Krigerens vei

Livet som kriger var hardt, farlig og ofte kort. Men for de aller fleste var krigerlivet noe de drev med på si, i felag, det vil økonomisk partnerskap, med venner og familie. Sesongplyndring vil man kunne kalle det. På våren og høsten var det jordbruk og matauk som gjaldt. Mange stilte også opp for kongene i leidangsoppbudet når de ble innkalt. Ellers var man alltid klar til å forsvare seg og sine. Symbolet på den frie mannen var sverdet, som han skulle forsvare seg og sine og sin ære med. Men for mange menn ble krigertilværelsen en permanent beskjeftigelse. Menn uten egen jord kunne vie sitt liv til krigstjeneste for stormenn, høvdinger og konger. Man kunne tjene gode penger på å delta i fremgangsrike kongers hird eller ved å leie seg ut til høystbydende. Ofte ble slike menn medlemmer av krigerbrorskap, som leide ut sine kollektive tjenester. Mange dukket opp i fremmede land i et forsøk på kare til seg et lukrativt utkomme.

Våpentrening fra tidlig alder var derfor en viktig betingelse for å kunne hevde seg som krigere i vikingtiden. Treningen begynte når guttene var fem-seks år gamle, og allerede i tiårsalderen skulle de kunne delta i idrettskonkurranser sammen med voksne. Ved 12 års alder var det forventet at de var fullt utviklede idrettsmenn. Barn og unge drev med idrettsleker for å herde kroppen og forberede seg til voksenlivets utfordringer, mens de voksne utøvde idrett for moro skyld og for å vedlikeholde kropp og kampkunnskaper. I Heiðarvíga saga, som trolig stammer fra 1000-tallet, men ble skrevet ned omkring 1200 sies det:

Det var væringenes [vikingene i øst] og nordmennenes sed å utøve leker om dagen og gå sammen for å brytes.

Islendingen Egil Skallagrimsson (ca. 910 til ca. 990) skal i en alder av syv år ha drept sin første motstander under idrettslek. Vikingtidens kampidretter ble utøvd av menn i alle aldre, og det kunne gå hardt for seg. Men slike utfall som vi ser i Egils saga Skalla-Grímssonar (Egils saga), tilhørte nok unntakene, for det var også viktig for en vikingkriger å kunne styre temperamentet sitt. Selv om idrettene nok kunne virke brutale for utenforstående, ble de utøvd etter bestemte regler og med stor respekt for motstanderens liv og lemmer. Det ble oppfattet som et angrep på motstanderens helgi (fysiske ukrenkelighet) dersom man bevisst forsøkte å skade ham under en kamplek. Det ble ansett som en lite verdig handling. Idrettenes hovedformål var på en forholdsvis ufarlig måte å trene opp de ferdighetene man hadde bruk for i virkelig kamp. Det ble forventet at en person av konge- eller høvdingslekt var overlegen andre menn i slike kampidretter, og at han viste frem styrken sin i fredelig og virkelig dyst med andre. I Saga Sigurðar jórsalafara,

Opp i otta og ut må han som vil røve liv og rikdom; sjelden får liggende ulv et lår eller sovende mann seier.

Hávamál (Odins tale), vers 58

Rikdom ble målt i sølv og gull i vikingtiden . vikingenes største slag Deler av sølv- og gullskatt fra Grötlingbo sogn på Gotland.

Eysteins ok Ólafs (Magnussønnens saga) i Heimskringla av Snorre Sturlason fra 1200-tallet er Sigurd Jorsalfare sitert på:

Jeg synes det er mye mer høvdinglig at han som skal være overmann over andre, er stor i flokken og sterk og mer våpenfør enn andre, og at han er lett å kjenne når der er mange folk sammen.

En stormann skulle synes både gjennom å bære vakre klær og fine våpen og ved å være sterkere og større enn andre, det var idealet. I eddadiktet Rígþula (Rigs ramse), som regnes å være fra vikingtid, fortelles det om opphavet til de ulike samfunnsklassene. Diktet gir innsikt i hva en vikingkriger burde mestre:

Der vokste Jarl opp i hallen, svingte skjold, satte strenger på buene sine, skjeftet piler, skjøt med flein [pil eller lett kastespyd] og frankiske spyd; red hester, hisset hunder, lærte å svømme, og sverdet drog han.

