Socius 2/2017 Framtiden by Socius

LEDER

Hvis det er noe som angår oss alle, så er det framtiden. Spør du bestemoren din kan det hende at hun føler at framtiden er nå, når selvkjørende biler inntar motorveien og hjemmet ditt kan stemmestyres via programvare og kunstig intelligens. Griper vi etter dystopien som sjanger for å fortelle oss om det som kommer, kan det hende vi sier oss enig. Den framtiden Atwood og Huxley beskrev som en skremmende advarsel har mange likhetstrekk med den framtiden som har blitt nåtid. Denne utgaven av Socius setter framtiden under et sosiologisk søkelys. Det går ikke an å snakke om britisk overvåkningssamfunn uten en referanse til panoptikon. Vi kan heller ikke snakke om roboter som arbeidskraft uten å snakke om menneskelig arbeid. Selv utvikling som anses som positiv, som tanken om evig liv, bringer med seg utallige utfordringer. Det er med andre ord lett å se utfordringene enten det er snakk om et framtidig tenkt samfunn hvor mennesker slåss mot androider eller den umiddelbare framtiden som ligger foran føttene dine når du er ferdig student og skal ut i arbeid. Innholdet i denne utgaven avslører at sosiologistudenter er opptatt av utfordringer, men mange er også teknologioptimister. Andre mener at vi må se tilbake for å finne løsningene for framtiden, for eksempel til Framtidslandsbyen. Til syvende og sist kommer vi likevel aldri utenom miljødebatten, som trenger løsninger nå for å verne om framtiden. Med mindre vi skal låne et sjangergrep og anta at den framtiden som venter oss ikke lar seg kjenne igjen i våre villeste drømmer.

Simen Østad

SOCIUS SKRIBENTER Cecilie Wiig Elin Moen Dahl Guri Barka Martins Ingalill Herstad Johanne Rodvang Karoline Marie Aakenes Kjersti Almenningen Kristian Hjelde Kristin Jensen Live Kjos Fjell Maren Fuglesang Mari Tollåli Nathan Rowland Oda Archer Sigurd Eid Jacobsen Solveig Wiland Gruenke Ulrik Finstad LAYOUT Elena Gonder Kristin Jensen Simen Østad FOTO OG ILLUSTRASJON Eivind Mo Andreassen George A. P. Sekkelsten Karoline Marie Aakenes Katja Henriksen Schia Katrine Dåstøl FORSIDEILLUSTRASJON Cathrine Johannesen INFOGRAMMER Simen Østad ANNONSE FOR SOCIUS Anniken Soland

REDAKSJONEN Elena Gonder Layoutansvarlig Julie Hjelde Ellingsen Redaksjonssekretær Marie Sannæss Hoelseth Seksjonsansvarlig Min Sosiologi Oda Moe Bjørkelo / Anniken Soland Økonomiansvarlig Simen Østad Redaktør Suhad Hadi Nettansvarlig

Socius er tidsskriftet for studenter og ansatte med interesse for sosiologi ved Universitet i Oslo. Det er utgitt med støtte fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Kulturstyret og frifondmidler LNU. Innsendte artikler og innlegg står for forfatterens egen mening og representerer ikke nødvendigvis redaksjonens syn. E-post: kontakt.socius@gmail.com Facebook: Socius / Socius-rommet Twitter: @Socius_UiO Instagram: @socius_uio www.socius.sosiologi.org

KORREKTUR Anna Ødegården Kaija Risbakken Judee Isabel Ihasee Bjørgan TAKK TIl Grete Brochmann Opplag: 900 Trykk: BK Foto: Karoline Marie Aakenes

FRAMTIDEN 7 10 14 17 20 24 26 28 32 34

Dystopia’s calling Sci-Fi: en sosiologisk gullgruve Fra Max-burger til coq au vin Jakten på evig liv Å bo og leve for en økolandsby En fremtid med kunstig intelligens The Handmaid’s Tale Robotane kjem Overflater Kampen mot klimaendringer er den «nye arbeiderbevegelsen»

MIN SOSIOLOGI

STUDIELIV 37 38 40 42 44 48 50 52

10 kjappe Fire dager i Amsterdam Til jobbsøkeren Noe for enhver smak Villedere Et møte med verden i Oslo Konferanse for dummies Framtidas seminarer

55 60 62 64

«I feel honored, I feel part of the elite» Min bacherloroppgave Masteroppgaver i sosiologi Min masteroppgave

FRAMTIDEN

DYSTOPIA’S CALLING Text: Nathan Rowland • Illustration: Katja Henriksen Schia

‘This is the way the world ends This is the way the world ends This is the way the world ends Not with a bang but a whimper.’

– T.S. Eliot – The Hollow Men (1925) For decades, we’ve produced and absorbed the ideas and images of dystopian societies. Considered to be surreal depictions of life, is it more accurate to say we’ve already become them? The concept of the dystopian society is one that permeates many modern forms; whether it be music, fiction, film or even political theory. It is a concept of a future society whose traits and conditions would seem undesirable to current cultural norms. As an inversion of the utopian ideal, the word itself conjures up radical yet credible images of a world in which rights have been dismantled, democracies turned autocracy or the abolishment of personal privacy. Though these ideas have remained part of fiction and speculation for years, examples shown herein would show ways in which we have already become the societies that past decades feared we would become.

Big Brother is Watching You George Orwell’s 1984 is a text which deals prominently with one such idea of a dystopian society: a persistent and omnipresent government who maintains surveillance over its entire population. To say something is «Orwellian», we are describing how something is deconstructive of societal freedoms. Often used to describe fictional ideas or situations, this word is becoming more pertinent with each passing day. Sixty-seven years after the publication of 1984, the government of the United Kingdom signs into law The Investigatory Powers Act (IPA) with little to no opposition from its population or its counterparts in British Parliament. With the advent of personal computers and the internet, this charter provides the UK intelligence agencies (MI5, MI6 and GCHQ) the legal mandate to amass large quantities of personal information via electronic surveillance. US whistle-blower Edward Snowden tweeted that «The UK has just legalised the most extreme surveillance in the history of western democracy. It goes further than many autocracies». Sometimes referred to as the «Snoopers’ Charter», this act was formed and passed under the guise

of protection against domestic terrorism, an issue which sustains itself through communication online. Despite its reasoning, this act raises the issues of personal privacy amongst citizens of the United Kingdom as information can be collected and viewed of those not under suspicion of criminal intent. Yet it was the context of domestic crime and terrorism in which the UK government enacted a law which threatens to intrude upon what many consider to be a human right.

War is Peace. Freedom is Slavery. Ignorance is Strength These changes that we can observe in modern democracies such as the United Kingdom and the United States can be related to works even further back in chronology of dystopian texts. In Aldous Huxyley’s Brave New World (1932), the text herein discusses the anticipation of developments in conditioning as well as psychological manipulation towards the populations of nations: «By means of ever more effective methods of mindmanipulation, the democracies will change their nature; the quaint old forms - elections, parliaments, Supreme Courts and all the rest - will remain. The

underlying substance will be a new kind of nonviolent totalitarianism. All the traditional names, all the hallowed slogans will remain exactly what they were in the good old days. Democracy and freedom will be the theme of every broadcast and editorial. Meanwhile the ruling oligarchy and its highly trained elite of soldiers, policemen, thought-manufacturers and mind-manipulators will quietly run the show as they see fit». Huxley demonstrates that the society that we live in is told to us and in turn, told by us. Though we may believe we reside in a democracy, what lies beneath the surface and where power resides is more indicative of how societies like the United States are operated. An indication of this is the recent news of CNN News contributor Kayleigh McEnany resigning from her former role to become the face of a new protrump news outlet. This «Real News Update» is a formatted show more closely resembling that of state TV broadcasts from countries like Russia and Syria; two countries known for their mistreatment towards journalists and freedoms of the press. In their most recent broadcast, Lara Trump hosted the news and detailed the weekly events of her

father’s routine as president, a noticeably un-biased host for such a show. At the end of these updates, the host always signs out with a declaration of «the real news» having been read. This declaration builds upon President Trump’s increasingly vitriolic comments upon mainstream American news outlets and their propagation of «fake news». Political critics attribute this kind of discussion to the rise of «posttruth politics» a form of discourse in which facts are superfluous to the intent of garnering emotion through the use of language.

And the clocks were striking thirteen These are not the only dystopian works which foreshadow changes that we can observe in societies today, but instead a couple which have evidenced their relationship to contemporary socio-political changes. Many other themes which relate to modern-day societies and their dystopian aspects are becoming increasingly pervasive, such as: the proliferation of pain-medication and a drug-reliant population sang by The Rolling Stones in their 60s song Mother’s Little Helper. Or instead, our reliance upon technology and the subversive materials we are subjected to in The Disposable Heroes of Hiphoprisy’s song Television, the Drug of the Nation. The lyrics of these songs, as

well as the texts by Orwell and Huxley, indicate ways in which we have already succumbed to the features of dystopic cultures. But to some, this realisation is not an indication of failure but instead the precipice for where revolutionary change shall occur. One such man was Nye Bevan (architect of the UK’s National Health Service). In 1959, he foresaw the world as it was destined to become, whilst still retaining a glimmer of hope: «When they have got over the delirium of the television, when they realize that their new homes that they have been put into are mortgaged up to the hilt, when they realise that the moneylender has been elevated to the highest position in the land, when they realise that the refinements for which they should look are not there, that it is a vulgar society of which no decent person could be proud…when they realise that all the tides of history are flowing in our direction, that we are not beaten, that we represent the future: then, then we shall lead our people to where they deserve to be led».

SCI-FI EN SOSIOLOGISK GULLGRUVE Tekst: Kristian Hjelde â&#x20AC;¢ Illustrasjon: Eivind Mo Andreassen

Kan sosiologi ha nytte av en sjanger som forsøker å forstå verden ved å se hvor den er på vei? Sci-fi er en undervurdert kilde til inspirasjon for sosiologer. Det er en sjanger som tar for seg hva som kan skje hvis kursen samfunnet har satt fortsetter til sitt forutsette eller logiske sluttpunkt. Et endepunkt hvilket som regel aldri er bra. Det som regnes som virkelig god sci-fi er gjerne gode samfunnsdiagnoser av den sosiale verden skaperen befant seg i, noe som igjen var grunnlaget som skapte sosiologien. Om noe kan sci-fi vise seg som et ypperlig tankeeksperiment for sosiologer, kanskje ikke vanlig i akademia, men en morsom øvelse for å få et perspektiv på verden vi lever i. Sci-fi er et ypperlig redskap for å vise et ganske kjent kjennetegn ved det sosiale fenomenet verdier: de er utrolig skjøre og ikke noe som burde bli tatt for gitt. Det finnes mange eksempler på hvordan verdier har forandret seg over tid, og hvordan noe som var vanlig og bra før nå blir sett på som tåpelig. Men der vi som regel tenker at verdiene vi har i dag er bedre enn de som var før tar sci-fi en titt på hva som kan være skadelig eller tåpelig med verdiene vi har i dag. En forfatter som forsøkte dette var Aldous Huxley, mannen som skrev Brave New World i 1932. Inspirasjonen til å skrive boken kom etter å ha dratt til USA og sett forbrukssamfunnet som regjerte på 1920-tallet. Huxley mente fokuset på materielle goder var forferdelig og at moralen i landet var i ferd med å bli fullstendig ødelagt. Dette kommer frem i boken ved at ingenting er gitt verdi lenger, hele samfunnet er satt sammen for at menneskene som bruker det skal kjøpe så mye som mulig. Et mantra som blir gjentatt av personene i boken er at om noe blir skadet er det bare å kjøpe nytt. Ingenting er verdt å reparere eller beholde. Denne kritikken av et forbrukssamfunn uten ordentlige verdier blir kanskje litt lettere å forestille seg for oss når man ser på hvor mye penger som gikk med til fjorårets klesbudsjett.

Men hvis det finnes et sci-fi verk som best klarer å vise hvor ubetydelig verdiene vi har i dag er så er det Rick & Morty. En tegneserie som tar for seg eventyrene til verdens smarteste menneske; en tungt alkoholisert mann med en usunn besettelse av en spesifikk McDonalds dipp-saus fra 1996. Rick tar med seg sitt nervøse og ganske uskyldige barnebarn Morty på diverse eventyr til ulike planeter, alternative tidslinjer og dimensjoner. Serien viser at med tanke på hvor stort universet er og hvor ubetydelige vi er i det store og det hele har ingen av våre verdier noen særlig betydning. Rick har sett dette med sine egne øyne og legger ikke fingeren imellom når han snakker om hvor idiotisk alle verdier, normer og tradisjoner er. Serien viser også hvordan vi tar enkelte ting for gitt. I en episode befinner hovedpersonene seg på en planet hvor befolkningen er fullstendig under kontroll av et vesen som gjør alle enkeltindivider del av sin helhet. Det er lett å se skeptisk på en verden hvor alle er del av en bevissthet og uten kontroll over sin egen kropp. Men når noen deler av befolkningen blir frigjort tar de opp igjen borgerkrigen basert på formen til brystvortene (prøv å si det høyt i en samtale, skikkelig moro).

«Her kan sci-fi komme i bruk som tankeeksperiment for hvilke betydninger denne holdningen kan ha. 1984 og Minority report er ypperlige eksempler på nettopp denne byttehandelen mellom frihet og trygghet» Tankevekkeren dette medfører er kanskje best summert når en av hovedpersonene sier «I didn’t know freedom meant people doing stuff that sucked». Dette er et poeng Thomas H. Eriksen snakket om i sin bok Trygghet hvor en av motpolene til trygghet er frihet. Eriksen begrunner dette med å skrive om hvordan trygghetsfølelse ofte går på bekostning av frihet. Dette

er noe vi ser i preventive tiltak fra politiet, forskere som Heidi Lomell har skrevet om hvordan preventive tiltak straffer forbrytelser som ikke har blitt begått. I tillegg er det opp til tiltalte å bevise at han IKKE kom til å begå en forbrytelse, vi kan føle oss tryggere, men er det slik en rettsstat fungerer? Her kan sci-fi komme i bruk som tankeeksperiment for hvilke betydninger denne holdningen kan ha. 1984 og Minority Report er ypperlige eksempler på nettopp denne byttehandelen mellom frihet og trygghet. Hvor en viser en verden under konstant overvåkning og den andre en verden hvor ingen har begått noen forbrytelser, men de har fulle fengsler. Et annet fenomen sci-fi har mye godt arbeid om er «oss/dem» skillet. Det er mang en bok som går ut på hvordan det å skape et oss ekskluderer alle som ikke er helt like som oss, altså «dem»/ «de andre». Dette går ikke bare på de som befinner seg utenfor samfunnet eller i utkanten, men tar gjerne også for seg det sosiale hierarkiet man finner i ethvert samfunn. Det mest interessante eksempelet her er spillet Bioshock hvor man oppdager ruinene av en by bygd under vann som grunnleggeren Ryan ville gjøre fritt for alle restriksjoner han mente holdt igjen fremskritt og storhet. Alle ledende skikkelser innenfor vitenskap, industri og kunst ble invitert til å forlate overflateverdenen og fremme sitt felt uten noen hemmende restriksjoner. Det Ryan ikke tenke over var at han trengte noen til å holde byen ren og ellers utføre de arbeidsoppgavene eliten ikke gjorde selv. Han så for seg en by uten et sosialt hierarki, men uten at noen skulle være på bunnen. En ikke veldig gjennomtenkt ide. I tillegg fremmet Ryan et fullstendig fritt marked, men det han ikke kunne forutse var skapelsen av stoffet «Adam». Dette fantastiske stoffet kunne manipulere gener og endre fysisk utseende til det personlige idealet, i tillegg til å gi brukeren superkrefter. Bivirkningene var dessverre avhengighet, galskap og død, en liten pris for å holde markedet fritt. Ryans tanker om det frie marked kan kobles til Adam Smith og hans tanker om den usynlige hånd, særlig med hans preken om «the great chain of progress». Et annet spill som tar for seg hvordan vi skaper et skjørt og ganske kunstig skille mellom oss og dem er Fallout 4, hvor enkelte mennesker kjemper innbitt mot menneskelignende androider. Utover spillet kommer sterke argumenter for at selve bevisstheten til androidene ikke er ekte, men noe skapt av vitenskapsmenn og plantet i dem. Sosiologer kan

da gjerne påpeke hvor mye mennesker påvirkes utenfra. Alle våre holdninger og meninger er noe vi har kommet frem til etter at vi har fått inntrykk og sanksjoner fra omverdenen. Mye av vår oppfattelse rundt etiske spørsmål er inntrykk fra barndommen, hva voksne sier og hva vi ser voksne gjøre påvirker oss. Med litt fantasi er det ikke så mye som skiller bevisstheten til en androide ment å være 25 år, som ble tenkt ut av forskere og lastet ned på et minutt, og bevisstheten til en 25-åring som ble bygget opp i løpet av 25 år.

