Mortepumpen 2 2018

Informasjonsblad for eldre i Stavanger

NR. 2/2018 42. Ã…RGANG

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Bente Hildeng Næss bentehildengnaess@gmail.com Anne-Grethe Thesen Godal aggodal@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Innbyggerservice Postboks 8001 4068 Stavanger Merete Malmberg merete.malmberg@stavanger.kommune.no Tlf. 51 50 75 34 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 27. 09. 2018 Stoff må være i redaksjonen 27. 08. 2018 Forside: Aud Gjerde er en ivrig orkide­ samler. Hun stortrives i drivhuset sammen med sine orientalske og eksklusive venner.

Foto: Stein Hugo Kjelby.

Opplag: 13.000 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Kai Hansen Trykkeri Internett: https:// www.stavanger.kommune.no/mortepumpen Annonsepriser: Bakside kr. 4.500.Hel side inni bladet kr. 2.500.Halv side inni bladet kr. 2.000.Mindre kr. 1.000.Gjelder for kommersielle annonsører.

Tidligere utgaver av Mortepumpen blir nå lagret på https://issuu.com/search?q=mortepumpen

Demens I skrivende stund er det været det snakkes om.

Vestlandet setter ny mai rekord. Vi må langt tilbake, ja til 50 årene, siden mai har vært så varm og tørr.

Håpet er at vi også i løpet av resten av sommeren, får smake mer av det gode.

Mortepumpen har gjennom flere utgaver, i ulike former, behandlet temaet demens. Det er for eksempel vedtatt at Ramsviktunet sykehjem skal omarbeides til demenslandsby. På hjemmefronten skal omsorgen for de demente styrkes, slik at de kan bo hjemme så lenge som mulig.

Vi leser i dette nummer av Mortepumpen at ­Stavanger kommune har inngått samarbeidsavtale med Nasjonalforeningen hvor de i fellesskap skal gjøre Stavanger til en mer demensvennlig by. I den sammenheng skal det nedsettes en arbeidsgruppe som skal utarbeide lokale planer. I gruppen skal også personer med demens og deres pårørende være representert.

Så får vi bare håpe at de som har kunnskap og erfaring, får gjennomslag i gruppearbeidet!

Demensdiagnosen kan ramme enhver familie.

Den rammer nådeløst, også i forholdsvis ung alder.

Hva gjør ektefelle, barn og øvrige familie når slike diagnoser rammer familien? I denne Mortepumpen kan vi reklamere for en ny bok, en bok som vi tror vil kunne hjelpe mange til lettere å forstå og håndtere den situasjonen som en familie kommer i når en i familien har fått en demens­diagnose. (s. 12.)

Forfatteren har selv opplevd at ektefellen ble tidlig dement. Sine erfaringer deler hun med leserne.

Håpet er at denne lettleste og informative boken kan være til hjelp for mange som må forholde seg til pårørende med en demensdiagnose.

Redaksjonen ønsker alle en riktig god sommer!

PROFILEN

Kunstneren som visualiserer tidens mysterium Maleren Sigvard Marnburg – en produktiv kunstner på 85 år Tekst: Bente Hildeng Næss. Foto: Jarle Aasland

Sigvard Marnburg foran egne bilder.

Jeg besøkte Sigvard Marnburg hjemme hos ham på Eiganes. Sigvard er en mangfoldig kunstner som uttrykker seg gjennom malerier, tegninger, dikt og sanger. Han har en stor produksjon bak seg, og han er fortsatt i full aktivitet. Dette er

tydelig med en gang du trår over terskelen i huset hans. Her henger kunst på veggene både i entreen, langs trappen opp til andre etasje og i stuen. Bildene til Sigvard har alltid gitt meg en følelse av spenning mellom det menneskelige, 3

eksistensen og det evige og uendelige i tid og rom. De bærer i seg en undring og gir en utfordring for betrakteren. Marnburg er nå 86 år gammel (eller ung!), men like frisk og ærlig i sin søken. Dette er fascinerende, og gjør meg nysgjerrig på mennesket bak kunstneren.

Sigvard er født i 1932 i en kjøpmannsfamilie.

Familien Marnburg hadde da drevet varemagasin i Østervåg i to generasjoner. Han var den yngste av fire søsken.

Han hadde en spennende barndom, forteller han. Det var en tid da det var svært lite av organiserte tilbud til barn og unge, så de måtte finne på det meste selv. De hadde ganske store områder (som nå er bebygget med boliger) hvor de beveget seg fritt. Sigvard var med på å stifte en «hemmelig» klubb, med protokoll, egen sangbok med egenproduserte sanger, der han var en hovedleverandør av tekster. (Dette vil nok ikke forundre nære bekjente og venner av Sigvard, for den rollen har han fortsatt). Klubben hadde til og med eget navn, MMB (MadsenMarkBanden) og hemmelig postgang.

Krigen pirret kreativiteten Krigen startet i Norge da Sigvard var åtte år.

Dette medførte mange endringer for Sigvard, som for alle andre. Skolen ble blant annet «desentralisert». Den ble lagt til private hjem og til institusjoner som f.eks KFUK-huset. Klassen hans ambulerte hvert år til et nytt sted. Hjemme hos ham ble spisestuen omgjort til skolestue.

Der var det skole om dagen, mens det om kvelden var amatørteater som øvde der. Dette ble et sted for smugkikking mange kvelder. Etterhvert kunne han de fleste sangene det ble øvet på.

Dette ble nok til inspirasjon for hans egen videre sangdiktning. Det inspirerte også til videreutvikling av leken noe krigen gjorde i sin alminnelighet. Påbudt blending gjorde leken i de stappmørke gatene og hagene spennende og innendørs ble kjellerne brukt til å leke «hemmelig politi». Det ble også gitt både sirkusfore4

stillinger og trylling, mot betaling, men hvis ikke triksene var gode nok, krever publikum pengene tilbake. Kreativiteten ga seg også uttrykk i et fuglemuseum i kjelleren hjemme hos Sigvard.

Der stoppet guttene ut fugler selv med sagflis.

Men da lukten ble for uutholdelig, ble prosjektet stoppet av mor- Marnburg. Guttene bygget også en stor hytte med hemmelig inngang gjennom en luke i gulvet. Plankene «lånte» de fra et tysk plankelager i området.

Sigvard forteller om en oppvekst som ga mye næring til hans kreativitet.

Etter krigen ble det realskole på Kongsgård skole og så videre til økonomisk gymnas. Det var en god start på veien mot et yrkesaktivt liv i familiebedriften. Utdanningen fortsatte med et læreår i «Magasin» i København og interiørarkitektustudium.

Da Sigvard startet i bedriften, fikk han god bruk for utdanningen. Han fikk det kreative ansvaret for driften, med interiør, utstillinger og innkjøp.

Parallellt med alle de andre aktivitetene hans, har Sigvard alltid likt å tegne og etterhvert male. Men det var noe han drev med «på si», og han hadde selv få tanker om at dette var kunst.

Moren ga ham positiv feedback på det han laget, men ellers var dette ikke noe han snakket stort om. Det ble aldri til at han skolerte seg innen kunst.

Generasjonsskifte Da Sigvard var ca femti år, kom neste generasjon Marnburg inn i bedriften og tiden hans ble noe romsligere. Det var i denne tiden Ronald Lengauer så noen av de arbeidene han arbeidet med, og ble så begeistret at han overtalte Sigvard til å ha en utstilling i Kunstforeneingen.

I februar 1985 debuterer han med utstilling i Kunstforeningen. Dette blir et vendepunkt. Han får strålende kritikk, og dette styrker Sigvard i troen på seg selv som kunstner og han tar steget fullt ut og blir kunstner på heltid. I en alder

av 53 år starter han og familien en ny tilværelse. Det er åpenbart at familiestøtten har vært av stor betydning for ham. For, som han sier, du vet jeg er jo svært ydmyk i forhold til dem med faglig dypere og bredere kunnskap innen kunstfeltet enn meg. Han presiserer at han er totalt selvlært og først etter fylte 50 år har han kunnet fordype seg i retninger, stiler og teknikker.»

Det har vært tungt og tildels ensomt, men på den annen side har jeg kunnet utvikle meg friere» sier han. Jeg har aldri hatt en professors strenge pekefinger over meg.

Sigvard bygget etterhvert et atelier på Sjernarøy i tillegg til det han hadde i andre etasje i huset i Stavanger. Etter at han ble maler på fulltid har han vært utrolig produktiv. Det er han fortsatt. Jeg fikk være med i atelieret hjemme hos ham, og det bærer preg av stadig fullt arbeid med malerier og tegninger.

I tillegg til alt dette skriver han sanger og dikt som også spres til glede for mange. «Sangen om Sjernarøy» står f. eks som innledning til «Gardsog ættesoga» til Sjernarøy. Her vil jeg også ta med et dikt som forteller noe om Sigvards tanker bak arbeidene hans.

dikt blir bilde bilde blir dikt kamp i motstrøm over floden der virkelighet blir drøm og drøm virkelighet

reise i tid og rom der valg må tas mellom kaos og orden stein eller fjær svev mellom stjerner eller dykk i bunnløs brønn søkende etter svar som stiller nye spørsmål

Energien hentes fra aktivitetene Sigvard har en evig søken etter og undring over krysningen mellom den nære virkelighet satt opp mot det evige, det uendelige. Dette gir stadig inspirasjon til ny aktivitet. Stilt overfor dette, må jeg også «undre» meg – hvor henter han energien fra? Han prøver å forklare meg at den henter han fra selve aktiviteten. Jeg tenker jo at han kanskje i alle fall er litt tom og med behov for pause når en utstilling er over, men nei, det er en god tid for å fortsette. Dette forklarer den enorme produksjonen han har hatt. Han debuterte som 53 åring og har som 86 åring (33 år senere) hatt et tyvetalls separatutstillinger og deltatt i vel 10 kollektivutstillinger. Han har ikke helt oversikt over hvor mange hundre bilder han har laget.

Sigvard har en lun, underfundig, noen ganger også crazy og surrealistisk humor. Dette er kanskje mest tydelig i tegningene hans, som følges av både dype og morsomme tekster. Det samme går igjen i sangene hans.

Når en mann har fylt 86 år, er det vel lov å spørre om planene for pensjonisttilværelse.

Ikke helt overraskende er planene slik de har vært de siste 30 årene. Han er i full gang med arbeider til ny utstilling.

567

5

Lykken er en orkidé Tekst: Stein Hugo Kjelby – Foto: Jan Gjerde

Orkidéer er noen forbløffende planter. De utgjør en av verdens mest artsrike plantefamilier, og er preget av en fantastisk forskjellighet.

Lykken en føler når en orkidé, etter lang ventetid blomstrer, kan være ubeskrivelig. Slik har Aud Gjerde det når en av hennes mange orkidéer endelig springer ut.

Mortepumpen er på besøk i drivhuset til Aud, fasinert av hobbyene hennes – orkidéer. Aud er pensjonert hjelpepleier/barnepleier fra SuS. På nyfødtavdelingen fikk hun erfare at tålmodighet var en viktig egenskap å ha. Den samme egenskapen er også viktig å ha når en dyrker orki­déer. For ingen ting skjer fort når det gjelder orkidéer.

Auds interesse for blomster har hun arvet fra sin mor, og startet for minst 30 år siden. Aud er oppvokst på Bryne og moren var sterkt opptatt av blomster – også orkidéer, som ikke var så alminnelige på den tiden. Aud har tatt sin mors blomsterinteresse med seg videre i livet. Det ble derfor orkidéer som i de siste 25 år har vært hennes lidenskap.

I Engelsminnegaten begynte hun med et lite hobbydrivhus på terrassen. Neste utvidelse ble et hus på 11 kvadratmeter nede i hagen, før hun satset på et profesjonelt drivhus med tempererte soner. Orkidéene hennes fortjente det.

Resultatene har heller ikke uteblitt. Orkidéene trives i sitt nye hjem. Og hver dag er hun ute i drivhuset og steller med plantene og snakker med dem. Det er ikke overtro, hun ser at de liker det. Aud har to arter, Phalaenopsis og Phapiopedulim. Sistnevnte har blomst som minner om en tøffel.

For å anskaffe nye sorter i samlingen, reiser Aud rundt i Europa på orkidéutstillinger. Sist var hun i London. På messer treffer hun likesinnede 6

Aud Gjerde stortrives i drivhuset sitt sammen med sine orientalske, og eksklusive venner. Foto: SHK.

der erfaringer blir formidlet og gode råd innhentet. På disse treffene får hun også kontakt med odlere fra Østen. Av dem får hun nyttige råd og god veiledning. Det høres kanskje enkelt ut, men det er ikke alltid at dyrkingen lykkes. Blant orki­désamlere sies det at du er ikke en god orki­ dédyrker før du har tatt livet av 100 planter.

En lærer underveis og så kan en også få mange gode opplysninger på nettet.

Via internett er hun kommet i kontakt med en orkidéforhandler på Taiwan. Ved import av planter skal det alltid medfølge blant annet helse­ attest. Hun bestilte noen planter fra forhandleren på Taiwan, og etter fem dager kunne hun hente dem på postkontoret. På verdensbasis er

det ca. 25.000 arter orkidéer. De fleste vokser i tropiske strøk i områder med høy temperatur og høy luftfuktighet. Men det vokser også orkidéer i Norge. Her til lands vokser det ca. 40 arter, blant annet slektene Marihånd, Nattfiol og Skogfrue. De aller fleste av våre ville orkidéer er fredet.

Aud forteller også at det finnes hageorkidéer å få kjøpt. Disse er vinterherdige og tåler en støyt. De er kostbare i innkjøp, men er utrolig fine. Aud har noen eksemplarer i hagen sin. ­Etter den kalde vinteren var hun redd for at de var døde, men ser til sin store glede at de kommer med spirer.

Orkideene de fleste av oss kjenner, kjøper vi hos blomsterhandlerne og tilhører slekten Phalaenopsis. De eksemplarene vi kjøper er en hybrid, det vil si at den er foredlet frem til en populær stueplante som er lettere å stelle og som kan blomstre på ny. De fleste av hennes er imidlertid arter, det vil si originale planter, slik

Paphiopedilum Rickhardianum.

Paphiopedilum parishii.

de kan finnes i naturen. Derfor er de avhengige av å få et mest mulig naturlig vekstmiljø. Drivhusets to temperatursoner er med på det, og

Cypripedium – hageorkide.

7

Phalaenopsis sumatrea.

Phalaenopsis bellina – Ponkan.

luftfukter holder rett luftfuktighet. I tillegg må det regelmessig vannes og gjødsles. Regnvann er ideelt for orkidéer siden de er ømfintlige for klor og kalk. Derfor har Aud alltid en bøtte stående under takrennen.

Vi forstår at Auds orkidéer er skjøre planter som trenger mye omsorg og stell. Aud sammenligner dem omtrent som med de små nyfødte på prematuravdelingen på SuS der hun arbeidet til hun ble pensjonist. Omsorg og tålmodighet er nøkkelord for begge kategorier.

Hva gjør hun med plantene i sommerferien, når solen steiker og jorden tørker?

Vi drar aldri på ferie midt på sommeren, svarer Aud. På SuS var de glad for det, for de fleste ville ha fri i ferietiden. Også orkidéene til Aud er takknemlig for hennes tilstedeværelse i varmen. Selv om en del funksjoner kan styres med automatikk, kan det ikke erstatte et våkent blikk. Nei, ferien må tas når det høstes.

Det er ingen tvil om at Aud lever og ånder for sin hobby, og oppfordrer interesserte til å ta kontakt. Orkidéer en kjekk, men smal hobby.

Hun og noen andre orkidé venner har dannet en

interessegruppe som har sine månedlige treff.

Her skapes et godt fellesskap samtidig som det utveksles erfaringer. Aud lover at interesserte vi bli godt mottatt.

8

Epost: au-gje@online.no

Paphiopedilum venustum.

Samtale med en sprek 90 åring Tekst og foto: Bente Hildeng Næss Jeg ble oppfordret til å besøke en trimgruppe i Skipper Worse regi som holder til i bydelshuset på Tasta. Derfor reiste jeg ut dit en torsdags formiddag.