Treningen i ulike våpentyper og kampformer kunne foregå hjemme på gården under oppsyn av mer erfarne krigere, eller den kunne ha form av lek mellom jevngamle på leikvoller. Leikvoller var steder der lokalsamfunnene kom sammen, og der ungdom hadde anledning til å møtes og vise ferdighetene sine for hverandre. Ikke minst fikk de vist seg frem for høvdinger og stormenn som trengte mannskap på skipene sine og krigere til følgene sine. Inkludert i treningen var både forsvars- og angrepsteknikker. I Saxo Grammaticus’ bok Gesta Danorum (Danenes bedrifter) fra slutten av 1100-tallet fortelles det at krigerne i hirden til kong Harald Hildetann moret seg med å hugge etter øyenbrynene til hverandre. Den som blunket eller viste redsel når hugget kom, ble straks kastet ut av hirden. Nå er det ikke sikkert at denne typen trening fant sted i virkeligheten. Men beretningen forteller at krigernes mot og ferdigheter bare kunne opprettholdes gjennom realistisk og farlig våpentrening. I eddadiktet Vafþrúðnismál (Vavtrudnesmål), datert til vikingtiden, fortelles det at krigerne i dødsriket Valhall hver dag drepte hverandre i lek. Når det var middag, stod de opp igjen og red hjem. Dette var deres daglige trening i påvente av den store endekampen mellom gudene og jotnene:

Alle einherjer i Odinsgårdens tun dreper hverandre hver dag, faller i kampen, rir friske hjem, og sitter sammen som venner.

Livet hos Odin presenteres som et speilbilde av det virkelige livet – man trente daglig våpenkamp og drev fysisk fostring. Selv om rang var veldig viktig i mange sammenhenger, spilte det ikke noen rolle hvilket sosialt lag treningspartneren kom fra, så lenge han var en fri mann. Det var vanlig å ha flere treningsøkter om dagen. Den første, som foregikk om morgenen, skulle utføres på fastende hjerte. Etter endt dyst spiste krigerne sammen, noe som skulle understreke krigerfellesskapet og bidra til å styrke båndene mellom mennene. Det ble lagt vekt på at treningen hadde form av lek, men også at den var så realistisk som mulig. Man øvde ofte med skarpe våpen og full forsvarsutrustning. Dette var avgjørende for å lære våpnene og ikke minst rustningenes egenskaper å kjenne. Den anonyme forfatteren av Konungs skuggsjá (Kongespeilet), fra 1200-tallet, sier at menn trente nærstrid med hugg- og støtvåpen, og avstandskamp med kaste- og avstands - våpen som spyd og pil og bue. Han påpeker også viktigheten av å innta rikelig med

På en rekke skjelettfunn av nordiske menn fra Gotland, Syd-Sverige, Belgia og England er det registrert horisontalt inngraverte furer på fremre delen av fortennene. Det har vært spekulert på om disse mennene kan ha tilhørt en egen yrkesgruppe, for eksempel spesialiserte krigerkollektiver. Hodeskalle av vikingenes største slag en mann med filte furer i fortennene fra et gravfelt fra Kopparsvik ved Visby på Gotland. 17