«Sosiologer kan da gjerne påpeke hvor mye mennesker påvirkes utenfra. Alle våre holdninger og meninger er noe vi har kommet frem til etter at vi har fått inntrykk og sanksjoner fra omverdenen» Forhåpentligvis har du nå litt mer forståelse for at scifi og sosiologi har mer til felles med hverandre enn det man kanskje skulle tro. Ikke bare det at begge er ment å være samfunnsanalyser, men begge kan inspirere hverandre. Der god sosiologi kan vise til samfunnstrender som vil kunne skape god sci-fi kan god sci-fi inspirere sosiologer til nye tankebaner. Og om ikke nye tankebaner vil også sci-fi kunne fungere som tankeeksperimenter enhver sosiolog kan bedrive.

Anbefalt sci-fi The Last of Us (spill) Fahrenheit 451 (bok) V for Vendetta (grafisk roman/film) Stranger Things (tv-serie) Arrival (film)

FRA MAX-BURGER TIL COQ AU VIN INGALILL BLIR VOKSEN Tekst: Ingalill Herstad • Illustrasjon: Katrine Dåstøl

Masteroppgaven er levert. Studielivet er over. Nå starter voksenlivet. Hva kreves egentlig for å bli voksen? Er det rom for meg? Og hvordan leverer man egentlig selvangivelsen? Denne teksten er dedikert til alle dere som er over 27 år og som fortsatt bor i studentbolig. Eventuelt deg som bor i et skittent kollektiv med tre gutter på 19 som enda ikke har lært å ta ut av oppvaskmaskina. Til alle som må sitte på barnebordet i bryllup fordi du ikke fikk en pluss en, og bordkortene må være i partall. Til deg som er arbeidsledig eller som vi liker å kalle det – nyutdanna. Til deg uten en plan for fremtiden. Og til deg som er evig student og er i ferd med å bli fast inventar på Blindern sammen med Fredrikke og statuen «delt form». Men mest av alt er denne dedikert til mine venner på Blindern. Takk for alt. Og lykke til! Jeg tenkte lenge at det meste burde være klart innen fylte 25. Når man snakker om fremtiden er det som en nesten ferdig fargeleggingsbok, hvor du bare må fylle inn de manglende rutene etter en bruksanvisning. Først skal man reise et år rundt i verden og finne seg selv. Kanskje være frivillig i en løvepark. Kanskje ta ex-phil på Bali. Så skal man ta en utdanning, som selvfølgelig fører til en bra, stabil jobb rett etterpå. I

studietida møter du drømmekvinnen/mannen som du drar på ferieturer til vingårder i Italia med. Så, når du har nådd toppen av karrieren, forloves dere, har et stort bryllup med mange vakre mennesker, rørende taler og en flåsete sang fra bestejentene. Dere kjøper hus, og du bytter til en roligere jobb på landet. Du er lei av maset i byen. Alle har fått unger, og det er snart din tur. Og så fyller du 30. Sånn ble ikke livet mitt. Jeg er blitt 27 og fremtiden er allerede her, med det ansvaret det innebærer. 27 år betyr nesten 30. Det er noe med det tallet som gir høyere forventninger. Jeg er i en alder med et klart veiskille. På den ene siden de som setter pris på Hardangerbestikk og lav rente. På den andre vi som drømmer om oppvaskmaskin og døgnåpen Max-burger. Og det blir færre og færre i den siste kategorien. Hver gang jeg møter vennegjengen er det en ny forlovelse, ny jobb eller en ny graviditet. Mine nyheter spenner fra nye kleshengere til historien om Tinder-daten fra helvete. Vil jeg også ende opp med å si nei takk til en kveld ute for å heller lage coq au vin med kjæresten? Jeg starta på universitet i 2009. Åtte år senere har jeg levert masteren. Det tok noen år med vandring

i gangene på UiO og veldig mye «er du ikke ferdig å studere snart?» og «men da har du vel jobbet mye ved siden av studiene da?». Men jeg har elska tiden som student. Når livet er sånn at man kan møte opp klokka 10 og være tidlig ute. Lange dager på Trygve kaffebar. Ny kunnskap. Fantastiske samtaler. Gode vennskap. Jeg kjenner faktisk ikke til et liv utenfor UiO. Hvordan er det egentlig der ute i den virkelige verden? Vil de like meg der? Og vil jeg like meg der? Vil jeg til slutt miste forbindelsen til UiO og livet jeg har kjent til nå? Og nå er altså fremtiden, som en gang lå så langt unna, her. På tide å bli voksen. Voksen innebærer å sjekke av følgende ting: Hus/leilighet (ekstra poeng for landlig beliggenhet), barn, jobb fra åtte til fire, lappen, bil, holde middagsselskap, vinkjøler, kjæreste, lage coq au vin, forlovelse, bryllup, videreutdanning, verktøykasse, platting (denne gir automatisk 10 poeng pr. kvm). I følge denne lista ligger jeg langt etter skjema. En gang sa en venn av meg at jeg har minuspoeng i voksenpoeng. Dette har nok mye med livstilen min å gjøre. For dere som ikke kjenner meg. Jeg bor på pikehjemmet og deler kjøkken med seks andre. Jeg

eier ingenting, og har en tom sparekonto. De pengene jeg får inn går til øl og take-away. Jeg liker ikke å stå opp før 10. Jeg er ikke glad i toppturer og paddleboard. Jeg vet ikke hvordan jeg leverer selvangivelsen. Eller hvordan man beregner skatt. Jeg forstår ikke noe av selveierspråket. Eller konseptet renter. Jeg må fortsatt vise legg og blir ofte spurt «hvor gammel er du egentlig?». En gang jeg hadde skolebesøk sa en elev at hun synes det var så rart at man kunne være så ung når man er voksen. Jeg er enig.

«Og nå er altså fremtiden, som en gang lå så langt unna, her. På tide å bli voksen» Men nå skal jeg liksom begynne å sjekke av disse boksene. Jeg befinner meg plutselig i en framtidsroman. Alt som skulle skje, skal skje nå. Jeg har snakka masse om å ta lappen når jeg er ferdig å studere. Jeg skulle begynne å date. Så langt har jeg bare lastet ned tinder og sveipet forbi fantastiske profiler som «Trond 29 – har gått livets harde skole» og «Kristoffer 31 – du må være glad i å være ute i skog og mark. 189 høy». Så søker jeg jo jobb(er) da. Og jeg har trent i hvert fall én gang. Kanskje vi aldri blir helt voksne? Jeg føler

vi fortsatt er usikre på oss selv i en alder av 50. Det nye er fortsatt skummelt. Og forelskelse er akkurat like vondt som da man var fjorten og satt i hjørnet på skolediskoen og så han du hadde crush på kline med hun populære i 9B (Artisten Robyn føler tydeligvis fortsatt det samme). Er det egentlig så hast med å bli voksen? Det verste som kan skje vil jo være å plutselig våkne opp en dag i et ekteskap hvor vi verken hater eller elsker for mye. Alt er helt sånn ok. Og vi har tre unger. Og en hund. Som vi ikke liker sånn voldsomt (jeg liker hunden best, men det kan man jo selvfølgelig ikke si). Og et hus på landet med masse gjeld. Jeg gruer meg til jobb hver dag, og ettermiddagene består i å klage over rot, hente ungene og kjøre de til fotball, ballett og Rumpeldunk (jeg ser for meg at vi i fremtiden klarer vi å få kosteskaft til å fly), pusse opp (vi må nok lage enda en platting), og se på intetsigende serier på tv (sikkert et konsept som «skal vi drive med romfart» – en moderne vri på «skal vi danse»). Samtidig vet jeg ikke hva jeg ønsker for fremtiden. Jeg prøver å se kortsiktig på det. Ønsket er å ha penger til husleie, øl og take-away. Kanskje jeg skal begynne å skrive framtidsromaner om det å bli voksen, heller enn roboter? Eventuelt å utvikle Paint-kunsten min og søke kunstnerstipend? (NB: Forfatter har blitt

gjort oppmerksom på at Windows planlegger å slutte med Paint). En venn av meg tror ikke jeg kommer til å overleve lenge. Basert i det store antallet fall og andre ulykker. Det er sannsynlig at jeg dør mens jeg sykler. Jeg har enda ikke anskaffet hjelm. Og jeg har allerede tryna på skateboard i år. Kanskje jeg burde utnytte de dagene jeg har igjen. Redde verden. Ta en eat-pray-love. Men jeg vil nok mest sannsynligvis bare sitte og se på Netflix uavhengig om jeg bor i Oslo eller på en Yoga-retreat i India. Jeg må nok finne noe annet å gjøre. Pakke kofferten og ta en Nora. (Ref. Ibsen, ikke SKAM). Reise fra alt kjent og finne meg selv i fremmede land. Så kan Helmer sitte der med ungene og hunden og lånet. Han finner sikkert en annen lerkefugl som drømmer om en rolig tilværelse på landet. Aller først må jeg gi slipp på studielivet. Og det skal jeg. Når jeg er ferdig med å ta Skam-emnet.

«Det verste som kan skje vil jo være å plutselig våkne opp en dag i et ekteskap hvor vi verken hater eller elsker for mye. Alt er helt sånn ok. Og vi har tre unger» Med dette avslutter jeg mine historier i Socius. Jeg ønsker alle lykke til. Mest av alt til meg selv. Jeg tror jeg vil trenge det.

JAKTEN PÅ EVIG LIV

Tekst: Johanne Rodvang • Illustrasjon: George A. P. Sekkelsten

Ønsket om å finne livets kilde har fulgt menneskeheten i alle tider. Hva vil skje hvis forskerne klarer å knekke koden, slik at vi kan leve evig? I vår gikk tv-serien Evig ung på NRK, her fikk vi blant annet innblikk i forskningen som skal finne ut hvordan mennesker skal kunne leve lengre. Mange av de som deltar i serien er så ivrige etter at man skal gjøre store framskritt i denne forskningen, men det som ikke tas opp er hvilke konsekvenser det kan få for verden vi lever i og samfunnene vi har bygd opp. En drastisk økning i levealder på kort tid vil kanskje ikke være så enkel å håndtere.

Evig ung Det eneste vi vet sikkert, er at vi skal dø, sies det. Men det sies også at lykkelige mennesker lever lenger. Det er også forskning som viser akkurat dette, at friske og lykkelige mennesker ser ut til å få lengre tid her på jorden. Selv har jeg aldri tenkt på at jeg kom til å bli voksen engang. Men å kunne leve et langt, friskt og lykkelig liv er jo absolutt å foretrekke fremfor alternativene. I NRK-programmet Evig ung er programlederen på jakt etter kuren mot alderdom og død. Hun reiser rundt for å finne ut hvordan mennesker som har nådd en høy alder har kommet dit, og snakker med forskere

for å finne ut hvor langt de har kommet i prosessen med å finne nøkkelen til evig ungdom eller evig liv. Noen av forskerne hevder at alderdom er en sykdom som det må finnes en kur mot. De forsker på hvordan både kroppen og hjernen skal kunne bli friskere og vare lenger, både for oss som lever nå og for senere generasjoner. Alle vi møter på veien forsøker iherdig, og på forskjellige måter å finne sin nøkkel til å leve lenge. Og om de dør, er det selvfølgelig muligheter for å kunne gjenoppstå – etter å ha tilbragt mange år, fylt med frostvæske i stedet for blod, i en iskald termos. Når man har funnet ut hvordan man så kan vekke opp de frosne kroppene (eller det rimeligere alternativet, hodene), håper de å få se sine nære, kjære og kjæledyr igjen.

Vil vi alle leve evig?

Tenk å våkne opp noen hundre år frem i tid, og skulle starte et nytt liv der. Eller se for deg en som levde livet sitt på begynnelsen av 1700-tallet, før bilen, flyet, telefonen og internettet og ruter’n. Og så de enorme omveltningene som sannsynligvis vil skje de neste par hundre åra. Vi lever i en verden hvor man higer etter stadige fremskritt og smartere teknologi. Endringene fram til vi har kommet dithen i teknologiens utvikling til at vi kan vekke opp mennesker fra de døde vil være store. Tiden der menneskehjernene kan styre robotkroppene er tiden noen drømmer om. Menneskene som driver med dette og som vi møter i serien, kan sies å være en gruppe veldig privilegerte mennesker. De elsker livet sitt og vil holde på det så lenge de kan og for enhver pris. Andre er kanskje ikke like heldige, eller så lykkelige at de ønsker å leve evig.

Det er mye spennende i forskningen på å forlenge liv. Blant annet forskes det på hvordan man kan bekjempe Alzheimers. Om man finner et svar på dette, vil det endre livet til en stor gruppe mennesker og gi dem en mye bedre alderdom. Dette er forskning vi kan heie frem. Vekking av de døde er jeg for min del litt mer skeptisk til. Det er det flere grunner til.

Jeg snakket en gang med en dame på 103 år. Damen var sprek som en fole, men var skuffet hver gang hun våknet opp om morgenen. Hun hadde mistet alle. Hun hadde ingen venner igjen, ingen søsken, hun hadde til og med overlevd sine egne barn. For henne hadde nok lykken vært å ha gode mennesker rundt seg, som hun var glad i. Det hadde hun ikke lenger, og hun var klar for å gå videre. Jeg kan ikke se for meg hvor ensom hun følte seg. Og selv om jeg tenker at man må nyte livet mens man har det, og gjøre det beste ut av det, så skjønner jeg at det å skulle leve ”evig” når alle man har hatt kjær er borte ikke er enkelt. Det er heller ikke noe jeg ønsker for meg selv. God helse er tydeligvis ikke alt, selv om den kan gjøre alderdommen bedre.

Bærekraft Miljøutfordringene vi står foran i dag er store. Generasjonene etter oss skal leve på denne jorden som må tåle stadig mer forurensning, vi står overfor en tid med klimaforandringer og det er store områder i verden med dårlig tilgang på både mat og rent vann. I fjor satte jorden faktisk rekorder i både temperatur, havnivå og forurensning. Folk sulter og er rammet

av nød, samtidig som verdens befolkning øker med stormskritt. Hvis vi da dropper å snakke om de etiske utfordringene med forskningen på å endre genmaterialet i fostre og å utvikle menneskeorganer i griser for at noen skal få kunne leve lenger (noe vi selvfølgelig ikke bør), må en fortsatt ta på alvor at jordens bærekraft er begrenset. Det er stor uenighet om hvor stor befolkning jorda vil ha ressurser til å opprettholde. Uansett vil vi måtte finne bedre måter å benytte oss av ressursene vi har, og finne løsninger for å kunne produsere nok mat til å brødfø alle.

Samfunnet Et annet spørsmål er hvordan samfunnet vårt vil se ut, om levealderen øker dramatisk på kort tid. Levealderen i Norge har økt med over 30 år siden de første tallene til SSB i 1846, da den forventa levealderen var på rundt 50 år. Nå er forventet levealder for både kvinner og menn 80 år. Babyboomen i etterkrigstiden har gitt oss en eldrebølge som holder på å treffe oss. Med den aldrende befolkningen vil en mindre del av befolkningen sørge for en økende del av befolkningen, både når det kommer til pensjoner, medisinsk behandling og omsorg. Vi skal ta vare på denne delen av befolkningen, og sørge for at de får en god og verdig alderdom. Forskere spår at om ikke altfor lenge, kan vi mennesker forvente å leve til vi er 120 år, mens andre snakker om 200 år. Hvis eller når de finner svarene på hvordan vi kan leve lenger, hva vil da skje med samfunnet vårt? Dette vil endre både pensjonsalder, trygdeordninger

og ikke minst familiestrukturer. Samfunnet vil være avhengig av at økningen i alder vil bety flere friske år og ikke flere syke år. På denne måten vil man kunne jobbe lenger enn den nåværende pensjonsalderen og være ressurser for samfunnet – for å jobbe i 67 år og ta ut pensjon de neste 130 årene ville nok ikke være ideelt, med mindre maskinene har tatt over jobbene, og dermed sørger for produksjon og tjenester som samfunnet trenger, innen den tid.

«Andre er kanskje ikke like heldige, eller så lykkelige at de ønsker å leve evig» Livets gang Om jeg kunne, skulle jeg ønske besteforeldrene, resten av familien og vennene mine ville være her for alltid. Selvfølgelig vil man helst ikke miste mennesker man er glad i. Men å tenke at de, eller jeg, skal leve evig, koste hva det koste vil, ville være urettferdig for de som kommer etter oss. Vi skal elske livet og feire det mens vi har det. Men vi må også innse at det er livets gang at noen skal en dag ta over våre plikter og vårt ansvar for jorden vi lever på. De skal forhåpentlig kunne leve, elske og være, på samme måte som vi har gjort, i en verden som gir så mye godt. De skal kunne puste frisk luft, drikke rent vann og nyte vakker natur, slik vi har gjort og slik generasjonene før oss har gjort.

Å BO OG LEVE FOR EN ØKOLANDSBY Tekst: Marie Sannæss Hoelseth • Foto: Ida Falchenberg/ Hurdal Økolandsby

Toget forlater Oslo 11.55, etter et bytte til dagens første bussavgang fra Gardermoen ankommer jeg 13.15: Hurdal Økolandsby. En idé, et fellesskap, en framtidsvisjon for å bo, virke og dyrke. På busstoppet møter jeg Ida, 26, som skal være min inngang til dette nabolaget. Ida jobber som yogalærer på Hadeland folkehøgskole, fra tidligere har hun en bachelorgrad i filosofi fra UiO. Hun forteller at hennes elever fra folkehøgskolen er i økolandsbyen et par ganger i året, og hjelper til på jordet, bidrar til fellesskapet, noe som blir en veldig god opplevelse for alle. Jeg skal forstå senere at fellesskap er et nøkkelord i dette nabolaget. Ida begynner med å forklare at økolandsbyen har to ulike sider, en side hvor man bor og dyrker og en side med mer offentlige bygg. Sistnevnte består av en gammel skole som er bygd om til en kafe, bakeri og restaurant. Nabohuset består av fellesmøtelokaler, gymsal og scene, eller som Ida kaller det, «community areas». Dette har som mål å bli området for næringsdriften til Hurdal Økolandsbys beboere, hvor man kan ha kontorer og lokale virksomheter. Denne delen blir kalt «framtidssmia», de resterende områdene kalles «gården» og «boligene».

