Forfatter og fotograf Lisbeth Dreyer har reist landet rundt på jakt etter norske trær – sære trær, historiske trær, sjeldne trær og vakre trær. Trær som har betydd noe for noen.
Lisbeth Dreyer
www.skald.no ISBN 978-82-7959-271-6
trær
Det er umulig å reise gjennom Norge uten å se trærne. De er som gamle venner som alltid har vært der. Vi ser dem hver eneste dag. De er flotte, spesielle, eldgamle, det ser vi. De har en historie hver og en, det aner vi. Men vi kjenner den ikke.
Fortellinger om
I årtusen har trær betydd mye for oss mennesker. Vi har beundret dem når de blomstrer om våren og vi forbannet dem når de kaster av seg haugevis med løv. Vi har gått tur forbi dem, vi har gjemt oss bak dem, vi har ligget i skyggen av dem, vi har snakket med dem, vi har risset budskaper i dem. Vi har stelt dem, vi har felt dem. Vi har savnet dem, og vi har glemt dem.
Fortellinger om
trær Lisbeth Dreyer
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgitt med støtte av Norsk kulturfond.
Tekst: Lisbeth Dreyer Foto: Lisbeth Dreyer Grafisk form: Rune Døli Repro: Camera d.o.o. Font: Thesaurus Papir: 120 g Munken Lynx Trykk og innbinding: GPS, Slovenia © SKALD 2017 www.skald.no ISBN 978-82-7959-271-6
Innhold
17 Forord 19 Stammespråk 24 Fornemmelser 29 Vandrekjepper 32 Noahs sønner 37 Tegn i tåken 40 Vikingskog 45 Soloppgang 50 Ur 54 Yamadori 59 Skulptur 62 Trollkjerringa 67 Vetterfuruene 68 Placebo 70 Den gamle mester 75 Middelaldereika 76 Rikt indre liv 81 Kirkerognen 82 Den gråtende rognen 84 Pulsklokke 89 Juletreet 92 Et eget rom 95 Der alt har navn 98 Røykofre 103 Avleggeren 106 Hell og lykke 111 Eika i veien 114 Grubletre for aper 117 Familiemedlemmet 118 Kollektivet 123 Nyhetstreet 124 Malerens tre
127 Skogvokteren på Jæren 130 Stemmerettstrærne 135 Trærne som skjulte kongen 136 Kongen lever! 138 Slåtteknagg 141 Blaktreet 142 Klatrestativet 147 Åkerdronninga 150 Båteikene 155 Fortøyning 157 Tau 161 I bratthenget 164 Almene i Eikesdalen 171 Asketrær med utsikt 174 Bjørkehagen 179 Trær for stiger 184 Klenodiet 187 Valnøttrærne på Linge 190 Avkom 195 Sandfangerne 196 Vrakgods 201 Bladgull 204 Til fabrikken 207 Ikke rør trærne! 210 Rytme 215 Perspektiv 220 Rosa skyer 225 Trompetgardistene 226 Storhetstid 237 Dirigenten 245 Oversikt over bilder og steder 247 Litteraturliste
Fornemmelser
Jeg legger hånden på den knudrete barken til den store gamle furua på Tokstad i Ringsaker. De store furugreinene hvelver seg omkring meg. Jeg er omsluttet av et 500 år gammelt levende vesen. Selv kjenner jeg et nærvær, men hva kjenner treet? I gamle dager lå det en skole rett ved treet, Furu skole. Kunne Tokstadfurua merke ungenes lek, røyken fra pipen, salmesangen og det monotone Fadervår om morgenen? Var hun oppmerksom på snøballene som suste forbi, svusjet fra unger på ski eller jenta som sto bak stammen og telte til hundre mens de andre gjemte seg? Kjente den vekten av barn som klatret i de store greinene? Et tre ser ikke, hører ikke, snakker ikke slik vi gjør. Det er likevel et levende vesen med et komplekst sanseapparat. Det fornemmer ikke bare lys og varme, kulde og mørke, men også infrarød stråling og elektromagnetiske felt. Trær kan også kommunisere med hverandre. Et tre som er angrepet av sopp, kan sende ut et signalstoff, et varsel, slik at nærliggende trær rekker å produsere antistoffer. Hvor mange signaler og varsler har Tokstadfurua mottatt, på sitt eget språk, i løpet av de 500 årene den har stått her? Kjenner den at jeg er her?
