum, med visse regler og så videre. Men så må læreren forholde seg til sine elever, respondere på dem og deres behov og forutsetninger slik at de kan få et best mulig læringsmiljø. Ledelsens oppgave er da å tilrettelegge for lærerne slik at dette blir mulig, skape denne balansen. At det fins gode rom å være i, at det blir færre elever i en gitt klasse om dette er nødvendig. Skaffe midler til å reise ut av skolen og oppleve kunst og kultur. Det er ikke verre enn som så.

Hvordan finansiere disse siste punktene? Disse midlene kan man få ved å kutte ut overbemanningen i Direktoratet! Store deler av fylkesadministrasjonen for utdanning: bort! Konsulentbruk: avskaffes fullstendig! Om man behøver informasjon på høyere nivå om hvordan saker og ting er eller fungerer i skolen: hvorfor spør de ikke oss lærere direkte? Hvorfor skal de ha noen 25-åringer fra Handelshøyskolen til å sitte og lage rapporter om det? Det er underlig, men det er slik det gjøres. Derfor: Virkeligheten må bygges nedenfra. Dette må man endelig begynne å forstå!

TESTER – KARAKTERER

Når det gjelder tester: Nasjonale prøver trenger vi ikke; eksamen rekker. Jeg synes at eksamen er fint. Eksamen er den beste og mest nøytrale tilbakemeldingen jeg får på det jeg gjør som lærer. Om elevene får omtrent de samme karakterene til eksamen som dem jeg har gitt dem, da ser jeg at tingene stemmer.

Forholdet mellom eksamenskarakterer og standpunktkarakterer er imidlertid noe vi bør se nærmere på. Her i Drammen har vi en privat skole. Det er en veldig god skole. Men der er det slik at elevene får gjennomsnittlig halvannen karakter bedre i standpunktkarakter enn på eksamen. De markedsfører seg jo med ”karaktergaranti”. Det er klart: elevene har betalt for å gå der, og må jo forvente seg valuta for pengene… Hos oss får elevene ofte en litt bedre standpunktkarakter enn den de får til eksamen, men den ligger nærmere eksamenskarakteren. Slik bør det også være, fordi en standpunkt-karakter reflekterer mye mer enn den punktuelle eksamensprestasjonen. Disse tingene bør man ta tak i. Slikt kan være en oppgave for fylkesmannen. Han bør undersøke om det er for stort sprik mellom standpunktkarakterer og eksamenskarakterer. Da er det noe som ikke stemmer med virkeligheten. Slike saker bør fylkesmannen undersøke. Slikt skal han kontrollere. Og han skal se til at loven blir fulgt. Dette er fornuftig. Men hele direktoratet kan vi ta bort. Og veldig mye av annen utdanningsadministrasjon innen fylkeskommunen: bort! Ressursene må ned mot elevene, det er det avgjørende.

HJELPELØSHET HOS ELEVER OG LÆRERE

CE: Jeg synes at dette er sjokkerende: du sier at så mange lærere sier at de er enige i det du sier i ditt opprør, og opplever det samme som du, men de tør ikke si det høyt. Det er nesten som om vi lever i et diktatur og ikke i et demokrati. Man har angst for makthaveren. Hvordan kan man få en endring i dette?

AG: Jeg synes at mye av dette NPM-systemet faktisk er ganske likt et fascistisk system. En sånn korpus der alt går inn i staten på en ganske klam måte. Det bør vi ikke ha; mye blir absurd. Nå har vi hatt en uke før elevene kom; det var snakk om empowerment. Elevene skal opplæres til å være selvstendige mennesker. Det er viktig, for de er blitt så uselvstendige at de må lære om dette med selvstendighet. De skal ikke få prøve og feile, og da lærer de heller ingenting. Det har blitt slik: Vi tør ikke, vi er redde. Jeg mener at det er akkurat det samme som har skjedd med lærerne. Vi er hjelpeløse, vi har lært at vi ikke klarer noe alene. Vi må være i team for å klare den miste lille ting.