Dette var en gruppe Liv Torkelsen. for godt voksne damer. Det blir lagt mye vekt på øvelser som bygger opp styrke, balanse og smidighet.

Jeg fikk en avtale med en av deltakerne, Liv Torkelsen, om en liten prat etter timen. Etter å ha fulgt med på aktivitetene, satt jeg i kafeen i Tasta bydelshus sammen med en rekke deltakere fra den tid­ligere trimgruppen. Det var god stemning. Praten og latteren satt løst. De kunne fortelle at det å gå på trim ga dobbelt gevinst, både bedre form og godt sosialt påfyll. Etterhvert kom Liv og vi kunne prate om hvor betydningsfullt det var for henne å delta i trim. Hun blir 90 år i juli og har deltatt i ulike trimaktiviteter på Tasta siden hun gikk av med pensjon, dvs

at hun har vært deltaker i 23 år. Hun hadde alltid vært aktiv og i god form før dette også, likte godt å gå og sykle både til jobb og på tur.

For ca 10 år siden var hun uheldig og brakk benet. Det viste seg å være et komplisert brudd og hun endte i rullestol en tid. Men etter noen måneder var hun klar for rullator, og trim ble det også. Nå er det stort sett nok med en stokk å støtte seg til på tur, men inne på Tasta-senteret beveger hun seg uten. Trimmen har tydeligvis vært en viktig faktor i rehabiliteringen, med styrking av muskulatur og smidighet.

Liv er en meget aktiv dame, med tett ukeprogram. Det er trim på mandag og torsdag, strikkekafé eller turgruppe på tirsdag og «syng med oss» på fredagen. Alle disse aktivitetene er knyttet til bydelshuset og Skipper Worse. På onsdag forteller hun at hun og mannen gjør rent i huset, og det er jo også en form for trim.

Hun skryter av Tasta bydelshus og alle aktivitetene der, hun legger ikke skjul på at den sosiale gevinsten hun får i tillegg til aktivitetene, er svært verdifull. Møtet med en 90-år ung dame er over, og selv ble jeg i alle fall inspirert av en så positiv, løsningsorientert og sprek pensjonist.

Livlig pauseprat etter trim-innsatsen.

9

Hei på dere Tekst: Liv Jensen

Fremst: Marie Helberg, Aslaug Torjussen og Alma Selle. Bak: Bjørn Solbjørg fra eldrerådet.

Fredag 9. mars var Øyane Pensjonistklubb på Hundvåg 50 år, og sammen med innbudte gjester, feiret vi med jubileumsmiddag på Victoria hotell.

Det var både taler og gaveoverrekkelser. Et firemannsorkester (Sopihop) spilte både ­under middagen og senere på kvelden til dans. Øyane Pensjonistklubb ble startet av en gruppe pensjonister den 9. mars 1968, med støtte av Nasjonalforeningen for folkehelse. Klubben skulle bare være for menn, og de f­ ørste ildsjelene var AIf Halvorsen, Olav Iversen og Nils Rugland.

Møtene ble holdt i Seilmakergaten 2 på Buøy, og det kvinnelige innslaget var fru Martha Tønnesen som fikk det ærefulle oppdraget å koke kaffe.

1 1979 fikk klubben leie en tidligere butikk i Fregattveien på Buøy, og etter at klubben i en kort stund hadde hatt sine møter på skolen, ble julemøte 1979 avholdt i det nye senteret i Fregatt­ veien. Mia Halvorsen ble ansatt som senterleder.

10

I 1982 fikk klubben starte med møtene i det nye Øyahuset på Hundvåg.

I mellomtiden var også damene kommet med, og den 24. februar 1975 startet de egen dameklubb hver mandag formiddag. Og der møtes de fremdeles hver uke.

Herrene hadde sin egen klubb hver tirsdag formiddag. Medlemstallet i herreklubben ble etter hvert så lavt at de så seg nødt til å slutte.

De månedlige fellesmøtene er og har selvfølgelig i lang tid vært for både damer og herrer,og vi holder fremdeles til i Øyahuset med møte den tredje torsdagen i hver måned. Vi har levende musikk, bevertning, underholdning, og utlodning av kjekke premier.

Klubben har i dag 85 medlemmer og Liv Jensen er leder i jubileumsåret.

Stavanger skal bli en mer demensvennlig by Tekst: Kåre Reiten. Foto: Svein Arne Lindø

Sist uke undertegnet jeg en avtale med Nasjo­ nalforeningen for folkehelsen som betyr at Stavanger skal arbeide for at vi skal bli en mer demensvennlig by.

Over 77000 mennesker i Norge har demens, og over halvparten bor i sine egne hjem.

Mange med demens opplever isolasjon og ensomhet fordi samfunnet rundt ikke er tilstrekkelig tilrettelagt. De vil ha muligheter til å være mer aktive og selvhjulpne med ganske enkle tiltak i nærmiljøet. I årene som kommer vil stadig flere få demens, og det er behov for å skape et mer demensvennlig samfunn.

Formålet med avtalen er å legge til rette for at mennesker med demens kan møte forståelse, respekt og støtte. Ha mulighet til å være inkludert og delta i nødvendige hverdags­aktiviteter som å handle, bruke offentlig transport, delta i kulturaktiviteter og lignende.

Vi ønsker at en person med demens som kommer til sin frisør, går i butikken eller på apoteket, eller tar taxi, skal være trygg, bli behandlet med respekt og forståelse, og bli hjulpet litt mer enn vanlig når det trengs.

Kommunen etablerer nå en arbeidsgruppe som får ansvaret for å utarbeide lokale planer og tiltak for å få dette til. I arbeidsgruppen skal bla personer med demens og deres pårør­ende være representert.

Avtalen med Nasjonalforeningen er undertegnet.

Vi tror at dette er både riktig og nødvendig for at demente skal kunne bo hjemme lengst mulig, slik også tankegangen i Leve Hele Livet prosjektet er basert på.

Levekårstyret jobber for at demente og deres pårørende skal få et best mulig liv. Akti­ vitetsvenn, Tidlig oppfølging av personer med demens, Demenslandsby og nå Stavanger som en mere demensvennlig by, er gode prosjekter som er en del av en større Demensplan som Levekårstyret vedtok for ikke så lenge siden. Vi håper og tror at summen av alle disse prosjektene skal bedre levekårene for de familiene som blir rammet av demens.

11

Demens - en krevende utfordring Tekst og foto: Bente Hildeng Næss

Redaksjonen fikk tilsendt en bok, «Demens i yngre år». Det er en bok av allmenn interesse, ikke bare for dem som rammes i yngre år. Vi velger derfor å gi den en omtale i Mortepumpen. Boken er i hovedsak skrevet av Anne Torhild Sandvik Pedersen. Den inneholder også intervjuer med politikere, familie og venner av familien. Det er Grete Kvalheim som står for intervjuene. Hun er medforfatter og redaktør av boken. Boken er utgitt på Hertervig forlag.

Det er et tungt tema som tas opp i boken, men den er lettlest, konkret, usentimental og ærlig.

Anne Torhilds mann ble rammet av både parkinson og demens da han rundet 60 år. Hun var 12 år yngre og i full jobb. Diagnosene var uventet og kom som et sjokk. Boken handler om hvordan man måtte lære seg å leve videre og om hvor kronglete veien til informasjon var. Det beskrives som en stor slitasje for de nærmeste i arbeidet med å tilrettelegge for et mest mulig normalisert liv.

Anne Torhild deler sine erfaringer med leseren og gir konkrete råd slik at lesere skal slippe å gå gjennom den samme «ørkenen» for å finne informasjon om sykdom, behandling, muligheter til hjelp (hjemme, på dagsenter og på sykehjem) og rettigheter de hadde. Hun gir også konkrete råd til fastlege, eldreomsorg, politikere, sykehus og sykehjem.

Etter å ha lest boken fikk jeg en avtale med Anne Torhild om en samtale der vi kunne snakke om livet med sykdommen og livet etter mannens død. Først fortalte hun litt om bakgrunnen og om livet før de merket mannens sykdom. De var en svært aktiv familie med to barn. Mannen i huset var ivrig opptatt av og engasjert i barnas aktiviteter, både i fotball og på ski. Barna var 12

vant til en far som ordnet opp i det meste og hadde god tid til dem. De er nå i tyveårene og hadde nettopp flyttet hjemmefra, da de første tegnene på sykdommen ble tydeligere. Deretter fulgte en vanskelig tid, nesten uvirkelig.

Mannen ønsket ikke selv å snakke om sykdommen, men åpnet seg noe i en samtale med sønnen. Han brukte mye energi til å begynne med på å skjule at noe var galt.

Anne Torhild Sandvik Pedersen.

Da de fikk diagnosen, følte Anne Torhild seg på mange måter alene med ansvaret. Kunne hun få noe hjelp, hvem skulle hun henvende seg til, hvordan skulle hun informere? Hun synes på mange måter at siden hun var så ung (slutten av 40-årene) burde hun klare å ta hånd om dette selv ved siden av full jobb. Hun fortsatte å jobbe fordi hun opplevde at dette ble hennes fristed.

Men sykdommen utviklet seg, og det ble etterhvert uansvarlig å la mannen være alene hjemme. Etterhvert kom etatene som skulle hjelpe til inn i bildet i sterkere og sterkere grad, men det krevde stor innsats fra hennes side.

I ettertid ser hun at denne hjelpen burde kommet på et mye tidligere tidspunkt, men det så hun ikke mens det sto på, og det var ingen andre som grep inn og hjalp henne videre.

I lang tid hadde hun slitt med sorgen over å langsomt miste ektefellen som hadde betydd

alt for henne i tillegg til det rent fysiske og psykiske arbeidet hun utførte hjemme, for at hverdagen skulle bli best mulig.

Etter først å ha vært på dagsenter og korttidsopphold en tid, fikk mannen fast plass på Blidensol. Der hadde han det svært godt. Anne Torhild kan ikke gi dem nok ros, og hun så at noe av gleden hans kom tilbake. For henne ble dette også et vendepunkt, nå visste hun at mannen hadde det godt og trygt, og hun fikk litt mer tid, både til å bearbeide egen sorg og til å gjøre ting hun hadde gjort før.

Det var nå hun følte at det ble nødvendig å skrive en bok om det hun hadde vært gjennom og gi råd til andre slik at de kunne unngå den samme tunge veien.

Det er råd til både pårørende, venner, etater og ikke minst fastlegene. Etter hennes mening bør fastlegen varsle demenskoordinator i kommunen umiddelbart etter en slik diagnose oppdages.

Den syke og de nærmeste pårørende bør så innkalles til et møte, der en tar opp hva som kan skje videre i et behandlingsløp. Hos fastlegen bør den nærmeste familie få en orientering om mulig sykdomsforløp.

Anne Torhild savnet også hjelp til å informere vennenettverk. Det var vanskelig for mange av vennene å vite hvordan de skulle nærme seg problemet.

Gjennom boken påpeker hun mange mangler på flere nivåer, og boken har vakt oppmerksomhet i mange sammenhenger. Hun brukes nå som foredragsholder for sykepleierstudenter, leger og kommuneansatte. Hun er også trukket inn i et forskningsprosjekt.

Det er nå etablert demensforeninger i noen kommuner. Dette synes Anne Torhild virker lov­ ende, og opplever at der skjer det en utvikling.

Det var slitsomt å skrive boken, men hun ser i ettertid at det har hjulpet henne i sin bearbeiding av egen sorg.

13

Kongsgård Tekst: Reidar Frafjord Foto: Bente H. Næss

Gjennom middelalderen, og nå i 800 år, har Domkirken visuelt fremstått som det sentrale stedet i byen. Sammen med kirken og bispekapellet er Kongsgårds underetasje de eneste større konstruksjonene som er bevart fra middelalderens Stavanger. Etter at bispesetet ble etablert ca.

1125 og Domkirken var blitt reist, fikk biskopen etter hvert sin hovedbolig ved siden av kirken.

Underetasjen er bygd i gotisk murverk og derfor trolig oppført samtidig med det gotiske koret i Domkirken i de siste tiårene av 1200-tallet. Over underetasjen, nærmest Domkirken, ble det lille, vakre bispekapellet oppført.

Hovedbygningens andre etasje var tømret.

Skriftlige kilder omtaler på 1300- og 1400-tallet de viktigste rommene der. Til rettslige og administrative forhandlinger fantes egne møterom. Det store festrommet var «julehallen» hvor biskopen bevertet domkapitlet til jul, påske og andre store høytider. Bispegården var det faste bostedet til biskopen og hans tjenere. Vi må dessuten regne med at håndverkere og bygningsfolk hadde tilhold i Bispegården. Første gangen den er kjent omtalt, er i 1297, da biskopsmenn 14

eller sveiner fra Bispebryggen førte ved opp til gården.

Selve navnet Kongsgård har gitt grunnlag for spekulasjoner; om Bispegården fra slutten av 1200-tallet opprinnelig var bygd som kongsgård av Magnus Lagabøte og overlatt biskopen da kongen ikke lenger hadde behov for en egen residens i byen. Dette skjedde sannsynligvis i 1272, og i de neste 250 årene var Kongsgård bispegård.

Ved reformasjonen i Danmark – Norge i 1537 mistet kirken sin selvstendighet. Bispegården ble da lagt under danskekongen, og betegnelsen Kongsgård ble brukt. I de første tiårene etter reformasjonen var ikke danskekongen interessert i Kongsgård, og eiendommen ble brukt til ulike formål. Den ble kvarter for en militær garnison og senere benyttet til maltbrygging i kongens navn.

Bygningen forfalt i siste halvdel av 1500-tallet.

Etter reformasjonen hadde Kongsgård fått status som lensherreresidens; det vi si bolig for den som bestyrte lenet for kongen. Lensherren i Stavanger, som hadde ansvar for Jæren, Dalane og Ryfylke, bodde da på Kongsgård, som imidlertid stadig forfalt. Da Jørgen Kaas kom til byen for å overta lenet, var bygningen i så slett forfatning at Kaas måtte leie et hus i nærheten av Domkirken. Kong Christian IV besøkte byen i 1607, og da fikk Kaas tillatelse til å restaurere Kongsgård.

Båter med tømmer fra Ryfylke ankret opp ved Bispebryggen, og i 1611 stod en ny en-etasjes trebygning på de «skjønne murede kjeldere».

Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 gikk Kongsgård fra å være lensherre-

bolig til bolig for amtmannen,som resultat av en administrativ omorganisering. Stavanger mistet nå sin lensherre, men fikk en amtmann som var underlagt stiftamtmannen i Kristiansand. Amtmennene i Stavanger bodde på Kongsgård som imidlertid etter hvert forfalt på ny. Da Bendix Christian de Fine kom til byen i 1726, rapporterte han at bygningen var «i en saa aldeles ruinert tilstand, at jeg ei kunde derudi oppholde mig.»

Til tross for reparasjoner var Kongsgård også svært forfalt ved de Fines død i 1746. Hans etterfølger som amtmann, Henrik Tillisch, vurderte at videre vedlikehold var nytteløst. Veggene var ifølge Tillisch «aldeles forråtnet og av orm igjennemboret.» Konklusjonen ble at den nå 150 år gamle bygningen måtte rives, og i 1759 stod det nye huset ferdig. Det er det som utgjør hovedbygningen på Kongsgård i dag.

I 1770 overtok de etterfølgende amtmennene eiendomsretten til Kongsgård. I 1799 gikk den siste amtmannen på Kongsgård, Fredrik Otto Scheel, konkurs; eiendommen ble lagt ut til salg på auksjon og kjøpt av private eiere. I 1801 kjøpte Gabriel Schanche Kielland, byens rikeste mann,Kongsgård. Da han døde i 1821, arvet sorenskriver Eiler Hagerup Schiøtz, Kongsgård.

Han var gift med Schanche Kiellands datter, Axeliana Christina. Sorenskriver Schiøtz skulle bli den siste private eier av Kongsgård.

