Socius 1/2016: Samtiden by Socius

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjĂ¸r din studiehverdag enklere pĂĽ samfunnsviterne.no/student

samfunnsviterne.no/student

Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

LEDER Som ny redaktør har redaksjonen og jeg gleden av å presentere den nye utgaven av Socius med temaet samtiden. Fordi denne utgaven blir gitt ut i sosiologisk uke feirer vi dette med farger fra perm til perm. Årets sosiologisk uke blir avholdt fra 14. til 18. mars og gjennom hele uken vil det være arrangementer med tema SAMTIDEN. Vi i Sociusredaksjonen, sammen med Eilert og PU, håper så mange som mulig vil være med på alle de forskjellige arrangementene som blir holdt gjennom sosiologisk uke. Alle hjerter gleder seg. Samtiden, ens egen tid. Nåtid. Hva er det som er så spesielt med samtiden, og hva er det som kjennetegner den tiden vi lever i? Er det Kardashians, vegetarmat, miljøproblemene eller hipsterne på Grünerløkka? Svaret er vel alle de overnevnte eksemplene. Et spesielt kjennetegn ved nåtiden er den ekstreme påvirkningen gjennom de sosiale mediene. Vårt liv har byttet plattform. Sosiale medier har blitt en arena for å hente inspo, finne goals og holde seg oppdatert på kjendisers privatliv. Hvor stor påvirkning dette har på vårt daglige liv er i midlertid et spørsmål vi bør stille oss selv oftere. Hvorfor sminker vi oss som Kim K eller har vår selvrepresentasjon blitt så viktig at vi skjuler alle våre skavanker og problemer bak en maske av sunnhet, lykke og suksess? På den helt motsatte siden er miljøbevissthet og samfunnsengasjement mer i vinden nå enn på lenge. Så det står kanskje ikke så ille til likevel? Samtiden former fremtiden vår og jeg håper at vi bruker den utviklingen samfunnet er under til å utvikle oss som mennesker og utvikle samfunnet i den retningen vi ønsker.

Anniken Soland

SOCIUS SKRIBENTER Agnes Fauske Andrea Csaszni Rygh Anne-Marte Bache-Gabrielsen Anniken Soland Benedikte Såstad Domitille Ménager Elena Gonder Grace Tabea Tenga Henrik Hays Nielsen Håkon Aspøy Kaja Hind Karoline Marie Aakenes Line Kørner Ludvigsen Sabina Tica Sara Sande Simen Østad Siw Ellen Lien Rysstad Solveig Wiland Gruenke Paula Bender Thilde Fjeld

LAYOUT Agnes Fauske Elena Gonder Line Nygård Simen Østad

REDAKSJONEN Andrea Csaszni Rygh Bachelorrepresentant Anniken Soland Redaktør Elena Gonder Layoutansvarlig Emilie Brunsberg Redaksjonssekretær Julie Sande Opponeringsansvarlig Katrine Dåstøl Nettansvarlig Kristina Elstad Seksjonsansvarlig Studieliv Oda Julie Bergli Seksjonsansvarlig Min sosiologi Thilde Fjeld Økonomiansvarlig

FOTO OG ILLUSTRASJON Agnes Fauske Anniken Soland Bjørnar K. Bekkevard Domitille Ménager Irmelin Sande Katrine Dåstøl Karoline Marie Aakenes Paula Bender Simen Østad Solveig Wiland Gruenke

FORSIDEILLUSTRASJON Anna Ducros

INFOGRAMMER Katrine Dåstøl

Socius er tidsskriftet for studenter og ansatte med interesse for sosiologi ved Universitet i Oslo. Det er utgitt med støtte fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Kulturstyret og frifondmidler LNU. Innsendte artikler og innlegg står for forfatterens egen mening og representerer ikke nødvendigvis redaksjonens syn. E-post: kontakt.socius@gmail.com Facebook: Socius / Socius-rommet Twitter: @Socius_UiO Instagram: @studenttidsskriftetsocius www.socius.sosiologi.org

KORREKTUR Anna Ødegården Judee Isabel Ihasee Bjørgan Kaija Risbakken

Opplag: 800 Trykk: BK

TEMA: SAMTIDEN

8 #Kulturellappropriasjon 10 Født i feil kropp 13 En sosiologi for klimaendringens tid 16 På samme tid 18 «Pornokultur?» (!) 21 Den våte drømmen om landet 24 Samtidsordliste 26 Den seksualiserte samtiden 29 Det moderne slaveriet 32 Å bli ufrivillig romanfigur 34 Gaming: tell me what you play, I’ll tell you who you are… 38 Sosiale medier - en teaterscene? 40 Psykedelika, da og nå 66 Hvilken verden er det vi lever i

STUDIELIV

46 All about love 49 Til en forvirra student 50 Min utveksling til Universitetet i Oslo 52 Et semester i Firenze 56 Straight out of PU 58 Utdanning som straff

MIN SOSIOLOGI

62 Min metode: representasjoner av aleneboere 64 Luc Boltanski gjestet UiO

SAMTIDEN 7

#KULTURELLAPPROPRIASJON minoritetskultur som tilbehør på sosiale medier Tekst og illustrasjon: Solveig Wiland Gruenke

Sosiale medier tilbyr en refleksiv plattform for sosial identitet. Denne muligheten til selektiv representasjon har fordret en debatt om kulturell appropriasjon og undertrykkelse og utnyttelse av minoritetskulturer. Kulturell appropriasjon er vanskelig å determinere. Enda vanskeligere er å peke på negativ kulturell appropriasjon og utnyttelse. Den aktuelle debatten begrenses til appropriasjonen av elementer fra undertrykte minoritetskulturer. Dette kan tolkes forskjellig. Kan dette være tilfeller av refleksivt kulturelt utbytte, og alternativet til kulturell appropriasjon, kulturell segregering og sensur av individet? Som utgangspunkt kan en begrenset definisjon være at: Kulturell appropriasjon er når elementer fra en kultur anvendes og benyttes av medlemmer av en annen kultur. Det er krevende å skille ut og tydelig definere de tilfellene hvor blir en kulturell appropriasjon blir problematisk. Den «omstridte» kulturelle appropriasjonen forekommer som oftest når medlemmer av en historisk og kulturelt privilegert kultur benytter seg av elementer fra en minoritetskultur som har opplevd undertrykkelse av

den privilegerte kulturen. Det finnes flere foreliggende historiske eksempler på kulturell appropriasjon av minoritetskulturer. Musikkstilen «hip hop» som opprinnelig eksisterte blant afroamerikanere kan nå sies å være en prominent del av populærkulturen både i statene og globalt. New Age-bevegelsen og helsekost kan tyde på en kapitalistisk appropriasjon av blant annet de innfødte amerikanske indianerne sine medisinske behandlinger og kosthold. Kulturell appropriasjon er altså ikke noe nytt, men sosiale medier har bidratt til at debatten har blitt overført til individuelle appropriasjoner i selvpresentasjoner.

#Støtende Privilegerte individer som poserer med hårfletter på instagram og skriver #ghetto, eller maler seg i ansiktet og tar på seg hodeplagg benyttet i spirituelle seremonier og skriver #naturalbeauty, har provosert. Utsmykkede «selfies» anklages for å løsrive de kulturelle gjenstandene fra deres kontekst. De benyttes for deres stilistiske verdi, og deres enorme kulturelle betydning kan bli frarøvet. Et eksempel på dette er afroamerikanske hårfrisyrer. Dette er noe som har hatt stor betydning i deres kultur. Hårstell er ofte en stor del av hverdagen og oppleves for mange som et kulturelt utrykk. Hår har også vært en kilde til smerte og undertrykkelse. Sjeldent ville deres ville deres hårtype representeres i det amerikanske motebildet. Dermed fungerer ofte frisyrer som fletter

eller «cornrows», som en markering på et ønske om å utrykke sin egen kultur og uavhengighet fra et motebilde som ekskluderer dem. Det er slike rike historiske og kulturelle omgivelser som fører til at hår i det afroamerikanske miljøet ikke bare er hår. Dermed kan det oppleves som provoserende når noen uten den historiske eller kulturelle konteksten benytter seg av hårfrisyrene som rekvisitter for deres selvpresentasjon på instagram.

konnotasjonene har ofte vært fokus på «naturlige» elementer i motebildet og kontakt med sine røtter (eller andres røtter i dette tilfellet). Men på sosiale medier blir det ofte skapt stilistiske bilder tatt med fjærkledde hodeplagg. Hodeplaggene sin popularitet har igjen blitt reflektert i det kommersielle markedet og det finnes flere tilgjengelige assessorer inspirert av «indianere». Appropriasjon har blitt noe alle kan delta i, men som mange kritiserer og tar avstand fra.

Normaliseringen av appropriasjon?

Et problematisk aspekt ved denne diskusjonen går ut på at dette er sensur og undertrykkelse av friheten sosiale medier tilbyr. Men individualiseringen av kulturell appropriasjon kan også føre til en individualisering av debatten. Flere har muligheten til å kommentere og kritisere tvilsomme selvrepresentasjoner. Sosiale medier tilbyr refleksivitet om hvem man ønsker å være, men dette åpner for at man kan kritiseres. Man har muligheten til å representere seg selv, og det betyr også hva man velger å være imot. Dermed er ikke den omstridte trenden av kulturell appropriasjon nødvendigvis et tegn på en mer alminneliggjøring av undertrykkelse. Debatten kan være en markering på muligheten til å belyse tvilsomme forhold som har eksistert lenge på en mer frigjort plattform.

Sosiale medier tilbyr en mulighet til å presentere seg selv. Enten via en blogg eller en instagramkonto kan man benytte semantiske og visuelle kulturelle appropriasjoner. Alle med en iphone og et nettverk kan legge ut det de ønsker. Det kan tyde på at sosiale medier sin konsekvens for kulturell appropriasjon er allmengjøringen av den. Appropriasjoner forekommer tydeligere blant enkeltindividet. Medlemmer av privilegerte kulturer kan ha benyttet seg av store gullsmykker for å fremstille sin «urbane» side lenge, men det er på sosiale medier denne individuelle tendensen kringkastes og kanskje avsløres. Flere motemagasiner har tidligere ikledd sine hvite modeller i fjærkledde hodeplagg tidligere benyttet av den amerikanske urbefolkningen. De intenderte

FØDT I FEIL KROPP Tekst: Line Kørner Ludvigsen • Foto: Roy Darvik

Oliver ble født i Kina i 1992 og kom til Norge halvannet år senere. Da han fikk et navn het han ikke Oliver, men Sunniva. Oliver er nemlig født i feil kropp. Sunniva kom til Norge fra den kinesiske byen, Zhenjiang, i 1994. Da jeg møtte Sunniva på folkehøgskole husker jeg henne som den altfor snille og alltid blide asiatiske guttejenta som overhodet ikke tålte alkohol. I dag heter hun ikke Sunniva lenger, men Oliver, og er heller ikke lenger en jente. Jeg møter Oliver en kald januardag i hovedstaden. Når jeg ser ham er han akkurat sånn som jeg husker, superblid og energisk, kanskje bare hakket mer avslappet. Det er stor gjensynsglede. Jeg må ta meg selv i å konsentrere meg for å huske riktig navn, fordi Oliver er ikke lenger Sunniva. Helt ærlig lurer jeg mest på om Oliver blir irritert hvis jeg kommer til å kalle ham henne, eller ikke minst bruker feil navn. Jeg starter intervjuet med å unnskylde meg hvis det skulle skje, og spør om han kan bli irritert hvis folk gjør det. Oliver ler og avkrefter at han

blir irritert for det. «Phu!», tenker jeg. Han nevner riktignok at han forventer at hans nærmeste familie og venner bruker «han», men at noen trenger litt tilvenningstid selvfølgelig er forståelig. Noe av det jeg har lurt aller mest på er hvordan man merker at man er «annerledes», transkjønnet i Olivers tilfelle, og hvordan det blir møtt av samfunnet. Intervjuet jeg hadde planlagt med Oliver, blir mer som en fortellende dialog, om hvordan det var for Oliver.

Ute av skapet For hvordan er det egentlig å føle seg litt «annerledes» enn alle andre i et samfunn med skyhøye forventninger som presser på fra alle kanter? Som om det ikke er vanskelig nok å finne seg selv som det er. Kanskje ikke så rart at noen bruker lenger tid enn andre. Ta for eksempel Caitlyn Jenner, den kanskje mest omtalte transkvinnen i media i fjor, som trengte over et halvt liv godt og vel. Oliver trengte 22 år, og presiserer at det viktigste er å ikke være redd for å være seg selv. Noe som er lettere sagt enn gjort i samfunnet vi lever i i dag. Er det noe jeg får ut av intervjuet – eller samtalen – med Oliver så er det

nettopp det at det viktigste er å akseptere den man er. De skeive-teoretikerne kan altså fortsette å krangle seg i mellom om seksualiteten er falsk eller ikke og om kjønn er noe man er eller gjør. Straight, skeiv, han eller hun. Det spiller ingen rolle. Oliver vokste opp i indre Trøndelag, i Skage i Namdalen, der han hadde en god barndom hos familien Johansen Stene. I dag studerer han dokumentarfilmproduksjon på høgskolen i Lillehammer. Til tross for at han kommer fra et lite sted og med få elever både på ungdomsskolen og videregående, forteller han at han ikke har hatt noe problemer med å være «annerledes», sett bort i fra at det gjerne stilles et ideal om hvordan man skal være når det kommer til seksualitet; «Heteroseksualiteten har helt klart den legitime dominansen i det norske samfunnet. Det er også kjønnskategorisering. Er du jente, så forventes det at du gjør «jenteting.» For Oliver begynte han å føle seg annerledes i 12-årsalderen da man kom i puberteten og kroppen begynte å endre seg; «Jeg husker at jeg spesielt så hvordan guttene ble sterkere fysisk, mens jeg følte at jeg bare vokste andre veien. Jeg ville være sånn som gutta. Pupper og mensen var ikke noe for meg.» Oliver presiserer at han ikke likte jentegreiene. Han husker at han skulle ha på seg kjole til juleballet på ungdomsskolen, fordi det var det som var forventet, og at han våknet tidlig om morgenen og gruet seg hele dagen. «Jeg hatet å dolle meg. Virkelig hatet det.»

«De skeive-teoretikerne kan altså fortsette å krangle seg i mellom om seksualiteten er falsk eller ikke og om kjønn er noe man er eller gjør. Straight, skeiv, han eller hun. Det spiller ingen rolle.» Selv om Oliver merket at det var et eller annet, klarte han ikke å sette ord på hva som ikke helt stemte. Han forklarer det som «et massivt kaos» inni hodet. Til tross for at han allerede tidlig begynte å tenke over hvem han selv egentlig var, kom han ikke ut av skapet som transperson før høsten 2015. «Da jeg gikk på ungdomsskolen sa jeg at jeg var bifil, for å prøve å opparbeide en aksept, både hos meg selv og andre, vil jeg tro. I slutten av tenårene sa jeg at jeg var lesbisk, men kaoset oppi hodet var fortsatt der. På den måten kan man jo egentlig si at jeg ble dratt ut av skapet tidlig, men ikke langt nok. Man må gå inn for det bare for å overbevise seg sjøl litt også. Bare for å overbevise om at man er litt annerledes. For min del tok det 22 år å innrømme for meg selv at jeg var transperson.» På facebook-siden sin skriver Oliver den 4. november i fjor: «Denne dagen har jeg gleda og grua meg til. Det

er ikke noe spesielt ved akkurat denne dagen, men for cirka ett år siden tok jeg en avgjørelse som har sittet langt inne. Det tok meg 22 år før jeg fant ut av dette selv, og nå ett år senere er jeg klar for å dele den med andre. Jeg har i etterkant fått høre at folk ikke er overrasket, og at de nærmest har ventet på at jeg skal finne meg sjæl. Mitt navn var Sunniva. Nå heter jeg Oliver.»

Å være født i feil kropp i dagens Norge «Jeg har ikke opplevd noe stigma eller noe. Det eneste er på videregående når du liksom skal passe inn i idealene. Når det gjelder homofili og så videre, har det blitt mye større åpenhet og det har vært stor framgang de siste årene. Selvfølgelig finnes det skeptikere, men det viktigste er å være seg selv og støtte det, uansett hvem man er». Oliver legger vekt på at samfunnet gir en veiledning for hva som er akseptabelt. Selv om Norge er et samfunn der aksepten av homofili har økt, finnes det fortsatt skeptikere. For Oliver var det blant annet tv-serien som gikk på TV2, Født i feil kropp, som hjalp ham med å finne ut av hvem han var, nettopp fordi han kunne kjenne seg igjen i de personlige tilfellene som ble fremstilt i serien. Han presiseres at media helt klart spiller en viktig rolle for å skape åpenhet og aksept. «Det er gjerne slik at det vi ser og blir forklart i offentligheten er også det man forstår, blir vant til og får en aksept av.» For Olivers del hadde personer rundt ham i samme situasjon som ga ham et dytt i riktig retning, stor betydning. Han poengterer også viktigheten av å ta det i sitt eget tempo, og sier at hadde han blitt pushet til å komme ut som transperson ville han nok blitt redd. «Det viktigste er at man forstår seg selv som seg, og ikke minst at man aksepterer seg selv. Først da føler man seg fri.» I etterkant av innlegget på Facebook har Oliver mottatt positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente, også fra andre i miljøet og personer i samme situasjon som ennå ikke har kommet «ut av skapet.»

Hva med hen? Det viktigste uansett påvirkning fra her eller der, er altså å akseptere den man er. «Livet er for kort til å leve i et skalkeskjul», lyder også intervjuerens visdomsord før jeg runder av intervjuet. Det siste jeg spør Oliver om før vi begir oss ut i den norske vinterkulda igjen, er hva han synes om «hendebatten». Svaret kommer kjapt. «Hen er identitetsløst for meg. Enten er du han eller hun … men selvfølgelig er det opp til hver enkelt. Hvis noen vil kalle seg «hen», så vær så god!» Undertegnede slenger seg med på det synet av «hen» og setter et punktum før det blir en større diskusjon om det.

EN SOSIOLOGI FOR KLIMAENDRINGENS TID Tekst: Håkon Aspøy • Illustrasjon: Anniken Soland

Skal sosiologien holde seg relevant i vårt århundre, må den ta klima- og miljøproblematikk på alvor. Det er en kjensgjerning at menneskers livsstil i den utviklede delen av verden fører til enorme økologiske problemer. Verdens biologiske mangfold er tilnærmet halvert i løpet av de siste 40 årene. Moderne industri har nå endret jordkloden i så stor grad at forskere kaller vår tid for «menneskehetens tidsalder». Mens biologer og geologer tematiserer samtiden med begreper som Antropocen, Den sjette utryddelsen og Ny-Pangea, er sosiologer tilsynelatende blinde for vår tids viktigste sak. Isteden diskuteres de samme temaene som alltid, som kjønn og klasse, med den samme utrettelige entusiasmen som alltid. I løpet av mine fire år som sosiologistudent ved UiO, har jeg så godt som aldri hørt en foreleser eller seminarleder drøfte samfunnsutfordringer knyttet til klima- og miljøproblemer. De første sosiologene utviste et skarpt blikk for forståelsen av samfunnsendringer. Georg Simmel var eksempelvis opptatt av pengenes rolle, og viste blant annet til deres universalistiske karakter. I en verden av ulike mennesker fikk vi plutselig et byttemiddel som betydde det samme for alle. Ifølge Simmel muliggjorde pengene derfor samarbeid mellom ulike folk, på like vilkår. Men nettopp grunnet pengenes uniformitet, kunne de overføre denne egenskapen også på objekter, med det resultat

at pengeverdi ble deres eneste vurderingsgrunnlag. Eksempelet illustrerer sosiologiens enestående evne til å analysere størrelser som endring og ambivalens. Men også sosiale og kulturelle praksiser, samt deres begrensninger i tid og rom, er sentrale temaer faget har bidratt betydningsfullt til forståelse av. I lys av dette er det forbløffende å bevitne hvor tause sosiologer er når det kommer til vår tids klima- og miljøproblemer. FNs klimapanel er mellom 95 og 100 prosent sikre på at klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet (IPCC, 2014). Dersom faget vårt skal henge med i tiden, trenger vi sosiologer som problematiserer de sosiale årsakene, og de sosiale konsekvensene av det som er menneskehetens største utfordring noensinne.

