Socius/ 2-2018 Endring

2 – 2018 ENDRING

3 Endring endelig omslag.indd 3

04/06/2019 21:52

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet.

Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere pü samfunnsviterne.no/student

samfunnsviterne.no/student

samfunnsviterne.no/student

Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

2 Endring endelig innmat test.indd 2

04/06/2019 21:41

LEDER

Er du villig til å endre deg? Endringer skjer hele tiden, både store og små. Det kan være en viktig beslutning i eget liv, eller det kan ha innvirkning på oss alle. Noen endringer vil ikke synes, og verden går videre; andre endringer er såpass omveltende at de skrives inn i historiebøkene. I denne utgaven av Socius har skribentene utforsket temaet endring. De har tatt for seg store temaer, som teknologi, holdninger og samfunnsstrukturer. Tekstene har blitt illustrert av dyktige illustratører og fotografer, som vi er heldige å ha med til denne utgaven.

Den teknologiske utviklingen tar stadig større del i våre liv, og flere problematiserer hvorvidt denne utviklingen kun er positiv. Arbeidslivets utvikling er et gjennomgående tema, når stadig mer gjennomføres av maskiner. Hvordan kan butikkene overleve når forbrukeren i økende grad gjøre sine innkjøp fra sofakroken? Og hvordan kan vi noen gang igjen søke naturens fred og ro når forventningen, og kanskje ønsket, er og alltid ha full 4G-dekning? Teknologien skaper muligheter: Du kan alltid være tilgjengelig, og du kan lettere transportere deg fra A til B ved hjelp av en app.

Samtidig kan ikke teknologien alltid konkurrere med mennesket, fordi det er vi som ser og forstår mulighetene for endring. Et ønske om endring er en forutsetning for handling, for eksempel i møte med en ny kultur med andre sosiale normer; tør vi å trå ut av vår egen komfortsone og gjøre noe nytt? Og hva når folket ønsker en annen styreform: Kan det skape endringer for landet? Også studentene må stå opp for sine rettigheter, i arbeidet med lik rett til utdanning. Selv tradisjonene, som ofte oppleves som stillestående, endres over tid. Ja, endringene kan være så nære at du kan kjenne det på kroppen!

I våre faste seksjoner kan du lese om hva som rører seg blant studentene, bli inspirert til å engasjere deg i studentfrivilligheten og få et innblikk i forskningen til både studenter og vitenskapelige ansatte.

Med dette ønsker vi i Socius-redaksjonen deg god lesing!

Marie Sannæss Hoelseth

3 Endring endelig innmat test.indd 3

04/06/2019 21:41

SOCIUS SKRIBENTER Ane Sofie Barreth Beathe Øgård Beatrice I. Johannessen Dominic Munton Erlend Alvik Pettersen Esma Suleymanoglu Hanna Mortensdatter Vandeskog Henrik Eriksen Karoline Marie Aakenes Kia Linnéa Häyrynen Engan Kristian Hjelde Lars E.F. Johannessen Lene Bråten Nathan Rowland Olav Tørstad Sarah Camille Ramin Osmundsen Sigurd M.N. Oppegaard Solveig Wiland Gruenke FOTO OG ILLUSTRASJON Andrea Csaszni Rygh Eivind Mo Andreassen George A. P. Sekkelsten Gislaug Østerås Sandberg Hanne Korsnes Kaja Josefine Larsen Katja Henriksen Schia FORSIDE OG INFOGRAMMER Lone Aadnekvam BEARBEIDET LOGO Laila Myrseth Tryggeseth LAYOUT Elena Gonder Hava Dibirova Sarah Marino Yoriko Uematsu

REDAKSJONEN Elena Gonder Layoutansvarlig Johanne Rodvang Redaksjonssekretær Linda Ly Økonomiansvarlig Marie Sannæss Hoelseth Redaktør Mikkel Ihle Tande Redaksjonsmedlem Oda Archer Seksjonsansvarlig Studieliv Suhad Hadi Nettansvarlig Socius er tidsskriftet for studenter og ansatte med interesse for sosiologi ved Universitet i Oslo. Det er utgitt med støtte fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Kulturstyret og frifondmidler LNU. Innsendte artikler og innlegg står for forfatterens egen mening og representerer ikke nødvendigvis redaksjonens syn.

E-post: kontakt.socius@gmail.com Facebook: Socius / Socius-rommet Twitter: @Socius_UiO Instagram: @socius_uio www.socius.sosiologi.org

KORREKTUR Kaija Risbakken Judee Isabel Ihasee Bjørgan TAKK TIL Anne Krogstad Marianne Nordli Hansen Opplag: 900 Trykk: BK

Foto: George A.P. Sekkelsten

4 Endring endelig innmat test.indd 4

04/06/2019 21:41

ENDRING 8

Noen spørsmål til en potensielt forestående fremtid

10

I e-handelens tid

13

The Evolution of Gotham City

16

Modne idéer, nye løsninger

18

Trykkokerpolitikk og demokratiske spirer

22

Ny rytmikk

24

Om å gå i takt

27

Line fikser ingenting

30

Hytteliv, en kaffedrikkers refleksjoner

32

Andre tanker

34

Plattformens logikk

38

Yes, but what’s the alternative?

40

«Beklager bryet, vi forandrer landet for deg»

44

Er det Eid eller mennesker som har forandret seg?

STUDIELIV 48

Den viktige studentstemmen

50

Do za Hoeng Gong

53

10 kjappe

54

En kikk bak gardinen

56

Jobb etter bachelor

MIN SOSIOLOGI 60

Min doktorgradsavhandling

62

Hvordan funker forskning?

64

Min bacheloroppgave

5 Endring endelig innmat test.indd 5

04/06/2019 21:41

6 Endring endelig innmat test.indd 6

04/06/2019 21:41

7 Endring endelig innmat test.indd 7

04/06/2019 21:41

NOEN SPØRSMÅL TIL EN POTENSIELT FORESTÅENDE FREMTID Tekst: Henrik Eriksen • Illustrasjon: Kaja Josefine Larsen

8 Endring endelig innmat test.indd 8

04/06/2019 21:41

Kunstig intelligens er postulert som det neste store – en revolusjonerende teknologi med en deistisk aura. Hvordan vil en slik fremtid se ut?

Allerede i dag utgjør kunstig intelligens en vital del i alt fra flytrafikk til finans – det er en del av sømmen som gjør at det hele virker så sømløst. Dagens teknologi er likevel høyst spesifikk – umenneskelig god på akkurat det den er programmert til. Noen teknologer spekulerer i at fremtiden kan by på et helt annet beist – kunstig intelligens som er generell i sin karakter. En slik teknologi kan man ikke ane rekkeviddene av. Menneskets evner trenger ikke være mer enn en midlertidig målestokk – deretter kan teknologien ta over sin egen programmering.

Hva som vil skje etter at teknologien blir «autonom» eller herre over egen utvikling, er det stor diskusjon om. I karikert forstand har man på den ene siden utopister som ser dette som menneskets frelse og løsning på alle våre problemer. Mennesket blir en litt mindre god nummer to i den kognitive nisje, en svart boks av uante muligheter åpnes. Man har nå en stjernespiller på laget – kreftgåter og klimakriser kan løses på måter mennesket ikke evner å forstå. Horisonten er helt ny. På den andre siden står dystopister som ikke gladelig stiller seg i maurens posisjon for støvelen. De frykter at teknologiens potensiale er så overveldende og potent at den vanskelig kan kontrolleres. Uavhengig av side er dette med en anselig sannsynlighet vår siste oppfinnelse.

Dette hører fremtiden til, og det gjør dette til en spekulativ debatt. Det hele bør møtes med mye salt og epistemologisk beskjedenhet. Likevel kan man etter et føre var-prinsipp leke med noen tanker rundt potensialet for en sånn type teknologi, og hva det vil si for måten vi lever sammen på. Det er nok ingen terminatorskikkelse, eller en teknologi som er «dobbelt så smart som Einstein» vi kan vente oss. Noen intuisjoner kan vi med fordel sette parentes rundt. Som en tankelek kan vi på spekulativt grunnlag postulere en omnipotent og allvitende teknologi, uant innen nyere eller eldre testamenter. På dette litt skjøre grunnlaget vil det kanskje være bedre med spørsmål enn svar.

Hva vil skje med yrkeslivet? Dette er en automatisering i-nte potens – mennesket blir overflødig i både produksjon og utvikling. Det kan være noen nisjer der et romantisk autentisitetsideal gir en preferanse for at et biologisk menneske, som musikkartist eller lignende. Et kapitalistisk imperativ vil ellers virke sterkt i favør av teknologi – den produserer godt, billig og effektivt og skal heller ikke ha røykepauser eller pensjonssparing. Arbeidslivets rytmiske strukture-

ring av sosialt liv blir borte, inntektsevne eroderer og man får en befolkning med mye fritid. Blir borgerlønn uunnværlig? Om alle får en flat borgerlønn vil ikke økonomisk status være distingverende. Hierarkier og sosial status må ha referanse i andre ting – hva?

Hva med politisk styring? Det kan fremsettes gode argumenter for hvorfor man bør oppgi politisk autonomi til en visere entitet enn evolverte aper. Parlamentariske prosesser er sårbare for menneskelig kortsiktighet. Folkeforførere, valgflesk og tribalisme gjør et opplyst enevelde under en ukorrumpert, objektiv kunstig intelligens å foretrekke.

Hva skjer med menneskets selvforståelse? I møte med en allmektig teknologi vokser det kanskje frem et misantropisk menneskesyn. Man bøyer seg kanskje i ærbødig underkastelse for fornuftens yppersteprest, som ikke lenger består av organisk materiale.

Hvilken mening vil man finne i en slik tilværelse?

Med borgerlønn, tid og goder i overflod er menneskets streben fånyttes. Man trengs ikke lenger, og man må fylle livet med mening på egen hånd. Kanskje man vil se en dyrking av familien eller en teologisk renessanse. Kanskje den gamle verden blir en nostalgisk forestilling man ønsker seg tilbake til. Det kan også tenkes at tradisjonen ikke lenger blir et ordensprinsipp og den gamle verden blir glemt.

Hvilke fellesskap vil gjelde? Balkanisering eller globalisme? Vil virtuelle samfunn være vår primære sosialiseringsarena? Hva skjer med det fysiske rommet?

Hva vil oppfattes som «naturlig» i en slik verden?

Mennesket vil kanskje tilvenne og forholde seg til kunstig intelligens og teknologi på en helt annen måte enn vi gjør i dag. Det semantiske innholdet i naturlig-begrepet er i stadig forandring. Man vil kanskje se en syntetisk integrering med teknologi – kanskje man får en personlig kunstig intelligens-assistent på øret med tilgang til personlighetsprofil, biokjemi i sanntid etc., med en overmenneskelig evne til å vite akkurat hva du trenger å høre, og med endeløst av tid og oppmerksomhet. Dette kan kanskje gi opphav til en genuin og meningsfull relasjon, selv om bare den ene parten har biologisk oppbygning.

Ingenting er gitt i dette scenarioet. Å spå fremtiden er som kjent noe selv de beste mener er vanskelig. Skal man likevel tro på enkelte teknologer, er det på tide at vi spekulerer rundt dette. Det er nemlig høyst sannsynlig at fremtiden ikke kommer til å likne på fortiden.

9 Endring endelig innmat test.indd 9

04/06/2019 21:41

10 Endring endelig innmat test.indd 10

04/06/2019 21:41

I E-HANDELENS TID Tekst: Ane Sofie Barreth • Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

Dagens samfunn har gjennomgått en stor endring når det gjelder menneskers handlevaner.

Overgangen til netthandel har skapt en endring i samfunnet som mange ikke nødvendigvis klarer å holde følge med.

De senere år har samfunnet opplevd en stor endring i handlevaner til samfunnsmedlemmer. Netthandelen har opplevd en enorm vekst, mens den tradisjonelle varehandelen henger etter. Mulighetene rundt netthandel har skapt både muligheter og utfordringer for norsk varehandel. Noen bransjer vil være mer utsatt for endringer enn andre. Dette fordi de møter både lokal, nasjonal og internasjonal konkurranse, hvor alle konkurrerer om samme kunder.

REAKSJONER PÅ ENDRING Mennesker reagerer forskjellig på endringsprosesser, og det kan være et spørsmål om hvor mottakelige mennesker faktisk er til nye rammer og tilpasning til dette. Hva skjer egentlig når noen setter seg på bakbeina, og ikke ønsker å innrette seg etter forandringer? Mange mennesker foretrekker rutiner, og har en negativ holdning til endringer. Endringsmotstand kan være knyttet mot personlighet, og derfor vil det være vanskelig å bearbeide. Kan mennesker lære seg å takle endring? Omstilling kan skape usikkerhet, som igjen kan skape negative reaksjoner til endring.

Teknologien har kommet for å bli, men digitalisering kan sies å handle om først og fremst hva som skjer i hodene våre. Hvordan vi bruker teknologien og hvordan vi endrer tankesett har mye å si for tilpasning til fundamentale endringer på samfunnsnivå. Ingen vet hva utfallet blir, og det er opp til menneskene og skape fremtiden. Først av alt handler måten digitalisering blir taklet på om innsikt og kompetanse. Det vil være mange som kan være i fare for å kretse rundt i fortiden, og på sikt falle utenfor fordi de ikke klarer å tilslutte seg de omfattende endringene som skjer i samfunnet.

Hvordan kan vi mennesker best samhandle med teknologien? Det vil være viktig å bygge forståelse rundt dette, og gjøre valg i forhold til hvordan man vil posisjonere seg. Omstilling av mennesker, og endringer av organisasjoner blir ledelsen i bedrifter største ansvar, og kanskje deres største hodebry. Det handler om samspill mellom mennesker og teknologi. Dersom en bedrift skal lykkes med digitalisering kreves teknologiforståelse og endringsledelse, de færreste bedrifter har til nå rukket å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse og erfaring innen digitalisering selv.

FORSTYRRE NÅTIDEN Hvis vi skal endre fremtiden, må en tørre å forstyrre nåtiden, fordi utvikling skaper ubalanser som kan ta tid å oppnå. Jobber vil forsvinne, og folk får en forandret hverdag. De får en enklere hverdag med nye tjenester. Noen vil velge å prøve og stoppe utviklingen til fordel for hva som eksisterer nå. Kanskje fordi fremtiden virker usikker på grunn av dramatiske og revolusjonære endringer forbundet med digitalisering. Dette vil få sosiale konsekvenser, som kanskje ikke er like lette å håndtere. Nå stiller digitaliseringen oss overfor veivalg og verdivalg. En utfordring vil være at politikk og lovverk kan bli hengende etter. Det er viktig at også politikere forstår forandringen som skjer. Det vil være viktig med rammer for næringsliv og innovasjon, kompetanse og inkludering i et arbeidsliv med høyere endringstempo. Med digitalisering fører også endring av menneskenes krav og forventninger.

«Hvis vi skal endre fremtiden, må en tørre å forstyrre nåtiden, fordi utvikling skaper ubalanser som kan ta tid å oppnå» NÅR E-HANDEL TAR STYRINGEN Arbeidslivet er også en del av endringsprosessen i

11 Endring endelig innmat test.indd 11

04/06/2019 21:41

forhold til e-handel. Kan det være noen organisasjoner som ikke bruker kunnskap rundt hva som skjer ved endring, eller som setter i gang altfor sent slik at det går utover forretningsmessige hensyn? Virke kan vise til en rask og omfattende endringsprosess gjennom at butikkstrukturen preges av konsentrasjon gjennom store varehus samt med grovmaskert butikknett. Dette har gjort det vanskeligere for enkeltbransjer og aktører. Konkurser fører til tomme lokaler som gir et inntrykk av forfall, det blir vanskelig å etablere enkeltstående og nye butikker. Netthandelen har blitt en grenseløs varehandel, og det har skjedd raskt.

Norge har også blitt et attraktivt marked for utenlandske handelsbedrifter på grunn av landets økonomiske velstand. Fremtidens handel kan bli preget av digitalisering og opplevelser, dette bygger på hverandre.

Forskning viser at de som har store deler av omsetningen sin gjennom e-handel vil kunne forvente økende omsetning fremover. Netthandelen har økt med hele 74 prosent i Norge siden 2013 skriver Kampanje.

«Vi lever nå i en digital verden, hvor samhandling som før skjedde i direkte møte mellom selger og forbruker nå i stor grad er flyttet til internett» Varner-gruppen som blant annet eier Cubus og Dressmann har gått fra å tjene milliarder til millioner. 2017 representerer et skifte for dem, da de ikke lenger har de samme omsetningsresultatene. I 2016 klarte ikke Varner-kjeden å holde omsetningen viser salgsstatistikk fra hovedorganisasjonen Virke.

Nesten all vekst kommer fra nett, så da er spørsmålet hvorfor Varner-kjeden ikke har vært mer forberedt på endringene vi har stått ovenfor. Nå vil blant annet Dressmann som er en del av Varner-kjeden bli mer digital og ta opp kampen med Zalando og andre nett-

butikker. Gjør de dette fordi de nå er tvunget til det for å klare omstillingen de står ovenfor? Varner-gruppens satsning på digitalisering kommer i siste liten, da de har vært treige med å forstå hvor stort potensiale det ligger i e-handel. De ser selv at modellen de har hatt ikke er god nok for å klare omstillingen i samfunnet. Til tross for deres siste satsning på digitalisering viser første kvartal av 2018 røde tall for Varner-kjeden ifølge Kampanje. Kan det være at de startet prosessen med digitalisering for sent, og må tre til side for andre e-handel giganter som for eksempel Zalando? Kan Varner-gruppens suksess de siste 50 årene gjort dem for selvsikre mot et endret marked med ny teknologi og digitalisering? Det kan virke som de har undervurdert enkeltmenneskers omfavnelse av netthandel.

For netthandel har absolutt gjort en travel hverdag enklere å håndtere.

VEIEN VIDERE Forbrukerne er de store vinnerne i endringen vi nå ser. De har tilgang til et større marked, hvor de kan sammenligne priser fra ulike leverandører. Dette gjør forbrukerne mer forberedt enn de noensinne har vært.