Svigerfaren hadde ønsket at Kongsgård skulle komme byen til gode. Da G.S. Kielland kjøpte bygningen, var det for «at conservere denne herlige Ejendom til et eller andet offentlig Brug i Tiden».

Etter forhandlinger mellom sorenskriveren og byfogd Oluf Løwold ble bygningen igjen byens eiendom. Med støtte fra embetsmenn og borgere fikk byen 2. oktober 1824 kongelig godkjennelse til opprettelse av «Stavanger Lærde – og Borgerskole». Etter en tid med ombygging kom første skoledagen, 26. november 1826, som regnes som skolens fødselsdag. De senere skolereformer, fagkretser og indre forhold for øvrig er ikke temaet for denne korte artikkelen; det skal

bare nevnes at skolen i 1936 fikk rett til navnet «Stavanger katedralskole.»

Når det videre dreier seg om selve eiendommen, ble en skolebygning langs Breiavatnet tatt i bruk i 1852 og utvidet i 1877 og 1905. Skolens «turnlokale» ble bygget i1861.Dette ble senere benyttet som sangsal og møtelokale. I 1868 fikk skolen eget bibliotek. Nevnes bør også at den store steintrappen til skolen ble oppført i 1833 i forbindelse med et besøk av kronprins Oscar, som skulle bo på skolen.

Under 2. verdenskrig ble Kongsgård brukt av tyskerne som kvarter for den tyske Ortskommandant. I en brann 1. påskedag i 1942 ble store deler av hovedbygningen skadet . Tyskerne ville i starten ikke slippe til brannveset for å slukke brannen, og dermed ble hele loftsetasjen ødelagt. Kongsgård ble igjen tatt i bruk som skole etter frigjøringen.

I perioden 2000 – 2005 hadde bygningen en omfattende oppgradering med bl.a. arkeologiske utgravinger i kjelleren. Der har en fått innredet tidsriktige rom, «Middelalderkjelleren», og middelaldermurene er renset og fuget med kalkmørtel. Ved graving under golvet fant man rester av steingolv fra middelalder. Disse er i dag bevart under 30 mm herdet glass. Skolens bibliotek ligger i dag i fortsettelsen av kjelleren.

Underetasjen, middelalderkjelleren, benyttes nå til elevaktiviteter.

Rominndelingen i bygningens første etasje er blitt endret. Et klasserom er forsøkt rekonstruert til et klasserom fra omkring 1875- 1900.

Det samme er skolens cotte hovedrom som kalles kalles Riddersalen. Salen er oppkalt eter Gabriel Schanche Kielland som var ridder av Dannebrogsordenen. Her henger i forgylte rammer opplysninger om konger som har besøkt Konsgård. Oversikten er nå på rektors kontor. Denne etasjen blir brukt av skolens administrasjon, rådgivere og lærere, mens loftet over hovedbygget nyttes til arbeidsplasser for lærerne.

15

Noe forferdelig vil skje – skjer det fortsatt?

Tekst: Anne-Grethe Godal

Denne våren har KÅKÅ kverulantkatedralen nok en gang hatt oppmerksomheten rettet mot mange viktige samfunnsspørsmål.

På nettsiden deres står det: «Vårt mål er å bidra til å skape og styrke offentligheten – lokalt og nasjonalt». Og det synes de å klare.

I forbindelse med deres arrangement 7. april «Pilletåken i norsk eldreomsorg – kjemi foran empati?», skrev lederen for kverulantkatedralen Jan Inge Reilstad sammen med gjesteredaktøren Målfrid J. Frahm Jensen kronikken «Taushet er utålelig» (S.A. 03.04.18) De stiller spørsmålet om hvordan vi har klart å lage et helsesystem som ikke er gjennomsiktig og opp til kontinuerlig demokratisk debatt, et helsesystem som er det dyreste i svært mange lands statsbudsjett.

Mange er ikke tause når det gjelder helsetjenesten. Noen ganger skrives det leserinnlegg om god hjelp, andre ganger leser vi historier som vi nesten ikke tror er sant i dagens Norge. Et spørsmål kan være om det fortsatt er tausheten som dominerer.

Mortepumpen har møtt et «tidsvitne» fra etterkrigstidens behandlingsapparat. Et behandlingsapparat som fantes både i kommunen og i psykiatrien, da Anne Marie Haga Pollestad vokste opp. De vonde minnene fra den tiden, da hjelpeapparatet sviktet henne, hennes foreldre og søsken kan være vanskelig å bearbeide. En måte kan være å skrive seg igjennom alt som har skjedd og kanskje legge det bak seg. Det har Anne Marie gjort i boka hun har skrevet med tittelen: Noe forferdelig vil skje. Boka som kom ut i 2015, er ikke bare et forsøk på å bearbeide vonde minner. Hun ville skrive ned historien fordi det som skjedde, må fortelles og kanskje læres 16

av. Mange er nå døde og får ikke fortalt sin historie.

Anne Maries mor visste det, den gangen i 1959, da hun var 35 år gammel og fikk sin første elektrosjokkbehandling for depresjon på Dale psykiatriske sjukehus, at noe forferdelig ville komme til å skje. Denne flotte kvinnen fra Haga-gården på Stokka, hadde levd et godt liv i

en storfamilie med tette bånd. Da hun giftet seg med bondesønnen fra Jæren 21 år gammel, så alt lyst og fint ut. I løpet av de første 14 årene ble ektefellens alkoholproblemer mer og mer dominerende. Samtidig døde de viktigste støttespillerne, besteforeldregenerasjonen. Tilbake sitter en kvinne, nedbrutt med 3 barn, ødelagt økonomi og en ektefelle som dominerer alle og skaper en uforutsigbarhet det ikke går an å leve med.

Som voksen og utdannet sosionom ble det viktig for Anne Marie etter morens død å få tilgang til morens journal. Hun ville å prøve å forstå bakgrunnen for at det kunne gå så galt. Journalen var en fortelling om hvordan et menneske som har det vanskelig, ble møtt og behandlet. På bakgrunn av disse journalnotatene, er boka blitt til, forteller Anne Marie.

Boka handler også hvordan man ikke bør behandle en familie, verken i den kommunale helse-, sosial- og barneverntjenesten eller i spesialisthelsetjenesten.

I dag uroer det Anne Marie, denne usikkerheten knyttet til psykiatrisk behandling og om dagens barnefamilier i nød blir møtt så mye annerledes enn den gangen. Hva slags kunnskap finnes i dag – og i tilfelle fører kunnskapen til praktisk handling, spør hun seg.

Noe forferdelig vil skje Anne Marie forteller at det var da hun var 13 år, at moren ble innlagt på Dale psykiatriske sykehus. Fra journalnotatene går det fram at psykiateren hadde klokketro på elektrosjokkbehandling, tre etterfulgt av hverandre, den gangen uten bedøvelse. I stedet for å bli sett på som en person som hadde en historie å fortelle og trengte hjelp som familie, ble hun en diagnose, en depresjon. På tross av alle stikkordene moren ga om sine bekymringer knyttet til dårlig økonomi og redselen for at mannen skulle miste jobben, ble det ikke reagert på at det var en familie i den ytterste nød.

Anne Marie Haga Pollestad.

Anne Marie mener at det ble lagt mer vekt på hva den alkoholiserte faren hadde å fortelle. Han fortalte legene at familien hadde det bra, økonomien var god, han hadde en god jobb og at de hadde tre friske barn. Ut i fra journalnotatene så det ut til å være lett for faren å manipulere sannheten. Det psykiatriske sykehuset fremsto mer som en tilrettelegger for hennes fars problemer.

Etter hvert ved mange innleggelser ble elektrosjokkbehandlingen kombinert med tung medisinering. Medisineringen og bivirkningene gjorde moren ute av stand til å mestre hverdagen som husmor og mor. Anne Marie tenker med fortvilelse på hvordan hennes omsorgsfulle mor langsomt ble brutt ned av et uforsvarlig behandlingsapparat. Anne Marie forteller at føringene i Felleskatalogen for medisinering ble heller ikke fulgt, verken når det gjelder størrelsen på doser eller kombinasjoner av medisiner. Det var et svik uten sidestykke. Moren døde i 1990, 66 år gammel, ødelagt både fysisk og psykisk – etter 25 år i behandlingsapparatet.

Sviket var også tungt å bære for en tenåring som ikke helt forsto. Anne Marie måtte ta et 17

voks­ent ansvar både for småsøsknene og en far som lurte både seg selv og alle andre. Da Anne Marie begynte på Handelsgymnaset i 1963, var moren på Dale, faren på kurhjem uten jobb, lillebroren plassert hos familie på Jæren og den and­ re broren hadde sluttet skolen. I tillegg ble lillesøsteren født i 1965, med en mor og en far som ikke var i stand til å ta seg av det nyfødte barnet.

Ingen reagerte på at en tenåring måtte ta ansvaret for «hus og heim» i tillegg til å gå på skole ved hjelp av legatmidler. For Anne Marie ble det ikke aktuelt å flytte hjemmenfra og leve sitt eget liv.

Barn som pårørende Anne Marie forteller om skyldfølelse og opplevelsen av skam. Når jeg spør om hvordan i all verden hun har klart alt det hun har klart og fortsatt vil kjempe for en historie som aldri må gjenta seg, forteller hun blant annet om støttespillere hun har møtt. Ikke uvanlig dukker en lærer opp i fortellingen. Frøken Sagen på Solvang skole betydde mye, Anne Marie ble sett og oppmuntret. Og venninnene i et ressurssterkt nabolag inkluderte henne og ga henne styrke til å stå på og utvikle seg på tross av alt det vonde. Hun reflekterer over hva barn egentlig kan holde ut av påkjenninger.

Dagens kunnskap om barn beskriver de store forskjellene på hvordan barn og unge kan reagere på store påkjenninger i en familie. Noen barn kan reagere med tristhet, noen blir stille, andre gir uttrykk for sinne, noen blir apatiske, reagerer ikke i det hele tatt. Uansett kan barn mestre en ekstrem situasjon bedre dersom de blir møtt med forståelse og omsorg. Anne Maries sier at det kan hende at menneskene hun møtte utenfor hjemmet (det uformelle hjelpeapparatet) og hennes eget pågangsmot ga henne denne styrken.

Rettferdighet Anne Marie vet at dagens Barnekonvensjon og andre menneskerettigheter gjør at hennes familie ville hatt helt andre muligheter for å få den hjelpen de trengte den gangen. Nå kunne det ha vært snakk om pasientskadeerstatning for moren, og faren kunne fått medhold når det gjelder manglende helsehjelp i kommunen og spesialisthelsetjenesten. Barna kan den dag i dag som voksne bli vurdert i forhold til rettferdsvederlagsordningen. Denne ordningen er ment å være en mulighet for å få en viss økonomisk kompensasjon for en skade eller en ulempe man er blitt påført, og som man ikke har mulighet til å få dekket på en annen måte. Et slikt vederlag er et «plaster på såret» for urett som er påført en person i tilfeller der det offentlige er å klandre.

Men Anne Marie sier at det viktigste for henne, er ikke økonomisk kompensasjon, men at det offentlige lærer av alle de triste historiene som kan fortelles fra psykiatrien og psykiatriens manglende evne til å samarbeide til beste for alle i en familie som er berørt.

Tjenesteforsømmelsen både i kommunen og i psykiatrien kan umulig bare være i forhold til Anne Maries familie. Mange må ha opplevd noe lignende. Etter Anne Maries mening skal en ikke frata myndighetenes ansvar for hva de har gjort, selv om dette ligger tilbake i tid. Hva med et minnesmerke på Dale over alle de som har lidd urett?

Anne Marie mener at minnesmerker har betydning for de som kommer etter og aldri bør glemme. I tillegg er det viktig at vi har fått institusjoner som for eksempel KÅKÅ kverulantkatedralen som stiller spørsmål om hvordan vi har klart å lage et et helse- og omsorgssystem som ikke er gjennomsiktig og opp til kontinuerlig demokratisk debatt.

567 18

Besøk Helsehusets kunnskapsrom!

Tekst og foto: Anne-Grethe Godal

I forrige nummer av Mortepumpen skrev vi om Helsehuset i Stavanger kommune. Helsehuset som er i Badehusgt. 37, like ved Badedammen i Østre bydel.

Kari Anstensrud.

syke­pleieren og prosjektmedarbeideren Kari Anstens­rud. Hun viste oss smarte løsninger for bad og toalett, kjøkken, alarmer og system for dosering av medisin. I tillegg fikk vi se en rekke hjelpemidler som er anvendelige etter hvert som vi blir mindre og mindre fleksible i armer og bein.

Som venninner er vi enige om at vi må øve oss på å eldes samtidig som vi må være nysgjerrige på hva som gis av nye muligheter. Som uttrykt i kommunen: Vi vil «Leve hele livet», blant annet godt hjulpet av det Stavanger kommune har å tilby av tjenester.

For å komme til Badehusgata går det an å følge Stavanger turistforenings hverdagsturskilting (T-ene), på deler av tur nummer 17 Storhaug rundt. Start på den Blå promenade fra Jorenholmen i retning Badedammen. Lykke til!

Kunnskapsrommet for velferdsteknologi som er en del av Helsehuset, er verdt et besøk. Vi var informert om at de som er interessert og som planlegger en alderdom for å bo lengst mulig i eget hjem, kan ta kontakt.

Hver torsdag mellom kl. 12 – 15 kan kunnskapsrommet besøkes.

Vi var en venninnegjeng som møtte opp der en torsdag. Vi ble møtt av en vennlig vert, 19

I Stavangers lysløype anno 1838 Tekst: Gunnar Skadberg

«Lysløype» og «mee-too» er moderne begreper hvis innhold ikke er av ny dato, hverken nasjonalt eller lokalt. Hovedpersonen i denne historien er borgerkaptein Rudolph August Møgelstue, en mann som er gjenganger i Stavangers rettsprotokoller fra første del av 1800-tallet og i dåpsprotokoller fra samme tidsrom der vi hyppig finner Møgelstue som far til barn født utenfor ekteskap, der mødrene kommer fra lavere sosiale lag.

MADAM JOHNSEN I 1838 var borgerkapteinen leieboer hos madam Johnsen som da bodde på den eiendommen som siden fikk adresse Kirkegaten 22 (Norem Baade).

Fru Johnsen er identisk med Elen Maria Edvardsdatter som ble født i Stavanger i 1787. Hun var datter av styrmann Edvard Rasmussen og ­Maren Endresdatter som døde i barsel etter at Elen Maria ble født. Elen Maria ble derfor fostret av enkemadam Anna Margaretha Halvorsdatter Megeland Krass (1742-1823) i Urgaten (Kirkegaten 22). Elen Maria Edvardsdatter ble gift med kjøpmann Michael Johnsen i 1822, og hun og ektemannen fikk overta huset etter Elen Marias fostermor.

Etter Michael Johnsens død i 1831 fikk Elen Maria, ved siden av eiendomsretten til huset, tillatelse til å drive mannens forretning videre, og hun fikk siden også bevilling på å skjenke brennevin.

MADAM JOHNSENS DANSELOKALE I januar 1838 ble det arrangert dansetilstelning hos madam Johnsen i Kirkegaten 22. Hovedperson i sjauen som oppstod i forbindelse med madam Johnsens dansetilstelning, var altså fullmektig hos byfogd Christensen, borgerkaptein og kjøpmann Rudolph August Møgelstue. Møgel­stue var født på Merdø ved Arendal i 1806. I 1812 flyttet han til Stavanger med sine foreldre, tollinspektør og stortingsrepresentant Arnt Møgelstue (177020

Byfogd Halvor Olaus Christensen som ble tilkalt madam Johnsens hus midnattstider for å ta seg av sin fullmektig Møgelstue.

1823) og danskfødte Sidse Marie Munck (død: 1849), da Rudolph var seks år gammel.

Den aktuelle dansetilstelningen ble arrangert i madam Johnsens hus i Kirkegaten 22 søndag 14. januar i 1838. For anledningen hadde fru Johnsen spurt borgerkapteinen om hun kunne få låne hans værelse i anledning søndagens arrangement, et tiltak hun etter eget sigende avholdt for å komme i mål med sine økonomiske forpliktelser. Møgelstue var villig til utlånet – trolig mot fritt drikke.

