Krigerens vei Livet som kriger var hardt, farlig og ofte kort. Men for de aller fleste var krigerlivet noe de drev med på si, i felag, det vil økonomisk partnerskap, med venner og familie. Sesongplyndring vil man kunne kalle det. På våren og høsten var det jordbruk og matauk som gjaldt. Mange stilte også opp for kongene i leidangsoppbudet når de ble innkalt. Ellers var man alltid klar til å forsvare seg og sine. Symbolet på den frie mannen var sverdet, som han skulle forsvare seg og sine og sin ære med. Men for mange menn ble krigertilværelsen en permanent beskjeftigelse. Menn uten egen jord kunne vie sitt liv til krigstjeneste for stormenn, høvdinger og konger. Man kunne tjene gode penger på å delta i fremgangsrike kongers hird eller ved å leie seg ut til høystbydende. Ofte ble slike menn medlemmer av krigerbrorskap, som leide ut sine kollektive tjenester. Mange dukket opp i fremmede land i et forsøk på kare til seg et lukrativt utkomme. Våpentrening fra tidlig alder var derfor en viktig betingelse for å kunne hevde seg som krigere i vikingtiden. Treningen begynte når guttene var fem-seks år gamle, og allerede i tiårsalderen skulle de kunne delta i idrettskonkurranser sammen med voksne. Ved 12 års alder var det forventet at de var fullt utviklede idrettsmenn. Barn og unge drev med idrettsleker for å herde kroppen og forberede seg til voksenlivets
utfordringer, mens de voksne utøvde idrett for moro skyld og for å vedlikeholde kropp og kampkunnskaper. I Heiðarvíga saga, som trolig stammer fra 1000-tallet, men ble skrevet ned omkring 1200 sies det: Det var væringenes [vikingene i øst] og nordmennenes sed å utøve leker om dagen og gå sammen for å brytes.
Islendingen Egil Skallagrimsson (ca. 910 til ca. 990) skal i en alder av syv år ha drept sin første motstander under idrettslek. Vikingtidens kampidretter ble utøvd av menn i alle aldre, og det kunne gå hardt for seg. Men slike utfall som vi ser i Egils saga Skalla-Grímssonar (Egils saga), tilhørte nok unntakene, for det var også viktig for en vikingkriger å kunne styre temperamentet sitt. Selv om idrettene nok kunne virke brutale for utenforstående, ble de utøvd etter bestemte regler og med stor respekt for motstanderens liv og lemmer. Det ble oppfattet som et angrep på motstanderens helgi (fysiske ukrenkelighet) dersom man bevisst forsøkte å skade ham under en kamplek. Det ble ansett som en lite verdig handling. Idrettenes hovedformål var på en forholdsvis ufarlig måte å trene opp de ferdighetene man hadde bruk for i virkelig kamp. Det ble forventet at en person av konge- eller høvdingslekt var overlegen andre menn i slike kampidretter, og at han viste frem styrken sin i fredelig og virkelig dyst med andre. I Saga Sigurðar jórsalafara,
14
Vikingenes største slag Innmat copy.indd 14
25/08/2020 16:30
