Slaget ved Bråvalla

I spydets dans skal du stråle

Slaget ved Bråvalla mellom sveakongen Sigurd Ring og danenes konge Harald Hildetann stod for vikingtidens mennesker frem som en av de mest myteomspunne og definerende hendelser i den norrøne krigerkulturens kollektive bevissthet. Slaget ved Bråvalla definerte begreper som ære, mot og kongeideologi. Fortellingene om slaget ble i århundrene etter formidlet til menneskene i kretsen rundt konger og høvdinger i Skandinavia. Det er i dag usikkert nøyaktig hvor Bråvalla lå. Hervors og Hedreks saga omtaler slagstedet som Brávelli í eystra Gautlandi, altså Bråvalla i Östergötland, og i Sögubrot skal slaget ha stått «like sør for Kolmården, der det heter Bråvik», i det som trolig er dagens Bråvalla Hed i Småland. Det siste støttes av Saxo Grammaticus, som avslutter sin beskrivelse av slaget med ordene «Et hic quidem belli Brawici finis» (Og slik ender Bråvikens krig). Vi må nok nøye oss med ikke å vite helt sikkert hvor slaget stod.

Kvinner i kamp

Hos Saxo Grammaticus, som denne bokens fortelling tar utgangspunkt i, ramses det opp en rekke krigere fra hele den norrøne verden som deltagere. Til og med fra Island, selv om den øya ikke var bebodd da slaget stod. Dette forteller oss at Saxos verk var et levende dokument hvor ting ble trukket fra og lagt til. Noe av det mest interessante med fortellingen er at det er her vi hører om alle kvinnekrigerne som skal ha eksistert blant vikingene. Hos Saxo er krigerkvinnene faktisk så tallrike at han ser

seg nødt til å forklare leseren hvorfor. Han sier i boken at han vil redegjøre for hvordan enkelte kvinner oppførte seg i fortiden:

I gamle dager fantes det blant danskene kvinner som kledde seg ut som menn og brukte omtrent hvert øyeblikk av sin tid på kamptrening for ikke å risikere at luksuslivets sykdom skulle tappe all saften ut av deres tapperhet …

Blant de danske hærførerne finner vi krigerkvinnene Hede og Visna og Vebjørg. På kong Rings side nevnes det blant annet kort at Gerd den glade kjempet for ham sammen med en gruppe krigere fra Värmland. Saxo skrev på latin og var inspirert av klassiske tekster, og mange av kvinneskikkelsene hans har klassiske forbilder som bl.a. amasonene. Men Saxo bygde også på islandske kilder. Han sier selv at han har kopiert mye av materialet i sine fremstillinger, og da spesielt fra heltediktningen i Eddukvæði (Den eldre Edda), som stammer fra en fortellertradisjon tilbake til 700-tallet. Handlingen i disse kvadene er stort sett lagt til folkevandringstiden (ca. 400–550 evt.) og merovingertiden (ca. 550–750 evt.) og er bevart i islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Eddadiktene og mange sagaer må imidlertid tolkes som allegorier som formidler moral i form av lignelser, heller enn faktiske hendelser. Mange av krigerkvinnene i Saxos fortelling må i hovedsak ses på som oppdiktede figurer. Det utelukker likevel ikke muligheten for at enkelte av historiene har en historisk opprinnelse, og at enkelte kvinner fra høyere samfunnssjikt kan ha opptrådt som krigere i Norden i vikingtiden.

Opptakten

Da Harald Hildetann ble gammel, visstnok hele 150 år og blind, innså han at han var i ferd med å dø sottedøden og derfor ikke ville komme til Valhall. Han foreslo da for sin brorsønn og lydkonge, den svenske kong Sigurd Ring, at de skulle utkjempe et stort slag. Som kampplass valgte de hedene ved Bråvalla, midt mellom de to rikenes sentrum. Haralds håp var å dø ærefullt i kamp.