«FNs klimapanel er mellom 95 og 100 prosent sikre på at klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet.» For det er ikke slik at miljøproblemer kun er isolerte naturfenomener. Problemene henger nøye sammen med livsstil og sosiale praksiser. Ta for eksempel et klassisk sosiologisk tema som ulikhet. Strukturer av sosial ulikhet blir mer, ikke mindre synlige, dersom faget i større grad studerer endringer knyttet til klima og miljø. Globale mønstre av ulikhet sammenfaller nemlig i høy grad med miljøproblemenes årsaker og konsekvenser (Leichenko & O’Brien, 2008). Klimaforskere spår at tørke, flom og tsunamier vil ramme det fattige, globale sør hardere enn det

rike nord. Vekstsesongen sør for Sahara er allerede drastisk forkortet. Minst 200 millioner mennesker vil ifølge FN, flykte fra sine hjemsteder som følge av klimaendringer dette århundret (Dasgupta et al., 2014). Sosiologer liker vanligvis å forske på temaer som migrasjon og kontroll av migranter, samt velferdsstatens utfordringer. Problematikken som knyttes til disse vil bare bli mer dramatiske som følge av globale miljøendringer. Prognosene er bekymringsverdige også i lys av dagens flyktningkrise og dens følger, som for eksempel økende motsand mot innvandring i Norge og resten av Europa. Følgene av miljøproblemer forsterker altså mønstre av global ulikhet. Selv dersom endringene skulle ramme likt, er det ingen tvil om hvilke land som har mest ressurser til å tilpasse seg, og begrense de negative effektene av for eksempel stigende havnivå. Mange aspekter ved vår levestandard avhenger dessuten av fattige lands naturressurser. Konkrete eksempler finnes det mange av, fra regnskog som hugges ned for å utvinne palmeolje, som senere brukes i våre matvarer, til mobiltelefonene og datamaskinene våre, som inneholder mineraler utvunnet under tvilsomme omstendigheter.

Samtidsdiagnostisk naturvitenskap Den nobelprisvinnende, nederlandske kjemikeren Paul Crutzen påsto i 2002 at mennesker har endret jorden i så stor utstrekning, at den nå befinner seg i en ny geologisk periode. Crutzen døpte perioden Antropocen. Hans påstand er at mennesker på grunn av sitt høye aktivitetsnivå, har blitt en global geofysisk styrke. Vi utfordrer således naturens eget monopol på å opptre som premissleverandør for planetens utvikling. For eksempel viser han til hvordan den økte sammensetningen av co2 i atmosfæren skaper global oppvarming, havforsuring, og stigende havnivå. Videre har mennesker gjennom utnyttelse av ferskvannsressurser endret planetens vannkretsløp. Et annet argument går ut på menneskers overutnyttelse av fiskestammer og dyrepopulasjoner (Crutzen, 2002). Sistnevnte er også en viktig forklaring på fenomenet som ofte refereres til som Den sjette utryddelsen. Elizabeth Kolbert vant Pulitzer-prisen for sin bok med samme tittel i 2015. I boken viser hun hvordan mennesker i løpet av de siste 200 år har gjort seg skyldige i den sjette av de store biologiske masseutryddelser i planetens historie. Den forrige fant sted for 66 millioner år siden, og utryddet blant andre dinosaurene. Forklaringene på den sjette utryddelsen er mange. En sentral årsak har av biologer fått navnet Ny-Pangea. Hyppig kommunikasjon mellom ulike verdensdeler gjennom handel, samt biologisk eksperimentering fører til at verdens biota

er i ferd med å bli én og samme suppe. Fra å ha utviklet seg på separate kontinenter over millioner av år, blandes nå ulike arter som er tilpasset ulike forhold og ulike naturlige motstandere, gjennom en menneskets reversering av evolusjonens logikk (Kolbert, 2015), (McKinney, 2003).

«Hyppig kommunikasjon mellom ulike verdensdeler gjennom handel, samt biologisk eksperimentering fører til at verdens biota er i ferd med å bli én og samme suppe.» Felles for Den sjette utryddelsen, Ny-Pangea og Antropocen, er at de alle setter ord på kritiske tendenser ved samtiden. De beskriver miljørelaterte konsekvenser av vår tids økonomi, kommunikasjon, kulturelle normer og verdier. Sosiale praksiser som vi alle er en del av, har nemlig ikke bare sosiale følger. Vi etterlater spor i naturen som kommer til å eksistere i lang tid fremover. Når mennesker forsøker å forme sin egen virkelighet, former vi også den økologiske virkeligheten. Fakta om naturvitenskapelige fenomener skal selvfølgelig studeres av naturvitere selv. Det burde imidlertid ikke være særlig vanskelig å få øynene opp for hvordan disse størrelsene henger sammen, og påvirker hverandre. Miljøproblemene har nemlig både sosiale årsaker og sosiale konsekvenser. Sistnevnte vil i fremtiden bli en stadig viktigere økonomisk, politisk og sosial faktor.

Beck og risiko Den nå avdøde sosiologen Ulrich Beck er en av få sosiologer som har tematisert de økologiske konsekvensene av det moderne prosjektet. Mens Simmel fant en kilde til universalisme i penger, fant Beck det i miljøproblemer. Fordi vi alle, fattig som rik, er avhengige av ren mat, rent vann og frisk luft, er det i alles interesse å verne om naturen. Selv om vi vet at for eksempel global oppvarming kan ramme skjevt, hadde Beck et poeng. Naturens uforutsigbare «lynne» respekterer ikke landegrenser. Kjernen i hans teori var at vår tid preges av økologiske risikoer. Risikoene er baksiden av medaljen i et ellers ganske vellykket industrialisert og modernisert samfunn. De er direkte konsekvenser av tidstypiske fenomener som industrialisert matproduksjon og energiproduksjon. På den ene side er disse samfunnenes innbyggere ikke lenger sultne og kalde. På den annen side fører risikoene til kollektiv angst. Frykt for uren luft, hull i ozonlaget, drivhusgasser, radioaktivitet, samt gift i mat og drikkevann, var blant eksemplene han trakk frem (Beck, 1997).

«Risikoene er baksiden av medaljen i et ellers ganske vellykket industrialisert og modernisert samfunn.» Hvorfor diskuteres ikke Becks bidrag oftere? Mye har skjedd i løpet av de nesten 30 årene som har gått siden han utga sin bok om risikosamfunnet. Likevel kan ikke problemene han beskrev sies å ha blitt mindre. Bare i Norge ser vi stadig medieoppslag om økologiske komplikasjoner knyttet til for eksempel matproduksjon og industri. Oppdrettsnæringen får skylden for nærmest å ha utryddet villaksen. Norskprodusert kyllingkjøtt inneholder ifølge veterinærinstituttet antibiotikaresistente bakterier i 7 av 10 tilfeller. I tillegg kommer debatten rundt oljeboring på norsk sokkel, og da spesielt risikoen knyttet til åpning av nye områder som Lofoten, Vesterålen og Senja. Debatten om gruveavfall i Førdefjorden er et annet aktuelt eksempel. Hvor stor belastning skal vi tillate på vårt naturlige miljø, for å kunne sikre fortsatt økonomisk vekst? Og har vi et moralsk ansvar overfor naturen?

Håp for sosiologien? I sosiologien har det eksistert en motvilje mot å implementere kunnskap fra naturvitenskapen i faget. Ny innsikt i menneskeheten, og vårt økologiske fotavtrykk, kan imidlertid fortelle oss noe om fortiden,

nåtiden og fremtiden. Det enten sosiologien velger å ta det på alvor eller ikke. Kunnskap om forholdet mellom mennesker og deres omgivelser vil med tiden bli stadig viktigere. Ikke bare fordi den moderne ressurskrevende måten å leve på skaper enorme økologiske problemer, som sannsynligvis vil ramme fremtidens generasjoner hardt, men fordi forståelsen av menneskets rolle i naturen stadig er i utvikling. Et spørsmål som bør stilles i kjølvannet av dette, er for eksempel hvorvidt innsikten om menneskets rolle som planetens og dyrenes verste fiende, får sosiale og politiske konsekvenser. Miljøpartiet De Grønne skapte politisk historie når de ved kommunevalget i 2015 fikk 4,2 prosent av stemmene på landsbasis. I Paris i desember 2015 inngikk ledere for 186 land en historisk avtale, med gjensidige forpliktelser om å gjennomføre utslippskutt. EU vedtok nylig et nytt direktiv som åpner for at enkeltland i EØS kan forby produksjon av mat med genmanipulerte organismer. Mer kunne vært nevnt. Det finnes en rekke eksempler på at økologiske spørsmål blir viktigere og viktigere politisk, både nasjonalt og internasjonalt. Å skape et bærekraftig verdenssamfunn er sannsynligvis ikke bare vår tids, men hele menneskets histories mest dramatiske og altoverskyggende bekymring. Sosiologien må foreta en virkelighetsorientering, og tenke over hvordan den skal gi sitt bidrag.

PÅ SAMME TID Tekst: Karoline Marie Aakenes • Illustrasjon: Simen Østad

Vi forguder vår egne hellige tid og søker å nyttemaksimere en hver dag. Hva haster vi mot og har vi tid til å finne det ut? Vi har som hobby å beregne. Å måle, å estimere, å telle, å veie. Vestens rasjonalitet har tatt overhånd over hverdagsmenneskets opplevelse av tid. I en selvforherligende ekstase ruller de dyktige moderne samfunnsborgerne seg euforisk i nøyaktighetens tidsskjema inndelt i millisekunder, milligram og millimeter. I rusens øyeblikk er det eneste som stopper oss fra perfeksjon, at vi møter stopp-punktet der tiden ikke strekker til. Vi frykter å komme dithen at vi ikke har oversikt. Derfor elsker vi når vi kan planlegge dagen ned til den minste detalj, for å ikke sette oss selv i den situasjonen at vi ikke vet hva vi skal bruke et ledig minutt på. For kan du ærlig talt tenke deg noe verre enn et minutt som går uutnyttet hen? Bare se frustrasjonen på trikkeholdeplassen når estimatene om trikkens ankomst ikke stemmer overens med Ruter-applikasjonen. Folk blir rådville, apatiske og eier ingen kreativitet i improvisasjonen. I frykt for å skade det hellige planleggende selvet, tar vi opp telefonen slik at det skal se ut som om at vår tidlige entre var intendert. Det var slik at jeg kunne svare på noen mail før jeg stiger inn i den klamme trikken med frustrerte mennesker som er pålagt å kaste bort sin dyrebare tid til reising. I Oslo kan du angivelig delta på fire kulturarrangementer hver dag, hele året uten å gå på det samme to ganger. T-banene har i underkant av 1000 avganger hver dag. Om du mister en mulighet, vil

det dukke opp en ny i løpet av kort tid. På den måten har man ikke måttet forflytte tidsskjemaet mer enn 8 minutter ut over dagen, for hver gang du trykker på «slumre». Vi har med andre ord alle forutsetninger for å la mulighetene strømme over oss og tilpasse dagen etter formen. Likevel synes ikke dette å være tilfellet. Flere muligheter i storbyen fører også til et større koordineringsbehov. De dyktige samfunnsborgerne får flammer i øynene av å tenke på hvor mange av disse mulighetene de kan presse inn i skjemaet på en dag. Dersom ens sønn har mulighet til å hoppe over et trinn på skolen grunnet høye prestasjoner, vil det anses for å være et år tjent. Man kan spørre seg hva det innebærer. Kan man få det tilbake ved en senere anledning? Hva er det vi haster oss mot? Om målet er å hvile under et lag med jord er det mange måter du kan komme dit fortere på. Men visste du at det finnes språk uten ord for tid? Amondawa-folket i Amazonas har ikke ord som impliserer at tiden går eller som gjør dem i stand til å plassere konkrete hendelser i tid. Tenk det! Språket er totalt blottet for minutter, timer, dager, døgn, uker, måneder og år. Om man kastet hvilken som helst gjennomsnittlig byråkratisk vestlig borger inn i dette samfunnet, ville vedkommende ha forsøkt å få samtlige til å tilbe sitt Rolex-ur innen første solnedgang for ikke å implodere av et meningstap. Kontrastene eksisterer også innenfor landets grenser. For det finnes ingenting annet som bryter mer fundamentalt med storbymenneskets koordineringsbehov og beregningsnisje enn Ruters estimat om at trikken kommer «ca. nå».

XII

II III

VIII VII

«PORNOKULTUR?» (!) Tekst: Grace Tabea Tenga • Illustrasjon: Katrine Dåstøl

Hva har skjønnhetspress, transatlantisk slavehandel og seksualundervisning til felles? Porno, så klart. Det rår ingen tvil om at porno har et stort omfang i det moderne samfunnet. En tredjedel av all innhold på internett er pornografisk. Norske barn i alderen 9-16 år ser mest på nettporno i Europa, 34% mot 14% på resten av kontinentet. Et av verdens største pornonettsteder, PornHub, kartla sine brukeres pornovaner, og statistikken viste at Norges befolkning bruker i gjennomsnitt lenger tid på porno enn andre land. Mennesker har til alle tider vist interesse for andres seksualitet, fra erotiske hulemarier fra steinalderen til seksuelle tempelutsmykninger. Senere la sterke puritanske krefter lokk om den så tidligere utbredte og usensurerte seksualiteten. I vår tid har de religiøse begrensningene på seksualiteten måtte vike for modernitetens liberaliserende krefter. Er utbredelsen av porno et uunngåelig ledd i den seksuelle frigjøringen eller en problematisk tilnærming til seksualitet? Selv om sex har vekket interesse hos mennesket siden tidenes morgen, har porno som moderne massekonsumpsjon røtter fra den transatlantiske slavehandelen. Slaver som en trodde kunne få sunt og sterk avkom, ble avlet sammen av eierne, selv om de var gift med andre slaver. Om slaveeieren mistenkte at de ikke prøvde godt nok å få barn, ble de tvunget til å ha samleie foran slaveherren. Praksisen med å overvåke slavers sex forsikret slaveeierne nye sterke slaver og pirrende underholdning som senere gikk under navnet «sex farms». Gruppesex med partnerbytte ble gradvis inkludert for underholdningens skyld. Det var ikke uvanlig at slaveeierne deltok i praksisen selv, da gjerne mange slaveherrer på en eller få slavekvinner. Slavekvinner ble ansett som fritt vilt, da lover sa at slavekvinner var promiskuøse av natur og dermed ikke kunne bli voldtatt. Mange av de seksuelle praksisene som foregikk i sex farms, er gjenkjennelig fra dagens pornografi – orgier, gangbangs, dyriske svarte kvinner og velutrustede svarte menn. Porno har senere utvidet repertoaret av stereotypiske og

som oftest nedsettende framstillinger av personer med ulik bakgrunn. Asiatere blir fremstilt som lydige og underdanige, sør-amerikanere som lette på tråden og hvite som eksperimentelle. Hvordan preger pornokultur oppfattelsen av oss selv og andre?

Hva gjør porno med oss? Plastisk seksualitet er en forståelse av at seksualitet er formbar og frigjort fra tradisjonelle krav. Den sees på som en naturlig konsekvens av det moderne samfunnets sekularisering, sikre prevensjonsmidler og iherdig kvinnekamp. Seksualitet har blitt fristilt fra skammen tidligere autoriteter hadde tillagt den. Den er nå opp til hver og en av oss å utvikle etter egne ønsker, uten at noen andre/samfunnet skal legge seg i hva du måtte finne opphissende. Ifølge teorien om plastisk seksualitet, er det ikke utenkelig at porno påvirker seksualvanene til seerne. Hos mange unge har nettporno blitt den viktigste læringsportalen om seksualitet, drevet av den såkalte «triple-A-engine»: availability, affordability og anonymity. Med andre ord, innenfor manges, inklusive mindreåriges, rekkevidde. For mange ungdommer utkonkurrer timer med porno andre plattformer for seksuell opplæring som for eksempel den begrensede og til tider mangelfulle seksualundervisningen de får på skolen.

«For mange ungdommer utkonkurrer timer med porno andre plattformer for seksuell opplæring som for eksempel den begrensede og til tider mangelfulle seksualundervisningen de får på skolen.» Hva er det så den unge seeren får servert på skjermen? Det er nesten umulig å si, da tilbudet er svært variert, som nevnes blant annet i memen med Rule 34, som sier at dersom noe eksisterer, finnes det porno om det. En nisje som vekker mye oppmerksomhet og som vokser mye innenfor pornoindustrien er gonzoporno, tilsynelatende amatørporno med liten

til ingen storyline og med fokus på nærbilder av ulike kroppsåpninger. Den er den sjangeren som innehar noen av de mest sjokkartede handlingene, som tissing, avføring, oppkast eller voldelige handlinger. Det er denne undersjangeren som har vakt mye interesse og kontrovers vedrørende porno. Og den håver stadig inn mer penger og popularitet. Er slike tendenser i ferd med å bli normen?

Press og prestasjon Store pupper, større peniser og hårløse kjønnsorganer; pornoens skjønnhetsidealer har forlengst blitt normen i de tusen hjem. Etterspørselen etter intim hårfjerning, særlig den beryktede intimvoksingen «Brazilian Wax» som etterlater en nesten glattbarbert, har økt betraktelig de siste årene. Vi slår våre nordiske naboer når det kommer til å endre på utseendet vårt ved hjelp av kosmetiske behandlinger, i alt fra injeksjoner i ansiktet til mer omfattende plastiske operasjoner. Intet er hellig når kjønnsorganer legges villig under kniven for estetiske grunner. Kommersielle krefter bruker pornoestetikk i reklame til å selge oss alt mellom himmel og jord. Etter at den sunne maten er fortært, de gode karakterene oppnådd og treningsøkten gjennomført, står sexen for tur. Sex har blitt enda en prestasjonsarena. Ønskelisten over hva som skal gjøres og hvordan har økt i takt med pornoens varierte tilbud. Det er lett å føle en kommer til kort når en ikke mestrer de akrobatiske stillingene eller de trippelorgasmene pornoen holder for gull.