På denne morsomme tegningen av Henry Imsland ser vi en av byens vektere gå i takling med en oppsetsig innvåner.

Som offiser i borgervæpningen var det naturlig at han også tok seg av ro og orden under danseforestillingen, mente han selv, på tross av at fru Johnsen hadde bedt tømmermann Niels Thorsen ta seg av oppgaven som vakt og utkaster.

Allerede klokken 21.00 startet sjauen i Kirkegaten da Møgelstue kastet baker Lindahls dreng på dør da han mente ungdommen var beruset.

En times tid seinere gikk Møgelstue til håndgripeligheter mot jagtfører Ole Norem, hans bror Endre Norem og deres kamerat, Ole Lie. Da de to sistnevnte kun var dagleiere, mente Møgelstue at de ikke var verdige å få delta ved kveldens evenement. Men brødrene fra Norheimsberget på Kyrkjøy i Sjernarøy ville ikke finne seg i hva som helst.

De gikk til motattakk så glass og tallerker føk vegg imellom. Snart dannet det seg en hel flokk med skuelystne på framsiden av dansehuset. De fleste fikk bivåne at sjernarøybuene kom fykende ut frontdøren med en ilsk borgerkaptein i ryggen.

Da en østlandsk matros inntok danselokale med en elegant stråhatt på snei, ble det for mye for Møgelstue som slo hatten av mannen før han plasserte hodeplagget oppå ovnen. Matrosen skjønte ikke hva dette betød og forsikret noe betuttet at han hadde betalt for hatten sin. Da østlendingen påtalte Møgelstues uhøvlede oppførsel, fikk han også fyken ut døren.

På dette maleriet av Per Gjerme fra 1918, ser vi ­Kirkegaten 22 (med ark) på gatens venstre side.

Nå hadde Møgelstue fått blod på tann. Han oppfordret potensielle utfordrere i skjenkestuen om å melde seg til fight. Blant annet forsøkte han å oppildne blokkmaker Eilert Sømme, som imidlertid vek unna. Skomaker Georg von Krogh ble derimot slått to ganger i golvet mens Møgelstue annonserte at hvis der fantes noen i skjenkestuen han ikke var i stand til å jule opp, kunne de få hogge av ham en hånd eller pikken. Sistnevnte legemsdel var for øvrig den eneste han stolte på i verden, gaulte han. Men i gjestgiver Lars Robertsen fant Møgelstue en verdig motstander. De to kamphanene var godt kjent fra Hospitalsgaten 7 der den forhenværende sjømann Robertsen og frue drev et gjestgiveri der Møgelstue var stamgjest.

Etter hvert dukket vekter Halvor Erichsen opp foran inngangsdøren. Han formante slåsskjemper og gjester i danselokalet om å dempe seg. Borgerkapteinen var imidlertid lite mottakelig for ordre 21

fra en skarve matros og vekter, og han skjelte derfor ut vekteren etter alle noter og unoter. Erichsen stilte seg da opp ved inngangen, men Møgelstue kom mot ham for å fullføre sine verbale utgydelser. Deretter returnerte Møgelstue til skjenkestuen der tumultene straks tok seg opp igjen.

BYFOGDEN KOMMER PÅ BANEN Imens hadde noen sprunget til Torvet 2 og varslet byfogd Halvor Olaus Christensen om uroen i Kirkegaten. Christensen ankom danselokalet ved midnatt. Han beordret straks vekter Erichsen om å stanse dansen og beordre deltakerne å komme seg ut. Vekteren dunket da sin morgenstjerne i golvet og ga sin ordre. De fleste valgte å etterkomme denne beskjeden, men ikke Møgelstue som igjen angrep vekter Erichsen med de verste skjellsord mens han truet vekteren med en knyttet hånd under haken. «Svinehund og tosk!» brølte Møgelstue mens han forsøkte å fravriste vekteren hans morgenstjerne.

Møgelstue responderte overhodet ikke på sin overordnede Christensens oppfordring om å roe seg, men i stedet slo han sin knyttede hånd i sin åpne venstre rett foran ansiktet til byfogden.

Deretter tok han tak i brystet på Erichsen og slo til ham slik at han kom ut av balanse. Da var det nok for byfogden som beordret Erichsen å føre Møgelstue under tvang til Rådstuearresten mens han selv gikk i forveien for å ordne det formelle ved arrestasjonen.

Men Møgelstue gikk ikke godvillig. Han gjorde hele tiden motstand. Ved Jespersens hotell i Prostebakken klarte han å rive seg løs og rømme.

Men i mellomtiden hadde Christensen beordret brannvaktene ved Rådstuen å få kontroll på den oppsetsige borgerkapteinen. Vaktmesteren ved fengselet, Isach Felthuus, ble også tilkalt fra sin bolig i Skagen 29. En av vaktene var raskere enn den berusede Møgelstue og fikk overmannet ham slik at han omsider kunne føres til Rådstuen. Der tryglet Møgelstue Christensen om nåde, og han ba ydmykt om å få gå rolig hjem til sin bopel i Kirkega22

Rettsmøtet etter tumultene i madam Johnsens hus i Kirkegaten ble avholdt i Rådstuen, den tidligere Mariakirken, på Domkirkeplassen.

ten. Christensen lot nåde gå for rett, og han fulgte selv Møgelstue hjem til madam Johnsens hus.

RETTSMØTE I RÅDSTUEN Ved rettsmøtet som ble avholdt på Rådstuen 16. januar 1838, kunne ikke Møgelstue gjøre rede for hva som var skjedd etter at han var havnet ute på gaten ved midnatt «... da den nydte Spiritus begyndte at virke stærkt paa ham», som han sa. Ellers benektet han det meste han var beskyldt for, og han bedyret at han bare hadde vært til stede i danselokalet for å holde orden for fru Johnsen.

Han ville bare forsøke å bilegge «uenighed og tvist som fandt Sted i mellom andre», påstod han.

Når det gjaldt brødrene Norems oppførsel, fikk Møgelstue en viss støtte fra skredder ­Tørres Aarre som mente at også sjernarøyguttene hadde opptrådt kranglevorent før Møgelstue hadde besørget førstemann i golvet. Kjøpmann Christian Jespersen la til at Møgelstue hadde bydd skomaker Krag på en dram etter å ha slått ham i golvet, men Krag hadde slett ikke oppfattet nedslagningen som en vennskapelig handling.

Hvilken dom Møgelstue ble ilagt etter tumultene i danselokalet i Kirkegaten, vet vi ikke da domsavsigelsen enten er kommet vekk fra sakspapirene eller ved at saken bare ble henlagt. Men et inntrykk av borgerkapteinens person og levned får vi likevel ved å lese rettsprotokollen.

En stor takk til Jan Fredrik Berg. Uten hans hjelp hadde ikke denne historien blitt nedskrevet.

Nye tanker om bruk av Bergeland Bydelssenter Vi på Bergeland Bydelssenter opplever en endring i brukergruppa. Derfor er vi i full gang med å igangsette nye og spennende prosjekter som vi tror vil være til glede for alle i nærområdet og kan både tilføre helse, livskvalitet og samhandling på tvers av generasjoner.

I Storhaug bydel bor det mange som ikke har egen hage. Husene står tett og mange bor i leiligheter. Men behovet for å se og å bidra til at det spirer og gror, er like fullt til stede hos svært mange. Derfor ser vi for oss at hagen vår kan være løsningen for de som ønsker å få litt mold under neglene. Det ansettes, i disse dager, en person som skal være ansvarlig for å opparbeide en brukshage, der det kan dyrkes både spiselige og andre vekster. I løpet av de siste årene har ­urban dyrking blitt en verdensomfattende trend.

Noe av grunnen til dette, er at det skapes et fellesskap rundt det å bry seg om noe, sammen.

Hagen gir et påskudd til å slå av en prat og blir et naturlig samlingspunkt for arbeidsinnsats, samt utveksling av tanker og idèer.

Nå håper vi at hagen vår snart vil spire og gro og at det vil yre av folk med «grønne fingre», som ser gleden av å være i «vår felles» hage. Pallekarmene står klare! Vi mangler bare «folkå».

Ellers ser vi fram til å bruke den samme hagen til vår tradisjonelle og årvisse Hage- og hattefest! Det er alltid en kjekk begivenhet og i år er det Signe Irene Time som synger gamle slagere med «svung» i.

Vi vil benytte anledningen til å takke GunnMari Motland Surdal for mange års arbeid på kjøkkenet og hennes utallige og gode smørbrød, innsats på turgruppe, i bocciagruppen og ellers bidrag med «lått og løye». Hun velger nå å tre inn

Glassbåt.

i førtidspensjonistenes rekker, men vil fortsatt lede bocciagruppen på frivillig basis.

Til høsten har vi mye spennende på programmet. Gunn Lisbet Gaarden, senterleder, vil sette opp nye kurs i ulike male teknikker. Vi har også fått en ny og veldig flink instruktør i Glasskunst, Anne Barbro Vinnes, så der blir det også mye kjekt å se frem til. Våre faste aktiviteter går sin vante gang og vi håper at flere finner gleden ved å delta på disse.

Velkommen til oss både i sommer og til høsten!

Bergeland Glassfat univers.

23

Senior – Ynglingen 25 år. 2018 Tekst: Kjell A. Jensen

FRA BERGSMAUET 2 PÅ STRAEN TIL YNGLINGEN PÅ LASSA Midt på 1800 tallet bodde den ressurs­terke enken, Ragnhild Hærem, i et lite hus i Bergsmauet 2 i Gamle Stavanger. Her bodde hun sammen med sine syv barn, fem jenter og to gutter. Hun hadde et inderlig ønske om at de to sønnene, Peter og Rasmus, måtte vokse opp til et liv i Herrens tjeneste. Dette ønsket ble senere oppfylt.

Ragnhild tok en tid del i samlingene til haugianerne i Stavanger, men fant seg ikke til rette her og gikk derfor over til herrnhuterne i Brødremenigheten. Disse var mindre opptatt av synd og mer av nåde. Dessuten var herrnhuterne kjent for å ha gode skoletilbud.

Brødrene Peter og Rasmus Hærem.

24

Bergsmauet 2. Her bodde enkefru Ragnhild Hærem med de syv barna.

Gutteavdelingen 1943.

Dette benyttet enkefru Hærem seg av for sine barn. Ragnhild Hærem minnet stadig de to sønnene om at «den som vil gjøre noe for folket må begynne med barna og de unge.»

Peter Hærem ble teolog og hentet impulser fra vekkelsene i Tyskland. Her lærte han ynglingebevegelsen å kjenne. Opprinnelig hadde Peter et pietistisk kristendomssyn.

Men etter hvert fikk han mer sans for kulturelle verdier slik han møtte disse i grundtvigianismen som la stor vekt på et lyst kristenliv med vekt på folkeopplysning.

Ideene formidlet han videre til broren skipsbyggmesteren.

Rasmus Hærem stiftet den første Ynglingeforeningen her i landet i Stavanger i 1868.

Han samlet byens læregutter til: Oppbyggelse, underholdning og undervisning i norsk, tysk og engelsk, regning og stenografi.

Da foreningen fikk egne lokaler i Asylgaten 6, ble det innredet et eget bibliotek og et konversasjonsværelse med ferske aviser og blad for guttene. Dessuten ble det satt i gang et eget foredragslag der guttene fikk trening i å diskutere og legge fram sine tanker og ideer.

Her lærte de også organisasjonsdemokrati som senere førte til at flere senere kom til å gjøre seg gjeldende som politikere i Stavanger.

I en nedgangsperiode ville flere legge ned den nye Ynglingeforeningen. Men da utbrøt Rasmus Hærem: «Det skal ikke undre meg om den dag vil komme da disse dørene skal sprenges fordi vi har for lite rom!»

Kvinnene startet først sitt eget Ynglingearbeid, men fra 1907 slo kvinner og menn seg sammen i Ynglingeforeningen. Her ble det praktisert likestilling fra første dag med halvparten kvinner og menn i alle styrer og komiteer. Dette var før kvinnene fikk stemmerett i Norge.

Ynglingen fikk etter hvert sitt eget musikkorps, strykeorkester og sangkor. Medlemmene dro på turer ut i naturen. Og i1930 ble leirstedet Vier innkjøpt.

Under krigen 1940-45 hadde Ynglingen stor oppslutning med bl.a. en gutteavdeling med mer enn 300 gutter som kom sammen til møter hver fredag.

Flere av disse guttene møter vi nå her i Senior­ynglingen. Så kom tiden med Ten Sing.

Fotballklubben KFUM kameratene ble stif25

Senior – Ynglingen har god oppslutning på møtene.

tet. Landets første Y’s Men’s klubb ble grunnlagt i Ynglingen i Stavanger.

Da foreningen flyttet hit til Lassa ble, den store idrettshallen bygget. På møter og sammenkomster tidligere var det gjerne taler, andakter og underholdning av forskjellig slag, ofte også håndskrevne aviser og referater.

Ynglingen har i dag et godt omdømme blant byens politikere på tvers av partiene, skal vi dømme etter det rådmann Ole Hetland uttalte da Ynglingehallen ble innviet i 1998: «Det er to foreninger i denne byen som politikerne ikke vil gå i mot: Det er Turnforeningen og Ynglingen.»

Ynglingen er en del av KFUK-KFUM bevegelsen som har som mål: Formidling av – kristne verdier – kulturelle verdier – verdier som tar vare på kroppen Ynglingen står på den Den norske kirkes lære og driver sitt barne- og ungdomsarbeid i samsvar med denne.

Det er særlig tre personer som peker seg ut i Ynglingens historie: Det er: Biskopen, professoren, dikteren og mål26

mannen Peter Hognestad som var foreningens første sekretær. Sverre Jervell, far til Jakob, som var sekretær og «den rette mannen for ungdommen, rik på ideer og pågangsmot. Han motto var: «Få tak i gutten, så får du tak i mannen. » Og domprosten, salmedikteren og muntrasjonsrådet, Jonas Dahl som i sin tid var leder i Ynglingen og var med da 100 ynglinger dro til fots på pinsetur til Haukeliseter året 1896.

Fungerende biskop Anne Lise Ådnøy skrev ved juletider 2017 i Stavanger Aftenblad: «Folkekirken skal være for alle, også for folk med en tro som ikke så lett kan defineres eller uttrykkes med ord.» Dette gjelder også for Ynglingens arbeid.

1993 – 2018 En flokk mannlige Ynglinger var etter hvert blitt så gamle at de var ute av yrkeslivet.

Nå fikk de lyst til å danne en gruppe for eldre.

Mange av disse hadde vært unge og aktive i foreningen i årene før krigen.

De var på mange måter preget av den unge og avholdte sekretæren i foreningen, senere sokneprest Nils Eide. Han fikk god kontakt med

de unge og betydde mye for deres personlige utvikling.

På det første møtet i Seniorynglingen den 03.03.1993 møtte det 19 «gamle» Ynglinger.

Nå er det bare Einar Dagsland som lever igjen.

I innbydelsen til det første møtet i Senior-Ynglingen hadde brødrene Knut og Egil Roalkvam skrevet: – Samlingene skal vare fra kl. 11.00 til kl. 14.00 – Deltakerne skal få med seg noe åndelig – Samværene skal bære preg av omsorg – En skal hjelpe foreningen med småjobber Til å begynne med ble det meste av arbeidet organisert og lagt til rette av Kontaktutvalget som også fungerte som styre. Etter hvert ble arbeidet så krevende at en gikk over til å danne komiteer med ansvar for møtene. Det ble utarbeidet en plan for hvordan strukturen av møtene skulle være. Planen er senere revidert og forbedret flere ganger. En slik plan sikrer kvalitet og visshet om hva vi går til. Allerede fra begynnelsen var det klart at Senior-Ynglingen skulle være demokratisk ledet slik at medlemmene i hver møtegruppe skulle ha ansvar for både program og praktisk tilrettelegging. Ingen skulle på forhånd «godkjenne» talere og tema for møtene. Kontaktutvalget ikke skulle fungere som et styre, men som et organ som oppnevnte møtekomiteer og tok seg av felles oppgaver.

