Mortepumpen NR 2/2015

InFOrMaSJOnSBLad FOr eLdre I StaVanGer

NR. 2/2015 39. årGanG

1

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Bloch Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Anne-Grethe Thesen Godal aggodal@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks 8001 4068 Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf. 51 50 72 44/988 57 133 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 21. sept. 2015 Stoff må være i redaksjonen 5. august 2015 Forside: Cupfinale på Ullevaal stadion i Oslo i 1975. Kaare Lindboe i midten skal lede kampen mellom Bodø-Glimt og Vard.

Til venstre Glimts kaptein Harald Berg og til høyre Vards kaptein Egil Severeid.

Opplag: 11.700 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/mortepumpen Annonsepriser: Bakside kr. 4.500.Hel side inni bladet kr. 2.500.Halv side inni bladet kr. 2.000.Mindre kr. 1.000.Gjelder for kommersielle annonsører.

Jubeldager og nødhjelp Denne våren har vært spesiell. Den har vært kald og våt. Hadde det ikke vært for gryende grønne spirer, kunne en trodd vi var i en annen årstid. Bjørken ble like vel grønn til 17. mai.

Det er det ikke alltid den har blitt, så en kald vår er ikke så unikt like­vel.

Vi surfer ennå på jubileumsbølgen for Grunnlovens 200 år, og i mai var det på ny ­jubel den 8. Slike opplevelser varmer. 70 år ­siden Norge ble fritt og ennå deles det ut heder og medaljer til de få gjenlevende som kjempet mot fienden.

Det gjentas jevnlig, og med rette, at vi er heldige som lever i et godt land i en rolig del av verden. Det skal vi være takknemlige for.

Denne våren gir imidlertid også en bismak.

Tanken går da til all urolighet, ulykker og krig og de menneskelige tragedier som følger med. Nøden driver bokstavelig talt i land på Europas strender.

Kommer vi i konflikt med oss selv når vi tenker på våre mange jubeldager og samtidig ser på andres tragedier? Der er ingen grunn til konflikt. Vi nordmenn er kjente for å engasjere oss for andre på ulike felt. Nødhjelp er ikke en konflikt men en utfordring.

Redaksjonen ønsker alle leserne en riktig god sommer med engasjement!

PROFILEN

Fotball, fotball, fotball og mye mer…

Tekst: Anne-Grethe Thesen Godal

Kaare Lindboe. Hvem er nå han? Mange av oss har hørt navnet enten vi har bodd i Stavanger eller ellers i landet, men i hvilken sammenheng har vi hørt om ham? Det kan være i svært mange sammenhenger. Hør bare: Stavangergutten Selv om Kaare Lindboe bygde hus og flyttet til Viste hageby i Randaberg for 44 år siden, er han ekte Stavanger-gutt. Han vokste opp midt i byen, i Løvdahlsgaten, i foreldrehjemmet til faren. Moren og faren arbeidet i tradisjonsrike bedrifter som Chr. Bjelland og Trio mekaniske, og han kan fortelle om glade guttedager og Solvang skole. De levde enkelt, var en del av arbeiderklassen, men led aldri noen form for nød.

Konen, Reidun Sirevaag fant han i Vålandsskråningen. Noen husker kanskje svigerforeldrenes kolonialbutikk der?

Fotballklubben Vidar Allerede i 1953 fikk Kaare som fjortenåring og spiller i Vidar utdelt spennende oppgaver i klubben. Odd Søndenå som nylig døde, 91 år gammel, ledet klubbens ungdomsavdeling på en fremragende måte og stod fram som et ideal for unge Kaare. Søndenå viste ungdommene i klubben tillit, ga dem ansvar og i tillegg til selve fotballen, hadde de sosiale kvelder som betydde mye. Som en kuriositet kan det nevnes at 20 år senere opprettet Søndenå et legat der det årlig skulle deles ut en pokal til den/de som hadde utmerket seg på en positiv måte. Dette

Kaare Lindboe. Foto: Anne-Grethe Thesen Godal.

gjaldt de unge fra miniputter til junioralder, og «Odd Søndenås pokal» ble sist utdel t på Vidars årsmøte i februar i år. Legatet legger vekt på fin oppførsel, treningsiver og gode holdninger, godt kameratskap, presist fremmøte til trening og kamper og fair play. Medlemskapet i Vidar handlet om så mye mer enn fotball og fortsetter i Søndenås ånd.

3

1957 ble et avgjørende år for den unge fotballspilleren. Å brekke foten i en juniorkamp er dramatisk og kan få konsekvenser for resten av livet. 18-åringen Kaare lot seg ikke stoppe så lett: Han kunne jo bli fotballdommer i stedet for å gå inn i harde taklinger. Slik ble det, og det viste seg ganske snart at dette var noe unggutten hadde teft for.

Kaare kom med i Vidars ledelse, først som sekretær i styret i fem år og deretter som leder i fem år. Allerede i guttedagene var han blitt kjent med Jan Gunnar Paulsen som han spilte på lag sammen med. Jan Gunnar som dessverre har gått bort, var mangeårig trener i Vidar ungdomsavdeling, reiseleder til danske Danacup i 30 år, og til og med pådriveren for Vidars Seniorklubb. Som Søndenå preget Paulsens verdier om nulltoleranse for drikking, røyking og banning miljøet og retningen for hvordan et fotballmiljø burde være. Dette preget også Kaare Lindboe som menneske og dommer, og han delte Jan Gunnar Paulsens ståsted på mange områder. Nå er han æresmedlem i klubben. Både Søndenå, Paulsen og Lindboe har fått Vidars ærestegn i gull.

Så fulgte årene innenfor Rogaland Fotballkrets. Som kretsens formann og som redaktør for kretsens jubileumsbøker i 1986 og ved 100-årsjubileet i 2011.

Men nå har eg sagt atte di må finna ein nye redaktør visse te atte di ska gje ud ei jubileumsbog når kretsen blir 125, smiler Kaare.

En kuriositet kan nevnes – han har i nærmere 30 år bidratt til kretsens mange diplomer med de årlige kretstingene. Etter sigende fordi han har så fin håndskrift…!

Lindboe har for lengst – som en av de få – fått RFKs gullmerke «for fremragende arbeid for fotballen i Rogaland» 4

Dommeren og dommerobservatøren Oppgavene som fotballdommer i vår øverste serie, Tippeligaen, gjennom 23 år har betydd mye, og han debuterte allerede i 1967. Det ble 165 kamper. Internasjonalt hadde han sin første kamp i 1967 og den siste i 1989. På hjemlig grunn var høydepunket å få dømme cupfinalen i 1975. Dommerhistorier er det mange av. Den han kanskje husker best, er da han skulle dømme Brann og Skeid. Bergenseren Endre Blindheim hadde tatt overgang fra Brann til Skeid. Da Blindheim kom til hjembyen, slo han ballen i mål med hånden – uten at dommer Kaare så at det var hands! Mandagens avisoppslag: «Dommer Kaare Lindboe er uønsket i Bergen». Det var en kjedelig episode, men jeg var tilbake på Brann stadion fjorten dager senere i nytt oppdrag, sier han.

Som 50-åring sluttet Kaare som dommer i toppfotballen, da passerte han fotballforbundets aldersgrense. Men han fortsatte å dømme kamper lokalt. I toppen kunne han se tilbake på et dommermiljø han hadde vært med på å utvikle – fra at dommerne ble sett på som «funksjonærer» på banen til topp trente idrettsfolk med betydelig fotballinnsikt. Men det var ikke lett å slutte som dommer på topplanet – «verden gikk i grus». Men Norges fotballforbund ville ikke gi slipp på ham. Etter å ha vært medlem i NFFs dommerkomite ble han nå leder. Dessuten var han dommerobservatør – forbundets forlengede arm på kampene, tidligere dommere som bedømmer kampens dommer, i årene 19902009. Dessuten ble han med i det europeiske fotballforbundet UEFAs observatørkorps. Det ble enda mer reising enn da han var dommer.

Han reiste Europa rundt i 17 år og fikk med seg 87 kamper, fra Færøyene i nord til mange av de tidligere Sovjetstatene i øst.

Da jeg nylig snakket med en av de norske eliteseriedommerne om Kaare som observatør, kom svaret kontant: Han var streng og rettferdig. Han var høyt respektert med andre ord.

Viking mot Leeds som var et storlag den gang. Lindboe i midten som ser at legendariske Billy Bremner t.v. hilser på Vikings Reidar Goa.

Nok en kuriositet: Foballforbundets ting er forbundets største samling av fotballfolk, og disse forbundstingene ledet Kaare åtte gangerannet hvert år over en 16-års periode.

Kaares fotballinteresse gjorde at han som forsikringsmann begynte å skrive fotballreferater for Rogalands Avis. Han var ansatt i det tidligere Stavanger Forsikringsselskap som hadde kontor i Olavsgården, kontoret sikkert mange av Mortepumpens lesere husker. Ikke lenge etter ble han ansatt som sportsjournalist og arbeidet i R.A. i 22 år fram til 1992. Tiden i R.A. var spennende. Det er få forunt å ha hobbyen som yrke og i tillegg ha en redaktør som Engwall Pahr Iversen, en leder som Lindboe satte stor pris på. Pahr Iversen var opptatt av «ongane i gadå», at de skulle ha en opplevelse

av tilhørighet selv om de ikke gikk i en klubb eller forening. Slik startet Gatecupen i regi av R.A. Kaare fikk ansvaret for turneringene for barn fra 9-13 år fra 1969 til han ble pensjonist i 2006, og Fotballkretsen og Stavanger Aftenblad overtok. De første årene gjorde han alt selv – tok påmelding, satte opp kampene, dømte kampene, skrev om turneringen i avisen – ja alt det som gjerast skulle, det ble gjort. Tusenvis av barn, gutter og jenter, har fått være med i denne turneringen. Flere av dem kjenner vi i dag som gode idrettsnavn. Men det viktigste – alle hadde de det kjekt!

De siste årene i Kaares yrkesliv arbeidet han i Rogaland fotballkrets – også det en tid som han ser tilbake på med glede. Igjen var det yrke og hobby hånd i hånd, og fortsatt gleder han seg 5

over å ha et nært og godt forhold til sin tidligere arbeidsplass og sine tidligere kolleger!

Idrett og alkohol hører ikke sammen, slik har Kaare tenkt hele sitt liv. Men det var først som godt voksen han engasjerte seg i avholdsbevegelsen. Selv om han alltid har vært avholdsmann, vi er alle født som avholdsfolk, og jeg har fortsatt med å være det. Han rører aldri alkohol.

Han ser det slik at det er en grei måte å leve livet sitt på, og han er ikke i stand til å se en eneste fornuftig grunn til å bruke alkohol.

I avholdsbevegelsen har han funnet seg vel til rette, trives i miljøet, på samme måte som han trives i fotballmiljøet. Han har påtatt seg verv, han er øverstetemplar – med andre ord leder for IOGT-losjen «Kamp og seier», han er leder for hele den organiserte avholdsbevegelsen i Stavanger – Avholdsfolkets Fellesutvalg – og det har han vært i 29 år. Dessuten er han en av brødrene, som de kaller seg, i Tempel Ridder

­ rdenen i Stavanger. Der har han vært med i O 28 år, 11 av disse som øverste leder.

I unge år engasjerte han seg politisk, var sentral i Sosialistisk Folkeparti i Stavanger, satt i bystyret og var aktiv i arbeidet «Mot atomvåpen på norsk jord» og mot EEC, dagens EU. Som 75-åring trives han med å dra rundt i pensjonistforeninger og kåsere, bl.a. om sine guttedager og hvordan samfunnet var den gang.

Fotballkåserier kan han tilby i flere utgaver, og denne hobbyen gir han mye. Han liker å treffe nye mennesker og synes det er hyggelig hvis han kan være til glede for andre. Selv sier han at han har ti tommeltotter, men sier også «gi meg heller en mikrofon!». Nå er han også blitt leder for Randaberg historielag. Det er tid for å se seg litt tilbake og tenke på hva som kan videreformidles til neste generasjon.

Sannelig ikke rart at han fortjente Kongens fortjenestemedalje som han fikk i 2010!

Lyse Energi AS avd. Stavanger «Seniorklubben» har på årsmøtet valgt følgende styremedlemmer og komitèmedlemmer: Leder: Trond G. Rasmussen Nestleder: Roald Wisted-Thu Kasserer: Rigmor Årsvold Pedersen Sekretær: Berit J. Asheim Styremedlem: Dagfinn Fossheim Varamedlem: Per Aanensen

Fred Otto Bårdsen Maskin og verkstedsansvarlig: Per Aanensen (gjenvalgt) Fred Otto Bårdsen (gjenvalgt)

6

Valg- og turkomitè: Gro Lofthus Per Aanensen Fred Otto Bårdsen

(gjenvalgt som leder) (gjenvalgt) (gjenvalgt)

Revisorer: Elsa Warland Trygve Ege Olsen

(gjenvalgt) (ny)

(ikke på valg) (gjenvalgt) (ny) (gjenvalgt) (ikke på valg) (gjenvalgt) (gjenvalgt)

Gudstjeneste og kinasjakk Tekst: Halvor Ingebrethsen Vi har tidligere i «Mortepumpen» trukket fram eksempler på historier og utsagn. Noen av disse har gitt oss anledning til å dra på smilebåndet fordi hendelsene som berettes kanskje ikke har vært så velformet som de skulle være. Derved har poenget blitt noe annerledes enn det som formidleren hadde til hensikt. Likevel har disse utsagnene gitt oss anledning til å dra på smilebåndet. Vi håper våre lesere vil sette pris på noen av disse. Vi unnlater selvsagt å nevne navn. Men håper at disse små «drypp av humor» kan gi våre lesere en anledning til å trekke på smilebåndet.

Nytt orgel Kapellet hadde fått nytt orgel. Dette ble plassert der hvor vanligvis kirkeorgler blir installert: På galleriet.

Under et kveldsmøte ble orgelet nyttet under et vanlig kveldsmøte, og det var tydelig at møteleder og organist ikke hadde planlagt sammen hvilke sanger/salmer som skulle brukes. Organisten hadde imidlertid ikke fått med seg hvilken sang/salme som skulle synges før prekenen. Så det tok litt tid før han fant melodien i koralboken. I mellomtiden hadde klokkeren funnet salmenummeret og ropte opp til organisten: «Fra himmlen høyt jeg kommer her». Da fant også organisten den aktuelle salmetonen. Og idet han retter blikket ned mot klokkeren, sier han. Ja, eg ser det.

Det ble litt humring blant de fremmøtte. Men salmen ble deretter avsunget med både riktig tekst og melodi.

Organistvikar: Det hender at enten prest og/eller klokker må melde forfall. Det skjedde også i en annen av by-

ens kirker som måtte få en vikar på orgelet da organisten måtte reise bort. Det var kjent at organisten og presten ikke pleiet noe godt forhold sammen.

Vikaren møtte organisten på jernbanestasjonen, og fikk sine instrukser. Men like før avgang oppdaget han at den såkalte «messetonen» ikke var gitt til vikaren. Så idet toget begynner å rulle ut fra stasjonen får vikaren kontakt og roper opp til organisten som satt med vinduet åpent: «Ka for ein messetone ska eg gje an?»

Organisten roper ut gjennom togvinduet: «Gje an ein F,-----for då sprikk an.»

Kinasjakk Dette skjedde i en menighet som hadde en sokneprest og en klokker som begge var «hektet» på spillebrettet «kinasjakk». Som det sikkert er kjent gjelder det å plassere brikkene i et mønster hvor man kan «hoppe» over motpartens brikker i en rekke hvor den som kommer lengst, vinner poeng.

Dette spilte soknepresten og klokkeren innledningsvis et kvarter før gudstjenesten skulle begynne.

Etter den her omtalte gudstjenesten, skulle de avslutte det påbegynte spillet som i mellomtiden var blitt forlatt i sakristiet. Da presten og klokkeren møttes, er det noe presten ønsker å fortelle klokkeren: – Vet du hva jeg så fra preke­ stolen i dag, kjære klokker? Da jeg så utover menigheten, la jeg merke til en dame i rød drakt.

Og vet du, ---- kjære klokker: Jeg kunne hoppet med henne fra prekestolen og like til utgangsdøren.

7

Da freden brøt ut, og vi laget fredens første «17. mai-tog» – et døgn på forskudd Tekst: Inge Bø. Foto er hentet fra boken «Jubeldagene».

Bilder fra fredsfeiringen i Stavanger våren 1945. Marit Karin Alsvik – Hafrsfjord Forlag

Barna var de første som stormet frem med 17. mai flagg og sløyfer. Et flommende flagg fra fra en altan som pryder Dreyer-huset.

Det begynte med en fotballkamp. Men som alle vet, var all organisert idrett under krigen nazi­ fisert. Ville du drive «offisiell» idrett, måtte det skje i Hitlers ånd. Følgelig ble påbudet sabotert – også av Ynglingens gutteavdeling hvor det i krigsårene var ca. 500 medlemmer, inkludert meg: Avdelingen drev ulovlig friidrett og ulovlig fotball hver sommer på Vier –Ynglingens paradis. Den organiserte også fotballcuper i Stavanger mellom avdelingens undergrupper.

8

Det var under en slik cup det skjedde: Vi fra Tasta som utgjorde gruppen «Lyn», var satt opp med fotballkamp mot «Ready» fra Våland. Den skulle spilles på Lekeplassen en sen ettermiddag 7. mai 1945. Vi gikk fra Tasta, og etter å ha passert Kampen skole, valgte vi Niels Juels gate videre; for da visste vi veien. Plutselig ser vi en mann i et hus: Han folder ut et stort norsk flagg fra et vindu i 2.etasje. Det henger som et teppe nedover veggen.

Mannen må være gal, tenker vi. Eller kanskje han bare rydder på loftet. Så finner han flagget i muggen tilstand og vil lufte det. Eller kanskje han ikke har hørt hva nazistene truer med: «Skutt blir den som viser det norske flagget»?

Sier vi – og vandrer videre.

Vel framme på Lekeplassen kommer kampen i gang. Da skjer det: Midt i driblingens hete kommer en mann styrtende ut Kringkastingshuset – en liten, lav bungalov like ved – og ut på banen.

I hendene har han en stang med et stort norsk flagg: «Tyskerne har overgitt seg; det er blitt fred!» roper han og vifter med flagget, »stopp kampen, så lager vi tog!»

Da først skjønte vi den galne ma’en i Niels ­Juels gata. Han måtte ha snappet opp ryktet om kapitulasjon og hadde valgt å feire freden på sin måte. Vi stoppet kampen, stilte oss i to rekker bak flaggbæreren, og med flagget høyt hevet bega vi oss på vei nedover Madlaveien mot Kannik. Folk på Våland måtte også ha hørt ryktet.

For nå sluttet de seg til toget i strie strømmer – med flagg i hendene. Da vi kom fram til Torget, var det blitt folketog.

Det som møter oss der, glemmer vi aldri: På Torget og i alle omliggende gater vrimler det av folk. De jubler, de synger, de klemmer hverandre, de vifter med flagg; mange ler, og noen gråter.

Folk er i en ubeskrivelig lykkerus. Det vi også ser, er at noen – i gledens fryd og overmot – har brutt seg inn i nazi-kontorer i Kirkegata. Derfra kaster de dokumenter og andre trykksaker ut gjennom vinduene. Vi vasser til knes i papir.

Det er likevel to bilder som fortsatt sitter sterkere på netthinnen enn de mange andre: Det ene er en tysk soldat som i uniform virvler omkring i mengden – full og i festrus. Noen har til og med festet en meterlang 17.-maisløyfe på brystet. Det som både da – og mest i ettertid – har undret meg, er at folk lot ham få delta i fredsrusen, ja, at ingen slo ham ned – som hevn!

Det andre bildet knytter seg til noe som skjer midt på Torget. En jeg kjente som leder i Ynglin-

Hitlertennene på Torget hvorfra Helge Lunde holdt sin tale.

gen, Helge Lunde (den gangen 24 år og senere skolesjef i Sola), klatrer plutselig opp på en av hitlertennene med studentlue på hodet. Derfra holder han en enkel tale utover folkevrimmelen. Stikkordene sitter ennå som meislet: «Vi har fått freden. Vi må bruke i fellesskap og på tvers av politisk ståsted til å bygge landet vårt opp igjen. Det det må skje i fred, i kjærlighet og i forsoning – også med dem som forvoldte undertrykkelse og smerte.»

Den spontane gleden var på topp også dag­ ene etter. Det var først i ettertid vi skjønte at vi startet feiringen på forskudd – antakelig inspirert av Danmark der tyskerne hadde gitt seg 5. mai. Det var nemlig først 8. mai at Hitlers utpekte etterfølger, admiral og u-båtkommandør Karl Dönitz, undertegnet ubetinget kapitulasjon. Den tidlige feiringen kunne endt i katastrofe: De tyske soldatene hadde fremdeles kuler og krutt, men brukte det ikke.

Minnet om flagget i Niels Juelsgata, «17. maitoget», minnet om festrusen og den fulle tyskeren med 17. maisløyfa og – ikke minst – minnet om Helge Lunde er fortsatt så sterke at jeg har ennå har vanskelig for å dele opplevelsene. Det snører seg i halsen.

9

Johanne Margrethe Sømme Verdenskjent pianistinne fra Stavanger Tekst: Gunnar Skadberg

BAKGRUNN at det dukket opp en fremragende musiker i familien Berner i Stavanger, var neppe noen overraskelse når en vet hvor arvelig musikalitet er. Johanne Margrethe Sømmes mor, Maren Sophie Berner (1858-1946), var nemlig også pianistinne med klaverstudier i Leipzig på sin CV. Maren Sophie Berner var datter til skipsreder i Stavanger Jørgen ambrosius Berner (1826-1888) og elisabeth Schiøtz (1839-1923). Jørgen Berner var yngste sønn av stadsmusikant i drammen og tønsberg Joachim Berner (1782-1871) og prestedatter fra Hå Jacobæa kastrup (1788-1869). Joachim Berners far, Jacob Berner (1749-1802), var organist i drammen og tønsberg og stadsmusikant. disse røttene skulle komme til å gi næring til et musikalsk talent utenom det vanlige.

Far til Johanne Margrethe Bull Sømme var datter av alexander L. kiellands fetter og bestevenn andreas Sømme (1849-1937), forretningsmann, konsul, grosserer, skipsreder, børskommissær og agent innen forsikringsbransjen og bosatt med sin familie i Oscarsgate 17 i Stavanger. Familien Sømme bodde først i hans barndomshjem torvet 6, og der kom Johanne Margrethe til verden 18. mars i 1890. da hun var fem år, flyttet familien Sømme opp i dronningens gate, men i 1900 og 1910 var familien bosatt i Oscarsgate 17. I 1919 var adressen kirkegate 3, i 1923: 10

Privat foto av Johanne Margrethe Sømme.

Innehaver av fotooriginal: Frede Cappelen.