Mot hverandre på slagmarken ved Bråvalla skulle det ha stått nærmere 200 000 krigere, hvorav mer en 42 000 ble drept. Det er selvfølgelig ikke mulig rent demografisk, og slike tallbenevnelser er nok først og fremst ment å bety «mange». Og vi må anta at det var mange deltagere. I hvert fall ble det i den nære ettertiden regnet som et av de største slagene som noensinne var blitt utkjempet i Norden. En av grunnene til det er at kongene innkalte krigermannskaper fra alle sine lydkonger og allierte over hele Skandinavia. Krigere fra hele Danmark og Sverige ble støttet av grupper fra Viken, Telemark, Trondheim, Møre, Jæren, Sogn og Båhuslen i Norge. Spesielt blir krigerne fra Telemark hyllet for sitt kampmot. De fleste av nordmennene stod på kong Rings side i krigen.

Saxo Grammaticus forteller om kong Rings forberedelser at kongen selv ledet hæren over land til slagfeltet, mens en mann ved navn Ole styrte flåten på «2500 skip». Mange kom nemlig sjøveien til slagstedet. Svenskene og gotlendingene hadde gunstig vind og gode værforhold og ankom Bråviken først. De kunne dermed velge seg det strategisk gunstigste stedet å fylke.

Da landhæren kom, var det kong Ring selv som viste de ulike gruppene hvor de skulle stå. Fremst plasserte han de beste og best utrustede krigerne og satte hærførerne Ole, Regnald og Vivill til å lede dem. På flankene, i en stor bueform bakover, stilte han resten av hæren. Den høyre flanken ble ledet av to menn kalt Inge og Tryggve. Erikssønnene ledet den venstre flanken. Bak linjen plasserte han slyngekastere.

Danskene hadde hatt motvind og ankom først mange dager senere. Med seg, sier Saxo, hadde de – i tillegg til store styrker fra Danmark – flere tusen saksere, estere og latviere og en stor kontingent bevæpnede slaver. Sigurd Ring befalte sine styrker å være tålmodige og vente til Harald var blitt plassert i vognen sin, i skyggen av sine krigsfaner, midt i fylkingen, før han lot krigshornene blåse.

I fortellingen er det tydelig at kong Ring representerer den rettferdige, ungdommelige makt, som var påtvunget en kri g. Harald er den syke, gamle mannen som tvang sine undersåtter til å kjempe for en egoistisk sak. I tillegg brukte Ha rald slaver som soldater, noe som ikke kun ne oppfattes som annet enn en hån mot de frie krigerne på Rings side. De kunne nå risikere å lide den vanskjeb nen å falle for en slaves hånd og dermed ikk e oppnå den ære som krigen normalt brakte med seg. I kong Rings tale til soldatene sine før slaget er det nettopp forakten for den sammenraskede hæren til Harald det pekes på, samtidig som nordboernes overlegenhet overfor frem mede folkeslag som germanere og slavere frem heves.

Harald Hildetann kommanderte ikke hæren sin selv. Den oppgaven hadde en mann ved navn Brune fått. Brune stilte hæren opp i en kileformasjon, sier kildene. Dette skulle være den legendariske svinefylkingen som Harald Hildetann hadde fått kjennskap til av Odin, og som hadde brakt ham utallige seirer på slagmarken. Den høyre flanken ble ledet av krigerkvinnen Hede, mens en mann ved navn Hake ledet den venstre. Krigerkvinnen Visna bar Haralds merke. Dette er trolig nok et eksempel fra fortelleren på å umandiggjøre Haralds hær og tydeliggjøre forakten for den. Harald hadde sunket så dypt at han måtte stole på kvinner, slaver og fremmede folkeslag. For ordens skyld: Det er også nevnt en kvinnekvinnekriger i Rings hær, Gerd. Men hun var ingen sentral leder slik som kvinnene hos Harald.