Dette har endret kjøpsprosessen og dermed ført til omfattende utfordringer for tradisjonell varehandel.

Måten mennesker organiserer hverdagen sin på har derfor også endret seg. Vi lever nå i en digital verden, hvor samhandling som før skjedde i direkte møte mellom selger og forbruker nå i stor grad er flyttet til internett. Det er for tidlig å gjette konsekvensene av dette enda. Noe som kan være verdt å reflektere rundt er om mennesker i fremtiden vil være i stand til å samhandle ansikt til ansikt på samme måte som før.

Nøkkelen for bedrifter i fremtiden vil være innovative konsepter som fyller behov og mangler i markedet.

For å lykkes med e-handel vil bedrifter i stor grad avhenge av kundedata for å forstå hva kunder faktisk ønsker. Dette skaper igjen etiske spørsmål, som bare fremtiden kan gi svar på.

12 Endring endelig innmat test.indd 12

04/06/2019 21:41

THE EVOLUTION OF GOTHAM CITY Text: Nathan Rowland • Illustration: Eivind Mo Andreassen

Will Brooker: ”The defining characteristic of Gotham City must be: there is always crime” Batman is: the one who fights crime, so must Gotham city be a place constantly inhabited by it. In turn, one is always creating and perpetuating the other. As perceptions towards crime change in reality, effects can be seen in the ways artists, writers and directors choose to portray this on the cityscape known as Gotham.

In the beginning television serials of Batman and Robin (1949), Gotham City was just a backdrop. Indeed, it wasn’t even quite Gotham but instead an adaptation of Manhattan Island. During the 19th Century, New York City was known to be referred to as Gotham as a satirical commentary on the people who resided there. This following the folk tale of the town of Gotham in Nottinghamshire, England and the ‘fools’ who made up its population. Co-creators Bob Kane and Bill Finger thus adopted the name to portray a

city of hyper-realism and action, but capable of being recognised as any city across America rather than just one city so that readers might identify with the space.

Throughout its subsequent appearances in comics serials at this time, the city acted as a conduit for which Batman and his companion Robin would work to resolve the litany of crimes in the ever-growing urban territory. That was until Detective Comics No. 48 when its name was forever immortalised as Gotham City. The same was true in Batman’s depictions in television during the mid-20th century. Where in Adam West’s featured Batman series during the 1960s presented Gotham inside staged interiors, constantly shifting from set to set and never giving Gotham city a larger scope. During this initial period of Gotham city’s presentation, Batman and the crime he combatted were hyper-realised affairs. They presented the archetypes of Justice and Evil combating one-another in surreal depictions of society’s relationship towards crime.

13 Endring endelig innmat test.indd 13

04/06/2019 21:41

However, just as the ‘Summer of Love’ was coming to an end entire across America, so too was the flamboyant representations of Batman in comics and television.

When actors like Adam West and the ‘camp’ style of 60s television began to diminish, Batman and by consequence Gotham city, became a far darker, grittier and sprawling space. The villains which inhabited Gotham like the Joker and the Riddler transformed from gaudy and theatrical characters into stark and critical representations of the human condition.

Rather than being the cheeky, mischievous counterparts to Batman’s heroism; they instead became psychotic and homicidal figures who wholly reshaped the identity of the city they called home. Places like Crime Alley, Wayne Tower and Arkham Asylum emerged during this time of re-invention as places of profound importance to the identity of Batman’s world. With this newfound continuity, the city and its now iconic places become synonymous with Gotham city’s identity. This culminated in 1986 with Frank Miller’s The Dark Knight Returns, which delved into the psyche of an elderly Batman and counterpointed it within the disease-ridden streets of Gotham. Here, Gotham was no longer a space of idealistic adventure; a space for dynamism between good versus evil.

Instead, it became a mirror of society, a space to reflect on the metropolitan world and everything it engendered towards societal hardships.

Three years later, this hell-scape of a city was immortalised in Tim Burton’s envisaging in the 1989 film Batman. From the sketches of Hugh Ferris and Anton Furst we can see how Gotham City became larger, more profound in its identity or as they put it: “as if hell burst through the pavement and grew”. This was all done at a time in the 80s when a fear of worsening crime was increasing in America during the tenure of Ronald Reagan’s presidency and the ‘War on Drugs’.

The identity of crime was one that was crafted in the minds of America citizens with connotations to drug abuse and gang violence, which was translated directly to the screen and denizens of Gotham. In subsequent sequels from Burton’s films, the aesthetic of Gotham becomes grander, brighter, and more grotesque.

This changed however in the 90s with the introduction of Batman: The Animated Series in 1992. Crafted in the styles of Art Deco, what some commentators refer to as ‘dark-deco’ in this series, as if the architectural styles of the American 30s continued for another half-century. The series brought Gotham City back to a realistic representation of the city as that of any other across America. Rather than showing it to be an amalgamation of everything most corrupt in society, Gotham began to become increasingly synonymous with the realities of crime of punishment in its realworld counterpart. Batman and Bruce Wayne was portrayed with his own character flaws and his own dependency towards crime and violence.

14 Endring endelig innmat test.indd 14

04/06/2019 21:41

The now termed ‘graphic novels’ however began to engender a deeper, stylised identity to Gotham, removing it further and further from reality. An ever-growing popularity of ‘alternative universes’ in graphic novels meant that places like Gotham could be portrayed limitlessly according to whatever form of presentation captivated its artists and writers at the time of writing or whatever the zeitgeist of the time might be. For example, in 1999’s No Man’s Land, Gotham is abandoned by the government after the city is almost destroyed in a natural disaster. The city becomes a breeding ground for gangs and villains, a hell on earth, where crime is allowed to run rampant and unchecked by law enforcement.

Christopher Nolan in his adaptations for cinema made a similar isolating move in both Batman Begins as well as The Dark Knight Rises where the bridges which connect Gotham to the outside world are either raised or destroyed altogether. Of course, Nolan’s Gotham is grounded more in reality than any of his predecessors. This can be seen quite clearly in the promotional material of Nolan’s second film in the series The Dark Knight where Batman can be found standing amidst burning buildings flanked by firefighters and policeman, harkening to the imagery and prevailing concerns of terrorism in the wake of 9/11. As a contemporary adaptation of a world more than seven decades in the making, Nolan’s vision for Gotham is capable of creating something even more terrifying in seeing

Gotham City mirror our own cities more and more and the violence therein.

Beginning in 2014, the city now has its own titular show which follows the detective work of Jim Gordon and the Gotham City Police Department. It serves as a reflection of popular trends in detective-drama television in the 21st century, as well the popularity of growing cinematic universes (MARVEL) where fictional worlds become increasingly fleshed-out and dynamic.

«The series brought Gotham City back to a realistic representation of the city as that of any other across America» Looking back at the evolution of Gotham city, we can learn a lot about how modern societies tend to view themselves; how they would create the Gotham city that defines their own beliefs towards crime and justice. Gotham has changed tremendously since its inception with Kane and Finger in the mid 20th century, and only has cause to grow with the success of Nolan’s transition of the comic and television material into the world’s cinema. Evidenced by all these creators, some things may always remain constant in Gotham city, but you can be sure it’ll always be evolving.

15 Endring endelig innmat test.indd 15

04/06/2019 21:41

MODNE IDÉER, NYE LØSNINGER Tekst og illustrasjon: Kia Linnéa Häyrynen Engan

Må kruttet finnes opp på nytt for å løse samfunnsutfordringene vi står ovenfor i dag? Nei, det finnes heldigvis endringstiltak som er mer oppnåelig enn som så.

Endring kan sies å være selve drivkraften innenfor sosialt entreprenørskap. Begrepet er relativt ferskt her i Norge, men fenomenet er langt ifra nytt. Faktisk kan store institusjoner mange av oss i dag tar for gitt, som for eksempel helsevesenet, sies å ha grobunn i sosialt entreprenørskap. Kort fortalt handler det om å identifisere samfunnsutfordringene vi har rundt oss, og gjøre noe med dem. Det tar gjerne form av å etablere virksomheter eller strukturer som har mål om å løse sosiale og/eller miljømessige utfordringer. Fretex er et godt norsk eksempel på en slik virksomhet, som både jobber for å inkludere mennesker som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet og for å bedre miljøet gjennom gjenbruk.

Da jeg begynte på studiet Sosialt Entreprenørskap i 2017, trodde jeg vi skulle skoleres i å finne opp nye ideer. Dette syntes jeg var en forlokkende, men også skremmende tanke. Jeg fikk et bilde av at man skulle sitte og vri hodene sine til ideene til slutt ploppet ut.

Jeg tenkte også at man måtte være en helt spesiell

mennesketype for å være sosial entreprenør, og ble for første gang litt redd for at kreativiteten og engasjementet mitt ikke skulle strekke til. Litt prestasjonsangst der, altså. Heldigvis tok det ikke så lang tid før jeg skjønte at sosialt entreprenørskap ikke kun var ment for den kreative eliten, men at det er en enorm rekkevidde av mennesker, tiltak og prosjekter på dette feltet.

I våres var jeg på en TED-talk om sosialt entreprenørskap. De fire foredragsholderne samlet seg på slutten av arrangementet for å svare på spørsmål fra salen, og på tross av deres ulike ståsteder og metoder viste de seg å være helt enige om at sosialt entreprenørskap ikke trenger å dreie seg om å finne opp kruttet. Det handler ikke nødvendigvis om å sitte og klekke ut en helt ny idé ingen har kommet på før, men heller om å bruke og formatere kunnskapen vi allerede besitter på en ny måte. Og her kommer endring inn igjen - for at kunnskapen vi har skal kunne brukes på en ny måte, må vi også være villige til å utfordre og endre allerede etablert tankegang og tilegnede metoder. Å bruke kunnskap på nye måter er selvsagt ikke det eneste som definerer sosialt entreprenørskap – kunnskapen og metodene man iverksetter skal også ha som

16 Endring endelig innmat test.indd 16

04/06/2019 21:41

formål å løse samfunnsutfordringer på en bærekraftig måte. Det er ikke profittmaksimering som styrer motivasjonen til sosialentreprenører. Allikevel er det viktig ikke å forveksle sosialt entreprenørskap med veldedighet, da målet som regel er at tiltakene skal være økonomisk uavhengige. Det har også en mer myndiggjørende karakter, da man opererer ut i fra en tankegang om at folk er selvstendige, autonome vesener som selv har løsningene på sine utfordringer. Det er altså ikke bare veldedighetens «hjelp», men «hjelp til selvhjelp» som er grunnsteinen i sosialt entreprenørskap. Som sosialentreprenør blir man derfor en slags fasilitator som tilrettelegger for å muliggjøre dette.

Sosialentreprenører trenger som sagt ikke finne opp kruttet, men det stilles likevel visse kriterier til at tiltakene man iverksetter skal representere noe nytt.

Nye løsninger trenger derimot ikke være tuftet på nye ideer, de kan like gjerne springe ut fra modne ideer. Å lage produkter av resirkulert materiale og å hjelpe hjemløse mennesker er ikke ukjent for oss. Å lage en kombinert sovepose- og oppbevaringsbag av resirkulert materiale til hjemløse for å bedre deres livskvalitet, representerer derimot en innovativ løsning. Denne fantastiske sammensmelting av ideer er det den Cape Town-baserte virksomheten Street Sleeper, som står

bak. For meg representerer «nye løsninger» et mer overkommelig og realistisk syn på sosialt entreprenørskap, enn «nye ideer». Det gjør endring mer lavterskel, rett og slett. Problemet er jo ikke nødvendigvis at vi har mangel på kunnskap og ressurser om hvordan vi skal løse utfordringene verden står ovenfor i dag.

Problemet er heller at vi ikke har prøvd ut de nye løsningene; de nye sammensetningene av ideer og metoder.

Det å prøve ut de nye løsningene kan være skummelt.

Vi mennesker er jo vanedyr, og finner det sjeldent attraktivt å bryte med våre komfortable handlingsmønstre. Her har vi nok identifisert et lite kriterie til som må oppfylles for å kunne stemples som sosialentreprenør – en må være villig til å bryte med, og ekspandere komfortsonen sin. Heldigvis er sosialt entreprenørskaps-feltet i ferd med å vokse i popularitet, også her i Norge. Det blir mer og mer forskning rundt det, stadig flere som ser verdien av det, og som faktisk tør å utfordre etablert tankegang og iverksette nye tiltak for å løse samfunnsutfordringene vi står ovenfor. Og det trenger jo ikke være så fryktelig komplisert – det er jo flust av modne ideer som kan plukkes og settes sammen til å bli nyskapende og bærekraftige løsninger!

17 Endring endelig innmat test.indd 17

04/06/2019 21:41

18 Endring endelig innmat test.indd 18

04/06/2019 21:41

TRYKKOKERPOLITIKK OG DEMOKRATISKE SPIRER Tekst: Karoline Marie Aakenes • Foto: Dan Soley

I Nicaragua startet det store opptøyer i slutten av april og til nå har over 450 blitt drept i demonstrasjoner. Hvordan kunne dette skje med det som lenge har vært regionens tryggeste land?

I et forsøk på å finne meg selv og lære meg spansk samtidig, oppholdt jeg meg i Nicaragua i perioden hvor krisen inntraff. Jeg fikk se mange store omveltninger på (noen ganger) litt for nært hold og kom opp i situasjoner der tåregassen svei i øya. I starten fremstod det nesten spennende, men jeg lærte fort hvor mye alvor som lå under overflaten.

GNISTEN SOM UTLØSTE EKSPLOSJONEN 18. april 2018 dukker det første bildet opp i Facebookfeeden min: en gammel mann med rullator. Han er sikkert 80 år gammel, og han sitter på en trapp og holder en hånd på rullatoren ved siden av seg.

Det renner blod fra hodet, forbi øynene og nedover kinnene. I bakgrunnen ligger en gammel dame på bakken og politiet slår henne med hennes egen krykke.

Beskjeden kom dagen før: etter et langt liv med hardt arbeide til luselønn, velger president Daniel Ortega å trekke 5% av det de skal få utbetalt i pensjon. Alle vet at statskassa er tom fordi staten har gjort dårlige økonomiske vurderinger. Eksempelvis valgte visepresident og hans kone Rosario Murillo (aka La Bruja/ heksa) å sette opp 140 grelle lysende metalltrær til 160 000 kroner stykke i hovedstaden. Hun kaller dem for ”livets trær” og årlig bruker de strøm for 8 millioner kroner i året, mens folket sliter med å betale strømregningene selv.

Budsjettet til de eldre er allerede så alt for trangt, og et kutt på 5% vil få store konsekvenser. Besteforeldre har en viktig økonomisk rolle i det nicaraguanske samfunnet, og er de som finansierer sine barnebarns utdanning. Ved å kutte i pensjonen, vil de ikke lengre kunne forsørge familien sin og heller ikke kunne love barnebarna sine en lys fremtid. Uten utdanning vil folket ikke kunne love landet sitt en lys framtid.

Det som startet mot en protest mot denne reformen, var i realiteten bare en gnist som utløste en eksplosjon. For da Ortega valgte å trekke reformen, stoppet ikke protestene. Folk ville ikke gi seg før presidentparet Daniel Ortega og Rosario Murillo hadde trukket seg. Og det vil de ikke. De blir kalt for diktatorer, og det ironiske oppi det hele er at Ortega var en revolusjonshelt i sin tid på 70/80-tallet da han styrtet Mellom-Amerikas lengstsittende diktatorfamilie, Somoza. Folket sier at han har blitt den nye diktatoren og har glemt at det var han som skulle skape demokrati. Etter at pensjonistenes protest blir møtt med vold, tar rasende studenter til gatene. Uten at de selv har våpen, blir de møtt med store politistyrker. De tar alle steinene de finner og kaster dem mot godt beskyttet politi, som til slutt bruker skarpe skudd som motsvar. Til alles glede, begynner folk å velte de maktmanifesterende grelle metalltrærne, og dermed begynner også starten på å velte makta.

De første dagene blir det meldt om 8-10 døde, men alle vet at tapet er større. I løpet av de neste ukene stiger tallet raskt til 50, 60, 70 døde demonstranter. En journalist, Ángel Eduardo Gahona, blir skutt i hodet av

19 Endring endelig innmat test.indd 19

04/06/2019 21:41

skarpskyttere og ender opp med å dokumentere sin egen død live på Facebook. Kun fordi han viste verden hva som skjedde. Et hus blir brent ned av politiet fordi huseieren ikke aksepterte at politiet ville bruke taket hans til å sette skarpskyttere på. Derfor tenner de på huseieren og dytter ham inn i huset der han brenner levende med sine to barn, kone og svigerinne. En fredelig marsj på morsdagen for å støtte alle mødre som har mistet sine barn i protester, blir møtt med kuler og skudd. Mødrene bar kun flagg i hendene og hadde ikke våpen eller mulighet til å beskytte seg. Et spedbarn blir skutt i hodet mens moren prøver å løpe vekk fra politiet. Dette er bare et fåtall av de brutale og umenneskelige angrepene som har skjedd de siste månedene. Alle de nevnte angrepene er dokumentert på filmer som blir lagt ut på Facebook. Mediakanaler blir eid av staten og presenterer en helt annen virkelighet. Ortega/Murillo sin egen versjon er at de er under angrep av høyreekstreme terrorister og destabiliserende krefter som vil frata dem makten. Alt ikke-statlige media presenterer blir stemplet som fake news.

VERDIARVEN FRA KOLONITIDEN For å forstå mange av dagens politiske utfordringer i latinamerikanske land må vi helt tilbake til kolonitiden. På slutten av 1400-tallet seilte spanjoler og portugisere mot det vi kjenner til som Latin-Amerika og la det under sin makt. Det mange i dag refererer til som en ”oppdagelse” av et kontinent var i virkeligheten en blodig og brutal okkupasjon av landområder der det bodde store grupper av mennesker. Europa var heldig og fikk eksotiske frukter, mens latinamerikanere var så heldige at vi gav dem pest og andre sykdommer.