Suldalsgate 10, men fra 1927 hadde familien Sømme fast tilhold i Jens Zetlitz gate 44. Også andreas Sømme var glad i musikk og interessert i byens musikkliv spesielt – og kulturliv generelt.

SØSKEN Ved siden av Johanne Margrethe fikk andreas og Maren Sophie Sømme barna Marie (1880) som ble gift med dr. Fredrik Munster Mohn og bosatt i egersund. Jacob Jørgen kastrup (1883) døde ugift og barnløs. I folketel-

Torvet 6, det gamle sentralt beliggende byhuset til familien Kielland der Johanne Margrethe Sømme ble født 18. mars i 1890, og der hun ble boende de fem første årene av sitt liv. Tegning: Nicolai Dørheim, 9D Kristianslyst skole 1998/1999.

lingen for 1910 opplyses det at han hadde hatt opphold i Kina i to år. Axel Christian Zetlitz Sømme (1899) ble dr. philos i Bergen. Han var først gift med Gabriella Kielland Holst (1899-1952) og andre gang med Johanne W. Barclay Nitter (1904).

«VIDUNDERBARNET» Johanne Margrethe Sømme ble født i Stavanger 18. mars i 1890. Hun var oppkalt etter sin farmor, Johanne Margrethe Kielland (18231908), faster til Alexander L. Kielland. Allerede som liten jente ga Johanne Margrethe signaler om at hun var musikalsk utenom det

vanlige. Når moren spilte på pianoet, ble jenten i voggen, med ett, helt stille. Det samme gjentok seg da hun var blitt stor nok til å sitte i sin lekestol. Når hun krøp opp på pianokrakken som to-åring, var det aldri snakk om å hamre på tangentene. Hun søkte alltid vellyd og rene klanger. Den vesle jenten ble lyttende også når farens kvintett hadde sine øvelser i Johanne Margrethes barndomshjem. Fløytist Alexander L. Kielland merket seg dette, og han anbefalte foreldrene å skrive dagbok om datterens usedvanlige musikalske utvikling.

Fra hun var 1 ½ år gammel nynnet Johanne Margrethe sanger som den sju år eldre bro11

ren, Jacob Jørgen, gikk og sang på. Snart begynte hun å etterligne morens skalaøvelser på pianoet, og hun visste alltid når hun var kommet «hjem» til grunntonen. Når hun siden lette seg fram etter nye improvisasjoner på pianoet, dukket det, til hennes egen overraskelse, opp melodier fra sanger som hun hadde lært av broren. «Hører du mor, der kom den om guleroten» eller «Det lille hus i bukten» eller «Høsten er kommet, hør stormens gny».

Over pianoet hang et stort bilde av Stephan Sinding kalt «Enkesønnen». Maleriet framstilte en gutt som i stor frykt snudde seg i sadelen for å se hvor nær trollene var etter ham og hans stolte ganger. Dette inspirerte enhåndsspilleren på pianoet til å finne fram dype, buldrende toner i instrumentets bassavdeling. «Hør mor! der kommer trollet!» ropte hun henrykt. Prinsessen i eventyret fikk plass i diskanten.

Barnepiken Stine hadde stor glede av å lytte til barnets spill av tidens moteviser som «Du har diamanter og perler» og «Å, damerne i Bergens by, de er så stolt og kry». Da Stines far døde, satte Johanne seg til pianoet og spilte henført og i sin egen verden, til moren spurte: «Men hva er det nu du tenker på, Hanne-Dete?» «Å, jeg spiller Stine, faren og begravelsen, du hører vel sørgemarsjen?»

Om sommeren ferierte familien Sømme på et landsted der det ikke fantes piano. Moren ble derfor hyppig bedt om å synge for jentungen sin. Da Johanne Margrethe var tre år gammel, ble hun storbegeistret for «Ja, vi elsker», en sang hun ikke kunne høre ofte nok. Da familien kom hjem til byen, måtte en av tjenestepikene hjelpe ungen opp på pianokrakken der hun øyeblikkelig fant fram til tonene til Nordraaks nasjonalsang, «vakkert og harmonisk framført» som moren uttrykte det. Det var som en høyere makt forlangte å komme til orde gjennom barnet, føyde hun til.

12

Da en talentløs pianoelev kom til spilletime hos fru Sømme, sa den tre år gamle Johanne Margrethe: «Å, nå kommer hun du vet! Da går jeg heller ut!». Og gikk hun alene ute, hendte det ikke sjelden at naboer som var innehavere av piano, ba henne inn for å spille. Og det var ikke så vanskelig å lokke Johanne Margrethe, for hun visste at det vanket godterier når hun hadde spilt.

Etter hvert gikk det frasagn om det musikalske vidunderbarnet i Stavanger også utenfor fylkets grener, og når Agathe Backer Grøndahl eller Erika Nissen skulle holde konserter i byen, ba de om å få høre frøken Sømmes pianospill. Som fireåring fikk Johanne Margrethe for første gang være med moren på konsert. Hun ble så overveldet av orkestermusikken at hun klamret seg inntil moren som om hun ikke maktet å ta inn over seg så mye vakkert på en gang.

Da broren Jacob Jørgen fikk lære seg å spille piano, ble søsteren som elektrifisert.

Hun satte seg til pianoet når broren var på skolen og spilte hans stykker etter gehør.

Selv om Johanne Margrethe ikke kunne lese noter, satte hun alltid notearkene hans på notehyllen, og hun visste alltid hvor de aktuelle tonene befant seg på notearkene. Når Jacob kom hjem fra skolen, kunne han høre sine pianolekser fra stuen der søsteren formet hans sanger som beboer av en annen verden. Men Jacob fikk kjapt innhentet henne til denne verden. Han ville ikke ha Johanne Margrethe oppi sitt revir. Hun fikk takk finne seg sine egne stykker å spille!

Lekte Johanne Margrethe med sine venninner i et siderom til stuen der moren satt og øvde på sine stykker, hadde jentungen alltid oppmerksomheten knyttet til musikken, og om moren stanset spillet midt i en nocturne av Chopin, ropte barnet: «Nei, spill mer der

du var, mor!» Da faren mente at Johanne Margrethe var for liten til å gå på skøyter, argumenterte datteren med at hennes fot var like lang som en oktav, så da så! Hele verden var musikk.

Ved et høve øvde moren på en sonate hun skulle fremføre ved en aftentilstelning sammen med den nederlandske fiolinisten Johannes Wolff (1863-1931). Johanne Margrethe satt i siderommet og hørte helt fjetret på det vakre samspillet fra musikkrommet, men hun våget ikke å gå inn til musikerne.

Neste dag hørte moren til sin store forundring at datteren satt og spilte fiolinistens melodistemme på pianoet. Jenten sa: «Dette spilte mor og mannen i går». Siden vi vet når Wolff ga konserter i Stavanger, må denne hendelsen ha funnet sted i forbindelse med hans konsert i Tetatert 1. april i 1894 da Johanne Margrethe nettopp var fylt fire år.

Johanne Margrethe Sømme fikk sin første pianoundervisning av moren fra hun var sju år gammel. Da fikk hun endelig lære seg noter og begynte å øve mer regelmessig, men Johanne Margrethes foreldre ønsket ikke at hun skulle oppdras som et vidunderbarn som var skapt for å underholde andre. De ville hun skulle få del i en normal og sunn barndom.

Ifølge Otto Lous Mohr, sønn av av Eugen Mohr, forstanderen ved Misjonsskolen i Stavanger fra 1898 til 1907, fikk Johanne Margrethe Sømme også pianoundervisning av hans mor, Jeanette Lous Mohr. Den seinere arvelighetsforskeren og rektoren ved Universitetet i Kristiania, skrev i sine erindringer fra Stavanger bl.a.: «Ett sted var vi sikker på å treffe Kielland [Alexander L. Kielland], nemlig på konsertene i teateret. Der kom han alltid i en brun, slitt jockey-lue av lær. På alle andre ville den ha virket udelt komisk. Men alt kler som bekjent den smukke. – Konsertene ja. Et

Konsul Andreas Sømme.

minne derfra: Det var da Johanne Margrethe var vidunderbarn med absolutt gehør. Fru Nissen [Erika Nissen (1845-1903)] tok den 4-5 årige tullen på fanget, og da hun hadde spilt, rant tårene fritt nedover fru Nissens kinner. ’Du må spille med henne, Jeanette’, sa hun til min mor. Og slik ble det helt til Johanne Margrethe senere reiste til Leipzig for å utdanne seg videre …»

Samtidig som Johanne Margrethe fikk lære noter, oppdaget moren datterens absolutte gehør. Og fristelsen til å lage familieunderholdning av dette ble for stor. Tangentene ble tildekket med et laken, og så skulle jenten spille sitt stykke oppå tøystykket, hvilket ikke bød henne på noe stort besvær. Slo en på glass eller klokker, kunne Johanne Margrethe øyeblikkelig opplyse hvilken tone som lød.

MUSIKKSTUDIER I TYSKLAND Da Johanne Margrethe som 13-åring, i forbindelse med utenlandsreise, fikk spille for den berømte tyske dirigenten Arthur Nikisch (1855-1922), ble mor og far Sømme rådet til 13

Avisutklipp av Johanne Margrethe Sømme.

å la datteren få studere musikk. Og ekteparet Sømme fulgte rådet og skrev datteren inn ved musikkonservatoriet i Leipzig der også fru Sømme hadde studert. Da fru Sømme ymtet frempå om at datteren også burde tenke på å bli komponist, var svaret: «Nei, hvorfor skal jeg gjøre det, der er jo skrevet så meget vakkert, som jeg gleder meg til å få spille»: Og slik ble det.

Johanne Margrethe Sømme fikk først ta utdannelse som klaverpedagog i Leipzig.

Deretter drog hun til Berlin der hun fikk studere klaverspill under professor Ernst von Dohnányi (1877-1960).

KUNSTNERKARRIERE Johanne Margrethe Sømme debuterte som konsertpianistinne i Logens store sal i Kris14

tiania 13 november 1912 da hun var 22 år gammel. Aftenpostens musikkritiker skrev bl.a. at debuten ble en fest. Pianistinnen avdekket et stort talent og spilte med et «fint musikalsk og poetisk foredrag. Det er ynde og ungdom over hendes spil og hendes teknik staar allerede meget høit.» «Signaturen «G.A.» i «Intelligensen» savnet imidlertid den «skarpe rytmiske akcentuering som gir det musikalske bilde liv, farve og klarhed.»

Noe seinere samme år debuterte frøken Sømme på hjemmebane under en konsert i teateret 25. november. Johanne Margrethe spilte bl.a. stykker av Dohnányi og Schumann.

«Vestlandsposten»s kritiker skrev bl.a.: «Frk. Sømme spiller ikke alene fuldendt og dog saa beskeden og yndig at ogsaa dette erobrer Hjerterne og sætter en egen Charme over de hele.» Avslutningsvis heter det i samme omtale: «Koncerten var en Begivendhed, der efterlader de lyseste og behageligste Minder.»

Slik skildrer Stavanger Aftenblads utsendte et forventningsfullt hjemmepublikum i teateret ved debutkonserten til Johanne Margrethe Sømme: «Folk strømmer ustanselig ind, fæstkledte damer og herrer i galla.

De funkler i gyldne smykker fort gjennem raderne, det glinser i silkens farver, der hilses og smiles, og luften er som ladet af forventning og spænding. Niecer og nevøer er saa nervøse, at de knapt kan sidde stille – mon hvordan det da er fat med hende, som sidder derinde bag kulisserne og venter? Mon hvad hun tænker paa i disse øieblikke? Og hendes mor og far. Hvor mon de er? Jeg tøier mig paa taa for at se dem paa første bænk, men de er der ikke. Aa nei, de sidder nok inde hos hende og taler trøstefulde ord.

Men hvad er det jeg ser...? I den modsatte krog af Teatret sidder jo konsul Andreas Sømme bortgjemt på bagerste benk! Han hilser og

smiler som vanlig og ser ud, som om det hele er ham komplet uvedkommende. Ved hans side staar konsul Frederik Hansen og stryger sig energisk gjennem skjægget. Er han kanske en smule nervøs paa familjens vegne?

Der kommer bogermesteren [Jonas Schanche Kielland, borgermester 1911-1917] med en budget-bekymret mine og tar plads fremme i parket. Han ser sig ransagende omkring – er kanske paa jagt efter nye skatteobjekter?

Ved hans side lyser et hvidt hode ... det er konsul Isachsen, han som jeg har trod ikke interesserte sig for anden kunst end svømming og livredning. Men der kommer jo de sagkyndige, den ordknappe L.B. og den høie C. – koncerten kan begynde.»

(Konsul Isachsen er identisk med skipsreder og stortingsrepresentant Isach Schielbred Isachsen (1844-1936) som var tremenning til Beate Ramsland Kielland og tilhørte det samme sosiale nettverket som Johanne Margrethe Sømmes foreldre og ekteparet Kielland).

Allerede 20. januar i 1913 spilte Johanne Margrethe Sømme ved en ny konsert i Stavangers teaterbygning. Hun fremførte stykker av Schumann, Beethoven, Schubert, Chopin, Grieg og Sinding. «1.ste Mai»´s musikkritiker var noe mer kritisk til hennes spill denne gang. I omtalen i denne avisen står det bl.a. at «Hendes tildels helt udviklede virkemidler er grundig gjennemarbeidet og gjennemtænkt. Men der er ogsaa faren for frøken Sømme. Ikke mangel paa spirituell følelse, men – hadde vi nær sagt – for intellektuell.»

«Vestlandet» skriver også at det kanskje ikke var «den Glans over spillet igaar som ellers.»

Den 10. mars i 1915 spilte Johanne Margrethe Sømme på nytt ved en konsert i Logens store sal i Kristiania. Blant tilhørerne var blant annet kong Haakon og dronning Maud.

Konserten var ifølge hovedstadpressen en ubetinget suksess. Også Stavanger Aftenblads referent var begeistret: «Helt mesterlig utførtes det vægtige program og bifaldet antog tilslut karakteren av hele ovationer.»

I våre dager hører det til sjeldenhetene at en dirigent omtaler en konsert der han selv har dirigert, men slik var det ikke for 100 år siden. Etter at Johanne Margrethe Sømme hadde spilt Mozarts klaverkonsert nr. 17 i G-dur med Musikkforeningens konsert i Kristiania 27. februar i 1915, skrev nemlig dirigenten ved konerten, Max Fiedler, at frøken Sømme hadde spilt Mozart på en «henrivende maate. Hun forbinder med en fuldendt teknik en skjøn, sund tone, fint betænksomt foredrag og en fortreffende naturlighet, saa det var en sand kunstnerisk glæde for mig at musicere sammen med hende. Der er ingen tvil for mig om, at frk. Sømme berettiger til de skjønneste, høieste haab.»

TIL UTLANDET I løpet av våren 1916 spilte frøken Sømme ved konserter både i København og Stockholm, og begge steder applaudertes det for hennes fremragende tekniske spill og musikalske intelligens, heter det i presseomtalen. Året etter deltok Johanne Margrethe Sømme ved en konsert i Universitetets Aula sammen med den russiske fiolinisten, pianisten og dirigenten Paul Stassewitsch som siden skulle bli hennes ektemann nr. 2. Avisen Intelligensen skrev bl.a. følgende om frøken Sømmes spill: «Der var over Johanne Margrethe Sømmes klaverspill et preg av kultur, av modenhet og solidighet, som gjør at man hører hende med stort behag.»

Denne konserten ble gjentatt i teateret i Stavanger 1. desmber i 1917. Sømme og Stassewitsch spilte Edvard Griegs fiolinso15

nate i F-dur. Samspillet mellom kunstnerne var fortrinlig, skrev Stavanger Aftenblad.

Deretter spilte Sømme Chopins As-dur-ballade og Grande Valse av samme komponist.

Den 25. januar i 1918 spilte Johanne Margrethe Sømme som solist i Brahms andre klaverkonsert ved en konsert i København der tyskeren Ludvig Rüth var dirigent. Kunstnerinnen fikk glimrende omtale i pressen etter konserten heter det i Stavangeren for 28. januar 1918.

I mars samme år spilte Johanne Margrethe Sømme igjen i hjembyen. Denne gang var hun solist med byens orkesterforening i Schumanns klaverkonsert i a-moll. Dirigent for Stavanger orkesterforening var Per Reidarsen. Etter konserten ivret frøken Sømme for at Stavanger burde få et skikkelig byorkester bestående av fagmusikere slik at hjembyen kom i den kulturelle teten blant byene i landet.

Det må ha vært i 1918 Johanne Margrethe Sømme giftet seg med legen Johan Borchgrevink, for etter en konsert i Universitetes Aula i Kristiania i oktober 1918 skrev Stavangeren «at fruen med fuld berettigelse kan være stolt av sin koncert. Hendes pianistiske overlegenhet, saavel som hendes smidige talent, stilledes klart tilskue og beviste til hvilken aandsmodenhetens trin hun er naaet.» Før fru Sømme forlot Norge i denne omgang, hadde hun holdt konserter i 23 norske byer.

TIL AMERIKA I 1919, året etter at første verdenskrig omsider var kommet til avslutning i «den gamle verden», utvandret ekteparet Sømme/Borchgrevink til Amerika der paret bosatte seg i New York. Fru Sømme ønsket å lære mer, og hun gledet seg til å spille for et amerikansk publikum.

Den 4. juni i 1920 holdt fru Sømme sin før16

ste konsert i Amerika. Etter konserten som fant sted i Det norske Selskap, 117 Columbia Heights, Brooklyn, skrev «Nordisk Tidende» at samtlige tilstedeværende var enige om å beklage at man under fru Sømmes forholdsvis lange studieopphold i New York ikke oftere hadde hatt anledning til å nyte hennes deilige pianospill.

Som vi ser beholdt Johanne Margrethe Sømme sitt etternavn også etter ekteskapsinngåelsen. Den norsk-amerikanske avisen berømmet fru Sømme for sjelfullt spill av bl.a.

Edvard Griegs ballade og Mozarts «Pastorale varlé». Hun ble honorert også for fine anslag og rene og presise toner. Ved en ny konsert i New York opptrådte fru Sømme sammen med den norske operasangeren Erik Bye i en konsert som ble arrangert i Aeolian Hall.

I 1921 var Johanne Margrethe en tur hjemom Stavanger der hun fortalte at hun hadde sluttet et fordelaktig engasjement for neste konsertsesong i Amerika. I løpet av 1921 spilte fru Sømme ved konserter i Stavanger, Bergen, Kristiania, København og Berlin. Programmet hennes omfattet stykker av komponistene Beethoven, Grieg, Chopin, Tchaikovsky, Godowsky og Albeniz.

Høsten 1922 var fru Sømme igjen tilbake i USA der hun var bosatt i 92. gate i New York. 26. november 1922 spilte hun ved en solokonsert i Aeolian Hall. Kritikken etter konserten var meget god, men salen var bare halvfull, og referent Christian Schiøtt skrev at selv om konserten var godt annonsert, krevde det en kolossal reklame for å få fullt hus på en konsert i New Yortk. «Det er ikke nok at være en egte og fin kunstner, nei, der maa ogsaa den store reklame til og den koster enormt! Uten den slaar desværre kun de færreste igjennem. Det ser ut til at nutildags maa bedrøveligvis kunstnersansen og for-

retningssansen være fordelt fifty – fifty.»

På denne tiden opptrådte fru Sømme også sammen med symfoniorkesteret i bilbyen Detroit. «Overalt har fruen kunnet glede sig over en glimrende presse», heter det i «1ste Mai».

Etter denne konserten ble fru Sømme engasjert av et symfoniorkester som ønsket henne som solist, men samtidig med at denne muligheten åpnet seg, ble hun rammet av sykdom som førte henne til sykehus og flere opersasjoner. Dette førte til en mangeårig stopp for hennes kunstnerkarriere.

NYTT EKTESKAP I et intervju med avisen Stavangerens journalist i New York i februar 1928, fortalte fru Sømme at hun da var på bedringens vei og at hun hadde giftet seg med Paul Stassewitsch i 1923. Stassevitsch var født i byen Simferopol på Krimhalvøya i 1894, og han hadde debutert som klaversolist og fiolinsolist allerede som 13-åring, i henholdsvis Griegs klaverkonsert og Mendelssohns fiolinkonsert.

I 1919 ble han invitert til USA av professor Leopold Auer, men siden USA på denne tiden ikke anerkjente kommunistregimet i Russland, var det problematisk å få innreisetillatelse for den russiske musikeren, fortalte fru Sømme. Det fortelles at etter en fremførelse av Brahms fiolinkonsert, gikk den allsidige Stassewitch straks i gang med å instudere Tschaikowskys klaverkonsert nr. 1.

Fru Sømme kunne ikke få rost musikklivet i Amerika nok. Orkestrene og dirigentene var fantastiske, og kvaliteten på solister og kammermusikkensembler var fremragende, hevdet hun. Det ble arangert egne barnekonserter der en brukte pedagoger og lysbilder for å levendegjøre musikken for de unge og for å bringe dem kunnskaper om en viktig del av den kulturen de var en del av. Hun fortalte

Johanne Margrethe Sømmes andre ektemann, russeren Paul Stassevich (1894-1968).

om frilutfskonserter i Lewison parken der billettene ikke kostet mer enn en dollar. Fru Sømme opplevde at hun befant seg i verdens musikksentrum, men klaget over hard konkurranse mellom solistene som var flere enn markedet hadde behov for. Fru Sømme gjorde forresten journalisten oppmerksom på en ung komponist som har laget «en aldeles henrivende «Rhapsodie in blue» for piano og orkster. Journalist «T.F» kalte ham Pershwin, men vi vet bedre.

Fru Sømme fortalte også Stavangerens journalist at hun i 1928 var i ferd med å instudere komposisjoner av spanske, franske og russiske samtidskomponister – og at hun hadde fått oppdrag fra orkestre i Ungarn, Østerrike og Tyskland. Hun håpet at europaturneen kunne kombineres med en tur hjem til Norge som «mitt hjerte henger ved...».

17

I NORGE SENSOMMEREN 1929 Et engasjement med et større orkester i Carnegie Hall i september 1929 forpurret imidlertid den planlagte europaturneen, men fru Sømme fikk tid til et besøk i Stavanger om sommeren dette året, for å besøke sine foreldre, som hun sa. I august var også Paul Stassevitch ankommet byen, og ekteparet vartet sammen opp med en konsert i teateret 29. august 1929. Konserten ble åpnet med Brahms fiolinsonate i d-moll, og fru Sømme fulgte opp med «Symphonische Etuden» av Schumann, «Nigun» av Ernest Bloch og «L´alonette» av Glinka. Begeistringen over gjenhøret med bysbarnet var stor både blant publikum og presse.

Johanne Margrethe Sømme fikk gleden av å åpne høstens konsertprogram også i Oslo der hun vartet opp med et annet repertoar enn i Stavanger allerede 5. september 1929.