Økolandsbyen Ida tar meg med på en rundtur i området, og første destinasjon er prestegården, som var utgangspunktet for økolandsbyen for over ti år siden.

Hvor lenge har du bodd her, og hvorfor falt bostedsvalget akkurat her? – Jeg har bodd her i et år, jeg og min forlovede kjøpte hus i fjor sommer. Når vi fant ut at dette fantes så kjøpte vi med en gang, og sånn er det for veldig mange som bor her. Fra man fant veien hit og oppdaget det har det gått én til tre uker, man ser det og slår til. Tidligere har jeg bodd i Oslo. Og de aller fleste andre her kommer fra Oslo, og fra en del andre land. Vi er elleve nasjonaliteter som bor her, men de fleste kommer fra en storby. Det er litt forskjellig vekting ved å bo i en økolandsby. Først så er det fellesskapet, man har en stor familie, som var hovedgrunnen for oss. I felleshuset på gården har vi masse fellesarrangement, fellesmiddager og fester mange ganger i året. Barna vokser opp sammen. I dag er det planleggingsdag i barnehagen, så det er masse barn her og leker. I tillegg til fellesskapet er det mange som er opptatt av økologi og av å bo nærme naturen. Også er det variasjon blant folk som bor her, gamle og unge.

Er det noen likhetstrekk ved de som bosetter seg her? – Jeg syns at folk er veldig åpne, at de har lyst til å være sammen. Lyst til å ikke bare være små familier, men at felleskapet skal være en del av hverdagslivet. Vi vil leve sammen på en ny måte, men vi vet jo ikke helt hvordan, så av og til føler jeg at vi er et sosialt eksperiment, at vi prøver å finne en ny måte å leve sammen på. Vi har spennende diskusjoner der vi prøver å finne ut av det. Ellers har vi seminarer der vi snakker om hva vi vil: Hva er intensjonen med å bo

sammen, hva er det vi vil få til her, hva vil vi tilby de som kommer på besøk. Vi er fortsatt i en startprosess for å finne ut hva dette stedet skal være. Vi har forskjellige ideer, bakgrunner og ønsker, som vi skal få til å bli en ting, det er en prosess vi er i akkurat nå. Andre likhetstrekk med de som bor her er at mange pendler og mange jobber hjemmefra. Det er det som er tanken for «framtidssmia», et sted man kan ha kontorlandskap, og noen sitter å jobber der allerede, og andre er kanskje i Oslo en eller to ganger i uka. I dag finnes det en helsekostbutikk, en familiebedrift som re-designer gamle møbler, bakeri, kafé og restaurant, som drives av økolandsbyens innbyggere.

Husene På starten av 2000-tallet hadde kommunen åpnet for at initiativtakerne til økolandsbyen fikk kjøpe prestegården. Ida sier at mange tenker nok på økolandsby som dette her, når hun viser meg de første husene de ti familiene bygde for nå 15 år siden. Det er halmhus, bygd for hånd, som er av enkel standard. Den gang trodde de at de skulle bo der ett år eller to, men det ble 10 år. Det er noen ildsjeler som har stått i prosessen og holdt ut. – Også er det noen av oss andre som er heldige og får komme hit nå når det er ferdigbygde toppmoderne hus, legger Ida til. Vi går en natursti opp fra gården og til de nye boligfeltene. Mellom grantrærne skimtes de toppmoderne trehusene, som ikke minner om noe av det vi så nede på prestegården. Vi kommer til boligtun 1, det første av flere boligtun som skal bygges ut, som

består av 70 boliger, og det er her Ida bor. Kan du si litt om hva som gjør husene bærekraftige? Det er jo solcellepanel på taket, byggene har ikke noen giftstoffer i materialene, produksjonen er bærekraftig, alt er lokalt, som at trærne er herfra. Det er viktig å vise at man ikke trenger å leve i steinalderen for å leve bærekraftig. Man kan kombinere det med moderne teknologi. Det er en ny måte å bo på fremover, både byggemessig, sosialt, og i matveien, det skal vise en måte man kan leve på sammen, og som ikke skader naturen. Som mange andre her solgte Ida og forloveden leiligheten i Oslo og fikk enebolig for samme prisen i økolandsbyen. Vi går inn i huset hennes, og jeg får en omvisning: Hun legger ut om de gode systemene og teknologien økolandsbyens innbyggere, utbyggeren og strømleverandøren har utviklet i samarbeid. All bekledning og inventar er i heltre, i stua står en klebersteinsovn som eneste varmekilde i første etasje. Huset er veldig godt isolert, og veggene er pustende, dette kjenner Ida på inneklimaet. Særlig i kontrast til 50-tallsblokken hun hadde i Oslo. – Det føles helsefremmende å bo på denne måten, det blir renhet i luften og i maten.

Fellesskap i alle ledd Hva er den største kontrasten fra byen? – Den største kontrasten fra byen og hit er nettopp fellesskapet. I byen bodde man i blokk, og bodde enda tettere på mennesker, men visste ikke hvem noen var. Man sa så

vidt hei til hverandre og så hverandre ikke i øynene. Og så kommer man hit der det skal være et fellesskap; man skal bety noe for hverandre. Man er ikke i familie, men likevel skal man være litt «extended family». Dette samholdet, og mangelen på det i storbyene, tror jeg er grunnen til at mange vil bo på denne måten.

Skiller økolandsbyens innbyggere og kultur seg fra resten av Hurdal? – Ja, til en viss grad gjør de nok det. I starten var det nok mange i Hurdal som var skeptiske til hva som skjedde her. Fordi de tenkte på en økolandsby som noe fremmed og rart, det er bare en gjeng med hippier. Men vi har jo blitt elleve forskjellige nasjoner, så det ble internasjonalt, folk kom fra storbyer, så det var nok litt rart i starten. Jeg ser jo at jo mer tid som går blir folk mer nysgjerrige og positive til den bærekraftige satsningen i hele kommunen. Noen var nok skeptiske, men det roer seg litt. Når det kommer til yrker har Ida inntrykk av at mange i Hurdal jobber på Gardermoen, da det bare er 20 minutter unna, ellers i kommunen, og noen i byen. Hun forteller at det i økolandsbyen er flest som jobber i byen, men at de prøver å finne noe lokalt. Dette mener hun er vanskelig på grunn av at kommunen er liten og innbyggertallet har økt så fort. Når jeg spør om utdannelsesbakgrunn til innbyggerne i økolandsbyen sier Ida at det kan være litt andre yrker der enn ellers i kommunen. Hun forteller videre at noen er godt bemidlet i utgangspunktet i økolandsbyen. – Hvis du tenker på Hurdal kommune, så er økolandsbyen ganske mye dyrere enn resten av

kommunen, fordi man betaler for det produktet man kjøper. Noen har nok strukket seg økonomisk for å betale for den verdien, mens for andre kommer de fra byen og har god råd. Så det er hele spekteret.

Hurdal Økolandsbys påvirkning For over ti år siden gjorde Hurdal kommune det mulig for økolandsbyen å etablerer seg og vokse frem. Hvordan har økolandsbyen påvirket Hurdal

kommune?

– Kommunen håpte og håper på at økolandsbyen skal gå foran som et eksempel for en bærekraftig levemåte. Ida forteller at økolandsbyen, til tross for at den er privat, har et tett samarbeid med kommunen. Økolandsbyen ville til en kommune der de var ønsket fordi de ville ha et tett samarbeid med kommunen, de ville ikke at økolandsbyen skulle bli noe sært og rart ved siden av samfunnet. De ville være i samfunnet, i nær kontakt med det offentlige, så de kan påvirke og være en del av det. Og vise at det er en bærekraftig måte å bo på i framtiden og ikke bare noe på siden som noen avstikkere. På begynnelsen av sommeren ble den årlige bærekraftfestivalen arrangert, som kommunen satser på. Det tar tid å bygge opp bærekraftige tiltak, da Hurdal er en liten kommune med begrenset økonomi. Kommunen har tegnet opp en sentrumsplan for de neste ni årene. I Hurdal sentrum kommer økolandsbyens påvirkning frem gjennom en bærekraftig byggestil på de nye husene. Felles bilkollektiv har blitt etablert, så ikke

alle trenger å ha bil, og til høsten kommer det mer kollektivtilbud til kommunen. – Det blir bra når bussene kommer, da vil det ta kun en time til Oslo S , og det blir lettere å pendle.

Hva tenker du om denne måten å bo på, vil det bli mer utbredt? – Ja, det håper jeg absolutt. Det er en veldig fin måte å bo på, og veldig fint for naturen og dens ressurser. Så jeg har veldig tro på denne måten å bo på. Å se at dette funker tror jeg er viktig for folk. Vi som bor her er jo et testprosjekt, og ikke bare et sosialt eksperiment på alle måter. De moderne systemene må vi være tålmodige med, de prøver ut nye ting og bytter ut. Det må man være med på, men det er også det som er morsomt med å bo her. I tillegg får vi mye oppmerksomhet fra politikere, den årlige bærekraftkonferansen er også med politikere som diskuterer denne levemåten. Dette er jo det første forsøket på å praktisere en slik levemåte. Derfor er det særlig fint å se at det vekker mye interesse i ulike fagfelt og fra utlandet, folk kommer for å se og få omvisning. Internasjonalt sett er nok dette også en av de mest moderne økolandsbyene. På turen i økolandsbyen møter vi også på Kristin. Hun er en av initiativtakerne fra 2002, som fortsatt lever og jobber for økolandsbyen. Jeg får utvekslet et par ord med henne, og jeg spør henne det jeg forstår som det mest essensielle for økolandsbyens framtid; Hva gjør at dette kan bli en levemåte som flere beveger seg mot?

en time unna Oslo. Landsbyen skal være moderne og ha ny teknologi, i tillegg til å inneholde det som det moderne samfunnet tilbyr. Denne levemåten vil utvikle seg andre steder. Hurdal Økolandsby er ikke en øy, det er en del av en utvikling man ser overalt. Det er flere som interesserer seg for miljø og økologi, som å dyrke i byen, det er vi en del av. Jeg pleier å si at Hurdal Økolandsby ikke er «the way», men det er en sti av mange ting som skjer. Hun ser at folk som kommer på besøk fra kommuner, pensjonister eller enkeltpersoner blir inspirert til å skape andre ting. – Det er initiativer rundt i landet, og vi samarbeider med alle kommuner som ønsker å skape en økolandsby i sin kommune. Det er ikke nødvendigvis etter vår modell, men kanskje inspirert av den. Formålet er det samme, det skal vare og det skal være livskvalitet, som er en side ved bærekraft. På vei tilbake til bussholdeplassen forteller Ida hva hun tenker om Hurdal Økolandsbys vekst fremover. Hun er spent på de menneskene som kommer i byggetrinn 2 og 3. De kan være ulike fra de som hoppet på ideen med engang, de har ventet litt lenger. Det kan likevel føre til enda mer mangfold, hvis det kommer litt forskjellige personlighetstyper. Hurdal Økolandsby har vært gjennom mange faser. Mange av de som bor her nå har ikke sett det en gang. Vi hopper på løpet i forskjellige steg i prosessen, og det er fint. Det gjør det til en levende økolandsby, som hele tiden er dynamisk og i utvikling.

Tanken her er at du ikke skal behøve å gi slipp på så veldig mye for å leve bærekraftig. Krav til beliggenheten for ti år siden var at det skulle være maks

EN FREMTID MED KUNSTIG INTELLIGENS Tekst: Kristin Jensen • Foto: George A. P. Sekkelsten

Robotene blir stadig mer menneskelige, og kan allerede dikte og male kunstverk. Samtidig er automatisering en utfordring som bare vil øke i fremtida. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vi omgir oss med en økende mengde intelligente maskiner, og de blir smartere og smartere. Med langt kraftigere «hjerner» har roboter kapasiteten vi mangler til å oppfylle den rasjonelle valgteorien i teoretisk forstand. For eksempel kan maskiner overgå mennesker i diagnostisering og behandling av pasienter. Det er lett å forstå at legeroboter kan være presise når det gjelder konkrete, fysiske problemer. De elektroniske kretsene fungerer omtrent en million ganger raskere enn våre biokjemiske systemer. Men det finnes også virtuelle psykologer som hjelper pasienter med PTSD og sosial angst fra en tv-skjerm. De analyserer kroppsspråk, ansiktsuttrykk og stemmebruk for å vurdere personens lidelse, og har stor treffsikkerhet. Hvordan ville du reagert hvis du fikk time hos en robotpsykolog istedenfor hos et menneske?

Siri sier unnskyld Når vi snakker med Siri har vi allerede en interaksjon med en slags kunstig intelligens. Hun oppleves både

som ganske smart og veldig dum. Hvis man stiller de riktige spørsmålene kan man innimellom få ganske morsomme svar. Og gjør hun feil eller får kjeft, ber hun om unnskyldning. Dette er selvfølgelig noe hun er blitt programmert til å si – men vi mennesker er da også blitt opplært til å si unnskyld når vi har gjort noe galt? Det er jo blant annet dette som skjer i sosialiseringen vi er så opptatt av. Så hva er egentlig forskjellen på sosialisering og programmering – moralskt sett? Der mennesker har nervesystemet, har roboter elektriske impulser. Forskjellig – men også ganske likt. Vi kan se på internaliserte normer som en slags kode for maskiner. Vi sliter med å bryte dem, fordi de sitter så innprentet i oss. Maskiner kan selvfølgelig ikke føle en trang til å bryte dem slik vi noen ganger kan. Ikke ennå i hvertfall. Det er vanskelig å se for seg roboter med egne følelser, men en snartur innom science fiction-verden viser oss flere potensielle bilder. Hvordan skal vi forholde oss til dette om det skulle bli en realitet? Skal roboter ha egne rettigheter, skal de på noen måte omfattes av grunnloven? Hva med straff? Roboter skal selvsagt ikke ha lov til å skade mennesker, men hva om vi snur det andre veien – skal mennesker straffes for å skade roboter? Spørsmålet om hvordan

man definerer en person har vært sentralt i debatten rundt selvbestemt abort. Samme problemstilling kan også bli viktig når det gjelder roboter. Det har stor praktisk betydning for lovgivningen. I noen fremtidsvisjoner jobber roboter som menneskers personlige slaver, uten at noen tenker videre over det. Hvis vi likestiller roboter med mennesker vil jo ikke dette vært noe annerledes enn menneskeslaver, noe som i dag ses på som galt de fleste steder i verden.

Utfordringer på makronivå Og så det faglige spørsmålet: hvordan skal sosiologer forholde seg til dette? Den nye teknologien kan få store følger for hvordan vi organiserer samfunnet. Med muligheten for roboter som overtar arbeidsoppgavene våre, kommer også mange utfordringer. Arbeidsløshet som følge av automatisering blir sett på som en av flere slike, men det er ikke sikkert det blir så problematisk som det føles akkurat nå. Det er fare for at lønnsforskjellene blir mange ganger så store som det de er i dag. Robotskatt er et tiltak som har blitt foreslått for å forhindre dette. En annen løsning som har blitt nevnt, er at vi må arbeide mindre og dele på jobbene som finnes. Andre foreslår borgerlønn, og noen ser for seg et samfunn hvor det ikke er behov for at mennesker arbeider. Dersom det skulle bli en

realitet, kan det gå flere veier. Vil vi bli frigjort fra det tidkrevende arbeidet og endelig få muligheten til å realisere oss selv? Vil vi ende opp som late sofagriser som kommanderer en robotslave rundt i huset? Selv om det kan høres deilig ut med helårsferie, ligger mye meningsdanning og identitet i yrkene våre. Hvilke konsekvenser vil eventuelle meningstap få? I Norge er vi allerede lite opptatt av jobb og karriere sammenlignet med andre land i Europa. Frivillig arbeid, idrett og naturopplevelser står sterkt hos mange av oss, og kan tenkes å bli enda viktigere i en slik fremtid. Men det kan også hende at narkotiske stoffer og rusavhengighet blir vanligere.

«Der mennesker har nervesystemet, har roboter elektriske impulser» Mye gjenstår før vi kommer til et punkt hvor de er menneskelige på alle områder, men samtidig går utviklingen raskere enn noen gang. Kanskje det skjer snart, kanskje det aldri skjer i det hele tatt. Kanskje et like interessant spørsmål foreløpig er hvordan vi blir formet av teknologien, heller enn hvordan den blir formet av oss.