«Ønskelisten over hva som skal gjøres og hvordan har økt i takt med pornoens varierte tilbud.» Problematisk seksualitet Porno spiller på mange stereotypiske framstillinger av personer av ulike slags etnisiteter, kjønn og seksuelle orienteringer, som får reelle konsekvenser i hvordan mennesker blir møtt. Seksuell trakassering på vegne av fordommer er intet nytt, og for mange en del av hverdagen. Profesjonelle massører fra asiatiske land forteller om å jevnlig måtte avvise henvisninger om en «happy ending» på jobb og

afrikanske kvinner opplever å bli mistenkt for å være nigerianske prostituerte så fort det er en anelse til natt, transpersoner blir angrepet om de ikke forteller vilt fremmede hvilken kjønnsorganer de har. Mange av disse fordommene legger også grunnlag for en rasialisert prostitusjon, hvor ens bakgrunn avgjør betaling og arbeidsforhold. En hvit og rusfri sex arbeider blir ofte kategorisert som «high end» og får operere på et innemarked og til høyere priser. En sammenliknbar rusfri afrikansk kvinne vil som oftest bli tvunget til å gå gatelangs og vil også på innemarkedet ha helt andre priser og betingelser. Behandling, beskyttelse og sikkerhet vil også her kunne være svært sprikende av mange årsaker. At etnisitet og hudfarge fremdeles spiller en vesentlig rolle er ubetvilelig.

«Men om sex eller tilsynelatende sex med mindreårige, rape play og torturscener underholder massene, må vi stille oss spørsmålet om hvorvidt pornoen forskyver grensene våre» Om porno har åpnet øyene til folk og gjort dem mer nysgjerrige og fantasifulle i senga, er det godt for de det gjelder. Men om sex eller tilsynelatende sex med mindreårige, rape play og torturscener underholder massene, må vi stille oss spørsmålet om hvorvidt pornoen forskyver grensene våre. Kan den desensitivisere oss ovenfor visse problematiske sider ved menneskets seksualitet? Når det har blitt funnet pornografiske filmer på mobiler til voldtektsforbrytere i India og på datamaskiner til seksualforbrytere i Storbritannia som reiser tvers over kloden for å begå seksuelle overgrep mot barn, er det ikke nødvendig å se nærmere på sammenhengen mellom porno, sex og vold? Kan porno «trigge» en overgriper eller brukes av en til å legitimere overgrep? Porno som kan fungere som virkemiddel til seksuell nytelse for noen, kan medvirke til seksuell utnyttelse av andre. Å velge den ene eller andre siden er striden forskere, antipornoaktivister og forkjempere for porno strides om. Det er nettopp denne dualiteten som gjør porno til et slikt betent tema, men høyst nødvendig. Det er av egen- og samfunnsinterresse at vi diskuterer det «alle» gjør, men i skjul. Løft tabuet. Grip ordet.

DEN VÅTE DRØMMEN OM LANDET ...eller det urbanes romantisering av det rurale Tekst og illustrasjon: Simen Østad

Motsetningen by og land er gjenstand for hat, men også lengsel. Dette innholdet byttes ut fortere enn noen gang, og det er vanskelig ikke å preges av medienes blankpolerte glansbilder. For mange er ikke den urbane trangen etter det rurale noe nytt, det nye er heller at dette verdisettet favner så bredt i befolkningen. Naturen har lenge blitt sett på som en viktig «norsk verdi» og dette blir vi stadig oftere minnet på. Med en hverdag som i større grad polariseres med et skille mellom inne og ute, by og land, og teknologi og teknologifri har for eksempel norsk matproduksjon med firmaer som Tine og Gilde i spissen tatt for seg den norske bonden som idealtype, i alt de produserer av reklame. Han som står opp før alle andre, jobber med kroppen og sikrer resten av oss mat og drikke. En regelrett folkehelt. Bonden er ikke ren natur, men så nær vi i dag kan forestille oss at noen kan leve. Et par dager eller uker på fjellet uten teknologi hadde jo gått greit, men så skal man jo også tilbake til hverdagen. Typisk trekker denne typen reklame på antatte felles identitetstrekk i befolkningen, sentrert rundt vakre naturbilder og portretteringer av vakre mennesker, som kunne vært broren, kjæresten eller bestemoren din når de fremstår med så stor grad av intimitet gjennom TV-skjermen.

Skrur vi av TV-en og ser oss om har naturen fått en økende andel oppmerksomhet i media med stikkord klima. Kortreist mat i kolonialinspirerte nærbutikker uten plastembalasje, bedrifter som samler inn kaffegrut for å gjenvinne den i nye produkter og urban birøkting er bare noen av tingene som slås stort opp. Spørsmålet er om vi kan redde naturen i storbyen. Prosjektene har vært her hele tiden, men nå har urbanistene for alvor begynt å drømme om småbruk.

Grønne lunger Et slikt prosjekt er guerilla gardening, som stammer fra 1970-tallet med det første dokumenterte tilfellet i New York. Et annet sted dette fenomenet har fått vokse relativt uforstyrret er i kunstnermiljøet i Berlin, hvor kunstnere gikk inn i ubrukt plass i storbyen og skapte urbane hager som av og til også inkluderte matproduksjon i liten skala. Ved å dyrke og plante i ubrukte områder de ikke selv eide, utnyttet de den ubrukte plassen på en helt ny måte. Okkupasjonen av andres eiendom var riktignok ulovlig, men mange så likevel initiativet som noe positivt, når det begynte å gro der det tidligere i beste fall hadde vært litt ugress. Tilfellet i New York utført av «Green Guerilla group» har i dag status som bypark og tas hånd om av frivillige. Altså har det ulovlige fått innpass og kulturell verdi.

I dag fremstår kanskje en annen form for aktivisme oftere i media her i Norge, da under stikkord klima. Skralling, hvor man henter ut spiselig mat fra søpla, har fått definisjonsmakt ved å overstyre butikkers kontroll over hva som er søppel og hva som er spiselig. Argumentene mot overproduksjon og -konsum suppleres med at det kan spe på studielånet, men dette tar en underordnet plass og trekkes ofte bare inn for å vise til en håndfast forandring. Noe mer konkret enn å redde verden. Trangen etter eventyret i naturen blir en trang til å bevare miljøet. Likevel kan det betegnes som en urban form for eventyr, når du står der og roter i søppelkasser og håper alle som har jobbet i butikken har gått hjem fra jobb. På mange måter kan den urbane trangen etter det rurale fordeles mellom den delen av storbybefolkningen som lengter tilbake til noe de har vokst opp med og til de som har vokst opp uten å ha hatt naturen tett på. Formene utvikles, forandres og forskyves kanskje gjennom livsløpet og kan forsterkes eller glemmes i mer pressede perioder. Først kan storbyen for mange representere noe nytt og spennende før det kanskje endrer seg fordi man uansett innser at by og land ikke er så enkelt som det fremstilles i reklamefilmene om norsk jordbruk. Den enkleste måten å ta for seg forskjeller i oppvekst fra by og land er å skildre disse med eksempler eller historier, det er hvert fall nærliggende for meg å snakke om folk jeg kjenner.

Dyreliv Det er mer enn en urban myte at rotter ofte får i seg cannabis og blir høye. Det var trolig også tilfellet da to venner av meg fant en rotte løpende i sirkler på fortauet på vei hjem fra kino en høstkveld. Konklusjonen om at dette var et kjæledyr på rømmen ble trukket ut fra sinnstilstanden til rotta, samt at den ikke var så verst å se på. Veterinærhøyskolen sa over telefonen at de kunne komme innom med den, men med mindre de fant eieren var alternativene at de tok vare på den selv, eller avliving. De bekreftet også at den kunne være beruset og at dette var et temmelig vanlig fenomen på Grünerløkka. De to vennene klarte å fange den i en eske de fikk på Deli de Luca og tok den med seg hjem. Etterhvert tok den til seg både mat og drikke, som i følge veterinæren var et tegn på at den ikke var alvorlig skadet. Mens de satt der med rotteesken mellom seg og debatterte hva de skulle gjøre når rotta hadde fått den behandlingen den trengte, fikk de endelig tak i en venn som var eier av

en rotte på telefonen. Da hun kom inn i leiligheten var det første hun bidro med å avkrefte kjæledyrteorien. Den rusa rotta de hadde matet med ris og vann var en helt vanlig brunrotte. Tacorotta var et møte mellom naturen og menneskene, og etter avrusningen i kollektivet på Grünerløkka lever den trolig et ganske greit liv i en mørk bakgård et sted. Domestisert natur kan også ha en skremmende effekt på landet. Blant de mest notoriske plageånder er etter min erfaring haner. Ikke bare er de kjipe mot hverandre og galer tidlig om morgenen, men de blir ofte aggressive, også mot individer utenfor deres art. En venninne fortalte meg en gang om oppveksten hennes på en liten gård ikke så langt utenfor Oslo. Familien hadde tre haner, for anonymiseringens skyld kan vi kalle dem Ole, Dole og Doffen. I løpet av kort tid omkom hanene på tragisk vis og i ettertid har det oppstått mistanke om at de utgjorde en del av dietten det året. Den første hanen ble drept av de to andre, mens den andre måtte avlives da den la nabogutten for hat og gjorde sitt beste for å klore ut øynene hans. Den tredje, som var favoritthanen holdt seg lenge på matta, helt til min venn, som da var rundt sju år gammel, en dag kom syklende hjem fra skolen. Mens moren stod i kjøkkenvinduet og vinket ble hun oppmerksom på at Doffen stod i angrepsposisjon, en posisjon som var nøye tillært etter å ha gjemt seg under loven med nabogutten litt for mange ganger. Det var ikke tid til å hoppe av sykkelen og løpe inn, så den beste strategien ble antatt å være og sykle fortere og dermed unngå hanen. I det hun sykler forbi går Doffen til angrep, og hopper opp på styret til sykkelen. Der klarer han å holde seg fast i noen sekunder før han går i bakken og syklisten sykler over hodet hans. Doffen ble dømt til døden samme ettermiddag. Naturen har innpass på ulike måter i by og land, men begge gir av og til grunnlag for et ønske om å komme seg bort fra der en er. På samme måte som de som bor utenfor byen romantiserer det urbane romantiserer, de som bor i storbyene det rurale. Massemediene viser for tiden tendenser til å ta i bruk lengselen etter landet på en helt ny måte, men før man kjøper småbruk utenfor Oslo er det kanskje likevel greit å ta høyde for at en rusa rotte som kan settes ut i bakgården igjen er en like god naturopplevelse som å bli angrepet av en hane på sykkel.

El-overfølsom overfølsom mot elektromagnetiske felt

Endringsvilje vilje til å gå med på organisatoriske

SAMTIDSORDLISTE

endringer e.l.

Fleksitarianer person som i hovedsak spiser vegetarmat, men som iblant spiser kjøtt og fisk

Forholdisme utstrakt (og uriktig) bruk av uttrykket i forhold til, til fortrengsel for andre og innarbeidede preposisjoner

Fredagspilser person som deltar på fredagspils Fremsnakke snakke positivt om person som ikke er til stede | til forskjell fra baksnakke

Gastropub pub som legger vekt på å servere god mat Alenetid 1 tid da man er helt alene (for avkobling)

sted hvor det har skjedd eller skjer noe spesielt

Avpublisere fjerne elektronisk publisert artikkel

kommer fra grovt og fibberrikt korn og mel, og annen fiberrik mat (grønnsaker, bønner, linser, nøtter, frukt og bær) | til forskjell fra lavkarbo

Badestudium studier av begrenset varighet lagt til badesteder e.l. i utlandet, ofte kommersielt organisert

Grovkarbo kost eller kosthold hvor karbohydratene

Gråblogg blogg som tar opp livets grå og kjedelige

Blackpacker spøkefull omdannelse av backpacker

sider | til forskjell fra rosablogg

med henvisning til black metal. Person med spesiell interesse for black metal, som valfarter dit hvor den blir eller har vært dyrket

Havvindpark samling av vindturbiner til havs

Bullshitbingo humoristisk lek hvor man som

Hundebunad bunad til hund

tilhører eller deltager på møte, debatt e.l. krysser ut i et rutenett utfylt med forslitte moteord etter hvert som ordene blir brukt, for å oppnå bingo når en rad er utfylt

Hurtigladestasjon sted for hurtig lading av

Coaching det å veilede og instruere en eller flere

Innsatstog fast, ekstra togavgang i rushtiden;

batteriene på elbiler

Imagebygging det å bygge opp et image

personer i hvordan de kan utnytte sine evner mest hensiktsmessig, særlig som ledd i personalutvikling

ekstratog; rushtog

CV-generasjon generasjon med høye ambisjoner og

tidkrevende hobby eller jobb man trives svært godt med

høy selvbevissthet, især hva gjelder egen erfaring og kompetanse | jf. dessertgenerasjon, glasurgenerasjon

Designhotell hotell som i tillegg til å tilby komfort skal gi sine gjester en estetisk opplevelse

Jobby mellomting mellom arbeid og hobby;

Joggevogn barnevogn som er egnet til å jogge med Kapselmaskin kaffemaskin hvor man benytter

Droneingeniør ingeniør med dronesertifisering

kapsler fylt med finmalt kaffe for å trekke en enkelt kopp kaffe

Dyrepoliti politi som etterforsker og påtaler

Kompispasning pasning som er enkel å ta i mot (og

forbrytelser mot dyr, slik som vold og vanskjøtsel

Glanekø (bil)kø av skuelystne forbipasserende på

2 tid som man tilbringer uten følge sammen med én eller flere andre

som setter mottakeren i en god posisjon)

Køprising tiltak med å ta høyere bompengeavgift i

Rekkeviddeangst frykt for at batteriet i el-bil

trafikkbelastede peioder, for å redusere rushtrafikk, bedre fremkommelighet, redusere luftforurensning o.l.

skal gå tomt for strøm før man rekker frem til neste ladestasjon

Lakkbar virksomhet, ofte på butikksenter og

bil, især til og fra arbeidssted

utformet som en bar, hvor kundene kan få manikyr

Lappeteppefamilie familie hvor én eller begge foreldre har barn fra før i tillegg til felles barn | til forskjell fra kjernefamilie

Mammapoliti (gruppe av) mødre som ut fra et

Samkjøring det at flere personer kjører sammen i Sjekkehytte (turistforenings)hytte som er særlig egnet for å sjekke, der man lett finner kjæreste

Slapptivisme engasjement (for eller mot noe på Internett) som man viser kun med et tastetrykk

verdisyn kritiserer andre mødres handlinger og oppførsel | jf. ammepoliti, bunadspoliti, motepoliti

Snikskryte implisitt skryte av seg i en ytring som

Manga japansk tegneserietype, ofte med tegninger

Sykenærvær det å være på arbeidssted, skole e.l.

i svart-hvitt med enkel skyggelegging og figurer med store øyne og strittende hår | jf. anime

selv om man er syk | til forskjell fra sykefravær

Matbil varebil innrettet for å servere (gate)mat Naking det å kle seg naken og la seg avbilde i naturen,

fremstår som ydmyk, beskjeden eller selvironisk

Tankesmie

sammenslutning av fagfolk og intellektuelle som gjør dyptgående analyser og gir råd i politiske og økonomiske spørsmål | jf. tenketank

særlig på en fjelltopp

Tigerforeldre foreldre som gir barna en streng

Nedetid tid en tjeneste, maskin e.l. er nede, ute av

oppdragelse og stiller høye krav til dem | til forskjell fra curlingforeldre, helikopterforeldre

funksjon | til forskjell fra oppetid

Nettnøytralitet det prinsipp at Internett-operatører

Trinnskatt skatteberegning med lik grunnskatt,

gir alle informasjonsleverandører lik tilgang til nettet

og deretter ulike satser etter hvert som inntekten passerer fastsatte trinn

Nomofobi

Ureist mat som ikke har vært på reise; som er

angst mobiltelefon(dekning)

for

være

uten

Oljedope

(på kunstig vis) stimulere (dope) økonomien gjennom petroleumsinntekter | jf. oljedop, oljedopet

Oppsirkulere lage et nytt og bedre produkt av (noe som ellers ville blitt kastet) | jf. redesign, redesigne

Pappakropp utrent (og småfet) mannekropp (på familiefar som ikke har tid til trening)

Pollinatorpassasje passasje (gjennom by e.l.) bestående av hager, takterrasser e.l. med planter som sikrer tilgang til pollen og nektar for pollinatorer (især bier og humler)

QR-kode mosaikklignende kode for maskinell gjenkjenning av gjenstand e.l. ved skanning | jf. strekkode

Regionsperre innlagt kode i et elektronisk produkt som hindrer at det brukes i bestemte regioner

produsert (dyrket e.l.) der den skal spises, og dermed ikke krever transport

Utdanningsvalg

fag i ungdomsskolen som skal gjøre elevene bedre i stand til å foreta mer kunnskapsbaserte valg av utdanning og yrke

Vaffeljakke vattert jakke med sømmer i rutemønster (som minner om mønsteret på vafler)

Vinnerskalle mentale egenskaper som skal til for å vinne

Webinar seminar/ kurs som holdes på Internett Zikafeber myggoverført sykdom som gir feber, leddsmerter og utslett, forårsaket av zikavirus

Økolandsby mindre samfunn som etterstreber økologisk bærekraftighet både i etableringen og i livet som skal leves der

Kilde: Det Norske Akademis Store Ordbok (naob.no)

DEN SEKSUALISERTE SAMTIDEN Tekst: Sara Sande • Illustrasjon: Irmelin Sande

Menns seksualitet opptar stor plass på bekostning av kvinner. Det krymper kvinners offentlige rom og tilslører hennes egen seksualitet der hun blir objektet for hans begjær i en heterosentrisk narrativ. Sola steiker og bussen kommer ikke fordi det er lunsjtid. Jeg har hatt forelesning på Universitetet i Cienfuegos, en liten by på Cuba, og begynner å rusle hjemover. Jeg går over en bro og en mann kommer ut fra trærne ved veikanten og står og runker i min retning. Jeg har tilbrakt en del tid på Cuba, så dette var ikke mitt første møte med en runker. Jeg kan faktisk ikke telle på to hender hvor mange jeg har sett. Runkere har fulgt etter meg på kveldstid, men også en tidlig morgen. Runkere bak lyktestolper, runkere på sykkel, en runker på en benk og runkere som kom fram fra hushjørner med t-skjorta over hodet for å skjule hvem de var. Min erfaring er ikke unik. Seksuell trakassering oppleves av kvinner over hele verden. Forteller jeg om runkerne på Cuba preges reaksjonene av overraskelse. Folk ler, ja det kan være komisk å høre om, men i øyeblikket det skjer er det både invaderende og ubehagelig. I møte med en mann med penisen sin i hånda, hvordan vet man hvor langt han vil gå? Han har allerede invadert meg og krympet mitt rom i offentligheten. Cubanere forklarer meg at de mennene som gjør dette er «syke». Svaret på runkeproblemet er å gå sammen en mann, fordi menn respekterer menn. På samme vis anbefalte ordføreren i Köln kvinnene å ikke gå ut alene. Flere har problematisert dette i ettertid; Hvorfor er dette et «kvinneproblem»? Det er menn som begår handlingene. Istedenfor å lære jenter og kvinner hvordan de skal unngå voldtekt, burde vi alle lære om kroppslig autonomi og snakke om seksuelt samtykke.