For en tid siden fikk Kontaktvalget problemer med å få tak i personer til å ta ansvar for kommende møter. Da meldte det seg så mange at ingen møter måtte avlyses.

Flere husker gjerne den gangen en av talerne måtte melde avbud på kort varsel. I stedet for å avlyse møtet, utfordret møtelederen, de som var til stede, å komme fram å holde små, improviserte innlegg. Det dukket da opp så mange interessante innlegg at hele møtetiden ble gjennomført som vanlig. I innbydelsen sto det: «Medlemmene skal få med seg noe åndelig.»

En ønsket nemlig ikke at det skulle holdes tradisjonelle andakter. En kom da fram til at kommende søndags prekentekst skulle leses på hvert møte. Dette ville sikre kvalitet og at Guds ord kommer tydelig fram.

Avdøde biskop Håkon Andersen var en flittig deltaker på møtene i Senior-Ynglingen.

Han uttalte en gang at «Seniorynglingen er en genistrek.» Hva han tenkte, er ikke helt klart.

Men noen oppfattet det slik at han tenkte på organiseringen av foreningen og det felles ansvaret alle har for virksomheten. Kanskje også på det store kontaktnettet deltakerne har når talere skal inviteres.

Senior-Ynglingens vedtekter er registrert i Brønn­ øysundregisteret for alle organisasjoner her i landet. Her kan vi lese: Seniorynglingen er en forening for voksne menn stiftet den 3.mars 1993.

Den holder formiddagsmøter med kristent formål.

Foreningen har sete i Stavanger under adresse Ytre Eiganesvei 21,4022 Stavanger Det skal ikke betales medlemsavgift.

Deltakerne står helt fritt i sitt forhold til foreningen.

Leder har foreningens signatur.

Kassererne har bankfullmakt hver for seg.

Vedtektsendringer kan gjøres til enhver tid på ordinært møte.

Senior-Ynglingen ledes av et Kontaktutvalg valgt av deltakerne på ordinært møte.

Apostelen Paulus skriver i Filipperbrevet 4.8 Alt som er edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det Dette er Seniorynglingens konsept.

27

Det store kassafiske Tekst: Jostein Woll

Det jeg har lyst å fortelle litt om denne gangen, er fra tiden rett etter siste verdenskrig. Oppryddingen etter «gjestene» vi hadde hatt på besøk i fem år var i gang. Boknafjorden ble benyttet som dumpingplass for mye av dette. For det meste, ammunisjon, men leste for ikke lenge siden i Stavanger Aftenblad at også et betydelig antall tyske trø-sykler, havnet i dypet her. Det var forresten litt sårt å lese, tankene gikk tilbake i tid, og minnene om hvor høyt savnet var etter en sykkel i den tiden, ble gjenoppfrisket.

Noen tyske sykler husker jeg, var å få kjøpt i sportsbutikker, da krigen var slutt, men min kapi­tal strakk ikke til.

Mesteparten av det som ble dumpet var ubrukt ammunisjon, det ble tømt fra kasser i alle størrelser og fasonger. Det fleste var massive og veldig solid produserte trekasser.

Båtene som hadde påtatt seg dette arbeidet var ofte fra Holland.

Det gikk greit nok å kvitte seg med innholdet i kassene, det både skulle, og gikk til bunns. Emballasjen – trekassene klarte de også å kvitte seg med. Hollenderne vinket til seg omliggende, tilfeldige fiskebåter, og tilbød kassene, som da ble kastet på sjøen, og ble plukket opp av ­ivrige fjordfiskere. De var jo ikke så mange i begynnelsen, men dette var godt stoff for jungeltelegrafen, så veldig mange av de som hadde motordrevet båt, i nærheten rundt Boknafjordbassenget, ble med på det som jeg har valgt å kalle kassafiske. Mange båtlaster med kasser ble hentet til land. De kunne brukes til litt av hvert, ikke minst var det godt brensel. Noen, kanskje de som ikke hadde motorbåt, likte lite den store trangen til å berike seg på det tyske krigførings-restene. Misnøyen gikk så langt at jeg husker en artikkel, som kom på trykk i Sta28

vanger Aftenblad, med overskriften. «Armodsånd i Boknafjorden.»

Noen kapteiner var lurere. De beholdt kassene om bord, og når jobben var gjort for dagen gikk de til en eller annen dampskipskai, og fikk byttet til seg poteter, egg, melk etc. Husker godt en stor haug med kasser på kaien på Voll, som skiftet eier for 50 kg. poteter.

Men det var nemlig ikke bare tomme kasser som ble plukket opp. Rett som det var hadde noe av innholdet, kilt seg fast i kassene, og fulgte med disse opp i småbåtene. Det jeg husker var rester av løsammunisjon, patroner med signallys, tennsatser og sist men ikke minst, noe som så farlig ut. Store patronhylser med en diameter på ca. 15 cm. og lengde ca- 50-60 cm.

Noen må ha skjønt hva disse inneholdt, siden de torde å åpne de i enden. Det var sannsynligvis brannbomber. De var stappfulle av gule kruttstenger, tykkelse som en blyant, men i sentrum var det ikke bly men et hull ca. 1 mm diameter, på langs gjennom hele stanga.

Disse fikk vi unger tilegnet oss og fant ut at det var et morsomt leketøy, som det jo ikke var i overflod av på den tiden. Vi fant ut at de hadde en merkelig egenskap. Når vi satte fyr i den ene enden, la de ned på et fast underlag og tråk-

Hjemmelaget illustrasjon av en kassafisker.

ket de flate i den enden hvor det brant, laget vi, sannsynligvis, en primitiv jetmotor. Stanga freste rundt som en illsint slange i alle retninger.

Vi måtte bare stå i en stor ring rundt arenaen.

Det var nesten som ballettdans. Bevegelsene gikk heldigvis kun i horisontale baner, så stengene var på en måte ufarlige, bare vi stod langt nok unna. Kom i skrivende øyeblikk på om vi mu-

ligens var pionerer til å gjøre nytte av jet prinsippet. Men PC’en kunne fortelle at det første flyet som benyttet jet kraft, gikk på vingene i Tyskland allerede i 1939.

Litt problemer var det med anskaffelsen.

Klarte vi ikke å tigge de til oss på ærlig vis, hente det, når ingen så oss, at et eller annet naust, hvor vi viste de fantes, fikk besøk.

Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menig­heter får annonsere gratis i Mortepumpen.

29

Minner fra sommarjobb ombord på Stavangerfjord – juni/juli 1963 Tekst: Harald J. Endresen

Av og te e’ det kanskje på tide å la ting ligga. I de siste litt øve 2 årå har undertegnede delt 7-8 epistler i Mortepumpen, fra barndommen rondt Rudlå tidligt på 50-talet, så nå e’ det gjerna på tide å se litt framøve.

Ikkje så langt, sånn ca.10 år, te året 1963.

Snaue 2 år itte Cuba krisen, og fremdeles va’ president Kennedy på adles lipper, og merr sko det bli. Filmaviså, trofast kilde te nyheder siå barndommen, sang så absolutt på sista verset, mens Tv-en va’ på full fart inn i de tusen hjem. Atlantic Hall, byens nye storhall, va’ allerede ein suksess, taxiane i byen vår hadde fått radiotelefon, og The Beatles begynte for alvor å markera seg. Til og med far min synns det lød melodiøst, men så va’ an jyssla flinke te å synga strofer fra Oklahoma.

30

Oljå va’ ennå synonymt med sardiner, og torjet og kaiane hadde fortsatt sine glansdager. Byens stolthet, Stavangerfjord, NAL sitt flaggskip, hadde heilt siå 1918 gleda mange med jevnlige anløp i byen. Bare se på vedlagte foto (kilde «Stavanger før i tiå», forøvrigt ett glimrande påfunn) av de 3 gyttane. Bildet seie vel det mesta.

Slektå mi, med mye fartstid på bøljan blå, pleide å sei at hu va’ liga veldreide akterud så ett av de frodige maleriene av Rubens, pluss nogen

av de andre gamle mestrane. Slank og smekker forud og midtskips va hu nok ikkje, men ryktet så stabil sjøbåt fylgte na te den siste seilasen i desember.

At eg i løpet av sommaren skulle få mønstra på «Atlanterhavets Dronning», kom plutselig på.

Ein heil del tilfeldigheter førte te det resultatet.

Ein kjenning av meg måtte bakka ud, og eg fekk sjansen. Tidspunktet passte igroen veldig godt.

Nyss ferdige med examen artium, bare å venta på dommen. Midt oppi forventningar om gode eksamensresultater, og ei lyse framtid, fekk me den 4. juni det triste budskapet om at 9 av kristenrussen va omkommet i bussulykka. Ufattelig trist, og ein påminnelse om kor skjørt livet va’.

Huske eg måtte innom sjømannslegen. Han va’ greie nok, men unna seansen med sjekking av helså m.m., bemerk’ an at eg måtte huska å vaska meg på ryggen. Han fekk ett nikk og to i retur. Va’ ikkje vits å bemerka at det va de små uskyldige fregnene mine han forveksla med skjit. Eg visste jo eg va’ nyskura, og om maen trengte briller, så va’ det hans problem.

Så kom dagen for avreiså, bound for New York, ein småkjølige dag henimod midten av juni. Klemmar i haugevis fra mor mi (pluss gode ønsker fra syster mi og folk i nabolaget) med plenty formaningar om det eina og det andra. Hu visste nok at båden va’ sikkerheden sjøl, men hu hadde muligens Titanic filmen fra 1958 på netthinnå.

Den hadde eg og ein aen kompis og prøvd å se, i Filmteateret, men på tross av at eg hadde pumpa opp skohælane med 3-4 lag papp, blei eg avvist av vaktane i Filmteateret. Nogen av de hadde ørnablikk, og va’ skikkelig strikse, men de gjorde jo bare jobben. De drevne av oss hadde ein og a’en gang klart å lura seg inn gratis, og de fekk sjølsagt ei høge stjerna. «Gullstjernene» me fekk på Lesehjemmet te Lura’en neri Sandvigen, va’ ikkje heilt de sama.

Far min ville vera med ner te skudå, ville nok forsikra seg om at eg kom vel avgårde. Han hadde sjøl vært ombord som passasjer heilt på

tampen av 20-talet. Så, med ryggsekken fodle med onnetøy, nylonskjorter, brylcreme, godluktå Floid, pluss ei sleden Biggles bok, tog me drosje ner te sentrum. Då med runda posthuset, med svingdørå, proppa med barndomsminner, lå hu der, kneisane øve alt aent på Strandkaien. Og så vanligt, mye folk så svinsa rundt både på torjå og kaiane.

På vei opp landgangen merka eg at formen ikkje va heilt på topp. Far min trøsta meg litt, «bare litt mye spenning og nerver, gytten min».

Han va nok inne på noge der, men forfatningen blei heller verre då den uniformskledde karen me blei henvist te, begynte å «forhørra» meg. Far min hang fremdeles med, trygge å ha i helane, og då offiseren, med ett skråblikk te far min, mumla: «Er han bakfull?» «Bare skikkelig nervøse, knapt nok vært udaskjærs», ytra an far, mens de veksla fullbefarne sjømannsblikk. Offiseren blei jaffal beroliga, og itte et raust farvel va’ eg aleina.

Eg va’ påmønstra som «reservemann». Ein greie tittel. Det betydde igroen at du va’ heilt på bånn, og konne bli satt te jobbar i bysså, oppvasken, lintøyet, potetskrellen, skrubben og merr te. Å lata som eg va’ noge aent enn heilt grønne jypling, va’ nok fånyttes. Sjøl om eg hadde bivånt far min og brødrene hans i «shantyutfoldelse», hadde eg nok ikkje lurt nogen.

Lugaren eg blei vist te lå sjølsagt i bånn av skudå. 4 manns lugar va’ det gjengsa, spartansk innreda, men ellers heilt ok. Litt småvisittar av kakerlakkar blei me advart mot, og den knatrande lyden av ankerkjetting sko ver ein spesiell opplevelse, det oppdagte me snart. Vekking grytidlig av ein eldre, hissige og råsterke vaktmann blei og et minne for livet. Han dundra så hardt på lugardørå, og gaulte sånn, at det va’ reint umuligt å forsova seg.

Ikkje lenge itte me ronda Tungenes, i vind knapt verdige enn 2-er på Beaufortskalaen, kjende eg at «nervene» slo merr krøll på seg, men denne gangen omtrent så du hadde såde for lenge på ein karrusell. Sjøsyge før Alstein!, hekkan, kor 31

va’ genene fra slektå? Vel, jobb kom fysst, sygå måtte eg bare prøva å takla. Den hadde nok og samenheng med adle odørane så strømde ud fra bysså, og adle små og store krinkelkrokar.

Fysste udplassering va’ oppvasken, og iført ei litt for store gråbeige buksa og jakke, va’ det bare å kasta seg inn i jobben. Erfaring hjemmafra va’ heller skrale, men det gjaldt heldigvis endel andre og. Va’ du for treig, eller sluntra unna, fekk du raskt ein durabelige øvehaling. «Skulle vært kjølhalte» gjalla ein sjelden gang, men tror ikkje det va’ mynta på meg, men gudane vett.

«Sjefane» va’ ein broget blanding, helst østlendingar, pluss bl.a.nogen bergenserar, flærrne av de hadde lange fartstid i NAL, og va krye av det.

Ein av bergenserane, ein likandes kar, tog meg litt unna vingene, meinte eg fekk for mye kjeft og formaningar av ein røslige østlending. Forøvrigt kom me sommarvikarene helst fra de store byane, men og fra udlandet, bl.a. København. Tog ikkje langa stundå før eg oppdagte flærrne siddissar, blant a’ent an Håkon og Per Kristian så og hadde og gått på Ullandhaug skole, fra 55 te 58.

På høyde med Shetland og Orknøynå, drøye 300 sjømil fra hu mor, va’ eg fremdeles maroder, og madlyst deritte. Måltidene fekk me servert i «gangstermesså», men det oppnavnet tog me jo helst med ei klyba salt. Nogen av lugarane forud fekk me sågar hørra gjekk unna navnet «Dyrehaven», det va’ tydelig at ramsalt sjømannshumor va’ solid forankra ombord. Eg og an Håkon fekk jaffal kampera samen. Ein godt voksen kar fra Sveits va’ allerede godt innlosjerte. Han blei ittekvert erta mye med den «sveitsiske marinen» og sånt tøys, men sjøl om an va’ ein heller inadvent type, hendte det’ an sprakk, forståeligt nok.

Kunsten å orientera seg ombord falt ikkje adle ferskingane så lett, deriblant meg sjøl. Då va det godt å ha an Håkon. Allerede itte et par hundre sjømil hadd’an kartlagt og memorert kver leider og korridor ombord. Passasjergemakkane va forbudt område, men det frista voldsomt å se de flotte salongane og de stivpynta passasjerane 32

på bl.a.1. klasse. Vel, itte ei stond blei det nogre småkjappe forsøk, men av åpenbare grunner klarte me aldri å «blenda» inn.

Omtrent midt i Atlanteren, snaue 1300-1400 sjømil fra gamlelandet, blei eg ennå merr skranten. Eg hadde jo stort sett inntatt knekkebrød, uden at det hadde hjulpe så mye. Pottetett der nere og fremdeles mye oppkast, men eg hadde jaffal, itte ein fornedrande posisjon på dekk, lært kor eg måtte ta plass når trangen meldte seg. Til og med røygen, så me fekk billigt i «slappkistå» ombord, smakte ikkje. Itte å ha rådført meg med ein av sjefane, fekk eg time hos ei sykesøster ombord. Bleik, men relativt fatta, stotra eg frem adle plagane mine. Hu virka voksen nok te å ha mye erfaring, så det lovde bra.