24
25
26
27
28
Vandrekjepper
Tid og kulde, vind og lyn, snø og sommervarme har skapt furutrærne i Trollheimen. Furuer kan bli langt eldre enn grantrær og kan til og med overleve skogbrann. Når de dør, kan de bli stående lenge. Stående døde trær kalles gadd. Liggende døde trær kalles læger. Harpiksen i trevirket til furu gjør at trærne ikke råtner. De døde trærne blir sølvgrå og lyser i skumring og måneskinn. På min vandring i Trollheimen ser jeg alle slags gamle furuer. Jeg ser et tre med svarte brennemerker etter et lynnedslag. Jeg ser et annet som står og vokter over en gedigen maurtue. Jeg ser enda et som er dødt, men nabo til et tre som lever. Fjellområdet mellom Nordmøre og Sør-Trøndelag fikk navnet Trollheimen av Trondhjems Turistforening i slutten av 1880-årene. Da hadde trollene for lengst forsvunnet fra skogene og inn i de nedskrevne folkeeventyrene. Trollene er her ikke lenger, men det ser ut som om de har latt vandrekjeppene sine stå igjen.
29
36
Tegn i tåken
De grå bøkestammene er som blyanttegninger mot tåken. Skogbunnen er lett å ferdes på, uten kratt og buskas. I stedet er den dekket av fjorårets kobberbrune løv, som er mykt og raslende under skoene. De høye, tette trekronene slipper lite lys ned på bakken. Der det vokser bøk, vokser det derfor nesten ingenting annet. I bøkeskogen i Larvik går det gangveier på kryss og tvers. Skogen er gammel og rommer både gravhauger og gamle hulveier, men samtidig er dette en bypark med kafé og festplass med paviljong og utescene. Her er belysning om kvelden og skilt med rutekart. Bøkeskogen ligger ovenfor byen og utgjør likevel et slags sentrum. Her samler Larviks befolkning seg på 17. mai. Når jeg går her en sein aprilkveld, er det ikke festkledde mennesker jeg møter, men joggere, folk som lufter hunden, barn som springer rundt. En mann stopper og forteller at han har sett både hvitveis og hestehov. En ung kvinne ligger på alle fire i det tørre løvet og fotograferer en spinkel liten hvitveis med mobiltelefonen. Lengter de alle etter våren? Hvitveis er en av de få artene som trives under de tette bøkekronene. Opp gjennom det brune fjorårsløvet stikker spinkle grønne blader. Så skynder hvitveisen seg å blomstre før trærne folder ut bladene sine og legger skogbunnen i skygge.
37
42
43
58
Skulptur
Fjellbjørketrær som i årevis har bøyd unna for vind og ikke minst presset fra tung snø mot stammen, får etter hvert sin egen form. Jo større snøpress, desto mer krokete blir de. Ofte står de i bratte lier høyt til fjells, som her i Jøldalen i Rennebu. Naturlig krokete bjørkestammer har i lang tid vært brukt til treskurd som skulle ha bøy på seg, slik som tresleiver, treskjeer og sledemeier. Som levende trær i fjellet danner de i all sin variasjon en skulpturpark, fjernt fra rekker av rettstammete trær i planteskogene.
59
64
65
72
73
80
Kirkerognen
Noen ganger legger fugler rognefrø etter seg i andre trær eller på hus. Om rognen spirer, kalles den flogrogn. Rett ut av veggen på Hesby kirke vokser en slik rogn. Den står på et lite utspring i veggen, en rest etter et kirketårn. Hva lever den av? Det er lett å bli bibelsk. Kalk og almisser. Bønner og orgelbrus. Tro og kjærlighet. Flogrogn har vært sett på som magisk. En pil laget av flogrogn gikk fort. Også ski av flogrogn suste av sted, og selepinner av flogrogn fikk hesten til å fly. Antikvariske myndigheter mener røttene til kirkerognen kan skade middelalderbygget, men sognebarna på Finnøy vender det døve øret til. De er like glad i kirkerognen som i kirkeveggen. Dessuten har rognen stått her i nærmere hundre år. Snart er den antikvarisk, den også.