OMTALE

THE HANDMAID’S TALE – EN GRØSSENDE DYSTOPI Tekst: Cecilie Wiig • Illustrasjon: Haider Ahmad

En provoserende fortelling om lav fruktbarhet, mektige menn og religiøs legitimering i det som tidligere var kjent som USA. TV-serien er dyster, skarp og visuelt lokkende – et av årets høydepunkter. The Handmaid’s Tale er en ny, amerikansk tv-serie laget av produsent Bruce Miller, og er basert på en eldre novelle av Margaret Atwood med samme navn. I dramaet møter vi fortellingen om en dystopisk fremtid i et totalitært samfunn, der de ekstreme kristne fundamentalistene av nasjoanen Gilead har tatt over makten over det som tidligere var kjent som USA. Dette skjer i en tid der fruktbarheten er nesten ikke-eksisterende på grunn av forurensning og miljøkatastrofer i forbindelse med krigføring. Lederne av Gilead bruker religion og den store frykten for barnløshet som legitimering for undertrykkelse, og som legitimering for å manifestere sine nye og svært

kontroversielle riter. Med dette følger en total omstrukturering av samfunnet og hverdagen, spesielt for kvinnene. Nasjonen organiseres nemlig gjennom et hierarkisk regime bestående av menn og nye sosiale klasser oppstår. Kvinnene mister sine rettigheter, men noe av dette avhenger også på hvilken sosiale klasse kvinnene befinner seg i. Alle kvinner forbys å jobbe eller kontrollere egne økonomiske midler. Midlene blir i stedet overført til nærmeste mannlige slektning eller ektefelle. Nasjonens kvinner fratas sine tidligere selvstendige liv, og blir redusert til en ressurs: en livmor som potensielt kan bære frem et barn. Kvinnene blir statlig eiendom, og det er grøssende.

I den forskrekkende serien møter vi den brilliante skuespilleren Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred. Offred er nemlig en av de få kvinnene i Gilead som fremdeles er fertile. Tidligere var hun en selvstendig ung kvinne bosatt i New York sammen med mann og barn, før fundamentalistene tok over makten. Vi får se små snutt av hennes tidligere hverdag, som står i en enorm kontrast til de nye rollene og ritene i Gilead. Offred mister først tilgang til penger og jobb, hun skilles fra familien og blir kastet inn i en helt spesiell type bootcamp som skal bryte ned kvinnenes selvstendige selv og gjøre de lettere underdanige. Vi møter Offred når hun akkurat er blitt delt ut som tjenerinne til en av de øverste lederne i hierarkiet, Fred Waterford. Som tjenerinne i husholdet inngår det overvåkning, slaveri og seremoniell voldtekt, og vi

«Nasjonens kvinner fratas sine tidligere selvstendige liv, og blir redusert til en ressurs: en livmor som potensielt kan bære frem et barn»

følger Offreds kamp for overlevelse i sin nye hverdag. The Handmaid’s Tale vekker nysgjerrigheten allerede ved første episode, men bygger seg ordentlig opp ut i sesongen og blir meget engasjerende. For hvert avsnitt som går blir det stadig mer nervepirrende for seeren, da hovedrollen møter både medgang og motgang. Personlig mener jeg dette er en av de beste tv-seriene fra 2017, da den både er lokkende mørk – men også vittig. Serien viser kvinners liv og redsler, og gir samme type følelse som en thriller – men bærer samtidig preg av håp for fremtiden til karakterene.

ROBOTANE KJEM Tekst: Kjersti Almenningen • Illustrasjon: Simen Østad

Ein av tre jobbar i Noreg kan forsvinne i dei neste tiåra som følge av ny teknologi. Robotane kjem, bør vi bekymre oss? Teknologisk utvikling har i fleire hundreår endra det vi jobbar med og måten vi jobbar på. Fleire hevdar likevel at vi no er inne i ein periode der teknologiske framsteg vil føre til store omveltingar i arbeidslivet mykje raskare enn vi har sett tidlegare. Kva for konsekvensar vil den teknologiske utviklinga få for yrkesstrukturen i framtida? Forskarane Carl B. Frey og Michael A. Osborne ved universitetet i Oxford har undersøkt korleis digitaliseringa kjem til å påverke yrkesstrukturen i USA. Dei reknar med at om lag 50 prosent av alle jobbar i USA står i fare for å bli borte i løpet av dei neste tiåra som eit resultat av tekniske nyvinningar. Anders Ekeland i Statistisk Sentralbyrå har i samarbeid med forskarar frå Finland brukt resultata frå studien til Frey og Osborne på norske data. Dei finn då ut at om lag 33 prosent av jobbane i Noreg risikerer å bli borte som følge av digitalisering.

Kvifor er somme yrke meir utsette enn andre? Eit utgangspunkt for å forstå korleis digitalisering påverkar yrkesstrukturen er å sjå nærmare på kva slags type arbeidsoppgåver som blir utførte i kvart einskilt yrke. For det første: Er oppgåvene i hovudsak rutineprega, eller ikkje-rutineprega? For det andre: Er oppgåvene i hovudsak manuelle eller kognitive? Mange yrke vil sjølvsagt ha element av begge delar. Rutineprega arbeidsoppgåver kan enklare omlagast til kodar og dermed erstattast med ny teknologi. Samlebandsarbeid og laste- og lossearbeid er eksempel på manuelle rutinejobbar, mens rekneskapsføring, fakturering og kassearbeid i ein bank er døme på kognitive rutinejobbar eller -oppgåver.

Resultata for tilhøva både i USA og Noreg viser at det særleg er lågtløns- og lågkompetanseyrka som er mest utsette, sjølv om dei aller fleste yrka kjem til å bli råka av digitaliseringa. Store yrkesgrupper der automatisering er svært sannsynleg i Noreg er mellom anna butikkmedarbeidarar, kontorfolk, resepsjonistar, telefonseljarar, rekneskapsførarar,

På Coops sentrallager på Jessheim blir mesteparten av lagerarbeidet gjort av robotar. I tillegg har dei rundt 60 medarbeidarar som arbeider med datamaskiner som skal overvake prosessen. Fleire av dei jobba tidlegare på lageret, men er no blitt omskolerte. Det arbeidet som vert utført no, ville tidlegare ha kravd rundt 850 lagermedarbeidarar.

Kva for jobbar forsvinn?

transportfunksjonærar, servitørar og gatekjøkkenog kafémedarbeidarar. På den andre sida finn vi dei yrka som er minst utsette for automatisering, som til dømes innanfor helse- og omsorgssektoren, undervisnings- og pedagogikksektoren, leiing og ingeniørfeltet. Døme på dette er spesialsjukepleiarar, psykologar, barne- og skulefritidsassistentar, lærarar og elektrikarar. Kvifor er det slik?

Eksempel på rutineprega jobbar er fakturerings- og rekneskapsverksemd, der dataprogram har overtatt mesteparten av arbeidet. I tillegg har omfanget av nettbaserte sjølvbetjeningsløysingar auka. Mange arbeidsoppgåver er flytta frå tilsette i t.d. bankar, reisebyrå og bibliotek, til kundane som gjer jobben sjølve. Når det gjeld ikkje-rutinebaserte arbeidsoppgåver, har dei i utgangspunktet vore vanskelegare å digitalisere. Kognitive arbeidsoppgåver som ikkje er regelbaserte er til dømes medisinsk diagnostisering og oppgåver innan finans og jus. Ny teknologi har her fungert som eit supplement til arbeidet, til dømes ved å gi leiarar, forskarar og legar tilgang til informasjon og tilby teknologiske verktøy som gjer det meir effektivt å få utført jobben. Når det gjeld ikkje-rutinebaserte manuelle oppgåver, som reinhald, servering og bilkøyring, har det vore ei vanleg oppfatning at dei i liten grad vil bli råka av ny teknologi. Dette er i ferd med å endre seg.

Kva er nytt no? Etter nokre tiår har både manuelle og kognitive rutinejobbar i stigande grad blitt digitaliserte, og denne digitaliseringa blir stadig utvida til nye område. Men likevel har det no blitt monaleg større rom for å digitalisere ikkje-rutinebaserte manuelle og kognitive arbeidsoppgåver også. Den nye teknologien et seg inn i alle sektorar og er «overalt». I tillegg skjer utviklinga i eit stadig snøggare tempo. Gitt at nok data er samla inn for mønsterattkjenning, så kan dei

fleste arbeidsoppgåver potensielt digitaliserast i følge Frey og Osborne. Dette har vi alt sett fleire døme på. Google har sidan 2009 jobba med å utvikle førarlause personbilar, og i 2015 vart dei for første gong testa på offentlege vegar i USA. Dertil er det fleire selskap som no arbeider med å lage sjølvkøyrande lastebilar. I Oslo skal Ruter alt i 2018 teste ut sjølvkøyrande bussar. Det er fleire juridiske og praktiske utfordringar som må løysast før denne teknologien vert sett ut i livet. No i 2017 blir det lagt fram eit lovframlegg i Stortinget der ein opnar for førarlause køyretøy på norske vegar. Dersom slike køyretøy kjem i allmenn bruk, kan det få store konsekvensar for alle dei som jobbar i transportsektoren. Datamaskinsystemet Watson er eit godt eksempel på korleis ny teknologi også påverkar ikkje-rutinebasert kognitivt arbeid. Det er teknologibedrifta IBM som har utvikla dette datamaskinsystemet, som er tufta på maskinlæringsalgoritmar, kunstig intelligens og maskinlæring. Watson samlar inn og analyserer store mengder data, og blir blant anna brukt innanfor sektorar som helse, utdanning, finans og kundeservice. I helsesektoren bruker ein for eksempel denne teknologien til å diagnostisere kreft og finne tilrådde behandlingsløysingar. Aftenposten skriv i 2016 at mange legar då brukte fleire månader på å stille ein kreftdiagnose, medan Watson fann rett diagnose på ti minutt.

Digitaliseringa spreier seg også til tenestesektoren og servicebransjen. På desse områda har det til no vore vanskelegare å digitalisere jobbane. Sjølv om mange av arbeidsoppgåvene er repeterande og rutinebaserte, blir dei ofte ikkje utførte på nøyaktig same måte kvar gong, og ofte må ein bruke skjønn og kommunikasjon med andre. Likevel, det første hotellet i verda som er bemanna med robotar vart opna i Japan i 2015. I resepsjonen blir hotellets gjester møtte av menneskeog dinosaurliknande robotar som ønsker velkommen. Sjølve inn- og utsjekkinga tek gjestene sjølve seg av, mens bagasjen blir frakta til romma ved hjelp av ei automatisert tralle. I staden for romnøklar kan gjestene kome seg inn på romma ved hjelp av ansiktsgjenkjenning. I tillegg til dei rundt ti robotane som tek seg av servicen på hotellet, er det også tilsett personar til å gjere det arbeidet robotane ikkje kan, som t.d. overvaking av sikkerheit og romservice. Hotelleigaren trekker fram innsparing av kostnader, effektivitet og eit ønske om å ta i bruk ny teknologi som motivasjon for hotellet. Den første heilautomatiske hamburgerrestauranten i verda er planlagd opna i San Francisco. «Burgerboten» skal kverne, forme og steike hamburgerkjøt, kutte og legge opp garnityr, og til slutt sette det heile saman mellom to hamburgerbrød. Ein burger skal kunne lagast på 10 sekund, og vere av gourmetkvalitet. Føremålet med maskinen er ikkje å effektivisere dei tilsette, men å overta fullt ut for dei, seier dei som utviklar roboten.

«Digitaliseringa spreier seg også til tenestesektoren og servicebransjen»

Kva for arbeidsoppgåver kan førebels ikkje erstattast? Arbeidsoppgåver som krev sosial intelligens, kreativitet og gode motoriske og sanselege ferdigheiter i ustrukturerte fysiske omgivnader, kan vanskeleg gjenskapast i kode, i følge Frey og Osborne. Dei neste tiåra vil det framleis finnast menneske som forhandlar, overtalar og gir omsorg. Å skape nye idear, tenkje utanfor boksen, komponere musikk, skrive dikt og formulere vitskaplege teoriar kjem i hovudsak til å vere ein menneskeleg aktivitet i framtida også. Det same gjeld når ein utfører jobbar på tronge arbeidsstader som krev at ein jobbar i ubekvemme stillingar. Eit eksempel på robotars manglande motoriske ferdigheiter er sikringsroboten Steve som tidlegare i år ramla uti ein fontene i Washington D.C.

Arbeidsløyse eller ny jobbskaping? Den teknologiske utviklinga vil skape store omveltingar i arbeidslivet, og dei kan kome raskt. Eit viktig spørsmål er kva som då vil skje med dei mange som jobbar i yrke som står i fare for å forsvinne. Dersom det ikkje blir skapt tilstrekkeleg mange nye jobbar, kan mange bli ståande utan arbeid. Dette vil, som vi har sett, i stor grad ramme dei som arbeider i lågtløns- og lågkompetanseyrke. Ein kan få aukande forskjellar ved at mange blir skuva heilt ut av arbeidslivet eller ved at somme vert dytta nedover i yrkesstrukturen og inn i dårleg betalte servicejobbar som enno ikkje er overtatt av datateknologien. Optimistiske stemmer meiner at økonomien vil tilpasse seg nye oppgåver og skape nye jobbar som svar på dei nye behova som utviklinga skaper. Opp gjennom historia har jobbar som er forsvunne

som følge av teknologisk utvikling blitt erstatta av nye. Dette skjedde i overgangen frå handverk til industriproduksjon og i overgangen frå eit samfunn dominert av industri til eit samfunn og ein arbeidsmarknad med ein stor servicesektor. I dei siste tiåra har for eksempel talet på industriarbeidarar i Noreg gått drastisk ned utan at det har ført til stor arbeidsløyse. I same perioden har kvinners sysselsetjing auka betydeleg. Dette fortel noko om økonomiens evne til å tilpasse seg omstillingar i arbeidslivet. Mange trur no at det same kjem til å skje som følge av digitaliseringa. Ein konsekvens av digitaliseringa kan også vere at produksjon som fram til no har blitt lagd til lågkostland på grunn av billig arbeidskraft, blir flytta «heim» att. Dersom robotar i stigande grad erstattar arbeidarar, spelar lønskostnadene ikkje lenger noka stor rolle. Dette kjem truleg til å ha negative følger for utviklingslanda, men vere positive for vestleg økonomi. Eit eksempel er Raufoss Technology AS som produserer aluminiumsvarer til internasjonal bilindustri. Dette er ein tøff bransje med hard global konkurranse der endringane skjer raskt. Bedrifta har flytta produktutvikling og produksjon tilbake til Noreg ved hjelp av automatisering og digitalisering av produksjonsprosessen. Bedrifta sparer tid og pengar på frakt og produksjonen går raskare. Det tar 90 sekund å lage eit hjuloppheng i Kina, på Raufoss tar det 25 sekund å gjere det same.

framtidsutsikter. Utvikling av ny kunnskap og kompetanse kan gi gunstige samfunnsmessige, økonomiske og helsemessige verknader. Menneskeleg arbeidskraft kan overførast til område der menneske trengst, mens tunge og kanskje kjedelege arbeidsoppgåver kan gjerast av robotar og datamaskiner.

Korleis skal vi få ei positiv utvikling? Ei positiv utvikling føreset for det første at det blir skapt nye jobbar i same takt som dei «gamle» forsvinn. Dette vil potensielt vere ei stor utfordring. Jobbskaping innanfor grøn teknologi peikar mange på som eit viktig satsingsområde i åra framover. Ei god utvikling er dessutan avhengig av at dei som er i jobbar som blir borte eller endrar seg, får høve til å styrke eller endre kompetansen sin, slik at han er tilpassa dei nye arbeidsoppgåvene. Når det gjeld prognosen for den norske arbeidsmarknaden, er det fleire som er kritiske til den modellen som Frey og Osborne har nytta, og det er den som er grunnlaget for dei norske tala. Sjølv om dei konkrete tala bør takast med ei klype salt, kan dei seie noko om retninga framover. Drivkrefter bak endringar i yrkesstrukturar er likevel fleire. Avgjerder og grep som politikarar, bedrifter og partane i arbeidslivet gjer, vil vere avgjerande for korleis teknologien i framtida kjem til å forme yrkesstrukturen og samfunnet. Robotane kjem – gjer deg klar!

Teknologiske nyvinningar opnar for mange nye

De snakket samme språk. Jeg satt i verdensrommet og så overflater av ting jeg ikke visste hvordan var på nært hold.

Så jeg bare fortsatte å observere der ute i fra.