Store deler av urbefolkningen ble drept eller utryddet av ukjente bakterier, mens resten ble gjort til slaver eller ble på andre måter lagt under de hvites makt.

Offisielt lå hoveddelen av kontinentet nå under kongen av Spania, men han dro jo selvsagt ikke ofte over havet. Denne reisen tok flere uker, og var eneste måten å kommunisere mellom koloniene og Spania. Derfor utnevnte kongen visekonger som skulle ha ansvar for begrensede områder i koloniene. Disse skulle forholde seg til spansk lov og håndheve denne, men siden de hadde liten grad av oppfølging fra sitt eget overhode langt langt borte, kunne de i praksis lage sine egne lover uten konsekvenser. De var derfor til en viss grad autonome, og valgte venner og bekjente til å styre med seg. Overlevende av urbefolkningen hadde ikke stemmerett og ble etterhvert en arbeiderklasse som led under elitenes regime. Det eksisterte tabeller over raser og hvem som var mest verdt var spanjoler født i Spania, deretter spanjoler født i kolonien (criollos), så mestizos (miks av indianer og spanjol) og nedover etter hvor høy prosentandel man har av indiansk blod.

Jo mer indianer, jo mindre innflytelse. Dette skapte en enorm maktdistanse der kun de hviteste hadde makt, og de andre hadde lite de skulle ha sagt.

FORSØK PÅ Å SKAPE ET DEMOKRATI På 1800-tallet ble demokrati offisielt innført som maktform. ”Hurra!”, tenker du kanskje. Men det har ikke vært bare rett fram siden den tid. Demokrati er fint i teorien, men demokratiseringen har stoppet opp. Gjennom 3-400 år hadde det allerede etablert seg udemokratiske verdier og maktstrukturer som hemmet demokratiet å vokse fram. Visekongene har fått regjere i mange hundre år, der sønner, døtre, venner og familie har tatt over politiske roller hvis noen har dødd. Den eneste måten å bli kvitt noen på er å knerte dem og håpe på at neste etterfølger gjør en bedre jobb, eller knerte hele familien og ta jobben selv.

Opposisjon har derfor alltid vært en reell trussel, og det var viktig å slå hardt ned på enhver som ikke var enig med det man selv sa om man ønsket å ha livet i behold. Det finnes også mange moderne eksempler på dette. I forsøket i å starte en opposisjon i Nicaragua, ble Francisco Pérez og hans to barn på 12 og 16 år drept og trolig voldtatt i november 2017. Regjeringen hevder han var innblandet i narkotikahandel, mens ”alle” vet at han holdt på å starte et parti og var skeptisk til staten.

«Vi må som sosiologer tørre å se utover våre egne landegrenser og stå opp for de som kjemper under de verdiene kolonialismen har skapt» Kombinasjonen med en tett knyttet stat og kirke der et av budene sier «du skal ikke ha andre guder enn meg», har forsterket personalisme, forhøyning og maktdistansen i mange latinamerikanske land. Protester har alltid blitt møtt med hard makt. Samtidig hadde makten bestandig ligget hos enkeltpersoner og ikke i institusjoner. Det fantes ikke institusjoner i koloniene, og det viste seg å være vanskelig å utvikle. På grunn av liten aksept for andres ideer og svak utvikling av institusjoner har det ikke vært tradisjon for å etablere flere opposisjoner eller politiske partier. Disse maktstrukturene undertrykker ideer og den frie tanke og omdanner folket til en trykkoker. Når trykket er høyt nok og munnkurven har vært på for lenge eksploderer det og det finnes ingen andre organiserte måter å drive opposisjon på enn å ta til gatene for å skape revolusjon.

KVELENDE POLITISK KULTUR For å oppsummere: landets historie har ledet til en viss politisk kultur. Dette er et uttrykk som ofte

20 Endring endelig innmat test.indd 20

04/06/2019 21:41

brukes for å sette ord på en befolknings verdier, holdninger, tanker, følelser, myter og atferd rettet mot den politiske sfære. Den avhenger av landets sosial-økonomiske kontekst og dets historie. Nicaragua har i likhet med mange andre latinamerikanske land delt den overnevnte historien, og populasjonen har derfor svært lav tillit til det politiske systemet. For eksempel har den dårlige oppfølgingen av lover under kolonitiden satt seg i dagens kultur. Særlig folk i maktposisjoner føler seg unnlatt lovens lange arm, og korrupsjon er derfor hverdagskost. Nepotisme ganske utbredt, det vil si å gi goder eller politiske roller til familie eller venner. Ortegas kone sitter som visepresident, da han mente hun var den «best egnede kandidaten og var den første han kom på», selv om hun kun har en bachelor i kunst. Et hån mot den nicaraguanske befolkningen, mener mange. Av hans åtte barn, innehar syv av dem politiske posisjoner. Mye foregår under bordet eller unnlatt den offentlige sfære. Eksempelvis i 2011 endret han grunnloven og gjorde at han kunne sitte for alltid og ikke bare i to perioder à fire år. Kun et fåtall av nicaraguanere fikk vite om folkeavstemningen og svarprosenten var lav. Den politiske kulturen er i dag preget av mistillit, lav deltakelse, undertrykkelse, udemokratiske verdier, lav toleranse for andre ideer, personalisme, gudliggjøring og maktdistanse.

LIVET ETTER EN EKSPLODERT TRYKKOKER Så kan vi denne gangen tørre å håpe på at demokratiet kan seire? Vil det være mulig å endre disse politiske systemene og skape en rettferdig framtid? På mange måter så viser historien så ufattelig mange eksempler på det motsatte. Landet har egentlig ikke endret seg i det hele tatt. Det vi bevitner er kun en kjent del av historien som repeterer seg selv. Det er som om mange land i Latin-Amerika sitter fast i en gammel runddans

pisket i gang av de europeiske koloniheltene for 500 år siden. Tradisjonene som ble påtvunget koloniene, som handler om hard maktutøvelse, stor maktdistanse og personalisering av makten, har etterlatt et jordsmonn der demokrati ikke kan gro. Men av og til kommer det en liten demokratisk spire som lover innvirkning og rettferdighet. For å få noe gjort, må spiren vokse seg sterk for å se dagslyset gjennom et stort ugresskratt av korrupsjon, folkemord og ignoranse. Når den endelig trenger gjennom og ser ned på tornebuskene, kan den ikke lengre skille seg selv fra resten og innser for sent at den i prosessen har måttet bli i ett med tornebuskene for å selv overleve. Nå kan ikke de andre små spirene synes lengre, de som hjalp ham opp og hjalp ham å gro, fordi krattet er for tett og gir ikke grasrota næring eller sollys til å kunne endre noe mer.

Spørsmålet er om noen klarer å rive opp buskaset ved rota og endre en samfunnsstruktur, men også et verdisett og folkets oppfatning av hvilke egenskaper en president må ha for å være legitim. Jeg tror dette er en av de største utfordringene vi samfunnsvitere møter i dag, og jeg vil gjerne invitere flere til å finne løsninger til hvordan vi kan jobbe for demokratisering av land med et udemokratisk grunnlag. Dette gjelder dessverre på ingen måte bare Nicaragua, men vi ser flere av de samme trekkene i Venezuela og i svært mange andre latinamerikanske land. Vi må som sosiologer tørre å se utover våre egne landegrenser og stå opp for de som kjemper under de verdiene kolonialismen har skapt. En komplisert oppgave om vi skal unngå en ny imperialisme. Likevel er det noe å tenke over at vi snakker om globalisme nesten hver dag, uten å nevne det globale ansvaret som kommer med på kjøpet når urett og folkemord begås og krevende endringer må til.

21 Endring endelig innmat test.indd 21

04/06/2019 21:41

22 Endring endelig innmat test.indd 22

04/06/2019 21:41

NY RYTMIKK Alt det jeg har alt det jeg var blir stadig til no nytt

Alt det jeg så alt det jeg fikk får stadig en ny rytmikk

Jeg svinger på livets rytme der ingenting er som det var

Jeg svinger på livets rytme der ingen riktig har svar

Tekst: Sarah Camille Ramin Osmundsen • Illustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg

23 Endring endelig innmat test.indd 23

04/06/2019 21:41

OM Å GÅ I TAKT Tekst: Hanna Mortensdatter Vandeskog • Illustrasjon: Hanne Korsnes

Norge – skinasjonen, verdens lykkeligste land, hjem til gullrekka, flink pike-syndromet, fredagstaco og helgefylla – og hjemlandet til noen av verdens strengeste sosiale normer?

24 Endring endelig innmat test.indd 24

04/06/2019 21:41

I en alder av seksten år pakket jeg kofferten og dro på utveksling til Argentina i elleve måneder. Denne avgjørelsen tok meg til Río Tercero, en liten by midt i landet, omtrent på størrelse med Moss befolkningsmessig. Første skoledag tripper jeg nervøst inn i korridoren på den nye skolebygningen min – knugende på Kunnskapsforlagets spansk-norske lommeordbok og med hjertet i halsen. Omkring et hode høyere enn resten av menneskene i rommet og hinsides ukomfortabel. Etter en knapp halvtimes tid befinner jeg meg fortsatt i korridoren, men nå i midten av en sirkel av nye klassekamerater. Vi sitter godt plassert på flisgulvet og de stiller meg spørsmål på tur. Jeg og lommeordboka svarer med noe blandet hell. Når formalitetsspørsmålene om navn, alder og antall søsken er dekket, begynner den ordentlige utspørringen. Hun to hoder til venstre griper venninnas mobil og taster inn i google translate-feltet på mobilen. Hun rekker meg den ivrig. Tre ord lyser opp fra Samsung-skjermen: «er du jomfru?». Litt forfjamset, men kanskje aller mest letta sjonglerer jeg meg gjennom den neste halvtimen.

Når jeg går hjem samme dag, er det med vissheten om at en litt i overkant stor gruppe argentinske sekstenåringer vet urovekkende mange detaljer om privatlivet mitt. Til gjengjeld har jeg også blitt innvilget diverse saftige detaljer fra deres privatliv, og denne gjensidige fortroligheten føles merkelig varm og trygg. Jeg tror jeg har fått meg venner.

De påfølgende ukene gjør jeg alt jeg kan for å prøve å passe inn. Jeg snakker litt høyere, klemmer litt mer og danser litt mer. Jeg blir konstant oppfordret til å ta større plass og det er kanskje dette som sitter aller lengst inne. Etter seksten år på det beskjedne, stillferdige Sørlandet, er det få ting som føles skumlere enn å heve stemmen. Samtidig blir jeg, gang på gang, satt ut av varmen og omsorgen fra de rundt meg – naboer, vilt fremmede og nye venner. Alt fra min nye vertsmor, som uten unntak sier hei til absolutt alle hun går forbi på gata, til venner som tar meg med hjem på familiemiddag og etter to ukers vennskap inviterer meg til å flytte inn med dem. Når jeg på første date blir introdusert til både søsteren, fetteren, besteforeldrene og den gamle sjefen til ham jeg er med, blir kontrasten mellom Argentina og Norge ekstra stor. Mest av alt føler jeg meg enormt heldig, som gang på gang blir dyttet inn i sosiale situasjoner jeg tvilsomt hadde turt å oppsøke på egenhånd. Det er skummelt å være

ny i mengden. Det tar tid å fange opp sosiale koder, telenovela-referanser og ikke minst et nytt språk.

Heldigvis får jeg lov til å prøve og feile, omfanget av et usedvanlig tett og godt sikkerhetsnett. Et spørsmål har derimot surret oppe i hodet mitt siden den gang: hvordan er det å reise motsatt vei?

«Etter seksten år på det beskjedne, stillferdige Sørlandet, er det få ting som føles skumlere enn å heve stemmen» I årets andre utgave av tidsskriftet Magma, plasserer Vidar Schei og Michele J. Gelfand Norge som et av landene med de strengeste sosiale normene globalt.

De henviser til en større internasjonal studie de gjennomførte i 2011, hvor de forsøkte å kartlegge såkalt kulturell strenghet (KS). Studiet nådde ut til omkring 7000 respondenter, i til sammen 33 land, på tvers av fire kontinenter. Respondentene ble spurt om å ta stilling til påstander som «I dette landet er det klare forventninger til hvordan folk bør oppføre seg i de fleste situasjoner», og «Dersom noen oppfører seg på en upassende måte i dette landet, vil andre sterkt mislike dette». Med utgangspunkt i spørsmålene, ble det opprettet et mål for KS. Det kommer her frem at det stort sett er enighet om graden av KS innad i de ulike landene, men at de har svært ulike tendenser seg imellom. Norge viser seg tilsynelatende å ligge i den øvre del av KS-skalaen. Vi havner faktisk på sjette plass på rangeringen, rett under Pakistan, Malaysia, India, Singapore og Sør-Korea. Med bakgrunn i dette tok jeg en prat med psykologistudenten Daniel (22) fra Madrid, som mellom 2016 og 2017 selv var på utveksling på Blindern: «Nordmenn er veldig forskjellige. Dere er nok mer distanserte. Det er vanskeligere å få i gang en samtale. (…) Ofte tilbringer utvekslingsstudenter mye tid med andre internasjonale, men jeg gjorde så godt jeg kunne for å bli kjent med folk herfra. Jeg meldte meg inn i organisasjoner, kor og sportsgrupper hvor det stort sett bare var nordmenn. Så det ble hovedkanalen jeg brukte for å bli kjent med folk. Jeg møtte opp hver dag, helt til det til slutt var tillit nok til å prate. Men ja, det er vanskeligere å etablere forhold.»

25 Endring endelig innmat test.indd 25

04/06/2019 21:41

Daniel beskriver tilvenningen til norsk kultur som gradvis: «I begynnelsen var førsteinntrykket mitt at jeg ikke ble så godt likt, men etter en stund skjønte jeg at mennesker her er mer distanserte i begynnelsen. At det er sånn de oppfører seg mot hele verden. For eksempel gikk jeg ut og møtte på noen veldig hyggelige mennesker, de hadde drukket litt og neste dag hilste de ikke på meg. (…) Jeg får følelsen av at hele verden føler seg ganske tilbaketrukken i starten, på en måte ganske innestengt i hver sin sfære, men likevel med et ønske om å komme ut. Derfor overrasker det meg at nordmenn alltid prater om at de «må være sosiale», man ville aldri ha sagt noe sånt i Spania, det er for de fleste helt åpenbart. Det er som om man må anstrenge seg og bruke ekstra energi for å åpne seg for andre mennesker.»

Han opplevde også store kontraster: «Nordmenn er ofte enten veldig kalde, eller veldig varme seg imellom (med venner). På korøvelsene opplevde jeg at de andre var veldig intime, klemte og kysset hverandre. På hyttetur satt folk og holdt rundt hverandre og ga hverandre massasjer. Det er som to ganske kontrastfylte ekstremer, nesten som om man prøver å kompensere for resten av tida.»

«Jeg får følelsen av at hele verden føler seg ganske tilbaketrukken i starten, på en måte ganske innestengt i hver sin sfære, men likevel med et ønske om å komme ut» Når jeg møter Daniel er han tilbake på besøk hos venner i Oslo. Det gikk altså bra til slutt, poengterer han smilende. Likevel opplevde han at han måtte anstrenge seg betraktelig for å få innpass i gruppa.

«Faktisk er de fleste norske vennene mine folk som har studert utenlands, eller som har vært ‘ute’. De har et større, mer åpent perspektiv. Jeg tror at de menneskene som har vært ute og reist bestandig kommer til å være mer sosiale.»

Til sist – hva er egentlig konsekvensene av å leve i et land med høy KS-rate? Gelfand og Schei trekker selv frem risikoen for at slike samfunn kan slite med å tilvende seg til forhold som utfordrer stabilitet, alt fra innvandring til nytenkning. Måten vi kollektivt reagerer på nye impulser, mennesker og ideer på, kan ha stor betydning for hvilken retning og veivalg samfunnet tar videre. Lav toleranse for det vi ser på som avvikende oppførsel kan være problematisk. Ikke bare gjør det det vanskelig å innrette seg for noen som kommer utenfra, det hemmer også intern annerledestenking. Dersom vi kvier oss for å utfordre det konforme, setter vi oss selv samtidig i fare for å bli stående igjen på perrongen. Som Schei sier: «Det føles trygt når vi går i takt. Men det gjør nok ikke integrering og innovasjon noe lettere.»

26 Endring endelig innmat test.indd 26

04/06/2019 21:41

LINE FIKSER INGENTING Den klønete og kleine veien til endringer av synet på kropp Tekst og illustrasjon: Solveig Wiland Gruenke I forsøket på å endre herskende holdninger og perspektiver om kropp og selvbilde, møter såkalte kroppspositivister på mye motstand, irritasjon, og himling med øynene.

Det er ikke egentlig så grunnleggende paradoksalt at selv om man benytter seg semantisk av ordet «positiv», kan det likevel konnotere noe negativt.

Endring er ikke alltid positivt. Endring er opprivende, treg og ofte en vanskelig sosial pille å svelge. Spesielt vondt og stort kan det oppleves med endringer som går spesifikt på individer sitt eget kropps- og selvbilde.

KROPP ER TOPP «Body positivity» eller kroppspositivisme på folkemunne, kan defineres som en bevegelse som har som

mål å endre herskende idealer om kropp og selvbilde.

Selv om det er problematisk og vanskelig å definere hva nøyaktig det herskende kroppsidealet er, så kan den positivistiske rettingen sies å støtte mer mangfold og et uretusjert ideal. Kropper i hverdagen og i mediebildet skal kunne fremstå i alle fasonger og farger, men også kunne bære arr, strekkmerker og rynker som kunne vært definert som «feil» i andre eller tidligere diskurser. Begrepet «feil» skal altså opphøre når man snakker om, ser på eller i det hele tatt oppfatter eller betrakter en bestemt kropp.