«Intet under at denne noble, i sjelden grad sympatiske kuntstnerinne vant alles hjerter i storm. Flere ekstranummer utenfor det lange program tjente kun til å øke begeistringen», skrev «Tidens Tegn». Aftenposten fulgte opp ved å skrive: «Hun har nådd mesterskapet.»

CARNEGIE HALL Den planlagte konserten i Carnegie Hall ble ikke arrangert før 31. januar i 1930. Der var Johanne Margrethe Sømme solist med et 80 mann stort Philharmonic Symphony Orchestra dirigert av Paul Stassevitsch. En lurer på om dette var første gang en rogalending eller norsk kvinne overhode, fikk spille i denne fasjonable konsertsalen. I alle fall ble fru Sømme møtt av et begeistret publikum på 2000 mennesker som ga henne brusende bifall etter seks fremkallelser, het det i «Morgenposten» for 4. februar 1930.

18

FOR SISTE GANG I STAVANGER I august i 1930 var Johanne Margrethe Sømme i fødebyen sammen med datteren Jane for å besøke foreldre og besteforeldre. I et intervju med Stavangeren fortalte fru Sømme at hun var blitt reangasjert til å spille ved nye konserter i USA etter ilddåpen i Carnegie Hall. Men først skulle hun spille ved en konsert i Stavangers koselige teatersalong før hun skulle delta ved to konserter med Filharmoniske i Oslo og to med Harmonien i Bergen.

Deretter skulle europaturneen fortsette til København og Berlin, men i januar måtte hun være klar for ny sesong i New York.

Johanne Margrethe Sømme fortalte at konsertsalene i USA var fulle på tross av det økonomiske krakket i 1929, men at lydfilmene var i ferd med å fortrenge levende musikk i kinosalene, noe som medførte at mange musikere ble arbeidsledige.

Ved konserten i Stavanger 28. august spilte Johanne Margrethe Sømme verker av Johan Sebastian Bach, Schumann, Chopin og Delibes-Dohnanyi. Allerede 28. september deltok fru Sømme ved en ny konsert i Stavanger. Denne gang var hun solist i Beethovens klaverkonsert nr. 4 sammen med Musikselskapet Harmoniens orkester under ledelse av Harald Heide. I et «fortrinlig samspill mellom solist og orkester» «var det en ren nydelse» å lytte til konserten skrev Stavanger Aftenblads anmelder G.E. (Gustav Eriksen).

Dette ble siste gang Johanne Margrethe Sømme opptrådte i fødebyen. For ikke lenge etter at hun var kommet tilbake til Amerika, fikk hun konstatert svulst på hjernen. Hun ble operert i flere omganger under stor risiko, og prognosene var lovende, men før juli i 1931 fikk hun tilbakefall, og bare 41 år gammel måtte hun ta farvel med livet i februar 1932.

Hun overlevdes av sine foreldre og av en jente fra første og en gutt fra andre ekteskap.

I juni 1932 kom Paul Stassevitch til Stavanger med konas urne som ble plassert på familien Berners gravsted på Eiganes gravlund.

EKTEFELLER OG BARN Johanne Margrethe Sømme ble gift to ganger, først med Johan Borchgrevink i 1915.

Johan Christopher Borchgrevink var født i Kristiansund i 1885. Han var legeutdannet og sønn av lege Otto Johan Borchgrevink og Christiane Marie Gude. Johanne Margrethe Sømme og Johan Borchgrevinks datter, Jane Borchgrevink (født i 1916), ble første gang gift med den norske juristen og utenriksministeren Andreas Cappelen og andre gang med Benjamin Vogt. Jane Borchgrevink fikk sønnene Frede og Hans Cappelen med Andreas Cappelen og med Benjamin Vogt fikk hun datteren Karen Alette Vogt.

Andre gang ble Johanne Margrethe Sømme gift i 1923 mer den russiske musikeren Paul Stassevitsch (1894-1968). Ekteparet Sømme/Stassevitch fikk en sønn.

KILDER: Samuelsen, Bjørn: Konsertlivet i Stavanger 1843-2007. Sandnes 2014 Skadberg, Gunnar A. : Alexander L. Kielland.

«I slekt med hele byen». Stavanger 2002 Arre, Bjørn Kielland. Slektsoversikter over Stavanger-familier. Upublisert

Artikkelen om Johanne Margrethe Sømme er skrevet på grunnlag av Bjørn Samuelsens nitide registreringer av musikklivet i Stavanger.

Med stor raushet har han gitt meg fri tilgang til sin store samling avisklipp vedrørende kunstnerinnen fra Stavanger. Ovenstående kildehenvisninger skulle fortelle noe om omfanget av det arbeidet Bjørn nedla for å kunne skrive boken sin om konsertlivet i Stavanger.

NETTKILDER http://www.rogalyd.no/node/20963. revisions/26556/view Johanne Margrethe Sømme (1890-1932) digitalarkivet.no: folketellinger 1885, 1900, 1910

Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menig­heter får annonsere gratis i Mortepumpen.

19

De 4 leveregler «Fregatten Aktivitetssenter tar ansvar for det området de regner som sitt» Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

I Fregattveien på Buøy finnes ovenfor nevnte aktivitetssenter.

Det er ungdommer/voksne menn og kvinner, som gjerne vil gjøre en samfunnsmessig tjeneste. Og samtidig være sammen med andre og på den måten markere seg som nyttige borgere ved å utføre arbeid som i stor grad ikke ville blitt dekket av ene og alene dem som bor der.

Senteret ledes av voksne kvinner og menn.

Morte­pumpen har tatt seg en tur innom stedet for både å hilse på mannskapet der og på led­ erne som har ansvaret for at disse får jobber som de både makter og samtidig gjør en for om­ rådet; nyttig tjeneste.

Der får vi vite at arbeidsgruppen har samlet sin innsats og selv valgt navnet, slik det er gjengitt i overskriften på denne presentasjonen, nemlig «De 4 leveregler». Og disse lyder slik: 1: Vær ren i ord: Snakk fint om andre og deg selv.

2: I kke ta ting personlig. Man er på jobb og ikke hjemme.

3: I kke tro ting: Hvis man spør, da slipper man å tro ting.

4: G jør alltid ditt beste. Da slipper man å bebreide seg selv.

Vi har tatt kontakt med noen av dem som har sitt arbeid ved senteret for å gi oss et lite innblikk i hvordan dette ble til. Senteret er et tilbud for mennesker med utviklingshemming. Så er vi selvsagt interessert i hvordan den daglige driften av senteret foregår? Antall brukere daglig kan variere litt. Da Mortepumpen kom på besøk 20

Senteret på Buøy er preget av godt vedlikehold både ute og inne.

var det tre personer som var i sving med ulike arbeidsoppgaver, sammen med tre av de som administrerer virksomhetens mange oppgaver.

Ildsjeler er det mest treffende uttrykk når vi ønskes velkommen på besøk og blir orientert hvordan en dag ved senteret arter seg.

Vi som bor i nærheten blir daglig minnet om det storartede arbeidet som gjøres av disse.

Fra 2 til 5 dager i uken møter de opp for å g ­ jøre samfunnsmessig arbeid. Dagen for disse starter alle­ rede i åttetiden om morgenen. Men tar gjerne noen omganger med ulike spill for å kryd­re dagen med oppgaver som kommer hele nabo­laget til gode. – Mandag, onsdag og fredag

bruker de til rydding av ulik art inkludert boss og søppel som plukkes opp for å holde det rent i området, forteller John Egil Berggraf Skaaren som er en av de tre som har ansvaret og leder arbeidet.

Og som føyer til at den gode kontakten med de ansvarlige lederne er at Frode er klar med bossdunk og verktøy til man understreker at det rydding i Fregattveien er bedre å spørre i stepå Buøy. det for å tro ting, uansett hva saken gjelder. Og ved å gjøre sitt beste, slipper man også å bebreide seg selv.

Men det er ikke bare arbeider rundt stedet hvor de holder til som fyller dagene deres Fra tid til annen tar en av lederne senterets bil og kjører til Mosvannet eller til Lundsvågen på Hundvåg. Der inntar de lunch og går deretter tur i området. I tillegg tar de gjerne småjobber, f.eks. hos REMA 1000 en eller to dager pr. uke.

– Vi stiller oss også til disposisjon når det gjelder bilvask, og – eller saging og rydding i ­hager, forteller lederen John Egil Berggraf Skaaren. – Og på onsdagene plukker vi søppel på Buøy skole og eksempelvis også rundt matsentrene på Hundvåg, føyer han til.

Andre oppgaver som står på programmet, kan nevnes • Tømming av boss • Bilvask og støvsuging • Pusser opp selve aktivitetssenteret når DET trenges.

• Malingsarbeider • Klipping av hekker • Fylle ut hull i veibanen

En trivelig trio på en trivelig arbeidsplass.

De lager skilt til naboer som ikke ønsker hundebesj i hagen.

Maling og avispapir er nyttige redskaper på en trivelig arbeidsplass.

Slik kunne vi fortsatt.

av dem som har fått en litt annen hverdag enn «vi andre». Og vi avslutter besøket ved «Fregatten Aktivitetssenter» sine 4 leveregler, som vi inn­ ledet dette «besøket» med:

Imidlertid tror vi at våre lesere har fått et lite innblikk i hvordan man kan sysselsette og lære

1: Vær ren i ord. 2: Ikke ta ting personlig.

3: Ikke tro ting. 4: Gjør alltid ditt beste.

21

Ivrige helse- og sosialpolitikere med hjemmelekse fra medisinmannen Geir Sverre Braut Tekst og foto: Anne-Grethe Thesen Godal

Debattmøte Rogaland Arbeiderparti v/Eldreutvalget hadde invitert til åpent debattmøte om Helsereform og eldres levekår. Samlingen var i kinosal 5 på Sølvberget 23. mars fra kl. 10 – 14. Mange interesserte møtte fram. Leder for Eldreutvalget i Rogaland Arbeiderparti, Kjell Sund, ønsket velkommen og visesangeren og humoristen Svein Tang Wa minnet oss med sin sang om hva musikk kan bety for god helse.

Hovedinnlederen var seniorrådgiver v/Stavanger Universitetssykehus, professor Geir Sverre Braut om «Samhandlingsreformen – ny vin i gamle krukker?»

Utgangspunktet var Samhandlingsreformen (Stortingsmelding 47 (2008 – 2009)), statusen nå, perspektiver og utfordringer.

I tillegg presenterte politikerne Shafana M. Ali (Stavanger Ap), Arne B. Espedal (Sandnes Ap), Lillian K. Michaelsen (Stavanger Høyre) og Marit H. Paulsen (Stavanger Krf) sine tanker og ideer når det gjelder satsingen innen helsetjenesten for eldre.

Hovedinnledningen Braut la innledningsvis vekt på reformens store løft «Rett behandling – på rett sted – til rett tid» og den tverrpolitiske enigheten da melding 47 ble behandlet i Stortinget. Men, Samhandlingsreformen dreier seg først og fremst om økonomistyring, lite om helsefaglig utvikling og sikkerhet for pasienter og personell. Angående det siste viste 22

«Vi må ha fokus på eldres levekår»

Kjell Sund

«Musikk som medisin»

Svein Tang Wa

Braut til senere Stortingsmelding nr. 11 (2014 – 2015) Kvalitet og pasientsikkerhet.

Samhandlingsreformen skal innføres fra 2013 til 2015, og nå i det siste året har kommunene en siste frist for å få på plass en øye­ blikkelig hjelp ordning knyttet til kommunale sykehjem.

Fordelingen av utgiftene mellom kommune og stat har vært og vil alltid være et tema for heftige diskusjoner. Likeså spørsmålet om vi er dyktige nok til å forvalte helsekronene i henhold til de prioriteringene som alltid må gjøres, i første rekke politikerne etter innstilling fra kommuneadministrasjonene og i de senere gjennomførende ledd de ulike administrasjoner og helseteamene som arbeider på sykehusene, poliklinikkene og i kommunehelsetjenesten, enten i privat eller offentlig virksomhet.

Alltid vil det være slik at helsetjenesten og

den forutgående politiske fordelingen av tilgjengelige skattekroner vil være under press.

Nye eldregenerasjoner er friskere enn før samtidig som vi blir eldre av år med derav følgende sykdomsrisiko. I de senere årene har levealderen økt med ett ekstra leveår for hvert år. Det medfører at frekvensen av bl. a. kreft og demens øker mer og mer. Dette er noe helse- og omsorgstjenesten må være forberedt på. Sentrale myndigheter har regnet seg til et behov for 60.000 nye sykehjemsplasser fram til år 2030!

Det må åpenbart samhandling til på flere nivåer for å finne en løsning på den utfordringen.

Det kommer stadig flere klager på helsetjenesten til flere forvaltningsmessige nivåer. En klage kan være fornuftig og saklig begrunnet, men kan allikevel ikke gis medhold under henvisning til manglende rettighetslovhjemmel eller kommunenes forvaltningsmessige frie skjønn. Samtidig vet alle at også helsetjenesten vil ha sine begrensninger, både faglig og økonomisk. Det knyttes vanskelige etiske spørsmål til når den biologiske klokken tilsier at vi må få død i fred og ro. Samtidig vet vi alle at døden kommer uansett.

Braut drøftet nærmere hvordan helsetjenesten kan komme befolkningen i møte på best mulig måte innen de økonomiske rammene som alltid vil være gitt ut fra politiske prioriteringer.

Han «kjøper» ikke uten videre den generelle uttalelsen om at bare helsetjenesten får nok folk, vil alt bli så mye bedre. Han «kjøper» heller ikke det noen «sangfugler» tenker om forebygging og reduserte budsjetter.

Han mente at kommunene kan endre seg til det bedre ved å i større grad å ta inn over seg at ingen eldre med ulik situasjon, kan behandles likt. Han mente at dersom kommunehelsetjenesten i større grad differensierer tjenesten i forhold til kategoriene demens, slagpasienter og de som trenger omsorg ved livets slutt, vil ulike fagfolk kunne definere nærmere hvilke ressurser, faglig og økonomisk som må til. Hel-

«Eldre med ulik situasjon kan ikke behandles likt»

Geir Sverre Braut

«Vi må tenke livskvalitet»

Lillian K. Michaelsen

setjenesten må aldri glemme hva de eldre gjerne vil: Å gi liv til årene vi har igjen. Braut slo fast at kommunene har et forbedringspotensiale når det gjelder kunnskapen om årsak og virkning.

Forskningen må anvendes slik at en unngår å jobbe i blinde og bruke helsekronene feil.

Denne våren skal det komme en stortingsmelding om primærhelsetjenesten (kommunenes helse- og omsorgstjenester). Alle bør være interessert i hvordan regjeringen vil satse og sikre at det blir «Ny vin i nye krukker» – og ikke bare snakk om økonomi.

Debattinnleggene Politikerne valgte å fremheve at det skjer mye bra i kommunene. Særlig er de fornøyd med hverdagsrehabiliteringen («Lengst mulig i eget liv/Leve hele livet»), frisklivssentraler, Helsehuset, god dagsenterdekning og den frivillige innsatsen.

Bekymringene knytter seg først og fremst til at en alltid er på etterskudd når det gjelder sykehjemsplasser, underbemanning, mangel på fagfolk og mangel på koordinering av hjemmetjenestene og frivilligheten. Noen etterlyste en bemanningsnorm fra staten.

Innlegg fra salen Kommunene får nye oppgaver uten at staten følger opp med penger. Samtidig brukes 23

«Vi må vise at skattepengene brukes fornuftig»

Arne B. Espedal

«Vi må unngå lidelse og tomhet»

Marit H. Paulsen

det mye ressurser på rapporteringer og kontroller.

En undret seg over hvem i «curlinggenerasjonen» som ønsker seg inn i et pleie- og omsorgsyrke.

En annen undret seg over hvem som orker å fortsette i helsetjenesten dersom New Public Management-ideen får fortsette med kontroller, rapporteringer og stadige krav som ikke har med utøvelsen av faget å gjøre. Med målstyringen følger mistillit og liten respekt for den enkelte ansatte (som i skolen).

En av Samhandlingsreformens skyggesider er at Helse Stavanger skriver ut pasientene for tidlig slik at det ofte blir reinnleggelser. I tillegg til ulempe for pasienten, blir det mye papirarbeid slik det ofte er i den økonomiske verden.

Dette på bekostning av pleie og observasjon av pasientene.

Fylkesmannens tilsynsrolle virker uklar.

Det ble sagt at fylkesmannen ikke fører tilsyn, dersom det ikke kommer henvendelser. Noen reagerer negativt på administrasjonens nonchalante måte å håndtere kritikk på og uten at fylkesmannen griper inn.

Og spørsmålet kom om hvorfor kommunene ikke er proaktive i forhold til å tilrettelegge for seniorboliger.

En svakhet med Samhandlingsreformen er at barn er tilnærmet uteglemt.

24

Hjemmeleksen fra Braut I tillegg til Samhandlingsreformen (Stortingsmelding nr. 47 (2008 – 2009)og Stortingsmelding nr. 11 (2014 – 2015) Kvalitet og pasientsikkerhet, anbefalte Braut alle å lese Stortingsmelding nr. 14 Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, kap. 7 Forholdet mellom staten og kommunesektoren samt Forskrift om krav til og organisering av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste mv. (Akuttmedisinforskriften) pr. 20. mars 2015. På et område hvor der er stor grad av politisk enighet, kan de folkevalgte, administrasjonen og helse- og omsorgsarbeiderne lære mye av hverandre og støtte hverandre slik at vi ikke bare gir nødvendig helsehjelp, men faktisk utvikler «god praksis».

«Når eldre skal bo lengst mulig i eget hjem, må dette oppleves trygt og godt – også for de pårørende»

Shafana M. Ali

«Hva kommer vi til å si om det samme på debattmøte om 5 år?»

Engwall Pahr Iversen

Sluttord Samhandlingsreformen bygger ikke bare på pilarene for samhandling mellom sykehusenes spesialisttjeneste og primærhelsetjenestene.

Reformen har også medført styrking av brukerog pårørende rettigheter. Pasient- og brukerrettighetsloven var ikke i tema i debatten og ble heller ikke drøftet. Et viktig tema for et nytt debattforum?

Mortepumpen takker likevel uforbeholdent Rogaland Arbeiderparti som tok dette prisverdige initiativet.

«Tastamaen» Tekst: Tasta Historielag

Olaf Nilsen «Tastamaen» (1877 – 1966) Værprofeten som var kjent i hele Norge som «Tastamaen» var født på Øvre Tasta 11. april 1877.

På gr.nr.28 br.nr.17. Gården eies i dag av Jan Åsland. Hans foreldre var Nils Ommundsen født 1847 og Ellen Marie Olsdotter, født 1841. «hans farfar Ommund Nilsen satt som vara­ man i det første formanskapet i Hetland» (1837)».

Han døde 20. mai 1966, og er gravlagt på Hinna Gravlund. Begynte visstnok tidlig å interessere seg for været. Han var også en tid ansatt som værobservatør for Værvarslinga på Vestlandet, og målte blant annet nedbørsmengden med regnmåler. Han begynte også meg egne «langtidsvarsler», og for disse ble han kjent også ellers i landet. Aviser fra Østlandet, Sørlandet og Trøndelag sikret seg «Tastamaen»s spådommer om været, og selv om de selvsagt ikke alltid slo til, så var de sikkert like pålitelige som andre langtidsvarsler. I tillegg til spådommer om været, drev han med dørsalg; han gikk rundt med en koffert med nåler, knapper og andre småsaker. Folk var gjestfrie, og mangt et måltid fikk han hos venner på Tasta. Mesteparten av sitt liv bodde han i et sjøhus i Tastasjøen som tilhørte Samuel Hodnefjell.

Tastamaen – hvem var han?

Bydelsutalget på Tasta deler ut en kulturpris – en tegning laget av Andreas Ims som forestiller Tastamaen. Men hvem var han egentlig? Alle «gamle» Tastabuer fra ca. 40 år og oppover kjenner ham godt Verre er det med

Tastamaen i karrikatur fra 1958.

ungdom og nykommere. De rister på hodet til svar når en spør om de har hørt om ham.

Tastamaen var først og fremst kjent som værprofet. Hans egentlige navn var Olaf Nilsen. Han var født i 1877 på Øvre Tasta. Men ifølge Hamilton Aspelund bodde han i unge år også her på Nedre Tasta. Hamilton besøkte familien fordi Olaf sin søster sydde klær til ham og brødrene hans.

Hun var altså et strevsomt og flittig menneske.

Verre var det med Olaf. Han likte best å dra seg på sengen og lese. Kanskje var det allerede i barndom og ungdom at interessen for vær og værprofetier ble vakt. Men bli en flink arbeids25

I dette naustet i Tastastraen var det Olav Nilsen, bedre kjent som Tastamaen, bodde til han ble tvangsflyttet til kommunegården på Hinna. Foto: Lindis Nesheim.

mann som folk flest på Tasta, nei, det passet nok ikke Olaf. Ganske tidlig ble han sett på som en original, en lat særling, ja sogar litt rar i «øverst etasje». Jeg har jammen hørt folk kalle ham Galne-Olaf.

Nokså tidlig ble han kjent som værspåmann, og det rare var at kom du andre steder i landet og sa du var fra Tasta, så kjente de værmannen.

Utallige ganger har jeg fått spørsmålet: Hva har Tastamaen spådd om sommerværet? Han ble for en periode ansatt som værobservatør for Værvarslinga i Bergen. Da hadde han blant annet en regnmåler for å måle nedbørsmengden.

Men denne observasjonen ble nok, ifølge Hamiltoton, ikke alltid helt korrekt, for «ukjurne» unger sørget av og til for å fylle litt ekstra oppi.

En gang var han i Canada. Jeg husker godt meldingen han sendte hjem til avisen. Der var så skrekkelig varmt, fortalte han. Men det gjorde 26

ikke så mye for Olaf. Den beste måten å berge seg mot varmen på, var å kle den ute, så derfor tok han på seg tjukk vinterfrakk.

Olaf bodde nok flere steder rundt på Tasta, men i alderdommen endte han i familien Hodnefjell sitt naust i Tastastraen. Her bodde han i mangfoldige år, ovenpå selve båtnaustet. Der var ovn, men ikke strøm. Lyskilden var vel lampe og stearinlys, og vi kan tenke oss hvordan det ble med matstell og hygiene.

Men Hodnefjells, andre naboer og folk ellers var snille og ga ham mangt et måltid mat når han passet på å komme til middag. Så gikk han rundt i bygda med en liten koffert som han hadde litt nåler, knapper osv. i om noen ville kjøpe. Det var nok ikke fritt for at skoleungene ertet og ropte etter ham. Hos Aspelund kan de fortelle at han mer enn en gang kom for å få trøst når verden ble vond og vanskelig.

En kan spørre seg om hvordan det hadde gått med Olaf om han hadde vokst opp i dag.

Ville ’han fått utnytte de interessene han så tidlig hadde og fått en skikkelig utdannelse? Det spørsmålet må nok bli stående ubesvart. Les forøvrig nekrologen som stod i Rogalands Avis ved hans død. Der i gården forstod de å sette pris på ham.