Tekst: Karoline Marie Aakenes â&#x20AC;˘ Foto: George A. P. Sekkelsten

KAMPEN MOT KLIMAENDRINGER ER DEN «NYE ARBEIDERBEVEGELSEN»

Tekst: Guri Barka Martins • Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

For 100 år siden kjempet norske arbeidere for å styrke sine rettigheter, og sosiologien var et tydelig, akademisk bidrag i arbeiderbevegelsen. Nå tegner det seg opp en ny kamp mot økt ulikhet: klimaendringer. Allerede nå kan vi se konsekvensene av klimaendringer i deler av verden, som kommer til å prege fremtiden både politisk og økonomisk. Størst vil belastningen være for de menneskene som i utgangspunktet er dårlig stilt, men også dagens unge og fremtidige generasjoner vil måtte betale store deler av regninga. Dette vil bidra til økt ulikhet både globalt og på tvers av generasjoner. Oversvømmelser på rismarkene i Bangladesh, ekstremtørke i Øst-Afrika, og også her hjemme i Norge kunne vi i sommer lese at vi har 20% mer regn nå enn for bare 50 år siden. Ekstremvær forekommer langt hyppigere i hele verden og kan på sikt by på utfordringer for infrastruktur og arealplanlegging. Selv om vi også i Norge ser endringer i klima, er vi på langt nær så sårbare i møtet med disse endringene. Det er det flere grunner til. For det første har vi tjent oss rike på industrialisering, den intensive brenningen av olje, kull og gass og et økt forbruk, som igjen har ført med seg

massive klimagassutslipp. Det har gitt oss et langt større økonomisk handlingsrom. Dette økonomiske fortrinnet gjør at vestlige land er mer tilpasningsdyktige i møte med de endringene man får. Klimatilpassning er ofte økonomisk kostbart. Rikere land er bedre rustet til å møte klimaendringene. En rapport fra FNs Klimapanel fra 2007 slår fast at «poor communities can be especially vulnerable». Dette kan komme til å bli en viktig faktor i økt ulikhet mellom det globale Sør og Nord. For det andre har fattige land i mange tilfeller en geografisk plassering på jorda som gjør dem mer utsatt for klimaendringer. Dette gjelder for eksempel områder som allerede er tørre, som områder sør i Afrika og langs Sahel-beltet nord i Afrika. Her påvirker de økte temperaturene befolkningens muligheter til å dyrke mat og deres tilgang på vann. Den økte faren for tropiske stormer som følge av klimaendringer rammer også fattigere land oftere. Samtidig kommer ofte en større andel av fattigere lands BNP fra primærnæringene. Man er i disse landene ofte mer avhengige av jorda og havet. Primærnæringene er mer utsatt for endringer i klimaet enn sekundærog tertiærnæringene. Et annet viktig aspekt er det faktum at disse landene også importerer mindre mat, og i større grad er selvforsynte. Når da klimaet endrer

seg i disfavør av jordbruket, går det utover mulighetene til å leve i områdene det gjelder. I 2015 besøkte jeg flere kenyanske bønder og alle sa det samme: «Før visste vi nøyaktig når det kom til å regne, og sådde etter det. Nå vet vi aldri når det kommer, og noen ganger kommer det ikke i det hele tatt». De fleste bønder i Kenya er helt avhengig av regnet for vanntilførsel i dyrkingen. Når man i tillegg tar med i betrakningen at 36% av Kenyas BNP kommer fra jordbruk, kan det si noe om sårbarheten som ligger i endret regnmønster. For det tredje skjer store deler av verdens befolkningsvekst i disse områdene som blir hardest rammet av klimaendringene – områder som allerede gjerne er tett befolket. Dette gjør at klimaendringene rammer flere mennesker her, enn om befolkningsveksten hadde vært lavere. Så når mennesker, for eksempel i Kenya, kanskje i fremtiden ikke lenger kan drive med livsviktig landbruk i området de kommer fra, er det mulig at de blir nødt til å flytte til et sted hvor de kan tjene til livets opphold på andre måter. Mennesker som flykter på grunn av naturkatastrofer og ekstremvær kalles klimaflyktninger, og FN anslår at vi innen 2050 vil ha rundt 150 millioner av dem. Det vil være naturlig å se for seg at mange av disse vil bevege seg nordover, rett og slett fordi den nordlige delen av verden kommer til

å være den mest beboelige. Dette gjør at fremtidige generasjoner her i Norge ikke bare må forberede seg på å bruke mye penger på dyr klimatilpasning, men også at de mest sannsynlig blir nødt til å ta i mot langt flere flyktninger enn vi gjør i dag. En stor økning i innbyggertall kan være med på å gjøre det norske velferdstilbudet enda mer kostbart enn det er i dag. Dette skaper også et paradoks i norsk politikk: At klimaendringene sender folk på flukt ser ut til å være glemt av de mest innvandringskritiske politikerne, som også ofte er de som bryr seg minst om å kutte klimagassutslipp (eller bare ikke tror at endringene er menneskeskapt). Regningen man kan komme til å måtte ta for et endret klima er altså ganske stor, og en kan se for seg at dette blir en stor oppgave å håndtere. Det er ikke egentlig så mange likheter mellom kampen for arbeidernes rettigheter og kampen mot klimaendringer, men det er én: ulikhetsperspektivet. I begge sakene er det først og fremst de som allerede har minst som er utsatt for å miste enda mer. Samfunnet som helhet er tjent med så lav grad av ulikhet som mulig, også globalt. Det å bekjempe klimaendringene er en kamp mot økt ulikhet på samme måte som arbeiderbevegelsen i sin tid var, og også i denne kampen må sosiologien ta de utsattes side.

STUDIELIV

10 KJAPPE

MED GRETE BROCHMANN Få et innblikk i livet til professor ved UiO og æresdoktor ved Roskilde Universitet, leder for Brochmann-utvalget (om langsiktige konsekvenser av høy innvandring) og emneansvarlig for SOS2800, SOS4090 og SOS4800. Foto: Karoline Marie Aakenes

1. Hvilken bok har du på nattbordet? Der har jeg for tiden en diktsamling av Kolbein Falkeid og 4321 av Paul Auster.

2. Hvordan ser en typisk søndag ut for deg? Den begynner med frokost og langsom-lesning av papiraviser. Senere gjerne løpetur i marka. Senere et glass rødvin til langsom-laging av søndagsmiddag – når jeg er heldig – til hele familien.

3. Hva savner du mest fra studietiden? Jeg savner ikke så mye, kanskje det åpne ved framtiden – og musikken, som var mer tilstede i dagliglivet.

4. Favorittgodteri? Brente mandler.

5. Hvilken sosiolog, død eller levende, ville du spist middag med? Eilert Sundt kunne jo ha vært morsom. Blant de nålevende: Craig Calhoun, for å snakke om Nations matter.

6. Har du noen skjulte talenter? Ville gjerne si havpadling, men det er i grunnen en tilsnikelse.

7. Hvilken musikk hører du på akkurat nå? Laurie Anderson og Tore Brunborg.

8. Hva irriterer deg mest? At mange interessante diskusjoner er flyttet til Facebook.

9. Beste (Oslo)tips til nye studenter? Vandring langs Akerselva.

10. Hvis du skulle vært noen andre, hvem som helst, hvem ville du vært? Den slags har jeg ikke holdt på med siden ungdommen. Men hvis jeg presses: Karen Blixen eller kanskje Jan Garbarek.

FIRE DAGER I AMSTERDAM Tekst: Elin Moen Dahl • Foto: Kristin Jensen

Årets studietur gikk til Nederlands hovedstad, Amsterdam. Her skulle vi bli kjent med en vakker by med et fremmed samfunnssyn på rusmidler og prostitusjon. Hostellet vårt lå i hjerte av byen langs en av de mange kanalene Amsterdam er kjent for. Da vi satte oss ute på en restaurant, ble vi konfrontert med en av de andre tingene byen er kjent for; hasjen. Over alt satt det folk å røyket og det var lett å både lukte og se at det ikke var vanlige sigaretter de satt med i hånden. Studieturgruppa hadde på forhånd satt opp et program for turen med både obligatoriske og frivillige aktiviteter. Som i de fleste andre byer var det nok å ta seg til i Amsterdam. En båttur gjennom kanalsystemet var noe en måtte få med seg. Gjennom historien har kanalene vært sentrale for Amsterdams handel og varetransport. I løpet av båtturen fortalte en guide om historien til kanalene og ulike bygninger vi passerte på turen.

Red light district Den første av de to obligatoriske aktivitetene var en guidet tur gjennom Red Light District. Man skulle kanskje tro at området ville være skummelt og utrivelig, men det var tvert imot en riktig så trivelig bydel. Side om side med utstillingsvinduene til de

prostituerte og sex shops, lå det koselige gatekaféer og restauranter. Distriktet var på ingen måte kun for de prostituerte og deres kunder. Guiden fortalte engasjert om hvordan prostitusjonen var legalisert og innlemmet i samfunnet som et hvilket som helst annet yrke. De prostituerte opererer som selvstendig næringsdrivende og utstillingsvinduene, eller rommene, leier de av et utleiefirma. Før de kan leie rommene trenger de en lisens for å drive prostitusjon. Det finnes et opplysningskontor for prostitusjon i Red Light District hvor man kan få informasjon om bransjen og hjelp til å starte opp. For å kunne starte opp blir det undersøkt om kvinnene virkelig ønsker dette av egen fri vilje og at det ikke finnes bakmenn som tvinger eller presser dem ut i prostitusjon. Pengene som tjenes skal gå til kvinnene selv og det skal ikke forekomme noen hallikvirksomhet. Som andre selvstendig næringsdrivende betaler de skatt og avgifter. For kvinnenes egen sikkerhet blir de tilbudt jevnlige helsesjekker og rommene er utstyrt med en alarmknapp som tilkaller politiet hvis noe skulle skje.

Cannabis Det er ingen hemmelighet at både myndighetene og befolkningen i Amsterdam har et åpent forhold til cannabis. Guiden fortalte videre om hvordan hasjen er avkriminalisert ved at den lovlig kan selges av

Coffee shops som har lisens til det. Gatesalg av hasj er ulovlig akkurat som i Norge. Det er heller ikke lov å reklamere for salget og nettopp derfor går utsalgsstedene under navnet «Coffee shops». Det som imidlertid overrasket meg var at røykingen var så utbredt. Det virket som om det var minst like vanlig å røyke hasj der som det er å røyke sigaretter i Norge. På flere restauranter, blant annet på hostellet vårt, hang det skilt med teksten «Smoking of tobacco not allowed, only weed». Det var altså fritt fram å røyke hasj inne, men ikke tobakk. Ved å flytte hasjen fra gata og inn til autoriserte forhandlere unngår man at cannabisen kan bli blandet ut med andre stoffer og at kundene kan blir presset til å kjøpe tyngre rusmidler. Det hevdes at det farligste ved bruken av cannabis i Norge, er det illegale miljøet det er en del av.

«Det var altså fritt fram å røyke hasj inne, men ikke tobakk» Nederlenderne lever i den troen at både prostitusjon og hasj alltid kommer til å finnes i samfunnet og at den beste måten å behandle det på er ved å avkriminalisere det. På denne måten skapes det trygge rammer for de som ønsker å holde på med det og samfunnet får kontroll over det. Oslo og Amsterdam har to helt ulike måter å se på og behandle prostitusjon og

røyking av hasj på. Jeg fikk et helt annet perspektiv på prostitusjon etter å ha vært med på denne turen. Uansett hva man synes om å selge sex som en vare, er den regulerte prostitusjonen i Red Light District noe helt annet enn den lysskye virksomheten i Oslo.

Kunst & kultur For oss som ønsket et kunstnerisk innslag på turen, var Van Gogh-museet et naturlig valg. Vincent van Gogh var en nederlandsk kunstner som levde på slutten av 1800-tallet. Et stykke utenfor sentrum av Amsterdam ligger et fireetasjes museum hvor man finner verdens største samling av hans arbeider. Jeg er ingen stor kunstentusiast som innehar mye kunnskap om verken maleteknikk eller Van Gogh. Jeg synes likevel det var en berikende opplevelse å gå rundt å kikke på malerier i fred og ro. Generelt var Amsterdam en både pen og interessant by. De trange gatene, kanalene og broene utgjorde et hyggelig sentrum å spasere rundt i. Red Light District med sine utstillingsvinduer og Coffee shops ga et innblikk i byens politikk og samfunnssyn som skiller seg sterkt fra det norske. Jeg vil absolutt anbefale både enkeltpersoner og studieturgrupper å besøke denne byen om man er interessert i å få et nytt perspektiv på ruspolitikk og prostitusjon.

TIL JOBBSØKEREN Tekst: Oda Archer • Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

Er du snart ferdig å studere og kjenner på jobbsøker-presset? Her er en liten fortelling til deg. Lykke til i sumpen!

Utdanning er som land Se for deg at ditt utdanningsmessige liv er delt inn i ulike land: «Grunnskole», altså 1. til 8. klasse, hvor læring skal være praktisk og selvfølgelig. «Videregående», et land noen få aldri besøker og et økende antall, om vi skal tro mediene, bare reiser halvveis igjennom. Her kan du i større grad drive med noe som interesserer deg, og her er livet ditt om ti år fremdeles bare en kjedelig skoleoppgave. Videre oppdager vi «Folkehøyskole», et land bare de skoleleie, usikre og veldig heldige besøker. Til slutt finner vi «Utdanningsland». Her kan du bli reflektert, spesialisert og i bedre stand til å tjene gode penger. Å få oppholds- og arbeidstillatelse i «Utdanningsland» er vanskeligere enn hos de tre foregående. Du kan ikke forvente å bli båret inn på gullstol, og du må ta et valg som kan fremstå – selv om det ikke nødvendigvis er slik – som definerende for resten av livet. Når du har foretatt et studievalg og fått innvilget oppholdstillatelse, samt betalt borgeravgiften, har du sverget troskap til et studie, for eksempel sosiologi. Du er nå blitt sosiologistudent og du har trådt inn i et land av likesinnede. Du lærer nye ting du ikke kan forstå at ingen har fortalt deg om

tidligere. Du suger til deg kunnskap om Marx, Weber og Foucault, og du lar deg fascinere av hvordan samfunnet på mikronivå kan påvirke samfunnet på makronivå og omvendt. I lunsjen sitter du med andre på studiet og diskuterer feminisme og sosialkonstruksjonisme. I dokøen utenfor handicapdoen på SV, i kantina eller mens du sitter og spiser kake og drikker kaffe i Det sosiale rom snakkes det om temaer du og de andre har tilnærmet dere under siste forelesning i SOS2001. På veg til den ikke-relevante deltidsjobben din i området som butter inntil «Utdanningsland», og som kalles «Urelevantdeltidsjobbsletta», bærer du med deg handlenettet med studiets logo, noe som minner deg på at du har en tilhørighet og at du sitter på uvurderlig kunnskap om for eksempel hvordan samfunnet virkelig henger sammen, basert på Giddens eller Parsons eller Martineau. Eksamener er fortsatt kjipe og det hender at du sovner i en og annen forelesning, men du har tilhørigheten og du har selvtillit.

«Du har søkt jobber tidligere, men ikke som dette» Men løfter du blikket og kikker utenfor grensene, oppdager du områder som fremstår mindre trygge og kanskje til og med skremmende. Et av disse områdene, som ofte omringer «Utdanningsland» og som derfor er dette landets uunngåelige neste steg, er «Jobbsøkersumpen».

Jobbsøkingen starter Bacheloren, og kanskje også masteren er levert og nå skuer du utover ukjent terreng. Du har søkt jobber tidligere, men ikke som dette. På «Urelevantdeltidsjobbsletta» var kravene lave nok: «Du må være fylt 18 år», «Du er utadvendt og har godt humør», «Du kan arbeide innenfor butikkens åpningstid». Du tar skrittet ut, sumpen tar tak og du synker. «Relevant arbeidserfaring med dokumentert måloppnåelse», «Fordel med ytterligere språkkunnskaper», «Solid marketingkompetanse og meget god innsikt i sosiale kanaler og betydningen for mediemixen (3-5 års arbeidserfaring)», «Kunnskap om lovverk som regulerer helse og omsorgstjenestene og sosialtjenestelovgivningen» Du kikker deg over skulderen og ser veien tilbake til «Utdanningsland». Den ligger der så forlokkende. Du tenker på hvor lett det er å bare ta noen frie emner og cashe inn litt mer lån og stipend. I møte med det gursegrønne vannet i «Jobbsøkersumpen» er bare ett år til på trygge Blindern det eneste du drømmer om. Men samtidig merker du at du er lei av lesesalen, du er lei av at det alltid er kø utenfor doene i 2. etasje og at dørene på doene i kjelleren går innover istedenfor utover, du er lei av kantinemat, studieprat og du er utrolig lei av eksamensstress og oppgaveskriving. Du merker også en annen følelse mens du vasser til knes i sumpvann; du er sulten på nye utfordringer og du

er klar for å bruke kunnskapen du har opparbeidet deg gjennom studiet i praksis. Er du heldig kommer du også på at du de siste årene har tilbrakt tid i «Studentforeningsbygda». Her har du opparbeidet deg relevant erfaring, eller i hvertfall noe som kan formuleres som relevant erfaring i en jobbsøknad. Skriv og hold ut. Du trekker pusten dypt og dykker. Fremfor deg ser du titler som «Førstekonsulent», «Prosjektkoordinator», «Medieovervåker» og «Kommunikasjonsmedarbeider». Disse titlene sier deg ikke så mye, men du griper etter dem og kaster velformulerte setninger som «Jeg er en engasjert person som akkurat er ferdig med en bachelor i sosiologi og som derfor ivrer etter å bruke min utdanning og mine erfaringer hos dere» og «En viktig motivasjon for å søke stillingen er at jeg hos dere vil få anledning til å jobbe med…». Du biter tennene sammen for du er ikke sikker på om du egentlig mener det når du skriver at du har «evne og lyst til å ta initiativ» eller at du er «brennende engasjert» i noe som helst. Og selv om sumpvannet blir mer og mer stinkende og til tross for at du føler deg tyngre og tyngre, fortsetter du. Du fortsetter fordi du vet at et sted der fremme ligger det gylne landet alle studenter drømmer om kalt «Relevant og givende arbeid».