I senere år har sosiale medier blitt benyttet som en populær plattform for å uttrykke seg og støtte opp under denne bevegelsen. Sosiale medier tilbyr en arena der «alle» kan være med å poste innhold som

27 Endring endelig innmat test.indd 27

04/06/2019 21:42

bidrar til å formidle det kroppspositivistiske budskapet om at faktisk «alle» kropper skal oppfattes som likeverdige. Det er også enklere å finne andre likesinnede for eksempel ved å benytte emneknagger. Det kan på denne måten oppstå både oppløftende fellesskap og kanskje ekkokamre der det også er enklere å finne likesinnede og et støttende nettverk.

AMPER DEBATT Fremstilt på denne forenklede måten kan problemstillingen rundt kroppspositivisme virke arbitrær og debatt overflødig. Kroppspositivisme virker enkelt og greit, men; årets 8. mars-debatt på NRK skildret et mer omstridt og følelsesladet bilde, enn en harmonisk og klar bevegelse. Kropp er ikke bare kropp, både i negativ og positiv forstand. NRK produserte også høsten 2017 Line fikser kroppen, en serie som skulle

støtte opp under bevegelsen. Serien ble ikke oppfattet som fullstendig uproblematisk. Begge eksempler er kun utsnitt (fra NRK) av et større bilde, men de er likevel omfattende og tydelige illustrasjoner på hvordan endring er ofte kontroversiell og smertefull.

Debatten åpnet med Ulrikke Falch som en selverklært aktivist for kroppspositivisme. Falch som er opprinnelig kjent fra SKAM, har over lengre tid delt innhold på blant annet Instagram der hun viser kroppen sin og deler sine tanker og meninger om det herskende kroppsidealet. Falch legger frem at bloggere og influencere har ansvaret for hvordan de påvirker sine lesere og dermed er med på å opprettholde og reprodusere herskende ideal. Dermed blir det direkte uansvarlig av bloggere å skildre tilgjorte bilder av seg selv der de oppfyller kravene til hva en «fin kropp»

28 Endring endelig innmat test.indd 28

04/06/2019 21:42

skal være. Falch oppfordrer bloggerne til å ha en mer bevisst prosess og tenke på hvordan innholdet deres kan fremme endring i kroppsbilde til leserne og ikke fremme uoppnåelige og muligens usunne ideal.

Kristine Ullebø var en av debattantene den 8. mars som opplevde kroppspositivisme som negativ. Ullebø og hennes blogg er svært populær på sosiale medier.

Hun har tidvis blitt kritisert for å fremme et uoppnåelig og muligens usunt kroppsideal blant sine lesere som består mye av unge kvinner og jenter. Ullebø slo hardt tilbake mot Falch og mente at hun måtte få lov til å vise frem kroppen sin. Hun mente at ved å stigmatisere henne spesifikt så ble kroppspositivisme ikke frihet men sensur. Ullebø mente at kropp bare er kropp og nektet å akseptere ansvaret for andre unge kvinner sitt selvbilde. Dermed er det mer komplisert enn å bare akseptere alt og alle. Blogging og sosiale medier er bare en av arenaene denne debatten kan utspille seg.

LINE ”FIKSER” KROPPEN Line fikser kroppen var en serie som eksplisitt fokuserte på verten Line Elvsåshagen sin utforsking av kroppspositivisme. Serien inkluderte også programvertinnen sitt eget forhold til kropp. Gjennomgående i hele serien sliter tilsynelatende Line med å gjennomføre ulike eksempler på kroppspositivistisk atferd.

Blant annet ved å la være å sminke seg og vise seg i badedrakt. Spesielt problematisk blir det når Line møter feministgruppen Girl Squad. Gruppen kjemper for at kvinner skal få ha seksuelle uttrykk i sin fremstilling av seg selv og fortsatt bli tatt alvorlig. Når en av aktivistene skal ta et bilde med hjerteklistremerker på puppene, bemerker programvertinnen at det ikke er rart at kvinnen får dick picks. Dette er en henvisning til en klage fra kvinnen om at hun må få lov å uttrykke seg fritt uten å måtte bli konfrontert med andres seksuelle oppfatninger av hennes kropp. Line blir satt på plass av kvinnen, men det er en av mange eksempler på at Line ikke er en krystallklar forkjemper for kroppspositivsme, men en utforsker.

Hennes ambivalens og motstridende følelser kommer til uttrykk i hele serien, men blir ikke analysert.

Følelsene av å slite med å stå i å være trygg og selvsikker i en kropp som ikke nødvendigvis er forenlig

med herskende skjønnhetsideal, blir ofte kategorisert som absurde og bare er problem som hun må komme seg over. Dette står i likhet med Falch (som forøvrig opptrer i serien og kritiserer Line for sitt «selvhat» mot egen kropp) sine utsagn i 8. mars-debatten.

Ambivalens når det gjelder å endre sitt eget forhold til kropp og skjønnhet blir avfeid som mindre legetime opplevelser. Slike eksempler illustrerer at å endre holdninger om kropp som er så grunnleggende for identitetsdannelse er vanskelig, men ikke hvorfor det er vanskelig. Løsningen på at det finnes en herskende skjønnhetsstandard virker enkel; aksepter alle, men man gjør ikke det. Hvorfor kan ikke alle bare elske seg selv? Hvorfor er det så mange som går rett i klikk bare når de hører «Body positive»?

«Begrepet ‘feil‘ skal altså opphøre når man snakker om, ser på eller i det hele tatt oppfatter eller betrakter en bestemt kropp» KROPP I ENDRING Problemet er at ønsket om å endre perspektivet på kropp forutsetter å kritisere den herskende uttrykksformen. Utfordrerne jeg har trukket inn i denne teksten opplever den ubehagelige delen av endring, men anerkjenner den ikke. Kritikk av kroppsidealet virker nedlatende fordi det er nedlatende. Når man kritiserer en kulturell norm som er iboende hos mange, kan kritikken oppleves som en kritikk av delte verdier.

Følelser og verdier blir kategorisert som absurde, arbitrære og overfladiske. Selv om kritikken kan være berettiget kan absurde konvensjoner oppleves som svært legitime og dypt knyttet til egen identitet.

Endring medfører en naturlig kritikk av det etablerte.

Body positivity kritiserer hvordan vi ser på andre og oss selv. Bevegelsen postulerer at selve forståelsen av vårt eget legeme er ganske på trynet. Det kan også være lett å bli litt flau når man blir konfrontert med at det man foretrekker og synes er pent er i stor grad en latterlig kulturell konstruksjon. Det er vanskelig å gli fra en kulturell konstruksjon til en annen. Det må til en endringsprosess og denne må anerkjennes og ikke bare avfeies.

29 Endring endelig innmat test.indd 29

04/06/2019 21:42

HYTTELIV, EN KAFFEDRIKKERS REFLEKSJONER Tekst: Erlend Alvik Pettersen • Illustrasjon: Hanne Korsnes

Isolert i skogen, den lille hytta laftet sammen av skogsarbeidere i en svunnen tid… Men hva var wifi-passordet igjen? Hytteturens utvikling fra vannhenting og utedo til en moderne kontorplass.

«Dette går ikke! Når jeg er på hytta forventer jeg å ha internettdekning sånn at jeg får arbeide!» Jeg er halvveis nede i min andre kaffekopp for dagen, og må roe ned nok en stakkars kunde som har pakket med seg hjemmekontoret for en frisk arbeidshelg på hytta.

«Jojo, jeg skjønner godt at du er frustrert! Selvsagt skal jeg, personlig, trille en mobilsender opp til hytta di, slik at du kan sende mail til sjefen om hvor fantastisk været i Trysilfjellet er denne høsten.»

Dette er et litt overdrevet eksempel på hvordan en samtale kunne være i min tid som kundeservicemedarbeider. Forventningene vi har til den digitale infrastrukturen er totalt snudd på hodet fra sånn de var for bare 10 år siden. I 2018 betyr åpent kontorlandskap helst en fjellvidde, eller et blikkstille hav man kan ta en dukkert i mellom mailer og telefonkonferanser.

Før i tiden var man heldig hvis man kunne få inn en enslig liten strek med deilig Edge-dekning. Den fant man på toppen av en høyde to og en halv kilometer unna den vannløse hytta, stående på tærne med telefonen holdt i to fingre ytterst på en utstrakt arm.

Denne livslinjen ga deg mulighet til å si fra til a mor at dere var trygt fremme på hytta, og at bøtta for å hente vann var like lekk som den var i fjor. Dette var et av mange eldgamle ritualer hytteturen ble bygd opp rundt. Man måtte hente ved, tette tak og bruke 45 minutter på å huske hvordan parafinlamper egentlig fungerer. Alt dette måtte til for å virkelig komme inn i turstemningen. Til slutt kunne man sette seg ned i den møllspiste godstolen, og nyte en Spagetti ala Capri, halvlunken etter noen minutter på primusen.

«I 2018 betyr åpent kontorlandskap helst en fjellvidde, eller et blikkstille hav man kan ta en dukkert i mellom mailer og telefonkonferanser» Den tid er forbi! Er du så uheldig å snuble over en parafinlampe som ikke er bygd om til å ta energibesparende LED-pærer? Frykt ikke! Et kjapt googlesøk på ditt lynraske 4g nettverk, og du kan brenne av 300 megabytes på å få en full innføring i dette gjennom en tredelt YouTube-serie. EpicKeroseneTimeTV viser deg ikke bare hvordan du får fyr i lampa, du lærer både hvordan du kan bygge egne lamper, og ikke minst hvordan du bygger om moderne LED-lamper til å gå på parafin. Veden i peisen er levert dagen før

30 Endring endelig innmat test.indd 30

04/06/2019 21:42

av Woodora, og hytta er allerede varm siden du har skrudd på de fjernstyrte elektriske ovnene noen timer før du dro hjemmefra. Vannet kommer rett i springen, og den gamle vannbøtta er for lengst tatt i bruk som blomsterpotte. Hyttefølelsen kryper opp over ryggen når du sitter og nyter en eller annen skrekkfilm om mørke skoger på Netflix, mens du gomler deilig sushi du hentet med deg fra det nye stedet der den gamle lokalbutikken i bygda tidligere holdt hus.

«Men dere må da ha dekning overalt!? Hva hvis noen skader seg og man må ha ambulansehelikopter??? Her må dere ta ansvar, så ingen mister livet i fjellet.» Jeg titter hvileløst bort på kaffemaskinen, koppen min er tom for lengst, og jeg vil fylle på. Jeg bruker et øyeblikk på å svare. «Det er bra vi var mer hardføre før 2010, hvis ikke hadde vi vel snublet i lik langs hele Besseggen.» Jeg er plutselig usikker på om jeg sa det, eller bare tenkte det, men kunden reagerer ikke. «Jaja, det er klart at det må utbedres, jeg skal sende henvendelsen videre, med en gang!»

De moderne fjellvettreglene er tydelige: vær rustet for fine landskapsbilder, lytt til erfarne influencere og det er ingen skam med selfiestang. Vi bygger større del av hverdagen vår rundt moderne kommunikasjonsteknologi. Utviklingen av teknologien, og mulighetene den har gitt, har også endret helt på forventningene

til tilgjengelighet. Ensomhet nytes best hvis det kan ettertrykkelig dokumenteres med passende filter og #tranquillity. På den måten kan alle dine venner være med. 1984 (en bok jeg aldri har lest for øvrig, men har sett masse memes om den på internett da) kom i form av snapmap. Du trenger dermed aldri si fra hvor du er, for alle du kjenner følger allerede med.

Samtalen går mot slutten. Jeg tipser kunden om enkle morsekoder som kan brukes for å tilkalle hjelp frem til telefonnettverket er ferdig utbygd i området. Ymter frempå at selv om appen Supermaps Deluxe har full tilgang til alt av landkart, sjøkart, luftkart, skattekart og eplekart, så kan det være lurt å ha et godt gammeldags papirkart og kompass i bakhånd. Selv om gamle ting ikke trenger et simkort, er det ikke nødvendigvis sikkert at det er ubrukelig. At alt var bedre før, som yngre og yngre generasjoner gjør sport i å påstå, er tøys. At nytt alltid er bedre er vel heller ikke riktig.

At bra ting er bra, kan nok alle være enig i. Jeg tror at jeg skal ta meg friheten til å nyte fjellufta og utsikten på hytta, i alle fall mellom sesjonene med Playstation og VR-briller. Først og fremst skal jeg nyte min ferske kopp med kaffe. Forhåpentligvis blir den ikke kald før jeg har funnet det perfekte Instagramfilteret å forevige den med.

31 Endring endelig innmat test.indd 31

04/06/2019 21:42

32 Endring endelig innmat test.indd 32

04/06/2019 21:42

Foto: George A.P. Sekkelsten

33 Endring endelig innmat test.indd 33

04/06/2019 21:42

PLATTFORMENS LOGIKK Tekst: Sigurd M. N. Oppegaard • Illustrasjon: Andrea Csaszni Rygh

På tross av at Uber Pop ble trukket ut av Norge i fjor høst, har Uber i Norge gitt oss et lite glimt av framtida.

Uber kom til Oslo og Norge 14. november 2014. Selskapet ble startet i 2009, angivelig etter at Travis Kalanick og Garrett Camp ikke klarte å finne en taxi da de var på reise i Paris. Den første Uber-turen ble gjennomført i San Francisco i 2010. Åtte år senere har selskapet etablert seg i over 70 land og over 500 byer.

Uber er en plattform. I sin idealtypiske form består Ubers forretningsmodell i å la enkeltpersoner bruke sin private bil til å kjøre kunder dit de ønsker. Alt foregår på Uber-plattformen, og Uber tar 25 prosent av det kunden betaler for tilgang til infrastrukturen. I tillegg lar Uber passasjerer og sjåfører vurdere hverandre på en skala fra én til fem stjerner etter turen.

Gjennomsnittsvurderingen blir synlig på brukerens

profil, og sjåførene kan se passasjerenes «score» før de aksepterer turen, mens passasjerene får se sjåførens etter at bestillingen er bekreftet og bilen er på vei.

For sjåførene kan for lav vurdering føre til at de blir deaktivert: Hvis gjennomsnittet av alle vurderingene ligger under en bestemt, men ikke oppgitt verdi, vil sjåføren miste adgang til Uber-plattformen.

I USA kalles dette produktet Uber X, men ble i Norge introdusert som et prøveprosjekt over seks måneder under navnet Uber Pop. Det var imidlertid Uber Black som var Ubers hovedprosjekt i Oslo. Til forskjell fra Uber Pop er ikke Uber Black-sjåførene enkeltpersoner som bruker sin private bil. Bilene er finere, dyrere, må være sorte, og har løyve for å drive persontransport.

Sjåførene må i tillegg ha kjøreseddel. Disse betingelsene er en blanding av Ubers krav og de kravene Oslo kommune stiller for å gi ut selskapsvognløyve.

Selskapsvognløyve tildeles firmaer som ønsker å

34 Endring endelig innmat test.indd 34

04/06/2019 21:42

drive persontransport i Oslo utenfor det tradisjonelle drosjemarkedet. Derfor har kommunen også satt opp spesielle kriterier for å få selskapsvognløyve: «Eksklusivitet» og «selskapsvognprofil». Mens «prøveprosjektet» Uber Pop forsøkte å etablere en tjeneste utenfor reguleringene av transportmarkedet, siktet Uber Black seg altså inn på et bestemt segment av det regulerte transportmarkedet – limousinmarkedet – der det var mulig for dem å få tak i løyver.

DET NORSKE TRANSPORTMARKEDET I Norge ble denne forskjellen avgjørende: Yrkestransportloven gjør det ulovlig å drive persontransport med motorvogn mot betaling uten løyve, og Uber Pop-modellen havnet dermed i den samme juridiske kategorien som pirattaxi.

Kritikken av Uber Pop kom raskt og fra to kanter.

Drosjenæringen var frustrerte og sinte over at en tjeneste som ifølge dem så tydelig brøt reglene de måtte forholde seg til – og dermed skapte skjev konkurranse – ikke ble stanset umiddelbart. Samtidig så fagbevegelsen og enkelte politikere Uber Pop som et steg på veien mot det såkalte løsarbeidersamfunnet. Uber Pop-sjåførene var selvstendig næringsdrivende uten rettighetene som følger med et ansettelsesforhold, og inntekten deres var dermed fullstendig avhengig av markedskreftene. Skatt, både på sjåfør- og selskapsnivå, ble også et sentralt aspekt ved debatten.

I og med at sjåførene måtte være selvstendig næringsdrivende, var det uklart om de faktisk betalte skattene og avgiftene de skulle. Samtidig hevder Uber de er et teknologiselskap, hvilket gjør at merverdiavgift ikke skal betales på selskapsnivå, men av hver enkelt sjåfør.

Uber-forkjemperne har imidlertid hatt et trumfkort: Argumentet om at Uber er bedre for konsumenten. I den rådende innovasjonsdiskursen overkjører lavere priser og brukervennlighet alle andre spørsmål om lønn og arbeidsforhold. I Norge, hvor taxi er relativt dyrt, fikk denne argumentasjonen gjennomslag.

Selv om politiet mente forretningsmodellen til Uber Pop var ulovlig, fortsatte Uber å tilby produktet i Norge. Det kunne de gjøre fordi Uber er i en unik økonomisk situasjon: De er ikke på børs og har i løpet av de siste ti årene fått inn over 21 milliarder dollar i risikokapital fra investorer. Derfor tok Uber sjansen i Norge og betalte heller den eventuelle boten for å – bevisst eller ubevisst – bryte loven, en strategi de har tatt i bruk i mange land. Pengene bruker de også på å subsidiere markedet: Holde prisene lavere og lønningene høyere enn det markedsmekanismene egentlig tilsier. Slik tiltrekker de seg både kunder og sjåfører.

Fordi selskapet er privateid og fullt av risikokapital, kan Uber gå med kraftige underskudd, noe det også

gjør: I 2017 var underskuddet på 4.5 milliarder dollar.

De siste tallene viser at Uber tapte i overkant av 300 millioner dollar på sin kjernevirksomhet i første kvartal av 2018.