Itte ein korte konsultasjon, bemerka hu, «ta denne pillen, så blir iallefall det ene problemet ditt løst». Litt betutta, mumla eg: «Svelg’an rett ner?» Ikkje heilt sikker på om hu et øyeblikk rollde med auene, eller om det va de fint markerte øyenbrynå så gjekk te himmels, men uansett, hu smilte bredt, humra lidegrann og ytra: «Neida, unge mann, den dytter du bare inn bak» «Sjynna det», eg bare tøyste, flirte eg, men eg tror hu gjennomskua meg, så nok tvers gjønå meg, det fåreta gliset mitt røpte meg nok og.

Den eina problemløysingå så og ud te å hjelpa på den andre. Gradvis gjekk eg over te vanlige føde, og formen blei mye bedre. Røygingå aukte på, tidvis gjekk det nok to tjuepakningar med Lucky Strike eller Pall Mall. Så vidt eg erindre va’ det knapt ein kjeft av besetningen så ikkje røykte, harking og hosting ga ofte hint om det.

Litt itte litt blei eg merr trygg på «navigeringå» ombord, den ellers så kjappe hukommelsen min begynte omsider å funka. Udenom den daglige tralten, va’ det flærrne gode tiltak for mannskapet, bl.a.kino, bingo og ping pong spel. Huske ikkje nå om det va denne turen, men for fysste gang i livet vant eg i bingo, ikkje mye, men nok te ein «haug» 20 pakningar. Kinovisningane va’ jo høydepunkter. Det hendte og at me fekk se nye

filmar før de der hjemma. Bl.a. «The nutty Professor» fra 1963, med Jerry Lewis. Øvesikt øve antall seilte mil ga oss og ein fine oppdatering, pluss vindretning, styrke, osv. Udenom sånne aktiviteter, va’ det jo og bare saligt godt å stå akterud og se på morild, mens tankane kretsa om alt mydlå himmel og jord, ikkje minst de der hjemma. Ein og a’en gang dro nogen i gang sang og gitarspel. Ein så framheva seg va’ ein unge flekkefjording så hette Sverre Anker, an sko begynna på Teaterskolen te høsten, og at det gjekk fint, blei me vitne te endel år seinare.

Ein dag viste tavlå at me hadde snaue 800 sjømil igjen, sånn nesten på høyde med Halifax. Då gjekk det opp for meg at me snart sko få se den sagnomsuste metropolen.

De siste sjømilå gjekk fort, og tidligt ein morning, itte 7-8 dagers seilas, ankom me NAL sin faste terminal ved Hudson River, Pier 42. Sjøl om det va’ grytidligt, så slo heten imod oss. Skyskraperane lå innhylla i varmedis, og oldtimerane be-

gynte så smått å skravla om at det konne nærma seg 100 F udpå dagen, og mod sånn ein forventa varme bleikna til og med minnene om sommaren 55 på Vaulen. Huske at immigrasjonsoffiserane kom ombord for å sjekka og fotografera oss fysstereisgyttane (se eget foto).

Ingen fekk gå i land før alt va’ klarert. Ein kar fra Ungarn blei det problemer med, tror ikkje han fekk gå i land, og eg sjøl brukte laang tid på å finna passet mitt. Sånne forsinkelser falt ikkje i god jord hos de andre, det nærmaste «vannhullet», Charlies Bar, va’ nesten bare et steinkast avgårde.

Ka så møtte meg i storbyen får eventuelt bli ein a’en historie, men kan vel røpa at eg og an Håkon fekk «innpass» i ein fasjonabel medlemsklubb på Manhatten. I «New York Atlethic Club,s « flotte luksuslokaler fekk me boltra oss i et råflott basseng, romersk bad, pokerrom, sigarrom og mye a’ent. Itte et sånt storfint besøk, va me klare for resten av New York.

33

i

r e d i s s n o j as

m r o f In

Innenfor de neste sidene har vi samlet det meste av nyttig informasjon og annonser.

34 34

Møtedatoer: 13. og 27. september – 11. og 25. oktober – 8. og 22. november – 13. desember

35

Leder Ingrid Bergesen Tlf. 48 14 17 02 Kontor, Madlaveien 13 Tlf. 51 52 67 88 Bo- og aktivitetssenter, Tjensvoll Tlf. 51 87 01 10 Velkommen til: Møter for medlemmer og andre interesserte siste mandag måneden kl. 19.00.

Morgenbading og publikumsbading i varmtvannsbasseng, trening i aktivitetspark, kafe mv. i bo- og aktivitetssenteret.

For mer info: ta kontakt pr. telefon eller sjekk vår nettside: www.stavanger-sanitetsforening.no.

Vi er også på Facebook: Stavanger Sanitetsforening, frivillig organisasjon.

36

37

VI TRENGER FRIVILLIGE.

FOTPLEIE – Kr. 400,-

Har du tid til å bry deg og lyst til å utvikle deg? Årlig besvarer vi omkring 200 000 henvendelser på telefon og internett, likevel er det en av tre som ikke får svar.

Husk å stelle godt med undersåttene dine, de bærer deg rundt hele dagen...

Les mer og meld din interesse på kirkens-sos.no

Janes Fotpleie Tlf. 95 05 71 76 Org.nr. 817277772

Å snakke med folk om livet gir mening.

Du får: – mykgjørende fotbad – filing av hard hud – fjerning av gamle neglebånd – filing/stelling av negler – massasje – neglelakk (ikke inkludert, kr. 100,-)

Jeg tar med meg utstyret og kommer hjem til deg!

-­‐Fysioterapi for alle!

Vegg i vegg med Skipper Worse Ledaal

Ingen venteliste! Ingen henvisning nødvendig!

Postpensjonistene i Stavanger – valg av styre på årsmøtet 6. mars 2018:

Har du ryggsmerter, nakkesmerter, hodepine eller knesmerter? Har du artrose og ønsker t ips og veiledning t il gode øvelser? Kanskje du har senebetennelse og ønsker behandling for dette?

Leder: Kasserer/redaktør: Styremedlem: Skipper fysioterapi tilbyr alt fra massasje og Styremedlem: nålebehandling til treningsveiledning.

Styremedlem: Vi har løpende påmelding til artrose, skulder og Styremedlem: rygg kurs (trening)! Meld deg på hos oss � Varamedlemmer: Adr: Erling Skjalgssons Allè 10 (Skipper Worse) Tlf: 93275220 E-­‐post: post@skipperfysio.no Åpningstider: Med hilsen Man,ons,fre: 09-­‐15.30 Tor Ivesdal, Tir & tor:11-­‐18

38

sekretær

Elin Øgreid Trygve Rødland Gudmund Buøen Inger Marie Barsnes Liv Ertesvåg Tor Ivesdal Karin Preufer Olsen og Arild Salthe

Har du nedsatt syn eller hørsel?

Ta kontakt med fagkonsulent syn eller fagkonsulent hørsel I Stavanger kommune er det ansatt fag­ konsulent syn og fagkonsulent hørsel. ­Fagkonsulentene arbeider med tilrette­ legging og formidling av syns- og hørsels­ hjelpemidler for mennesker med så nedsatt syn og/eller hørsel at de regnes som svak­ synte og/eller hørselhemmede. Formidling av hjelpemidler er i samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen.

For å få hjelp fra fagkonsulentene må man: • være over 18 år.

• bosatt i Stavanger kommune.

• ha fått diagnostisert nedsatt syn eller nedsatt hørsel hos en spesialist.

Fagkonsulentene holder til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27.

Tjenesten er gratis.

Ta kontakt på telefon: Hørsel: 51 50 76 33. Syn: 51 50 81 07.

Mail: sansetap@johannesls.no. www.velkommentiljohannes.no

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon.

Vi er tilstede på Tante Emmas Hus – for seniorer i 3. etasje kl. 11.00–12.00 den første torsdag i hver måned, med unntak av skolens ferier.

Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes.

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har.

Vi kan kontaktes på telefon 47 80 35 41 eller på e-post til: horsel@johannesls.no Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27.

Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune.

Bekymringstelefonen Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04.

Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt.

Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00.

39

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke – LHL Stavanger, Sola og Randaberg Vi er en lokalforening med ca. 850 medlemmer og har som motto å gjøre livskvaliteten best mulig for våre medlemmer.

I samarbeid med nærliggende lokallag, likemanns­ tjeneste ved hjerte og lungeavdelingene på SUS, hver onsdag fra kl. 1500 – 1700.

Vi har åpne møter den andre onsdagen i hver måned i Bekkefaret bydelshus kl. 1900 med underholdning eller interessante temaer, kaffepause med rundstykker og avslutter med utlodning.

Bingo og sosialt samvær i Bekkefaret Bydelshus siste mandagen i hver måned kl. 1800 – 2000.

Vanntrim i oppvarmet basseng i Tastahallen hver ­onsdag unntatt møtedager fra kl. 1930 – 2100.

Kontaktperson Svein Tinnesand tlf. 48 11 88 64.

Hobbyklubb for damer i Rosenkrantzgt. 36. første mandag i hver måned fra kl. 1730.

Turtrim med innlagt kaffi og drøsepause hver onsdag kl. 1100, møtested Gamlingen. Kontakt­ person Borghild Thorsen tlf. 51 58 02 31.

4 ganger årlig, danseaften til levende musikk på Skipper Worse, Ledaal.

Lørdagstreff i Rosenkrantzgt. 36. første lørdag i hver måned kl. 1100 – 1300.

Vi arrangerer også årlig 4 kjekke bussturer.

Vårt kontor er i Rosenkrantzgt. 36 og har åpent hver mandag og tirsdag mellom kl. 1100 og 1300.

Tlf. 51 53 40 51.

Blir du medlem får du tilsendt vårt blad 4 ganger i året. Her formidler vi fortløpende alle nødvendige opp­lysninger.

TerjeErland Annonse145x85_Forslag 15.10.15 15.36 Side 1

TRADI SJ ONELT BOK H Å N D V ER K Reparasjoner • Nyinnbindinger • Spesialarbeid absolutt alle typer trykksaker.

PRIVATKUNDER • BEDRIFTER • Sjøhagen 11 • 4016 Stavanger bok@bokbinderieterland.no www.bokbinderieterland.no

LAG • O.L. Ring 51 88 10 04 eller stikk innom vårt verksted i Hillevåg Et komplett bokverksted siden 1989

40

12PUNKT

SYKEPLEIETJENESTER • PERSONLIG HJELP • FØLGETJENESTER • AVLASTNING • HELSE- OG OMSORGSTJENESTER HJEM TIL DEG

FOR OSS ER SERVICE Å YTE MER ENN FORVENTET De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme når sykdom eller alderdom rammer. Våre medarbeidere gir deg omsorg og pleie i ditt eget hjem, slik at du kan opprettholde god livskvalitet.

Du får en fast kontaktperson i en solid organisasjon, som tilrettelegger et opplegg tilpasset ditt behov.

Prima Omsorg er et privat firma som tilbyr helse- og omsorgstjenester til alle som har behov for pleie og personlig assistanse.

Vi ønsker å være et supplement til den kommunale helsetjenesten, og bistå der det offentlige ikke strekker til.

Ring oss i dag - vi kan gi deg og dine en lysere hverdag!

TRE OM PRIMA OMSORG Stein Knutsen, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg som min private støttekontakt. Vi kjører turer, går på kino, fotballkamper og andre begivenheter. De får meg i godt humør og får meg til å tenke positivt.

Bjørn Eirik Westby, Follo Det har vært en sann glede å oppleve Prima Omsorg som en trygg, nøye og god personlig assistent. Jeg fikk en veldig god behandling, og vet at dette er en erfaring som deles av mange brukere.

Olav E. Hermansen, Oslo Etter dårlig erfaring med det kommunale ville jeg skrifte over til privat hjelp. Jeg fikk utdelt brosjyrer og valgte Prima Omsorg.

Jeg er veldig fornøyd med min faste pleier. Og jeg sier til de jeg kjenner: Ring Prima Omsorg!

Avd. Rogaland tlf.: 934 47 537 rogaland@primaomsorg.no KONTAKT OSS ALLE DAGER KL. 08-20

Hovedkontor tlf.: 02548 www.primaomsorg.no ASKER & BÆRUM • BUSKERUD • FOLLO • GRENLAND • LILLEHAMMER • OSLO • ROGALAND • ROMERIKE • VESTFOLD • ØSTFOLD

41

Lawn Bowls på Lassa Er du mellom 19 og 90 år?

Kom og prøvespill «Lawn Bowls» med Stavanger Bowls Club.

Vi har egen bane på Lassa Idrettsanlegg. Hver mandag og fredag kan du få kyndig veiledning mellom klokken 10 & 12; oppmøtet er kl 09:45.

Parkering ved Ynglingen. Du får låne utstyr de første gangene du er med.

Du må ha på deg sko med flate såler når du er på banen.

Passer både for herrer og damer.

Se http://stavangerbc.com/.

42

Telepensjonistene i Stavanger Årsmøte i Telepensjonistenes forening i Stavanger ble avholdt 29. januar 2018. Følgende styre ble valgt: Leder Berit Kopren Gjenvalgt for 2 år Nestleder/sekretær Jon M Olaussen Ikke på valg Kasserer Knut-Olaf Thomassen Valgt for 2 år Styremedlem Øyvind Nilsen Gjenvalgt valgt for 2 år Styremedlem Torill Falch Valgt for 2 år Varamedlem Torill Sætre Gjenvalgt for 1 år Revisorer Ingfrid Husebø og Inger Brit Jonassen Gjenvalgt for 1 år Vararevisor Dagfrid Søyland Gjenvalgt for 1 år Valgkomite Ingebjørg Bore Valgt for 1 år Jonas Åsland Gjenvalgt for 1 år Varamedlem Bjørg Rostadmo Gjenvalgt for 1 år

Hvor skal du bo når du blir eldre?

Alternativet kan være Solvang Omsorgsboliger som ligger på Eiganes.

En blokk med topp beliggenhet, og 26 moderne leiligheter fra 40 til 70 kvm, stor park ute, og takterrasse. Alle leilighetene har kjøkken/stue, soverom, bad, bod og gang. Nærhet til sentrum og til alle fasiliteter. Her er det ingen innskudd, kun leie og depositum.

Frokost og middag blir servert 7 dager i uken.

Vi har også frisør og fotpleie på huset, og mye sosialt samvær.

Solvang er basert på medlemskap, og alle kan bli medlem.

Medlemskap koster kr. 1500,- for par, og kr. 1000,- for enslig.

I tillegg kommer det en årlig avgift på kr. 100,-.

Ta kontakt for tegning av medlemskap på www.solvangomsorgsboliger.no eller på telefon 51 84 90 00.

Foto: Stein Hugo Kjelby 43

HaaTo privat hjemmehjelp VI TILBYR: Avlastning og en person å forholde seg til Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester Frisørtjenester Tid til din disposisjon Allsidighet og fleksibilitet Hjelp til innkjøp Utvask av bolig Vi etablerte hjemmehjelpstjenesten HaaTo i september 2005 som et supplement til den offentlige hjemmehjelpen.

Kontakt oss: Mette Thomassen – Tlf.: 959 66 117 • Sissel E. Haarr – Tlf.: 975 64 523 E-post: mette@haato.no – www.haato.no

skipper worse sport

Hinna Sanitetsforening www.stavanger-sanitetsforening.no

STAVANGER SANITETSFORENING

Leder Mia Hetland – tlf. 924 18 235 Utleie av Idun – tlf. 911 41 719 Velkommen til: Foreningsmøte 1. tirsdag i hver måned kl. 19.00.

Seniordans hver onsdag kl. 15.45–17.15.

Torsdagskafé hver torsdag kl. 11.00–12.00.

Dataklubb hver torsdag kl. 10.00.

44

Skipper Worse Sport har vært aktiv i 30 år. Vi er en uavhengig forening av voksne, glade kvinner og menn fra 60 år, som liker å trimme. Hver t­ irsdag og torsdag trimmer vi i Stavanger Idrettshall SAL A. Fra kl. 09.00 til kl. 11.00 kan du spille badminton eller bord­tennis. Fra kl. 11.00 til kl. 12.00 er det musikk og gymnastikk.

Vi har god plass og greie garderober med dusj. Vi er nå 110 medlemmer og betaler kr. 300.- i årskontigent.

Vi har plass til flere og ønsker nye medlemmer hjertelig velkommen.