Minneord som stod i Rogalands Avis etter Olaf Nilsens død.

Olaf Nilsen død Så har Tastamaen besøkt redaksjonen for siste gang – tidlig torsdag morgen lukket han øynene for godt, 89 år gammel. I sikkert 50 år har han trofast kommet til oss med sine værprofetier.

Ikke alltid slo de til, især i de siste årene, siden stormaktene begynte å smelle sine atombomber, har profetiene ofte slått feil. Menneskene hadde snudd opp ned på alt, almanakk og måne var kommet i ulage, mente han.

Så mangt var forresten kommet i ulage for veirprofet Nilsen de siste årene. Ikke nok med at solen skinte når han spådde regn, nei, han var ikke helt på talefot med det moderne samfunn som hadde revet ham bort fra heimen hans på Tasta med utsikt over byfjorden, og plassert ham på kommunegården på Hinna. Han hadde vanskelig for å forstå at det var til hans eget beste, og det minket med smilet og humøret hos ham. Men ikke slik å forstå at han helt hadde

glemt en god historie og hadde sluttet å smile.

Nei, langt i fra. Senest for om lag fjorten dager siden satt han i kurvstolen i redaksjonen vår og fortalte med glimt i øyet om dagens og siste tids opplevelser. Da måtte vi vokte oss vel for å nevne at han var blitt Hinnabu.

Olaf Nilsen ble i sin tid ansatt som værobservatør for Værvarslinga på Vestlandet, og han gikk slik opp i arbeidet sitt at han fortsatte å spå vær lenge etter at han hadde sluttet i jobben. Aviser fra Bergen og Østlandet, Trøndelag og Sørlandet kom nå og da med beskjed til oss i Rogalands Avis om å kontakte Tastamaen – de ville vite utsiktene for tiden framover. Lenge før amerikanerne begynte å sende ut sine langtidsvarsler, hadde Olaf Nilsen holdt på med det samme. – Di må ha lert det hos meg, var hans kommentar til første langtidsvarsel etter krigen.

Regn og solskinn har det vært på Olaf Nilsens 89-årige livsvei, nordvesten har revet i ham, men mest har han opplevd laber bris på sin vandring – laber bris med sol.

Han var en sol i vår hverdag – og med vemod konstaterer vi i dag at redaksjonstrappene for siste gang er blitt trått av ham. At vi ikke mer kan kose oss over hans veltrufue slåser. Og fra nå av har vi bare Værvarslinga i radio og TV å holde oss til.

Kilder: Jan K. Torgersen, Jacob Hodnefjeld, Kirsten Flatabø og Tasta Bydelsavis.

Fra ongane i gadå Hanne: «Bestemor seie allti’ at bare man har leveren og helså, så ska me væra fornødde!»

Nils: «Når me bler gamle så krympe’ kroppen akkorat så den sko ha våre vaskte i ein vaskemaskin!»

Per: «Når me bler gamle så bler omløbe’ dårligt og stød-demperane i knenå virke’ ikkje lenger.»

Helge: «Me har besteforeldrer i adle slags størrelser og fargar. Någen e grå mens andre e ongdommelige. Någen besteforeldrer leve ennå, mens andre dø’ mens de var barn.»

27

Et minne fra skolehjemmet Lindøy Tekst og tegning: Helge Monstad

En gang i 1950 årene hadde vi et murer-oppdrag for skolehjemmet på øya Lindøy, et kvarters båttur ut i fjorden.

I en av bygningene skulle det mures pipe og en del annet mur og pussarbeide.

Vi fikk fraktet redskaper og materialer med en kranbåt. Murstein, sand, kalk og sement ble lesset av på kaien, og her sto arbeidsvillige gutter klar med trillebårer for å lesse på, og trille alt opp til arbeidsplassen.

Etter å ha etablert oss og kom godt i gang, var det ikke lenge før vi hadde flere av elevene rundt oss, for å registrere hva vi drev på med.

Lindøy har i mange år blitt brukt som barnevernsinstitutt, hvor barn og unge har gått på skole.

Et lokalt munnhell i Stavanger, som foreldre skal ha sagt til sine viltre barn, hvis de ikke oppførte seg skikkelig: «Du må passa deg, eller sende eg deg te Lindøy».

Denne institusjonen ble startet av presten Lars Oftedal som kjøpte Lindøy i 1887, og allerede året etter åpnet det såkalte «Redningshjem og Oppdragelsesanstalt,» som hadde plass til 30 «vanartede og fordervede gutter.»

De første årene var virksomheten på Lindøy knyttet til Waisenhuset i Stavanger, og ble skolehjem for gutter som var uskikket til å bo der.

I 1953 ble de såkalte vergerådene avskaffet, og erstattet av den nye barnevernsloven. Skolehjemmet ble da kalt for «Spesialskole».

Så var vi i gang her på spesialskolen på Lindøy, håntlangeren Bjarne, og jeg, – med mørtelblanding og muring.

I undervisningstiden så vi ikke noe til guttene, men i friminuttet hadde vi de rundt oss. Vitebe28

gjærlige og spørrelystne, ville de ha greie på det som vi drev på med.

Mørtelblandingen skjedde i et stort kar hvor vi lesket kalk som ble blandet med sand og sement. Blanderedskapet som bruktes, kaltes «kalkehake.»

Flere av elevene hadde lyst å hjelpe til med å bære inn murstein, eller prøve seg med mørtelblanding. Det var endatil en av guttene som spurte om han kunne få prøve seg med murerskjeia. «Eg har lyst å ble murar» sa han.

Ja, her var det pågangsmot, interesse og aktivitet.

Skolen hadde egne lærere som engasjerte elevene i fritiden med idrett, svømming og an-

dre aktiviteter. De fulgte med og passet på at de mest pågående ikke forstyrret oss under jobbingen.

Men i det store og hele var de greie og normale som gutter flest, ut fra det som vi kunne observere.

Skolebestyrer Gjerde kom bort til oss for en prat.

Han nyttet anledningen til å innvitere oss til den daglige middagsbespisning, sammen med ansatte og elever, noe vi takket ja til. Dette forsto vi var vanlig ved besøk av arbeidsfolk og andre.

Da vi ankom, sto alle elevene oppstilt utenfor matsalen. De ventet på startsignalet fra Gjerde som fulgte med og innspiserte dem, før de skulle inn til middag. Det virket som de hadde stor respekt for bestyreren.

Så sa han: «E`det nå någen så ikkje har vaska hendende sine ennå, så må de gjørr det med ein gong.»

Ingen av elevene reagerte. De hadde sikkert gjort det som de var opplært til: Rene hender før bespisningen.

Bjarne og jeg så på hverandre, kikket ned på på hendene. Vi kunne ikke unngå å registrere fingrer som hadde vært i berøring med sement og kalk-

mørtel. Da var det to som noe beskjemde putlet seg inn på vaskerommet med bøyde hoder.

Jeg tror nok at det var noen som smulket og lo litt av dette opptrinnet.

Under middagen husker jeg en av elevene rakte opp hånden. Det var noe han ville si, og Gjerde spurte hva det gjalt. Gutten reiste seg opp og så sa han: «Gjerde, – der ligge ein spiker på golvet unna bordet.» Gjerde smilte og så på gutten: «Ja eg vett det. – Det e den me har kokt suppå på.»

Då ble der mye lått og løye.

Jeg husker en av guttene kom bort til oss neste dag. Han hadde studert blandekaret som vi brukte for mørteltilberedning. Sidene var av tre og ca 20 cm høye med lengde på ca 1.5 meter og bredde ca 1.0 meter. Bunnen var en tynn jernplate.

Denne gutten hadde nok sammenliknet blandekaret med noe som kunne brukes på sjøen.

Han sto lenge og så på Bjarne som sto og rørte med kalkehaken. Så kom det: «Flyde det?» Bjarne lurte litt på hva gutten hadde i tankene. «Ja» sa han. «Det flyde når det e tomt.»

Så gikk det en liten stund. Gutten så rundt seg. Det så ut som han tenkte litt før han kikket opp på Bjarne. Så kom det forsiktig: «Tror du det holle meg?» Da så Bjarne på ham og sa: «Eg 29

tror kje du ska tenka merr på dette. Du må bare glømma de planene dine.»

Ja, en kunne nok undres på hvilke tanker denne gutten hadde, og hvilke planer som rørte seg i hode hans. Kanskje lå det i kortene om det å rømme fra øya i nattens mulm og mørke, med et blandekar som båt.

Med et tomt kar, og ved hjelp av en kamerat, kunne nok dette la seg gjøre, men farefullt hadde det nok vært.

Bjarne passet derfor på at det var sand og kalk i karet ved arbeidstidens slutt før hjemturen denne dagen.

Dette var bare en av de mange opplevelsene jeg har hatt med forskjellige oppdrag rundt på byggeplasser gjennom et langt liv.

Edvard Gjerde var bestyrer på Lindøy skolehjem fra 1941, til han gikk av for aldersgrensen i1967. Han hadde vært lærer på Lindøy fra 1936 til 1938. Deretter var han lærer på Storhaug skole fra 1938, til han ble bestyrer på Lindøy.

Det bør også nevnes at før lærerutdannelsen, var Gjerde utlært murer med fagbrev.

Postpensjonistene i Stavanger Styresammensetning etter årsmøtet 3. mars 2015: Leder: Gudmund Buøen Nestleder: Signe Plathe Holmgren Sekretær: Bjørn Solbjørg Kasserer/redaktør: Trygve Rødland Styremedlem: Eva Hessen Varamedlem: Karin Preufer Olsen

Martin Skaar

Øyane pensjonistklubb Styresammensetning 2015: Leder: Liv Jensen Nestleder: Øystein Ingvaldsen Kasserer: Lars Gryte Sekretær: Bjørg Haaland Styremedlem: Aslaug Torjussen Aida Hillstad

Conny Gryte Varamedlem: Otto Jensen Erling Ovesen Revisor: Berit Eielsen Valgkomitè: Nora Madsen

Gerd Hult 30

(gjenvalgt) (gjenvalgt) (gjenvalgt) (gjenvalgt) (gjenvalgt) (gjenvalgt) (ny)

Nabo te dødens hage og litt te – barndomsminner fra 50-åra Tekst: Harald J. Endresen

Adle har jo et forhold til kjerkegården, det kan ingen benekta. Aller minst me ongane så bodde i Steingadå, Brønndagå og deromkring.

Sjøl bodde eg i Steingt. 49, omtrent det nærmaste du kunne komma Eiganes kjerkegård. Ett nokså kvast stakittgjerde va ei dominerande nabogrensa. Ska me ver heilt korrekte, så va det vel egentlig gjenboarar me va, siden kjerkegården lå tvers øve gadå, litt avstand måtte det jo ver. Nærmaste inngang va rett ved krysset v/Solbakkeveien, og omtrent liga nærme lå inngangsportalen i det som hette Schiøtzgadå, kloss oppi Squaren(kommunehusene i mur).

Me små og store ongane (Sekkabanden) så vokste opp rondt i strøget, fekk det nesten inn me morsmelkå at «naboen» våres va einsbetyd­ ande me sorg og triste greier, men og ein plass for stille ittetankar. Va ikkje gamle karendå far min tok meg me på søndagstur blant gravstøt-

tene. Han stoppte av og te foran ein gravplass, bøyde håve og blei tause. Eg forsto snart det va i respekt for folk han hadde kjent. Foreldrene våres formante oss ellers tidligt om å visa respekt for gravfølger, og alt aent så foregjekk i den anledning. Vett ikkje nå om me trengte så mye formaningar, me glodde nok helst bare fælt på stivpynta folk som steig oppigjønå Steingadå, någen me snaisne flosshattar, forøvrigt ett ynda snøballmål i andre samenhengar.

På den tiå, rett itte krigen og sånn ca. halvparten ut i 50-åra, va me så ongar flest ivrige itte spenning. Det kunne vera alt fra å hørra de voksne dela minner fra krigen, te å gå på nøst, svi av «halve» Rudlå for å steiga poteter, å ta «hengassen» på bilar me kopra, holda gjømmeleken eller tikken, titt og ofte «kriga» litt me andre gader, og ikkje minst vandra gjøna Tyskertunnellane unna Rudlå.

31

De mørke tunnellane pirra jo eventyrlysten noge voldsomt, spenning i søkk og kav. Me fabla nok både om Rottenikken, Vonnemaen og tyske dauingar, når me famla oss gjønå tunnellløpå, ofte me ett flakkande stearinlys i håndå. Ifølge an Jan (Oliversen) va det vanligt å festa lyså i ein tomme hermetikkboks, lommalykter va sjelden vare. Den ekta spenningen fekk du me stearinlys, «manndomsprøven» kan du trygt sei.

«Gå aleina i tunnellane, det va aldri någen spøg, di sa Rottenikken va der på besøg. Vel, det hendte nok me lurte jenter inn te å ver med, men idag så husk eg ikkje koffer det..? «Sitatet e henta fra ei Mimrevise-om sekkabanden og andre løgne ting fra ein kjekke oppvekst rondt Brønngadå, med tekst av Jan Oliversen i 2005.

Tunnellane va merr eller mindre tegjengelig fra 47 te 54/55. (Merr stoff kan du og finne unna www.kystfort.com-under jorda i Stavanger).

Ka så me kjerkegården? Når eg tenke itte va vel den plassen ein durabelige konkurrent te tunnellane unna Rudlå. I dagslys kunne det ver reine idyllen, men når mørket seig på, blei det andre boller. Nå må det innskydas at me hadde vel strengt talt liga lide lov å rega rondt der på kveldstid så i tunnellane, men så gjengs meining ofte e, e ting omhylla i et slør av forbud, så pirre det både det eina og det andra. Nesten adle i gadå hadde jo våre «flittige» gjester nere på Lese­hjemmet te an Sigurd Lura i Sandvigen, så me hadde på åndeligt vis fått inn me skjeier ka så va rett og galt. Men trangen te spenning førte oss jo innimydlå inn på små «sidespor».

Me ongane likte oss best rundt Kapellet. Ikkje minst på grunn av den fine dammen me fisk og soluret. Krematoriet lå helst litt for øde te. Ei tilnærma lovprising av dammen sto i en av byens aviser i 1952 (1.mai tror eg). (et foto av meg og 4 andre ongar så mada fisken va og med). Synes innholdet va så fint ført i pennen av journalisten, at eg sitere det i sin heilhet, tittelen va «Livets glede i dødens hage»: «Kirkegården blir gjerne betraktet som en 32

dødens have med blomsterprydde graver og velholdte grusganger langs hekkene. Støttene står der med kjære navn. Det er alvor og fred og sorgmilde minner. Men livets glede finner alltid sitt sted. Slik er det f.eks. ute på Eiganes kirkegård.

Like utenfor Kapellets hovedinngang, i sentrum av det vakre anlegget, er det en stor kunstig dam med blomster og busker omkring. Og i den dammen er det fisk, 6 aurer, 6 røyr, og en flyndre! Den siste er sluppet ut nå i vår, og «foglane vett» hvem som har funnet på det. Men mot all formodning lever den ennå i ferskvannet, og gasser seg i spisskammeret sammen med de andre.

Det var typograf Torger Sandsmark og nylig avdøde formann ved den Kommunale fiskehandel, Andreas Bertinius Sunde, som fant på å sette ut i denne dammen, Sandsmark aure og Sunde røyr. Nå er det 4 år siden, og noen av de første er fisket opp, men så er bestanden fornyet. Det har hendt at funksjonærer har knepet små fiskere

akkurat i det øyeblikket de har fått fisken på det tørre, og i noen tilfeller har en kunnet lure kroken fint ut, så fisken kunne bli sluppet uti igjen.

Stort sett er det bare fint å si om publikum, og der er mange kjekke barn i strøket som har moro med å finne mat til fiskene. Om vinteren fanger de gjerne karusserar i Mosvannet, og slipper uti – utsøkt måltid! (Det er alltid et par hol i isen). Men best smaker metemarken. Både arbeidsfolkene på kirkegården og besøkende husker gjerne på fiskene med noen godbiter av det slaget. En padde har lagt egg oppi kanten, men så snart de små rumpetrollene kommer ut, går de all kjødets gang. Fiskene holder dammen rein for alle slags insekter, og når myggen synger over den blanke flaten i sommerkveldene, vakes det så friskt som i ett fjellvann.

Ja, fisken i dammen ved kapellet er det alltid gildt å se på – der de svømmer omkring i det klare vatnet, og så tamme er de blitt at de nesten napper makk fra hånden. Enkelte eldre besøkende kan stå i timevis ved soluret og kose seg med fiskeselskapet. Dammen er blitt et slags akvarium, en kilde til livsglede for store og små – midt i dødens hage.»

Vel, e vel ingen overraskelse at eg og de ­andre i gadå bidro med ett og aent. Jovisst mata me fisken, men flerre av oss gjekk ikkje av veien for å prøve å få an opp. Mor mi likte dårlig at eg hadde sånne tendenser, og kjefta rett så det va.

(Blei nylig påminte om dette, da eg va på besøk hos ein så fylte 95 år, han humra godt av minnene han hadde fra kjerkegårdsfisket). Itte det eg erindre satte eg ud igjen fisken de få gangene eg fekk napp, men jaffal ein i strøket tok med ein aure/røyr hjem. Han slapp unna med det. «Eg fiska’n i Stokkavatnet», stotra an foran opp­ havet, og den ska ha smakt himmelsk. (Drøye året ittepå fekk eg og ein aen storfangst i Breiavatnet – se Mortepumpen 2014/nr.3).

På kveldstid, og spesielt seint på høsten, va kjerkegården tidvis ein magnet for mange av oss. «Manndomsprøven» gjønå tunnellane va nå ein ting, men å fomla seg heilt aleina gjønå kjerkegården, på tvers eller langs, i bekmørke, det krevdes nerver så kaptein Miki og andre av serie­heltane våres. Nåja, det hendte nok me gjekk to og to og, og flerre me, spesielt når vinden ruska i buskas og trær, og de vakre kvide duene på støttene så ud te å letta.

Ein og aen gang traff me og på andre så og va ude i same spenningssøgande erend. Ongane fra Squaren bodde jo liga lageligt te, så de streifte og rundt omkring, men bevares, kjerkegården va store nok for oss adle. Nogen ganger blei det og observert ongar fra Eiganes-siå, de kribla itte spenning, de og.

Nogen ganger, når me ikkje va metta av spenning, kunne flærne av oss samlas kloss innte ­Kapellet. Og då va det fritt fram for de eldre i gadå te å brilljera. Der satt me, de minste på tå hev, øyrene på stilk, og sugne på skrekk og gru.

Og det fekk me, på rekka og rad. Tussmørke ­eller bekmørke, fortellingar om dauingar, skinndaue og merre te, fekk jaffal oss små te å sitra av spenning. Enkelte ganger blei det nok i mesta laget for oss yngste, men vel hjemma hos opphavet, fekk lyset, varmen, og den lune atmosfæren oss tebage te hektene. Skjønt innimydlå va eg (sikkert andre og) såpass oppkavde av mørke og grøss, at eg ikkje orka «tjuvlytta» te kveldens radiosending av krimserien Paul Temple. Knirkande dører, skrangling av skjeletter og andre skumlerier, på slike kveldar blei ikkje opphavet forstyrra av meg. Kan godt ver at eg folda hendene, og ei stakka stonn va tebage i Lesehjemmet i Sandvigen, med det svære Jesusbildet så hang bak prekestolen, kikkande ner på meg, velsignelse i blikket te adle verdens små.

33

kongens heder til Liv Brynildsen Liv Brynildsen, som for øvrig var vår Profil i nr.

4/12, er hedret for sin innsats i nasjonalforeningen. Så tidlig som i 1995 var hun prosjektleder for Pårørendeskolen, et kurstilbud til pårørende til demenssyke. det var et pionerarbeid som her ble utført, lenge før det var slike tilbud andre steder i landet.

Liv har gjort en betydelig innsats for å få forståelse for at sykdommen demens også involverer familien og deres omgangskrets. I dette arbeidet har hun lagt vekt på faglig høy kompetanse med frivillige som medhjelpere.

Pårørendeskolen ble en mønsterskole og en hjertesak for Liv. Mange har latt seg imponere av hennes arbeid og initiativ, og mange er takknemlig for at hun fremdeles engasjerer seg.

Mortepumpens lesere vil nok også huske henne fra den tiden hun var sykepleiesjef i Stavanger kommune. I 1971 vedtok Stortinget midlertidige retningslinjer for hjemmesykepleie. I tiden som fulgte bygget Liv opp en tjeneste som det står respekt av og som dagens tjeneste er bygget videre på.

Liv Brynildsen er en unik person. Med sitt varme hjerte og kloke hode har hun alltid vært opptatt med å ivareta både ansatte og frivillige. I sin hilsen sa nasjonalforeningen det på denne måten: «Få har som Liv klart å forene begeistring for nasjonalforeningens nasjonale satsning med en så oppriktig verdsetting og anerkjennelse av lokal frivillighet og lagsarbeid, og et så klart ønske om organisasjonsutvikling.

Hun har vært en samarbeidets kvinne og evnet

34

Fylkesmann Magnhild Meltveit Kleppa overrekker kongens fortjenestemedalje til Liv Brynildsen.

Foto: Stein Hugo Kjelby

å få andre med seg på folkehelsens vei. Som mangeårig fylkesleder for nasjonalforeningen i rogaland, jobbet Liv på sin kloke og stillferdige måte med å styrke og utvikle organisasjonen vår, både lokalt og på fylkesplan. Hun balanserte en respekt for, og kjærlighet til, det bestående i organisasjonen, med et sterkt ønske om å fornye og videreutvikle organisasjonen i tråd med de endrede folkehelseutfordringer.»

Medaljen ble overrakt av fylkesmann Magnhild Meltveit kleppa på en markering i Worsegården 17. mars.

Morsomme historier Rolf Schreiners petitartikler er blitt bok

av og til får redaksjonen i hende bøker fra lokale forfattere til bokanmeldelse i Mortepumpen. Slik også med rolf Schreiner. Han er kommet ut med bok på forlaget dreyer Bok. Boken heter «Sett og hørt» med undertittel «Folk e løgne – og någen e steingalne!» det er første gang jeg har skrevet en bok helt alene. tidligere har jeg vært medforfatter ved et par anledninger, sier forfatteren.

«Han begynte som skribent i Lokalavisen i august 2010. I tillegg til å skrive artikler innen musikk, historie, billedkunst, hjernetrim og bedriftsprofiler fra næringslivet har han fra første avis bidratt med en petitartikkel der han sto helt fritt mht innhold. nå har han akkurat skrevet petit nummer 100. Han har fått såpass positive kommentarer på stil og innhold i disse skriveriene, at han nå våger seg ut på bokmarkedet med 68 petitartikler hentet fra Lokalavisen de siste fire årene.