væske under de daglige treningskampene. Vikingenes våpen

Vikingenes våpen

Vikingene brukte mange forskjellige typer våpen. Sverd, øks, spyd, slynge, pil og bue og skjold var blant våpnene en ung mann skulle beherske. Det var forventet av enhver fri mann at han bar våpen. Det var både en rett og etter hvert også en plikt. I Gulaþings lovi (Gulatingsloven), hvor de eldre delene stammer fra før år 900, fortelles det at enhver fri mann måtte ha spyd og skjold og i tillegg enten sverd eller øks. Bøter ble gitt om man manglet noe eller ikke hadde våpen. En øks var det første en ung mann skaffet seg. Den var ganske billig og kunne brukes både som redskap og våpen. Sverd kunne være et kostbart våpen, og det å bære sverd var et symbol på at en eide land og hadde andre menn i sin tjeneste. Var man en fri bonde, måtte man eie et sverd – selv om det var et dårlig sverd. Mange sverd fra vikingtiden var dårlig smidd og lite egnet til bruk i krig. Andre var laget av mestersmeder og hadde hjalt dekorert med både gull og sølv. Spydet var det viktigste våpenet i krig. Det hadde stor rekkevidde. Med det kunne en fiende spiddes før han nådde frem til deg, eller det kunne kastes. Alle hadde derfor spyd. Til å forsvare seg brukte vikingene både runde, flate, fargerike skjold laget av tre og skinn og – etter hvert – avlange, dråpeformede skjold. Det ble oppmuntret til at man skulle beherske våpenbruk med både høyre og venstre hånd. Å bli såret i våpenarmen var et sannsynlig resultat av enhver krigssituasjon. En kriger som kunne skifte våpenarm i kamp, var en farlig motstander. Når man øvde spydkasting, ble det ofte brukt et skaft uten jernspiss. Et slikt spyd var velegnet når man trente på å gripe spydet i luften og kaste det tilbake. I Brennu-Njáls saga (Njåls saga) fanger Gunnar på Lidarende (d. e. 950) et spyd og returnerer det så hardt at det går gjennom brynjen og kroppen på motstanderen og ned i jorden. Et overdrevent bilde, men samtidig et ideal. En god spydkaster kunne også kaste spyd med begge hendene samtidig. Bueskyting var også en vanlig og sentral våpenidrett. Den mest kjente bueskytteren i norsk historie, Einar Tambarskjelve (d. ca. 1050), kunne skyte så hardt at en pil uten spiss gikk gjennom en oppspent, rå oksehud. Flere vikingkonger var selv mesterskyttere. Både Einar og Gunnar er idealiserte skikkelser, men gjennom deres eksempel ble viktigheten av ferdighetene understreket. Bryting var også en viktig ferdighet. Av bryting fantes det to typer: vanlig ryggtak og glíma. Ved ryggtak tok motstanderne hverandre om livet med hendene festet på motpartens

Sverdet var symbolet for den frie mannen, og vikingkrigerens fornemste våpen. Samling av praktsverd. Fra venstre 1: Sverd av type E fra 900-tallet fra ukjent gård i Innlandet 2. Sverd av type T fra Kosgården i Åsnes i Innlandet. Datert til siste del av 900-tallet. 3. Godt bevart sverd fra Korsødegården i Stange, Innlandet. Funnet er datert til tidlig middelalder. Sverdet har en runeinskripsjon som lyder «Audun gjorde meg, Åsleik eier meg». 4. Praktsverd fra Langeid i Agder fra 1000-tallet. Med sine kristne symboler er det trolig av angelsaksisk opprinnelse. Ligger nær type Æ sverd i utforming. 5. Praktsverd med gripedyrsinnlegg av type 1 fra Tjeldsund i Steinsvik i Nordland. Datert til ca 800. 6. 19 vikingenes største slag Enegget praktsverd med bronsehjalt av type C fra 800-tallet. Funnet i Byberg ved Sola. 7. Praktsverd av type E fra 800-tallet. Funnet i Vikja i Sunnfjord.

Øksen var opprinnelig både et redskap og et våpen. Etter hvert kom det spesialiserte krigsøkser. 1. Liten breiøks type M2 med gulldekor fra Botnhamn i Lensvik, Troms. Datert til 1000-tallet. 2. Dekorert praktøks fra Bjerringhøj, Mammen, Danmark med anlegg av sølv og gull. Type L. 3. Stor Breiøks fra Langeid i Agder fra 1000-tallet. 4. Breiøks med kors fra Ludvigshave, Vesterborg sogn, Danmark.5. Enkelt dekorert håndøks, type A fra Gjermiundbufunnet på Ringerike, datert til siste del av 900-tallet.