For opplysninger, ring Berit 951 12 122 eller Gerd 980 29 210.

Tante Emmas Hus – for seniorer Kongsgt. 43

Kafe Breiavatnet er åpen Mandag til fredag: kl. 11.00 – 15.00 Lørdag: kl. 11.00 – 14.00 Kafe hvor byens seniorer kan møtes. Kafeen har byens flotteste utsikt over Breiavatnet.

Meny: Tirsdag, Torsdag, Fredag og Lørdag: Smørbrød, salat, kaker, kaffe, cappuccino og sjokolade. Hver Torsdag har vi nybakt Emmakringle. Varmretter: suppe og grøt.

Vi har også glutenfritt tilbud og glutenfrie vafler hver lørdag!

kjøttkaker. De serverer også rundstykker og lapper/lefse.

Vennetreff på Kafe Breiavatnet Kom gjerne innom på besøk på Kafe Breia­ vatnet. Flere vennegrupper, kolleger, skole­ venninner/kamerater eller de som har bodd i samme gate treffes i kafeen.

Ta kontakt for nærmere avtale.

Frokostservering hver første tirsdag i måneden kl. 10.30.

Meny: Mandag og Onsdag Norsk Folkehjelp driver kafeen mandag og onsdag m/middagsservering.

Mandag er det salt torsk og onsdag er det

«Ungane i Gadå « fra Lagårdsveien treffes på Kafe Breiavatnet hver 3. torsdag.

45

Aktiviteter i Tante Emmas Hus! Rådgivningskontor: Åpningstider: Mandag – fredag: kl. 10.00 – 12.00. Tlf. 51 50 78 90, mailadr: radgivningskontoret@stavanger. kommune.no

Dataklubb: Hjelp m/Mac: Onsdager kl. 10.00 – 11.00 Hjelp m/Ipad, andre nettbrett/smart­ telefon: Onsdager kl. 11.00 – 12.30 Hjelp m/PC: Torsdager kl. 11.00 – 12.30

Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning for pensjonister og hjelper til med utfylling av skjemaer, søknader, testamenter, osv.

Velkommen til dataklubb på Tante Emmas Hus. Vi har rådgivning og innføring i bruk av PC, Mac, Ipad, nettbrett og hjelp med telefon onsdager kl.11.00 – 12.30. Temaer vi presenterer datasikkerhet, lagring/oppryd­ ning på pc, bildebehandling, tekstbehand­ ling, internett, facebook, apper, youtube og flere andre aktuelle temaer som medlemme­ ne ønsker vi skal ta opp. Dataopplæring/kurs etter avtale. Se vår hjemmeside for program.

Rådgivningskontoret for hørsels­ hemmede: Åpningstider: 1.Torsdag: i mnd. kl. 11.00 – 11.00. De gir råd og veiledning om tilbud og rettigheter for personer med nedsatt hørsel. (Rådgivningskontorene ­følger skolens ferie) Seniornett Dataklubb i Tante Emmas Hus Data får en viktigere og viktigere plass i samfunnet, både i det sosiale livet og i den praktiske hverdagen kreves det i dag at man mestrer data. Våre frivillige instruktører i Dataklubben kan hjelpe deg med å komme i gang. Bli medlem i Tante Emmas Dataklubb og en kan delta både på slektsgransknings­ kurs/klubb og dataklubb.

Slektsgranskingskurs/klubb: Mandager kl. 11.00 – 13.00 Kjenner du slekten Vet du hvem din olde­ mor var, hva hun het og når hun ble født?

Hva het din tippoldefar? Hvor bodde han og hva var hans yrke? Dette kan du finne ut dersom du begynner med slektsgranskning.

Vi har slektsgranskingskurs/klubb for nybe­ gynnere og øvede. Det vil bli gitt informa­ sjon om hvordan en finner frem i arkiv­ materiale ved Statsarkivet, bygdebøker ved Biblioteket og informasjon i kirkebøker via internett. Klubben ledes av frivillige med gode datakunnskaper som kan gi støtte i for­ skjellige slektsprogrammer. Ta kontakt for nærmere opplysninger og påmelding.

46

Frivillig til Dataklubben Dataklubben drives av frivillige pensjonister med gode datakunnskaper. Kan du tenke deg å være med som frivillig hjelper på vår dataklubb så er du hjertelig velkommen.

Kom innom en onsdag og se om dette kan være noe for deg.

Tematime: Første Torsdag i mnd. kl. 12.00 i september, oktober og november Se vår hjemmeside for program Strikkekafe: Andre torsdag i mnd. kl. 14.00 Velkommen til strikkekafe: 2. torsdag i mnd., kl. 14.00 – 16.00. Ta med deg strikke­tøyet og kom. Åpen kafe!

Kulturlørdag: 2 ganger i mnd. er det kulturlørdag på Kafe Breiavatnet. Da får vi besøk av flinke artis­ ter som underholder med sang og musikk.

Kom innom og hent program eller se vår hjemmeside

Aktiviteter i Tante Emmas Hus! Kunstutstilling Det blir nytt kunstprosjekt i 2018 i samar­ beid med vår frivillige kunstformidler Berit Wathne i løpet av våren. «Et år med kvinne­ lige billedkunstnere og neste utstilling åpner lørdag 18. august kl. 12.00 med Snøfrid Hunsbeth Eiane. Kulturkveld blir onsdag 29. august kl. 18.00.

Kulturlørdag med Mood Indigo i 2017.

Frivillig arbeid Lyst til å bli med som frivillig?

Du er en ressurs for andre seniorer!

Du er med i et hyggelig fellesskap!

Ta kontakt med Brit hvis du ønsker å være med!

Tante Emmas Hus -for seniorer Kongsgt. 43, tlf. 51 50 72 14

Ruth, Kitty og Inger.

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet!

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp og konfirmasjon.

Lokalet har teleslynge og internett.

Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller tanteEmmas.hus@stavanger.kommune.no for nærmere opplysninger.

Se vår hjemmeside: www.stavanger.kommune.no Alle er velkommen til Tante Emmas Hus – for seniorer 47

en sosial møteplass for seniorer

Madla: Oljemaling, bridge bingo, strikkekafe, engelsk konversasjon, litteraturgruppe

Ledaal: Diskusjonsgruppe, quiz, snekkerbod, linedans, turgruppe, håndarbeidsgrupper

Tasta: Trespikking, treskjæring, hobbygruppe (håndarb.), bingo, strikkekafé, turgruppe, sykkelgruppe, Hverdagsprat om tro

Som pensjonist kan det være at du synes dagene blir lange og mangler meningsfylt innhold. Hvorfor ikke bli frivillig? Skipper Worse trenger bl.a. kursverter til flere av sine fritidskurs. Og har du en hobby du har lyst til å dele med andre, hører vi veldig gjerne fra deg! Bl.a. har vi plass til flere litteraturgrupper. Kan dette være noe for deg – ta kontakt med ditt senter, så formidler de videre.

Skipper Worse AS eies av Nasjonalforeningen Stavanger helselag og består av fire avdelinger: Ledaal, Madla, Tasta og Ågesentunet.

Mer informasjon på hjemmesiden vår www.skipper-worse.no og på facebook

48

AKTIV MED ARTROSE

Har du artrose (slitasjegikt) i hofter eller knær? På kurset lærer du hvorfor trening er viktig, hva som skjer i kroppen når du trener og hvordan du skal trene. Målet er at du skal bli sterkere, få bedre kontroll over smertene og få motivasjon til å fortsette med trening.

Gruppetreningene foregår på mandager kl. 13.15-14.15 med oppstart 24.september 2018.

AKTIV MED OSTEOPOROSE

Har du osteoporose og er i tvil om du trener riktig? På kurset lærer du hvorfor trening er viktig, hva som skjer i kroppen når du trener og hvordan du skal trene. Målet med kurset er å få motivasjon til å trene for å bremse utvikling av sykdommen. Gruppetreningene foregår på mandager kl. 14.30-15.30 med oppstart 24. september 2018.

Instruktør på kursene er fysioterapeut Lene Meinich-Bache Asheim.

Kursene holdes på Skipper Worse Ledaal. Kursavgiften er kr 1700,- for 6 uker og kr 2900,- for 12 uker.

For mer informasjon og påmelding ta kontakt på telefon 900 68 451 eller på e-post kursavdelingen@skipper-worse.no

49

Skipper Worse Ågesentunet er et aktivitetssenter for hjemmeboende personer som har demenssykdom. Med fokus på trivsel og en aktiv hverdag, møtes vi til aktiviteter som turgruppe, trim, kafé og allsang. Hos oss finner du et sosialt fellesskap med mennesker i samme situasjon. Sammen ønsker vi å skape fine øyeblikk og glede oss over gode opplevelser i hverdagen. Utenom våre faste aktiviteter på Ågesentunet, drar vi innimellom på utflukter. Åpningstider: Vi har åpent mandag, tirsdag, onsdag og fredag fra kl.10.00-14.00.

Hos oss kan du få kjøpt en kopp kaffe/te og noe å spise.

Tirsdager har vi eget tilbud til dere som er pårørende.

Det er gratis å benytte seg av tilbudet ved Ågesentunet, og du trenger ikke å søke om plass. Les mer på hjemmesiden vår www.skipper-worse.no/Hverdagsglede.

Ta gjerne kontakt på tlf. 51 58 14 57/ mob. 415 45 781 Kontaktperson Ingeborg L. Voll.

E-post: agesentunet@skipper-worse.no

50

Vi leverer middag til hjemmeboende som ønsker eller trenger det. Dette er næringsrik og variert kost ut fra en valgfri meny.

Middagen leveres vakumpakket i praktisk emballasje, og vi anbefaler oppvarming i mikrobølgeovn.

Telefonnr. 51 56 43 30 Se hjemmesiden vår www.skipper-worse.no for ytterligere opplysninger

51

Med beliggenhet like ved Eiganes gravlund er Skipper Worse Ledaal et naturlig valg for minnestunder.

Dere kommer til pent dekket bord, og får servert smørbrød og kaker i rolige omgivelser. Ønsker dere en annen meny, er vi behjelpelige med å skaffe. Vi tilbyr selvsagt glutenfritt alternativ.

Til barna kan vi servere pølse i brød.

Vi har hyggelige lokaler på Skipper Worse Ledaal og Skipper Worse Ågesentunet (i Hillevåg) til utleie til fest, bryllup, barnedåp, konfirmasjon, bursdag og m.m. Les mer på vår hjemmeside www.skipper-worse.no under Utleie/Selskapslokaler.

52

Er du alene?

Vil du selge huset og flytte i mindre leilighet, men føler det blir for mye arbeid? Trenger du hjelp med praktiske ting? Skrive testament?

Har du nylig mistet noen som sto deg nær?

Synes du det er vanskelig å skaffe oversikt?

Synes du det er vanskelig å gjennomføre opprydding?

Har du bolig i utlandet som du trenger hjelp til å håndtere?

Vil du ha et ryddet bo som er klar til å fordele mellom de enkelte arvingene?

Har du svart ja til et eller flere av disse spørsmålene?

Ring oss idag for å avtale en gratis samtale. Vi skal høre på dine behov og gi uforpliktet råd om hvordan vi kan hjelpe deg!

FINALI AS TAR PÅ SEG ALLE DE PRAKTISKE OPPGAVENE SOM OPPSTÅR NÅR NOEN GÅR BORT

Finali as eies og drives av Cathrine B. Andersen fra Stavanger. Hun har sin utdannelse fra BI og har arbeidet 20 år i bank og finans.

Vi holder til i Godesetdalen 10, 4034 Stavanger Cathrine B. Andersen – tlf 451 55 599 – post@finali.no – www.finali.no

53

Lokalt og nasjonalt arbeid for pårørende

Pårørendesenteret i Stavanger LOKALT TILBUD fOr pårørenDe Ved vårt senter i Stavanger tilbyr vi veiledning, kurs og grupper for pårørende i alle aldre. Vi tilbyr også undervisning og veiledning til fagfolk. ressUrser på neTT fOr pårørenDe Og fAgfOLK Pårørendesenteret i Stavanger har utviklet to landsdekkende nettsteder: pårørendesenteret.no for alle pårørende, og pårørendeprogrammet.no for fagfolk.

Pårørendesenteret Stavanger: Vaisenhusgata 39, 4012 Stavanger Tlf: 51 53 11 11 | pårørendestavanger.no

Ønsker du veiledning? Kontakt Pårørendelinjen: ✆ 90 90 48 48 | parorende@parorendesenteret.no

54

Ka e dette for någe?

Nysgjerrig på velferdsteknologi?

Ta turen innom Helsehuset Stavanger for å se og prøve hjelpemidler som kan gjøre hverdagen din enklere.

Hvis du kommer med en hel gjeng, et lag eller en forening så kan dere ringe og avtale. Da lager vi et opplegg kun for dere.

For å finne ut mer, kontakt oss på Noen synes det er fiklete å låse opp telefon 51508100 eller epost helsehuset@stavanger.kommune.no døren hjemme. Andre synes det burde vært enklere å komme seg Helsehuset Stavanger er opp ei trapp. Vi har mange forslag, og vil gjerne ha besøk. Det er bare kommunens tilbud til deg som ønsker å ta bedre vare på egen å stikke innom! helse. Følg oss på Facebook for å få med deg det som skjer!

Vi har åpent 0900-1500 i ukedagene i Badehusgata 37, østre bydel.

55

BERGELAND BYDELSSENTER Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00 Jelsagt. 2, 4012 Stavanger Tlf: 51 91 43 40 – Mob: 948 22 653 E-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

Kafeteria

Stikk innom for en kaffikopp og noe og bite i!

60+

Lyst til å prøve noe nytt? Kom og se – ka me har fått te!

For (kommende) pensjonister – og andre med ønske om en aktiv hverdag. Mange kjekke kurs og aktiviteter.

Aktiviteter 2018

MANDAGER Snekkerverksted kl. 09.00 – 13.00 Trim med instruktør kl. 10.30 – 11.30 Glasskunstgruppe kl. 10.30 – 13.00 Når det ikke er kurs – uten lærer.

Svømming kl. 15.45 – 16.45 (på St. Svithun skole) Bokprat: Èn mandag i måneden kl. 12.00 – 13.30 Å, var jeg en sangfugl – timen som flyr i «Stuå» kl. 11.30.

Vi synger med – til Frøydis Lehmanns ­pianospill. Her pusses det støv av gode, gamle «svisker». Vi prøver oss også på sanger av litt nyere dato. Rensk stemmebåndet og bli med!

(Første mandag i måneden – siste sangstund før sommeren: 12. juni) Tirsdager «Rank og glad» Styrke, yoga og pilates kl. 09.10 – 10.10 Bingo kl 11.00 – 13.00 (partallsuke) Maskemyldring – Spød og nest: 1. tirsdag i måneden kl. 14.00 – 16.00 Bokprat: Èn tirsdag i måneden kl. 10.30 – 12.00

56

Onsdager Boccia kl.10.30 – 13.00 Treskjæringsgruppe kl. 09.00 – 13.00 (når det ikke er kurs) Torsdager «Rank og glad» Styrke, yoga og pilates kl. 09.10 – 10.10 Snekkerverksted kl. 09.00 – 13.00 Håndarbeidsgruppe kl. 10.30 – 13.30 Bridge kl. 14.30 – 18.00

KURS I HØST 2018

Svømming mandag kl. 15.45 – 16.45 (på St. Svithun skole) Et godt tilbud, med helse i hvert svømmetak.

Bjørn Hareim er vår dyktige badevakt og sikker­hetsansvarlig.

15 ganger – Kr. 1000,Rank og glad tirsdag og torsdag kl. 09.10 – 10.10.

Instruktør: Ida Robberstad God styrketrening, med elementer fra yoga, pilates og dans.

Bedrer balanse og styrker kjernemuskulaturen.

Fra 50 +

Bør absolutt prøves!

Klippekort á 15 ganger – Kr. 1125,Kom å prøv en time – gratis!

Glasskunst tirsdager kl. 10.30 – 13.30 Instruktør: Anne Barbro Vinnes Vi lager gjenstander av både float(vindu) og kunstglass.