Dick-pics og male gaze Teknologisk utvikling har gjort bildeutveksling til en del av den vestlige hverdagen. Dick-pic er et bilde av en penis. Jeg utelukker ikke at noen liker å sende nakenbilder til hverandre. Likevel er det én ting om du og kjæresten har snakket om å sende hverandre slike bilder, men noe helt annet når han fyren fra tinder plutselig sender deg et dick-pic. Jeg undrer over hvorfor det ikke finnes en tilsvarende kategori for pussy-pics, eller kanskje heller clit-pics, for penis-ekvivalenten til en kvinne vil jo være klitoris (et senter for 8000 nerveender vs. penis 3000-4000). Folk kan velge å sende nakenbilder, men mottaker kan ikke velge bort mottagelsen. Når du får et uønsket dick-pic eller møter en runker befinner du deg i mannens definisjon av en seksuell situasjon. Han har allerede definert deg som et objekt for hans begjær. Hvis dick-pics er et uttrykk for begjær, så kan vi si at menn -og kvinners seksualitet har forskjellig uttrykksform. Kvinners seksuelle uttrykk er viet en mye mindre plass nettopp fordi de utgjør objektet for begjær i mannens uttrykk. Dette er en heterosentrisk narrativ som går igjen. Slik har menns seksualitet større rom enn kvinners. Det er jo nakne kvinner over alt sier du, men er det virkelig et uttrykk for kvinnelig seksualitet?

«Når du får et uønsket dick-pic eller møter en runker befinner du deg i mannens definisjon av en seksuell situasjon. Han har allerede definert deg som et objekt for hans begjær.» Male gaze er et konsept lansert av filmkritiker Laura Mulvey på 70-tallet, men det er like aktuelt idag. Det går ut på at det visuelle i stor grad blir konstruert rundt en mannlig (heterofil) seer, betrakter og mottager. Den avkledde kvinnen på reklameplakaten,

Seksuell trakassering i det offentlige rom krymper en kvinnes bevegelsesfrihet og legger begrensinger på henne i helt hverdagslige handlinger, som å gå alene hjem.

i populærkulturen, hvor de seksuelle skriptene og de samme stereotypiene repeteres, har menns og kvinners seksualitet fortsatt en subjekt-objektnarrativ. Eksempelvis har (mange) filmer og musikkvideoer, prostitusjon, porno og cat-calling, ett felles utgangspunkt; menns seksuelle drifter. Hvor representeres kvinnelige seksuelle drifter? I såkalte «jenteserier» som Sex and the City kanskje, men da er spørsmålet hvor mange menn som ser på den. Kvinners seksualitet tilsløres, mystifiseres eller er noe som bare gjelder kvinner. Dick-pics/nakenbilder er et relativt nytt fenomen og grensene er utydelige og avstanden oppleves kanskje som større, og for mange er et bilde, «bare» et bilde. På samme måte som med runkingen kan dick-pics være lette å le av for så å glemme det, fordi mannen som sendte dette kan kategoriseres som å mangle sosiale antenner eller å være en raring. Problemet med slike enkle forklaringsmodeller er at handlingene blir sykeliggjort eller individualiserte, dermed mister man blikket fra de større sammenhengene som kan trekke linjer mellom det som skjer på Cuba og kanskje som en vestlig ekvivalent, dick-pics. Menns seksualitet opptar stor plass, på bekostning av kvinner. Disse handlingene må møtes med alvor og snakkes om for hva de er, nemlig krenkelser og frihetsberøvelser.

En seksualisert tid Vi lever i en tid hvor seksualisering forekommer daglig. At sex selger er ikke noe nytt, men det har fått en mye mer grafisk form enn noen gang. Det er tydelig i reklamers bruk av ensidige, retusjerte modeller som bærer et budskap som normaliserer et uoppnåelig skjønnhetsideal og som spiller på gamle kjønnsroller. Den hverdagslige bruken av pornografiske referanser kan brukes i slag av alt. Paradokset er når man bruker pupper for å selge en hamburger, men mødre nesten ikke kan amme i offentlighet fordi puppen er blitt så seksualisert at vi har glemt hva den i utgangspunktet var ment til. Susan Surandon får hatefulle motreaksjoner etter prisutdeling av the Screen Actor’s Guild Awards fordi det er usmakelig at hun viser sin 69år gamle kløft, mens David Bowie (69) et par uker før hylles for å sprenge tradisjonelle kjønnsstereotyper. Puppen er altså ikke for babyer og vi vil i hvert fall ikke vite at eldre kvinner har pupper. Who’s the biggest baby?

«Puppen er altså ikke for babyer og vi vil i hvert fall ikke vite at eldre kvinner har pupper. Who’s the biggest baby?»

Huseby ungdomsskole deler svømmetrening på 8. og 9. trinn inn etter kjønnene fordi man frykter jentene ikke vil lære seg å svømme. Det viser oss at kvinnekroppen er under en stadig seksualisering til og med i helt hverdagslige aktiviteter. Går du ikledd et antrekk som oppfattes som dristig, må du regne med at noen vil kommentere det og at du lettere tolkes som «løs» eller «hore». Kvinner blir fritt vilt. Dette skjer ikke med menn. Har du i tillegg hatt på deg et slikt antrekk og blir overfalt, ja, da er det også din feil. Kvinner bør skamme seg hvis de viser for mye hud og de er undertrykte om de viser for lite.

«Det er allerede et problem når spørsmålet ikke er hvem som har blitt ufrivillig klådd på en kveld på byen, men hvem i venninnegjengen som har IKKE har opplevd dette.»

Så kan vi le av dick-pics, runkingen og kalle de som gjør det «syke», men alvoret ser vi når seksuell trakassering og seksuell vold tar organiserte former som under nyttårsfeiringen i Köln. Mange snakker om disse hendelsene som forankret i kultur og etnisitet, som noe særegent, men er det i bunn og grunn det? Det er allerede et problem når spørsmålet ikke er hvem som har blitt ufrivillig klådd på en kveld på byen, men hvem i venninnegjengen som har IKKE har opplevd dette. Det er så inngrodd og naturalisert at vi ikke klarer se det for hva det er. Det er et problem at seksualisering forekommer rundt oss, av oss og med oss selv. Summen av alt dette følger kvinnen. Det gjør helt hverdagslig ting, som svømmetrening, kle på seg og det å gå hjem alene om kvelden, vanskelig og skummelt for kvinner. Vi må se de større sammenhengene og ikke gi oss hen til individualiserte og kulturifiserte forklaringsmodeller. Sexisme er ikke noe som bare skjer på film eller kun i en spesifikk kultur, det er overalt, det er felles for alle kvinner og det er IKKE greit.

Mannlig (heterofil) seksualitet spiller protagonistrollen og opptar stor plass på bekostning av den kvinnelige.

DET MODERNE SLAVERIET Tekst: Benedikte Såstad • Illustrasjon: Simen Østad

Trodde du slaveriet ble avskaffet på 1800-tallet? Da er du sannsynligvis ikke klar over at du muligens har over 40 slaver som jobber for deg. Bergen 2014: En ung mann fra Bangladesh pågripes på arbeidsplassen under en utlendingskontroll. Til politiets overraskelse virket mannen lettet over pågripelsen, og det ikke uten grunn. Etter avslag om opphold i Norge, hadde han blitt lurt inn i et vaskefirma, der han ble fratatt penger og mobiltelefon. Han ble tvunget til å jobbe opptil 80 timer i uka, med en månedslønn på 200 kr. Mannen kunne knapt lese, og visste ikke hvilket land han befant seg i. To personer ble siktet for grov menneskehandel og utnyttelse av arbeidstakere. I den vestlige verden ble slaveri forbudt i 1865, som førte til at slavehandelen gikk under jorden. Den unge mannen i fortellingen over representerer en av

vår tids slaver, og er bare ett eksempel på mennesker som eies og utnyttes av andre. Den dag i dag tvinges barn til å selge narkotika, kvinner til å prostituere seg og mennesker til å jobbe uten lønn eller rettigheter. Slaveri og slavehandlerens tid er ikke over. Det foregår i aller høyeste grad, og som eksempelet viser, også i vår egen bakgård. Det er vanlig å definere slaveri som en betegnelse på et system der en gruppe mennesker står i eiendomsforhold til andre, på en slik måte at de ubetinget kan utnyttes. Vi vet gjennom dagens nyhetsbilde at det finnes en rekke slike forhold i dag. Vi er klar over at det finnes mennesker som er lurt inn i situasjoner de aldri ville valgt med sin frie vilje, at de tvinges til å arbeide, og at de eies av andre mennesker. Vi kan ikke minnes på det ofte nok. Vi ble for lenge siden blaserte. Vi fikk for lenge siden vaner vi har grodd inn i, og det er vanskelig å rokke ved dem. Uten påminnelser er veien lang til en avskaffelse av samtidens slaveri.

FN anslår at det moderne slaveriet nå rammer rundt 30 millioner mennesker. I Norge anslås tallene til å dreie seg om 300, hvor man antar at mørketallene er høye, og kanskje må multipliseres med ti. Det er mye penger å tjene på en slik handel. Moderne slavehandlere tjener opp til 150 milliarder amerikanske dollar i året i følge FN. Dette regnes som verdens tredje største illegale industri. Det moderne slaveriet skjuler seg ofte bak billige varer og tjenester, noe flertallet sjeldent setter spørsmålstegn ved. En rekke forhold kan trekkes inn. Moderne slaveri forekommer både innenfor produksjonen av mat og klær, i byggebransjen, i utgravingen av gull og edelstener, innen helsearbeid, i restaurantbransjen, blant hushjelper og innen organhøsting. Det finnes mange brutale eksempler. Fattige folk på landsbygda i Nepal selger barna sine for mindre enn de ville fått for en geit. I Norge har utenlandske bærplukkere fått så dårlig lønn at de ikke har råd til hjemreisen. Likevel er det innen sexindustrien utnyttelsen er aller størst.

Forbrukeren står her uten makt til å gjøre noe, med mindre du allerede gjør noe ulovlig. Statens ansvar blir derfor stort. For eksempel behøver politiet nok ressurser til etterforskning, og en endring av lover kan føre til at flere av bakmennene tas. Jeg testet mitt bidrag til det moderne slaveriet på Slaveryfootprint.org. Resultatet gjorde meg uvel. Ut ifra mine kjøpevaner og hva jeg eier estimerte testen at 41 ofre for slaveriet jobber for meg, til enhver tid. Vi eier alle noe som er produsert av mennesker som utnyttes, gjerne også flere ledd i prosessen. Derfor angår det også oss alle, i aller høyeste grad.

Slaveriets grenseland En BBC-dokumentar avslører hvor elendig kinesiske arbeidere behandles under produksjonen av iPhone 6. Her filmes utslitte arbeidere som sovner under arbeid på 12-timers skift, og her avdekkes mennesker som har måttet jobbe 18 dager i strekk, med tvungen overtid. På papiret kan de la være å jobbe overtid,

det er ulik grad av utnyttelse av arbeidere. Det er vanskelig å skille verstingene fra produsenter som er mer etiske. Samtidig har vi stor påvirkningskraft med hvordan vi bruker pengene våre, og hva vi velger å støtte. Derfor har vi også et stort ansvar. Noen enkle grep kan gjøres. Å bli mer bevisst er en god start.

«Vi har stor påvirkningskraft med hvordan vi bruker pengene våre, og hva vi velger å støtte. Derfor har vi også et stort ansvar.» Det første steget vil naturligvis være å tilegne seg kunnskap. Det er begrenset hva denne teksten kan gi deg. Sidene til FN, ILO, Free The Slaves, Stop The Traffik og For Freedom har flere tips til forbrukerne og til hvordan man kan engasjere seg. To industrier som lenge har vært den store stygge ulven når det gjelder slaveri, er produsenter av kaffe og sjokolade. Mange kaffe- og kakaoplantasjer har lenge vært kjent som verstinger når det gjelder arbeidsvilkår og utnyttelse. I de siste årene har flere av disse begynt å produsere rettferdig råvare, ofte merket med Fairtrade, istedenfor slaveprodusert råvare. Dette er fordi forbrukerne har krevd det. Vi ser at å stille krav hjelper. Neste steg vil være å støtte merker med varer man vet er etisk produsert. Andre merker som kjører en etisk produksjon er The Body Shop, Just Fashion og Fairphone. men da mister de jobben. De kan også avslutte arbeidsforholdet om de vil, men mange har ikke noe annet å gå til. Det er ingen tvil om at dette er grov utnyttelse. Her finnes verken rom for fritid eller selvutvikling. For å kunne oppfylle dette er vi alle avhengige av noen grunnleggende behov. Abraham Maslows behovspyramide illustrerer dette. Den demonstrer hva vi mennesker trenger for å kunne føle oss vel. Når det fysiologiske- og trygghetsbehovet er dekket, forsøker vi å fylle mening med sosiale behov, anerkjennelse og selvrealisering. Når kampen om å fylle det første behovet er stort, er veien til utnyttelse kort. Når livet dreier seg om å fylle det første behovet, i situasjoner der man i tillegg blir utnyttet, kan man diskutere om dette også faller under slaveri. Å mangle rom for utvikling i sitt eget liv, høres for meg ut som å leve i fangenskap, i et slags moderne slaveri.

Hva kan jeg gjøre? Jeg merker det er lett å bli motløs når man vet man støtter samtidens slaveri, uten å vite på hvilke områder, hvilke av varene jeg handler som er verst, og når jeg i tillegg leser om hvor mange kles- og matprodusenter som grovt utnytter arbeidere. Omfanget er stort, og

Vi ser at å engasjere seg nytter. Engasjerte forbrukere har krevd både offentlige lister for hvem som jobber for kleskjedene, og stans av farlig sandblåsing av dongeribukser er eksempler. Når farlige arbeidsvilkår og utnyttelse avsløres setter det kjedene i et dårlig lys, og mange velger å gi etter for kravene fra forbrukerne. Man kan velge å engasjere seg i slike saker, eller støtte organisasjonene som jobber med sakene. Fremtiden i våre hender har lenge jobbet mot en mer etisk forbrukerstil, og stilt mange krav til produsenter som har måttet gi etter for kravene. Alt dette kan for mange se ut som en selvfølge for endring, men hvor mye gjør du egentlig selv for å gjøre en forskjell? Jeg innrømmer at jeg lett kan følge strømmen, og fort kan ty til billige og uetiske valg når jeg handler. Jeg merker at jo lenger tid det går mellom hver tekst jeg leser om mennesker som utnyttes, eller om verstingene på markedet, desto lettere er det å plukke det jeg har lyst på fra hylla. William Wilberforce som ledet kampen mot slaveriet på 1800-tallet skal ha sagt: «Du kan velge å se en annen vei, men du kan aldri igjen si at du ikke visste». Med kunnskap følger ansvar. Spørsmålet er hva man velger å gjøre med denne kunnskapen. Hva velger du?

Å BLI UFRIVILLIG ROMANFIGUR Tekst: Anne-Marte Bache-Gabrielsen • Foto: André Løyning

Karl Ove Knausgård sin utlevering av eget og andres privatliv har blitt hyllet, men samtidig sterkt kritisert. Hvorfor skaper dette så sterke reaksjoner, og hvordan oppleves det for de som har blitt til romanfigurer i bøkene hans? Ved første øyekast så virker personen Karl Ove Knausgård som en eneste stor motsetning. Han er ekstremt usikker og selvbevisst, på grensen til det selvutslettende. Han har et stort ønske om å skrive stor litteratur, og syntes aldri det han selv har gjort er bra nok. Selv om han er ekstremt selvbevisst og hele tiden påpasselig med hvordan han oppfattes i virkeligheten, så har han lagt det hele fra seg i forsøket på å bli en stor kunstner. Han har tatt en avgjørelse om å sette kunsten over egen usikkerhet og frykt for ikke å bli likt. I tiden etter Min kamp-bøkene har flere av menneskene som har blitt portrettert stått frem med sine reaksjoner. De har skrevet om følelsen av å bli utlevert mot sin vilje, og om det å føle seg maktesløse på grunn av Knausgård sitt kompromissløse valg. Jeg skal se litt nærmere på to av jentene som sto frem etter Min Kamp 5, og hva de opplevde som mest problematisk. Det er også spennende å se Knausgård i sammenheng med sin egen samtid. Han har på mange måter vært en

foregangsperson når det gjelder eksplisitte personlige romaner, men samtidig er det kanskje mulig å se på Knausgård som et produkt av egen samtid.

Teoretiske perspektiver på privatlivet I 1977 skrev Richard Sennet boka Intimitetstyranniet der han skrev om hvordan skillet mellom det private og offentlige viskes mer og mer ut. I 2013 ble han intervjuet av Morgenbladet angående dette i konteksten sosiale medier. I Morgenbladet gjentar han noen argumenter fra Intimitetstyranniet, og det er blant annet at det er den personlige og intime domener blir sterkere og sterkere, men at den upersonlige blir svekket. Han definerer også privatliv ved at det er en del ting ved oss som vi ønsker å holde for oss selv. Når man er på temaer som utlevering og privatliv er det naturlig å se til den amerikanske sosiologen Erving Goffman. I følge Goffman handler mennesker innenfor to områder, frontstage og backstage. Frontstage er den polerte delen av oss selv som vi velger å vise til andre, mens backstage-området omtaler Goffman som stedet der inntrykk og falske forestillinger åpent bygges opp. Backstage-området er et sted der man kan gi slipp på fasaden og falle ut av de mange rollene man spiller i dagliglivet. Backstageområdet er annerledes fra frontstage ved at det kan virke noe friere, også fordi det er mer begrenset hvem man viser seg for når man er backstage. Siden

Knausgård skriver mer eller mindre fritt om sitt eget liv og sine egne tanker slipper han oss inn på backstageområdet sitt. Han skriver om hendelser som skjedde for flere tiår siden, Min Kamp 5 er plassert i årene rundt 1989, og jentene fra den boken sier noe om hvordan det er å bli konfrontert med fortiden og personlige relasjoner man har lagt bak seg.

Jentene bak romanfigurene Den kritikken som har fått mest plass i ettertid av Min kamp-bøkene er det som omhandler utlevering. Knausgård har skrevet en bok om seg selv og sin historie. Dette har ført til at flere enn han selv har blitt utlevert. Jeg har tatt en titt på hvordan to av jentene fra bøkene hans har opplevd det å få privatlivet utlevert på denne måten. «Gunvor» som var Knausgård sin kjæreste i over fire år, under studietiden hans i Bergen, og «Ingvild», som han var forelsket, eller nærmest besatt av, også i Bergen. Begge jentene har blitt anonymisert med navn, men ettersom det var et ganske tett miljø i Bergen på denne tiden, er det lett for de som som kjente dem å forstå hvem de er. Begge jentene er intervjuet av Bergens Tidene i artikkelen «Kvinnelig oppgjer med Knausgårds metode» fra 2010. De har reagert sterkt, og negativt på Min Kamp-bøkene. Et av tingene de har problemer med er at de har blitt skissert feilaktig i følge dem selv. Gunvor skriver at hun føler seg skissert endimensjonalt, og at både henne som person og forholdet deres er kraftig simplifisert. Ingvild reagerer også på fremstillingen,

men først og fremst på valget han har tatt om å utlevere mennesker på denne måten. I tillegg til dette er det et stort fellestrekk i kritikken fra Ingvild og Gunvor, og det er at dette har skjedd mot deres vilje. De har ikke vært i en posisjon der de kan velge, og råde over sin egen historie. Så uansett om man kaller det for privatliv eller backstage-område, gjelder det at det er deler av livet vårt som ikke skal vises til andre enn de som er i den sfæren. Men med en gang de ikke holdes for oss selv, så er de ikke private lenger, og da viskes grensene ut. Det kan argumenteres for at det er en generell effekt i samfunnet av dette, og oppmerksomheten rundt Knausgård kan vise at dette er noe mange har sterke meninger om. Karl Ove Knausgård tok et valg om å gi ut 6 selvbiografiske romaner, og det har gått utover langt flere enn han selv. Det som står igjen i kritikken er at absolutt alle føler seg urettferdig behandlet. Det virker som det er en korrelasjon der de som står Knausgård nærmest også er de som gir den mildeste kritikken. Det er en konflikt mellom det moralske aspektet og den kunstneriske friheten. Å holde teksten helt autentisk hadde vært umulig, hvis han samtidig skulle gjort alle fornøyde. Spørsmålet er hvorvidt det moralske er viktigere enn kunsten, og i Knausgård sitt tilfelle virker det som svaret på det er nei.