rygg. Målet var å kaste motparten i bakken uten å bruke knep. I kampsituasjoner mann mot mann måtte man vite hvordan man raskt kunne få lagt motstanderen i bakken om det ble håndgemeng. I glimabryting tok man tak med høyre hånd i motstanderens bukselinning, mens venstre hånd kunne brukes fritt. Det gjaldt så å få motstanderen ut av likevekt og kaste ham i bakken. Dette kunne skje ved forskjellige raske knep, ofte med hjelp av beina, men også med hendene. I kildene hører vi også om enkelte balanseøvelser. Dette kom godt med under kamp på skip og i ulendt terreng. Den mest populære leken var å gå eller løpe på årene på et skip under roing. Saxo Grammaticus sier i Gesta Danorum om kong Harald Gille (1103–1136) at han pleide å løpe på årene fra akterstavnen til fremstavnen og tilbake til akterstavnen på den andre siden. Men den som kanskje er mest kjent i sagaene for denne kunsten, er kong Olav Tryggvason (d. 1000). Løping var også en vanlig idrett. Det å kunne ta seg fort frem over lengre avstander, gjerne med våpen og utrustning, var en vesentlig egenskap for en kriger. Snorre forteller i Heimskringla at kong Harald Gille kunne løpe like raskt som en hest. Også hopp var vanlig, og opptrer særlig i skildringer av stridshandlinger. Det var viktig å kunne hoppe unna motstandernes våpen. Vi hører om lengdehopp fremover og bakover, lengdehopp med stav, høydehopp og hopp ned fra høye steder. I Njåls saga fortelles at Gunnar på Lidarende kunne hoppe høyere enn sin egen høyde i full krigsrustning, og like langt bakover som fremover. Samme saga påstår at Njål Torgeirssons (d. ca. 1010) sønn, Skarphedin, med vinterklær, øks og skjold hoppet ca. 5,7 meter over en elv. I svømming kunne man konkurrere om å svømme lengst eller raskest. Det var også vanlig å konkurrere om å svømme lengst under vann, dykke og holde hverandre under vann. Odd Snorresson munk forteller i Óláfs saga Tryggvasonar (Olav Tryggvasons saga) fra 1190-tallet at Olav Tryggvason kunne svømme under vann med brynje på og til og med ta den av seg under vann. I sjøslag eller ved kryssing av elver og vann kunne dette være avgjørende kunnskap for en kriger.

Ute i vikingtokt møtte vikingene også store hindringer som befestninger og borger. Dette var noe man hadde liten erfaring med fra Skandinavia, men enkelte hadde også kunnskap om hvordan slike anlegg kunne erobres. På en runestein (Sö 106) fra Sverige finner man denne inskripsjonen:

Alrik, Sigrids sønn, reiste denne stein etter sin far Spjut. Han hadde vært vesterut og nedbrutt og nedkjempet borger. [På sin] ferd han kunne [mestre] alle befestninger.

Vikingenes krigskunnskap var allsidig og praktisk orientert. Den baserte seg på både kollektiv erfaring og personlig ervervet kunnskap fra realistisk trening og fra virkelig kamp med andre. Den hadde et tydelig formål, som var å gjøre en mann i stand til å leve opp til den norrøne æreskulturens idealer.

Hvordan sloss vikingene Vikingene foretrakk å kjempe i relativt tette formasjoner strakt ut i en linje. I en slik formasjon dro man nytte av å kunne kommunisere med sidemannen og av at skjoldene kunne gi en ekstra beskyttelse ved å overlappe hverandre. På slagmarken stilte vikingene seg ofte opp i en lang linje bestående av fem til åtte mann i dybden og tre mann pr. to meter. En linje kunne bestå av flere fylkinger, som er enheter som kjemper sammen. En fylking kunne igjen være oppbygd av flere kolonner. En kolonne kunne bestå av 30 mann, seks mann i bredden og fem mann i dybden. Antallet tilsvarer et normalt skipsmannskap, men kunne sikkert variere avhengig av størrelsen på mannskapet. Fordelen var at mennene kjente hverandre godt, var vant til å kjempe sammen og var relativt likt utstyrt. Når en hær hadde flere underledere, noe som var normalt, ville disse ha ansvaret for hver sin fylking, mens kolonnen kunne bli ledet av styrmannen på skipet. Fylkingene kunne møtes i endene slik at de samlet utgjorde en fullstendig linje. Den øverste lederen stod som regel alltid i den midterste fylkingen. Denne typen formasjon beveget seg sakte og var velegnet til forsvar, men ikke så god hvis man ville angripe en annen hærs linje. Da brukte man ofte frittstående kolonner. De kunne storme en linje ved å bruke en taktikk som kalles for svinefylkingen.