Boken er en samling av episoder og hendelser som han gjennom årene har fortalt i sosial sammenheng. det meste er selvopplevd, men han har også funnet plass til noen historier han har lest eller hørt av andre. Her er glimt fra en oppvekst i skuespillermiljø, fra familiære forhold i voksen alder, fra SIF Håndball sine turer ut i europa og egne turer til utlandet i reklamesammenheng. Han har spesielle meninger om Facebook, radio norge og roald amundsen, han har tatt med

sine møter med Bob dylan, Leonard Cohen og ray davies i the kinks – og han beviser at sprinteren Bjørn nilsen fra Skjalg sprang 100-meteren på 10, 2 flere tiår før andre i norge. Gjennomgående er boken full av diverse pussige episoder som bare har dukket opp gjennom et langt liv. Jeg har i hvert fall prøvd å skrive underholdende ved å trekke frem historier som har en humoristisk undertone og gjerne et godt sluttpoeng.»

Dette er ren underholdning – så jeg håper boken vil spre glede fremover, sier Rolf Schreiner. Den ligger hos bokhandlerne. redaksjonen er enig. dette er lun underholdning.

35

Et blikk over skulderen Sykepleierne Ingvild Vassbø og Gudrun Vikingstad ser tilbake Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby

Gudrun Vikingstad.

For 28 år siden feiret Stavanger Sanitetsforening 100 års jubileum. Siden 1897 har foreningen drevet en aktiv virksomhet innen helsearbeid i byen og vært foregangs aktører på mange områder og har vært et begrep i byens liv. Hvis ordet »Klinikken» ble nevnt, visste alle at det var Sanitetsforeningens bygg på Madlaveien det ble snakket om.

Av mange virksomheter som Stavanger Sanitetsforening engasjerte seg i var utdanningen av sykepleiere. Sykepleierskolen ble opprettet i 1920. Skolen var treårig, med en tre måneders forskole, der elevene helt i begynnelsen også gjennomgikk blant annet husmorskole. Sykepleiepraksisen fikk de på Stavanger sykehus og Haugesund sykehus.

Seinere, i 1988, ble skolen slått sammen med Røde Kors sykepleierskole og ble hetende Stavanger Sykepleierhøgskole. Da startet «den nye tid» og skolen ble lagt inn under Det regionale høgskolestyret for Rogaland.

36

Ingvild Vassbø.

Fysisk og psykisk krevende Hvordan var det å være sykepleierelev, som det het den gang, i «det gamle» systemet? Hvordan var forholdene og hva om vi sammenligner det med dagens utdannelse? Mortepumpen har snakket med to elever som tok Sanitetsforeningens sykepleierutdanning på 1940 og 1950 tallet. De svarer samstemt på at noen sammenligning med dagens utdanning vil være helt i det blå, men bekrefter at hver tidsepoke har sine svakheter og styrke. Fra datidens synspunkt og pensum var NKS sykepleieskole en god skole med dyktige lærere som gav oss et godt grunnlag til å bygge videre på, sier de to.

Ingvild Vassbø, 87 år, kommer fra Ørsdalen i Bjerkreim kommune. Hun begynte først som barnepleier på Klinikken. Etter tre år ble hun oppfordret til å ta sykepleierutdanning. Hun var i stor tvil om det var det rette for henne, men med god støtte og oppmuntring fra gode kolleger grep hun sjansen.

«Vi sitter pent ved bordet». Reglementet for god bordskikk var strengt på sykepleierskolen. Bildet er fra boken «En levende forening i en levende by». Stavanger Sanitetsforenings 100 års jubileum. (Foto: Waldemar Eide.)

Det var slik det var sier Ingvild og Gudrun.

Hun begynte i sykepleien i 1957. Etter forskole som varte i tre måneder var det rett i pleien. Det var en prøvelse for unge og lite erfarne elever. Særlig var nattevaktene en psykisk påkjenning ikke minst på grunn av ansvaret som ble lagt på unge skuldre. At det gikk bra mener hun må tillegges at forskolen var meget praktisk og gav grunnleggende kunnskaper.

Selv om vi nå snakker om slutten av 1950 årene så hang grunnreglene fra starten i 1920 ennå i utdanningen. Skolen ble drevet helt og holdent i foreningens regi, uten offentlig støtte. Elevene var derfor regnet med som full arbeidshjelp på sykehusene. Det vil i praksis si at de i stor grad også var vaskehjelper. Ingvild Vassbø smiler og sier at det var egentlig ikke så negativt for sykehuset. Når sykepleierelevene gikk rundt og vasket og skurte var det alltid rent. Hun setter et lite spørsmålstegn når hun tenker på dagens rengjøring.

Kummerlige boforhold Ingvild Vassbø har gode minner fra elevtiden selv om mye i ettertid kan virke meget enkelt.

De bodde vanligvis på tre- til fem-mannsrom.

De hygieniske fasilitetene var så som så og det var ofte langt til nærmeste vask og toalett. De fikk imidlertid gratis kost og losji og på sykehusets vaskeri fikk de vasket uniformene sine. Etter hvert fikk de også utbetalt kr. 40.- pr. måned i «lommepenger».

Det ble lagt stor vekt på disiplin og orden.

Renslighet var et selvsagt krav. Kveldene på søsterhjemmet skulle elevene bruke til å bli bedre kjent med hverandre og hygge for hverandre.

På Stavanger sykehus var nattevaktsrommet (der nattevaktene sov etter vakt) på loftet. På sommeren kunne det bli meget hett der oppe.

I tillegg var det vendt ut mot Frue Meieri. I den tiden kom melken i melkespann og når disse ble losset og lesset i løpet av dagen, ble det lite 37

søvn på nattevakten. I sykehusets 3. etasje var det hybler for elever. Der bodde også oversøster som i praksis hadde overoppsynet med elevene. Reglene var strenge. Alle skulle være inne kl. 22.00 og være i seng kl. 22.30. Kort tid etter gikk forstanderinnen sin kveldsrunde for å kontrollere at alle var i seng og at det var skikkelig orden på rommene. På høytidsdager, som for eksempel julaften ble det sett på som en selvfølge at forstanderinnen og elevene tilbragte disse sammen.

«Jomfruburet» var et av hybelkompleksene.

Det lå litt skjermet fra de øvrige sykehusbyggene med utsikt mot Løveapoteket. Klarte en å få hybel der, var friheten litt løsere. Etter datidens standard var dette et brukbart tilbud. Det tok imidlertid mange år før reglene fra 1920 forsvant.

Kamp om et sted å bo Som ferdig utdannet sykepleier var det ikke vanskelig å få seg jobb. Med trekk i lønn fikk de kosten på sykehuset. Verre var det med husvære. Vi er i slutten av 1950 årene og Stavanger er en liten by. Det var ikke lett å få noe tilfredsstillende og hun nevner opp utallige, for oss, hårreisende tilbud på losji. Loftsværelse med skråtak. Toalett og vask nede i trappen måtte ofte deles med vertskapet. En liten kokeplate til kaffekok og i skapet kunne det ofte være mus.

Ingvild forteller at en vinter var det så kaldt at hun fikk ikke varme hverken på hybelen eller i kroppen. En helg bestemte hun seg for å reise til familie på Jæren. Bussjåføren så tydelig at hun var blåfrossen for han tilbød henne å sitte på motorkassen for å få varme i kroppen. I etterkrigsårene var det uhyre vanskelig å få noe en kunne trives i. De var hele tiden på jakt etter noe bedre og det var slitsomt å flytte, selv om de ikke hadde så mange jordiske eiendeler å dra på. Hun mener at tilstrømmingen av ungdom fra hele fylket etter krigen var med å gjøre kampen om hyblene hardere.

38

Mens Ingvild Vassbø har pratet har Gudrun Vikingstad sittet og lyttet og nikket gjenkjennende. Gudrun er 95 år, fra Vikingstad på Karmøy. Hun begynte på Saniteten ti år før Ingvild, men det er tydelig at de begge har gjennomgått det samme systemet. «Intet nytt under solen» smiler Gudrun som mener at hun fikk en tøff start på utdanningen sin. Etter forkurset ble hun sendt til Sanitetsforeningens sykehus i Haugesund. Der ble hun plassert på TBC avdelingen, spesialenhet for tuberkulosepasienter.

Hun skulle bare være der i tre måneder, men det ble til en ni måneders praksis, mye på grunn av krigen. Det ble en hard skole for en ung elev.

De mange triste skjebnene gikk inn på henne og hun vurderte å avslutte hele utdanningen. Tankene gikk tilbake til før krigen da hun arbeidet på meieriet på Vikingstad og ville bli meierske.

Hun er i dag glad for at hun valgte sykepleien likevel, for meieriet på Vikingstad ble nedlagt sammen med mange andre meierier i Rogaland.

Enorm utvikling Gudrun utdannet seg innen røntgen og jobbet på Stavanger sykehus som røntgensykepleier i til sammen 30 år. Hun fant seg godt til rette i det medisinske miljøet i Stavanger, men hadde en sterk utferdstrang. I 1954 reiste hun til USA og arbeidet på sykehus der. Det overraskende var at i USA var det liten forskjell på yrkestitlene slik som i Norge. I Norge hersket helse hierarkiet. I USA var vi alle like, både sykepleier og lege. Arbeidsmiljøet var unikt. Her var det ingen ovenfra og nedad slik de ofte opplevde det på norsk sykehus. Opplevelsene i USA var så positive at hun seinere tok en tur til.

Så sitter vi her med to sykepleiere som bærer historien videre, en historie som snart kun kan leses i historiebøker. Da de begynte utdannelsen hadde de få hjelpemidler, eksempelvis så som medisinsk teknologi og effektive medisiner. Det viktigste i den tiden var god omsorg og pleie uansett hvilken sykdom du hadde. God

omsorg og pleie er fortsatt svært viktig og langt fra utdatert i dagens helsevesen. Begge de to erfarne sykepleierne mener at det er helsevesenet, av alle yrkesgrupper, som ha hatt den største faglige og tekniske utviklingen for menneskeheten etter krigen. Ingvild presiserer at hun føler seg privilegert som har fått oppleve denne positive tidsepoken, både i helsevesenet og med hensyn til boforhold og tenker spesielt med gru på den manglende brannsikkerheten i mange av hyblene som hun leiet.

Ingvild og Gudrun har aldri arbeidet sammen, men traff hverandre i felles arbeid for sykesøstrenes misjonsring. Gudrun flyttet i blokk i

Peders­gaten i 1970 og gikk av med pensjon etter 30 år på sykehuset.

Ingvild arbeidet en god del år på Vannførehjemmet og bodde i personalbolig. Tok sertifikat, kjøpte seg bil og flyttet i blokk hun også.

Som den jordnære damen hun er, følte hun etter hvert behov for et lavere nivå. Nå har hun funnet seg vel til rette på Auglænd i en vertikaltdelt bolig, kjører fortsatt bil og er en god hjelper for en nabo. Årene før hun pensjonerte seg arbeidet hun på Ramsviktunet sykehjem. De to kollegaene har hygge i hverandres selskap og er stolt av å ha fått være med på en så fantastisk utvikling av sykepleieryrket.

Før det flør Av Erik Hartun Har du en gang hatt den glede og være lykkelig tilstede i ei fjøre, i god tid før det flør?

Få kjenne småkrabbene kitle deg i hånden, – før de pilte sidelengs igjen, – slik de krabber engang gjør.

En soldag sjøen deg forhekser med tusenvis av små reflekser, en gammel brygge puster ut og lukter tjære.

En atmosfære god og rik forstyrret kun av måseskrik å milde himmel, hvor her er godt å være.

Se bak steinen – litt i skyggen en liten kreps, med hus på ryggen som den lånte av en venn som flyttet ut.

Og det skjellet – der på bunnen som når fisk beveger munnen åpner – lukkes det for vannet og sin sut.

Så lar du blikket vandre litt i dag er havet ganske blidt, men det er lunefullt, – i morgen kan det rase, og bane bølgende seg veg som om det glefser etter deg, med skum om kjeften, i tøylesløs ekstase.

Også lukten, ser du – duften det spesielle drag i luften som pirrer neseborene i bris fra sør.

Litt råttent kanskje, dann og vann, her er et mangfold som på land av liv som skapes og av liv som også dør.

Men likevel, – alt hører med og du er selv en del av det, du ville savne det som savnet av en venn. inntrykk som du har i mente, dukker frem som gamle kjente, om du er heldig å få møte dem igjen.

39

kUnStUtStILLInG

– Gjensyn med Stavangerkunstnere Tekst og foto: Brit Bjørkli

tante emmas Hus har som formål å være en arena for ulike kulturuttrykk, der eldre er utøvere eller mottagere.

Som kjent har det i kafe Breiavatnet i tante emmas Hus i flere år vært holdt jevnlige maleriutstillinger. Utøverne har vært både anerkjente kunstnere og selvlærte. Hensikten med utstillingene har vært både å pynte opp i husets kafe og å vekke nysgjerrighet og interesse for god kunst.

I august 2013 startet, et nytt kunstutstillingsprosjekt som blir et gjensyn med stavangerkunstnere som er gått bort. det vil bli flere aktiviteter knyttet til hver utstilling, med både foredrag og musikk. kunstformidler Berit Wathne har det faglige ansvar og prosjektet er støttet av den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune. de ble kalt «Stavanger-kolonien», kunstnerne som startet sin karriere i årene etter krigen.

Mange av brukerne av senteret her vil gjenkjenne motivene, og vet også hvem kunstnerne var.

Første kunstner som ble presentert (august – oktober 2013) var Frank Frantzen. I oktober – januar var det Gerd Eriksen (som var ett av de første kvinnelige medlemmer i BkF) som ble presentert.

Annalise Convad og Harald Stokkeland var neste par ut i kunstutstillingsprosjektet «Gjensyn med stavangerkunstnere», utstilling i januar – april.

40

26. april – 28. juni var det utstilling av thoralf Gjesdal og Frank Wathne.

6. august – 14. oktober var det utstilling av nordahl eide.

25. oktober – 16. desember ble kunst av Georg Backer Berg utstilt.

17. januar – 26. mars ble arbeider av erling Hodne presentert.

18. april åpnet utstilling av Oscar Sørreime og Jon Lea. Hilmar egeli åpnet utstillingen og det var musikalsk innslag av Inger Lise Hope og Svein andre Olsen.

Oscar Sørreime, maler og tegner var født 02.03.1919 i Stavanger og var bosatt i foreldrenes hus i Steingaten i Stavanger. Han flyttet i 1959 med kone og barn til eget hus og atelier i randaberg hvor han bodde frem til sin død i 2007.

Utdanning: Han fikk privat veiledning hos thoralf Gjesdal fra 1942 og var elev ved Gjesdals malerskole 1946-47. Hospitant ved Statens Håndverksog kunstindustriskole.Statens kunstakademi våren 1956. kveldskurs ved Studieatelieret i Stavanger under ellen Iden våren 1957. Gjentatte studiereiser til københavn, Paris, London,

Mot Varhaug Kirke.

amsterdam, Madrid og roma og Island fra 1950 til 1970-årene.

Han debuterte på Høstutstillingen 1945 og Vestlandsutstillingen i 1947. Siden deltatt jevnlig på begge disse utstillingene frem til 1980.

Oscar Sørreime hadde flere separatutstillinger og gruppe og kollektivutstillinger.

Han har utført altertavle for knM Harald Hårfagre og er innkjøpt av blant annet nasjonalgalleriet og riksgalleriet. du kan også se Sørreime Samlingen, tungenes fyr, randaberg kommune.

Selvportrett Oscar Sørreime.

Jærlandskap – Oscar Sørreime.

Gårdstun – Oscar Sørreime.

41

Jon Lea, maler, tegner og grafiker var født 14.07.1904 i Brooklyn, new York. Han kom til Stavanger sammen med sine foreldre, John Lea og Olga nylund som 8-åring. Bosatt i nylundsgaten helt frem til sin død i 1998.

Utdanning: elev ved Bjarne Hansens malerskole i Stavanger 1920-25. elev av erik Haugland 1921-25. elev hos Pola Gauguin 1924-25.

Han har også en utdannelse i garderobefargingens edle kunst fra tyskland med svennebrev i farging og rensing. Gjentatte studiereiser til københavn, London, Paris og amsterdam.

Jon Lea debuterte på Vestlandsutstillingen 1931 og på Høstutstillingen 1935 og han deltok aktivt på begge disse utstillingene i 1930-årene frem til 1941.

Selvportrett – Jon Lea.

Skumring – Jon Lea. 42

Jon Lea hadde flere separatutstillinger og gruppe og kollektivutstillinger Som tegner og grafiker hadde Jon Lea flere illustrasjonsoppdrag bl.a.: O. Maxwell-Leas artikler i avisen, Stavangeren i 1943 og i Speideren, Oslo 1934.Han Mottok 1. premie for illustrasjoner i Stavanger aftenblads’ Tegnekonkurranser i 1934.

Utstillingen på kafe Breiavatnet viser arbeider fra 1920 og frem til år 1980. Bildene på utstillingen er hentet fra familien.

Utstillingen varer til og med 29. juni.

Velkommen til Kunstutstillinger på Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus, Kongsgt. 43, Åpningstider: mandag – lørdag, kl. 11.00 – 15.00.

Musikk i Bakgården – Jon Lea.

Sommer i byen – Jon Lea.

Skipper Worse Pensjonistforening Ledaal 40 år Tekst og foto: Hilmar Egeli

En av Skipper Worses første turer for pensjonister gikk i 1975 til Eskilstuna i Sverige. Dette må ha vært en usedvanlig vellykket tur.

Under siste overnatting på Vrådal hotell i Telemark, ble grunnlaget lagt for Skipper Worse pensjonistforening.

Etter stiftelsen var foreningens vekst og virksomhet betydningsfull. Den vokste raskt i medlemstall, og var i mange år byens og distriktets største pensjonistforening. Foreningens formål var og har vært å samle pensjonister for i fellesskap å verne sine sosiale, økonomiske, kulturelle og samfunnsmessige interesser.

Programmet for møtene varierer med sang og musikk, foredrag bevertning og utlodning.

Foreningen ble også tilknyttet Nasjonalforeningen i Stavanger som en uavhengig del.

Pensjonistforeningen feiret 9. april 2015 kl 1730 sitt 40 års jubileum på Skipper Worse Ledaal Det var 85 personer til stede.

Følgende tidligere ledere av foreningen var invitert og ble tildelt blomster: Margareth Pedersen perioden 1998–2002 Jan Svendsen ” 2002–2005 Reidun Hjelm ” 2005–2010 Else Carin Fuglesten ” 2010–2011 Per Aslaksen ” 2011–2012 Hilmar Egeli ” 2012 til nå Reidun Hjelm var syk. Ektemann Paul Hjelm møtte og fikk blomster.

Andre inviterte var: Kari Thu fra Fylkets Nasjonalforening og Sigrun Brunvathne fra Skipper Worse as. Kari Thu holdt en fin hilsningstale og overrakte blomster.

Lederen Hilmar Egeli hadde et innlegg om ­Skipper Worse pensjonistforening Ledaals tilblivelse og historie.

Eva-Edel Hals leste en god prolog tilpasset 40 års jubileet.

Det ble servert smørbrød og kaker fra en stor jubileumskake.

Mange fine gevinster var til utlodning, og det ble solgt en mengde årer.

Hå trekkspillklubb underholdt med med sang og musikk og skapte en meget stor stemning.

Else Carin Fuglesten syk. Hun fikk tilsendt blomster.

43

Vakre-Olga – et liv på gaten Førstebetjent Bergvin Nilsen er Mandals-mann, født i Kleven. Han har i mang år hatt sitt virke ved Stavanger politi.

Her skildrer han skjebnen til en av dem han i egenskap av politimann kom i forbindelse med:

Jeg møtte henne første gang for 35 år siden.

Det var midtsommers, langt på natt og alt var stille, byen sov. Jeg patruljerte kaidistriktet med tilstøtende gater, og sommernatten var lun og varm. Jeg hørte en dør som ble åpnet og lukket, lette skritt på brolegningen, hun kom mot meg, usjenert og smilende, lett alkoholpåvirket.

Jeg stanset henne opp og spurte hva hun hadde å gjøre på denne tid av døgnet inne på det kontor hun nettopp var kommet ut fra.

Du må være ung og uerfaren når du kommer med et slikt spørsmål, sa hun, og jeg forstår at du ikke kjenner meg.

Jeg måtte i mitt stille sinn innrømme at jeg ikke hadde vært lenge nok i tjenesten til å kjenne alle byens løse fugler eller kaiduer. Har du aldri hørt tale om «Vakre-Olga» eller «Dronningen», fortsatte hun, og kastet hodet stolt tilbake, så se nøye på meg nå, så kjenner du meg igjen til neste gang vi møtes.

Vakre-Olga kjente jeg godt av omtale, men jeg hadde ikke snakket med henne tidligere og ikke møtt henne før nå. Hun var høy og slank, en yndig figur, ravnsvart hår, tenner som enhver kvinne kunne misunne henne, mørke øyne, frisk ansiktsfarge og et vinnende smil.

Kirkeboken for Johannes menighet kunne fortelle at hun var født 5. mai 1900, og gamle kirkebøker lyver ikke. I dåpen hadde hun fått navnet Olga Margrethe Salvesen.

Jeg tok følge med henne utover kaien til 44

Vakre Olga. Hun var høy og slank og hadde ravnsvart hår…

Torget, hun bodde i Strandgaten i et av de små skipperhus der ute. Hun fortalte at hadde vært sammen med «en venn» om kvelden. Hun møtte ham tilfeldigvis nede på kaien og var blitt med ham inn på hans kontor. Der hadde det vanket en liten pjolter, sjokolade og annet godt, sa hun og så skjelmsk på meg. Jeg forsøkte meg på en formaningstale; men det kunne jeg ha spart meg, hun svarte at jeg ikke var den første som hadde forsøkt seg med den slags bedehustale, hun ville leve livet som det passet henne og ønsket ingen innblanding i hennes levesett.

Etter endt skolegang i folkeskolen hadde hun begynt på en hermetikkfabrikk; men arbeidet

der passet henne ikke, og hun hadde ikke utdannelse nok til å få butikk- eller kontorpost, få et finere arbeide, og så valgte hun gaten.

Jeg stanset på Torget og så henne trippe utover Strandgaten, lett og smidig i sin gang, en av de mange som hadde valgt denne livsvei og som nå syntes umulig å få brakt tilbake og inn på bedre tanker og bedre veier, bort fra de mange fristelser som lurer på en ung, vakker kvinne som ikke har andre forutsetninger for å få en «fin» jobb enn et vakkert ansikt og en pen kropp.

Jeg så og snakket med «Vakre-Olga» mange ganger etter mitt første møte med henne. Hun hadde kaien og strøket her som sitt operasjonsfelt, og de andre «duene» hadde ingen sjanser hvis Vakre-Olga var i farvannet. En god ting ­kunne en si om henne, hun passe alltid måten med hensyn til alkoholen, og hverken jeg eller noen av mine kolleger så henne noen gang så beruset at det var grunn til å arrestere henne for beruselse. Hun holdt seg også borte fra tyverier fra sine kunder, og av den grunn var hennes rulle­blad hos politiet rent. Et skalkeskjul hadde hun som så mange andre, for i et av vinduene på hennes bopel sto en liten plakat: «Søm mottas».