Da jeg begynte her var jeg 26 år gammel. Jeg fikk vite at hvis du har problemer i historie, da snakker du med den personen. Og om det gjelder samfunnsfag, så vender du deg til den personen. Så var det bare å sette i gang. Mens nå lærer lærerne at dette er så vanskelig, du klarer ikke dette selv, så du må jobbe i team, du må ha en veileder. Hvem skal da hjelpe deg? De gode lederne, byråkratene og videre oppover… Nå har vi vært så hjelpeløse i 15 år, så jeg tror at mange lærere ikke er i stand til å være autonome og selvstendige

lærere heller. De frykter det. Hvorfor skulle de ikke det? De har jo lært at de ikke kan hvis de ikke får hjelp av noen som forteller dem hva og hvordan de skal agere.

CE: Dette gir ganske lite håp for fremtiden. Hvordan kan du få med deg dine kolleger? Du er jo modig som sier hva du mener og opplever og tenker…

AG: Det er ganske forstemmende. Greta Thunberg gir meg litt håp. Hun mener noe, og elever støtter henne i hennes kamp. Flott, sier jeg, dere mener noe. Så sier noen elever: Får vi fravær? Ja, sier jeg, det er jo slik det er når man protesterer, det må koste noe. Men så kommer skolen: Jo, men hvis du tar et bilde av deg selv når du er der, da kan vi si at det er en demonstrasjon, dere øver retorikk, så det er inne i norskfaget. Og så får dere ikke fraværsanmerkning likevel.

Jeg synes det er helt forferdelig. Men her i kollegiet er man drivende uenig med meg. Mange mener at dette er veldig bra, for det er fint at elevene protesterer, de skal ikke ha fravær for dette. Så har du en som meg som mener at dette er grunnleggende feil. Vi lærer dem ikke hvilken glede det er å ofre noe for å få til noe. Slik er det hele tiden: vi luller oss inn i en beskyttelsesholdning, en ufarliggjøring. Jeg har vært slik selv, med mine egne barn. Vi lar dem ikke prøve noen ting selv. Og de blir mer og mer hjelpeløse. Dette er enda mer alvorlig når det begynner å gjelde lærere også. Vi har blitt sånn. Vi tør ikke å skjære igjennom og si: Dette går ikke an! Alle er redde. Vi er redde for å gjøre feil.

CE: Fins det et organ man kan støtte seg på i denne kampen? Hva med Utdannings-forbundet for eksempel?

AG: Utdanningsforbundet er en svær organisasjon som dekker hele feltet fra barnehage til universitet. Jeg var tillitsvalgt der fra 1996 til innpå 2000-tallet, men gikk ut fordi jeg syntes det var for lite handlekraftig. Holdningen var at ”alle skal med” – og da blir det til slutt slik at ingen mener noen ting. Så jeg gikk over i Lektorlaget. Det er egentlig bare til for lektorer, men omfatter stort sett folk som er ansatt i videregående skole. Jeg ville engasjere meg i dette interessefellesskapet. Det er avgjørende å se på forskjellene i skolesystemet. Barnehage er noe helt annet enn videregående skole. Det er ikke det samme. Våre elever er voksne, og de må få ansvar. De skal snart ut i verden. Og likevel har vi de siste 10 årene senket nivået på videregående for at ikke overgangen mellom 10. klasse og videregående skal være så tøff. Men da kommer universitetene og sier at de ikke kan ta imot disse barna; de er jo ikke selvstendige mennesker. De klarer ingenting.

Så da kommer dette med empowerment. Vi må jo tenke på at elevene skal videre etter skolen. Men isteden for å si til elevene at nå får dere frihet under ansvar, nå må dere begynne å gjøre ting selv, så holder vi kurs i hvordan de skal klare seg på universitetet. Vi lærer dem personlig økonomi, vi lærer dem om livet på campus; alt mulig.

