Kildene

Vikingene har etterlatt seg mange spor til sitt krigerske liv. Viktige biter er arkeologiske funn, som våpen, skjeletter, skip og andre rester. De kan fortelle oss hvilke våpen de brukte, skipstyper og hvor de har oppholdt seg. Men de kan ikke fortelle oss noe om hvorfor de dro ut på plyndring og bedrev krigføring, eller hva de gjorde dit de kom. Til det trenger vi fortellende kilder som skrift eller bilder. Disse kan vi dele inn i to ulike kategorier: De som er laget av dem selv, og de som er laget av andre. De beste kildene er ofte de kildene vikingene skapte selv: skaldekvad, tekster eller bilder på runesteiner og andre gjenstander. Viktige kilder til vikingene er historiene som er bevart på Island: sagaene. De mest berømte er de mange kongesagaene som de islandske historikerne skrev ned mellom 1100-tallet og 1400-tallet. I dem tar de leserne med på plyndringsog erobringstokt rundt i hele den kjente verden. Det er en overflod av konflikter, blodige slag og spennende hendelser. Men siden forfatterne levde over 200–300 år etter hendelsene de skriver om, er det ikke samtidskilder. Sagaforfatterne var dessuten kristne. Dermed er det usikkert om alt de skrev, er sant. Det kan være farget av deres religion. Når en historiker forsøker å sette sammen puslespillet om vikingene og ønsker å bruke sagaene som kilde, må han eller hun stille en rekke spørsmål. Er det andre kilder som sier det samme som

En av de viktigste kildene til vikingtiden er arkeologien. Konservator Vegard Vike med hodeskalle fra Ålgård i Sørum kommune i Norge, datert til 900-tallet. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty.

disse? Hvis det er det, styrker det kildenes troverdighet. Men da må man også finne ut hvilken tekst som er den eldste. Kanskje er de andre kildene bare kopiert? Det er derfor viktig at historikeren prøver å finne den eldste kilden. Slik graver man seg så langt tilbake som mulig. Man må også spørre seg selv hvorfor disse historiene ble skrevet. For eksempel var den mest kjente av alle sagaforfattere, Snorre Sturlason, i tjeneste hos Skule jarl, et viktig medlem av den norske kongefamilien, da han skrev om kong Håkon Håkonssons forgjengere i sin bok Sögur Noregs konunga (Norges kongesagaer), også kalt Heimskringla. Kanskje skrev han sagaene på oppdrag fra Skule eller kongen? Kanskje la han noe til eller pyntet på de historiske fakta for å behage Håkon? Eller kanskje var det egentlig en historisk roman han skrev? Det beste er hvis arkeologiske kilder eller andre samtidskilder samsvarer med historiene. Mange av sagaskriverne og historikerne forteller i sine bøker at deres fortellinger er basert på gamle skriftlige og muntlige historier og på skaldekvad. De fleste sagaer og historiebøker fra tiden etter vikingtiden inneholder en rekke skaldekvad som bygger opp under fortellingene. Disse diktene regnes som en ekte kilde til vikingtiden på grunn av sin kompliserte struktur. De må ha blitt viderefortalt riktig for ikke å miste mening. De fleste kvadene er en hyllest til konger og høvdinger. Det sier mye om holdninger og verdier i samfunnet, men lite om det daglige livet. De kan også fortelle mye om viktige hendelser som slag og konfliktsituasjoner og om hvem som deltok i de ulike slagene, og også gi eksempler på handlinger utført i kampsituasjonen.

I tillegg til den store norrøne litteraturen og skaldekvadene har man skriftlige kilder fra England, Irland, Frankrike, Russland, Spania, Bysants og fra en rekke muslimske land. Disse inneholder ofte øyen vit neskildringer. Noen av dem er bare korte notater i årbøker skrevet i klostre og kirker, mens andre er brev og beretninger om kampene som ble ført mot vikingene, og resultatene av dem. Til sammen dan ner kildene et godt grunnlag for å kunne fortelle om de største, merkeligste og mest spennende slag og konflikter i vikingtiden.

Viktige slag og konflikter var ofte et sentralt tema i sagaene og skaldekvadene. Selv om Snorres heimskringla er den mest kjente er det mange andre sagaer som også forteller disse historiene. Håndskrevet side fra Flateyjarbók (GkS 1005 fol.). Flateyjarbóks hoveddel er skrevet i ca. 1390 av to islandske prester for den nord-islandske stormannen Jon Håkonsson. Den var opprinnelig ment som en gave til kong Olav Håkonsson (d.1387). Boken inneholder flere store kongesagaer og er en viktig kilde til begivenhetene i Norge i vikingtiden. Avbildet ser vi en scene 12 vikingenes største slag der Olav Haraldsson faller i slaget på Stiklestad i 1030.