Hennes sykunnskaper hadde hun kanskje lært av sin mor som i mange år hadde vært «buksesyerske» for en av byens skreddermestre. Når hun derfor skulle oppgi sin stilling til myndighetene, så ble det «syerske». Og kanskje hadde hun en og annen gang stukket en nål gjennom et tøystykke; men som oftest hadde hun det så «travelt at hun ikke kunne påta seg mere arbeide foreløpig». Årene gikk, Vakre-Olga så jeg mindre og mindre til. Hun fortsatte sitt liv på kaien, mens jeg kom over i kriminalavdelingen, og kaiduer og deres virksomhet sorterte ikke under denne avdeling.

Så en formiddag i 1942 var jeg ute på etterforskning i en ransak, og jeg hadde mistanke mot en bestemt person. Jeg gikk derfor og snuste litt i Dalgaten hvor han bodde. En eldre

dame holdt på å feie gaten og fortauet, og gate­ skitten virvlet opp for hvert kostestrøk. Etter vedtektene skal huseierne sørge for å feie fortau og halve gaten to ganger i uken, og det er påbudt at i tørt vær skal der brukes vann før feiing begynner for å dempe på støvet. Huset som damen feide for, lå bare noen få meter fra huset hvor mannen jeg var på jakt etter bodde, og jeg tenkte at denne damen muligens kunne gi meg noen tips. Jeg hadde jo et påskudd til å begynne samtalen med å si at hun måtte skvette litt vann på fortauet så det ikke «røk» under feiingen.

Som tenkt så gjort, og jeg snakket til henne om denne vannskvettingen.

– Er du like streng enda, polti Nilsen? Svarte damen og støttet seg til den lange sopelimen.

Jeg så på henne og undret meg over at hun kjente meg. Jeg var sivil og kunne ikke huske at jeg hadde hatt noen befatning med henne. Vi ble stående en stund uten at noen av oss sa noe; men så sier hun at for mange år siden møtte du meg på kaien. Den gangen kjente du ikke VakreOlga, og nå møter du henne igjen, men kjenner henne heller ikke nå, så gode venner som vi har vært. Jeg ble mildest talt forskrekket og kunne ikke tro at dette var «Vakre-Olga». Jeg ser du blir forundret, sa hun, ja, der er ikke meget igjen av Vakre-Olga nå. Hun blir vemodig i blikket.

Det var ikke rart at jeg ble forundret, og det var som hun sa ikke meget igjen av Vakre-Olga.

Hun var likesom sunket sammen og virket så liten, denne forhenværende dronning på kaien.

Det ravnsvarte håret var nå helt grått og tynt. Et par tenner i overmunnen var alt hva hun hadde igjen av de 32 perler som før var kanskje hennes største pryd. Med hennes nåværende utseende var det i grunnen ikke så rart at hun virket helt fremmed for meg. Det var mange år siden jeg hadde sett eller hørt noe fra henne og om henne, og hun var glidd ut av min erindring som så mange andre som en kommer på avstand fra.

Hun spurte om jeg hadde tid til å bli med ­henne inn, det ville være så morsomt å snakke 45

litt med meg om gamle dager. Og jeg ble med henne. En dårlig tretrapp førte fra fortauet opp til gate­døren. En liten gang, kjøkken innenfor gangen og to små stuer. En steil trapp fra gangen opp til 2. etasje. Hun bodde alene i huset.

Det første jeg la merke til da jeg kom inn i stuen, var et stort fotografi i gullramme som hang på veggen over en sofa. Fotografiet var av ­Vakre-Olga i sin største glanstid. Dette så jeg som bevis for at det virkelig var henne, den samme Olga som nå sto krumrygget, gammel til­synelatende, tannløs og stygg, ved siden av meg i den lille lavloftede stuen. Jeg regnet i farten ut at hun neppe kunne være mer enn et par og førti år, og så allerede totalt fallert.

– Jeg har mistet all min fordums glans, sa hun med et trist smil, men jeg lever på minnene, og bildet på veggen er min største trøst. Det lyver ikke, det er meg som henger der i glass og gullramme, og det er ikke meg som står her som en skygge, ja ikke en gang en skygg av hva jeg tidligere var. Grunnen? spør jeg. Sykdom, svarte hun. Jeg spør ikke mere om grunnen til forskjellen på henne på veggen og hun ved min side.

Jeg hadde det ikke godt i min barndom, fortalte hun. Min far drakk og solgte brennevin ulovlig. Jeg har mer enn en gang trillet rundt i strøket der jeg bodde ute i Strandgaten med en barnevogn full av brennevinsflasker, mens politiet foretok ransaking hjemme hos oss, snudde opp ned på alt, men uten å finne noe. Når politiet var gått sin vei, kom jeg tilbake med barnevognen og brennevinsflaskene som lå skjult under en barnedyne. Jeg husker at det var en svart vogn med høye hjul. Kanskje er jeg selv trillet en gang i denne vognen, kanskje er det en som min far har tatt i pant for en eller flere flasker. Mor medvirket til det ulovlige salget. Men hva skulle hun gjøre, stakkar? Far ville ikke arbeide, og han tjente lett penger på flaskesalget, selv om han en og annen gang fikk en bot for sin virksomhet som smughandler.

Der vanket mange mennesker hjemme hos 46

oss, vesentlig mannfolk som kom for å kjøpe rusdrikk, eller drikke det opp på stedet sammen med far. Mor drakk ikke. Selv om jeg hadde ønsket det, kunne jeg ikke gjøre noe for å få slutt på denne trafikken. Far var en streng mann, og jeg var mere redd for ham enn jeg var glad i ham.

Mange ganger kunne mannfolkene bli ekle og uforskammede; men dette virket i grunne slik på meg at jeg forsto at jeg var noe å se på, og jeg likte å bli beundret. Jeg begynte etter hvert å forstå eller tro at jeg hadde min fremtid i mitt pene ansikt og mitt vakre legeme, og dette ble til virkelighet. Det er ansiktet og legemet jeg i mange år levet av, og som nå fremkaller minner fra den gang, men som kanskje også ble årsak til at jeg nå ser ut som jeg gjør, – et vrak som selv politiet ikke kjenner igjen. Jeg fornekter ikke min fortid, og jeg angrer ikke. Jeg har levet mitt liv på gaten og hadde aldri vanskeligheter med å få kunder, Vakre-Olga vender blikket sitt mot bildet på veggen og jeg synes å merke en viss stolthet i dette blikket.

Huset i Strandgaten solgte jeg til kommunen for mange år siden, og kjøpte igjen denne lille hulen min her. Da jeg begynte å skrante, var flere ganger innlagt på sykehus, mistet kunder og fortjenesten ble mindre og mindre, ville jeg komme bort fra de gamle omgivelser ute i Strandgaten, komme til en ny bydel. Derfor solgte jeg huset og flyttet hertil. Nå er det forsorgen, jeg får der det lille jeg trenger til livets opphold, og jeg er ikke fordringsfull, stiller ikke store krav. Jeg har ingen omgang. Der er ikke noe igjen av Vakre-Olga, ingen kommer her i huset for å få sydd eller reparert en bukse, og ingen kommer for å invitere meg ut på en fest. Der henger ikke lenger pene kjoler og kåper i mitt lille klesskap, og ingen høyhelede sko til å pusse og gni. Det er bare bildet på veggen som er igjen, men det kan være nok for meg. Det gir meg så mang en gang livet tilbake, livet fra den gang da ingen kunne konkurrere med Vakre-Olga, den gang jeg var dronning på kaien, ble beundret og lagt merke til og – benyt-

tet. Bildet på veggen er som en bok, en minnenes bok, og det er små hyggestunder for meg når jeg blar i denne underlige minnenes bok.

Jeg ble sittende en lang stund inne hos henne, og hun fortalte fra sitt liv på gaten; men jeg kan ikke gjengi det her. Hun fortalte om alle de «venner» hun hadde hatt, og jeg kjente mange av dem, kanskje alt for mange. Det var med underlige følelser jeg gikk nedover den gamle slitte tretrappen og ut på gaten. Underlig kanskje mest ved at et menneske kan bli så forandret i løpet av en 20 års periode. Jeg hadde også fått et helt liv rullet opp for meg, et liv på gaten, et forspilt liv, en vakker blomst som var visnet helt bort.

Jeg så ikke Vakre-Olga mere – i live. Lille julaften 1946 kom en dame til avdelingen og anmodet politiet om å ta en tur til Dronningen.

Damen var hennes nabo, og hun hadde ikke sett henne på flere dager. Hun tenkte at Dronningen kunne være syk, eller kanskje det som verre var.

Sammen med en kollega kjørte vi innover til Dalgaten. Ingen svarte da vi banket på, og døren var låst. Vi kom oss likevel inn i huset og inn i den lille stuen hvor bildet av Vakre-Olga hang på veggen.

Men i sengen lå en død kvinne. Det var Olga Mar-

grethe Salvesen. Hun hadde tatt en pen avskjed med Vakre-Olga på veggen, for mellom glasset og rammen var festet en liten papirlapp med følgende påskrift: «Farvel, Vakre-Olga». Skriften var som gammel skoleskrift, skrevet med skjelvende hånd.

Legen som kom til stede, kunne konstatere at hun hadde vært død i fra 4 til 5 dager.

Hennes jordiske levninger kunne ikke ligge over hele julehelgen, så begravelsen fant sted på selve julaften. En beskjeden begravelse, en billig kiste uten kranser. 4-5 kvinner fra nabohusene fulgte bak kisten – uten tårer. Vakre-Olga var ikke mer, og ingen savnet henne. Hennes gamle kunder hadde for lengst glemt henne, glemt den kvelden eller natten hun gav dem. For dem var det hendelser som skulle glemmes, for henne hadde det vært minner hun hadde levet på like til et siste, minner som bildet på veggen hjalp henne til å friske opp, minner fra den gang, minner fra livet på gaten.

Det offentlige bekostet begravelsen og tok hus og innbo som vederlag. Vederlaget skulle jo også dekke de kroner hun hver uke hentet på store kontoret ned i byens sentrum de siste år.

Bergvin Nilsen Bergvin Nilsen ble født i Mandal i desember 1894. Etter middel-skole­ eksamen fikk han opplæring som typograf. I 1912 kom han til Stavanger og arbeidet noen år som typograf ved Misjonsselskapets trykkeri.

I 1920 ble Bergvin Nilsen ansatt som politikonstabel i Stavanger. Han ble betjent i 1940, og ble I.-betjent ved landssvikpolitict i 1945 og fikk deretter ansettelse som I.-betjent ved Stavanger politikammer. Nilsen arbeidet for det meste i kriminalavdelin og sluttet i politiet i 1960.

Bergvin Nilsen var en arbeidsom og flink etterforsker. Han var en kjent skikkelse i Stavanger og blant publikum var han godt likt. Nilsen hadde meget god hukommelse og solide personalkunnskaper, noe som var et stort pluss for ham som etter­forsker. Han bodde i Madlamarka hvor han ­hadde bygd hus. Hans kone, Helga døde våren 1968 og selv døde han sommeren samme året. Ekteparet hadde tre sønner, en av dem, Erling Nilsen, har vært ansatt ved Stavanger politikammer.

Erling Nilsen har et rikholdig arkiv etter f­ aren og han har godkjent at historien om Vakre Olga trykkes i Mortepumpen.

Bergvin Nilsen.

47

Tro og tanke

Se på fuglene under himmelen Tekst og foto: Håkon Borgenvik Fuglekikking er verdens fineste hobby. Rene sakramentet, innstiftet av Vår Herre selv. «Se på fuglene under himmelen» står det vitterlig i Skriften. Mat 6:26) Det er en hobby som gir en unik kombinasjonen av naturopplevelser og spenning. Hvor ofte har jeg ikke vandret langs strendene på Jæren med teleskopet over skulderen og kikkerten rundt halsen, og ikke alltid sett så mye sjeldne fugler, men alltid kjent på den intense gleden av å være til. Et lite menneske i en stor og vakker verden. Når lyset glitrer i brenningene på Revetangen, og skyer henger over åsryggen lenger inne der Jæren klatrer mot innlandet. Når sola står lavt og maler sterke farger, og du ser f.eks to kritthvite sangsvaner i flukt mot en blåfiolett himmel. Aldri er jeg så nær min Skaper som i slike øyeblikk. Da er det er som om himmel og jord for en ørliten stund smelter sammen i en høyere enhet – og alt er bare skjønnhet.

Joh 3:16, Den lille bibel, er kanskje verdens mest kjente bibelvers. «For så høyt har Gud elsket verden.» Vi er vant til å tenke individualistisk. «For så høyt elsket Gud meg/menneskene». Men det er ikke det det står. «For så høyt elsket Gud verden». Ordet som brukes på gresk, er «kosmos». Altet. Det var ikke bare meg Gud elsket, men ALT. Hver blomst, hvert innsekt, hver 48

plante, hvert dyr, hver fugl, hvert menneske. Det var derfor han kom. For å gjenopprette alt det vi mennesker hadde ødelagt. For å forsone verden med seg selv. Har han elsket verden slik, da skylder også vi å elske den.

Den ortodokse teologen Andrew Walker sier: «Verden er i sitt vesen sakramental. Den er i seg selv virkelig og konkret, men bærer også bud om sin annerledeshet og sitt opphav utenfor seg selv.». Våre ortodokse venner mener at vi må gjenvinne et sakramentalt syn på skaperverket. Hva i all verden betyr det? Et sakrament er en hellig handling der Gud gir oss sine gaver.

Helt gratis. Det er bare å nyte. Absolutt alt er skapt av Gud. blitt til ved Guds finger – og i den forstand hellig. Da må det også behandles deretter – med kjærlighet og respekt. Hvis dette er riktig, så fører det til en helt ny motivasjon for miljøvern og omsorg for skaperverket. For da handler det ikke lenger bare om noe vi skal forvalte og forbruke og ta vare på. Det handler om noe mer. Det handler om Guds egen eiendom.

Det handler om at alt er hellig og må behandles med ærefrykt.

God vår! Nyt verden! Naturen er et sakrament.

Hellig. Skapt og berørt av Guds finger. Og vi er Hans forvaltere.

Ragnar Bergesen er 86 år og bor på Hundvåg. Han har i alle sine arbeidsår drevet innen hotellfaget, både på sjø og land. I mange år drev han Holiday Motel i Sandnes og hadde i den forbindelse også kongelige gjester. Ragnar Bergesen er rojalist og har tydelig fulgt kongefamilien sitt liv og lagnad og har flere kostelige historier fra kongefamiliens mange besøk i Rogaland. Han siterer blant annet fra et møte med Kong Olav og en jærbonde der bonden bruker DU formen i samtalen med kongen. Etterpå fikk han mange spørsmål om hvorfor han sa du til kongen? Som dere vet, svarte bonden, sier vi på Jæren kun DE til folk vi ikke liker!

Ragnar Bergersen har presentert noen av sine dikt i tidligere utgaver av Mortepumpen og han liker å skrive på rim. Så også med sin 17. mai tale som han skrev for fire år siden.

For sin 17. mai tale har Ragnar Bergersen fått en hyggelig takk fra Det Kongelige Hoff.

17. Mai! Av Ragnar Bergesen

17. Mai er dagen hele norge er glad, og har all grunn til å rope Hurra. når flagget vaier i rødt hvitt og blått, er det noe alle har forstått og kan si: dette er symbolet på frihet og demokrati! denne dagen er alle barn et eneste stort glis, for da vanker det mye is.

Gjennom mange år har norge åpnet sin dør, slik at flyktninger har fått et bedre liv, enn tyranniet de levde under før.

Hver enkelt er en person som nå er blitt en del av vår nasjon. nå går de sammen med oss nordmenn i 17. mai toget, selv om de ikke kan språket. alle vi som er gamle nok, har opplevet hva det vil si, å miste friheten og vårt demokrati.

I 5 lange år var vi okkupert av en fremmed makt under trange kår, som har gitt mange av oss dype sår.

6. juni 1944 fikk vi høre en melding, som gjor-

de oss alle gald og bli, da vi hørte at de allierte hadde gått i land i normandie.

Felles med russland fra øst kjempet de allierte seg frem på europas veier, og da de møttes i Berlin, kunne de sammen rope fred og seier.

8. mai 1945 var gleden her i norge stor. endelig kunne vi heise det norske flagget, og rope Hurra for fred og seier på vår egen jord. de allierte viste sammen hva de kunne prestere, og tyskland hadde ikke noe annet valg enn å kapitulere. Vi må aldri glemme dem som kjempet og sloss, og ga sitt liv for oss.

Før 17. Mai dagen er omme, har tusenvis av barn og voksne i tog foran Slottsbalkongen vaiet sitt flagg med glede og vilje, til ære for hele vår kongelige Familie.

Friheten og demokratiet er vår største skatt, så tenk på dette hver dag du tar livet fatt.

49

i

r e d i s s n o j as

m r o f In

Innenfor de neste sidene har vi samlet det meste av nyttig informasjon og annonser.

Finali as eies og drives av Cathrine B. Andersen fra Stavanger. Hun har sin utdannelse fra BI og har arbeidet i 20 år i bank og finans.

– gjør opp boet

Finali tar på seg alle de praktiske oppgavene som oppstår når noen går bort. Vi skaffer oversikt, rydder, selger og avslutter boet slik at pårørende får et oversiktlig bo oppgjør.

Vi hjelper også til med å planlegge og tilrettelegge slik du ønsker før en faller fra. Er også en veileder og hjelper til med det en ønsker før en ny tilværelse starter opp på et aldershjem.

Finali kan tilby: – Avslutning av: forsikringer, pensjonsavtaler, bank, aksjefond, avis, strøm, tlf, etc – Oppussing i bolig – Opprydning/tømming av alt innvendig – Opprydning av uteområdet – Utvask av bolig – Salg av bolig, eiendommer – Salg av bil – Salg av eiendeler – Advokattjeneste Finali ordner og steller graven for deg, dere. Planting, stell,vanning og luking. Her planter vi med flotte blomster som passer til de forskjellige årstidene og høytidene.

Det hentes inn profesjonell hjelp til tjenestene. Finali har gode samarbeidsavtaler for å effektivisere prosessen.

Etter et gjennomført oppdrag sitter vi igjen med et ryddet bo som er klar til fordeling mellom arvingene.

Våre tjenester krever stor grad av tillit og vi er opptatt av å innfri alle forventninger som stilles til et gjennomført oppgjør av høy kvalitet.

Ring oss vi er tilgjengelig, eller kom innom på kontoret, vi kan også komme til deg hvis du ønsker, eller du kan sende en mail.

Vi holder til på «Edlandsgården på Gausel» – Boganesgeilen 7, 4032 Stavanger.

Med hilsen Cathrine B. Andersen – tlf 45 15 55 99 – post@finali.no – www.finali.no 51

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke – LHL Stavanger Vi er en lokalforening med ca. 850 medlemmer og har som motto å gjøre livskvaliteten best mulig for våre medlemmer.

Vi har åpne møter den andre onsdagen i hver måned i Bekkefaret bydelshus kl. 1900 med underholdning eller interessante temaer, kaffepause med smørbrød og avslutter med utlodning.

Bingo og sosialt samvær i Bekkefaret Bydelshus siste mandagen i hver måned kl. 1800–2000.

Lørdagstreff i rosenkrantzgt. 36. første lørdag i hver måned kl. 1100–1300.

Hobbyklubb for damer i rosenkrantzgt. 36. første mandag i hver måned fra kl. 1730.

Vi arrangerer også årlig 4 kjekke bussturer.

Vanntrim i oppvarmet basseng i tastahallen hver onsdag unntatt møtedager fra kl. 1930 – 2100. kontaktperson: Svein tinnesand tlf. 48 11 88 64.

Vårt kontor er i rosenkrantzgt. 36 og har åpent hver mandag og tirsdag mellom kl. 1100 og 1300. tlf. 51 53 40 51.

Turtrim med innlagt kaffi og drøsepause hver onsdag kl. 1100, møtested Gamlingen. kontaktperson Borghild thorsen tlf. 51 58 02 31.

Blir du medlem får du tilsendt vårt blad 4 ganger i året. Her formidler vi fortløpende alle nødvendige opplysninger.

Har du behov for litt selskap, og kanskje få nye kontakter?

Trenger du å komme til hektene igjen etter f. eks en sykdomsperiode/tap av noen nære? Da kan det være en ide å kontakte oss for et opphold, eller komme innom for en prat. J

TRYGGHETSAVDELINGEN

Ett lavterskeltilbud, drevet av Stavanger kommune, på Vålandstunets sykehjem.

Kriterier: Du ringer selv inn til avdelingen.

Du må være over 60 år.

Du må være bosatt i Stavanger kommune.

Egenandel: 290­435 kr/døgn beregnes etter inntekt.

Telefon nr. 51 50 24 70, telefonen er åpen mellom klokken 08:00­20:00.

VELKOMMEN J 52

Formiddagstreff høsten 2015 Formiddagstreff er for alle.

Vi møtes kl 11.00-13.00 to tirsdager i måneden.

Her blir det noe for enhver smak: – foredrag – smørbrød og kaffe – allsang og utlodning.

Hjertelig velkommen!

1. september: Diakonienes uke; Sjømannsprest Ole Dagfinn Sky:

«Diakoni i sjømannskirken» 29. september: Torbjørn Thorsen; tema kommer senere 13. oktober: Evelyn Lovise Eidsvåg, «Muntre hverdagshistorier» 27. oktober: Gerd Marie Aadna, «Kvinner i islam» 10. november: Per Tjøstheim; tema kommer senere 24. november: Aslaug Ravndal Gilje, «Mors flykt. Et 75 års minne» 8. desember: Jostein Byrkjedal, «Julesang med harpeleik + litt til»

Formiddagstreff i Madlamark Kirke 60+ Onsdager kl. 11.00 Program for høsten 2015 19. august Aslaug Ravndal Gilje: «Min mors historie». Opplesning. Andakt.

2. september Elisabeth Vigre: «Minner fra Kautokeino». Jan Steinar Halås: Konfirmasjon i dag?

16. september Busstur med middag. Vi besøker Ålgård nye kirke. Start fra Madlamark

kirke kl. 10.00. Bindende påmelding.

30. september Diakoniutvalget har programmet.

14. oktober Leif Jon Paulsen: «Hva gjorde Arne Garborg i Stavanger»?

Vitus Apotek: Eldre og legemidler. Andakt 28. oktober Odd Inge Worsøe: »Mine favoritt-turer». Utlodning. Andakt.

53

12PUNKT

SYKEPLEIETJENESTER • PERSONLIG HJELP • FØLGETJENESTER • AVLASTNING • HELSE- OG OMSORGSTJENESTER HJEM TIL DEG

FOR OSS ER SERVICE Å YTE MER ENN FORVENTET De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme når sykdom eller alderdom rammer. Våre medarbeidere gir deg omsorg og pleie i ditt eget hjem, slik at du kan opprettholde god livskvalitet.