I talen sin til hæren klaget Harald over utakknemligheten som Ring hadde vist ham etter at Harald hadde gitt ham riket sitt i gave. Denne respektløsheten overfor Harald hadde tvunget ham til å gå i krig. Ring viste nemlig ingen medlidenhet med en gammel mann, klaget han, og sa så at Ring var som en fremmed for ham nå. Harald minte deretter danskene på at de alltid hadde vunnet berømmelse i krig mot fremmede folkeslag og var vant til å herske over sine naboer. Nå måtte de ikke finne seg i at en så stor og strålende bragd ble ødelagt av Rings frekkhet. De måtte ikke tillate at det riket som han hadde vunnet i sin ungdom, nå ble fratatt ham i hans alderdom. Så gjallet stridslurene på begge sider.

Slaget

I boken sin skriver Saxo at det var som om himmelen falt ned på jorden, skog og sletter

sank ned i avgrunnen og alt ble blandet med hverandre da slaget startet. Urtidskaoset var vendt tilbake, og det guddommelige og menneskelige virvlet sammen i en rasende storm og dro hverandre ned i avgrunnen. Piler og spyd med skarpe spisser av jern for over himmelen og formørket solen. Sammen med slyngekasternes steiner spredte de død blant krigerne på valen. Deretter begynte en nærkamp med jernbeslåtte klubber, økser, spyd og sverd, og blodsutgytelsen kulminerte. Fremst i kong Rings fylking stod skalden Sterkodder. Han felte mange av Haralds hirdmenn og hugg den høyre armen av krigerkvinnen Visna, som bar Haralds krigsbanner.

Merket, eller krigsbanneret, var nesten alltid det fremste målet for en fiende. Det representerte lederen og dermed også hærens vitalitet og evne til å kjempe. I tillegg til lederen var merkesmannen den krigeren som var best beskyttet og hadde den beste rustningen. Sterkodder felte så Hake, den tapreste av alle danske krigere, men ble selv så såret at han ble slept ut av slagtummelen med den ene lungen hengende ut av brystet, halsen halvveis skåret over og en finger hugget av på høyre hånd. Sterkodder hadde også vært vitne til hvordan den unge skjoldmøya Vebjørg hadde felt kjempen Sote og så i blodrus egget andre til å møte henne. Da hadde telemarkingen Thorkel gjennomboret henne med en pil.

Den største og beste av alle Haralds kjem per va r friseren Ubbe. Han var en kjempe av en mann og hadde rukket å felle 25 og såre 11 av Rings krigere før han angrep den fremste fylkingen og hugg seg vei gjennom den og inn mot der det var tettest med krigere – og der kongen selv oppholdt seg. Det var like før fylkingen brast og Rings hær tok til flukt. Da omringet en gruppe svenske krigere Ubbe og terget ham uten å komme for nær. De holdt seg på behørig avstand samtidig som de gjennomboret ham med til sammen 184 piler før han sank sammen. Ubbes fall innledet et stormangrep på danskene fra en gruppe trøndere og menn fra Dalarna. De ble støttet av bueskyttere fra Gotland. Gotlendingene var utrustet med langbuer med en slik kraft at de gjennomboret fiendens skjold, hjelm og brynjer «som om de gikk nakne», sier Saxo.

Angrepet gjorde store innhugg i den danske hæren, og Harald hørte misnøyen bre seg gjennom rekkene av menn. Sittende i sin krigsvogn beordret han Brune til å finne ut hvilken krigsformasjon Ring brukte. Brune, som nå satt som kusk på vognen klar til å rømme slagfeltet, fortalte at Ring brukte en kileformasjon. Harald skjønte da at krigslykken hadde snudd. Odin hadde avslørt svinefylkingens kunst for kong Ring, slik han tidligere hadde gitt den til Harald. Harald strakte så armene i været og bønnfalt Odin om å la ham få denne siste seieren. Til gjengjeld skulle han vie alle de falne sjeler til ham. Odin var en selvisk gud, og han trengte krigere til endekampen Ragnarok. Normalt ville Haralds offer ha vekket gudens interesse. Men Odin, som nå hadde tatt bolig i Brunes feige skikkelse, lot seg ikke påvirke av Haralds bønn, men dyttet kongen ut av vognen. I fallet rykket han til seg Haralds stridsklubbe, slo den i hodet på kongen og drepte ham med hans eget våpen. Da Ring hørte at Harald var død, ba han krigerne stanse kampene. Så ble det inngått en fredsavtale med de overlevende lederne for Haralds hær.

