Innledning

Vikingtiden (ca. 750 til ca. 1100) var en ekspansiv og innovativ epoke i de nordiske landenes historie. Handel, plyndring, krigføring og bosetting førte vikingene til nesten hvert et hjørne av Europa – og enda litt lenger. Vikingenes samfunn var militarisert. Det betydde at det ikke ble skilt mellom sivile og krigere, og at samfunnets ledere også var militære ledere. Alle frie menn hadde rett til å bære våpen, og de måtte kunne brukte dem. Å dø i kamp var en naturlig slutt for en mann den gangen. Vikingtidens samfunn var sentrert rundt den jordeiende bondestanden og bondens ideologiske verden. Selv gudene var idealiserte bønder med store gårder med kornåkrer, fe, folk og tjenere. Bøndene i Skandinavia ble dominert av en «aristokratisk» krigeroverklasse som i større grad enn andre forvaltet samfunnets idealer. Brudd med samfunnets normer og idealer førte til et ødelagt rykte, noe som ble ansett som verre enn selve døden. Disse normene var ofte knyttet opp til hvordan man forvaltet sin «ære». Ære fikk man først og fremst gjennom å oppfylle plikter man hadde til sine ledere, sine venner, sin familie og sin slekt. Begrepet var også knyttet til en velutviklet fatalisme innen norrøn mytologi. Denne fremmet troen på at den enkeltes skjebne var forutbestemt allerede fra fødselen av, og at det eneste man virkelig hadde kontroll på, var hvordan man som menneske møtte sin skjebne – spesielt i en konfliktsituasjon. I eddadiktet Vǫluspá (Volvens spådom) hører vi om de tre nornene – Urd, Verdande og Skuld – som sitter ved roten av verdenstreet Yggdrasil og vever menneskenes skjebnetråder. Trådene de bruker, er livet selv, og de vever alt som vil skje. Ingen hadde makt til å endre det som var vevd inn i nornenes billedvev – ikke engang gudene. Denne skjebnetroen kan ha gitt mening til ellers tilsynelatende meningsløs død. Det viktigste for en krigers ettermæle var derfor ikke nødvendigvis seier eller nederlag, men hvordan han oppførte seg når slutten kom. Skaldenes hylling av de få som oppfylte idealene, og deres foraktfulle ord om dem som ikke gjorde det, forsterket dette synet. Mottoet var at det var bedre å dø ung med ære enn å bli gammel uten ære. Det var knyttet ekstra sterke forventninger til samfunnets ledere, som i større grad enn andre måtte leve opp til de ulike idealene. De måtte være eksempler til etterfølgelse, og de skulle være sjenerøse mot venner og hensynsløse mot fiender. Tilgang til vakre våpen, til skip, vakre klær og smykker laget av sølv og gull var et bevis på at man levde opp til idealene. Og vikingene var villige til å reise langt og utfordre sterke krefter for å få tak i ære og gods.

I denne boken vil du finne et utvalg av slag, kampanjer og krigstokt foretatt av vikingene i perioden 750 til rett før 1100. Det kan være mange slag man savner, og en slik oversikt blir aldri komplett. Et av kriteriene er at det skal være samtidige kilder til begivenhetene. Det kan være avbildninger, runesteiner, skaldekvad eller utenlandske årbøker, brev og fortellinger. Sagatekstene regnes ikke som samtidskilder, men brukes med forsiktighet som grunnlag for en del av fortellingene dersom begivenhetene de omtaler, kan bekreftes av eller gjenfinnes i andre samtidige kilder.