81
Den gråtende rognen
I ly av de store løvkronene til de gamle trærne på Domkirkegården i Trondheim ser jeg et rart lite tre. – Jeg trodde jeg var kjent her i byen, men dette treet har jeg aldri sett før, fastslår mitt turfølge, som kommer fra Trondheim. Det som påkaller vår oppmerksomhet, er en hengerogn. Noen av greinene ser ut som en floke, og hele treet nærmest velter utover, støttet opp av en jernpåle. En måneskinnsnatt kunne man innbille seg at det hinket på krykke bortover kirkegården, med greinene slepende etter seg, mens den gråter stille over gravene. Hengetrær er naturlige varianter av ulike treslag. De kan formeres ved at de podes på vanlige stammer av det samme treslaget. De ble særlig populære i England i viktoriatiden. På engelsk heter de weeping willow, weeping ash, weeping rowan; trær som gråter. Vi har sørgepil, men ellers er vi mindre følelsesladet med våre hengetrær. Men også i Norge er hengetrær ofte blitt plantet på kirkegårder. Domkirkegården i Trondheim har sin samling av slike trær. Hengeeik, hengeask, hengeblodbøk. Mens folk strever videre med sine liv, setter de et tre til å sørge for seg ved gravene.
82
83
102
Avleggeren
Året er 1931. Alfred Aga er i midten av tenårene. Han bor med mor, mormor og tvillingbroren Lars i Sveinstova i Agatunet. Nå har Alfred fått seg sommerjobb på Ullensvang hotell i Lofthus, tvers over fjorden. Ved Ullensvang hotell vokser en vakker gullregn. Gullregn frør seg lett, og Alfred får med seg en liten plante fra hotellhagen. Kanskje har han tenkt på mormor Anna da han bringer det lille treet med seg hjem. Hun er så glad i blomster. De planter det ved inngangsdøren til Sveinstova, der det slår rot og trives. Nesten nitti år seinere må gullregnen i Agatunet være en av de eldste og største i landet med over to meter i stammeomkrets. Vanligvis blir ikke gullregn mer enn rundt femti år. I dag er treslaget ført opp på listen over trær som ikke bør plantes i Norge, siden de sprer seg i naturen og kan fortrenge stedegne planter. Men slike regler gjelder ikke for det gamle gulltreet i det fredete klyngetunet på Aga.
103
104
105
112
113
116
Familiemedlemmet
– Jeg er også opptatt av trær, tilstår Lorentz Sæthern til meg første gang jeg snakker med ham. I løpet av arbeidet med denne boken er det et utsagn jeg skal høre mange ganger fra mange forskjellige mennesker. Lorentz både eier og driver skog. At skog er næringen hans, betyr likevel ikke at trær bare er tømmer. Lorentz har en stor interesse for trær, men treet som betyr aller mest, er tuntreet på hjemgården, en stor ask som ble plantet i 1870. Asken er som et familiemedlem. Tippoldefaren til Lorentz hentet askeplanten på en tur til Sverige og fraktet den hjem under karjolsetet. I dag er treet blitt nesten 150 år. – Det er som en levende, omskiftelig skulptur, beretter Aud Sæthern, som stadig portretterer treet med fotoapparatet sitt, i rimfrost, dekket av snø, vår eller høst. Den store bekymringen nå er om treet vil rammes av askeskuddsyke, en sopp som er på frammarsj i Norge og som dreper asketrær. – Asken spretter jo seint om våren, så nå går vi hvert år og lurer på om den skal bli grønn i år også, sier Lorentz.
117
Malerens tre
Kunstneren Henrik Sørensen kommer første gang til Holmsbu i Hurum sommeren 1911. Huset i Støa, som han først leier som sommersted og siden kjøper, ligger helt nede ved fjorden. Lenger oppe i skogen bygger han et atelier. På veien mellom huset og atelieret står en gammel eik. Slik vi alle kan være blinde for ting i vår nærhet, må Henrik Sørensen ha vært det for eika, for han har beskrevet hvordan han oppdager treet under krigen og sin forbauselse over å ikke ha lagt merke til det tidligere. Siden bruker han eika som motiv i en lang rekke bilder. Et av de første bildene han maler av eiketreet, er i 1944. Hans kone Gudrun er nettopp død, og krigen herjer i landet. Sørensen er pasifist, og krigen og menneskenes ondskap er tung og skremmende for ham. Han kaller bildet «Det onde tre og den hvite vei». Etter en samtale med forfatteren Sigurd Christiansen, der Christiansen påpeker overfor Sørensen at et tre ikke kan være ondt, «ble jeg ærbødigst litt skamfull», sier Sørensen i et intervju, «og så ble det til at jeg forandret det til det som bildet heter: Den sørgende ek (for det ble malt i den vonde tiden) og den hvite vei».