Etterspill

Rundt Harald Hildetanns vogn lå det falne krigere i så store hauger at de dekket hjulene og noen steder var på høyde med vognkarmen. I denne elven av blødende lik sank kongens knuste kropp til bunns og ble ikke funnet igjen før to dager senere. I stedet for å håne og skjende sin falne motstanders kropp, viste Ring Harald Hildetann stor ære i døden. Liket ble lagt på Haralds vogn, og Ring lot sin egen hest utruste med et rikt dekorert seletøy og spente den for. Han ga den som offer til Harald. I en symboltung seremoni, i både de seirende og de slagne krigernes nærvær, hyllet Ring nå Harald. Han ba den døde kongen ri gangeren til dødsriket i spissen for alle som falt i slaget, og be Odin om en verdig bolig til alle, venn så vel som fiende. Detter ble Harald lagt på et likbål, og danskene ble befalt å la sine beste, gullprydede skip følge kongen på bålet. Da ilden hadde tatt tak, gikk Ring rundt blant de sørgende stormennene og ba dem ofre gull og våpen på bålet til Haralds ære. De brente knoklene av kongen ble så lagt i en urne og brakt til Lejre på Sjælland, hvor de ble hauglagt på kongelig vis sammen med Haralds hest og våpen. Saxo sier:

Den enorme æren som kong Ring viste sin slagne fiende gjorde at danskens hat ble til kjærlighet for han.

Foregående oppslag: I talen sin til hæren klaget Harald over utakknemligheten som Ring hadde vist ham. Denne respektløsheten hadde tvunget ham til å gå i krig. Foto: Kasia Skrzypek, FotoForge.

Harald ble lagt på et likbål, og stormennene ofret gull og våpen på bålet til Haralds ære. Foto: Kasia Skrzypek, FotoForge.

Slagets betydning

Det historiene og legendene om slaget ved Bråvalla egentlig handler om og oppsummerer – og som forklarer hvorfor den ble et så sentralt motiv bl.a. på teppene fra Osberggraven – er de idealene vikingtidens krigerkultur satte høyest: ordholdenhet, offervilje for sin leder, heltemodig kamp til døden og respekt for de falne. Samtidig forteller den om oppførsel man måtte styre unna, om man ikke ville tape ære. Krig uten mening, krig for egen vinnings skyld og hovmot var noen av dem. Man kan på mange måter si at slaget ved Bråvalla representerer det mytologiske og filosofiske grunnlaget for krigerideologien blant vikingene. Det setter standarden for høvelig oppførsel og de idealer som ble oppfattet som positive.

I Osebegrgraven fra 834 ble det funne en rekke fragmenter av fargerike bildevev som en gang utsmykket gravkammeret i haugen. Blant disse finner vi også fortellingen om slaget ved Bråvalla. I denne sentrale scenen ser vi den gamle kongen Harald Hildetann bli ført ut på slagfeltet i sin vogn omgitt av sine krigere. Vi ser berserker i sine dyredrakter. Kvinnekrigere eller valkyrjer er også tilstede i stort monn for å hente de ærerike falne til Odin i dødsriket. Illustrasjon: Stig Saxegaard/Marianne Vedeler, KHM.

Midt i november 844 kom det til et avgjørende slag mellom vikingene og muslimene 54 vikingenes største slag utenfor landsbyen Tablada. Da hadde vikingene plyndret landet i 42 dager. Foto: Bartek Janiczek, Rekografia.