UBER SOM FRAMTIDA Sommeren 2016, da debatten om Uber i Norge var på sitt aller heteste, kjørte Uber en reklamekampanje på T-banen og Facebook der de ramset opp ting som har vært forbudt i Norge og spurte folk hva de synes tenker om det: «Visste du at man ikke fikk se på farge-TV i Norge før i 1972?» og «Visste du at man ikke fikk stå på skateboard i Norge før 1989?», spurte Uber. Forbudet mot å drive profesjonell persontransport uten løyve var i denne fortellinga det siste av en serie tullete forbud vi i Norge er offer for. Uber var framtida som Norges forbudskultur stod i veien for.

Men nå tilhører Uber Pop fortida. I løpet av 2017 mottok sjåfører og Ubers datterselskaper i Norge og Nederland bøter på til sammen henholdsvis elleve millioner til 138 sjåfører og fem millioner til selskapene. 30. oktober 2017 ble produktet «satt på pause», med lovnad om at Uber Pop ville komme tilbake når de «moderne lovene» Uber mener Norge fortjener kom på plass. Dette var imidlertid ikke slutten på visa for Uber i Norge: Uber Black og Uber XXL fortsatte å operere, og Uber Lux ble lansert i desember 2017.

STATUS QUO: UBER I OSLO I praksis er Uber Black, XXL og Lux organisert med limousinselskaper som en form for bakmenn. Det er limousinselskapene som eier bilene – som på grunn av kravene Uber og Oslo kommune stiller ofte koster opp mot to millioner kroner – og skaffer til veie selskapsvognløyve. I tillegg er det i limousinselskapene sjåførene ansettes. Nesten alle sjåførene har vikarkontrakt, selv om det også er mulig å bli ansatt på fulltid. De fleste sjåførene er provisjonsbetalte, og sitter igjen med mellom 35 og 45 prosent av det kunden betaler for turen etter at Uber og limousinselskapet har tatt sin del. Sjåførene som mottar fast timelønn tjener som regel omkring 150 kroner i timen, men noen kan tjene opp mot 280. I tillegg kan sjåfører hyres inn som «partner», det vil si en selvstendig næringsdrivende som selger sine tjenester til et limousinselskap. Denne ansettelsesformen er uvanlig, men er svært lik måten Uber Pop opererte. Noen limousinselskaper opererer kun via Uber-plattformen, mens andre bruker Uber som en ekstrainntekt og måte å utvide markedet sitt på, ved siden av å tilby turer direkte.

Uber Black-sjåførene i Oslo er nesten utelukkende menn, og de aller fleste er av etnisk ikke-norsk opprinnelse og kom til Uber fra usikre, fysisk harde og dårlig betalte jobber. For dem er Uber en mulighet til å få mer

35 Endring endelig innmat test.indd 35

04/06/2019 21:42

36 Endring endelig innmat test.indd 36

04/06/2019 21:42

komfortable arbeidsforhold i fine biler. Mange er også tidligere Uber Pop-sjåfører som trivdes med jobben og ville fortsette etter at Uber Pop forsvant.

De provisjonsbetalte Uber Black-sjåførene er avhengig av at det er kunder, noe det ofte ikke er. Mange sitter stille store deler av dagen og venter på at en bestilling skal plinge inn, og kan tjene så lite som 30 kroner i timen, før skatt. Det er vanlig at limousinselskapene gir sjåførene tilgang til bilen 12 timer seks dager i uka, slik at en ny sjåfør tar over bilen når en annen er ferdig og at bilene kan være på veien hele døgnet. Sjåførene kan i utgangspunktet selv velge hvor mye de vil jobbe innenfor disse rammene. For å få endene til og møtes, er de ofte nødt til å sitte bak rattet ti timer hver dag.

PLATTFORMMODELLEN SOM STYRINGSVERKTØY

Selv om Uber Black, XXL og Lux opererer innenfor reguleringene av det norske transportmarkedet, skiller organiseringen seg fra måten persontransport tradisjonelt har foregått. Snarere enn å bestille over telefon eller praie en drosje på gata, koordinerer Uber transporten gjennom sin plattform. Plattformmodellen muliggjør nye former for styring, og illustrerer hvordan introduksjonen av ny teknologi ikke nødvendigvis gjør at jobber forsvinner, men i stedet endrer arbeidsforholdene. En plattform som Uber er imidlertid ikke bare en markedsplass der uavhengige aktører møtes og utveksler varer og tjenester, men en infrastruktur som legger føringer på hva som kan gjøres og hvordan arbeidet utføres.

Arbeidsorganiseringa Ubers plattform muliggjør baserer seg på tre mekanismer: tildeling av turer, dynamiske priser og gjensidig vurdering. Disse styringsteknikkene er et direkte resultat av den enorme datainnsamlingen plattformteknologien åpner for: Alt som foregår på plattformen registreres og Uber kan på bakgrunn av den dataen justere betingelsene for brukerne etter de til enhver tid gjeldende forhold.

Denne formen for kontroll er essensiell for at Uber skal kunne kombinere et effektiv marked med fleksibiliteten de tilbyr sjåførene. Uber-sjåførene får derfor automatisk tildelt passasjerer ut ifra hvor de befinner seg, og prisene justeres etter gjeldende tilbud og etterspørsel – omtalt som «surge pricing». Sammen med de bilaterale vurderingene skal Uber-systemet sømløst frakte de som vil betale prisen markedet krever og har god nok «rating» til at sjåførene vil plukke dem opp dit de vil, effektivt og raskt. Er man misfornøyd med sjåførens oppførsel kan man gi ham – for i Oslo er det nesten utelukkende menn som er Uber-sjåfører – én

stjerne. Kanskje er det tilstrekkelig for å fjerne sjåførene fra plattformen.

Uber Black – så vel som Ubers andre inkarnasjoner – integrerer arbeidere med relativt løs tilknytning til arbeidslivet inn i en teknologisk infrastruktur der deres kjennetegn og egenskaper i prinsippet skal gjøres irrelevante. For Uber skal sjåførene ideelt sett reduseres til kun en kraft som får hjulene til å gå dit de skal – et nødvendig onde. Det er derfor lett å forstå hvorfor Uber satser stort på selvkjørende biler, selv om forsøket til nå har vært relativt mislykka.

FRAMTIDA OG PLATTFORMEN SOM EN POLITISK TEKNOLOGI I boka Futurability fra 2017 definerer Franco ‘Bifo’ Berardi makt som implementeringen av noen muligheter blant mange, spesielt tydelig i alle former for automatisering: «Hvis du gjør X, skjer Y!», umiddelbart og av seg selv. Dette gjør plattformteknologien til en politisk teknologi: Et forsøk på å kontrollere mulig og framtidig atferd. Det er introduksjonen av en slik plattform Uber har fått til i Norge, selv om reguleringene av transportmarkedet har forblitt uendra. Økonomen Carlota Perez argumenterer for at enhver teknologisk revolusjon medfører et nytt tekno-økonomisk paradigme, en produksjonslogikk og sett prinsipper for hvordan institusjoner organiseres. Ifølge Perez oppstår det nye tekno-økonomiske paradigmet først i de forretningsmodellene som i størst grad baserer seg på den nye teknologien, før den etterhvert sprer seg til hele økonomien og sosiale institusjoner.

I dag legemliggjør plattformmodellen det tekno-økonomiske paradigmet født av 70-tallets innovasjoner i informasjonsteknologi. Følger vi Perez kan vi anta at plattformens prinsipper i framtida kan komme til å organisere både økonomi og samfunn.

Med milliarder av dollar i ryggen etablerer Uber seg i stadig flere byer og land, næringer – for eksempel matlevering og, med Uber Air, flyvende taxier –, bryter lover, betaler bøter, skaper kunstig høy etterspørsel og masse godvilje. Ubers eskapader i Norge illustrerer hva som skjer når selskapet møter motstand: De tilpasser seg og finner andre måter å forsøke å frambringe framtida si. Det Uber ser på som Norges bakvendte forbudskultur satt kjepper i hjulene for Ubers idealtypiske forretningsmodell, men selskapet har likevel unngått å selv ansette sjåfører og fått implementert plattformlogikken.

37 Endring endelig innmat test.indd 37

04/06/2019 21:42

YES, BUT WHAT’S THE

ALTERNATIVE? Text: Dominic Munton • Illustration: Hanne Korsnes

It wasn’t until I was 17 that I began to understand just how much suffering and inequality there is the world today.

Given the obscene gulf between the haves and the have-nots, it struck me that the way in which humanity governs itself is obviously flawed, and for the life of me I could not understand why no one was doing anything about it.

One evening, whilst we were eating dinner, I broke into my parents’ political discussion in pursuit of answers, but my father confronted my idealism with this irrefutable retort: “You might not like things as they are, what’s the alternative?”

I didn’t have an answer. And the more I read about life in Communist Russia or Puritan New England or even Albigensian Occitania, the more I despaired of humanity’s ability to ever come up with a better alternative. As far as I could see, any progress that had ever been made towards social justice had just as soon been snuffed out, either by the vested interests of entrenched power elites or by the parochialism of the very people it was destined to help.

I gave up on activism early and became determinedly apolitical. I’ve never even voted in an election: I did not want to count myself complicit in a political

system that I believed to be fundamentally flawed. I figured that if I couldn’t change the world to my liking then I’d be better off trying to change myself such that the world might seem less irksome to me.

That said, not having an answer to my father’s question didn’t stem my fascination with all the twisted distortions of human society. The study of climate change in particular has been a personal passion over the last decade, but my research only ever seemed to increase my sense of humanity as a lost cause. Is there a limit to how much attention one should pay to a crashing train? Perhaps my inability to avert my gaze reflects the unconscious belief that ‘surely there must be a solution somewhere’, either that or the harbinger of long-term depression…

All of a sudden, a few weeks ago, the shadow that my father’s question had cast over my political life lifted. I’d long heard of an American academic/political commentator by the name of Noam Chomsky but, to my discredit, I’d never bothered to investigate his work any further. Reading through a weighty tome called Understanding Power, I did not find the answer to my father’s question but instead realised the flaw present in the question itself: If you ask Noam Chomsky, you don’t need to know what Utopia looks like in order to build it. You just need to know where to place the first brick.

38 Endring endelig innmat test.indd 38

04/06/2019 21:42

His first case in point is the history of the US labour movement and workers’ rights. At the dawn of the 19th century there was no labour movement; common law stated clearly that ‘conspiracy to raise wages’ was illegal. Over the next 50 years a small number of workers banded together seeking higher pay and were duly prosecuted for criminal conspiracy. Fast forward to 1945 and the right to form trade unions was legally enshrined. 14.3 million Americans counted themselves union members: roughly 21% of the total workforce. The status of labour unions in American society has since declined but their legacy lives on in the form of controls on wages, working hours and conditions, and the right to assemble and collectively bargain with employers. These benefits were not achieved as part of some overarching visionary project. They were the result of generations of workers banding together and engaging with the issues most relevant to them in their time.

«I’ve never even voted in an election: I did not want to count myself complicit in a political system that I believed to be fundamentally flawed» In their alliance with the civil rights movement, the labour unions increased pressure on the government

to eradicate racial prejudice from existing legislation.

Freedom of Speech in the US has been protected under the Constitution since 1791 but, in reality, its remit was strictly limited until the mid-20th century. As recently as 1918, a presidential candidate, Eugene V. Debs, was disenfranchised and sentenced to 10 years in jail for speaking out in condemnation of mandatory military service. In 1964 state officials hostile to the burgeoning civil rights movement in Alabama opened libel cases against the press in an attempt to censor their coverage of events. One case went all the way to the Supreme Court where, in the case of New York Times Co. v. Sullivan, a landmark ruling placed the burden of proof in freedom of speech cases upon the prosecutors. This made it almost impossible to attack free-speech on grounds of defamation and thwarted state attempts to hush up the growing clamour for civil rights. Again, these gains weren’t the fruits of long planning but rather of large masses of people assembling to counter injustice wherever they found it.

It took centuries for these movements to achieve the rights which our generation inherits today. Perhaps, when I was younger, I was too impatient to tolerate working at this kind of speed. A decade later and confronted with the angry giant of climate change, it strikes me that moving slowly in the direction of positive change is better than not moving in that direction at all.

39 Endring endelig innmat test.indd 39

04/06/2019 21:43

«BEKLAGER BRYET, VI FORANDRER LANDET FOR DEG»

Tekst: Beathe Øgård • Foto: Kierran Allan

Gjennom historien har studenter og akademikere kjempet mot urettferdighet og skapt endring.

I Hong Kong, Sør-Afrika, Nicaragua og Tyrkia har de blitt møtt med vold og forsøk på å tie kritiske røster.

STUDENT VS. DIKTATOR Studentene som initierte demonstrasjoner på Den himmelske freds plass i Kina i 1989 snudde hele verdens øyne mot Kina og viste hvor undertrykkende

kinesiske myndigheter fortsatt var, lenge etter Maos død. I dag undertrykker kinesiske myndigheter den modige studenten Joshua Wong og hans medstudenter fra Hong Kong. Wong bidro gjennom organisasjonen Scholarism til å engasjere brede lag av Hong Kongs befolkning mot Kinas innstramninger i det politiske rom, og det hele kulminerte i 2014 med den såkalte «paraplyrevolusjonen» hvor over 10.000 demonstrerte fredelig. Det startet med at Wong, en 14 år gammel student, protesterte mot at Kina skulle standardisere

40 Endring endelig innmat test.indd 40

04/06/2019 21:43

pensum i Hong Kong. Svarte studenter fra townshipen Soweto i Sør-Afrika, startet på samme måte en protest i 1976 mot at undervisningsspråket ved deres universitet var Afrikaans, språket til den hvite minoritetsbefolkningen. Opprøret vokste kraftig og ble starten på slutten av apartheid-regimet. Vi husker alle bildet av den unge mannen som bærer den 13 år gamle Hector Pieterson, skutt av politiet for å demonstrere mot apartheid-regimet. Da SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, ble stiftet i 1961 var kampen mot apartheid høyt på agendaen. SAIH ble en av de mest sentrale organisasjonene i Norge for å støtte frigjøringsbevegelsene. Så sentral var SAIH på slutten av 1970-tallet at en spion for Sør-Afrikas etterretning infiltrerte organisasjonen. Spionen ga seg ut for å være antiapartheidsforkjemper, og engasjerte seg i internasjonale fora, som etterhvert førte ham til SAIH. For Sør-Afrikas etterretning var internasjonal studentsolidaritet en trussel, og gjennom infiltrasjonen fikk de tilgang på informasjon som ødela en rekke prosjekter og organisasjoner, og førte til at flere sørafrikanske aktivister ble drept i målrettede attentat.

STUDENTOPPRØR I NICARAGUA I vår har studenter i Nicaragua tatt til gatene for et mer rettferdig politisk system. De har sett seg lei av urettferdighet og er samlet av sin motstand til president Daniel Ortega. Studentene har krevd en fremskyndelse av presidentvalget og hevet stemmen mot

korrupsjon og undertrykkelse av grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Som svar har myndighetene slått ned på de fredelige protestene med brutal vold, noe som ikke har blitt sett på mange år i Nicaragua. Siden april har over 300 blitt drept, studentledere blir forfulgt og universitetene er stengt. Likevel har ikke studentene gitt opp. Flere steder ser man stadig plakater hengt opp med teksten «Pardon the inconvenience, we are changing the country for you».

«Varige endringer i samfunn kommer nedenfra, og studenter og akademikere har historisk vist seg å være viktige drivkrefter mot mer rettferdige og inkluderende samfunn» I år ble jubileet for 1968-demonstrasjonene i Paris feiret, mens studentene som protesterte i sin samtid opplevde krass kritikk fra mange hold. Studentene i Paris, og senere i mange andre land i Europa, krevde rom for kritisk debatt og politisk påvirkning – og rom for å være ung og annerledes. I dag forventes det at ungdommen og studenter skal gjøre opprør, og i Norge hører man ofte rundt middagsbordet at «ungdommen ikke gjør opprør lenger». I andre deler av verden hvor studenter gjør opprør slås studentaktivisme hardt ned på. I flere autoritære regimer fengsles, tortureres og til og med drepes studentaktivister og kritiske akademikere. Disse regimene vet hvilken kraft som ligger i engasjementet til studenter og akademikere og forsøker å true dem til taushet.

41 Endring endelig innmat test.indd 41

04/06/2019 21:43

SAIH har sammen med Norsk studentorganisasjon tatt initiativ til og fått gjennomslag for en ordning kalt Students at Risk. Denne gir truede studenter som arbeider for demokrati og menneskerettigheter mulighet til å fullføre studiene sine i Norge. Ordningen gir et pusterom og mulighet til personlig utvikling for studentene. Enda viktigere er det politiske signalet Norge sender til deres hjemlands regimer – akademisk frihet skal beskyttes og engasjement kan ikke trues til taushet. Solidaritet med modige studenter og akademikere betyr mye for dem som enkeltpersoner, og sender et tydelig signal til undertrykkende regimer om at det ikke nytter å kvele kritiske stemmer.

«I flere autoritære regimer fengsles, tortureres og til og med drepes studentaktivister og kritiske akademikere.

Disse regimene vet hvilken kraft som ligger i engasjementet til studenter og akademikere og forsøker å true dem til taushet» AKADEMIKERE FOR FRED Tyrkia ble inntil nylig regnet som et relativt vellykket demokrati. Ifølge Stockholm Center for Freedom er mellom 70 000 og 100 000 studenter fengslet i Tyrkia, mange for å ha demonstrert eller ytret seg kritisk til myndighetene. Etter et mislykket kuppforsøk i 2016, erklærte tyrkiske myndigheter unntakstilstand. Med de ekstraordinære fullmaktene som fulgte av denne igangsatte myndighetene utrenskninger av opposisjonskrefter, inkludert studenter og akademikere. Mer enn 8500 akademikere ble sagt opp fra universitetene sine, de fleste under anklager om å være assosiert med kuppforsøket. Mange av akademikerne hadde nylig gått sammen om en deklarasjon mot menneske-

rettighetsbruddene begått av myndighetene mot den kurdiske befolkningen i Tyrkia. De kalte seg «akademikere for fred» og fikk flere tusen underskrifter.