Svinefylkingen oppfattes gjerne som vikingens foretrukne angrepsform. Den var beregnet på å splitte fiendens forsvarslinje og skal ha vært en kileformasjon. I Nord-Europa og Norden har kile-angrepsformasjoner lange tradisjoner. Germanernes og frankernes fremste angrepsformasjon var nettopp å angripe i kileformasjon. Formasjonen er imidlertid ikke en kile i utgangspunktet. I virkeligheten snakker vi om en nærmest kvadratisk formasjon: Med for eksempel 400 mann blir det 20 mann i bredden og 20 mann i dybden. En slik formasjon vil under et hurtig angrep danne en rektangellignende kile. I bevegelse vil avstanden mellom mennene alltid være minst dobbelt så stor som under stillstand. Under et stormangrep vil flankene på formasjonen naturlig holde noe tilbake, da disse vil møte motstandere både i front og på sidene, dette bidrar til at angrepet får en kileform. En som ser på slaget fra avstand, vil oppfatte kilen som den reelle slagordenen. Det er mest sannsynlig en slik form for angrepsformasjon som vikingene benyttet seg av, og som av ettertiden har fått betegnelsen svinefylking.

Når alle diplomatiske samtaler var sluttført og det ikke var kommet til enighet om overgivelse for en av partene, startet slaget. Da ble det blåst i horn og lurer, og krigerne slo på skjoldene sine for å signalisere at de tok imot fiendens utfordring. Så ble det gitt ordre om å angripe eller om å skyte mot fienden. Alle som hadde slike våpen, kastet og skjøt alt de kunne inn over fienden, og de aller fleste slag ble avgjort i denne fasen. Når en av partene endelig angrep, kom de

snart for tett på til at de kunne bruke kasteog avstandsvåpen effektivt uten å risikere å treffe sine egne. Da var det ofte mann mot mann, men de som klarte å holde linjen sin samlet, kunne samarbeide og dermed stå seg bedre mot hugg og stikk fra spyd og økser. Så bølget slaget frem og tilbake til en av partene ga seg, eller til en av lederne ble drept.

Slaget ved Bråvalla

Når: Ca. 750

Hvor: Enten Bråvalla i Östergötland eller Bråvalla Hed i Småland, Sverige Resultat: Seier for svear og vestgøter

Stridende: Svear, vestgøter og nordmenn vs. daner, østgøter, saksere, slaver og livlenderne Befal og ledere: Sigurd Ring, Ole, Regnald, Vivill, Inge, Tryggve, Erikssønnene vs. Harald Hildetann† Brune†, Hede, Hake† Tap: Ukjent, men mange

Kildene til slaget

Harald Hildetann var en legendarisk konge av Danmark, Norge, Vendland og Sverige fra første halvdel av 700-tallet. Harald Hildetann er nevnt i mange forskjellige kilder, men historien om hvem han var tilhører det nordiske legendematerialet. Han er mest kjent for å ha iscenesatt slaget ved Bråvalla. I Oseberggravens skattkiste av levninger fra tidlig vikingtid finner vi bruddstykker av denne historien bevart på billedvev. Men det er fra litteraturens verden vi har den fremste beskrivelsen av de dramatiske begivenhetene som trolig fant sted i første halvdel av 700-tallet. Kvadene og fortellingene om slaget ble overlevert fra munn til øre gjennom generasjoner før de ble skrevet ned en gang omkring 1185 av blant andre den danske lærde Saxo Grammaticus (ca. 1160 til ca. 1220) i verket Gesta Danorum (Danenes bedrifter). I denne boken forteller Saxo at hans fremste kilde til slaget er skalden Sterkodder, som er den eldste skalden vi kjenner til fra norrøn tid. Han kjempet visstnok selv i slaget på kong Rings side. Slaget omtales også i den legendariske sagaen Hervarar saga ok Heiðreks (Hervors og Heidreks saga) fra slutten av 1200-tallet og Sögubrot av nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi (Bruddstykker av sagaer om fortidige konger i Dane- og Sveaveldet). Slaget er også omtalt i Bósa saga ok Herrauðs (Sagaen om Bosi og Herraud), en fornaldersaga skrevet ned rundt år 1300. En fornaldersaga er en legendarisk saga med innhold fra den norrøne tiden før Island ble bebodd og de føste islendingesagaene ble skrevet ned. Herraud og Bosi deltok i slaget på kong Harald Hildetanns side og var blant de overlevende. Slaget og personer som deltok, nevnes også i Chronicon Lethrense (Lejrekrøniken). Det er en kort krønike fra Danmark skrevet på latin på 1100-tallet. Den omhandler legendariske opptegnelser om de tidligste kongene i Danmarks historie.