GAMING tell me what you play, I’ll tell you who you are Tekst: Domitille Ménager • Illustrasjon: Katrine Dåstøl

«This is wasted time!», «It’s sunny outside, go outside and play!», «Why are you always playing? Why don’t you join us for drinks Saturday night?». Gamers have heard these words for decades. Once upon a gamer Gaming is a tedious word. Not because it is difficult to explain what the action of gaming means, but because of the social implications that frame the word gaming. First, let’s put things into perspective. The average gamer is 30 years old, and at the opposite of assumed suppositions, 48% of gamers are women. Gaming is now considered to be exclusively limited to digital gaming onto various plat-forms: computer, consoles, mobile. Now what causes people and medias to burst into headlines and assumptions are the type of games that are being played, and specifically the genre of the video games. Playing the devil’s advocate, I will flip a coin and give an insight from a gamer’s perspective. I grew up with an Atari computer, my first computer game was Boulderdash, a little mole has to dig tunnels through the dirt and collect jewels without being crushed by boulders. My sister had a Zelda and Marios Bros. digital games; not a gameboy, this was the 1980’s. My love for games under all forms: boardgames, card games, tabletop roleplaying games came from growing up with brothers. My brother did not read Cinderella to me as a child, but J.R.R. Tolkien’s The Silmarillion. My first video games on a PC, which preceded Windows 3.11, were Dungeon Master and Sid Meier’s Civi-lization. My love for fantasy came with Heroes of Might and Magic, and would later extend to many other fantasy games. Until a few years ago, I was an active hardcore gamer in mmorpg (Mas-sive Multiplayer Online Roleplaying Game) such as Dark Ages of Camelot, World of Warcraft, Age of Conan, Aion, Neverwinter, GuildWars 2 etc. It might seem like a resumé of games but this is to reinforce that I actually know what I am talking about. By hardcore, I mean, in an elitist manner: the time, effort and perfectionism required to reach the top level in the best guilds. A guild is a collective of players under the same name banner and who group up as players to achieve goals in the game. This promotes a sense of loyalty and pride, allows the player to increase his game character to higher level and get better equipment. In strategy games like Real Time Strategy such as Starcraft or Command and Conquer, it is your fellow players who can be your allies to fight against other players and reach a common goal.

When I was studying Sociology in NTNU, I had the chance to take a class in the interdisciplinary subject «Culture and Media» taught by Kristine Ask. Kristine is not only a teacher, she is also a gamer in nature and wrote her Masters thesis on World of Warcraft. Under her teachings, we were encouraged as students to try games, tv-series and movies, social medias and other digitalised forms of culture and understand how these elements were technologically domesticated by us as individu-als in a society. This process enabled us to reflect upon our own impact onto popular culture.

Gaming and addiction Through UiO, I also had the opportunity to hear Faltin Karsen talk about video games and addiction, nuancing the degrees of addiction and their consequences. I have witnessed game addiction and lived it indirectly. I do believe that game addiction exists and that it is a powerful addiction. Not because of the game’s nature in itself, but because of the escapism it provides the players. All things in high dosage can create addiction: alcohol, tobacco, drugs, sugar, sex, medicine. The role of the individual and its management of how he engages himself is crucial. Someone happy and balanced would not get addicted to video games, but someone depressed finds a solace in this online community where people are kind and friendly. There is a also some video games bullies, but then again, it also depends on which platform one plays. Younger players tend to play on consoles and older players on computers. If someone plays Candy Crush or Angry Birds on their mobile, it is fine and socially accepted, up to amount of 4-5 hours a day, multiplied by 7 days, let’s suggest an average of 30 hours a week. More or less depending on age, gender and occupation. However, if this game is being played on consoles or computers, heads are turning. Why would anyone would spend so much time staring at a screen for a game?

«If someone plays Candy Crush or Angry Birds on their mobile, it is fine and socially accepted, up to amount of 4-5 hours a day, multiplied by 7 days, let’s suggest an average of 30 hours a week» Previous to the writing of this article, I checked how the medias expose video games and the correlations of this exposition on people in society. It is very negative. If a teenager is rebelling, it is the fault of video games, not his hormones. If a teenager shoots people at school, it is the fault of video games, not

other problems he might have encountered with his family or schoolmates. If Anders Breivik shot so many people, it was because he played World of Warcraft and Call of Duty, not because he is an extremist. There is a self-righteous sense of discriminatory towards video games, mostly because they are misunderstood, and they represent the ideal scapegoat. But why are video games the perfect scapegoat to be placed on the altar of blame for all faults in modern human beings?

Video games and media Video games arrived quite late in the development of entertainment activity. Whereas boardgames could include many persons at once and are seen as a family and friendly oriented type of social activity, video games were first limited to single player activity due to technological limitations. Further along, games were able to include other players. The other reason is age. When the first advanced video games were available to the public, the players were mostly children and teenagers, now they are adults and have children of their own. Financial and economical reasons are justifying the backlash for the opposition. Why blame one single individual for a wrong behaviour when there is a development company to be blamed and sued in a court of justice for a large sum of money? The development company constitutes an entity that can encompass all that is wrong with video games depending on the games they produce whether it is the graphics of the action or the narrative. However where the needle hurts is that these video games have ratings, like movies. A parent would not take their children to a bloody and violent movie if it suggested that the movie was not suited for the children; but they would buy video games blindly for birthdays and christmas without investigating the rating or age recommendation. Why is that? Video games are not considered important enough to be thoroughly checked for ratings, but movies are; because in a majority of cases, the parent will accompany the child or at least ensure that the child is not exposed to pictures or language that is age-unsuitable. That inclusion presupposes an acknowledgment and participation, whereas the participation in the video game is doubtful. Admittedly some video games can be considering having a rather special content. Not all video games are educating but then again, not all books or movies are, in the strict sense of it. But alike books and movies, video games are meant to bring an emotion to the player. I have smiled, laughed and cried when playing the Dragon Age series as many other players I know. The Grand Theft Auto games also

have a very strong gaming community but it is one of the most contested games in its sense of morality because of the stereotypes it depicts. GTA has been regularly figured in the media headlines as a video game promoting violence. But there are many other games who are actually set in a context of historical wars but it is then accepted because it is war. So the context determines whether the violent depiction is justified or not. However is it not a part of reality that there is such a thing as street wars between different ethnicities in Europe, Asia, Africa or America?

On the bright side However after academical and scientific research by T.L Taylor, Miller, Reed, Nielsen and many others, it has been proven that gaming promotes teamwork, makes learning easier for both children and adults, helps develop hand-eye coordination and stimulates the imagination. There are games that encourage language learning, strategies, mathematics; the principle is not new, we already practice it with younger children, it works in the same manner with adults. Learning while playing makes it attractive and enjoyable for the individual, rendering it a pleasurable experience and mak-ing the player eager to develop his skills. Those games which merge the notion of entertainment and education are sometimes called «edutainment» games. The video games industry is enormous and much wider than what the average person think. As of 2010, this industry reached a global sales of 55.5 billion of dollars, which is after the film industry (86.2 billion dollars) but actually before the music industry (23.4 billion dollars). This number is explained by the democratisation of digital platform such as mobiles and the proliferation of tablets at affordable prices.

«We could save the world if we spent more time playing video games» As an avid viewers of TED talks, I was ecstatic when I heard game designer and researcher Jane McGonigal claim that «we could all save the world if we spent more time playing video games». McGonigal’s contribution to her cause is a game named SuperBetter, which has for purpose to help players tackle real-life health problems like depression, anxiety, chronic pain and traumatic brain injury. This game has so far helped nearly half a million players throughout the world. This was developed in collaboration with the University of Pennsylvania. McGonigal says «My #1 goal in life is to see a game designer nominated for a Nobel Peace Prize». She prognosticates that this will happen by the year 2023.

«My #1 goal in life is to see a game designer nominated for a Nobel Peace Prize»

Self Identity Theory. The arguments are usually based on how the interface is represented or the controls are versus a keyboard and mouse. Some groups can have an elitist behaviour towards other groups.

A song of consoles and computers

The outlook of this article is to consider this: no video game in itself is damaging or bad but it all depends on the context into which it is being inscribed. A very violent and bloody game should not be played by younger and maybe more sensitive children. Video games like every entertainment should be seen as a cultural product shaped and scripted by individuals for individuals. There is virtually no difference between watching a two hours movie and playing a video game for two hours, the only difference will be how the action is being interpreted by the people outside the action. Gaming helps relieve stress, helps you concentrate and can be a good substitute for body damaging substances such as alcohol or tobacco or sweets. Gaming is an enjoyable experience that can bring people together. A game of tennis on the Wii is always a success!

There has been an on-going debate for decades about the advantages and disadvantages of playing platforms called «Console Wars», or «Consoles Versus PC» which has also forced game developers to adjust to the demands of gamers. Most players are usually rooting for what they grew up with or what they can afford, rarely crossing over to another platform unless given the opportunity. This preference is mainly focused on habit forming but equally due to the fact that human beings are naturally resilient to change. Each defender of a given console or the PC group has a sense of loyal-ty to the group he belongs to and share common values and opinions. He is likely to promote his group over others during conversation but also on internet forums or game related communities therefore such a situation can be seen in relation to the

SOSIALE MEDIER - EN TEATERSCENE? Tekst: Siw Ellen Lien Rysstad • Foto: Karoline Marie Aakenes

I de sosiale medier virker det ofte som at livet er helt perfekt. Men er livet virkelig slik, eller er det bare en maske? Sosiale medier får stadig større rolle i livene våre. Menneskene som fremstilles er ikke bare pene, men også livene deres fremstår som perfekte; det vil si husene deres er perfekte, de er aktive på treningssenter og legger ut bilder av de mest delikate og sunne måltider. Deretter blir man kanskje sittende selv og lure på hvorfor eget liv ikke er slik som det «de andre» fremstiller i sosiale medier. Men er alle andre virkelig så perfekte? Videre i artikkelen vil jeg forsøke å fremstille sosiale medier i lys av Erving Goffmans teori om dramaturgisk selvrepresentasjon.

Se og bli sett På sosiale medier har man en unik mulighet til å nå ut til mange mennesker, kun ved hjelp av få tastetrykk. De sosiale mediene kommer i ulike former, og med ulike funksjoner, men det de alle har til felles er at man kan dele det man ønsker med verden. Ved hjelp av «liker»-knapper og kommentarer kan andre vurdere en, og gi positive eller negative tilbakemeldinger. Dermed vil man også føle at man blir sett og analysert, og kanskje gi uttrykk for det man ønsker at andre skal se, mens man skjuler de sidene ved seg selv som man tror at andre vil se ned på eller ikke like.

Dramaturgisk selvrepresentasjon I følge Goffman bedriver vi en form for dramaturgisk selvrepresentasjon i sosiale situasjoner. Goffman bruker begreper hentet fra teateret, slik som «roller»,

«frontstage», «backstage» og «publikum» for å beskrive hvordan vi iscenesetter oss selv og andre i sosiale situasjoner. Gjennom å spille ulike roller oppnår vi altså en form for bevisst inntrykksstyring, ved å gi andre det inntrykket av oss som vi helst ønsker. Begrepsparet frontstage og backstage betegner skillet mellom området hvor rolleutøvelsen foregår, og stedet hvor man slapper av og forbereder fremføringen. Disse kan være adskilt i tid og/eller rom, og backstage vil være et sted eller en tid hvor man kan ta av seg masken og slippe å spille rollen. Det kan også være flere skuespillere som opptrer på lag, og dermed befinner seg backstage samtidig, slik som for eksempel en familie. Frontstage vil derimot være «scenen» hvor opptredenen foregår, stedet hvor man gjennom kroppsspråk, holdninger, verbale uttrykk og fremtreden spiller rollen man ønsker.

«Selv om vi har en bevissthet overfor egen rolle, betyr ikke det at vi er like klar over at andre også spiller roller.» Sosiale medier med masken på Sosiale medier kan også sees på som en scene, hvor alle tar på seg ulike roller som de spiller for publikum. Ved å iscenesette seg selv og å fremheve bestemte egenskaper ved en selv, samt dekke over eller skjule de egenskapene man ikke ønsker at andre skal se, skaper man et bilde av egen person som ikke nødvendigvis er i samsvar med virkeligheten. I frontstage-området, altså på de sosiale mediene vil personen spille sitt skuespill. I backstage-området forbereder man opptredenen ved hjelp av sminke, styling eller klær. Men man kan også

forberede andre ting; huset kan ryddes før man tar et pent bilde av interiøret, vennene kan beordres til å smile, eller kommentarene og tekstene kan tenkes gjennom, planlegges og omskrives før de blir lagt ut. Hundre selfies kan tas før man bestemmer seg for det ene bildet, som man pynter på med redigeringer og filtre. Så legges bildet eller kommentaren ut, og man er frontstage hvor hele verden kan se en. Hva man ønsker å oppnå med opptredenen kan være flere ting; noen jakter evig på «likes», noen ønsker at kun de nærmeste vennene skal se hva de poster, andre vil påvirke andre eller ytre sine egne meninger. Uansett vil man fremstille en selv på en bestemt måte og ta på seg en maske, enten det er som sunnhetsfanatiker, treningsentusiast, sivilpolitiker, fotomodell eller offer for samfunnets urettferdighet.

Diskrepans Det er ingenting i veien med å ta på seg en maske når man opptrer i sosiale medier, og ingenting i veien med å ønske å fremstå på en viss måte. Det som derimot kan være vanskeligere er hvorledes publikum mottar budskapet. Vi fremstiller oss alle på våre egne måter i sosiale medier og er klar over at vi spiller en rolle. Dette kaller Goffman for «rolledistanse». Men selv

om vi har en bevissthet overfor egen rolle, betyr ikke det at vi er like klar over at andre også spiller roller. Problemer kan oppstå når vi selv, som er klar over egen rolle, ikke oppdager diskrepansen mellom virkeligheten og det bildet som andre danner av seg selv gjennom sosiale medier. Da kan det oppstå en illusjon om at «alle andre» er perfekte, mens man selv ikke er det – og dermed en urealistisk oppfatning av hvordan verden er. Derfor er det viktig å være bevisst det faktum at selv om et bilde kan si mer enn tusen ord, vil det alltid ligge en annerledes sannhet på den andre siden av skjermen.

Videre lesning: Erving Goffman (1992): Vårt rollespill til daglig. Pax Forlag.

PSYKEDELIKA, DA OG NÅ Tekst: Henrik Hays Nielsen • Foto: Darawan Jaengbamrung

Psykedelika utgjør et radikalt, men fascinerende, eksempel på den «kultiverte apens» appetitt for konfronterende, transformative opplevelser. Med sine særegne bruksmåter, effekter og farepotensial, utfordrer disse substansene generaliserende holdninger til «narkotika». I en av hovedstadens sofaer sitter Mathias, klar for «avreise» med det psykedeliske tryptaminet, DMT. 15 sekunder etter konsum, og verden krakelerer. – 15 sekunder til, jeg lukker øynene og skytes inn i det som føles som min egen kjerne. Mathias forteller at han havner i et rom omgitt av «skiftende symboler, flakkende figurer og DNA-helikser». Bak øyelokkene er «fargene så sterke at de mangler navn». – Alt er ekstremt intenst, pulserende og foranderlig. Måpende finner Mathias tilbake til pusten. Han beskriver en følelse av ekstatisk ro der tiden opphører. 20 minutter etter avreise kommer Mathias tilbake til kroppen, «fylt med ærefrykt og takknemlighet for livet».

Psykedelika Ulike naturlige og syntetiske former for psykedelika har til felles at de kan indusere dype endringer i menneskets sanseapparat, tanker og følelsesliv. De vanligste effektene er endringer i visuell persepsjon, oppløsning av kategoriske, psykiske grenser og såkalt «tap av ego». Mange beskriver effektene som en mystisk, eller spirituell, «reise» eller «trip». (1)

Begrepet psykedelisk er gresk og betyr «mind manifesting»; altså «det som manifesterer sinnet». En psykedelisk «trip» beskrives ofte som befriende og meningsfull, men samtidig selvkonfronterende og til tider skremmende. I tråd med dette har det engelske uttrykket «ordeal compounds» blitt brukt til å beskrive psykedelika. Erfaringer og kliniske studier tyder på at også de som har positive, meningsfulle opplevelser med psykedelika rapporterer lettelse over å «være tilbake», og et ønske om å «integrere opplevelsen» før de i hele tatt vurderer å gjøre det igjen. (2) «Magisk» sopp, kaktus, ayahuasca og LSD utgjør det som kalles «klassiske psykedelika». Noen misforstår cannabis, englestøv (PCP), amfetamin og andre potensielt hallusinogene substanser for å være psykedelika, men klassiske psykedelika har helt andre effekter, virkningsmekanismer og risikoprofil. Psykedelikas unike kvaliteter står sentralt i nyoppståtte diskusjoner omkring legalisering, sammen med kriminaliseringens uheldige konsekvenser. Samtidig hevder stadig flere, på et mer generelt grunnlag, at det bør være en menneskerett å forandre sin egen bevissthet ved hjelp av psykedelika. Hva er greia?