Den typen kritikk ble ansett for å være for truende for regimet til Erdogan, og akademikerne ble anklaget for terrorvirksomhet. Rettsakene er i gang, og mange har flyktet. Situasjonen i Tyrkia viser tydelig hvordan studenter og akademikere står i frontlinjene for å endre sine samfunn og stå opp mot urett. Den viser også hvordan de risikerer å bli straffet for sin innsats.

SAIHs motto er «utdanning for frigjøring» og er inspirert av den brasilianske filosofen Paolo Freire. Med dette mener vi at dersom mennesker får tilgang til kunnskap og skaffer seg verktøyene til å tenke kritisk og stille spørsmål, vil dette ikke bare lede til frigjøring av individet, men også til frigjøring av samfunnet fra urett.

Ved å tilegne seg kunnskap og kunne tenke kritisk kan mennesker forstå urettferdige strukturer, og i sin tur kritisere og endre dem. Gjennom kunnskap, organisering og mot har studenter vist gang på gang at dette stemmer. SAIH jobber sammen med flere partnerorganisasjoner i Latin-Amerika, i det sørlige Afrika og i Myanmar med å sikre retten til akademisk frihet og tilgang til god høyere utdanning, spesielt for marginaliserte grupper. Vi bidrar med kapasitetsbygging, faglig rådgivning og økonomisk bistand for å sikre sterke studentorganisasjoner. Vi jobber for kvalitetsutdanning på lokale språk med røtter i egne kunnskapssystemer for afro-etterkommere og urfolk i Latin-Amerika, og for å styrke sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for å beskytte akademisk frihet der det ikke er trygt å stille kritiske spørsmål. Varige endringer i samfunn kommer nedenfra, og studenter og akademikere har historisk vist seg å være viktige drivkrefter mot mer rettferdige og inkluderende samfunn.

42 Endring endelig innmat test.indd 42

04/06/2019 21:43

43 Endring endelig innmat test.indd 43

04/06/2019 21:43

ER DET EID ELLER MENNESKER SOM HAR ENDRET SEG? Tekst: Esma Suleymanoglu • Illustrasjon: Hava Dibirova

«Eid er ikke som før, det var mer meningsfylt i gamle tider.» Dette er et av de mange typiske setningene som blir sagt hvert år.

Mange mener at de har mistet gleden når eid kommer.

Hvert år i en bestemt måned feirer muslimer avslutningen av faste med eid-feiring. Feiring av eid er ulikt fra kultur til kultur, da det finnes ulike tradisjoner, men likt for alle er at det feires med stor glede blant muslimer.

Før jeg kom til Norge for 10 år siden, feiret jeg eid i hjemlandet sammen med familien min. Jeg bodde med besteforeldrene mine i landsbyen. Noen dager før eid, kom alle kusinene mine på besøk og vi diskuterte hvilke klær vi skulle ha på oss. Natt til eid var vi så spente at vi ikke fikk sove. Tidlig om morgenen dro alle mennene i familien til moskéen for eid-bønnen, mens kvinnene ble igjen for å rydde huset og forberede mat til gjestene. De endelige gratulasjonene og feiringen av eid med mat begynte når mennene i familien kom hjem fra moskéen.

Senere på dagen dro jeg og kusinene mine for å besøke naboer i landsbyen for å gratulere med eid og få godterier som gave. Det var alltid et barn som ble syk av å

spise masse godteri, selv om mødrene våre advarte oss mot overspising. Barna samlet seg et sted og lekte hele dagen. Den eneste bekymringen vår var og ikke skitne til klærne våre.

Det var vanskelig å feire eid uten slektningene våre de første årene i Norge. Vi tok med oss eid-tradisjonen, men det føltes ikke som i hjemlandet. I et ikke-muslimsk land er det mye vanskeligere å oppleve eid. Nå har jeg blitt eldre og fått mer ansvar i hjemmet med tanke på forbredelsene til eid. I hjemlandet kunne ikke kvinner dra til moskéen for å be, men her i Norge går vi kvinner og menn sammen til moskéen. Etterhvert innså vi at selv om vi ikke er i hjemlandet, kan vi fortsatt ha det gøy. Målet har blitt å nyte øyeblikket. Vi har kanskje ikke har noen slektninger her, men vi har noen veldig nære naboer rundt oss som vi kaller for onkler og tanter. Nå er det jeg som deler ut eid-godterier til de barna som banker på døra og sier «Eid Mubarak!» («ha en velsignet Eid») Under følger noen korte svar fra fire barndomsvenner som jeg feiret eid sammen med før jeg kom til Norge.

Alle fire bor fortsatt i hjemlandet, og jeg ville vite hva de synes har endret seg med eid.

44 Endring endelig innmat test.indd 44

04/06/2019 21:43

PERSON 1: 1. «Eidene var mye koseligere før».

2. «Barna banker ikke på dørene som før. Vi gikk til mange hus og samlet masse godteri. Vi lekte alltid med venner når det var eid».

3. «Vi ventet på eid-dagene med en glede, men nå har det nesten blitt til en vanlig dag».

PERSON 2: 1. «Spenningen som var før, finnes ikke lenger».

2. «‘Vennligheten’ som var før, finnes ikke lenger».

3. «Lykken før finnes ikke lenger».

PERSON 3: 1. «Antall gjester har blitt redusert».

2. «Mindre gjester har ført til at forberedelser har blitt til en rutine».

3. «Sammenlignet med før, har det blitt mye kjedeligere».

PERSON 4: 1. «Før gledet jeg meg til å kjøpe nye klær til eid. Den gleden jeg hadde av å stå opp tidlig om morgenen for å dra til moskeen finnes ikke nå lenger».

2. «Før ble jeg glad for å besøke alle slektningene mine, men nå ser jeg at det ikke er like hyggelig som før. Jeg vet ikke, den gamle lykken finnes ikke som før».

3. «Før lekte jeg med mine venner, jeg var veldig lykkelig. Nå tenker vi på hva vi skal gjøre etter at vi har besøkt alle».

Det er lett å se at mine bardomsvenner også føler at eid ikke er som før.

EID I DAG En av grunnene til at noen føler at eid ikke er som før kan være at det var mer fattigdom i gamle dager.

De fleste hadde ikke midler til å kjøpe det de ønsket seg, og det var alltid storfamilier som bodde under samme tak. Dermed var det mer glede når eid-tiden kom fordi da fikk man nye klær som gaver. I dagens samfunn er det derimot bedre økonomi. Dette fører til at barn og voksne alltid har tilgang til klær. En annen grunn til endringen kan være at individer generelt var mer sosiale før. Man var mer avhengige av hverandre, dagens samfunn er preget av individualisme.

Jeg synes dette gjelder muslimene også. De besøkte hverandre oftere før enn nå.

For meg handler eid om å besøke naboer, venner og familie, kose seg, spise god mat, ringe til slektninger som ikke fikk muligheten til å komme på besøk, kle på seg de fineste klærne man har og dele ut godteri til barna som banker på døra. Det er i barndommen man har det mest gøy når man feirer eid. For barn har ikke grenser for å ha det gøy, mens følelsene hos voksne blir satt i bakgrunnen når de blir opptatt med de tradisjonelle oppgavene og forbredelsene til eid. Jeg vet at innerst inne er egentlig alle glade selv om de ikke viser det. Derfor føles det ikke som før når vi blir eldre. Mine barndomsvenner følte også at eid ikke var som før, det betyr at eid er kjedelig uten meg.

45 Endring endelig innmat test.indd 45

04/06/2019 21:43

46 Endring endelig innmat test.indd 46

04/06/2019 21:43

47 Endring endelig innmat test.indd 47

04/06/2019 21:43

DEN VIKTIGE STUDENTSTEMMEN Tekst: Olav Tørstad • Foto: Ingrid Høie Vadla

Kutt i budsjettet for sosiologiprogrammet tvinger oss til å gjennomgå vanskelige endringsprosesser.

I slike stunder er studentenes stemme viktigere og mer verdifull enn noen gang.

stilling til dem, er allikevel en tanke som bør plantes dypt i bevisstheten på alle studenter som vil få sin studiehverdag påvirket av endringsprosessene.

Endring er et ord som for mange, inkludert meg selv, vekker positive assosiasjoner. Tankene beveger seg til fremskritt og troen på at ting som oftest endrer seg til det bedre. Låten A Change Is Gonna Come av Sam Cooke symboliserte et håp om endring for afroamerikanere under borgerrettighetskampen i USA. Barack Obama var en endringens mann da han brukte slagordet Change We Can Believe In, og inspirerte det amerikanske folk til å tro på en lysere fremtid for USA. Noen ganger er endring imidlertid ganske usexy.

Kutt i sosiologiprogrammets budsjetter er en av disse tilfellene. Allikevel er muligheten til å påvirke disse endringsprosessene et premiss for å engasjere seg som student.

Vi i PU (Programutvalget) er nødt til å erkjenne at utforminger av budsjetter på nasjonalt plan er blant de sakene hvor vi har liten mulighet til innflytelse. At pengesekken snøres inn er allerede vedtatt, og det er en realitet vi må rette oss etter. Det vi derimot kan, bør og må gjøre, er å være med på å bestemme hvor og hvordan innsparingene skal gjøres. Ettersom undervisning og sensur av eksamensoppgaver er blant de største utgiftspostene for programmet, er det i stor grad disse postene som blir utsatt for innsparinger.

Dette innebærer blant annet færre seminarer, færre timer brukt på sensur av eksamen og flere fag som vil bruke skoleeksamener som eneste vurderingsform.

For oss sosiologistudenter er dette endring med negativt fortegn.

UiO har i de senere årene opplevd en redusering i budsjettene. Dette påvirker hvordan penger og årsverk kan brukes på ISS (Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi) og på sosiologiprogrammet. Dette er endringer som har liten overlapp med de mer positive assosiasjonene ordet ofte vekker. Anerkjennelsen om at endringer er i gjære og at vi er tjent med å ta

Studentpåvirkning og engasjement er i slike omstillingsprosesser derfor viktigere enn noen gang. I slike prosesser er det gjerne slik at de som ikke lar sin stemme bli hørt, også føler innstrammingene mest.

Vi i PU er ansvarlige for å representere studentene i de forumene der beslutninger blir tatt angående utformingen av programmet. Her forsøker vi etter beste

48 Endring endelig innmat test.indd 48

04/06/2019 21:43

evne å representere og tale for de sakene og interessene som angår oss studenter. Det er viktig å understreke at vi representerer alle studentene på programmet, og at vi derfor ikke bare setter pris på innspill fra dere, men er helt avhengig av dem for å kunne utføre våre oppgaver på en samvittighetsfull måte.

«At pengesekken snøres inn er allerede vedtatt, og det er en realitet vi må rette oss etter» I Instituttstyret og Programrådet sitter vi studentrepresentanter i et mindretall i forhold til representanter fra fakultetet. Likevel er det vi som representerer flest mennesker, nemlig dere, studentene på sosiologiprogrammet. Meningene vi fronter i disse forumene bærer med andre ord den tyngden som studentene tillegger den. Det gir mer tyngde å heve stemmen når man har en oppvakt og engasjert studentmasse i ryggen, som følger med på utfallene i saker som er viktige for dem og som omhandler deres studiehverdag. Et studentdemokrati fungerer bare i den grad studentene klarer å kommunisere sitt engasjement i de forumene hvor de har talerett. Det er deres stemmer som skal avgjøre hvilke meninger og interesser vi fremmer i møte med instituttet. Vi i PU ønsker at vi

i samarbeid med studentene på programmet kan fremme studentenes ønsker og interesser på en mest mulig legitim måte, noe som innebærer å fremme deres synspunkter så autentisk som overhodet mulig.

Da trenger vi deres innspill.

En endring vi i PU selv må ta tak i, er evnen til å gjøre sakene våre og arbeidet vårt synlig. Selv om det legges ut sakskart og protokoller fra både våre internmøter og møtene fra Programrådet og Instituttstyret, er det nok et flertall av studenteneføler at de ikke har nok innsyn inn i hvordan disse prosessene utspiller seg.

En større tilstedeværelse på nett og et bedre samarbeid med blant annet Arrangementsforeningen Eilert kan bidra til at sakene blir kommunisert på en mer effektiv, gjennomsiktig og engasjerende måte. Vårt håp er at gjennom bedre kommunikasjon kan vi også gjøre studentene på programmet mer bevisst sin egen stemme, og hvor sentral den er for utformingen av deres studieprogram. Den situasjonen vi ikke ønsker å havne i, er en situasjon der flertallet av studentene først blir bevisst på endringer etter at de er trådt i kraft, mens de har sittet på verdifulle innspill og løsningsforslag som kunne bidratt til et bedre utfall.

Det er en langt mer langdryg og vanskelig prosess å gjøre om allerede vedtatte forslag, enn å fremme sine synspunkter i den primære diskusjonen.

49 Endring endelig innmat test.indd 49

04/06/2019 21:43

DO ZE HOENG GONG Tekst og foto: Lene Bråten

Mitt utvekslingssemester gikk til University of Hong Kong, et prestisjefylt universitet plassert ved foten av et fjell på Hong Kong Island med utsikt over byen og Victoria Harbour.

Siden jeg tok alle mine frie emner dette semesteret hadde jeg mye frihet til å velge fag, og tok blant annet et introduksjonskurs i kantonesisk, som er den dialekten av kinesisk som brukes i Hong Kong. Jeg var kanskje den dårligste i klassen, men klarte likevel å lære meg noen fraser. For eksempel liker jeg godt «sik zo faan mei aa?», som betyr «har du spist ris enda?», og brukes ofte i stedet for å si «hvordan går det?».

Jeg lærte meg også enkle ting som å telle, å si «god morgen», «god kveld», «takk», å introdusere meg selv og hvordan man skal prute når man drar til Mong Kok for å kjøpe billig juggel. Det funket!

Hong Kong ligner ikke noe sted jeg har vært før. Byen har flere skyskrapere enn noen annen by i verden, er ekstremt folksom og er omringet av en fantastisk natur på alle kanter. Til tross for at jeg bodde i en av verdens mest befolkningstette byer, var det aldri langt til en tursti eller en ferge som kunne ta meg ut til en av de mange øyene i området rundt byen. Favoritten min

var Lamma Island, en idyllisk øy litt sørvest for Hong Kong Island. Der finnes det ikke biler og de fleste som bor der er bosatt i små fiskelandsbyer. For å komme til Lamma ville vi betale rundt 30 HKD (ca. 30 kr) for en fergebillett til den lille fiskelandsbyen Sok Kwu Wan. Derfra ville vi gå rundt sørenden av øya før vi stoppet for å bade og ta en øl på stranda, for så å gå videre og avslutte turen i en annen koselig liten landsby for å ta en ny ferge tilbake til byen. I tillegg til nydelige øyer kan Hongkong tilby utallige turer over fjell og åser, og mange av de ligger til slik at man kan avslutte turen med et velfortjent bad på en strand eller under en foss.

Leiligheten jeg bodde i lå bare en to minutters gåavstand fra undergrunnen som kunne ta meg omtrent hvor jeg ville i byen, og rett ved siden av trikken som på folkemunne kalles ”Ding Ding”. Ding Ding har bare én rute på Hong Kong Island som går frem og tilbake hele dagen slik som i Kardemommeby. Vognene er veldig smale, og tilbyr sitteplasser i to etasjer. Det koster 2.30 HKD uansett hvor langt du sitter på, så det er populært både som et rimelig fremkomstmiddel og som en fin måte å se mye av byen på kort tid. En torsdag morgen i november sitter jeg på Ding Ding og kommer i kontakt med en søt eldre dame som sitter på

50 Endring endelig innmat test.indd 50

04/06/2019 21:43

plassen ved siden av meg. Hun sier hun er så glad i å snakke med turister, og hadde satt seg på trikken den morgenen i håp om å møte nye mennesker. Jeg forteller at jeg skal se etter gaver å ta meg hjem til familien min. Den eldre damen fortalte meg at hennes engelske navn var Elizabeth, at hun er født og oppvokst i Hong Kong, og at hun gjerne vil hjelpe meg med å finne de perfekte suvenirene å ta med hjem til Norge! Vi går rundt i en time for å lete etter noen spesielle nøkkelringer, hun forteller meg om livet sitt og jeg sier jeg er på utkikk etter god kinesisk te. Hun tar meg med på tesmaking og spanderer en liten tekanne på meg, vi kjøper tørket sopp og gaver til hver av søsknene mine.

Elizabeth lærer meg å lage en tradisjonell kinesisk gryte (som jeg dessverre enda ikke har turt å prøve meg på), og gir meg en kalender for 2018 med oversikt over alle de kinesiske høytidene. Etter vi har shoppet ferdig sier hun «I think it’s time for tea», og takket være kantonesisktimene mine vet jeg at «to drink tea» ikke betyr å drikke te, men det betyr å spise dim sum, som er en slags kinesisk tapas der man bestiller mange småretter og deler i fellesskap. Jeg husker det kantonesiske navnet på to dim sum-retter, haa gaau og caa sui bau, så Elizabeth lar meg bestille og vi nyter et fint måltid sammen. Vi utveksler telefonnummer og

hjemmeadresse og avtaler at vi skal bli brevvenner. To dager senere ringer hun meg og vi møtes igjen fordi hun har funnet en liten butikk som selger kopper, og mener jeg burde kjøpe noen og ta med hjem, så jeg har noe å drikke den nye teen min med. Jeg har fortsatt nøkkelringen vi fant sammen på nøkkelknippet mitt her i Norge, men jeg har ikke skrevet noe brev enda.

Kanskje jeg skal skrive et i høst og fortelle at historien vår blir publisert her i Socius.

Mitt reiseglade hjerte falt raskt for Hong Kong. Jeg savner stadig de livlige gatene, maten, naturen, billig øl fra Seven Eleven og kveldene jeg satt i Sun Yat Sen Memorial Park og så på trafikken i Victoria Harbour på den ene siden og folkelivet på den andre. Jeg savner til og med lesesalen, spesielt de dagene vi var tidlig ute og kapret det beste bordet i andre etasje ved de store vinduene med den fine utsikten. Så kommer jeg på den ekstreme luftfuktigheten og forurensningen som ga meg bronkitt i to måneder, og så tenker jeg at Oslo er ikke så ille det heller. do ze Hoeng Gong (takk Hongkong).