124
125
132
133
146
Åkerdronninga
Den omfangsrike Århusfurua i Skien kunne lett blitt tatt for å ha vært et grensetre. Hvorfor skulle ellers en så stor furu stå igjen, midt ute i en åker? Ifølge Karin Århus Risinggård på Århus gård var det furuas prakt framfor dens nytte som gjorde at den ble spart. For mer enn hundre år siden var det skog her, og det var bestefaren hennes som hogget ut resten av denne skogen for å dyrke. Men furua lot han stå. Den var rett og slett for fin til å felles. – Det er blitt sagt at furuene i denne skogen var så flotte at de ble brukt til golv på Slottet, men jeg aner ikke om det er sant, smiler Karin. Furua er fredet av familien selv, og de tar godt vare på den. Hvor gammelt treet er, vet de ikke. Om vinteren, når man kan gå på jordet, kommer barnehagene i Skien og sitter under treet. Ellers er det et populært fotomotiv. – Vi har opplevd at det kommer brudepar om sommeren og spør om de kan få ta bilde under furua, og da lar vi dem få lov, selv om de må gå gjennom åkeren. Det er nesten så vi vurderer å lage en sti og en benk, slik at folk kan gå der om sommeren også, forteller Karin.
147
166
167
180
181
Avkom
– De er like forskjellige som folk, sier Egil Sletten. Det er eiketrærne sine han snakker om. – Noen er smale og oppreiste, andre er lubne og lave. De vokser helt ulikt, selv om de får helt like vilkår, sier han. Det var mest for moro skyld at Egil begynte å dyrke fram eiketrær. Han har to ruvende gamle eiketrær på eiendommen sin ved Mjøsa. – Det er spennende å holde på med, dette er det nordligste stedet med viltvoksende eik i innlandet, forklarer han. For tjue år siden plukket Egil rundt tusen eikenøtter som han plantet. Av dem fikk han etter hvert fram en god del trær som han siden har stelt med. Noen av dem er blitt ganske store. Egil oppdaget at det fantes et uventet stort marked for trær som er større enn det folk kan få kjøpt på et vanlig hagesenter. Det som begynte som en hobby, er nå blitt en liten næring. Når han skal plukke nye eikenøtter, har han imidlertid opplevd å få konkurranse. – Det hender stokkendene har vært der før meg og spist alle sammen, humrer han.
190
191
194
Sandfangerne
Trær kan gjøre nytte for seg på mange måter. Det var sorenskriver Friedrich Friedrichsen i Mandal som i 1760-årene først plantet lerk og furu for å beskytte sin nye skrivergård mot sandflukt. Etter hans død overtar svigersønnen Gjert Tørrison Gjersten skrivergården. Han er den rikeste kjøpmannen i Mandal og har midler til å gjøre hva han vil. Nå setter han i gang med å dyrke opp en slette utenfor hagen på skrivergården. Men også denne sletten og hele området mellom Mandal sentrum og havet er plaget av sandflukt. Gjertsen henter da skotten James Robertson til å lede arbeidet med å plante trær. Plantingen av 5000 lerker og furutrær er det første store treplantingsprosjektet i Norge. Det skogvokste området kommer på kommunens hender i 1893. Furulunden ligger i dag som et beskyttende belte mellom byen og havet og er et vidstrakt bynært friområde for Mandals befolkning.
195
222
223
228
229
238
239
Forfatter og fotograf Lisbeth Dreyer har reist landet rundt på jakt etter norske trær – sære trær, historiske trær, sjeldne trær og vakre trær. Trær som har betydd noe for noen.
Lisbeth Dreyer
www.skald.no ISBN 978-82-7959-271-6
trær
Det er umulig å reise gjennom Norge uten å se trærne. De er som gamle venner som alltid har vært der. Vi ser dem hver eneste dag. De er flotte, spesielle, eldgamle, det ser vi. De har en historie hver og en, det aner vi. Men vi kjenner den ikke.
Fortellinger om
I årtusen har trær betydd mye for oss mennesker. Vi har beundret dem når de blomstrer om våren og vi forbannet dem når de kaster av seg haugevis med løv. Vi har gått tur forbi dem, vi har gjemt oss bak dem, vi har ligget i skyggen av dem, vi har snakket med dem, vi har risset budskaper i dem. Vi har stelt dem, vi har felt dem. Vi har savnet dem, og vi har glemt dem.
Fortellinger om
trær Lisbeth Dreyer