NOE FOR ENHVER SMAK Tekst: Maren Fuglesang â&#x20AC;¢ Foto: Tron Trondal

Liker du å engasjere deg og bli kjent med nye mennesker? Har du lyst til å bli med i en forening på sosiologi, men er usikker på hva slags foreninger som finnes og hva de gjør? Studietiden handler om mer enn å lese pensum og å sitte på lesesalen, det handler også om å ha det gøy og engasjere seg utenfor lesesalens fire vegger. En måte å engasjere seg på er å melde seg inn i en studentforening. Arrangementsforeningen Eilert er studentforeningen vår her på sosiologi og er åpen for alle sosiologistudenter som vil være med! Er du en festløve, glad i debatt eller lider du av reisefeber? Er du interessert i film eller nysgjerrig på hva arbeidslivet kan by på? Det finnes noe for enhver smak. Arrangementsforeningen Eilert skal være med på å skape et godt sosialt og faglig miljø slik at sosiologistudenter får en bra studietid. Det er nemlig kjent at et godt sosialt miljø fører til et bedre studiemiljø. Arrangementsforeningen Eilert består av flere undergrupper som gjør forskjellige ting. Eventutvalget står for arrangementer som fest og julebord, i tillegg til Tertetorsdag som er hver uke. På Tertetorsdag kan alle nye og gamle sosiologistudenter komme for gratis kaffe og kake for å få en pause fra forelesning og påfyll av energi. Arbeidsliv jobber med å knytte kontakt mellom studenter og arbeidslivet. Sosiologisk Forum tar for seg aktuelle sosiologiske problemstillinger ved bruk av for eksempel faglunsjer og debatter. Sosiologisk Film har filmvisninger med sosiologisk interessante temaer, og Studietur planlegger lærerike utenlandsturer med sosiologisk innhold. Det finnes også en PR-gruppe, men per dags dato er det ingen medlemmer i gruppen. Oppgavene i PR er knyttet til grafisk design, sosiale medier og webdesign. Så hvis du er interessert i grafisk design og sosiale medier er det bare å melde seg! Hvis ingen av

disse gruppene passer for deg, er det mulighet for å starte opp en ny forening hvis man ønsker det. Det finnes mange gode grunner til å engasjere seg i en studentforening. Å være i forening er sosialt, man blir kjent med mange nye og får gode venner. I tillegg får man være med på mange morsomme ting. Man får kontakter på fakultet som kan være til hjelp senere. Dette betyr at man får gode kontakter både innad og utad på fakultet. Gjennom planlegging av arrangementer i en forening får man nyttige og gode erfaringer, som organisatoriske ferdigheter og erfaring med samarbeid. Ved å være med i en forening får du også være med å bestemme hva slags arrangementer som skal planlegges og gjennomføres. Det er flere arbeidsgivere som setter pris på engasjement utenfor lesesalen, som gjør at man får en fordel når man skal søke jobb. I tillegg er det er mulighet for foreningsmedlemmer å få gratis kurs i alt fra økonomi, markedsføring og sosiale medier, ledelse eller grafisk design gjennom SiO. Noen tenker kanskje at det er mye jobb og stress med å være med i en forening, med det er det ikke. Det går helt fint an å være med i forening, uten at det går utover skolearbeidet. Noen syns kanskje det er litt skummelt og bli med i en forening, men du kommer ikke til å angre om du melder deg inn! Forening skal være gøy og det finnes en plass til alle som ønsker å være med! Hvis man av en eller annen grunn ikke ønsker å melde seg inn i en forening på sosiologi, så er man uansett hjertelig velkommen til å delta på arrangementene som arrangeres. Ønsker du å bli med i Eilert eller har du spørsmål? Send en melding til til Arrangementsforeningen Eilert sin side på Facebook eller en mail til arrangementsforeningen@sosiologi.uio.no.

VILLEDERE Tekst & illustrasjon: Simen Østad

Hvert år får masterstudentene det samme spørsmålet i ulike varianter: «Hva skal til for at dere leverer på normert tid?», «Hvorfor leverer så få til normert tid?», «Hva er det dere driver med?» og «Hvorfor klarer dere ikke fullføre?»

Min erfaring tilsier at masterstudentene tar det som en selvfølge at det er deres egen skyld. At det er de som har vært dumme, late eller som ikke har klart å fullføre. Motivasjonen med å levere på normert tid er for mange skammen som følger av å la være.

Hvert år svarer studentene det samme: «Prosjektet er så stort», «Jeg støtte på uventede faglige utfordringer», «Det tok for lang tid før jeg kom ordentlig i gang» og «Personlige utfordringer kom i veien».

Det virker derfor litt unødvendig, slik jeg ser det, å stille det samme spørsmålet hvert år for å motta de samme svarene. Skremselspropagandaen masterstudentene utsettes for ser heller ikke ut til å ha noen virkning. Når disse to tingene, det gjentatte spørsmålet og trusselen som henger der i lufta, er tiltakene som gjøres for å hjelpe studentene med å levere på normert tid, da er det åpenbare spørsmålet: er dette nok? Min erfaring tilsier nemlig at det er noe annet som ligger under overflaten. For hver masterstudent som er skuffet over sin egen innsats er det en masterstudent som er skuffet over undervisning, oppfølging og veiledere. Mange tenker at det kunne vært annerledes om de hadde begynt å tenke på veileder tidligere, om man hadde valgt en annen person eller om man hadde blitt motivert til å starte på selve prosjektet litt før.

villede verb transitiv mislead, delude (‘ʋileːdə) føre på villspor, lure villede noen til å tro noe villeder substantiv maskulin misleader, deluder (‘ʋileːdəɾ) person som fører på villspor, person som lurer villeder noen til å tro noe

Hovedansvaret for å levere i tide vil og bør alltid ligge på studentene, det er ikke meningen å påstå noe annet. Denne teksten er likevel en oppfordring om å ta grep. Er du førsteårs masterstudent må du sette i gang å tenke veileder allerede nå, instituttet burde vurdere ordningen om hvordan man velger

veileder og sitter du i PU håper vi at dette kommer på dagsorden i løpet av høsten. Meningen med teksten er ikke å avsløre, blottlegge eller henge ut. Meningen med teksten er å avdekke et problem og oppfordre til å skape nye løsninger. For oss masterstudent er en veileder et av de viktigste menneskene i livet vårt, og det er mange av oss som har gått mange bitre runder med en veileder som viste seg å være en villeder. Det som følger er utdrag fra historier fra mange forskjellige masterstudenter fordelt på fire kull. Noen av historiene er spesifikke, men de fleste er basert på flere lignende historier. Ingen er mine egne.

Hun ene Da Maria valgte seg veileder i juni var hun veldig heldig, og ikke minst glad. Fagpersonen var anerkjent og hun kunne få noen oppdrag ved siden av masteroppgaven på et prosjekt. Fra og med august ble hun mer og mer usikker. Var det egentlig sånn et veiledningsforhold skulle være? Hun følte hun hang etter, men de få gangene hun fikk til møter med veilederen var det vanskelig å få noe særlig hjelp, støtte eller forståelse. Veilederen ville ikke gi tilbakemeldinger på arbeidet hennes eller fortelle henne hvordan hun kunne komme videre. Det var hennes eget prosjekt. Samtidig ble oppgavene hun skulle gjøre ved siden av masteroppgaven mer omfattende og alt for store til å kombinere med utdanningsløpet. Maria tenkte at det bare var hun som ikke strakk til. Hun hadde ikke så

mye å sammenligne med, eller noen å snakke om det med for den saks skyld. Da Maria i november brøt med veilederen var det flere måneder siden hun skjønte at veiledningsforholdet hadde vært kontraproduktivt. Hun kunne greid seg bedre alene. Likevel hadde hun vært redd for å bryte. Redd for at hun ikke skulle finne ny veileder, redd for at det var hun som misforstod. Hun stod ovenfor det største prosjektet i sitt liv, og følte seg ufattelig liten og maktesløs i møte med en anerkjent sosiolog. På instituttet ble hun møtt med et «tja, vi kan alltids prøve å skaffe deg ny veileder. Vi burde kanskje ikke godkjent veilederen du har i utgangspunktet. Da vet vi det til neste gang». Neste gang hjelper ikke Maria.

Oss alle Villedning trenger ikke være omfattende, men små detaljer kan vise seg å få store konsekvenser. Dårlige veiledningstimer hos ellers gode veiledere er et eksempel på hvordan studenter kan miste motivasjonen eller troen på seg selv eller sin veileder. Veiledningstimer hvor man kommer inn og er spent etter å ha jobbet lenge og hardt, å sitte i stillhet mens veileder leser fort gjennom de ti sidene du har skrevet, for så å se oppgitt opp på deg. Når det føles som om du ikke er verdt tiden det tok å forberede noe. Veiledningstimer hvor alt som ble sagt forrige gang er glemt. For den avtalen dere gjorde, den er kanskje

bare en av mange veilederen har inngått den siste uka. Veiledningstimer hvor veileder ber deg gå bort fra det hen ba deg skrive om sist, det er jo ikke nødvendig likevel. Fordi din tid føles liksom ikke så viktig. Et helt konkret tilfelle er skriftlige tilbakemeldinger hvor det en uke står «denne tolkningen har du ikke grunnlag for» for så å bli erstattet med et «bra!» uten at noen endringer er gjort. Hvilken av tilbakemeldingene er fra veileder og hvilken er fra villeder? De fleste studenter synes ikke det er gøy å skrive masteroppgave på overtid. Å ta opp enda mer studielån, å sette arbeidslivet enda mer på vent. Å sitte på den samme, trange lesesalen med de samme irriterende uvanene man etter to lange år oppdager hos andre. Å lese tekster om igjen. Omformulere avsnitt. Stange i den samme tolkningen av de samme få tallene eller ordene. Vi liker ikke alle spørsmålene fra medstudenter og utenforstående om hvorfor vi ikke er ferdig. Så når veilederen din sier til deg at du likevel ikke kan levere to uker før fristen, etter at du har registrert deg for å levere, er ikke en seier. Det er et nederlag. Dette har skjedd med mange, hvorav noen har valgt å levere likevel. I flere av disse tilfellene, hvor en oppgave har blitt dømt til stryk av en villeder har oppgaven likevel greid seg med en god nok C. I tilfeller hvor villedere har bedt studenter utsette, bare fortsette ett semester til, så vil det bli så bra, har nevnte student fått B. Da kan man spørre seg selv om

det halve året hen nå bruker i arbeidslivet, i relevant jobb, ville vært verdt å ofre for å strekke seg opp til den A-en. Igjen, det er selvsagt masterstudentens eget ansvar. «Du er alltid sjef for din egen oppgave». Men likevel. Gode råd er dyre, og Lånekassa er ikke interessert i å støtte deg lengre. Så kjære institutt. Vi har lært hvordan dere bedømmer oss som studenter, men hvordan bedømmer dere egentlig veilederne våre? Hvor er kravene og forventningene? Hvor er støtten til dem som møter kontorveggen til en fagperson som aldri har interessert seg for pedagogikk eller for den saks skyld andre mennesker og deres arbeid? For etter et slikt møte kan lesesalen som ellers virker så overbefolket føles enormt ensom. Heldigvis er det ikke alle av oss som møter en veileder som gang på gang sier at du skriver elendig selv om du har fortalt at du har dysleksi, som blir spurt hva som er galt med deg, eller som lover å aldri veilede andre like dårlig som hen har gjort i denne omgangen. Det er heldigvis få av de ekte villederne der ute, men de finnes og hvis du vil ha et tips til hvordan man får flere til å levere på normert tid kan det være et godt sted å begynne, for vi studenter har tydeligvis bare gitt opp.

Illustrasjonene er kun ment som illustrasjoner.

ET MØTE MED VERDEN I OSLO – UIOS INTERNASJONALE SOMMERSKOLE – Tekst & foto: Live Kjos Fjell

Å arbeide på Den internasjonale sommerskolen til Universitetet i Oslo er en berikelse på mange områder. Jeg har fått bruk for både språkkunnskaper og sosiologi i møte med mennesker fra 83 forskjellige nasjoner. Ved siden av å være masterstudent i sosiologi, arbeider jeg for Den internasjonale sommerskolen ved Universitetet i Oslo. Den internasjonale sommerskolen arrangerer hvert år 6 ukers bachelor- og masterkurs for studenter fra hele verden. Studentene kan velge mellom å ta norskkurs eller lære mer om blant annet Peace Research, A Changing Arctic eller Gender Equality in the Nordic Countries. Jeg er heldig som har vært med på laget for å organisere sommerskole for ca. 520 internasjonale studenter. I sommer arbeidet jeg som ekskursjonsleder. Sommerskolens studenter har mulighet til å delta på én helgetur utenfor Oslo i løpet av oppholdet. Det er disse jeg planlegger og organiserer. Jeg er også med som turleder på noen av de. Målet med helgeturene er å vise studentene mer av Norge. De kan velge mellom å dra på fjelltur til Jotunheimen, rafting på Sjoa, kulturopplevelse i Telemark, en rundtur i Oslofjorden, oppleve norsk dyreliv i Hallingdal eller

delta på en langtur til Bergen. For eksempel har jeg hatt med meg studenter som aldri har gått fjelltur før, opp i Jotunheimen. Selv om jeg var litt nervøs, gikk det overraskende bra, men litt langsomt. Andre studenter har hatt sitt første møte med norsk fauna – elg, reinsdyr, ulvekor, fjellrev og gaupe på Langedrag. Og noen har antagelig hatt sin første kalde sommer, og fått muligheten til å ta på snø, som er en eksotisk opplevelse for mange. I møte med personer med ulike kulturer og erfaringer har jeg lært meg at mennesker overrasker. Den yngste studenten kom rett fra videregående, mens den eldste studenten hadde et langt liv bak seg med 77 år. Begge typer studenter var fylt med nysgjerrighet og lærevilje. 77-åringen kan lære like mye av 17-åringen, som 17-åringen kan lære av 77-åringen. Slik er det også med nasjonaliteter – amerikaneren og kineseren forveksler nyttige erfaringer med hverandre, samtidig som det politiske forholdet mellom USA og Kina kan sies å være anspent. Med kultur følger det også ulike forventninger, på godt, vondt og komisk. Mye av arbeidet jeg gjorde foregikk bak en dataskjerm, og derfor var det ikke alltid like lett for studentene å vite hvem

ekskursjonslederen var. Flere av studentene hadde gått glipp av påmeldingsfristen for helgeturene. I etterkant fortalte noen av studentene meg at de brukte lang tid på å skrive en formell og ydmyk mail til ekskursjonslederen som de trodde var en «sur, gammel mann», i håpet om å fremdeles få være med på tur. Flere av e-postene startet også fint med tittelen «Mister Fjell». Humoristisk sett er det rett og slett ikke mulig å imøtekomme alle forventningene studentene har, men det er fint for meg å vise at unge kvinner også kler slike stillinger. Å arbeide på sommerskolen har ikke bare gitt meg sjansen til å få vise frem de beste sidene ved mitt eget land, men også en mulighet til å forstå hvordan andre mennesker oppfatter samfunn og Norge. Det handler ikke kun om at de internasjonale studentene er heldige som får mulighet til å komme til Oslo, men at vi er heldige som får lære å bli kjent med mennesker fra 83 ulike land. Det er en måte å bringe verden til Oslo på. Det er spesielt en hendelse som bemerket seg. Hvert år arrangeres International Cultural Evening av sommerskolens studenter. Denne kvelden forbereder studentene mat og kulturelle innslag fra hjemlandet.

Et av årets innslag var en student som opprinnelig var fra Venezuela. Hun skulle opptre med en tradisjonell sang fra hjemlandet. Før hun begynte å synge ba hun om at lysene skulle dempes, og om at de som hadde tilgang på telefon søkte opp Venezuela via Google. Telefonene lyste opp med artikler om politisk uro og opprør i Venezuela der flere hundre mennesker er drept. I løpet av fire minutter ga hun et ansikt til de som ble hardest rammet. I mørket sang hun med håp i stemmen. Å ha en arbeidsplass bestående av ulike kulturer, språk og virkelighetsforståelser har vært en trygghet og et privilegium når andre deler av samfunnet er preget av konflikt og urovekkende holdninger, som nazistdemonstrasjonen i Kristiansand, skyting på Blå og Sylvi Listhaug som oppfordrer til å angi innvandrere som har vært på reise i eget hjemland. Slik jeg ser det er distanse en kilde til konflikt, mens det å oppleve nærhet er kunnskapsgivende. Derfor er den internasjonale sommerskolen en liten kilde til fred og en viktig kilde for å skape internasjonale relasjoner. Det er tross alt de unge studentene som skal lede samfunnene videre. Å skape en nærhet til den distansen mennesker har, er essensielt for å etablere gode og konstruktive relasjoner.