Veien hit Kristendommens demonisering av spirituelle praksiser introduserte en langvarig mørketid for psykedelika. Aztekernes «teonanacatl», i dag kjent som «magic mushrooms», ble beskrevet som

guds legeme. Mellom-Amerikas Corpus Christi ble brått korsfestet av kristne misjonærer, til fordel for nattverdens vin. Nordiske, østlige og afrikanske «enteogener» ble utsatt for lignende skjebner. Opplysningstidas mørklegging av psykedelika fulgte hakk i hæl. Spirituell praksis med psykedeliske substanser ble ikke lenger fryktet som noe djevelsk, men heller et uttrykk for teatralsk overtro som fortjente avkreftelse. Helsevitenskapens påfølgende skepsis til slike praksiser kunne se ut til å være spikeren i kista. I det 20. århundret ble det produsert detaljerte etnografiske beskrivelser av sjamanistiske tradisjoner som benyttet psykedelika i sin praksis. Den nye kunnskapen fremprovoserte en akademisk debatt. Den franske antropologen Claude Lévi-Strauss forsøkte å snu debatten på hodet da han hevdet at sjamaner ligner mer på psykoanalytikere enn psykopater. På 1950-tallet ble amerikanske og andre forskere nysgjerrige. I en 15 års periode mottok over 40 000 pasienter psykedelika, og over 1000 fagartikler ble produsert. Optimisme, men også naivitet, gjennomsyret forskningsmiljøene. Det varte ikke lenge. På slutten av 60-tallet ble psykedelika klassifisert som «narkotika uten medisinsk potensial» i USA, til dels på grunn av naive hippier og paranoide lovgivere. Klassifiseringen la et teppe over forskning på området, ettersom de nye lovene gjorde det nærmest umulig å gjennomføre studier. Kuleregnet roet seg litt mot slutten av 1900-tallet, og tradisjoner som hadde tviholdt på sin bruk av psykedelika kunne stikke hodet opp igjen. Med støtte fra forskere og aktivister fikk enkelte nordamerikanske urfolk bevare sin tradisjonelle bruk av den psykedeliske kaktusen peyote. Med bakgrunn i argumenter om religionsfrihet, unnslapp indianerne til dels det som skulle bli en langvarig og blodig «krig mot narkotika». (3) Etterhvert som det politiske korstoget spredde seg verden rundt, ble det gjort flere unntak for religiøse og kulturelle grupperinger. På 80-tallet ble den psykedeliske plantemiksturen ayahuasca legalisert i Brasil i kjølevannet av en nasjonal rapport som dokumenterte liten fare og positive sosiale konsekvenser ved bruk. Rundt om i verden oppstod det sporadiske tegn på at enkelte statsmakter erkjente psykedelikas særegenhet når det gjaldt bruksmåte og effekter. I 1970, for

eksempel, publiserte UK Home Office en rapport som ydmykt uttrykte:

We accept the sincerity of those of our witnesses who claimed that some people have reached a greater awareness and insight into their own problems and, indeed, into the meaning of life itself, through their use of LSD. The search for a means of attaining mystical experience has been described as one of mankind’s most deeply-rooted quests. På lignende vis publiserte Verdens helseorganisasjon i 1970 en rapport hvor det stod at psykedelika «som oftest tas med håp om å indusere en mystisk opplevelse som leder til en bedre forståelse av brukerens personlige problemer og universet». Oppmerksomheten psykedelika fikk i denne perioden var som dråper i et hav av skepsis og manglende interesse. Først ved overgangen til det 21. århundre gjenoppstod interessen for psykologiens problembarn. I dag, vel inn i vår tids «psykedeliske renessanse», hører vi fagfolk og andre entusiaster hevde at etablerte antagelser omkring psykedelikas farepotensial overdriver fare og undergraver en informert og nyansert diskusjon. I tillegg ser psykedelika ut til å kunne ha et behandlingspotensiale for en rekke lidelser, deriblant avhengighet, depresjon, posttraumatisk stress og angst. (4) Psykedelikas bruksmåter og effekter er ikke det eneste som skiller dem fra røkla. Disse særegne substansene regnes ikke å være avhengighetsskapende, for eksempel, i kontrast til mange andre psykoaktive substanser. De underlige substansene ser tvert i mot ut til å kunne ha betydelige «antiavhengighetsskapende» egenskaper (5). Påstander om at psykedelika kan framkalle psykose og «flashbacks» er derimot mer utbredt. De er også kontroversielle, siden dokumentasjon på dette mangler (6). Nyere forskning sår ytterligere tvil om slike påstander (7), men få vil nok påstå at vi vet nok til å utelukke dette fullstendig. Erfaringer tilsier at misbruk forekommer, og samtidig sier forskningen lite om hvem som kan være predisponerte for skadevirkninger.

Veien videre Al Capone mistet sitt levebrød da alkohol ble legalisert, men for andre som han hadde leken så vidt begynt. Etterspørsel etter «narkotika» økte, og det samme gjorde tilgjengeligheten. Kriminalisering umuliggjorde statlig regulering, og det svarte markedet vokste på egne premisser. «Brukere» så seg nødt til å leve et liv utenfor loven, fordi de

lovløse hadde monopol på det de ville ha. Fengsler ble til rekruttskoler for det svarte markedets soldater. Resultatet var en destruktiv symbiose mellom lovens lange arm og dens egen skygge.

The war on drugs has been lost, and should never have been waged. I can think of no right more fundamental than the right to peacefully steward the contents of ones own consciousness.

I dag legges mye vekt på til dels indirekte konsekvenser av kriminalisering (8). Borgerkrigen i Mexico er ett eksempel. Forbes magasin har rangert vår tids Al Capone, «El Chapo», som en av de mektigste personene i verden. Også i fredeligere land som vårt eget dør mange i «krigen mot narkotika», til dels på grunn av barrieren mellom hjelpeapparat og lovløshet. Stadig flere ønsker å erstatte uregulert salg, manglende kvalitetssikring og avskrekking med regulering og informasjonsspredning.

«Dette er ikke for å anbefale at alle skal prøve psykedelika», fortsetter Harris, «for det finnes de som ikke har råd til å gi tilregnelighetens anker det minste rykk». Samtidig påpeker Harris at bruk av psykedelika for mange er en meningsfull praksis. Bør de straffes? Eller bør vi revurdere vår tilnærming?

I 2001 valgte Portugal avkriminalisering, og det viste seg å spare både menneskeliv og penger (9). Flere land har fulgt etter, men mange er bekymret for hva som vil skje dersom de gjør det samme. Det faktum at noen kommer til å misbruke substanser uansett hva man gjør, tyder på at debatten ikke vil få en sikker vinner med det første.

Psykedelisk zeitgeist

Human Rights Watch publiserte i 2013 forskning som tyder på at kriminalisering av psykoaktive substanser underminerer grunnleggende menneskerettigheter (10):

Og mens de mektigste kniver med forskningsmessige, juridiske og normative vurderinger, spres et mer nyansert bilde av psykedelikas nytteverdi og farepotensial til folk flest.

Den internasjonale organisasjonen hevder at straffeforfølgelse for personlig bruk underminerer helserettigheter. Kriminalisering skaper en barriere mellom «de lovløse» og helseapparat, blant annet fordi «brukere» skremmes fra å oppsøke helsepersonell ved behov. I 2014 anbefalte Verdens helseorganisasjon, på lignende vis, avkriminalisering, fordi det skaper bedre forhold for helse og sosiale tjenester. (11)

Lenge har det vært tabu å prate om forsvarlig bruk av andre substanser enn alkohol, men det har forandret seg. I dag kan man enkelt lære om diverse substanser og praksiser som relativt sett har et lavere farepotensiale enn de konvensjonelle. Det kan indirekte forårsake naivitet og misbruk. På den andre siden er kunnskap både uunngåelig og nødvendig på sikt.

Mer grunnleggende, straffeforfølgelse for personlig bruk av psykoaktive substanser overtrår individets autonomi og rett til privatliv, skal vi tro Human Rights Watch. I mars 2015 kom tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund med en lignende påstand:

The ban on psychedelics, which first and foremost seems based on ignorance and prejudice, could very well be a disproportionate intrusion into the right of individuals to freely exercise their religion, beliefs and private lives, all of which are protected by human rights conventions. (12) I en podcast om psykedelika utvider den anerkjente ateisten og hjerneforskeren Sam Harris menneskerettighetsargumentet (13):

Ettersom straffeforfølgelse ser ut til å kunne være både krenkende og skadelig, har det blitt vanligere å stille slike spørsmål. Konkluderende kan man si at 60-tallets blomsterbarn har returnert, denne gang i form av gråhårete PhDer med konvensjonell karakter. Det berømte sitatet fra 60-tallets psykedelia - Turn on, tune in, drop out - har blitt erstattet med en oppfordring til å «Turn in, tune in og study up».

Idet legaliseringsdebatten tilsynelatende går igjennom et polskifte, står vi i det antropologen Gregory Bateson kalte for en «dobbeltbinding», nemlig en situasjon hvor vi uansett vil tape. Både legalisering og kriminalisering vil dessverre skape ofre. Spørsmålet er hvilken løsning som er mest bærekraftig. Uansett hva fremtiden vil bringe, så er det en psykedelisk tid vi lever i. I møter med det fjerne konfronteres vi med oss selv, og i forsøk på å integrere det eksotiske oppløses konstruerte grenser mellom folk. Verden blir stadig mer kompleks. På samme måte beskrives psykedeliske opplevelser som noe konfronterende, grenseoppløsende og komplekst. Psykedelika er både et element i, og en god analogi for, vår tidsånd.

For referanser, se www.socius.sosiologi.org

STUDIELIV

・

UNIV E

SIS EN

S O A SLO T I S R

DC CX C

DET ER IKKE DEG, DET ER UNIVERSITETET Tekst: Andrea Csaszni Rygh • Illustrasjon: Simen Østad

«I awakened from my trance state and was stunned to find the world I was living in, the world of the present, was no longer a world open to love. And I noticed that all around me I heard testimony that lovelessness had become the order of the day...» (bell hooks 2001) I boken All About Love skriver forfatteren bell hooks Hooks at man må forstå ordet kjærlighet som et verb, ikke som et substantiv. Kjærlighet er noe man

gjør. Hun mener de fleste av oss lever i en tilstand av «kjærlighetsløshet», fordi de fleste ikke vet hva kjærlighet er og hvordan man bør praktisere det. Ifølge hooks er et liv uten kjærlighet ikke verdt å leve. Hva da med studentlivet? Er det et liv verdt å leve?

Studenthelsen Ifølge undersøkelsen SHoT (Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) fra 2014 rapporterer hver 5. student (19 %) alvorlige psykiske symptomplager. Forekomsten skal være «dobbelt så høy blant studentene som i normalbefolkningen i samme

aldersgruppe, og dobbelt så høy blant kvinner enn menn.» De psykiske plagene har også økt blant begge kjønn fra 2010 med 24 % blant kvinnelige studenter og 12 % blant menn.

«At det finnes et etablert tilbud om stressmestringskurs tyder på at det nærmest forventes at studenter sliter med stress.» Om man sliter psykisk under studietiden oppmuntres man til å oppsøke studentpsykolog eller å få rådgivning. At det finnes et etablert tilbud om stressmestringskurs tyder på at det nærmest forventes at studenter sliter med stress. På universiteter i USA og England har man startet med såkalte «puppy rooms» der studenter får tilgang til kos med hunder for å minske stressnivået i forbindelse med eksamen. Tilsvarende tiltak skal også ha blitt iverksatt ved UiB, NTNU og UiO. Dette virker for all del som et hyggelig tiltak, men det blir problematisk når fokuset er på symptomene og ikke årsaken til at studenter opplever stress. Å individualisere problemet synes å være den vanlige innfallsvinkelen, der spørsmålet om hvorfor studenter sliter ofte knyttes til individuelle personligheter. «Flink pike»-syndromet blir brukt som forklaring på hvorfor noen personer blir utbrent, det er perfeksjonisten som legger for stort press på seg selv. Strukturelle perspektiver rundt psykisk helse blir dermed underrepresentert. At forekomsten av rapporterte psykiske symptomplager er dobbelt så høy blant studenter som i normalbefolkningen kan være en indikasjon på at det er noe ved studiesituasjonen som påvirker den psykiske helsen negativt. Høyere utdannelse er som kjent ikke lenger for de få, men har nærmest blitt en obligatorisk allmennutdannelse (eller et oppholdssted for arbeidsløse om man så vil). Studerer vi fordi vi har lyst? Eller fordi vi opplever at vi må? Og passer egentlig studiestituasjonen for alle? Når så mange som 70 % av ungdomskullene i Norge går på universitet eller høyskole kan man tenke seg at det finnes en stor variasjon i personligheter blant dem. SHoT viser til at psykisk helse og personlighet kan ha en sammenheng for hvor godt man klarer seg under studiene. Rapporten forteller at «lav grad av stabilitet i personligheten er en sentral forklaringsvariabel for psykiske symptomplager». Om personlighet spiller inn på hvor «godt» du passer inn på universitetet og i

dets rammer, burde ikke da rammene forandres for å passe flere ulike personlighetstyper?

Politisk deprimerte kids Det er mulig at også større samfunnsperspektiver spiller inn på hvordan unge har det i dag. I en kronikk i Ny Tid knytter Arne Johan Vetlesen unges nedsatte psykiske helse overraskende nok sammen med dagens klimakriser. Hen mener vi bør se disse to destruktive tendensene i lys av hverandre, for eksempel unges selvskading og hvordan vi som samfunn skader miljøet. Dårlige framtidsutsikter på flere ulike områder kan skape en følelse av maktløshet og kollektiv depresjon, eller økosorg som Vetlesen skriver, og da kan selvskading kanskje fremstå som noe man har kontroll over i en ellers ukontrollerbar verden?

«I et samfunn der arbeidet definerer din sosiale status og muligheter, vil en bevissthet rundt at arbeidsmarkedet blir hardere og at utdanninger blir mer omfattende og krevende kunne bidra til en følelse av håpløshet.» På arbeidsmarkedet ser det heller ikke lyst ut for kommende generasjoner av unge nyutdannede. I et samfunn der arbeidet definerer din sosiale status og muligheter, vil en bevissthet rundt at arbeidsmarkedet blir hardere og at utdanninger blir mer omfattende og krevende kunne bidra til en følelse av håpløshet. Arbeidsløsheten stiger, mest sannsynlig vil vi få enda høyere arbeidsløshet og større konkurranse på arbeidsmarkedet framover. Politikeres kollektive svar lyder «det må skapes flere jobber», et mantra som Erna Solberg løftet fram i sin nyttårstale for 2016. Den svenske sosiologen Roland Paulsen mener at det å skape flere jobber er en absurd tanke. Hvorfor skal man egentlig skape flere jobber? Mange vil hevde at arbeid er det som skaper mening i livene våre, men hvilken meningen har lønnsarbeidet når det ikke skapes ut ifra reelle behov? Når arbeidet fremstår som meningsløst? I Paulsens arbeidskritikk fremheves viktigheten av å utvikle nye perspektiver på arbeidet, og utfordre det arbeidssentrerte samfunnet. Når utviklingen går dit hen at effektiviseringen skaper mindre behov for arbeidskraft bør løsningen på dette problemet bli at vi jobber mindre eller at vi tjener mer. Effektivisering av arbeidet er vår fortjeneste, hvorfor skal vi da ikke ha mer fritid eller høyere lønninger? Paulsens peker på en fundamental urettferdighet knyttet til arbeidet vi gjør. Han sier i et intervju i den svenske avisen ETC at mellom 1976 og 1996 hadde man i Sverige en produktivitetsvekst på 70 %, men

at man verken har fått arbeidstiden forkortet eller høyere lønninger. Pengene går isteden til kapitaleiere, noe som medvirker til stadig økende økonomiske forskjeller. Og ifølge bistandsorganisasjonen Oxfam eier den rikeste prosenten i verden nå mer enn resten av verden sammenlagt.

Studenter bør forme universitetet, På universitetene legger studenter en slagplan for den fremtidige karrieren, de søker seg til studier der det finnes gode jobbutsikter og velger temaer for masteroppgaver med tanke på behov på arbeidsmarkedet. Studentene studerer for seg selv, for å sikre sin egen framtid, sin private økonomi. Tanker om samfunnet som et kollektivt prosjekt vi må forme sammen synes å komme i andre rekke. Arbeidsideologien i samfunnet former universitetsstrukturene og bidrar kanskje til å svekke universitetets potensiale. Hvordan kan universitetet være en katalysator for å forandre samfunnet? Studenter har tross alt en kamp å føre som angår dem selv med stigende arbeidsløshet og økonomiske utfordringer i sikte. Hvordan kan studenter samle sine kollektive krefter? Ifølge Knut Kjeldstadli er løsningen på de dystre framtidsutsiktene på arbeidsmarkedet og den rådende kapitalistiske ideologien vi lever under å fagorganisere oss. Han skriver i en artikkel på Radikal Portal at

det er gjennom fagorganisasjonene studentene kan få større innflytelse på sine forhold. Kanskje er en fagorganiserings-renessanse løsningen på å forandre universitetet og samfunnet generelt? Vi må protestere mot urimelige krav på individets kapasitet og gi tid til meningsfulle kollektive mål samtidig som individets frihet og helse ivaretas. Både i studiene og i arbeidslivet bør vi reagere mot kravene vi pålegges når dette oppleves plagsomt og påvirker livskvaliteten vår. Det burde streikes mot uforsvarlig effektivisering og innstramninger. Når vi ikke heller får ta del av effektiviseringens goder er det bare ren dumhet å fortsette. At flere sliter psykisk bør oppfattes som et samfunnsproblem og det bør bli et samfunnsprosjekt å forstå og endre denne tendensen, et kollektivt ansvar. Ikke fordi vi må «få folk i arbeid», men fordi vi bryr oss om å ha det bra. bell hooks sier at kjærlighet er å nære og vise omsorg for hverandre og seg selv. Det gjør livet verdt å leve.

«At flere sliter psykisk bør oppfattes som et samfunnsproblem og det bør bli et samfunnsprosjekt å forstå og endre denne tendensen, et kollektivt ansvar.»

TIL EN FORVIRRA STUDENT Tekst og Illustrasjon: Anniken Soland

Kjære sosiologistudent, som ikke skjønner hva du har begitt deg ut på. For meg var det først da professoren sa til meg: «du blir ikke, du får» at jeg skjønte hva jeg drev med. Sosiologien finnes over alt, sosiologien brukes til det meste – det kan vi også. Du kan knytte sosiologi til de fleste aspekter og fenomen i samfunnet, og for min del dukker den sosiologiske tenkemåten opp mye oftere enn jeg har godt av. For eksempel når du sitter på banen fra Majorstuen til Nydalen. Du begynner å registrere hvem som går av hvor, og prøver å tenke på de mulige bakenforliggende variablene som kan forklare hvorfor de som har bærenett fra et eller annet kunstgalleri går av på Blindern/Forskningsparken og de som går av på Nydalen stort sett har ei veske til prislappen av det storstipendet du allerede har brukt opp på øl og kaffe. Eller når du ender opp med å bruke en hel kveld på byen å snakke om hvor hårfint Jenny Skavlans snapchat balanserer på grensen mellom backstage og frontstage. Hver gang jeg får spørsmålet «men hva blir du», svarer jeg «jeg blir ingenting…». Noe som høres

veldig deprimerende ut etter fem strevsomme år på universitetet. Når noen igjen spør meg «hva kan du jobbe med da?», så svarer jeg «alt... nesten». For det er det mest dekkende svaret jeg kan komme på i farten. Selvfølgelig, jeg kan ikke jobbe som lege, psykolog, snekker, geolog eller professor i matematikk. Spesielt ikke det siste... Men det jeg faktisk kan gjøre er å jobbe i politikken, i departementer, som journalist, som analytiker, eller du kan bli værende på Blindern og prøve å bli en del av det gode selskap. Som student kan du velge å se begrensningene eller mulighetene; jeg har valgt det siste. Det holder meg gående og motivert gjennom studiet. Jeg bruker ikke søndags ettermiddag på å lese marxistisk teori, Bourdieu og Habermas opp og ned i mente for å kunne ordrett referere til teorien. Jeg gjør det for å bygge meg et grunnlag for å kunne forstå samfunnet, og dets mekanismer. Det er nemlig forståelse for og kunnskap om samfunnet sammen med mine analytiske kunnskaper som gir meg et fortrinn i jobbsøkerprosessen. Jeg blir ingenting, men jeg kan masse.