Du får en fast kontaktperson i en solid organisasjon, som tilrettelegger et opplegg tilpasset ditt behov.

Prima Omsorg er et privat firma som tilbyr helse- og omsorgstjenester til alle som har behov for pleie og personlig assistanse.

Vi ønsker å være et supplement til den kommunale helsetjenesten, og bistå der det offentlige ikke strekker til.

Ring oss i dag - vi kan gi deg og dine en lysere hverdag!

TRE OM PRIMA OMSORG Stein Knutsen, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg som min private støttekontakt. Vi kjører turer, går på kino, fotballkamper og andre begivenheter. De får meg i godt humør og får meg til å tenke positivt.

Bjørn Eirik Westby, Follo Det har vært en sann glede å oppleve Prima Omsorg som en trygg, nøye og god personlig assistent. Jeg fikk en veldig god behandling, og vet at dette er en erfaring som deles av mange brukere.

Olav E. Hermansen, Oslo Etter dårlig erfaring med det kommunale ville jeg skrifte over til privat hjelp. Jeg fikk utdelt brosjyrer og valgte Prima Omsorg.

Jeg er veldig fornøyd med min faste pleier. Og jeg sier til de jeg kjenner: Ring Prima Omsorg!

Avd. Rogaland tlf.: 934 47 537 rogaland@primaomsorg.no KONTAKT OSS ALLE DAGER KL. 08-20

Hovedkontor tlf.: 02548 www.primaomsorg.no ASKER & BÆRUM • BUSKERUD • FOLLO • GRENLAND • LILLEHAMMER • OSLO • ROGALAND • ROMERIKE • VESTFOLD • ØSTFOLD

54

CityMaid har nå blitt Seniorstøtten Hvis du har vedtak om praktisk bistand (hjemme­hjelp) fra Stavanger kommune, kan du velge Seniorstøtten uten ekstra kostnad gjennom «Fritt Brukervalg». Omsorgsfirmaet Seniorstøtten, som i år slo seg sammen med CityMaid, er godkjent leverandør hos kommunen. Du får en fast hjemmehjelp som besøker deg til en fast tid. Trygghet og forutsigbarhet er viktig.

Hos Seniorstøtten kan du også bestille ­private tilleggstjenester. Eksempler på dette

er pleie, matlaging, husstell, følgetjenester og sosialt samvær. Det er mye helse i den gode praten! Tilleggstjenester bestilles og betales direkte til leverandør.

Seniorstøtten tilbyr et uforpliktende hjemme­besøk første gangen. Velkommen som kunde!

Har du behov for tilleggstjenester kan du ringe Seniorstøtten på tlf. 98 07 37 90 for mer informasjon eller besøke hjemmesiden www.seniorstotten.no.

55

11.06 12.06 14.06 22.06 24 06 30.06 01.07 02.07 02 07 02.07 03.07 07.07 08.07 16.07 16.07 17.07 22.07 23.07 29.07 03.08 04.08 11.08 19.08 19.08 21.08 31.08

AALBORG, AARHUS, KOLDING I TUNGTVANNSABORTØRENS FOTSPOR BERLIN & SPREE USA LEGOLANDEKSPRESSEN LÆSØ - SKAGEN SPLIT - KROATIA KIRCHBERG I TYROL BODENSJØEN TOUR DE FRANCE GARDASJØEN BORNHOLM EN SMAK AV ITALIA KIRCHBERG I TYROL RÜDESHEIM & HILDESHEIM MUSIKKSOMMER I ZILLERTAL EN SMAK AV ITALIA ELVECRUISE PÅ RHINEN PEER GYNT & MARISPELET SØR-ENGLAND RUNDREISE I 4 LAND LEGOLANDEKSPRESSEN BLOMSTERFEST I UNGARN LAGO MAGGIORE I TUNGTVANNSABORTØRENS FOTSPOR GOLDEN SANDS - BULGARIA

Vi skreddersyr gruppeturer til innog utland!

Dere bestemmer når dere vil reise, hvor dere vil reise og hva dere ønsker og oppleve!

490,250,990,950,250,990,490,980,790,950,360,490,990,980,995,995,990,500,950,990,490,250,980,995,250,330,-

Vi har gode tilbud på reiser med Hurtigruten langs norskekysten og til Antarktis, Grønland og Svalbard!

Kontakt oss for mer informasjon!

www.sorvestreiser.no 56

3 5 8 34 2 6 13 13 14 17 16 8 10 13 11 14 10 12 8 9 12 2 11 7 5 8

51 82 02 10

BERGELAND BYDELSSENTER Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00 Jelsagt. 2, 4012 Stavanger Tlf: 51 91 43 40 – Mob: 948 22 653 E-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

1234 Kafeteria

– Stikk innom for en kaffikopp og noe og bite i!

60+

Lyst til å prøve noe nytt? Kom og se – ka me har fått te!

For (kommende) pensjonister – og andre med ønske om en aktiv hverdag. Mange kjekke kurs og aktiviteter.

Aktiviteter våren 2015:

KURS TIL høsten 2015:

Mandager Snekkerverksted kl 09.00 – 13.00 Trim med instruktør kl. 10.30 – 11.30 Glasskunstgruppe kl. 10.30 – 13.00 Svømming kl. 15.45 – 16.45 (på St. Svithun skole) Bokprat: 1 gang i mnd. kl.12.00

Svømming mandag kl. 15.45 – 16.45 (på St. Svithun skole) START: 31. august Et godt tilbud med helse i hvert svømmetak.

Bjørn Hareim er vår dyktige badevakt og sikkerhetsansvarlig.

15 ganger – Kr. 1000,-

Tirsdager Treskjæringsgruppe kl. 09.00 – 13.00 «Rank og glad» Styrke, yoga og pilates kl. 09.15 – 10.15 Bingo kl 11.00 – 13.00 (partallsuke) Maskemyldring – 1. tirsdag i måneden kl. 14.00 – 16.00 Onsdager Boccia kl.10.30 – 13.00 Treskjæringsgruppe kl. 09.00 – 13.00 (når det ikke er kurs) Torsdager «Rank og glad» Styrke, yoga og pilates kl. 09.15 – 10.15 Snekkerverksted kl. 09.00 – 13.00 Håndarbeidsgruppe kl. 10.30 – 13.30 Bridge kl. 15.00 – 18.00

Rank og glad tirsdag og torsdag kl. 09.15 – 10.15.

Instruktør: Ida Robberstad START: 18. august God styrketrening, med elementer fra yoga, pilates og dans.

Bedrer balanse og styrker kjerne­ muskulaturen. Fra 50 + Bør absolutt prøves!

Klippekort á 15 ganger – Kr. 1125,Glasskunst tirsdager kl. 10.30 – 13.30 Instruktør: Irene Aa. Ølberg.

START: 15. september Vi lager gjenstander av både float(vindu) og kunstglass.

5 ganger – Kr. 750,(Utstyr kommer i tillegg) 57

Spikkekurs for nybegynnere: Mandag kl. 9.00 – 13.00 Instruktør: Ingve Holm START: 21.september.

Kursavgift: 10 ganger – kr. 1400,Spikkekurs for viderekomne: Tirsdager kl. 9.00 – 13.00 Instruktør: Ingve Holm START: 22. september.

Kursavgift: 10 ganger – kr. 1400,Treskjæringskurs: Onsdager kl. 10.00 – 13.00 Instruktør: Tor Anda START: 23. september.

Kursavgift: 10 ganger – kr. 1200,Malekurs: Torsdager kl. 10.00 – 13.00.

START: 17. september.

Kursavgift: 10 ganger – kr. 1400,Følgende kurs settes i gang ved stor nok interesse: Lefsekurs: Det blir kurs i lefsebaking ved stor nok interesse.

Lefsekurs: Det blir kurs i lefsebaking ved stor nok interesse.

Kaffipose-sykurs: Vi syr tøffe bagger/ vesker av kaffiposer. De blir knallstilige!

Tove-/filte kurs: Det brukes ulike teknikker til å lage silke- og ullskjerf.

Kurs i pilfletting: med innleid instruktør.

MASKEMYLDRING! En kreativ ettermiddag – møt likesinnede og bli inspirert. Håndarbeid av ymse slag og informasjon fra aktuelle aktører. Vi treffes til «spød og nest» med innslag av foredrag. Har du en idé du kan dele?

Kanskje du kan få noen nye?

Velkommen første tirsdag i måneden kl. 14.00 – 16.00.

VERKSTED «Treneva» menn, søkes til verkstedet vårt!

Menn (50+) som ønsker å møtes til hyggelig og sosialt fellesskap, ønskes velkommen til oss! Verkstedet er godt utstyrt og det er mulighet for veiledning fra snekker hver mandag og torsdag.

58

Vi har også god plass på treskjæringsgruppen vår på tirsdager. Åpent mandag til torsdag fra kl 9 – 13.

KUNNE DU TENKE DEG Å SPIKKE? Vi har hatt veldig stor pågang på spikkekursene våre og deltakerne er blitt veldig flinke med kniven. De går Emil i Lønneberget en høy gang, både hva figurer og spillopper angår. Kurslærer er Ingve Holm.

Nå vil vi gjerne få i gang et nybegynnerkurs, slik at enda flere kan få gleden av å skape artige figurer i hyggelig selskap.

Kom ut av godstolen og bli med på kurs.

Kan du skrelle poteter eller burde du kunne det?

UTENDØRS BOCCIABANE I hagen vår, står dessverre bocciabanen nesten ubrukt. Det hadde vært kjekt dersom den ble tatt i bruk og vi oppfordrer særlig menn, til å spille boccia i hagen. Ønsket vårt er å få i gang en eller flere grupper som kan møtes jevnlig, både på dag- og kveldstid. Kom igjen!

BOKPRAT Til høsten settes det i gang en ny gruppe, som møtes til samtaler og diskusjoner om aktuelle bøker. Gruppen ledes av frivillige, med bakgrunn fra biblioteket.

Vår årlige hage- og hattefest avholdes torsdag 11. juni kl. 11.00.

Grillmat - leker – utlodning Underholdning ved Kristi Furubotn og Ove Storland. Entrè kr 75,-. Påmelding.

Sommerturer og utendørs aktiviteter når været tillater det!

Sommerstengt i ukene 29 – 30 – 31 – 32 Følg ellers med på våre nettsider og i lokalaviser, for informasjon om det som skjer på huset.

Teater-, revy- og konsertbesøk, kulturkveld, turer og lignende.

Kontakt oss på Bergeland Bydelssenter for informasjon/brosjyre.

Så langt i 2015…

Nå går det mot lysere kvelder, bjørken er i ferd med å sprette og det grønne fargespillet frister et vårsultent øyet. Det spirer og gror i veikant og bed – sommeren er i anmarsj. Vi gleder oss over fuglesang og mai den skjønne milde.

Våren på Bergeland Bydelssenter, har vært svært god. Vi får stadig nye brukere til huset, noe vi er veldig glade for. Vi er spesielt glade for alle «nye» på håndarbeidsgruppen. Det er tydelig at strikking er en aktivitet, som appellerer til mange.

Ellers har «Rank og glad», vår gode treningstime med Ida Robberstad, en stadig voksende gruppe. Har du først forsøkt, kommer du mest sannsynlig tilbake. Våre brukere er meget for­ nøyde med treningen og føler virkelig at de har fått utfordret både styrke, balanse og smidighet når økten er ferdig. Vi ønsker flere hjertelig velkomne til en prøvetime hos oss.

Spikkegjengen vår, under kyndig veiledning av Ingve Holm, har kreert de underligste og flotteste

figurer. Det er morsomt å se hva et lite stykke tre kan utvikles til å bli. Og ikke bare det; diskusjoner og ordskifte har et ganske så høyt tempo i 2. etasje. Latteren sitter løst og de har en fantas­ tisk god tone, der de sitter med kniv i hånd og spon i fanget. Ingve sier at den eneste kvalifikasjonen som må til for å begynne med spikking, er at du må kunne skrelle poteter. Og dersom du ikke har gjort for mye av det, kan vi forsikre om at det klarer du! Vi håper å kunne friste nok folk til å starte en nybegynnergruppe til høsten.

Vi ser frem mot en sommer med mange småturer, kjekke aktiviteter og forhåpentligvis fine sommerdager. Vi bruker hagen vår, når anled­ ningen byr seg. Der har vi en Bocciabane, som nesten står urørt. Vi hadde satt stor pris på om noen kunne få glede av å ta den i bruk.

Vi vil med dette få takke alle «våre» for en flott vår og ønsker alle en god og aktiv sommer – gjerne her på Bergeland Bydelssenter.

59

Hvor skal du bo når du blir eldre?

Foto: Stein Hugo Kjelby

Alternativet kan være Solvang Omsorgsboliger som ligger på Eiganes.

En blokk med topp beliggenhet, og 26 moderne leiligheter fra 40 til 70 kvm, stor park ute, og takterrasse. Alle leilighetene har kjøkken/stue, soverom, bad, bod og gang. Nærhet til sentrum og til alle fasiliteter. Her er det ingen innskudd, kun leie og depositum.

Frokost og middag blir servert 7 dager i uken.

Vi har også frisør og fotpleie på huset, og mye sosialt samvær.

Solvang er basert på medlemskap, og alle kan bli medlem.

Medlemskap koster Kr. 1500,- for par, og Kr. 1000,- for enslig.

I tillegg kommer det en årlig avgift på Kr. 100,-.

Ta kontakt for tegning av medlemskap på s-omsorg@online.no eller på telefon 51 84 90 00.

60

Tante Emmas Hus – for seniorer Kongsgt. 43

Kafe Breiavatnet er åpen Mandag til lørdag: kl. 11.00 – 15.00.

Kafe hvor byens pensjonister kan møtes.

Kafeen har byens flotteste utsikt over Breiavatnet.

Ny Meny: Tirsdag, Torsdag, Fredag og Lørdag: Bagetter, salat og kaffe, mocca, cappuccino og sjokolade.

Hver torsdag har vi nybakt Emmakringle.

Smørbrød og kaker som før.

Varmretter: vi serverer suppe og grøt.

Vi har også glutenfritt tilbud, glutenfrie vafler hver lørdag!

Frokostservering hver første tirsdag i måneden kl. 10.30.

Rådgivningskontor: Åpningstider: Mandag – fredag: kl. 11.00 – 13.00. Tlf. 51 50 78 90, mailadr: radgivningskontoret@stavanger.kommune.no Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning for pensjonister og hjelper til med utfylling av skjemaer, søknader, testamenter, osv.

Rådgivningskontoret for hørselshemmede: Åpningstider: 1. torsdag i mnd., kl. 11.00 – 13.00.

De gir råd og veiledning om tilbud og rettigheter for personer med nedsatt hørsel.

(Rådgivningskontorene følger skolens ferie)

Norsk Folkehjelp driver kafeen mandag og onsdag m/middagsservering.

Mandag er det salt torsk og onsdag er det kjøttkaker.

61

Aktiviteter i Tante Emmas Hus! Kunstutstilling – gjensyn med Stavanger­ kunstnere Tante Emmas Hus har som formål å være en arena for ulike kulturuttrykk, der eldre er utøvere eller mottagere.

Som kjent har det i kafeen i Tante Emmas Hus i flere år vært holdt jevnlige maleriutstillinger.

Utøverne har vært både anerkjente kunstnere og selvlærte. Hensikten med utstillingene har vært både å pynte opp i husets kafe og å vekke nys­ gjerrighet og interesse for god kunst.

I august 2013 startet vi et nytt kunstutstillings­ prosjekt som blir et gjensyn med «Stavanger­ kunstnere» som er gått bort. Det vil bli flere aktiviteter knyttet til hver utstilling, med både foredrag og musikk.

Kunstformidler Berit Wathne har det faglige ansvar og prosjektet er støttet av den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune.

Første kunstner som ble presentert august til oktober 2013 var Frank Frantzen. Arbeider av Gerd Eriksen en av de første kvinnelige medlemmer i BKF var utstilt fra oktober til og med 15. januar. Annalise Convad og Harald Stokkeland var neste par ut i kunstutstillings­ prosjektet «Gjensyn med stavangerkunstnere» i januar – april.

Jærlandskap – Oscar Sørreime 62

Lørdag 26. april 2014 åpnet utstilling av Thoralf Gjesdal og Frank Wathne. I august – oktober var det Nordahl Eide som ble presentert. Georg Backer Berg var utstilt oktober – desember.

17. januar 2015 åpnet utstilling av Erling Hodne. 18. april åpnet utstilling av Oscar Sørreime og Jon Lea. Utstillingen varer til og med 29. juni.

Seniornett Dataklubb i Tante Emmas Hus Bli medlem i Tante Emmas Dataklubb og en kan delta på slektsgranskning og dataklubb.

Slektsgranskingsklubb: Mandager kl. 11.00 – 13.00 Vi har slektsgranskingsklubb for nybegynnere og øvede. Det vil bli gitt informasjon om hvordan en finner frem i arkivmateriale ved Statsarkivet, bygdebøker ved Biblioteket og informasjon i kirke­bøker via internett. Klubben ledes av frivil­ lige med gode datakunnskaper som kan gi støtte i forskjellige slektsprogrammer. Ta kontakt for nærmere opplysninger og påmelding.

Seniornett: Onsdager kl. 11.00 – 12.30 Velkommen til dataklubb på Tante Emmas Hus. Vi har rådgivning og innføring i bruk av PC og Ipad/nettbrett onsdager kl.11.00 – 12.30. Vi presenterer temaer er som bildebehandling, tekst­ behandling, internett, facebook, youtube.

Måker – Jon Lea

Aktiviteter i Tante Emmas Hus! Dataopplæring/kurs etter avtale. Se vår hjemme­ side for program.

Frivillig til Dataklubben Dataklubben drives av frivillige pensjonister med gode datakunnskaper. Kan du tenke deg å være med som frivillig hjelper på vår dataklubb så er du hjertelig velkommen. Kom innom en onsdag og se om dette kan være noe for deg.

Tematime: Første Torsdag i mnd. kl. 13.00 Neste gang: 3. september Se vår hjemmeside for Tema Strikkekafe: Andre torsdag i mnd. kl. 14.00 Torsdag 4. juni Velkommen til strikkekafe: 2. torsdag i mnd., kl. 14.00 – 16.00. Ta med deg strikketøyet og kom. Åpen kafe!

Kulturlørdag: 27. juni kl.12.00: Svein Inge Årrestad under­ holder med gode historier, musikk og sang!

Frivillig arbeid Vi ønsker kontakt med frivillige som har interesse for data kan tenke seg å være med som hjelpere på Dataklubben. Frivillige som kan tenke seg å være med å ha en aktivitet i Tante Emmas Hus –for seniorer, som quis, spill, all­ sang og litteraturgruppe er hjertelig velkommen.

Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus trenger hjelp i kafeen ! Vi trenger kjøkkenhjelp og hjelp til servering og lignende. Kafeen har åpent fra kl.11.00-15.00 på hverdager For info og påmelding til kurs, ta kontakt med Brit Bjørkli 51507214 eller mail: tanteEmmas.hus@stavanger.kommune.no

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet!

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp, konfirmasjon og bryllup.

Lokalet har teleslynge og internett.

Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller tanteEmmas.hus@stavanger.kommune.no for nærmere opplysninger.

Se vår hjemmeside: www.stavanger.kommune.no

Alle er velkommen til Tante Emmas Hus – for seniorer 63

W

skipper worse

HVA SKJER – SMAKEBITER Tasta: Tlf 51 54 13 47 Onsdager i partallsuker kl. 12.00, hverdagsprat om tro Fredager partallsuker kl. 10.30, kåseri/foredrag Fredager i oddetallsuker kl. 10.30, syng med oss Program for høsten er ikke klart, følg med på vår hjemmeside www.skipper-worse.no og følg med ukentlig i avisen. Velkommen skal du være.

Her er hva som skjer av faste aktiviteter: Mandag Kl. 09.00 Gladtrim ved Lodvar Kl. 10.10 Gladtrim ved Lodvar Kl. 11.20 Gladtrim ved Lodvar Kl. 10.00 Aktivitetsgruppe/oljemaling Kl. 10.00 Fri forming Tirsdag Kl. 09.30 Strikkekafé, Kl. 10.00 Aktivitetsgruppe/treskjæring Kl. 10.00 Pilates ved Aina Kl. 11.30 Yoga med Connie Kl. 11.00 Turgruppe Kl. 11.00 Bingo

Madla: Tlf 51 59 18 13 Onsdag 3. juni kl. 12.30 Onsdag 10. juni kl. 12.30

Onsdag Kl. 10.00 Aktivitetsgruppe/malegruppe Kl. 10.00 Sykkelgruppe,/værforbehold Kl. 12.00 Hverdagsprat om tro, prest eller diakon innleder til samtale i gruppe, partallsuker Torsdag Kl. 09.30 Trim og dans med Siri Kl. 10.30 Styrke på og ved stol med Siri Fredag Kl. 09.30 Linedanse – nybegynner, med Margaret Kl. 10.30 Linedanse – de som kan litt, med Margareth Kl. 10.30 Syng med oss, oddetallsuker Kl. 10.30 Fredagskåseri, partallsuker

Tema kommer senere Mini sommerkonsert. Nærmere detaljerer senere

Program for høsten er ikke klart, følg med på vår hjemmeside www.skipper-worse.no og følg med ukentlig i avisen. Velkommen skal du være.

Ukentlig: Kåseri, foredrag eller ulike former underholdning. Ulike tema hver gang.

Det kan være tema innen humor, reiseskildring, historie, helse m.m.

64

W

skipper worse

Her er hva som skjer av faste aktiviteter: Mandag Kl. 10.00 Bingo Kl. 10.00 Bridge Kl. 10.00 Gladtrim med Siri Malmstrøm Kl. 11.00 Dans med Siri Malmstrøm Kl. 12.00 Trening med fysioterapeut Janet Gjeitnes Kl. 11.00 Oljemaling Kl. 11.00 Oljemaling (ny gruppe) Kl. 18.00 Oljemaling Tirsdag Kl. 10.00 Engelsk konversasjonsgruppe Kl. 10.00 Diskusjonsgruppe, leder Torbjørn Hogstad, NYHET Kl. 10.30 Trim for alle med Tor Albert Barstad Kl. 10.30 Strikkekafè – Flittige damer kommer sammen og strikker. Kom innom og si hei en tirsdag og ta gjerne med eget strikketøy. Vi utveksler ideer og opp­ skrifter. Vi koser oss også med Quiz

Kl. 11.30 Pilates med Aina Kl. 12.30 Linedance for nybegynnere Onsdag Kl. 09.00 Gladtrim med Lodvar Solholm Kl. 10.10 Gladtrim med Lodvar Solholm Kl. 10.30 Turgruppe. Møtes hver onsdag ved bydelshuset for tur i nærmiljøet, etterpå samles vi i kafeen til kaffe og drøs.