KONFERANSE FOR DUMMIES Tekst: Mari Tollåli • Illustrasjon: Katrine Dåstøl

I vår fikk jeg mulighet til å være med på den tiende konferansen til International Network of Analytical Sociologists (INAS). Temaet for konferansen var Segregering i skoler og nabolag – konsekvenser og dynamikk. Dagene inneholdt interessante caser og workshops, i tillegg til foredrag hvor internasjonale sosiologer la frem sine pågående prosjekter. Gjennomgående var forskningen som ble presentert knyttet til tema med ulik geografisk og kulturell kontekst. Som førstegangs konferansedeltaker visste jeg ikke stort mer om konferanse enn at det kom til å bli kaffepauser, en konferansemiddag, og noen foredrag. I denne teksten vil jeg dele med dere andre studenter hva jeg lærte og hva jeg tok med meg etter to dager på INAS –konferansen. Først og fremst fikk jeg større innsikt i hva en konferanse er. Det er et sted hvor sosiologer, eller andre som deler fagområde, fra inn- og utland møtes for å dele hva de holder på med. Dette skjedde hovedsakelig gjennom miniforedrag på ca 20 minutter, som til sammen utgjorde lengre økter. På en konferanse får man også muligheten til å møte og knytte kontakt med sosiologer som er mer eller mindre interessert i det samme som deg.

Selve presentasjonene hadde som hensikt å få innblikk i hva de ulike sosiologene holdt på med for øyeblikket. Det ble en kjapp innføring i mange ulike forskningsprosjekter. Jeg satt igjen med et overblikk over hva som foregår på feltet nå, det var mye interessant.

«Jeg satt blant annet igjen med nye ideer og måter for hvordan man kan legge frem funn på» Dette var, som nevnt, en konferanse for analytisk sosiologi, det var derfor lagt mye vekt på fremgangsmåte og metode. Dette satt jeg veldig pris på, siden jeg liker sånt. Disse prosjektene var i ulik grad ferdigstilt, men man fikk innblikk i hvordan forskerne løste sine metodiske problemer på det punktet de hadde kommet til. Jeg satt blant annet igjen med nye ideer og måter for hvordan man kan legge frem funn på. Alt i alt var konferansen svært spennende og ga innsikt i hva analytiske sosiologer driver på med. Der mentorprogrammet, jobbskygge og bedriftsbesøk viser oss hvordan sosiologer som ikke arbeider i akademia jobber, ga INAS-konferansen meg et innblikk i hva sosiologer i akademia gjør.

FRAMTIDAS SEMINARER Tekst: Sigurd Eid Jacobsen • Foto: George A. P. Sekkelsten

Hvordan bør framtidas seminarer på sosiologibacheloren se ut? For å svare på dette må vi først bli enige om hva målet med seminara skal være. Det er, og burde være, en kontinuerlig diskusjon og vurdering av hvordan undervisningsopplegget på sosiologistudiet bør være. Dette gjelder forelesninger, seminarer, pensum og vurderingsformer. Hvordan dette legges opp har ei avgjørende betydning for om man trives faglig og sosialt med studenttilværelsen. Disse tinga angår først og fremst studentene og det bør derfor være slik at studentene selv er med å utforme dette. Det er ikke sånn at de vitenskapelig ansatte på universitetet vil oss vondt, men det er et faktum at det ofte er ei stund sia de sjøl var studenter og derfor ikke kan vite hvordan vi som er studenter i dag trives best mulig. Min personlige opplevelse er også at de lytter og Programutvalget for sosiologi består av et utvalg studenter som studerer på årsenhet, bachelor-, og masterprogrammet i sosiologi. Utvalget jobber med faglige og studierelaterte saker for å gjøre studieprogrammet i sosiologi best mulig. Møtene er åpne for alle og vi trenger alltid nye medlemmer! Ta kontakt på programutvalget@sosiologi.uio.no, på Facebook eller inngangen på Harriet Holters hus.

tilrettelegger opplegget sitt etter studentenes ønsker. Det er derfor Programutvalget eksisterer: for å kunne formidle disse ønska til emneansvarlige, seminarledere og de som har det overordna ansvaret for studieprogrammet. Det har det siste året vært mye diskusjon rundt seminarordningene på sosiologibacheloren. Diskusjonene har gått både internt hos oss i Programutvalget og i programrådet for sosiologi. Programrådet består av vitenskapelige ansatte og studenter og har det koordinerende ansvaret for studieprogramma i sosiologi. Diskusjonene har kretsa rundt innhold, mengde, form og oppmøteplikt på seminara. Studenter i alle årskull på bachelornivå har kommet med både positive og negative innspill der fellesnevneren er at seminara er en viktig læringsarena som man ønsker mer av i studietida. Andre innspill har gått på at det må stilles krav til seminarledere eller at tida for ofte brukes til en systematisk gjennomgang av andres oppgaver i plenum som man selv ikke får noe utbytte av. I Programutvalget har derfor diskusjonen gått inn på hva læringsmåla med seminarene burde være og hvordan disse kan oppnås best mulig. Dette er nødvendige diskusjoner fordi seminara er det viktigste faglige møtestedet for studentene. Seminara har også potensiale til å være et viktig sosialt møtested for studentene. De skal legge til rette for ei faglig veiledning i en helt annen grad enn forelesninger. Spørsmålet er da hvordan dette gjøres på den mest hensiktsmessige måten? Svaret er at dette avhenger av hva som skal være målet med seminara.

Ulike målsetninger krever ulike strategier. Er målet skrivetrening trengs ei anna tilnærming enn viss målet er økt teoretisk forståelse eller å kunne presentere faglige argumenter i ei muntlig diskusjon. Hva målet er vil selvsagt variere mellom de ulike emna. Man trenger ei anna tilnærming i et innføringsfag enn i et teori- eller metodeemne. Min erfaring er likevel at det i emner der tekstproduksjon er en del av vurderinga eller et obligatorisk krav tar dette en uhensiktsmessig stor del av tida i seminaret. Mange studenter opplever det å bruke timer på å høre på andres tekster bli vurdert av seminarleder som uengasjerende. Det skaper en passivhet, noe som er synd da vitsen med seminara må være å skape engasjement rundt faget. Dette gjelder særlig i spesialiseringsemna på bachelornivå, samt fellesfag som SOS1000 og SOS1003. Sjøl om skrivetrening er ei viktig del av ferdighetene man skal tilegne seg på sosiologistudiet mener jeg det her finnes rom for forbedring. Seminara er den beste muligheta man har til å øve opp sin muntlige formidlingsevne, øke sin teoretiske forståelse sammen med andre, få svar på faglige spørsmål og diskutere pensumtekster. Min mening er derfor at det kan være sunt å tenke annerledes om målsetninga med seminara. De burde i større grad brukes til lesetrening og diskusjon. Tilbakemeldinger

på obligatoriske skriftlige oppgaver kan i stor grad flyttes ut av seminaret og gjøres for eksempel skriftlig over mail eller i fronter. Dermed kan seminara brukes mer fornuftig og legge til rette for flere diskusjoner rundt utvalgte tekster, begrepstrening eller faglige avsporinger. Det betyr ikke at skriving trenger å forsvinne helt. Noen forslag internt i Programutvalget og innspill fra studenter peker på at kortere tekster eller enkle sammendrag av pensumlitteratur vil kunne gi nødvendig skrivetrening samtidig som det kan fungere som en startposisjon for diskusjoner. Dette trur jeg vil være et bedre utgangspunkt enn de lengre oppgavene som ofte er smalere og dermed fører til at mange ikke har mulighet til å sette seg inn i disse før hvert seminar. Dette er likevel bare noen tanker om hvordan et alternativt seminar kan se ut. Meninga er å rette fokus på at seminara ikke trenger å være slik de er i dag. Har du andre erfaringer eller meninger rundt seminarer? Fungerer det egentlig ganske bra i dag? Finnes det helt andre måter å tenke rundt dette? Vi i Programutvalget vil gjerne høre fra deg! Ta kontakt på programutvalget@sosiologi.uio.no med forslag, ris, ros eller bare et ønske om å fortsette diskusjonen. Det blir hvert fall ingen endring viss studentene ikke engasjerer seg!

MIN SOSIOLOGI

«I FEEL HONORED, I FEEL PART OF THE ELITE» Tekst & foto: Marie Sannæss Hoelseth og Julie Hjelde Ellingsen

Gikk mailen om klasse- og eliteseminaret med Jeremy Schulz deg hus forbi? Fortvil ikke, den taletrengte amerikaneren var mer enn villig til å ta en prat med oss. Seminaret Intergenerational Binding and Wealth in Elite Multigenerational Enterprise Families tok utgangspunkt i hans forskning på elitefamilier foreløpig i USA og Europa, som senere skal utvides til å inkludere Asia. Det lille seminarrommet inneholdt for det meste professorer i sosiologi med interesse for klasse og eliter, og et få antall studenter. Schulz begynte med et innlegg hvor han klassifiserte millenniumsfamilier, og gikk videre over til funn av de respektive familiene. Marianne Nordli Hansen åpnet senere for diskusjon med innspill fra resten av professorene. Etter seminaret gjorde vi et intervju med Schulz om studier, sosiologi og ikke minst eliter.

– Hvorfor begynte du å studere sosiologi? Som mange andre amerikanere begynte jeg først med filosofi. Etter fire-fem år ville jeg noe annet. Jeg var ikke så fornøyd, fordi mye av det var så abstrakt. Jeg visste at jeg ville over til samfunnsfag, men var usikker på hvilket felt. Jeg vurderte både statsvitenskap, økonomi, psykologi og antropologi. Jeg innså at sosiologi var svært åpent både innenfor områder og metoder. Man kan studere så mye forskjellig, fenomener og prosesser, på en sosiologisk måte. Nå har jeg jobbet som sosiolog lenge, og det er veldig fleksibelt. Men sosiologien er ikke en så sterk fagdisiplin, vår forskning og temaer blir ofte stjålet fra økonomer og psykologer. Dette viser makten ved våre felt, sosiologien er institusjonelt svak, og at økonomer har mer makt og ressurser. – Du forsker på elitefamilier, hvorfor syns du eliter er interessant? Han påpeker at han først kommer med

et profesjonelt svar: – Det har vært stor forskning på arbeiderklassen og middelklassen, men lite på eliter, nesten ingenting. Så det var en viktig ting å studere, og det kan ikke legges skjul på at det er en viktig gruppe i samfunnet, med den makten og pengene de besitter. Jeg har alltid vært opptatt av det, og har nok hatt litt mer kontakt med eliter enn andre. Blant annet gikk jeg på boarding school, der både Kennedyfamilien og Ivanka Trump gikk. I oppveksten hadde jeg mye kontakt med eliten, og vokste opp i en akademisk elitefamilie. Han påpeker at det er en forskjell på mye utdanning og mye penger. – Men skillet mellom økonomisk elite og akademisk elite er ikke så interessant for meg, heller ikke kulturell.

«Men sosiologien er ikke en så sterk fagdisiplin, vår forskning og temaer blir ofte stjålet fra økonomer og psykologer» – En annen grunn til min interesse for eliter er at samfunnet er så orientert rundt penger. Folk fra ulike klasseposisjoner må konstant forholde seg til penger, og de som er suksessfulle er de som har mye penger. I studien min finner jeg derimot ut at de med mye penger ikke føler seg suksessfulle. Han mener de føler seg usikre og engstelige. – Dette er et paradoks i vårt samfunn. Disse menneskene er de som ikke skal bekymre seg for noe. Alle i middelklassen er også bekymra, engstelige og sliter, og enda mer for arbeiderklassen. Elitens posisjon skal jo i følge Marx’ klassesystem være den mest stabile, men det er ikke det. Denne forståelsen er et uoppdaget område, og jeg oppfordrer til å undersøke eliten på sine egne møteplasser.

– Ut i fra dine egne beskrivelser, oppfatter du at du selv tilhøre den akademiske eliten? Ja, jeg gjør det, det ville vært feil å si at jeg ikke gjør det. Familien min består av professorer, i tillegg til familievenner og mine egne venner. De jobber på de store og anerkjente universitetene. Jeg vokste opp i et miljø som var preget av en akademisk elite og de så på seg selv som det. Mine foreldre hadde likevel en middelklasse-mentalitet, de tvang meg ikke i en spesiell retning, de lot meg jo studere filosofi. De var ikke opptatt av kostbare ting,

men de satte utdanning høyt. Altså alle hadde jo en P.hd. Penger var noe annet, den eneste kontakten jeg hadde med pengemennesker var på boarding school. Jeg husker interessante ting derfra, det var rike folk som ikke ville se rike ut. Det var en spesiell kode der, folk brukte visse typer gensere osv. Jeg husker det var et avvik der, som ikke fulgte koden, og ble dårlig behandlet av de andre. Disse dynamikkene fikk jeg se «first hand», det var interessant. Hadde jeg ikke gått der, og i tillegg til at jeg gikk på Brown, hadde jeg ikke kommet i kontakt med rike pengemennesker.

– Hvordan vil du definere elitebegrepet? Først vil jeg si at dette er noe jeg ikke liker med sosiologien, det er for mye løst brukte begreper. Alle kan jo si at man er en elite, som at en som bor på gata kan være en gateelite og lignende. I min forskning vil jeg karakterisere det som sub-grupper av mennesker. Det finnes mange businessfamilier, men kun få eier store bedrifter, og de er eliten i den gruppen. Et problem med å definere det er at konteksten ikke er gitt, så noen grupper vil ikke kjenne til konteksten. Jeg er misfornøyd med noe jeg tror er en kulturforskjell mellom amerikanere og europeere, at amerikanerne ikke en gang vil innse at det er en elite. Det går i mot vår habitus, vi er ukomfortable med forskjeller. Jeg tror kanskje vi bare bør gi opp elitebegrepet. Det er ikke noe godt substitutt for det, og det er så kontekstbundet. Hvem er de rike, defineres det med mye penger i banken? I Amerika sier man at man ikke er rik, fordi det er noen andre der ute med mer penger, så hvordan kan man være rik da? Det er alltid noen rikere, og det hjelper lite med å definere eliten. Man må glemme de termene, «clear the desk». Man må ikke se klassestrukturen som symmetrisk, det blir alltid feil. Jo nærmere du er et felt, jo mer gir det mening om hvem som er elite. Men hvem er rike i forhold til hvem? Noen vil definere ingeniører som rike, en annen vil kanskje definere en som har sommerhus som rik, men det spørs helt på din egen definisjon og posisjon. Du må tenke relasjonelt, det er sosiologien bedre på enn andre felt. Hvem som er rik spørs hvem du spør. Den viktige skillelinjen handler om; trenger du å jobbe

eller kan du leve av formuen din. Alle tenker at hvis du aldri må jobbe igjen vil det endre livet ditt totalt, en kontekstuell uavhengighet. «The beauty of money», det er et klart skille mellom de som må jobbe og ikke.

– Hva med det utvidede elitebegrepet? Når man begynner å snakke om andre typer eliter blir det mye mer uryddig, som når folk snakker om en kunstnerisk elite eller sportselite. I aviser kan man bruke elitebegrepet om hverandre, men i samfunnsvitenskapen må det være mer avgrenset og disiplinert. Min definisjon av eliter omhandler derfor noen som lever av inntjente midler. Innen kultur er det nok kunstnere som ser seg selv som eliten, men de kan ikke i det hele tatt leve av sin inntekt. Jeg leste at i USA finnes det rundt 10-20 mennesker som kan leve av inntektene ved å skrive. Betyr det at de utgjør eliten av forfattere? Det er en økonomisk definisjon, uten refleksjon av deres kreativitet og jobben de gjør. Det blir rotete når man går inn på andre elitegrupper. Bourdieu for eksempel vil se det mer relasjonelt, og spør hvem som former feltet. Det er absolutt en eliteperson, men det betyr ikke at de har mye velstand. Samfunnsfagdefinisjon er best slik, men i aviser blir det noe annet, da kan man gjøre som man vil.

Elitebegrepet: dumpet eller elsket? Gjennom intervjuet med Jeremy Schulz er det én ting han gjør klinkende klart: vi må dumpe elitebegrepet, både som et hverdagslig og vitenskapelig begrep. Han finner det vanskelig å definere begrepet selv, men kommer fram til at det hovedsakelig handler om hvor mye penger du har. Du er del av eliten hvis du kan leve av formuen din, uten inntekt. Med dette mener han at innenfor for eksempel en kulturell elite vil det alltid eksistere en økonomisk maktelite som definerer og dominerer feltet. Et eksempel her til lands kan være forfatteren Jo Nesbø, som med sine populære krimromaner i dag sitter igjen med en nokså god inntekt. I følge Schulz sin definisjon vil derfor Jo Nesbø identifiseres som den økonomiske makteliten innenfor litteratureliten. Derimot kan det diskuteres at hans litterære tyngde ikke holder mål i forhold til andre kompetente personer innenfor feltet. Et eksempel er forfatteren Dag Solstad, som kan bli sett på som en forfatter med mer litterær tyngde. Derfor stusset vi over hvordan Schulz selv identifiserte seg med den akademiske eliten: «I feel honored, I feel part of the elite», sa han på slutten av intervjuet. Som de aller fleste andre virker det som han selv synes begrepet er forvirrende å anvende, og kanskje han har rett? Kanskje vi bare skal legge det fra oss?