Men hittil har de lært ikke å våge. Det begynner i barnehagen. De skal jo ikke lære å leke selv. De skal styres med en klam pedagogisk hånd fra de er bittesmå. De skal ikke få utforske, finne ut saker selv; alt skal styres. Slik skaper vi hjelpeløse mennesker.

CE: Dette er i grunnen veldig underlig. Mange av oss her i Vesten tror at det skjer en sterk individualiseringsprosess i samfunnet, der hvert enkelt menneske blir mer og mer individuelt og autonomt. Det ses også ofte som et ideal. Men så ser det ut til at det blir motsatt, ikke minst gjennom de sosiale mediene. I retorikken snakkes det om frihet, individualisme og selvstendighet – mens virkeligheten er en helt annen. Og vi ser det ikke…

AG: Som det sies i komedien Life of Brian: You have to think for yourself! We´re all individuals! We´re all individuals… Det er litt sånn. Dette har nok mye med sosiale medier å gjøre. Jeg ser at man snakker om å fjerne likes på Instagram og Facebook. Det synes jeg er bra. Når folk ikke får likes så blir de deprimerte. De føler seg hjelpeløse.

EN LØSNING?

CE: Læreren Knut Dannevig har i en artikkel 6 foreslått at vi

legger ned Utdanningsdirektoratet, og isteden oppretter et Lærerinstitutt som kan stå mellom stat og skole. Det skal springe ut fra skolene og representere dem. Han kaller direktoratet ”en nøkkelinstitusjon som leder an i den byråkratiske fremmedgjøringen av skolen”. Han mener at en del av direktoratets oppgaver, de rent juridiske, kunne departementet ta tilbake igjen. Dette instituttet kunne da overta direktoratets oppgaver med å bearbeide alt som har å gjøre med utvikling og reformer i skolen, forskning inkludert, for på eget, fritt

grunnlag å gi sine innstillinger til departementet. Jeg skal ikke her referere hele tankegangen. Men det handler altså om å skape en institusjon som er reelt lærerstyrt - ”ledet av praksisforankrede lærere, representativt valgt av landets lærere.” Hva tror du om et slikt radikalt forslag?

AG: Jeg er helt enig, det er godt sagt. Dette med lærerstyring er også en av grunnene til at jeg gikk over til Lektorlaget som fagorganisasjon. De som sitter og styrer der er alle aktive lærere. Bortsett fra den nåværende lederen, men hun var i klasserom for to år siden. Nestlederen er i full jobb. Dette betyr at folkene der vet hva som skjer. Utdanningsforbundet derimot er blitt så stort; mange av dem som arbeider der har ikke jobbet i skolen i årevis. Om du går en karrierevei i den verdenen, som er veldig lik direktoratets, så ser du at de lett får felles interesser. Mange som har vært i Utdanningsforbundet går også over til direktoratet. Det blir altfor tett, det er en stor fare.

OM FORSKNING

Jeg vil gjerne si noe om forskning: Jeg er veldig for forskning, jeg liker at det forskes, på undervisning og alt annet som berører skolen. Men vi har et stort problem. Både Direktoratet og Utdanningsforbundet bestiller forskning. Og vi vet at forskningen gjerne blir tilpasset bestilleren. Så vi får ofte forskning som bekrefter det bestilleren ønsker seg. De sier: Dette er veldig bra, dette må dere gjøre i klasserommet. Mens den individuelle læreren vet at det ikke stemmer for ham eller henne, eller for elevene.

Jeg kan gi et eksempel. Vi får høre: Prosessskriving er bra – dette må dere gjøre med elevene! Elevene skal skrive, og så skal de få tilbakemelding. Og så skal de skrive igjen – og få ny tilbakemelding. Igjen og igjen, mange ganger. Så merker du som ”utførende lærer” at de fleste elevene synes dette er veldig kjedelig. De mister motet. Når de har levert en tekst er de ofte stolte og fornøyde over å ha fått til en tekst. Og så skal de begynne om igjen. Flere ganger. De synes ikke dette er gøy i det hele tatt. Men det sier FORSKNINGEN! Det er LÆRINGSFREMMENDE!