Kom, bli med!

Torsdag Kl. 10.00 Bridge Kl. 11.00 Trim med Svein Kl. 12.00 Pilates med Aina Fredag Kl. 11.00 Styrke og balanse med Astrid

Ledaal: Tlf 51 56 43 40 JUNI: Tirsdag 2. kl. 13.00 Dag Sandslett fra Skudeneshavn forteller om hjelpeprosjektet sitt:

«Barn hjelper barn» i Afrika.

Tirsdag 9. kl. 13.00 Pasientombudet informerer om hva de driver med og kan være

behjelpelig med.

AUGUST Første «Syng med oss# etter sommerferien blir tirsdag 11. august.

SEPTEMBER: Søndag 6. kl. 18.00

Fredag 11. kl. 13.00

Høstens første «Søndagsdans». Belg, Blås og Komp spiller.

Entre kun kr 100,- som inkluderer kaffe og noe å bite i. Loddsalg!

«Av ett brusande hav». Evert Taube 125-års jubileumskonsert med visesangerne Peter Wemö og Jan Engervik. Entre kr 100,-

Den trivelige kafeen vår er åpen i hele sommer. Fra 4. mai til og med 28. august er åpningstiden i kafeen fra 08.30 til 14.30. Visste du forresten at vi har en stor og solrik terrasse – der det er deilig å sitte på solfylte dager?

65

W

skipper worse

DAGSTURER høsten 2015

SIRDALEN torsdag 3. september med bl.a. Foredrag ved Odd Kvinen om livet på Kvinen i Gunnhilds tid.

Guidet tur på Ådneram med lokalhistorie fra Ådneram og tiden med Heiberg i Lyseheiene Middag, dessert og kaffe, nærmere informa­ sjon på sentrene BORGØY Midt i Skjoldafjorden, øst for Haugesund, ligger Borgøy. En gang i tiden en øy med et yrende folkeliv; egen skole, to butikker, 80 fastboende, mange fiskebruk og et stort steinbrudd.

I dag en fredelig naturperle med 17 fast­ boende, et tall som mangedobler seg når sommeren lokker feriegjester til hytter og hus. Nærmere informasjon på sentrene www.skipper-worse.no

W

skipper worse

SENIOR REISER Bli med på en spennende tur til Allsang på Grensen med Fredrikstad og Hvaler Mandag 10. august til fredag 14. august For mer informasjon, ta kontakt med Sigrunn Brunvathne, Tirsdag og fredag kl. 10.00 – 13.00 tlf. 51 56 43 30 e-post: reiser@skipper-worse.no www.skipper-worse.no

66

W

skipper worse

TRAFIKK KURS På kurset får du frisket opp trafikk kunn­ skapene dine.

Alle som har hatt førerkort i noen år har opplevd at trafikkbildet endrer seg. Det har kommet nye trafikkregler og nye kjøre­ mønster. Vi viser bilder tatt av aktuelle rund­ kjøringer, lyskryss, trafikkskilt og vegopp­ merkinger i distriktet. Kurset er en kjempe fin gave til dem som «har alt».

Kursleder er kjørelærer Tone Arild. Kursene holdes på Eiganes.

Kurs 1: tirsdag 8.9 kl 12-15 + tirsdag 15.9 kl 12-15 Kurs 2: tirsdag 22.9 kl 17.30-20.30 + tirsdag 29.9 kl 17.30-20.30 Pris kr 500.- for kurs og enkel servering.

For mer info telefon 90 06 84 51 eller epost kurz@lyse.net www.skipper-worse.no

W

skipper worse

SKIPPER WORSE DANSEGRUPPE En frivillig gruppe med utspring i Senior Dans.

Gruppen tilbyr syke- og aldershjem et besøk med sang og dans med beboerne og en kort danseoppvisning med litt diktlesning.

Kontaktperson: Greta Gjesdal tlf.: 51 87 05 70 – mob.: 45 24 69 51 www.skipper-worse.no

W

skipper worse

SERVICETILBUD på sentrene

SKIPPER WORSE LEDAAL 51 56 43 30 Frisør: Mandag – tirsdag – torsdag – fredag kl. 09.00 – 15.00 Hud- og fotterapi: Mandag til fredag kl. 09.00 – 15.00 SKIPPER WORSE MADLA 51 58 18 13 Frisør: Tirsdag og fredag kl 09.00 – 15.30 Fotterapi: Hver mandag og av og til onsdag kl. 09.00 – 15.00 SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 51 58 14 57 Frisør: Mandag til fredag kl 09.00 – 14.00 www.skipper-worse.no

W

skipper worse

SKIPPER WORSE MIDDAGSDISTRIBUERING Skipper Worse AS bringer middag hjem på døren til de som ønsker eller trenger det.

Det er næringsrik og variert kost ut fra valgfri meny.

Du finner den på vår hjemmeside www.skipper-worse.no Ring 51 56 43 30 for spørsmål eller bestilling, eller e-post til: resepsjon@skipper-worse.no

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET På Skipper Worse Ågesentunet finner du «HVERDAGSGLEDE», et ­aktivitetstilbud for hjemmeboende personer som har ­demens. Vi ønsker deg hjertelig velkom­ men til vårt koselige senter i hjertet av Hillevåg! Her finner du et sosialt møtested hvor du kan treffe andre i samme situasjon, du kan holde deg i form med turgruppa hver mandag og på trimmen onsdag og fredag. Vi har treff i kafeen, og samles hver fredag til Syng med oss, en hygge­ lig samling rundt kjente og kjære sanger.

Vi har åpent man/ons/fre fra kl 10-14. På Ågesentunet finner du også tilbud for deg som er pårørende. For nærmere informa­ sjon om aktivitetstilbudet, se vår hjemme­ side www.skipper-worse.no eller ring oss på tlf. 51 58 14 577/mob 41 54 57 81.

Velkommen til Ågesentunet – en liten perle i Hillevåg! www.skipper-worse.no

W

skipper worse

NY DISKUSJONSGRUPPE Skipper Worse Madla Vi diskuterer aktuelle saker fra aviser, nyheter og andre aktuelle emner Starter opp tirsdag 8. september kl. 12.00, varighet 2 timer.

Møtes annen hver tirsdag Leder: Torbjørn Hogstad Påmelding tlf 51 59 18 13 eller på senteret www.skipper-worse.no

67

W

skipper worse

Min helse – mitt ansvar 60+

SOMMERÅPENT, STENGING 2015

Velkommen til trening på Skipper Worse AS. Vi har mange flinke og kjekke instruktører.

Fra mandag 22. juni starter sommer­ planen for trening.

Treningsstudio på Ledaal er åpent hele sommeren.

LEDAAL: Åpent hele sommeren.

Kafeen fra kl. 08.30 – 14.30 Treningsstudio på Ledaal er åpent hele sommeren

Høstplanen starter mandag 24. august.

TASTA: Sommerstengt ukene 28, 29, 30 og 31

Oppdatert treningstilbud. Følg med på nettsiden: skipper-worse.no, (våre tilbud, trening 60+).

Din helse, ditt ansvar. www.skipper-worse.no

W

skipper worse

hyggelige lokaler til leie

Skipper Worse Ledaal – 51 56 43 30 og Skipper Worse Ågesentunet – 51 58 14 57 Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og minnestund.

Vi bistår med råd. www.skipper-worse.no

68

W

skipper worse

MADLA: Sommerstengt uke 28, 29, 30 og 31

ÅGESENTUNET: Sommerstengt ukene 27, 28, 29 og 30 www.skipper-worse.no

Livscafé – hvor nye muligheter kan vokse frem Ønsker du å engasjere deg i hvordan du kan bedre din helse, livskvalitet og livsglede? Ønsker du å få mer ut av hverdagen?

I løpet av våren 2015 vil Stavanger kommune starte opp et nytt tilbud Lyst på livet.

Lyst på livet er en sosial og hyggelig livscafé for pensjonister. Deltakerne arbeider med å

fremme egen helse og livskvalitet gjennom å påvirke vaner og mønstre i hverdagen. En eller to pensjonister leder grupper på 8-12 personer gjennom fire tema: Sikkerhet og trygghet, sosialt nettverk, god ernæring og fysisk aktivitet.

Deltakerne møtes 6-8 ganger, fordelt på ca. en gang i måneden på Tante Emmas hus.

Har du lyst å være med eller ønsker mer informasjon om tilbudet, ta kontakt med lokal koordinator i Stavanger kommune:

Bente Dahle Tysland: tlf. 51508325, bente.dahle.tysland@stavanger.kommune.no

Hanne M.K. Skjæveland: tlf. 51508646, hanne.skjaeveland@stavanger.kommune.no

69

HaaTo privat hjemmehjelp VI TILBYR: Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester Frisørtjenester Tid til din disposisjon Allsidighet og fleksibilitet Punktlighet og nøyaktighet En person å forholde seg til Vi etablerte hjemmehjelpstjenesten HaaTo i september 2005 som et supplement til den offentlige hjemmehjelpen.

KONTAKT OSS: Mette Thomassen – Tlf.: 959 66 117 • Sissel E. Haarr – Tlf.: 975 64 523 E-post: mette@haato.no – www.haato.no

Hinna Sanitetsforening Leder Borgny Opsahl Gro Lofthus – utleie av Idun Tlf 911 41 719 Postboks 6092, Hinna 4088 Stavanger

Velkommen til: Foreningsmøte 1. tirsdag i hver måned kl 19.00

Hyggestund hver 2. tirsdag hver måned kl 11.00 Seniordans hver onsdag kl 17.00

Torsdagskafe hver torsdag kl 11.00 Turgruppa hver torsdag kl 11.00­12.00

Dataklubb hver torsdag kl 10.00

Fredagstrim hver fredag kl 10.00 70

skipper worse sport Skipper Worse Sport har vært aktiv i 25 år. Vi er en uavhengig forening av voksne, glade kvinner og menn fra 60 til 80 år som liker å trimme. Hver tirsdag og torsdag trimmer vi i Stavan­ ger Idrettshall SAL A. Fra kl. 09.00 til kl. 11.00 kan du spille badminton eller bordtennis. Fra kl. 11.00 til kl. 12.00 er det musikk og gymnastikk.

Vi har god plass og greie garderober med dusj. Vi er nå 80 medlemmer og betaler kr. 300.­ i årskontigent.

Vi har plass til flere og ønsker nye medlemmer hjertelig velkommen.

For opplysninger, ring Berit 951 12 122 eller Gerd 980 29 210.

+YRUGDQ KDU GX GHW

(*(17/,*"

.ULVHWHOHIRQ 626 0HOGLQJ ZZZ NLUNHQV VRV QR 626 &KDW ZZZ VRVFKDW QR

ET MENNESKE Å SNAKKE MED NÅR LIVET ER SOM VERST

71

TAR DU UTFORDRINGEN, NÅ?

Din livserfaring kan være til hjelp for andre.

Vi trenger flere frivillige til vår tjenste på telefon og chat.

Vaktrom Stavanger eller Haugesund.

Ta kontakt for mer info Tlf 51 88 45 15 eller epost.

www.kirkens-sos.no epost:rogaland@kirkens-sos.no

kvernevik Sanitetsforening Formiddagstreff for pensjonister hver onsdag fra kl. 09.30 til 13.00 i Sunde og kvernevik bydelshus.

Salg av smørbrød og vafler. Bingo.

Velkommen!

For spørsmål ring: Olaug Svendsen torhild Warland 72

98 88 61 91 99 03 04 93

Lyst til å spille bridge?

Stavanger damebridgeklubb spiller om mandagene kl. 18.00 i Madla bydelshus.

Vi ønsker nye medlemmer velkommen.

Interesserte kan ta kontakt med Inger mobilnr. 92 65 86 53.

VELKOMMEN KOMMEN TIL TIL S STAVANGER TTAV VANG FILATELIST STT-KLUB Vi ønsker alle frimerkesamlere velkommen som medlem i Stavanger Filatelist-Klub (SFK).

Et medlemskap i SFK er hyggelig, nyttig og gir deg flere fordeler.

På møtene treffer du andre frimerkesamlere innenfor de aller fleste samleområder:

General-, motiv-, tema-, postkort-, lokal posthistorie- og andre spesialsamlere, mens andre har et album å fylle.

Et kåseri om et samleområdet og auksjon holdes ofte på møtene. Det vil være medlemmer på møtene som deler dine interesser, de kan gi råd og veiledning og være interessante diskusjonspartnere.

Møtene avholdes andre og fjerde tirsdag i måneden i Ågesentunet, Hillevåg , dørene åpner 18:30

STAVANGER SANITETSFORENING www.stavanger-sanitetsforening.no

Program 2015 MANDAG 1. JUNI: MANDAG 31. AUGUST: MANDAG 28. SEPTEMBER: MANDAG 26. OKTOBER: MANDAG 30. NOVEMBER:

Medlemstur til «Bakernes Paradis», Lauvik.

«Skjønnhetstyranniet».

Quiz + underholdning v/Tor Ragnar Roaldsen.

«Syng og le med oss» i samarbeid med foreningens kor, Kløverdam’.

Julemøte.

alle møtene begynner kl. 19.00.

«Syng og le med oss» og julemøtet arrangeres i Stavanger Sanitetsforenings helsehus I (tidl. klinikken), Schiøtzgate 5-7, øvrige møter i foreningens administrasjonsbygg med adresse Madlaveien 13.

Velkommen!

For mer info: www.stavanger-sanitetsforening.no eller tlf. 51 52 67 88.

73

SANTA SUSANNA COSTA BRAVA SPANIA Vi flyr direkte begge veier og bor 11 netter på Aqua Hotel Onabrava**** Under oppholdet har vi flere utflukter og mange dager i ro for å forlenge sommeren Vi møtes på Stavanger Lufthavn Sola kl 19:45 og flyr med Norwegian kl.20:30 direkte til Barcelona. Etter ankomst kjører vi det korte stykke til Santa Susana. Vi får tildelt våre rom og kan se frem til hele 11 dagers opphold på dette flotte hotellet.

På hotellet har vi halvpensjon, dvs at frokost og middag er inkludert. Under oppholdet skal vi se litt av kysten og landet innenfor.

Vi må selvsagt en dagstur til Barcelona hvor vi starter med en bysightseeing og har ettermiddagen til å oppleve sentrum.

Vi har en heldagstur til Montserrat og Torres, med omvisning og smaksprøver hos Frexinet i Sant Sadurni d Anoia Vingårdbesøk med omvisning og smak av 3 viner på Bodega Torres i Villafrancca del Penedes Dagstur til Tossa de Mar og Figueras med besøk i Dali Theatre Museum i Figueras Om det er interesse for det,vil vår reiseleder arrangere 1 eller 2 korte utflukter på stedet.

Etter et herlig opphold reiser vi direkte med

Avreise: 13.09.15 Retur: 24.09.15 Pris pr person:

kr.9.980,Tillegg: Enkeltrom kr. 1.980,-

Se hva prisen dekker: •Flyreise t/r inkl alle avgifter på turist klasse inkl bagasje 2x20kg+ kabinbagasje •Reiseleder fra Sør Vest reiser på hele turen •Buss transfer til og fra hotellet •11 netters opphold i dobbelrom •10 middager og 11 frokoster •Dagstur til Barcelona inkl sightseeing •Heldagstur til Montserrat m. smaksprøver •Dagstur til Tossa de Mar og Figueras

Norwegian til Stavanger med ankomst kl 11.00

Påmelding innen 20 juni 2015

www.sorvestreiser.no 74

51 82 02 10

DEMENS Vil du være med i forskning?

Vi starter opp igjen til høsten med nytt 12-ukers kurs for deg som har fått en demensdiagnose.

Formålet er å finne ut mer om hva som kan bidra til å gi hjemmeboende personer med demens over 65 år, en bedre hverdag.

Er du interessert? For påmelding, ta kontakt med SESAM-Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling, tlf. 51 51 56 19 eller sesam@sus.no

Demensskolen 75

DATAKURS I BRUK AV PC OG NETTBRETT KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET HØSTEN 2015.

VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER! Vi har flyttet til Hillevåg til nye moderne lokaler. Vår adresse er Sjøhagen 2, rett ned av Patrioten i Hillevågsveien 100. God buss­ forbindelse og god parkering. Heis.

Seniorforbundet arrangerer datakurs for personer over 50 år. Se vår hjemmeside: www.seniorforbundet.no Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er in­ gen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen.

Vi har tid og har som regel mer tålmodighet enn både dine barn eller barnebarn. De mest elementære ting blir gjennomgått. Det finnes ingen unnskyldning for at de aller voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør det hele enkelt og lærer deg de viktigste tingene slik at du fort er i gang på internett. Det skal være gøy å gå på våre datakurs og vi hjelper hverandre.

Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjen­ nomgår de forskjellige søkemotorene og viser hvordan man finner opplysningene på nettet.

Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail. Vi lærer å bruke å bruke web-camera og mikrofon i sammen med Skype. Prat med dine nærmeste og venner via internett med bilde og lyd.

Vi vil også arrangere nettbankkurs. Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Danske Bank, DNB Nor og Terra-bankene.

76

Vi kan se tilbake på en interessant vår med kurs i datainnføring i våre nye lokaler i Sjøhagen 2 i Hillevåg. Det som har gledet oss mest har vært den interessen og entusiasmen de eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell har kanskje også truffet bra.

Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har hatt i 2015 og vil ha forsette etter samme mo­ dell for kursene høsten 2015.

Skulle du ellers ha behov for en privat time for innføring i din datamaskin, enten hjemme eller du tar den med deg til senteret om du bruker en lap-top eller nettbrett, kan dette arrangeres på forespørsel, mot en godtgjørelse.

Vel møtt!

Kurs 1 Begynnerkurs Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt om hvordan datamaskinen er oppbygget og funge­ rer og hvilken nytte du kan ha av den. Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker Inter­ nett.

Du lærer om de bruksområdene maskinen kan anvendes på.

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbun­ det.

Kurs 2 For deg som har brukt datamaskinen litt (forsettelse av kurs 1) Du kan blant annet lese aviser fra alle steder i landet – og utlandet. Finne informasjon om rei­ semål i inn- og utland. Vi lærer å sende og mot­

ta mail. Hos oss får du prøve å sende og motta mail. Vi sender mail til hverandre mens vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos oss og vi vil kunne svare deg på problemer du måtte ha.

Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmate­ riale til slektsgransking eller andre hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg hvor­ dan du med litt trening vil bestille reise, samtale med banken, betale regninger via din nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling og hvor­ dan du organiserer din datamaskin. Vi vil også se på facebook og Skype.

Kurs 3 Tekstbehandling (skriveprogram) Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin.

Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du skal arkivere det du skriver eller utreder på en grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til venner og kjente hvor de måtte befinne seg på kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan du kan samle det du har samlet i hendige mapper, og arkivere mappene med navn for senere opphenting og bruk.

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbun­ det.

Kurs 4 Innføring i bildebehandling Nedlasting av data/musikk/filmer Her får alle deltakerne på en enkel måte en god innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt bildebehandlingsprogram som hentes ned fra Internett gratis. Du lærer overføring av bilder fra ditt digitale kamera.

Vi går gjennom teknikken for nedlasting og brenning av data, musikk, bilder. Du gjør bruk av egne nedlastede bilder og går gjennom hvor­ dan du skal kunne lage et flott program med både tekste og musikk som du kan brenne på en CD eller DVS.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør den nye data/netteknologien for deg?

Nettsamfunn gjør deg mer sosial.

De som sender E-post til en stor del av nett­ verket sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettver­ ket ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller personlig kontakt, men kommer i tillegg.

Våre kursledere har lang erfaring med dataopp­ læring og bruk av datamaskinen i jobbsammen­ heng gjennom mange år.

Pris for hvert kurs kr. 1000,- Kursavgift må være innbetalt ved kursstart. For påmelding eller mer informasjon kontakt Seniorforbundet – Sjøhagen 2 , 4016 Stavanger.

Telefon mobil 950 58 935-902 62 691 eller e-post; datakurs@seniorforbundet.no Kunnskap og venner: I sine undersøkelse har forskeren funnet ut at de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om moen har tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt med andre, for å skrive eller lese meldinger.

Vi har også inngått avtale med databutikk i området med gunstige priser på datamaski­ ner og program for våre medlemmer. Vi har også inngått avtale om hjelp til våre medlem­ mer ved kjøp via Seniorforbundet. Henvend deg til Seniorforbundet for å få utlevert ra­ battkupong til vår medlemspris.

TIPS: For deg som har alt, ønsk deg et gave­kort som gir deg rett til å gå på datakurs.

Gave­kortene utstedes av Seniorforbundet.

En glimrende gave.

Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

567 77

Har du nedsatt syn eller hørsel?

Ta kontakt med Ressurssenter for Sansetap Ressurssenter for Sansetap er en tjeneste i Stavanger kommune. Her er det ansatt fag­ konsulent syn og fagkonsulent hørsel som arbeider med tilrettelegging og formidling av syns- og hørselshjelpemidler i forhold til personer som har så nedsatt syn og/eller hør­ sel at de regnes som svaksynte og/eller hør­ selhemmede. Formidling av hjelpemidler er i samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen.

For å få hjelp fra Ressurssenter for Sanse­ tap må man: • være over 18 år.

• bosatt i Stavanger kommune.

• ha fått diagnostisert nedsatt syn eller nedsatt hørsel hos en spesialist.

Ressurssenter Sansetap holder til på Jo­han­nes Læringssenter, Haugesundsgata 27.

Tjenesten er gratis.

Ta kontakt på tlf.: Hørsel: 51 50 67 95 • Syn: 51 50 67 94 Mail: sansetap@johannesls.no

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon.

Vi er tilstede på Tante Emmas Hus – for seniorer i 3. etasje kl. 11.00–13.00 den første torsdag i hver måned, med unntak av skolens ferier.

Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes.

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har.

Vi kan kontaktes tirsdager og torsdager kl. 10.00 – 15.00 på telefon 47 80 35 41 (også SMS), teksttelefon 51 50 66 59 eller på e-post horsel@johannesls.no

Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27.

Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune.

Bekymringstelefonen Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04.

Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt.

Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00.

78

79

PO

ST

PO

.

LT

P. P

.

TA

TA

ST

E N NOR

LT

PO

R TO BE

GE

PO

.

GE

P. P

PO

LT

P. P

PO

Returadresse: «Mortepumpen» Servicetorget NO Olav Kyrresgt.

T E N 23, R S Postboks 8001 4068 STAVANGER

E N NOR GE

R TO BE

TA

.

TA

LT

P. P

PO

R TO BE

R TO BE

Vi satser på god kvalitet og service

Stavanger Helsehus

• Sykeartikler • Hjelpemidler for funksjonshemmede • Førstehjelpsutstyr • Stomiutstyr • Inkontinensutstyr

Lars Hertervigsgt. 3 – 4001 Stavanger Rett over Straen Senteret. Telefon: 51 52 35 31

Layout: Grafica hundsnes. trykk: gunnarshaug as