Flere sosiologer river seg i håret av hvordan elitebegrepet blir brukt i dag. Da boken Makteliten av Knut Olav Åmås kom ut i fjor ble den rost opp i skyene av anmeldere, mens sosiolog Maren Toft kjørte en nokså hard kritikk mot hvordan elitebegrepet ble brukt på en lite analytisk konsistens måte. Vi er ganske enig i Maren Toft her, hvis begrepet skal brukes må det følge klare prinsipper og retningslinjer, hvis ikke mister det sin verdi. Alle kan ikke være del av en elite, for hvem er eliten da? Derimot er vi usikre på om selve begrepet bare skal legges bort, for kanskje løsningen er å synliggjøre det enda mer og stille visse krav til hvordan det skal anvendes. Det er tross alt et viktig begrep når vi som sosiologer skal forske på de som sitter på toppen, de som ikke trenger å forsvare sin sosiale posisjon, og ikke minst de som sitter på makten. Er det nemlig én ting eliteforskere er enige om i dag er det at termen elite handler om makt. Derfor kan det til og med argumenteres at begrepet er spesielt viktig i dagens samfunn hvor personer som Donald Trump og Sylvi Listhaug får lov til å prate fritt. Kan vi for eksempel snakke om dem som del av en elite? Hvordan har de fått tak i den makten de sitter på? Dette er viktige spørsmål for oss sosiologer, hvor en av våre oppgaver er å kunne forklare hvordan og hvorfor disse menneskene sitter med krona på hodet.

«Du er del av eliten hvis du kan leve av formuen din, uten inntekt» I intervjuet kommer det frem at Schulz mener at amerikanere ikke vil anerkjenne at det finnes eliter, og dermed også ulikheter i samfunnet. Dette viser relevansen av et slikt begrep, da konsekvensene av å undertrykke begrepet kan føre til minsket handlingskraft av blant annet sosiale ulikheter. I Norge har vi akkurat vært gjennom et stortingsvalg og en av de mer diskuterte temaene var nettopp sosial ulikhet. Selv om sosiale forskjeller i Norge og USA ikke er sammenlignbart ser man nødvendigheten av elitebegrepet i norsk sammenheng også. Dette viser viktigheten av elitebegrepet internasjonalt, og derfor mener vi at begrepet må få en større betydning både i den offentlige og faglige debatten. Det er farlig at folk med mye penger får utøve sin makt i det skjulte, uten å stille seg ansvarlig til resten av samfunnet. Avslutningsvis konkluderer vi med at elitebegrepet trenger en makeover. Det er de aller fleste eliteforskere enige om. Derimot foreslår vi at begrepet ikke bare trenger en makeover, men også en oppblomstring. Det er nødt til synliggjøres og rettes oppmerksomhet mot for å vise viktigheten av begrepets verdi.

MIN BACHELOR

ISLAM I NORSKE MEDIER Tekst: Ulrik Finstad • Illustrasjon: Katrine Dåstøl

Omtalen av islam i norske medier er bred og ofte problemfokusert. I hvilken grad og på hvilke måter fremstilles islam og muslimer som problematisk for samfunnet i norske aviser? Flyktningsituasjonen i Europa de siste årene har bidratt til forandring i det politiske og ideologiske klimaet; blant annet får høyrepopulistiske partier og bevegelser økt oppslutning. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser i en rapport fra 2009 at islam og muslimer får svært bred omtale i norske medier, og at denne omtalen ofte er problemfokusert. Jeg tok for meg et utvalg utgivelser fra to norske papiraviser i 2016 – Aftenposten og den kristne avisen Dagen – for å undersøke i hvilken grad og på hvilke måter islam og muslimer fremstilles som noe negativt eller truende for det norske samfunnet. I oppgaven belyser jeg dette gjennom en kvantitativ innholdsanalyse med tilhørende kategorisering av artiklene og en kvalitativ analyse for å avdekke konkrete ideer og oppfatninger. Døving og Kraft identifiserer et sett med trekk og stereotypier som kjennetegner islamofobiske utsagn; disse kjennetegnene var noe av det jeg tok utgangspunkt i da jeg undersøkte konkrete oppfatninger og ideer i datamaterialet. Gjennom det elektroniske mediearkivet Retriever innhentet jeg totalt 150 artikler der islam og

muslimer ble omtalt. Jeg kategoriserte artiklene som positive, nøytrale eller negative med tanke på hvilken sammenheng islam og muslimer omtales i og hva slags holdninger til islam artikkelen formidler. I tillegg undersøkte jeg innholdet i artiklene for å fange opp konkrete ideer om islam og muslimer.

Avisenes dekning av islam Av alle artiklene kunne 55,3 % kategoriseres som nøytrale, 37,3 % som negative og 7,3 % som positive. Det er altså klart flere negative enn positive saker, i tråd med det Integrerings- og mangfoldsdirektoratets rapport sier om bred negativ omtale av islam og muslimer. Mine funn gir imidlertid ikke støtte til påstanden om at de fleste sakene er problemfokusert, da over halvparten av artiklene altså er nøytrale. En mulig forklaring er at det har skjedd en utvikling, og at andelen negative saker ikke er like stor i 2016 som den var i 2009. Andelen negative artikler i begge aviser er betydelig større enn andelen positive. Dette kan sies å være problematisk på grunn av medienes påvirkningskraft overfor befolkningen. Den lave andelen positive artikler kan kanskje forklares med medienes behov for å skape sensasjonspreget nyhetsstoff for å trekke lesere; saker som fokuserer på harmoniske relasjoner og positive historier skaper kanskje ikke like gode salgstall som rapporter om konflikt og dramatikk.

Andelen negative artikler er større i Dagen enn i Aftenposten; dette kan ha sammenheng med avisenes livssynsgrunnlag. Oppfatningen om at islam utgjør en trussel mot vestlige verdier og levesett er en av de mest sentrale ideene som ligger bak islamofobi og islamkritiske holdninger. Når Dagen er uttalt kristelig, og i tillegg inneholder islamkritiske artikler basert på nettopp denne sentrale islamkritiske ideen, er det mulig å forstå avisens relativt store andel negative artikler i sammenheng med det kristne livssynsgrunnlaget.

Ideer og oppfatninger i artiklene Blant trekkene og ideene Døving og Kraft beskriver som hører til islamfiendtlige holdninger, er frykten for muslimsk overtakelse av Europa altså kanskje mest sentral, og flere av de andre trekkene er knyttet til denne oppfatningen. Flere av artiklene preges av at islam tillegges agens – det vil si at islam omtales som en slags selvstendig størrelse med både evne og vilje til handling, noe som kommer til uttrykk i utsagn som «islam nekter å rette seg etter norske verdier». Oppfatningen om at islam primært er en farlig voldsreligion, og at muslimer derfor tilber en hatefull gud, fremkommer også i artiklene. I tillegg er skepsis knyttet til politikeres åpenhet for islam også å finne i flere artikler.

I flere av de negative artiklene er det særlig to typer trusler islam oppfattes å utgjøre: kulturell og religiøs. Disse er ofte sammenflettet; uttrykk som «den kristne kulturarven» har både kulturelle og religiøse implikasjoner. Denne sammenblandingen kan skyldes at skillet mellom kultur og religion i islamsk sammenheng oppfattes som utydelig – det essensielle her er at usikkerheten knyttet til skillet mellom kultur og religion i islam er med på å forme de islamkritiske holdningene som finnes i datamaterialet. I artiklene der islam presenteres som en trussel mot det norske samfunnet, er det ofte både kristendommen og den vestlige kulturen («den kristne kulturarven») som oppfattes å være i fare.

«Den lave andelen positive artikler kan kanskje forklares med medienes behov for å skape sensasjonspreget nyhetsstoff for å trekke lesere» Hvordan noe omtales i mediene, henger sammen med den offentlige mening rundt temaet, ikke minst på grunn av medienes påvirkningskraft og makt til å sette saker på dagsordenen. Mine funn kan bidra til økt forståelse for hvordan islam og muslimer presenteres i norske medier, og slik også si noe om temaets plass i den offentlige debatten.

HØST 2016 VÅR 2017

MASTEROPPGAVER I SOSIOLOGI Adrian Farner Rogne The effect of retirement on mortality. Event history analyses and quasi-experimental evidence from Norway. Anders Gunneriussen Røseth De to kulturer. Betydningen fagkompetanse i norsk og matte.

foreldrenes

Anine Kleiv Frykholm «Det meste av maten gir jeg til barna». En kvalitativ studie av familiers matusikkerhet i Norge. Anne Ingeborg Johnsen Bøe #Jihad - A Qualitative Study of Radical Jihadists’ Online Performance on Social Media. Anne-Marte Watnaas Bache-Gabrielsen Nærmiljøet i byen - Bjørndal som et flerkulturelt nærmiljø. Azadeh Taimouri «Selv om Kurdistan ikke finnes på kartet, betyr det ikke at det ikke finnes i virkeligheten». En studie av den kurdiske diasporaen i Norge.

Hege Jåberg «Et dyr er seg selv»: En kvalitativ studie av frivillige ved et hjelpesenter for hjemløse katter. Håkon Aspøy Structuring Taste: Narratives of Terroir and Climate Change in Mosel Winemaking. Ina Storkjørren Vetrhus Krisesentrenes møte med en mangfoldig voldsproblematikk - de ansattes forståelser. Ina Øien Ringstad «Same same, but different» – En kvalitativ studie av læringsrommet på et arbeidsrettet tiltak. Ingalill Herstad Nye Naboer, Nye Grenser. En studie av et lokalsamfunns møte med et akuttmottak. Karete Kuraas Lindalen Vi er her for å bevare vårt folk, vår kultur og vår særegenhet. Et sosiologisk studie av identitære ideer.

Eli Ramsvik Melby Identity struggles. LGBT activism in Morocco.

Karoline Hording Mathisen «En litt sånn romantisk og enkel løsning på papirarbeid». En undersøkelse av hvorfor par velger å gifte seg i det 21.århundre.

Frøydis Rikenberg «Vi er alle pleiere». En studie av pleiekulturen i sykehjem.

Kristine Fallet Mennesket og moskeen i samfunnet -En studie av to moskeer i Oslo.

Maja Grendahl Østby Samlivsbrudd og fullføring av videregående skole. En kvantitativ studie av sammenhengen mellom individuell og medelevers brudderfaring og sannsynligheten for å fullføre videregående skole. Maja Stien Elseth Tillit og frykt i en norsk kontekst. En kvantitativ studie av tillitens betydning for terrorfrykt. Marianne Borgan En studie av religiøse karrierer blant unge muslimer tilknyttet Islam Net. Marianne Husevåg Bækholt Å jobbe med mennesker som er i livets sluttfase. En kvalitativ studie av palliative og onkologiske sykepleieres håndtering av egen jobbhverdag.

Marit Mikalsen Sandstad Sjeldne diagnoser i møte med NAV. En kvalitativ studie av personer med analatresi og Huntingtons og deres erfaring med NAV. Mathilde Aarvold Bakke Celebrity is what Celebrity does. A Critical Discourse Analysis of Microcelebrity in Commercial, Norwegian Blogs. Matthis Kleeb Solheim Lost in Migration. Aspirations for Individual Freedom and Social Integration amongst Sub-Saharan Migrants after reaching Europe. Natalie Roberg Selvmedisinering med cannabis. Fra rusgivende bruk til medisinsk bruk. Netta Marie Rønningen Fortellinger om konversjon til katolisismen - En studie av nordmenn som har konvertert til katolisismen. Pål Oskar Hundebo Towards Spatial Assimilation?: Neighbourhood Attainment among non-Western Immigrant Descendants in the Oslo Region.

Simon Roland Birkvad The Meanings of Citizenship: Mobility, Legal Attachment and Recognition.

Solveig Wiland Gruenke The Other Side of the Screen. Simultaneously maintaining social relationships in real life and on social media. Sozan Mustafa Hva fremmer og hemmer arbeidsdeltakelse? – En kvalitativ studie om unge funksjonshemmedes vellykkede overgang til arbeidslivet. Stian Frydenlund Kan kontakt endre holdninger? En undersøkelse av Gordon Allports kontakthypotese, komplisert operasjonalisering og alternative teorier. Stine Audestad Lundberg Rekruttering av mellomledere i den rådgivende ingeniørbransjen. En kvalitativ studie av rekrutteringsprosessen av mellomledere i to rådgivende ingeniørbedrifter. Sunniva Nilsen Fredriksen Å gjøre data av dagbok. En komparativ erfaringsanalyse om oppvekst i det moderne Kina. Tone Kristensen Husabø Ord som rammer - En studie av kvinnelige journalisters erfaringer med hets og trakassering. Therese Moltu Christensen «Gresspisende hippier»? En kvalitativ studie av identitet hos vegetarianere og veganere. Vilde Sagstad Imeland Arv og gaver i Oslo. En kvantitativ studie av formuesoverføringer fra foreldre til barn. Yadgar Amin Hamaways Radikalisering og jihad. En kvalitativ studie av jihadisme.

MIN MASTER

THE OTHER SIDE OF THE SCREEN Simultaneously maintaining online and real life social relationships

Text & illustration: Solveig Wiland Gruenke

How is social media production in social situations experienced? In my masters thesis I explored how individuals with different levels of social media use described their relationship to social media production amongst others. Would you be offended if someone took a selfie with you during your conversation? What if somebody posted a photo with you from your brunch and wrote a caption using the hash tag #BFF4EVER? Would there be substantial social value to the social media post, irritation over the superior social interaction being interrupted by social media production, or could it even be considered a natural and unremarkable occurrence in modern day social life? These were the questions that shaped the epistemological concerns of my mastersâ&#x20AC;&#x2122; thesis. 10 informants were interviewed about how they used and understood social media production that occurred whilst being social with others. The participants had different levels of use per their own definition, ranging from little use to above average use. The participantâ&#x20AC;&#x2122;s general understandings and their specific description of social media use was relative to they normatively legitimized and criticized

personal use. First I will present how social media production was defined in this thesis.

Social media production To explore the concept of social media production in social situations, it was necessary to define what kind of social media is relevant to this thesis. Social media is a collective term without a standard textbook definition. Social media is often defined by how it compares and contrasts with a traditional understanding of media. These definitions can be contradictory and even confusing. Hence, I used a temporary definition of social media production for my thesis that could be summarized as: Social media production is the production of content that reaches more than one other user on social media sites or applications with synchronous relations. The content can be communicative in nature but not be created for the sole purpose of being communicated to only one specific user. The participants who were active on social media could not produce content that was for commercial purposes. I also excluded points of contention about social media that involved criminal behavior, like child pornography, bullying, as well

as social media activity that was for the purpose of procuring a romantic partner. After interviewing the participants with varying degrees of use there were several central findings about how social media production in social situations were experienced by the participants.

Sociality and social media I gathered the most prevalent ways in which a social media production and social media is experienced as socially significant in general to better understand social media as social framework. The different users all experienced how social media was an encompassing presence in modern day life. The frequency of social media activity was relational to how the participants considered their own content and use and the use and content of others. This use had direct implications for how social media could function as an extension of social life. I used these understanding of social media as a substantial social framework for some of the users, as a foundation to better understand the responses and reactions to social media production when they occur in specific social situations.

Production process I analyzed the social media production process and the participantsâ&#x20AC;&#x2122; emotional responses and their reactions to the act when it occurs in specific social situations. I argued that the way participants experienced the process of production was dependent on their understanding of social mediaâ&#x20AC;&#x2122;s social significance and legitimacy as a social frame. The participants that one could argue valued social media as a social frame with certain expectations and rules, could spend quite a bit of time on the social media production, and also incorporate it into their social interaction. The users that viewed social media production as insignificant compared to the real-life social framework, experienced social media production by others as disruption in real-life social interaction. These emotional effects elicited coping strategies and responses to save each otherâ&#x20AC;&#x2122;s face, including the participants in the interactions that were producing content whilst with others and the ones experiencing others producing content. The active users pretended that they had not become distracted if they were producing content and had an ironic distance to the

production if it was pointed out. When losing face, the participants that felt ignored in the social situations would also try to jokingly point out the absurdity of choosing to produce content and not engage in the superior socially significant real-life social situation. The participantâ&#x20AC;&#x2122;s justifications for these reactions and responses and their personal use are significant for how they value social media in social interaction. I also explored how the participants implement their understanding of social media to normatively explain their and others social behaviors.

Criticizing and legitimizing personal use I attempted to include how the participants normatively legitimized and criticized social media production. That social media was shared and public, made it both legitimatizing for real-life social relationships, but also a source of contention. The content described by the participants was exclusively based on individual usersâ&#x20AC;&#x2122; personalities and their lives, and often the participants would take umbrage with how elements of social life were shared with more people that were not actually present for the real-life social situations. These arguments for and against social

media production were more removed from the social interaction itself and revolved around using social media itself and how social media is structured. Social media was often portrayed as more of an overarching cultural symptom and not necessarily indicative of issues related to a social interaction. Social media was upheld by some of the participants at the same level of superficiality as real-life social interaction. The fact that artifice and elaboration of personal and social life were occurring on social media was not exclusive to social media but symptomatic of human nature for the participants. The more macro-level implications of social media production in social situations could be part of how the participants experience social media as socially significant, how they experience social media production in social situations and how they respond and react to it, and also how they legitimize and criticize personal use. The way in which social media itself was often attributed to more of the social responsibility than the actual individuals in the interaction, which could be indicative of how further research into social media and social media productions social significance should be fashioned.