Jeg synes man kan gjøre dette litt, men ikke mye. Man kan kanskje gjøre det én gang, for eksempel i arbeidet med en innledning. Det kan være artig å jobbe flere ganger med en innledning for liksom å få den perfekt. Men ellers må man som lærer arbeide ut fra egne erfaringer. Det kan være helt annerledes enn det denne forskningen sier at vi skal gjøre. Forskningen blir ofte gjort av mennesker som er veldig ivrige, og som har et sterkt eierforhold til sine resultater. Men når det så rulles ut bredt for folk som ikke har eierforhold til dette, da blir effekten dårlig. Elevene blir for eksempel lei av denne ”prosess-skrivingen”. Altså, når alle skal gjøre samme sak (som forskningen sier at vi skal gjøre) så blir det forferdelig kjedelig.

For tiden har vi mye forskning fra Australia, New Zealand og USA. Den selger bra; det er et marked for dette her hos oss. Så reiser våre skrivebordbyråkrater og andre rådgivere rundt på spennende konferanser og suger til seg denne forskningen – og så spres det til oss ”på gulvet”. Mens du som lærer lokalt, i ditt liv og din lærergjerning har helt andre erfaringer å bygge på. Bør bygge på. Jeg sier ikke at alle lærere er enige i mitt synspunkt, men mange er det. Som jeg har sagt: vi lærere er ofte veldig uenige. Men da blir det jo også tydelig at det er problematisk å legge på oss en masse reformer, gjerne fra den andre siden av jordkloden, som skal gjennomføres likt over alt. Det strider mot virkeligheten rett og slett.

FRIHET – OG RAMMER

CE: La oss si at skole og utdanning er en del av kulturlivet, ja, en særdeles viktig del av kulturlivet. Er det ikke en tanke at det nettopp her bør herske mest mulig frihet? Staten kan jo for eksempel ikke gå inn og si hvordan man skal lage teaterforestillinger; teater tilhører også kulturlivet. Eller hvordan man skal forske – og spesielt ikke hvilke resultater man skal komme frem til. Dette er jo banalt; alle vet det – i prinsippet. Burde ikke skole og utdanning ha mest mulig frihet til å gjennomføre sitt undervisnings- og dannelsesoppdrag – innenfor et minimum av rammebetingelser? Det er klart, man kan ikke ha pedofile lærere, vi må ha hygieniske forhold, lærere må være kompetente og så videre. Om du var minister og fikk bestemme hvordan rammene skulle være – hva ville du si?

AG: Jeg er opptatt av nasjonsbygging, at man har noe som binder oss sammen. Derfor er det viktig med nasjonale standarder i alle fag. Uansett hvor du bor skal du lære mye av det samme, selv om måten det undervises på kan variere voldsomt. Vi må ha lærere som virkelig er utdannet i de fagene de underviser i, og kravene om faglighet må øke oppover i skolesystemet. Skolefagene skal jo være en

inngang til fremtidige yrkesvalg. Om du tenker at du kanskje vil bli ingeniør, da bør du forstå at matte og fysikk er viktige fag for deg, samt vite hva de innebærer. Og vil du studere historie må du vite hva dette faget er for noe, og du må ha en viss rammekunnskap som du kan bygge videre på.

Dette med lærerkompetanse er komplisert. I dag har vi så mange utdannings-institusjoner og det vokser frem stadig nye; som ferdigutdannet lærer er det ikke sikkert at du kan tilfredsstille alle elevers behov med hensyn til deres fremtidige utdanningsveier. Faglig må vi altså ha vide rammer men med basale kunnskaper og ferdigheter gitt i læreplanene – og så må lærere og elever fylle disse med innhold.