51 Endring endelig innmat test.indd 51

04/06/2019 21:43

52 Endring endelig innmat test.indd 52

04/06/2019 21:43

10 KJAPPE MED ANNE KROGSTAD Du kjenner kanskje Anne Krogstad fra diverse KULKOM-fag, I denne utgaven av Socius får du et lite innblikk i professorens verden – slik den ser ut utenfor Blindern.

1. HVILKEN BOK HAR DU PÅ NATTBORDET? Peter Englunds bok Krigens skjønnhet og sorg, en eksperimentell historiebok om første verdenskrig sett fra 19 vanlige menneskers ståsted.

2. HVORDAN SER EN TYPISK SØNDAG UT? Morgen uten vekkerklokke, pysjfrokost med mann og nettbrett, lekestund med ilderen vår, en liten tur, gjerne familiemiddag, om vi får det til. Ellers synker vi ned i sofaen med et naturprogram eller en serie, som tusenvis av andre.

3. HVA SAVNER DU MEST FRA STUDIETIDEN? De første faglige åpenbaringene fra studietiden på Stanford. Engasjementet og trøkket i studentmiljøet gjorde tilegning av fag til min største glede, nesten som en forelskelse.

4. HVA ER DITT FAVORITTGODTERI? Lakris. Bare må ha det i perioder. Kanskje fordi det øker mitt usedvanlig lave blodtrykk.

Foto: George A.P. Sekkelsten

5. HVILKEN SOSIOLOG, DØD ELLER LEVENDE, VILLE DU SPIST MIDDAG MED? Michèle Lamont ved Harvard. Riktignok har jeg spist middag med denne store kultursosiologen flere ganger, men da vet jeg hva jeg får. Michèle er sprudlende og klok.

8. HVA IRRITERER DEG MEST? Folk som bare har utoverlinje – og i tillegg skryter. I et langdrygt middagsselskap spurte jeg til slutt min sidemann om det var flere ting han var flink til – på pur f. Han var totalt innbruddsikker, bare fortsatte med skrytelista.

6. HAR DU NOEN SKJULTE TALENTER? Tja, jeg kan gå på glødende kull. Det er kanskje ikke et talent, mer enn spørsmål om å tørre. Jørn Ljunggren nevnte nettopp et talent skjult for meg selv: Han sa at jeg var den beste på ISS til å fortelle folk at det de hadde skrevet var noe dritt, men at de likevel gikk ut av døra mi med entusiasme.

9. HVA ER DITT BESTE (OSLO)TIPS TIL NYE STUDENTER? Botanisk hage. Ta gjerne en guidet tur der på søndager, gratis. Da skjønner du hvor storslagen denne grønne storbylungen er. Den har blant annet en egen sansehage for demente. Studenter kan ha godt av et opphold nettopp der.

7. HVILKEN MUSIKK HØRER DU PÅ NÅ?

Nylig spilte jeg Joni Mitchells innspilling av Both Sides Now, gang på gang, mens jeg gikk tur: «I’ve looked at clouds from both sides now, From up and down and still somehow, It’s cloud illusions I recall, I really don’t know clouds at all.» Dette er stor kunst – på linje med Rembrandts kompromissløse selvportretter.

10. HVIS DU SKULLE VÆRT NOEN ANDRE, HVEM SOM HELST, HVEM VILLE DU VÆRT? Georg Simmel. Hans blikk på verden – på alt fra penger og gjerrigknarker til rituelle leksamtaler og flørt – er fabelaktig. Det samme er hans evne til å formulere sine innsikter i korte essays. Det er for mange ord i verden.

53 Endring endelig innmat test.indd 53

04/06/2019 21:44

EN KIKK BAK GARDINEN Tekst: Kristian Hjelde • Illustrasjon: Gislaug Østerås Sandberg

Du har sikkert hørt om Arrangementsforeningen Eilert og blitt invitert med. Det virker kanskje skummelt hvis du ikke vet hvordan ting foregår.

Jeg skal dele det jeg har lært etter snart fem år i styret.

ERFARING ER IKKE NØDVENDIG Jeg har sett og hørt mange som har kviet seg for å bli med. Av en eller annen grunn tror mange at man må kunne ting fra før og at alt foregår på et høyt nivå, hvilket er langt fra sannheten. Alt skjer på en veldig uformell og avslappet måte, omtrent ingen som har blitt med har hatt erfaring fra lignende. Jeg hadde aldri vært med i noe som dette før Eilert, og opplevde aldri at jeg ikke var til hjelp. Alt som forventes av tidligere erfaring er at du på et eller annet tidspunkt i livet har sendt en e-post, ringt noen og gjort et søk på Google. Mer trenger du ikke å ha gjort tidligere. Det er en selvfølge at man ikke kan alt når man kommer helt ny inn i en organisasjon, men du vil lære raskt. Jeg har sett både mennesker med full tro på egne evner og de uten noen tro på egne evner klare seg helt fint.

BRUK TIDEN RIKTIG Det er mange som snakker om hvordan tidsklemma hindrer dem i å være medlem, de har ikke tid. Men

du må huske at du er herre over hvordan du disponerer tiden din. Jeg har sett flere mennesker som stapper hverdagen full til randen fordi de vil rekke å gjøre alt (hva enn det innebærer). Å ha en dag i uka hvor du ikke har noe spesielt planlagt er gull verdt. Det er dessuten alltid en god ide å ha et par dager i uka satt av til lesing av pensum og hvis man skal gjøre det er det vel like greit å kunne gjøre det på lesesalen?

Poenget er at å ha en dag uten noen planer er bare sunt, dette gir også bedre anledninger til å bruke en liten time av livet ditt på å være med på møter. For å være krystallklar: dette er ikke på noen måte formelle møter med viktige agendaer, det er anledninger for folk til å treffes, småprate litt og komme med ideer til å ha det gøy sammen med andre mennesker. Disse møtene er også noe man kan overdrive viktigheten av til arbeidsgiver hvis de spør deg om å jobbe på en dag som ikke passer. Selv om dette er det mest grunnleggende av tidsbruken stopper det ikke der, men det går over i neste punkt.

DU MÅ GI LITT FOR Å FÅ MYE Det er sant at det ikke kreves mye av deg, men det er faktisk et krav at du tar oppgavene dine og møtene alvorlig. Du må være forberedt på å gi litt av tid, energi og deg selv. Som forklart over er det nødvendig at du

54 Endring endelig innmat test.indd 54

04/06/2019 21:44

kan ta deg tid til å møte opp, men dette gjelder ikke bare møter. Du vil være en av flere som trengs for å planlegge og stelle i stand et arrangement, dette betyr at du må være villig til å møte opp på litt mer enn bare møter, til gjengjeld får du vært med på mye morsomt og interessant. Å gi litt energi som ellers kunne vært godt brukt på å ligge hjemme i senga og se på Netflix (eller en strømmetjeneste av eget valg) kan virke som mye, men som et av de menneskene som aller helst gjør det fremfor å bevege seg utenfor døra; stol på meg når jeg sier at det er verdt det. Det lille man gir ved å være med på disse tingene får man igjen ved en større sosial omgangskrets, hygge og kunnskap. Og man vil se og oppleve steder i Oslo man ellers aldri ville funnet. Hele poenget er at du blir nødt til å kunne dele litt av deg selv for at andre skal gjøre det samme, og i den prosessen skapes god stemning.

«Og man vil se og oppleve steder i Oslo man ellers aldri ville funnet» For å avslutte tenkte jeg det kunne være like greit å avmystifisere prosessen ved å trekke vekk gardinen på hva det innebærer å lage et av arrangementene våre: E-poster og brainstorming. Dette er de to tingene

som driver de fleste arrangementene. Møtr er viktige, fordi man kan sette seg ned og diskutere hva, hvor og hvordan gjøre det på beste måte. Man bestemmer seg for en oppgavefordeling, i enkelte tilfeller googler man litt for å kanskje finne et nytt sted å ha Sosiologisk pils. Noen av gruppene som utgjør Eilert gjør litt mer andre litt mindre, det kommer helt an på. Det er ikke særlig mye mer enn det som skal til for å være en del av Eilert. Jeg har snakket med en som hevdet at den eneste grunnen til at de ble ansatt var fordi de hadde hatt Eilert (eller bare et frivillig verv som bevis på gode samarbeids- og organiseringsevner). Enkelte jeg kjenner har vært i flere jobbintervjuer hvor det ble bragt på banen at man faktisk nærmest forventet aktiviteter ved siden av studiene (rart hvordan nesten bare toppkarakterer og jobb ved siden av ikke er godt nok lenger). Det blir hva man gjør det til. Og for å komme tilbake til det som var ment å være hele poenget med denne lille artikkelen (eller rekrutteringspropagandaen, begge er like beskrivende): Man trenger ikke kunne noe fra før, de fleste kan ingenting, men de lærer ved å møte opp og gi en innsats. Dette gjelder også for lederrollene i styret. Det er en sannhet at de fleste som er med i styret i starten kun ble med enten på grunn av gruppepress, tvang eller trusler, men ingen jeg kjenner har angret på det.

55 Endring endelig innmat test.indd 55

04/06/2019 21:44

f

JOBB ETTER BACHELOR

Foto: Kathrine Barli

LINE KØRNER LUDVIGSEN RÅDGIVER, KARRIERESENTERET, UIO BACHELOR I SOSIOLOGI (2017) HVORFOR BEGYNTE DU PÅ SOSIOLOGI? Jeg synes sosiologi virket interessant og bredt. Samtidig lærte jeg raskt da jeg begynte på studiet at det krever ganske mye av deg for å gjøre sosiologien relevant. Jeg tror egentlig jeg likte den utfordringen og det fikk meg til å sette mer pris på faget. Etterhvert fant jeg ut at jeg likte organisasjonssosiologi best, og begynte på master i OLA (Organisasjon, ledelse og arbeid) og ikke sosiologi. Nå har jeg permisjon fra master for å jobbe et år.

HVA ER ARBEIDSOPPGAVENE DINE? For det meste veileder jeg studenter i utforming av CV og søknad, intervjutrening og spørsmål knyttet til studie- og karrierevalg, holde karrierekurs og ulike typer innlegg for studenter. I tillegg jobber jeg med planlegging og gjennomføring av Karriereuka, som er det største arbeidslivsarrangementet på UiO. Jeg hjelper også til med andre prosjekter, arbeid og drift HVORDAN VAR VEIEN UT I JOBB? Jeg hadde deltidsjobb i skranken på Karrieresenteret da jeg gikk på sosiologi. Jeg hadde aldri fått jobben jeg har nå, hadde det ikke vært for at jeg hadde jobbet her tidligere. Når det er sagt, hadde jeg heller aldri fått jobben i skranken hadde det ikke vært for at jeg hadde erfaring fra butikk og servicebransjen. Andre verv ved siden av studiet og nettverk var også avgjørende.

BRUKER DU UTDANNINGEN DIN I JOBBEN? Ja. Og nei. De endeløse sidene jeg leste opp og ned om Marx, Weber og Durkheim kan jeg ikke si at jeg bruker i jobben som rådgiver. Andre akademiske ferdigheter som refleksjon, å jobbe strukturert og det å kunne se situasjoner i kontekst er er viktige i rollen som veileder, men også når jeg jobber på prosjekter.

HVA ER RÅDET DITT TIL ANDRE SOM HAR STUDERT SOSIOLOGI OG SOM ØNSKER EN RELEVANT JOBB ETTER BACHELOR? Gjør sosiologistudiet gøy! Velg de fagene du synes er mest spennende og gjør research innenfor den bransjen du kunne tenke deg å jobbe i. Kanskje finnes det bedrifter som tilbyr deltidsjobb eller oppgavesamarbeid for studenter?

Skaff deg en deltidsjobb dersom du ikke har det. All erfaring er viktig og den første jobben din kan være veien til en mer relevant jobb. Bli også med i en studentforening. Det er sosialt, og gir også nyttige erfaringer som arbeidsgivere ser etter. Det er også lurt å oppsøke arrangementer med arbeidsgivere på campus for å finne ut mer om arbeidslivet. Sist, men ikke minst: benytt deg av Karrieresenteret før du står der med fullført bachelor og null fulltidsjobb. Jeg kan skrive under på at tre år går fort og at du ikke vil få mindre å gjøre. Lykke til!

56 Endring endelig innmat test.indd 56

04/06/2019 21:44

Foto: George A. P. Sekkelsten

ELLEN ANDERSEN KOMMUNIKASJONSRÅDGIVER, PÅRØRENDESENTERET I OSLO (PIO-SENTERET) BACHELOR I KULTUR OG KOMMUNIKASJON (2015) HVORFOR BEGYNTE DU PÅ KULKOM? Jeg begynte på Kultur og kommunikasjon (Kulkom) fordi jeg var interessert i alle kjerneemnene; psykologi, sosiologi, sosialantropologi og medievitenskap.

Jeg syntes kombinasjonen av disse var veldig spennende, og Kulkom gav meg muligheten til å utforske de forskjellige retningene og velge en fordypning etter et år.

HVA ER ARBEIDSOPPGAVENE DINE? Vi er få ansatte og selv om kommunikasjon er min hovedoppgave er jeg også en «potet» som gjør mye forskjellig. Kommunikasjon kan samtidig bety så mye forskjellig; fra arbeid i sosiale medier, nettsider og nyhetsbrev, som er faste oppgaver, til utforming av brosjyrer og plakater, og uttalelser til media. Ingen dag er lik. Jeg har også ansvaret for prosjektet PIO-Ung som er PIO-senterets satsning på barn og unge.

BRUKER DU UTDANNINGEN DIN I JOBBEN? Absolutt! Jeg bruker mye av den kunnskapen og forståelsen jeg opparbeidet meg gjennom studiene.

Både det faglige, og det som går mer på disiplin og studieteknikk (som kan overføres til arbeidslivet).

HVA ER RÅDET DITT TIL ANDRE SOM HAR STUDERT KULKOM OG SOM ØNSKER EN RELEVANT JOBB ETTER BACHELOR? Vær tålmodig! Hvis du ikke får drømmejobben med en gang – begynn å jobbe med ting som interesserer og engasjerer deg uavhengig av hvor relevant det er for studiene. Det kan bli verdifullt senere. Bruk også kontaktene dine fra Kulkom eller andre steder for å finne relevante jobber.

HVORDAN VAR VEIEN UT I JOBB? Jeg valgte å dra tilbake til Berlin etter jeg var ferdig med studiene – der hadde jeg vært på utveksling mens jeg gikk på Kulkom. Da jeg kom tilbake jobbet jeg i barnehage, mens jeg lette etter andre jobber. Etter et halvt år fikk jeg denne jobben – med bare bachelor.

Erfaringen fra barnehage ble veldig relevant da jeg nå jobber blant annet med barn og unge.

57 Endring endelig innmat test.indd 57

04/06/2019 21:44

58 Endring endelig innmat test.indd 58

04/06/2019 21:44

59 Endring endelig innmat test.indd 59

04/06/2019 21:44

MIN PHD

STANDARDISERINGENS BEGRENSNINGER Tekst: Lars E. F. Johannessen • Illustrasjon: Katja Henriksen Schia Standardiserte systemer blir stadig vanligere i helsevesenet. Systemene byr på nyttig forenkling, men iblant er de for enkle – og i verste fall kan de være til skade for pasientene.

Hvis du har besøkt en storbylegevakt de siste årene, har du sannsynligvis snakket med en «triagesykepleier». Triage er fransk for å sortere, og triagesykepleiere sorterer innkomne pasienter etter hvor mye det haster, med det formål å bestemme pasientens plass i køen til legen. Sorteringen innebærer raske vurderinger av mange og ukjente pasienter, og dersom sykepleierne overser kritisk sykdom, kan det få store konsekvenser.

For å lette sorteringsarbeidet har mange legevakter innført standardiserte triagesystemer, som steg-forsteg spesifiserer hvordan sykepleiere skal gå fram for å vurdere pasienter. Innføringen av slike systemer reflekterer en allmenn tendens i helsevesenet – der har man lenge sett et voldsomt driv mot å standardisere helsepersonells beslutningstaking.

OMSTRIDTE SYSTEMER Bruken av beslutningssystemer er omstridt. Forkjempere mener de sikrer effektive og evidensbaserte helsetjenester, mens kritikere hevder de fører til byråkratisering, homogenisering og såkalt «kokebok-medisin». Frontene kan være steile, og en respons har vært framveksten av en såkalt «standardiseringssosiologi» som forfekter en alternativ, empiridrevet tilnærming til spørsmål om standardisering. Utgangspunktet er at systemer kan ha ulike effekter i ulike settinger, og

oppfordringen er å gå åpent og empirisk til verks for å utforske hvordan de faktisk virker på helsevesenets bakkeplan.

Med inspirasjon fra standardiseringssosiologien har jeg i min doktoravhandling utforsket forholdet mellom standardisering og skjønn i triagesykepleieres arbeid.

Avhandlingen er basert på ni måneder med feltarbeid i en norsk storbylegevakt, der jeg fotfulgte og intervjuet sykepleierne i deres arbeidshverdag. Jeg har fokusert på bruken av det såkalte Manchester Triage System, som er det mest brukte systemet i Europa.

REGELMESSIGE AVVIK Overordnet finner jeg stor oppslutning om systemet – sykepleierne liker å bruke det som huskeliste, og som støtte i situasjoner der de er usikre. Samtidig finner jeg at sykepleierne regelmessig avviker fra systemet for å justere pasientenes prioritet. Det skyldes ikke at sykepleierne «jukser» eller favoriserer bestemte pasienter, men at systemet er for enkelt: Det tar ikke høyde for mangfoldet av problemstillinger hos dem som oppsøker legevakten.

Systemet kommer særlig til kort når pågangen er stor.