ET SEMESTER I FIRENZE Tekst og foto: Agnes Fauske • Illustrasjon: Simen Østad

NB! Noen av de følgende situasjonene skyldes vel så mye min distréhet i nye situasjoner, som møtet med florentinsk kultur. Italia kan oppfattes som ganske uorganisert og uoversiktlig. Selv ble jeg ganske stresset da jeg to uker før semesterstart ikke hadde mer informasjon enn mailen om at jeg hadde kommet inn og skulle møte opp på Erasmus-kontoret ved ankomst i Firenze. Som nordmann møtte jeg opp i god tid før skolestart, registrerte meg – og fikk beskjed om at jeg var velkommen tilbake om to uker da semesteret startet. Idet jeg reiser meg spurte hun: «Er du klar over at alle kursene dine går på italiensk?». Jeg bekreftet det, men det er mulig svaret ville vært mer tvilende hvis hun også hadde spurt om jeg trodde det kom til å gå bra. Jeg måtte selv finne et sted å bo. Det synes jeg var fint, for da kunne jeg titte etter et hyggelig kollektiv med mulighet for å møte lokale. Jeg opprettet en profil på easystanza.it og skrev at jeg var en utvekslingsstudent som søkte et sted å bo for et semester. Meldingene rant inn, fra familier som hadde et ledig rom, menn i 30/40-åra som antakelig hadde lyst på selskap, eller jeg fikk link til leiligheten som var til leie. Jeg ble lettet da ei jente sendte meg en lang melding hvor hun beskrev seg selv og de andre i kollektivet. Hun var amerikansk, hadde bodd i Firenze i 2-3 år, og jobbet i et magasin. Perfekt! – tenkte jeg. Det jeg ikke visste var at Firenze var stapp fullt av amerikanske studenter, og at de hadde et mildt sagt dårlig rykte blant Florentinerne. Men de jeg bodde med var superålreite.

Siden de hadde bodd der en stund, kunne de vise meg rundt, ta meg med på eventer og spisesteder, og la meg møte venner av dem. Ettersom deres nettverk stort sett besto av amerikanere, australiere og briter fikk jeg jo også trent på engelsken min. Målet mitt var jo egentlig å praktisere italiensk, så det måtte jeg ordne på en mer kreativ måte (les: Tinder). Det var mulig å endre fag i studieplanen min fram til november. Studieveilederen anbefalte meg å sjekke ut ulike emner ved å gå på forelesninger og se om jeg likte foreleser og opplegget for faget. Jeg sjekket ikke alltid detaljene rundt emnene like godt, og som fremmedspråklig ble det noen misforståelser. Dette resulterte blant annet i at jeg møtte opp på en masterforelesning for italienske andreårsstudenter. Vi var 12 stykker i klassen. Foreleser sendte rundt et ark hvor vi skulle skrive opp navn, hvor mange avlagte eksamener vi hadde i relevante fag og studieprogram. Deretter fikk vi utdelt en test for å se hva vi kunne fra før. Sosiologene og teoriene vi ble spurt om var såpass ukjente for meg, at jeg ved innsamling fikk lurt unna besvarelsen min. Under hele forelesningen satt jeg med en noe angstfylt og lattermild følelse da det gikk mer og mer opp for meg at jeg hadde gått feil. Jeg angret umiddelbart på at jeg hadde hilst og småpratet så hjertelig med de andre studentene før forelesningen startet. Etter en stund spurte jeg sidemannen om hvilket trinn denne forelesningen var for. Da han svarte at det var et fordypningsemne på andre året master, mumlet

jeg noe som at «Å, ja, nei, jeg går jo førsteåret». Etter forelesningen gikk jeg til foreleser og ba henne stryke navnet mitt fra listen, kommenterte at det virket spennende, men at det nok var litt for avansert for mitt nivå. På vei ut kom en annen utvekslingsstudent bort til meg, men jeg forklarte leende at jeg hadde gått feil, ettersom jeg var bachelorstudent – og hun forstod godt at timeplanene var forvirrende. Da jeg endelig hadde fått studieplanen min på plass viste det seg at jeg hadde valgt alle fag med samme klasse. Fagene var istituzioni di sociologia, storia della società contemporanea, stastistica og diritto di famiglia. Å ha alt med samme klasse var en stor fordel for å bli kjent med lokale studenter. Når jeg tross alt tilbragte åtte timer, tre dager i uka med dem, var det å bli kjent så og si uunngåelig. Særlig når de lokale studentene var italienske. Og jeg var blid og norsk (hallo: reinsdyr, nordlys, fjorder OG skiskyting). Det å bli kjent med lokale studenter skulle vise seg å bli ganske lett. Stilte jeg et spørsmål på trikken eller på lesesalen, spurte de meg om jeg ville utveksle mobilnummer, slik at vi kunne finne på noe til helgen – eller møtes til lunsj på universitetet. Dersom jeg trengte hjelp med et fag eller hadde problemer med å forstå noe måtte jeg bare si fra. Jeg ble til og med invitert hjem til en familie på søndagsbrunsj. I starten så de meg gå en del rundt alene, så de tenkte at her var det ei å inkludere. Hvis jeg satt alene i kaféen kom det ofte noen bort for å slå av en prat og utveksle

kontaktinfo. Noen ga meg også tips om hva jeg burde se og hvor jeg burde dra i Firenze – og jeg måtte ikke nøle med å sende dem en melding dersom det var noe mer jeg lurte på. Jeg var litt nervøs fordi det ikke var noen fadderuke eller andre tiltak for å bli kjent med andre studenter. Ja, bortsett fra leninistforeningen som hyppig delte ut flyere på campus. I et uoppmerksomt øyeblikk første skoledag ga jeg dem nummeret mitt før jeg tittet ned på flyeren. Dette førte til stadige oppringninger med forespørsel om jeg ville bli med på diverse demonstrasjoner. Det var tydeligvis ikke nødvendig å jobbe aktivt for et sosialt miljø som vi har ved Blindern i form av faddergrupper og foreninger, da venner omtrent bare «veltet» inn. Foreleserne inkluderte meg ganske ofte i undervisningen ved å spørre meg i alles påhør hvordan det ene og det andre var i Norge. Noen oppfordret til å samarbeide med de internasjonale studentene i klassen (som i dette tilfellet bare var meg), siden det kunne gi dem et bredere perspektiv og mulighet til å lære. Etter disse forelesningene spurte folk meg om jeg var quella norvegese (hu norske) – og da var samtalen i gang. På campus var det litt ulike lesesaler. I starten, da jeg ennå ikke kjente så mange, satt jeg som regel på

Undervisningen var som en samtale mellom elevene og foreleser, og formen var svært uformell og fri, løsrevet fra powerpointer. Til tross for dette brukte elevene formell tiltale overfor foreleser og kalte dem for Professore eller Professoressa. De var ikke på fornavn, slik (jeg håper) vi er her hjemme. Midt i forelesningene kunne folk reise seg opp og gå ut, for å gå på do eller kjøpe kaffe. Studentene snakket seg imellom og stilte hyppig spørsmål til foreleser dersom det var noe de ikke forstod. De var interaktive og ingen rakk opp hånden før de sa noe til tross for at vi var rundt 70 stykker i klasserommet. Fra Blindern er jeg vant med at studenter sjelden er så snakkesalige under forelesningene. Ofte slo foreleser opp pensumteksten på storskjerm, leste høyt fra tekstene og forklarte de ulike passasjene. Studentene var veldig engasjerte, noe som resulterte i 100-200 meldinger daglig i (den vanvittig aktive) WhatsApp-gruppen til klassen min.

MASSA LIGURIA CARRARA

EMILIA-ROMAGNA

LUCCA

AREZZO

PISA LIVORNO

SAN MARINO

PRATO PISTOIA FIRENZE

SIENA

MARCHE

UMBRIA

GROSSETO LAZIO

biblioteket – lesesalen som lignet mest på den her hjemme. Det var stille og folk jobbet med sitt. Noen lokale hadde fortalt meg at hvis jeg ville bli kjent med nye folk måtte jeg gå på lesesalen istedenfor biblioteket – der var det sosialt. Lesesalen hadde to etasjer, der den øverste etasjen var aller mest sosial og hadde en veranda som muliggjorde røykepauser. Omtalen av lesesalen, samt et glimt av dem som stod på verandaen og røyket, ga meg følelsen av at «kulhetsfaktoren» i andreetasje var skyhøy – så jeg holdt meg lenge til biblioteket. Senere, da jeg i selskap med noen klassevenninner gikk dit for å jobbe med et gruppeprosjekt, så jeg at det slett ikke var så «skummelt» der oppe, og det ble her jeg faktisk konsentrerte meg best.

I kvarterspausene mellom forelesninger gikk så å si alle ut for å røyke. Så da de spurte om jeg ble med ut, gjorde jeg jo det. At jeg ikke røyket, var ikke noe problem. Jeg var jo norsk og derfor litt rar. Jeg hadde jo tross alt gått på ski på vei til barneskolen av og til – og spist reinsdyr. Verre var det at jeg drakk cappuccino på ettermiddagen (hallo, det er jo frokost!). Eller den gangen jeg drakk kaffe SAMTIDIG som jeg spiste en couscous-salat. Første gang jeg var i kantina tenkte jeg «her er det fullt» og gikk. Det var jo ikke et ledig bord og køen var lang. Den første måneden var lunsjen derfor preget av baguetter. Etter at jeg ble kjent med de andre i klassen og skulle spise med dem, forstod jeg at det slett ikke var fullt. Man satte seg bare veldig tett. Dessuten satt ikke folk lenger enn til de hadde spist opp sine primi og secondi piatti, frukt og yoghurt til den nette sum av 4 euro. Som italienere flest (etter min antagelse) var også mine medstudenter veldig interessert i mat. Nesten alle jeg møtte spurte meg om hva vi spiste i Norge, hva jeg syntes om italiensk mat – og kaffe. At vi spiste så mye brød var merkelig. Og reinsdyr hørtes godt ut – med litt overbevisning fra min side. De var veldig nysgjerrig på norsk natur og naturfenomener. Til slutt ville hele klassen ta turen til Norge – om ikke flytte opp hit. Overraskende mange av dem jeg møtte var også veldig interessert i norsk elektronika. Mange spurte meg hva vi holdt på med her oppe, siden det var så mørkt og kaldt. Jeg sa vi var mye innendørs, i motsetning til italienerne som er så mye som mulig ute. Veldig mange spurte meg også om jeg savnet foreldrene mine. De bodde tross alt hjemme fortsatt, og trodde jeg også gjorde det når jeg var i Norge. Det

er jo slik studenter flest gjør det i Italia med mindre de studerer langt hjemmefra. Omsider kom tiden for eksamener. Vi begynte mykt i desember med et gruppeframlegg om den sicilianske mafiaen – Cosa Nostra. Mine medstudenter satt spent og fulgte med da det ble min tur til å nervøst fremføre mitt arbeid. Underveis viste de oppmuntrende tomler opp og smilte. Da jeg var ferdig avbrøt foreleseren oss og ba klassen gi meg en applaus for min italiensk. Der var eksamensperioden i gang. Eksamenene skulle for min del avlegges i januar. Også eksamenene var overraskende uformelle for meg som er vant til streng tidsplan og aldrende eksamensvakter. I Firenze kom gjerne eksaminator 30 minutter for sent til eksamen – og vi begynte jo ikke før han eller hun kom. Var studenter sent ute, gjorde ikke det noe heller. Det samme gjaldt om man ikke fikk meldt seg opp i tide, det var bare å møte opp så kunne administrasjonen ordne dette i ettertid. Det viktige var jo hva man kunne. Fristen for oppmelding ved Universitetet i Firenze var tross alt tre dager før eksamensdato. Ganske ulikt fra de strenge fristene ved oppmelding til fag og eksamener tidlig i semesteret ved UiO. Muntlige eksamener foregikk foran hele klassen. Man gikk opp til kateteret, satte seg på en stol og

eksaminator stilte spørsmål. Jeg var som vanlig ute i god tid, nordkvinne som jeg er, og meldt meg opp først. Dermed ble jeg også førstemann ut. Mens jeg ble eksaminert satt de andre i salen og leste notater eller hørte på eksaminasjonen. Da jeg var ferdig ga eksaminator meg umiddelbart karakteren foran resten av klassen. Denne kunne jeg avvise eller akseptere, og når man hadde gjort det kunne man dra hjem. Jeg aksepterte mine, og ved siste eksamen vinket jeg farvel til og klemte mine nå tidligere klassekamerater. Til slutt vil jeg komme til det som kanskje er poenget med denne teksten: Hvorfor dra på utveksling? Jeg har prøvd å få fram at det både er morsomt og lærerikt å ta et semester i utlandet. Jeg har opplevd og lært mye, både om språk, kultur og eget fagfelt fra et litt annet perspektiv enn det vi har i Oslo. I tillegg har jeg tatt del i et annet undervisningsopplegg og forelesningsstil, og møtt utrolig mange hyggelige mennesker. Det var også fint å få et avbrekk fra hverdagen på Blindern og komme tilbake med både mer motivasjon og ny energi for å ta fatt på videre studier. For å få et bedre språkutbytte vil jeg anbefale å ta språkkurs som tilbys gjennom Erasmus+ og universitetet. Der er det også mulighet for å bli kjent med andre internasjonale studenter. For meg var det en stor fordel at jeg kunne litt italiensk på forhånd både for å bli kjent med lokale studenter, for å henge med i forelesningene og for å takle muntlige framlegg og eksamener.

STRAIGHT OUT OF PU 54

Tekst: Sabina Tica â&#x20AC;¢ Foto: Karoline Marie Aakenes

Programutvalgets eksistens og oppgaver er for mange studenter like mystisk som hvorfor man etter gode åtte timer på Blindern kun har lest to sider. Til tross for at undertegnede har en helt ok innsikt i Programutvalgets funksjon, er det likevel ikke enkelt å engasjere studenter når organisasjonsstrukturen vår kan fremstå like innviklet som ledningen til øreproppene en drar ut av jakkelommen. Likevel er det noen som har greid å bli med i PU til tross for knuten, og disse menneskene har det siste semesteret arbeidet for at studenter skal få mindre å frustrere seg over i hverdagen. Representantene i Programutvalget for sosiologi har blant annet frigjort bokskap, som har vært fanget av tidligere masterstudenters frustrasjoner. Alt fra mugne kaffekopper til fargerike post-it lapper med affirmasjoner har blitt fjernet med makt for å gi plass til nye masterstudenters bøker som de nå elsker, men som mest sannsynlig vil gi dem mareritt om ikke så altfor lenge (lykke til).

MA-kontakt Adrian Farner Rogne

Vi har også arbeidet med å bedre kommunikasjonen mellom sosiologistudentene og ansatte ved instituttet. Vi har gitt beskjed når tekster på pensum har sørget for at noen av dere mister håret. Vi har oppmuntret forelesere som har skapt så stort engasjement rundt fag at de får ros av studenter under de hellige kaffepausene på Trygve. Vi kan også med glede meddele at oppgavene som i fremtiden skrives i SVMET1010 vil veie mer enn skoleeksamen når endelig karakter i faget settes. Blodet, svetten og tårene som blir lagt ned i å observere normene på trikken vil nå være mer verdt det. Man skulle kanskje trodd at vi fikk lønn for dette arbeidet og det gjør vi, på en måte. Vi blir belønnet med invitasjoner til diverse sosiale arrangementer. Blant annet SVSU-festaften hvor vi møter andre studenter som er aktive i andre Programutvalg på fakultet. Greier en å gå stødig ut av lokalet ved kveldens ende, er man i mindretall. Vi blir også invitert inn i løvenes hule, en gang i blant. Det å tusle inn i et festlokale med forelesere og ansatte ved instituttet kan få den mest selvsikre av oss til å stille seg i et hjørne med hjertet i halsen. Men etter å ha beveget seg ut på ukjent territorium kan det meddeles at de er menneskelige (de fleste av dem), ganske hyggelige er de også. Dette semesteret er det et nytt Programutvalg som skal sjonglere mellom det å være vaktmester, informasjonsformidler og (festglad) student. Blant sakene vi skal jobbe med er muligheten til utveksling på master, tilgang til pc-rom for STATA-entusiaster og ikke minst skal vi arrangere et fagkritisk arrangement i Sosiologisk Uke. Hvis du har noen innspill til hva vi kan jobbe med dette semesteret, ta i bruk postkassen vår. Kanskje vi da faktisk begynner å sjekke den.

BA-kontakt Anna Schytte

Leder: Sabina Tica Nestleder: Ingalill Herstad MA-kontakt: Adrian Farner Rogne MA-vara: Ingalill Herstad BA-kontakt: Anna Schytte BA-vara: Ingunn Netland Torgrimsen Eksternansvarlig: George August Pound Sekkelsten Instituttstyrerepresentant: Axel Kristensen SVSU-representant: Karoline Marie Aakenes SVSU-vara: Trygve Monclair Bøe Studentrådsrepresentant: Ingrid Skinlo Studentrådsrepresentant: Ingrid Uleberg Webansvarlig: Marthe Solli Hatlen

Sabina Tica Leder av Programutvalget for sosiologi

UTDANNING SOM STRAFF Tekst: Thilde Fjeld • Foto: Karoline Marie Aakenes

Med utgangspunkt i den norske sosiologen og kriminologen, Nils Christie sin bok Små ord for store spørsmål vil denne teksten komme med en kritisk innfallsvinkel til det norske skolesystemet. Nils Christie beskrev det norske utdanningssystemet som en fengselsinstitusjon. Det er økende grad av adskillelse, kontroll, og markering av individuelle ulikheter i dagens skolesystem. Dette er et synspunkt som Nils Christie er kjent for, og som belyses for å kunne stille kritiske spørsmål til den moderne samfunnsutviklingen. Samfunnets forskjellige institusjoner kan sammenlignes, og flere sosiologer har forsøkt dette. Blant annet Michel Foucault og Pierre Bourdieu kan ses i sammenheng med dette. Nils Christie har uttalt at universitetet ligner mer på en skole enn en institusjon for nysgjerrige mennesker som spør selv, og finner svarene selv. Skoleinstitusjonen er spesielt preget av kontroll og rangering av studentenes kunnskap. Nye studenter har kanskje spørsmål som ingen har besvart enda, og fri tenkning er en viktig egenskap for å kunne stille gode spørsmål. Noe som er helt avgjørende i vitenskapen. Studenter ved høyere utdanningsinstitusjoner må først lære pensumet som

er bestemt, deretter kontrolleres deres tilegnende kunnskaper av kyndige, og til slutt kan de stille sine egne spørsmål, men disse er allerede formet av flere år med pugging og kontrollering. Kritikken er derfor at en student bør få være litt i fred, få lete selv i havet av bøker, stille spørsmål, somle litt, og kanskje finne et svar. I boka Små ord for store spørsmål hevdes det at systemene rundt barn i dag er en utvikling av et adskillelses-samfunn, og at dette i større eller mindre grad kan sammenlignes med apartheid. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men han kan ha rett i at samfunnet utvikles til å bli mer og mer adskilt. Særlig øker skillet mellom barn og voksne. Dette kan derfor føre til en slags oversosialisering blant jevnaldrende. Dette mener han påvirker unges identitetsutvikling, og den viktige eldre rollemodellen blir borte i et slikt samfunn. Nils Christie skiller mellom ulike former for kunnskap. Han kaller de blant annet autorisert kunnskap, som er det man lærer på skolen. Livskunnskap er det alle erfarer og lærer av livet, mens kjøkkenbordkunnskap er det man lærer av «den gode samtalen». Pierre Bourdieu kaller dette praksiskunnskap. I det moderne samfunnet blir det mindre tid til slik ikke-autorisert kunnskap, og kan også være en grunn til adskillelse

mellom voksen og barn. I tillegg er det adskillelse fra mennesker som er rundt oss hele tiden, som naboen. Hva vet vi om de som lever rundt oss i dag? Dette er skremmende fordi alle er offer for det moderne kapitalistiske samfunnet, med et slikt synspunkt. Skolesystemet tolkes som en slags marxistisk form for kapitalisme, der produksjon i dette tilfellet er å utdanne mennesker med etterspørsel fra arbeidslivet. Dette skjer i et system som er raskt, billig og gir masse profitt. Det er ingen hemmelighet at høyere utdanningsnivå innbefatter mange studenter som gruer seg til å prestere, særlig til eksamen. Det er allment kjent at studenter er spesielt utsatte for psykiske lidelser, og det er selvsagt mange faktorer som spiller inn ved dette. Psykisk helse er i stor grad preget av personlige hendelser, tilstander og personlighet. Samtidig drister jeg meg til å påpeke at mange stiller høye krav til seg selv, og sliter med det Per Fugelli kaller «nokpunktet». Per Fugelli mener at unge i større grad bør jobbe med tanken om seg selv som bra nok. Å sette grenser for seg selv er viktig, og unge i dag sammenligner seg med alle andres prestasjoner. Hvordan kan en økt grad av nokpunkt-holdninger utvikles i sammenheng med den økte utviklingen av rangering, kontroll og adskillelse i skolen?