Dagens læreplaner med sine hovedmål er ikke så problematiske. Det er alle disse ”veiledningene” som kommer i etterkant fra direktoratet eller fylkeskommunene som sier eksplisitt hvordan du skal jobbe. Dette er helt håpløst! Direktoratet, fylkes-kommunene og skolene selv lager egne tillegg til læreplanene og vi får en veldig innsnevring. Dette sammen med målingskravene gjør at det hele blir sykt. Ett eksempel: La oss si at elevene skal vite noe om årsakene til annen verdenskrig. Vi får vite at det er åtte årsaker som elevene skal kunne. Jeg mener kanskje at det er mange flere, men nei, de skal kunne angi åtte! Det er liksom fasit. Kan de det får de en god karakter. Men: det fins ingen enkel fasit! Det er det viktigste av alt mener jeg. I hvert fall er det slik innen humaniora. Det er selve prosessen, refleksjonen som er målet.

Det må finnes noen standarder for hva man skal kunne på ulike trinn. Det man lærer i de enkelte fag skal være typiske eksempler på det man kan få som oppgaver til eksamen. Det må ikke være for mye, men noe må det være. Slike retningslinjer bør lærere være med på å bestemme, kanskje i samarbeid med fagkompetente politikere – men slett ikke byråkrater. Her er jeg nok på linje med Dannevig som du nevnte. Når det gjelder veien frem til læring, så må den være helt fri.

CE: Når vil du si at denne dårlige utviklingen i skolen begynte?

AG: Det var da skolen ble hovedsatsingsområde for alle politiske partier. Da ble det skikkelig ille. Jeg er lei av å være hovedsatsingsområde i valgkampen! Det begynte på 90-tallet, og ikke minst da Pisa-testingen kom. Da ble dette et mantra:

Skolen er det viktigste, barna er samfunnets fremtid og så videre. Jeg leste nettopp i Aftenposten en kommentar av skoleforskeren Svein Sjøberg om en dame som hadde barn som skulle begynne i skolen nå. Hun var så lykkelig over at barnet skulle inn i Oslo-skolen hvor man har så fantastiske målinger og resultater på ulike tester. I virkeligheten er dette bare tull. Det er ikke bedre å gå på skolen nå enn før. Sannsynligheten for at du får spiseforstyrrelser eller vrangforestillinger og andre problemer er større enn noen gang. Denne moren var Trine Eilertsen. Som høyredame hadde hun funnet ”mirakelskolen”. Hun mener at alt går bedre nå. Og det kan vi altså takke Kristin Clemet og Kristin Halvorsen for. På 90-tallet var alt så dårlig, men nå har vi opplevd det store SKOLEMIRAKELET. Det stemmer ikke. De manipulerer også med tall; de er ikke reelle. Det er stadig flere elever som ikke deltar på de nasjonale prøvene. Før var det ca. 2%, nå ligger tallet rundt 8%. Det er jo også sånn at skolene nå prioriterer det som måles på testene, dermed faller andre ting ut. På tross av den iherdige satsingen på å score høyere på PISA, er vi jo nokså likt plassert. Svein Sjøberg skriver svært bra om disse tingene.

UTVIKLINGS- / INNVIKLINGS-SAMTALER

AG: Mine eldste gutter ble født i 1992 og 1993. Da de gikk på barneskolen, før vi dro noen år til Egypt, så hadde vi såkalte foreldresamtaler. På den tiden spurte man: Hvordan går det? Jo, det går bra. Spiser de matpakken? Har de venner? Jo, de har en del venner. Slik gikk samtalen. Man var opptatt av om barna var sosiale, trygge, opptatt av å lære og slikt. Nå kalles slike samtaler for ”utviklingssamtaler”. Det begynner i barnehagen. Utviklingssamtaler – for et lite barn! Nå sitter man der med den dyktige læreren som har svære regneark med røde og gule og grønne punkter og plotter inn hver minste lille ting. Datteren min er født i 1997. Da vi kom tilbake fra Egypt hadde utviklingssamtalene erstattet foreldresamtalen. Nå var det datamatriser med fargekoder som viste utvikling på utallige parametere innen alle skolefagene. Fokuset var gått fra trivsel og lærelyst til målet om grønt på alle punktene. Alt var fryktelig instrumentelt.