Jo flere pasienter sykepleierne må sortere, desto større blir behovet for nyanserte vurderinger. I enkelte tilfeller kan det være regelrett farlig å følge systemet. Det fanger for eksempel ikke opp pasienter med blodforgiftning. Hvis sykepleierne forholder seg slavisk til systemet, vil disse pasientene måtte vente i timevis på venterommet. Det kan få fatale konsekvenser.

60 Endring endelig innmat test.indd 60

04/06/2019 21:44

VANSKELIGE BALANSEGANGER Sykepleierne jeg fulgte mener derfor at man må bruke systemet med skjønn. Det er de ikke alene om – også leger og ledere forventer en viss skjønnsbruk. Sykepleierne er særlig forventet å oppjustere prioriteten til pasienter med farlige tilstander som faller mellom sprekkene i systemet.

Når sykepleieren ser behov for å nedjustere pasientens prioritet, er balansegangen vanskeligere. Systemet har en tendens til å overprioritere pasienter, så nedjustering er langt på vei forventet, særlig fra legehold.

Samtidig kan nedjustering være risikofylt. Akuttmedisinen er uforutsigbar, og man kan aldri helgardere seg mot at pasienter senere opplever alvorlig forverring. Og dersom slikt skjer i situasjoner der sykepleieren har fraveket fra systemet, står pleieren laglig til for tilsynsmyndighetenes hogg. Det gjør det fristende for sykepleierne å følge systemet, selv når det går imot deres faglige skjønn. Resultatet blir fort dårligere prioriteringer, der unødvendig mange gis høy prioritet og det blir vanskelig å identifisere de kritisk syke.

BEHOV FOR SKJØNN Funnene mine harmonerer med andre studier og taler for at det aktuelle systemet – Manchester Triage System – bør forbedres. Samtidig er det viktig å

huske at slike systemer aldri kan bli perfekte. Som filosofen Ludwig Wittgenstein har vist, er systemer og retningslinjer alltid forenklede versjoner av en kompleks virkelighet. Det vil alltid være pasienter og tilstander som systemene ikke har tatt høyde for, og som man må bruke skjønn for å fange opp.

Dette betyr ikke at standardiserte systemer er et onde.

De kan være nyttige hjelpemidler, så lenge de suppleres med kompetente helsearbeidere som vet hva de skal gjøre når systemene kommer til kort. Insisteringen på kompetanse er viktig i en tid der helsevesenet står overfor betydelige økonomiske utfordringer, og ledere og politikere kan være fristet til å bruke utførlige systemer som en unnskyldning for å ansette billigere og mindre kvalifisert arbeidskraft. Da blir det fort pasientene som må bære «omkostningene».

I tillegg til at arbeiderne bør ha kompetanse, bør de også gis rom til å bruke denne kompetansen. De bør med andre ord få lov til å bruke sitt faglige skjønn.

Utfordringen er at de som ikke bruker slike systemer selv, har for vane å insistere på at systemer skal følges, alltid. I vår kultur er vi jo vant til å tenke at det er bra å følge boka. Derfor trenger vi stadige påminnelser om at boka er en forenkling, og at den iblant kan bli for enkel.

61 Endring endelig innmat test.indd 61

04/06/2019 21:44

HVORDAN FUNKER FORSKNING? Tekst: Oda Archer og Marie Sannæss Hoelseth • Foto: George A.P. Sekkelsten

Hva gjør en praktiserende sosiolog som er ansatt på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS)? Socius ønsker å gi et innblikk i forskningen på instituttet, og tok derfor en prat med professor Marianne Nordli Hansen.

Marianne forsker på sosial ulikhet og er i dag prosjektleder for to forskningsprosjekter. Et studerer utviklingen av klasse- og lagdeling i Norge i et historisk perspektiv, med spesiell vekt på betydningen av akkumulasjon av formue og overføring av ressurser over generasjoner (HISTCLASS), mens det andre er opptatt av det som kalles «den nye arbeiderklassen» (UNPACK WORK). Hun har jobbet som forsker siden 80-tallet og sitter på kunnskap som kan gi oss studenter en bedre forståelse av forskningsprosessen. Først det mest åpenbare spørsmålet:

Hvordan går man i gang med et forskningsprosjekt?

– Man må ha forskningstemaer som interesserer en selv og være del av miljøer som diskuterer hva som kan være interessant å forske på. De praktiske sidene ved å igangsette et større prosjekt handler om å søke penger, og da er det selvfølgelig mye arbeid og planlegging rundt prosjektsøknader og problemstillinger.

Marianne påpeker at i de prosjektene som hun er prosjektleder for deltar også andre fra ISS, og trekker

frem Jørn Ljunggren som veldig sentral i arbeiderklasseprosjektet. I det andre har også Øyvind Wiborg, Magne Flemmen og Maren Toft deltatt i planleggingen av prosjektet.

Hvordan setter man sammen en forskningsgruppe?

– Jeg vil si at engasjement er det viktigste, altså at gruppen er satt sammen av mennesker som er selvdrevne og engasjerte i tema. Begge prosjektene jeg er med på nå er også i samarbeid med andre aktører, som Oslo MET, Universitet i Bergen og Institutt for samfunnsforskning (ISF). Både på instituttet og i disse samarbeidsrelasjonene så er det med folk som er interessert i og har jobbet med samme temaområde.

Kan studenter bidra til prosjektene?

– Ja, i forskjellige perioder har jeg holdt på med mange forskningsprosjekter hvor studenter har hatt en viktig rolle. At man kan få studenter involvert er noe av det som er fint med sånne prosjekter, men mitt inntrykk er at forskningen som foregår på instituttet er for dårlig formidlet ut til studentene. Det er synd for jeg har erfart at studenter ofte vil jobbe med prosjekter og at det er et samarbeid som gagner begge parter. Jeg mener derfor at det kunne vært vektlagt mer og de ansatte bør snakke mer om sine forskningsprosjekter og invitere studenter inn.

62 Endring endelig innmat test.indd 62

04/06/2019 21:44

Hvordan går man frem for å velge forskningstema?

– Begrunnelsen for En fullstendig oversikt arbeiderklasseprosjekover prosjektene på tet er i stor grad inspiinstituttet finner du under rert av de politiske forskning på instituttets sakene vi har sett ute i hjemmesider. verden. Prosjektbeskrivelsen begynner med Trump og Brexit, og noe av det som kanskje kan forklare disse hendelsene. For eksempel at arbeiderklassen ikke er blitt sett og hørt og derfor sies å ha mistet mye tillit til myndighetene og de politiske prosessene. Videre er det interessant å se om dette også foregår i Norge. En av grunnene til dette er at det har vært lite forskning på arbeiderklassen her i landet de siste tiårene.

Vil man helst undersøke noe som er lite forsket på?

– Ja, eller det er ikke nødvendigvis lite som er viktig, men at man kan bidra med noe som er nytt rundt spørsmål som er etablert som interessante. Man må på en måte skape seg et rom hvor man kan komme med et bidrag, innenfor et område som har stor samfunnsmessig interesse.

Hvordan går man frem for å angripe temaet metodisk?

– Tidligere når jeg har jobbet med prosjekter har det vært basert på kvantitativt materiale. I arbeiderklasseprosjektet jobber vi bredere med et større metodetilfang, som inneholder både intervjuer og etnografiske studier. Samtidig er det med noen medievitere som analyserer tekster i aviser og medier, og undersøker hvordan arbeiderklassen har blitt presentert i mediene. I tillegg til de kvalitative angrepsmåtene skal det gjøres analyser av registerdata, hvor vi ser på det statistiske. Hvem rekrutteres til denne klassen, hvordan er inntektsutviklingen, rekruttering til yrkesfag på skoler osv. Ideen er at disse kvantitative analysene skal informere de mer kvalitative tilnærmingene. Håpet er at dette tilsammen skal bli en helhetlig forståelse som går både bredt og dypt.

Hvordan går du frem med dine analyser?

– De skal forhåpentligvis bygge på registerdata fra den norske befolkningen, som er innsamlet over et stort tidsrom av myndighetene til forskjellige formål.

Det finnes opplysninger om inntekt, yrke, utdanning og ekteskap. Spørsmålet er, hvem er denne arbeiderklassen, og hvordan kan man beskrive dem demografisk?

Du sier at forskningsprosjekter tar utgangspunkt i interesse. Er det ofte slik at forskningen er bestilt, altså oppdragsforskning?

– Oppdragsforskning er en stor del av samfunnsforskningen i Norge, men ideen med universitetet er at det skal være muligheter til fri forskning. Det vil si at forskningen initieres av forskerne selv, selv om Forskningsrådet kan være en viktig finansieringskilde. Vi er mer uavhengige og forskningen er ikke drevet av interesser til oppdragsgivere, men av interessene og motivasjonene til forskerne. Dette kalles gjerne nysgjerrighetsdrevet forskning. Oppdragsforskning skjer i større grad på forskningsinstituttene, hvor oppdragsgivernes interesser i større grad driver forskningen.

Hva ønsker man med et forskningsprosjekt?

– For å si det litt banalt så ønsker vi jo å bidra med ny kunnskap og innsikt, og det tror jeg nok det klarer, så det er målet.

Hvordan formidler man forskningen?

– I praksis foregår det slik at man ofte skriver artikler og sender det til tidsskrifter. Det er en første mottakelse. Det er viktig å publisere for å formidle forskningsfunn. Å skrive og publisere i fagtidsskrifter er også det som bygger karriere for yngre forskere. I tillegg finnes det jo en slags offentlighet, og man vil jo gjerne bidra i denne offentligheten.

Hvordan foregår den avsluttende delen av et forskningsprosjekt?

– Forskningsrådet støtter de prosjektene jeg driver med nå i en tidsavgrenset periode, finansieringen tar altså slutt på et bestemt tidspunkt. Planen er å arrangere avslutningskonferanser. Likevel, jeg vil ikke si at det er noe som egentlig avsluttes. For å si det litt bredt så dreier prosjektene seg om forskning om sosial ulikhet, og det er jo ingen grunn til å tro at sosial ulikhet kommer til å være borte om ti år. Mitt syn er at spørsmål om sosial ulikhet bare blir viktigere fremover. Selv om disse konkrete prosjektene avsluttes så avsluttes jo ikke forskningen eller interessen for temaet.

63 Endring endelig innmat test.indd 63

04/06/2019 21:44

MIN BACHELOR

HVORDAN KAN VI FORSTÅ KUNSTIG INTELLIGENS? Tekst: Beatrice I. Johannessen • Illustrasjon: Katja Henriksen Schia Kunstig intelligens er et teknisk og komplisert fenomen som de fleste av oss er avhengig av medier for å forstå. Hvordan fremstilles kunstig intelligens i massemedier, og hvilke konsekvenser kan disse fremstillingene få for teknologiens fremtid?

globalt herredømme, tredje verdenskrig og atomvåpen, gir Karlsson konnotasjoner både til en våpenteknologi som kan føre med seg enorme ødeleggelser, og til den kalde krigen med dens konstante frykt for en ny verdenskrig. Slik gis KI en nærmest apokalyptisk innramming.

Kunstig intelligens (KI) har lenge fått stor offentlig oppmerksomhet, blant annet i nyhetsmedier, i tv-serier som Westworld, i filmklassikere som 2001: En romodyssé, Blade Runner og Terminator. Medier spiller en sentral rolle for hvordan vi forstår KI, og vår forståelse spiller en viktig rolle for hvordan vi handler overfor fenomenet – om vi eksempelvis møter det med åpne armer eller med frykt og tvil. Det er også viktig å merke at medietekster er selektive, og derfor aldri vil kunne framstille et fenomen på nøytralt og objektivt vis – enhver tekst vil alltid fremheve noe, og nedtone noe annet. Med dette som utgangspunkt, analyserte jeg hvordan KI representeres i norske riksaviser. Jeg gikk gjennom alle norske nyhetsartikler om KI fra det siste året, og valgte ut et knippe meningsartikler som jeg analyserte grundig ved hjelp av semiotisk teori. Jeg fokuserte særlig på hva slags tegn artiklene brukte, på hva slags konnotasjoner disse tegnene har, og på hvordan artiklene mer generelt representerer fenomenet KI. Basert på analysen kom jeg fram til tre ulike representasjoner, som jeg her vil framheve.

På et mer overordnet plan er trusselrepresentasjonen et uttrykk for en mer generell teknologisk pessimistisk diskurs. Teknologiske pessimister ser ofte på teknologien som problematisk – som noe som skaper mer problemer enn det løser – og argumenterer ofte for restriksjoner og regulering av teknologiens utvikling.

TEKNOLOGISK PESSIMISME: KI SOM TRUSSEL Den første representasjonen fremstiller KI som en trussel mot menneskeheten – som et våpen med potensielt forferdelige konsekvenser. I denne representasjonen oppfordres verdenssamfunnet til å regulere og begrense utviklingen av KI før det er for sent.

Et tydelig eksempel på denne representasjonen er en tekst av Ørjan Karlsson i Morgenbladet. Han advarer mot at teknologien kan utløse et våpenkappløp mellom stormakter, som på sikt kan resultere i tredje verdenskrig om vi ikke innfører nødvendige reguleringer. Ved å knytte KI til tegn som våpenkappløp,

TEKNOLOGISK OPTIMISME: KI SOM ET FANTASTISK GODE I rak motsetning til den forrige, fremstiller den andre representasjonen KI som noe så positivt at det nærmest kan virke for godt til å være sant – som en samfunnsgevinst vi ikke bør gå glipp av. Et sentralt eksempel er en artikkel av Morten Goodwin publisert på NRK Ytring. Goodwin framstiller KI som en potensielt fantastisk ressurs for menneskeheten, og bruker blant annet diagnostisering av hudkreft som et eksempel. Ved å benytte tegn knyttet til legevirksomhet og det medisinske feltet, fylles ikke bare KI med livreddende og livsviktig konnotasjoner, den fremstilles også som løsningen på feltets ”begrensede goder”.

Goodwin argumenterer også for at teknologien har uante muligheter også utenfor det medisinske feltet.

Teknologien kan være mye mer enn det vi kan forestille oss – kun fantasien setter grenser.

Denne representasjonen kan ses som et utrykk for en teknologisk optimistisk diskurs. Teknologiske nyvinninger forstås her som måter å forbedre verden på, der våre liv blir bedre på grunn av teknologien. Ut i fra et slikt ståsted, ses teknologi som løsningen på samfunnets problemer. Teknologiske optimister argumenterer ofte for mer tilretteleggelse for teknologisk utvikling, og for mindre restriksjoner.

64 Endring endelig innmat test.indd 64

04/06/2019 21:44

65 Endring endelig innmat test.indd 65

04/06/2019 21:44

HUMANISME: KUNSTIG UINTELLIGENS Mens de to foregående representasjonene ser KI som en mektig teknologi, fremstiller den tredje representasjonen KI som dum, uintelligent og ikke i nærheten av å kunne måle seg med menneskelig intelligens. Et godt eksempel er Peder Kjøs’ tekst Kunstig uintelligent i VG Helg. Kjøs bruker mennesket som målestokk og gullstandard, og fremstiller KI som en dårlig og mangelfull kopi av mennesket. Når Kjøs kan omtale KI som uintelligent, er det fordi han – og denne representasjonen mer generelt – operer med et intelligensbegrep som er tett knyttet opp til menneskers egenskaper. Mennesker har behov og vilje som gir omgivelsene og handlingene våre mening. KI mangler dette, mener Kjøs – dens handlinger utføres ikke for å dekke grunnleggende behov, den gjør bare det den er programmert til, uten å ha noen dypere forståelse for hvordan og hvorfor. Verden er meningsløs for KI, og fordi den mangler menneskets drivkraft vil den aldri kunne måle seg med menneskers potensial.

Denne representasjonen kan ses som et uttrykk for en humanistisk diskurs om teknologi. Humanisme viser til et perspektiv der mennesket og dets verdier står sentralt. Der den pessimistiske og optimistiske diskursen står på hver sin side i debatten om teknologens innvirkning, fokuserer den humanistiske diskursen i større grad på hvordan teknologier som KI ikke kan sammenlignes og nå opp til et menneskelig ideal.

SCIENCE FICTION SOM RESSURS OG MÅLESTOKK Et fellestrekk ved tekstene jeg analyserte, er at de ofte referere til science fiction-sjangeren. Siden de fleste av

oss har erfaring med denne sjangeren, kan den brukes som et grunnlag og en kulturell ressurs for hvordan vi kan forstå og snakke om teknologien. Artikkelforfatterne bruker typisk science fiction-sjangeren på to måter. For det første er den et referansepunkt eller en målestokk for å vurdere hvor langt vi er kommet med KI. Noen mener at det ikke lenger er snakk om science fiction, men science fact, mens andre sier at vi har langt å gå før vi nærmer oss fiksjonens fremstillinger. For det andre trekker forfatterne på en rekke kjennetegn ved sjangeren, som de så bruker for å tegne et bilde av dagens situasjon. Det er blant annet vanlig å referere til sjangerens representasjon av KI som en dystopisk trussel – enten for å advare om at dette kan bli en realitet, eller for å ”roe” leserne og forsikre dem om at det ikke er noen fare for at vi får se Terminator med det første. Slik brukes fiksjonssjangeren som en ressurs og målestokk for å gjøre KI mer kjent og forståelig.

«Slik brukes fiksjonssjangeren som en ressurs og målestokk for å gjøre KI mer kjent og forståelig» Representasjonene som utledes i denne teksten er basert på et relativt begrenset datamateriale, og det er derfor viktig med videre forskning på hvordan KI representeres i den norske medieoffentligheten. Slik forskning vil være særlig viktig fordi KI er et fenomen som bare vil vokse i omfang og betydning. Med grundigere innsikt i hvordan dette fenomenet representeres, vil vi også skjønne mer av hvordan mennesker forstår og handler overfor det.

66 Endring endelig innmat test.indd 66

04/06/2019 21:44

67 Endring endelig innmat test.indd 67

04/06/2019 21:44

4 Endring endelig omslag.indd 4

04/06/2019 21:52