«Samtidig drister jeg meg til å påpeke at mange stiller høye krav til seg selv, og sliter med det Per Fugelli kaller nokpunktet.» Ungdom som faller ut av skolen blir det moderne samfunnets Peter Pan. De befrir seg fra skolen, og blir sin egen herre, men samtidig mangler de en viktig faktor; rollemodellen. Et kritisk tilbakeargument til Nils Christie er spørsmålet om hvordan utdanningsløpet kunne vært annerledes. Hvilke konsekvenser ville et annet skolesystem fått for Norges arbeidsliv? Mange er kanskje enig med Nils Christie om at studenter skal opplyses, og få svar i stedet for å kontrolleres av sekundærkontrollører. Da særlig med tanke på universitetets oppbygging. Hvorfor er egne livserfaringer og personlighet så lite relevant i skolen? I et spesialisert moderne samfunn skulle man tro at ulike egenskaper og interesser ivaretas, slik at ulikhet blir noe positivt og samfunnsnyttig. Det moderne samfunnet utvikler økt grad av meritokrati, og det er regnet som den mest rettferdige og ikke minst objektive måten å skille menneskers ferdigheter på. Samtidig er dette en metode som brukes ved vurdering av barn og unge som er under personlig utvikling. Dette kan være både utfordrende og ekskluderende.

MIN UTVEKSLING TIL UNIVERSITETET I OSLO Tekst og foto: Paula Bender

Utveksling til Oslo kan vise seg å være lettere å komme inn på enn å gjennomføre, likevel er de fleste utfordringene positive. Ved en tilfeldighet begynte jeg å studere skandinavisk og medievitenskap i høst 2012 i Berlin. Jeg har valget ut Norsk som min hovedspråk, derfor tanta min flyttet til Oslo for 35år siden. Fra begynnelsen har jeg planlagt å gjøre et semester i utland for å intensivere språken. I Berlin hadde jeg litt norsk undervisning, men å lære en språk i en annen land er alltid som man svømmer uten vann. Også har vi bare snakket med hverandre i norsk kurs, derfor var norsken min veldig enkel… I sommeren 2014 flyttet jeg den første gang til Oslo for å lære norsk og jobbe litt. Jeg har funnet en jobb i en veldig hyggelige kafe i Grünerløkka og forelsket meg i område, menneske, kultur, sensommeren og kjøkkenchef. Derfor bestemte jeg å komme tilbake så snart som mulig. I Januar 2015 har jeg endelig begynt med søknadsprosessen. Hele prosessen gikk overraskende lett, og jeg fikk beskjed at jeg fikk en plass i UiO for høstsemester 2015. Jeg var veldig glad og motivert. Hele sommern har jeg jobbet litt ekstra for å spare

penger for Oslo og for å trene språket har jeg lest norske bøkene og hørt radio. Endelig var det August og jeg flyttet til Oslo. Jeg hadde en liten leilighet sammen med kjæresten min i Grünerløkka og det var veldig koselig! En uke etter jeg flyttet til Oslo, begynte programmet.

«Selv om jeg hadde en sertifikat om min språk-niveau, var det ikke mulig å velge ut kurse på norsk.» Derfor jeg studere skandinavisk og medievitenskap i Berlin fikk jeg en plass på det humanetiske fakultet. Jeg var veldig glad i kursutvalg, men det var en lang vei for meg til jeg endelig fikk en mulighet til å velge ut kursene. Selv om jeg hadde en sertifikat om min språk-niveau, var det ikke mulig å velge ut kurse på norsk. Først etter en personlige samtale med proffesoren, fikk jeg den mulighet. De gå ut fra, at alle Erasmus studenter skal studere på engelsk. Jeg letet ut tre kurs: Nyere norsk historie, Formidling og dialog i arbeidslivet og Mediehistorie og medieinstitusjoner. I ettertid er jeg veldig fornøyd med valget, og tror også at jeg har lært mye. Men da begynte den første uke universitetet i August var jeg veldig nervøs og alt var så annerledes som

i Berlin. Jeg skjønte det ikke å ha undervisning i så store haller sammen med så mange mennesker. Jeg visste ikke, at man tar en pause i halvtiden fra forelesning. Jeg visste ikke at undervisning er som man er i skolen. Det virket på meg noen ganger også at motivasjonen fra elevene var samme enn på skolen. Ingen hadde virkelig interesse i professoren. Alle sitter der med sin MacBook og surfe på Facebook, VG eller NRK. Bare noen ganger så man noen som gjør notater. Jeg hadde følelsen av at professor gjør sin greie, og det spiller ingen rolle om han er alene eller sammen med 250 elever. Det var nytt og fremmed for meg. Det virket veldig upersonlig og ikke interessert i hverandre. Men derfor var seminarene veldig intense. Jeg hadde også følelsen, at alle har lest pensum og gjørt lekser. Det imponerte meg veldig. I Tyskland er det litt annerledes. Ingen gjør leksene sine, men alle er ganske oppmerksom i forelesning og gjør som om man har leksene.

«Jeg vil komme tilbake for min master, derfor jeg tenker at studie i Oslo.» Arbeidsmengden og pensum var en enorm mengde og alene å kjøpe bøkene var veldig dyrt. Vi hadde ingen økonomiske støtte fra Erasmus kontor, og det var veldig ergerlig. Etter min mening bør det være å lese

på nettet. Det ville ikke bare spare penger, men også masse papir! Derimot har jeg opplevet at personlig kontakt med studentene var veldig positiv. Hvis jeg ikke forstår noe, eller hadde spørsmål til lekser fikk jeg alltid hjelp. Også professorene var veldig imøtekommende i en personlig samtale. Derfor jeg hadde liten lyst til å gjør den «buddy» program, hoppet jeg bare over den første uke i semesteret. I ettertid var det kanskje litt dumt, fordi jeg ikke hadde mye kontakt eller tilkobling til andre studenter, men jeg hadde allerede venner og familie i Oslo. Neste gang vil jeg kanskje integrere meg litt mer i studielivet, men alt i alt var det en perfekt utveksling og jeg er fortsatt forelsket i Oslo, Norge, kulturen, språket og menneskene. Jeg vil komme tilbake for min master, derfor jeg tenker at studie i Oslo, særlig gjennom skolesystemet, er lettere. Dessverre klarte jeg ikke å komme ut fra Oslo. Så har jeg planlagt for den neste reise å gjør en hytte tur, ser nordlys og møte en elg. Denne gangen var jeg fortsatt for opptatt med organisering av kursene, mitt arbeid i restauranten og selvfølgelig å lære språket. Jeg vet at jeg fortsatt gjør mye feil, men den viktigste for meg var hele tid, å ikke tape frykten for å tale. Og den største bekreftelsen var, at jeg holdt en telefonsamtale med DNB på norsk.

MIN SOSIOLOGI 61

LUC BOLTANSKI GJESTET UIO Tekst: Anniken Soland • Foto: Domitille Ménager

Vilhelm Auberts minneforelesning blir årlig avholdt til minne og for å markere arven til en av norgeshistoriens mest anerkjente sosiologer, Vilhelm Aubert. I 2015 fikk Luc Boltanski æren av å være foreleser. Boltanski gjorde som blant annet Boudon, Bourdieu, Habermas og Giddens har gjort før han og gjestet UiO og holdt Vilhelm Auberts minneforelesning 19. og 20. november 2015. Forelesningen har vært et årlig arrangement, og har som formål å ære og kaste glans over fremragende sosiologi og sosiologisk analyse. Det ble to interessante, men også noe spesielle forelesninger bare et par dager etter terrorangrepet i Paris 13. november 2015. Luc Boltanski som selv bor og er professor ved School for Advanced Studies in the Social Sciences (EHESS) i Paris uttrykte tydelig at han var påvirket av det som hadde skjedd i fødebyen og hjembyen hans. På den andre siden fortalte han at han var veldig glad for å få muligheten til komme seg vekk fra alt kaoset og alle bekymringene han gikk med hjemme i Paris.

Sosiologenes sosiolog Luc Boltanski har vært en av de mest sentrale aktørene i sosiologiens utvikling de seneste årene, og har blant annet i samarbeid med Laurent Thévenot vært med

på utviklingen av en generell handlingsteori og «den pragmatiske sosiologien av kritikken». Men til tross for dette har han blitt satt i skyggen av sine andre franske og tyske kollegaer i moderne sosiologi, i de akademiske kretser er han derimot en etterspurt foredragsholder. Og det viste seg godt under hans forelesning på Eilert Sundts hus den 19. november, der jeg som student satt og følte meg nesten litt starstrucked når jeg så rundt meg og hele Norges sosiologiske miljø var samlet på ett sted.

Lynkurs i Boltanski Boltanski og Thévenot tar utgangspunktet i den hverdagslige interaksjonssosiologien, der hver aktør i en sosial situasjon i utgangspunktet står fritt til å handle på de måter man ønsker uavhengig av arv, kapital eller strategi. De påpeker at man står friere til å utfolde kreativitet og spontanitet i dagligdagse hendelser som eksempelvis et møte med en professor i kantinen. Man kan med andre ord altså fritt legitimere og rettferdiggjøre sine handlinger og holdninger på den måten de selv ønsker, men det forventes at en forholder seg til det allmenne språk og verdimønster om man ønsker å oppnå respekt. Legitimitetsgrunnlaget fastsetter hva som kan betegnes som gyldig eller rett på et felt eller i et gitt

samfunn. Dette grunnlaget gjør at strukturen kan kritiseres og det er da strukturen kan endre form. Boltanski påpeker at det er kritikken som er bakgrunn for endring i samfunnet. Samtidig som en kritikk kan omforme en organisasjon eller et samfunn må det ikke tenkes at enhver kritikk har denne kraften. Kritikken får effekt når det skjer gjentakelse, og at det blir satt fokus på det i fellesskap. Et eksempel kan være at gjennom gjentakende motsettende oppførsel i en bestemt sosial situasjon, ta det å hilse på fremmede på gaten, vil man endre legitimitetsgrunnlaget over tid og gjennom dette vil det være legitimt å si hei og smile til fremmede. Boltanski har i flere av sine arbeid knyttet forskjellige aspekter av samfunnet opp mot dette legitimitetsgrunnlaget og endringer i dette. Et klart eksempel er hans verk The New Spirit of Capitalism (2005). Her presenterer han, sammen med økonomen Eve Chiapello en forståelse av kapitalismen som en kritikk av rutinearbeid og hierarki. Denne kritikken førte til at deler av kapitalismen ble mer fri, fleksibel og fokusert rundt nettverk. I motsetning til Marx, som er opptatt av klassekamp og klassemotsetninger, ser Boltanski at kapitalismens systemer opprettholdes av legitimeringen fra aktørene selv. Også i Boltanskis bok Love and Justice as Competences (2012) står legitimering og kritikk sentralt. Boltanski

redegjør for fire typer handlingsfærer. Disse handlingssfærene presenterer Boltanski som kjærlighet, tilpasning, konflikt, motstand og legitimering. Handlingssfærene beskriver hvordan man handler, oppfører seg, snakker og ter seg i forskjellige situasjoner i dagliglivet. Skillene mellom disse sfærene er ikke absolutte derfor vil man kunne oppleve å være i situasjoner der disse skillene blir uklare. For eksempel vil en handling i handlingssfæren kjærlighet ikke utelukkende kunne kategoriseres til denne sfæren fordi det finnes andre deler av et moderne parforhold som er viktige.

Grip muligheten studenter Selv om Boltanski er mer ukjent for studenter flest og ikke en vesentlig del av pensum i teorifagene, var det å være med på denne forelesningen og få andre impulser en positiv opplevelse. Det var synd å se at det var så få studenter som møtte opp denne dagen, da slike møter er åpne for alle. Universitetet er en plass for læring og utvikling, dette gjelder også utenfor pensumlisten. Du vet aldri hvor man kan lære noe, eller hvem man kan lære av. Den kunnskapen du få fra å dra på en forelesning slik som denne kan være verdifull senere, og kan kanskje gi deg et nytt interessefelt. Så til alle dere studenter; bli mer aktive, vær med på ting, dra på forelesninger som ikke står på timeplanen og vis engasjement.

MIN METODE

REPRESENTASJONER AV ALENEBOERE Tekst: Kaja Sørgaard Hind • Foto: Bjørnar K. Bekkevard

Hvordan kan narrativer om aleneboere fortelle oss noe om den sosiale og kulturelle konteksten vi lever innenfor, samt si noe om hvilke verdier som verdsettes av samfunnet? I følge statistisk sentralbyrå (11.04.13) er det 896 000 enpersonshusholdninger i Norge. De fleste bor i de store byene, og i Oslo er de unge og sentralisert i indre by. I takt med en økende velstand, lav arbeidsledighet, en omfattende velferdsstat, og høye utdannelsesnivå har det skjedd en økning i enpersonshusholdninger. Samtidig har normer for intimitet og holdninger til familie og ekteskap endret seg gradvis, og åpnet opp for nye familieformer og livsstiler. I faget sos4010 – kvalitativ metode, ønsket jeg å undersøke hva som kjennetegner denne gruppen, altså de som bor alene. Medietekster ble valgt som analysemateriale fordi de ofte kan gi en indikator på hvordan fenomener blir sett på, og snakket om, av samfunnsmedlemmene. Ved å dekonstruere medietekstene ville jeg prøve å avdekke noen representasjoner av aleneboere, og se på hva de kan fortelle oss om de som bor alene, og den kulturelle konteksten de lever innenfor. Jeg valgte å gjøre en narrativ analyse, som vil si at tekster, i dette tilfelle avisartikler, ses på som

diskursobjekter som rimelig kan klassifiseres som narrativer. Avisartiklene ble dermed ikke bare sett på som selvstendige egenrådige tekster, men som tekster i en kontekst. Den narrative analysen skal fokusere på de historier som fortelles, men hvis det ikke er tydelig en historie som kommer fram i materialet som studeres kan det konstrueres en sammenhengende fortelling på grunnlag av de mange episodene som forekommer rundt omkring i teksten (Kvale og Brinkmann 2012: 229). I medietekstene jeg valgte å bruke var dette tilfelle. Narrativene jeg identifiserte var dermed fortellinger som jeg konstruerte på grunnlag av artiklenes episoder eller avsnitt. Datamaterialet som ble brukt i oppgaven ble funnet ved å gjøre søk i ATEKST med søkeordet «aleneboer*». Jeg endte til slutt opp med tre artikler etter flere omganger med avgrensninger i datamaterialet. Av tekstene fremkom det tre tydelige narrativer om aleneboere. Disse fortellingene valgte jeg å kalle aleneboeren som sliter økonomisk, aleneboeren som ensom og aleneboeren som singel. Disse tre narrativene henger også sammen til en viss grad, og fortellingen blir da; aleneboeren sliter økonomisk og er ensom fordi hun eller han er singel. Årsak (å være singel) og virkning (ensom og fattig) kan her ses som kjedet sammen av de ulike episodene i medietekstene.

I tekstene ble det også gjentatte ganger fremstilt negativt å bo alene sammenlignet med det å bo flere sammen. Fortellingene om aleneboeren kan derfor også ses på som en fortelling om familielivet, den mest ideelle livsformen.

representasjon av aleneboeren som ensom, men det sier også noe om familiens fortsatt betydelige posisjon som institusjon i dagens Norge.

Aleneboeren som singel

Den konstruerte fortellingen om aleneboeren som sliter økonomisk handler om at de som bor alene har høyere kostnader enn de som bor flere sammen. Sitatet «det er dyrere å lage mat, dyrere å dra på ferie og dyrere å abonnere på avisen» fra Aftenposten (07.09.14) kan illustrere dette. Narrativet kan videre knyttes opp til en større kulturell kontekst om ulikhet. Fortellingen vitner om at det finnes økonomiske forskjeller mellom folk på bakgrunn av hvordan bosituasjonen deres er.

I alle de tre artiklene jeg analyserte ble det å bo alene og ordene enslig og singel brukt om hverandre. Det ble nærmest satt et likhetstegn mellom å være singel og aleneboere. Denne framstillingen av de som bor alene som single utelukker helt de som bor i særbo, og leseren får inntrykket av at alle aleneboere er single og vice versa. Fremstillingen av aleneboere som single kan videre knyttes opp mot et større narrativ om en moderne «singelkultur», med aktører som er unge selvrealiserende individualister, som lever livet sitt slik de ønsker.

Aleneboeren som ensom

Oppsummering

Narrativet er bygget på en fortelling om at det er sosialt utfordrende å bo alene. Å bo alene fremstilles som ensomt i kontrast til det å bo sammen med noen og kan dermed ses på som del av et større samlivsnarrativ, hvor det å bo alene blir sett på som avvikende oppførsel. Dette støttes opp av forskning som viser at normen om å bygge familie fortsatt er sterk. Narrativet viser dermed ikke bare en

Et hovedpoeng med narrativ analyse er at fortellingene om et fenomen også bygger på et større kulturelt plot, som gjerne har et normativt poeng. De representasjonene jeg fant om aleneboere forteller både om individualiseringsprosesser i samfunnet, samtidig som at de fremviser familielivsformen som det mest ideelle, med andre ord kan dette sies å være narrativets normative poeng.

Aleneboeren som sliter økonomisk

HVILKEN VERDEN ER DET VI LEVER I Tekst: Elena Gonder • Illustrasjon: Simen Østad

hvilken verden er det vi lever i du blir skutt på sommerleir utestengt fra gjengen der alle er med tatt til fange når du skal handle mat i favorittbyen min de ser rart på deg fordi du er annerledes skadet når du er på kino de ødelegger deg, du er ikke trygg de er der hele tiden skyter ned flyet du sitter i og når jeg endelig blir rolig etter å ha trodd de skulle drepe meg skjer det igjen ikke her men i mitt andre hjem der jeg var friest, gladest de skriver at de avverget det på mitt tredje hjem der jeg var forelsket, eventyrlysten du skal ikke være redd selv om du blir drept på konsert ikke vær engstelig selv om bomben gikk av ved jobb ikke vær feig for i verden vi lever i skal du være sterk, du skal leve og stå opp for det du tror på: demokrati, åpenhet og humanitet

HAR DU IDÉER TIL NESTE UTGAVE AV SOCIUS? ØNSKER DU Å BIDRA MED TEKST, LAYOUT, ILLUSTRASJON, FOTO ELLER REDAKSJONSARBEID? SKRIV TIL KONTAKT.SOCIUS@GMAIL.COM ELLER MELD DEG INN I SOCIUS-ROMMET PÅ FACEBOOK