Jeg syntes ikke dette var særlig interessant. Men jeg opplevde å være veldig på kollisjonskurs med mange andre foreldre som syntes at dette var helt fantastisk… Nå har jeg venner som har barn i grunnskolen, og de får stadig sms-er med slike grønne og gule og røde prikker hvor de kan se

sine barns utvikling på kurver og grafer. Du får matematiske vurderinger av barn, istedenfor at det blir gjort med kjærlighet og omsorg og på en menneskelig måte.

CE: Så hvis du skulle gjøre noe med dette…

AG: Det må bort. All sånn datamåling av barn må bort!

LØSNINGS-NØKLER: SPRÅK OG POLITIKK

CE: Hvem vil du alliere deg med i din kamp?

AG: Det burde kunne være politiske partier; det må inn i politikken. Akkurat nå er det Senterpartiet som har blitt det store populistpartiet og som tar tak i en del av disse fremmedgjørende strukturene. De kommer til å gjøre det veldig bra i valget fordi folk er lei av at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ser folk lenger. Så har vi partiet Rødt; de gjør det også veldig bra. Som jeg ser det er vel dette de partiene som akkurat nå mest fronter det mer menneskelige.

CE: Det er litt paradoksalt: Først ser du det som problematisk at de politiske partiene stadig løfter frem skolesakene; de surfer liksom på det og skal lage ”verdens beste skole” - men det fungerer ikke. (Det er jo alltid enklere å snakke om skolepolitikk enn om utenrikspolitikk). Likevel sier du at vi kanskje må gå via politiske partier for å skape en positiv endring…

AG: Ja, for det er jo det som er systemet vårt. Om vi skal tro på demokratiet så må vi vel gå den veien. Det er interessant at Senterpartiet, egentlig et bondeparti, er i ferd med å få 15% av stemmene selv om det nesten ikke fins bønder igjen her i landet. Det er fordi de jobber mot sentralisering, mot dette at alt skal bli så stort, også skoler og barnehager; at det er en udemokratisk utvikling. Så på en måte kan man bruke den tradisjonelle politiske kanalen.

Ellers får vi vel gjøre ”en Greta Thunberg” og sette oss foran Stortinget og protestere. Hun sier at det ikke er noen vits i å gå på skolen hvis det ikke blir noen verden å utdanne seg til. Kanskje skulle vi lærere da si at det er ingen vits i å undervise når det vi blir satt til bare er bullshit! Men man får ikke med seg lærere på slikt, vet du, for da må de gå fra elevene – og det gjør de ikke.

AG: Ja, eller du blir marginalisert, satt bort, fjernet fra klassene du vil ha. Det er mange ting som kan gjøres.

CE: Nå er jo du en av de mer taleføre, og en av dem som har sagt mest offentlig – men du har ikke blitt fjernet fra jobben. Hvorfor? Andre har i hvert fall blitt truet med å bli fjernet.

AG: Vel, det må for det første være fordi jeg har nokså kloke ledere her, en må jo tro det… Og så tror jeg ikke de ville ha turt å gjøre det, for jeg er populær hos elevene. Jeg har stor støtte hos dem. Jeg har blant annet en veldig profilert elev som sa i media at hun ble inspirert av meg som lærer, og det er jo hyggelig. Jeg er dypt takknemlig over å ha elever som støtter meg. Det er de som gir meg legitimitet.

CE: Du sa at det tross alt også fins bra folk i byråkratiet eller i fylkeskommunen som vil det gode..

AG: Ja, men som det heter: Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Dette ser vi mer og mer. Folk flest vil vel. Det er mitt grunnsyn; jeg tror til og med Adolf Hitler ville vel, eller: han trodde det var bra det han drev med. Men det var jo ikke slik i virkeligheten. Da er det best at beslutninger fattes nært dem det gjelder. Da kommer korrekser med en gang. Når en lærer gjør noe feil, så får en beskjed med en gang: Dette er kjedelig. Hallo, dette funker ikke! Men de som sitter fem, seks, åtte nivåer lenger opp – når de beslutter noe, så får de ingen tilbakemeldinger. Eller det kan komme slike opprop som det jeg skrev på Facebook, men da får man høre: Lærere er sure, misfornøyde, de klager alltid. Dette er en forferdelig hersketeknikk. Slikt må man ikke la seg avspise med. Vi får da heller si: Kom til klassen min og se hvordan dette (ikke) fungerer. Vi må være mye flinkere til å kreve action av folk.

Jeg ble for øvrig invitert til Stortinget, til utdanningsfraksjonen i Arbeiderpartiet, og de hadde mange spørsmål, de lurte på hvorfor jeg hadde gjort dette, om det var noe de kunne gjøre. Det var jo positivt.

Ellers må vi lærere og andre som snakker om disse tingene slutte å bruke bullshit-ordene, alle disse frasene som politikere og deres rådgivere bruker, og kalle en spade en spade, bruke ordentlig språk. Være tydelig. En gang for lenge siden fikk Carl I. Hagen enorm oppslutning som person fordi han snakket tydelig. Folk forsto hva han mente. Dette er

nøkkelen. Derfor tror jeg at Trygve Slagsvold Vedum får så stor oppslutning nå fordi han ikke snakker et slikt papegøyespråk som mange andre politikere gjør. Han sier hva han mener. Vi lærere må slutte å ta etter det vokabularet som blir brukt av makthaverne. De kommer ofte med slike nye og ”viktige” ord som for eksempel ”dybdelæring” som vi var inne på.

Når du lytter til en skoleleder eller byråkrat nå, så får du stadig høre dette ordet. Det er morsomt, for det ble vedtatt i Ludvigsen-utvalget; ingen visste tidligere om dette ordet. Det var noe man fikk tilbud om å gå på kurs i, for å lære hva det er for noe. Slik skapte man et marked for det. Vi har snakket om dette, men det er et veldig godt eksempel på hvilket verktøy språket kan være for makthavere – og hvordan man kan bli lurt. Folk går på dette: Å så gøy! Så spennende, nå skal det bli dybdelæring!! Det er en gåte for meg at så mange akademikere går på dette, at de er så ukritiske.

CE: Så hvordan skal du få fart på fredagsrevolusjonen din?

AG: Vi holder på med den nå, du og jeg. Og så må vi vekke bevisstheten hos mange flere! Vi må se virkeligheten i øynene – og ta konsekvensene av det vi ser og opplever. Det krever et visst mot. Kort sagt: Vi må erstatte det Weberske jernburet med mer menneskelighet. Og med sunn fornuft!

Dette intervjuet er ett i en rekke intervjuer som Christian Egge har gjort/gjør for bokprosjektet «Skole og utdanning i tider av AI, digitalisering og New Public Management». Prosjektet begynte våren 2019.

Anne Grønlie har jobbet som lektor på Drammen videregående skole siden 1994. Hun er cand. polit. med hovedfag i statsvitenskap. Hun underviser i alle typer samfunnsfag, historie og geografi. I tillegg bidrar hun i utvikling av læremidler i Aschehoug forlag. De siste årene har hun engasjert seg i kampen mot New Public Management ved innlegg i klassiske- og sosiale medier.

Christian Egge er lærer og forfatter. Han har en svensk magisterexamen i teoretisk filosofi inkludert fagene fransk og religionshistorie. 5-årig utdannelse i resitasjon og drama. Mangeårig arbeid med undervisning av steinerskole-lærere. Utgitte bøker: Frihetens Vilkår, Flux 2007, Levende Økonomi, Flux 2011 og Menneske først og fremst - Innblikk i Camphilllandsbyene i Norge, Kagge 2016.

Fotograf til bildet av Christian Egge: Csilla Strid