6 ganger – Kr. 1500,- (Utstyr kommer i tillegg)

het for veiledning hver mandag og torsdag.

Vi hadde tidligere en flott gjeng som møttes her og «gav jernet» hver tirsdag. Men disse ­pensjonistene har valgt å «pensjonere» seg, så vi har ledig kapasitet denne dagen. Det ville være svært gledelig om vi kunne få til en ny tirsdagsklubb, for treskjærere. (Vi tar selvsagt like godt i mot damer). Åpent mandag til torsdag fra kl. 9 – 13.

Treskjæringskurs onsdager kl. 9.00 – 13.00 Oppstart: september.

Instruktør: Jostein Tvedt Kursavgift: 8 ganger – kr. 1500,-

Å, var jeg en sangfugl – timen som flyr mandag 12. juni kl. 11.30 Vi synger med den stemmen vi har, med Frøydis Lehmann ved tangentene.

Malekurs torsdager kl. 10.00 – 13.00.

Oppstart: september Lærer: Kjersti Haga Kursavgift: 10 ganger – kr. 1700,-

Årets Hage- og hattefest onsdag 13. juni kl. 11.00 Grillmat, utlodning og beste hatt blir premiert.

Underholdning av Signe Irene Time – som synger gamle slagere med «svung» i!

Kr. 100,- (påmelding)

Følgende kurs settes i gang ved stor nok interesse: Lefsekurs: Vi setter i gang kurs i lefsebaking i høst.

Kurs i Voksmaling: Med Gunn Lisbet Gaarden.

Alle kurs har bindende påmelding.

MASKEMYLDRING! En kreativ ettermiddag – møt likesinnede og bli inspirert. Håndarbeid av ymse slag og ­informasjon/foredrag fra aktuelle aktører.

Vi treffes til «spød og nest» med hyggelig prat.

Har du en idé du kan dele? Kanskje du kan få noen nye?

Velkommen første tirsdag i måneden kl. 14.00 – 16.00.

VERKSTED «Tre-neva» menn, søkes til verkstedet vårt!

Menn (50+) som ønsker å møtes til hyggelig og sosialt fellesskap, ønskes velkommen til oss! Verkstedet er godt utstyrt og det er mulig­

Tur på en tirsdag – småturer i Stavanger og omegn.

Følg ellers med på våre nettsider, Facebook og i lokalaviser, for informasjon om det som skjer på huset.

Teater-, revy- og konsertbesøk, kulturkveld, turer og lignende Kontakt oss på Bergeland Bydelssenter for informasjon/brosjyre.

Sommerstengt ukene 29 – 30 – 31

1234

57

58

59

Frivilligsentralene søker frivillige til samtalegrupper Frivilligsentralene i Stavanger arrangerer samtale­grupper der deltagere får mulighet til å øve på å snakke norsk. Pågangen for å delta på samtalegrupp­ene er stor og vi trenger derfor flere frivillige som deltar i sam­talene. Har du mulighet til å bruke litt av din fritid å delta i hyggelige samtaler med mennesker fra ulike deler av verden? Eller ønsker du mer informasjon om samtalegruppene? Da er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med din nærmeste frivilligsentral.

Madla frivilligsentral: E-post: lmollerop@stavanger.kommune.no – Tlf.: 906 18 306 Eiganes og Tasta frivilligsentral: E-post: jeanette.osberg@stavanger.kommune.no – Tlf.: 905 08 526 Hinna og Hillevåg frivilligsentral: E-post: rune.hovland@stavanger.kommune.no – Tlf.: 918 42 657 Storhaug frivilligsentral: E-post: sbakholt@stavanger.kommune.no – Tlf.: 907 13 992

Kvernevik Sanitetsforening Formiddagstreff for pensjonister hver onsdag fra kl. 09.30 til 13.00 i Sunde og Kvernevik bydelshus.

Salg av smørbrød og vafler. Bingo.

Velkommen!

For spørsmål ring: Olaug Svendsen Torhild Warland

60

98 88 61 91 99 03 04 93

Lyst til å spille bridge?

Stavanger Damebridgeklubb spiller om mandagene kl. 18.00 i Madla bydelshus.

Vi ønsker nye medlemmer velkommen.

Interesserte kan ta kontakt med Inger mobilnr. 92 65 86 53.

Kom og syng med oss!

Sangbrødrene søker nye medlemmer.

Korerfaring er ikke noe krav.

Koret øver mandager kl. 17.00 – 19.00 i Bekkefaret Bydelshus.

Interesserte kan kontakte leder Jan Magne Leiros 475 40 210, eller sekretær Tjøl Gjesdal 481 07 507.

Sangbrødrene som er byens populære Pensjonistkor, er et 4-stemming mannskor med 30 sangere i moden alder, som årlig har nærmere 40 korkonserter i Stavanger og nærliggende kommuner.

Koret har ingen sang- eller opptaksprøver. Korets repertoar består av kjente og kjære viser, seriøs korsang, svenske viser, folketoner og muntre innslag.

Vi ønsker å oppleves som gledespredere blant godt voksne mennesker som foretrekker iørefallende gladsang.

Koret har en allsidig og dyktig dirigent: Alexandra Orzechowska-Niedziela – hun er høyt utdannet i musikk og sang, med egen solokarriere.

Formiddagstreffet Madlamark Menighet Høsten 2018 kl. 11.00 i Menighetsalen 29. august Arnvid Lillehammer: Framande gjester i Ryfylke på 15.- og 16. hundretallet.

Liva Bjørnsen: «Fra min oppvekst». Andakt.

12. september Oddbjørg og Olav Keilegavlen: «Høst i ord og toner».

Dagfinn Danielsen: «Ingen hummer, kun kanari». Andakt.

26. september Wenche Skadberg: «Gode veivisere i livet mitt».

Dikt av Haldis Moren Vesaas fra samlingen «Livshus». Andakt.

10. oktober Jon Steinar Dale: «Godt nytt fra Midtøsten/SAT-7».

Kjell Stangeland: Thorvald Tu-historier. Andakt.

24. oktober FN dagen. Øyvind Gjerde: «På reise med FN.» Bjørn Kåre Bergesen: «Prosjekt Thailand/Laos». Andakt.

7. november Jarle Løno: «Oldeforeldre, misjonærer i Zululand».

Hilde Vollestad: «De eldres øyne». Andakt.

21. november 100 år siden Vidar Sandbeck ble født. Kabaret v/Mannskoret.

Utlodning. Andakt.

61

Formiddagstreff høsten 2018 Formiddagstreff er for alle.

Vi møtes kl 11.00 to tirsdager i måneden.

Her blir det noe for enhver smak; – foredrag – smørbrød og kaffe – allsang og utlodning – andakt Hjertelig velkommen!

Tjensvoll Kirke

21. august: Greta Sønneland Reve, forteller om Saniteten, historie og tilbud

på Tjensvoll. Kantor Stein Mangersnes blir også med.

11. september: Magnar Kartveit, tema kommer senere.

25. september: Tormod Lauvvik; «Torv og torvmyrer i gamle dager».

9 . oktober:

Helge Helgesen; «Hva tenker vi om døden og håpet».

23. oktober: Trygve Netland fra Blå Kors kommer og forteller fra arbeidet der.

13. november:

Ingrid Johannesen og Livar Stangeland kommer og forteller om FRETEX.

27. november: Jostein Gaard; «I Eirik Raudes fotspor».

11. desember: Torbjørn Thorsen; «Fjellet med den flammende tornbusken .

– Hvor ligger det?». Kantor Stein Mangersnes blir med,

sammen med barnekoret.

Årets pensjonist 2017 Eldrerådet har som formål å arbeide for at alle eldre i Stavanger skal ha en verdig alderdom.

Siden 1996 har det blitt delt ut pris til personer som har utmerket seg på den ene eller andre måten og bidratt til at formålet blir oppfylt.

Eldrerådet inviterer med dette personer, lag og organisasjoner til å komme med forslag til hvem prisen skal gå til. Forslag kan sendes på mail til: jorunn.lura.jaasund@stavanger.kommune.no eller pr. post til Stavanger kommune, Eldrerådet, Postboks 8001, 4068 STAVANGER Frist for å sende inn forslag er 31. juli.

62

63

DATAKURS I BRUK AV PC OG NETTBRETT KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET SOMMEREN OG HØSTEN 2018 VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER! Påmelding skjer på tlf. 950 58 935 eller på e-mail: datakurs@seniorforbundet.no Våre datakurs er i Hillevåg. Vår adresse er Sjøhagen 2, rett ned av Patrioten i ­Hillevågsveien 100. God bussforbindelse og god gratis parkering. Heis Seniorforbundet arrangerer datakurs for personer over 50 år. Se vår hjemmeside: www.seniorforbundet.no Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er ingen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen. Vi har tid og har som regel mer tålmodighet enn både dine barn eller barnebarn. De mest elementære ting blir gjennomgått. Det finnes ingen unnskyldning for at de aller voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør det hele enkelt og lærer deg de viktigste tingene slik at du fort er i gang på internett. Det skal være gøy å gå på våre datakurs og vi hjelper hverandre.

Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjen­ nomgår de forskjellige søkemotorene og viser hvordan man finner opplysningene på nettet.

Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail. Vi lærer å bruke å bruke web-camera og mikrofon i sammen med Skype. Prat med dine nærmeste og venner via internett med bilde og lyd.

Digipost er den nye måten som det offentlige sender ut post på. Dette lærer vi deg på våre kurs.

Vi vil også arrangere nettbankkurs. Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen 64

du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Danske Bank, DNB Nor og Terra-bankene.

Vi kan se tilbake på et interessant 2018 med kurs i datainnføring i våre lokaler i Sjøhagen 2 i Hillevåg. Det som har gledet oss mest har vært den interessen og entusiasmen de eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell har kan­ skje også truffet bra.

Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har hatt i 2018 og vil forsette etter samme modell for kursene sommeren og høsten 2018.

Skulle du ellers ha behov for en privat time for innføring i din datamaskin, enten hjemme eller du tar den med deg til senteret om du bruker en lap-top eller nettbrett, kan dette arrangeres på forespørsel, mot en godtgjørelse.

Vel møtt!

Kurs 1 Begynnerkurs Vi lærer deg å gå inn på internett hvordan sende e-post og hvilken nytte du kan ha av den. Da blir det slutt på at du irriterer deg på «resten kan du lese på TV2.no. Vi lærer deg billettbestillinger med fly og tog. Vi lærer deg også komme inn i nettbanken. Du lærer å sette opp en profil på Facebook og hvordan du kan bruke den til å kommunisere med venner og kjente.

Du lærer om de bruksområdene maskinen kan anvendes på.

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fås ved henvendelse til Seniorforbun­ det.

Kurs 2 For deg som har brukt datamaskinen litt (forsettelse av kurs 1) Du kan blant annet lese aviser fra alle steder i landet – og utlandet. Finne informasjon om reisemål i inn- og utland. Vi lærer å sende og motta mail. Hos oss får du prøve å sende og motta mail. Vi sender mail til hverandre mens vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos oss og vi vil kunne svare deg på problemer du måtte ha. Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmateriale til slektsgransking eller andre hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg hvordan du med litt trening vil bestille reise, samtale med banken, betale regninger via din nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling og hvordan du organise­ rer din datamaskin. Vi vil også se på facebook og Skype.

Kurs 3 Tekstbehandling (skriveprogram) Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin.

Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du skal arkivere det du skriver eller utreder på en grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til venner og kjente hvor de måtte befinne seg på kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan du kan samle det du har samlet i hendige mapper, og arkivere mappene med navn for senere opphenting og bruk.

Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorfor­ bundet. Oppstart er avhengig av nok påmeldin­ ger.

Kurs 4 Innføring i bildebehandling Nedlasting av data/musikk/filmer Her får alle deltakerne på en enkel måte en god innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt bildebehandlingsprogram som hentes ned fra Internett gratis. Du lærer overføring av bilder fra ditt digitale kamera.

Vi går gjennom teknikken for nedlasting og brenning av data, musikk, bilder. Du gjør bruk av egne nedlastede bilder og går g­ jennom hvordan du skal kunne lage et flott program med både tekster og musikk som du kan ­brenne på en CD eller DVD. Oppstart er ­avhengig av nok påmeldinger.

Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør den nye data/netteknologien for deg?

Nettsamfunn gjør deg mer sosial.

De som sender E-post til en stor del av nettver­ ket sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettverket ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller personlig kontakt, men kommer i tillegg.

Våre kursledere har lang erfaring med data­ opplæring og bruk av datamaskinen i jobbsam­ menheng gjennom mange år.

Pris for hvert kurs kr. 1100,- Kursavgift må være innbetalt ved kursstart. For påmelding eller mer informasjon kontakt Seniorfor­ bundet – Sjøhagen 2, 4016 Stavanger Telefon mobil 950 58 935-902 62 691 eller e-post; datakurs@seniorforbundet.no Kunnskap og venner: I sine undersøkelser har forskeren funnet ut at de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om moen har tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt med andre, for å skrive eller lese meldinger.

TIPS: For deg som har alt, ønsk deg et gavekort som gir deg rett til å gå på datakurs.

Gavekortene utstedes av Seniorforbundet.

En glimrende gave.

567 65

Formiddagstreffene i Stokka kirke Det er formiddagstreff i kirkestuen i Stokka kirke hver andre onsdag i måneden klokka 11.00.

Hver gang tas det opp et tema, stort sett med foredragsholder utenfra.

I tillegg er det utlodning og bevertning på alle treffene.

Treffene arrangeres av diakoniutvalget i Stokka menighet.

Høstens program: 12. september: Paul Odland kåserer om Trygve Bjerkreim.

Det blir både allsang og sang av Ragne Døble og Kari Arnøy.

10. oktober: Øyvind Ellingsen: Veier i Rogaland.

14. november: Frode Nilsen: Å være pårørende til en dement.

12. desember: Kari Arnøy: Glimt fra Etiopia.

I tillegg arrangeres det adventsfest i Stokka kirke fredag 30. november klokka 1800.

Hilde Frafjord Johnsen skal snakke om «Ansikt til ansikt med verden».

I tillegg blir det sang og musikk, allsang, andakt, middag, kaffe og kaker og utlodning.

Påmelding til menighetskontoret i Stokka: stokka.menighet.stavanger@kirken.no eller telefon 51 91 19 94.

Alle er hjertelig velkomne til formiddagstreff og adventsfest.

Telepensjonistene i Stavanger Møteplan for 2. halvår 2018 • Mandag 27. august kl 1200 i møtesalen Tjensvoll kirke. «Luftambulansens historie i Stavanger» ved Svein Arne Hapnes – Anestilege på luftambulansen fra den ­startet i Stavanger.

• Mandag 24. september kl 1200 i møtesalen Tjensvoll kirke. Inspirerende og morsomt foredrag ved Ståle Ree. 66

• Mandag 29. oktober kl 1200 i møtesalen Tjensvoll kirke. «Hva forteller historien om pyramidene og kongegraver i det gamle Egypt» ved Piers Crocker.

• Mandag 3. desember kl 1800 på Viktoria hotell. Julebord med tradisjonell julemat og underholdning.

Bli medlem i Byhistorisk forening Stavanger!

Dersom du er interessert i Stavangers historie, er vår forening noe for deg. Som medlem får du innbydelse til åtte – ti foredragskvelder/byvandringer årlig samt tre nummer av foreningens magasin Stavangeren. Magasinet er på ca. 100 sider og inneholder stort sett bare spesialskrevne artikler.

Alt dette er inkludert i medlemskontingenten som er kr 400 for enkeltmedlem og kr 550 for familiemedlemskap.

På våre nettsider – http://www.byhistoriskforening.org/ – finner du mengder av historisk stoff om Stavanger og også mer informasjon om foreningen og arrangementene.

På nettsiden kan du også sende din innmelding.

Du kan også sende e-post til pedersen@marstad.net eller ringe/sende sms til 908 28 467.

Tankekorn – Et smil kan si mer enn tusen ord.

– Den beste arv er gode minner.

– Han som halter, går fortsatt.

– Gjør noe godt, og din nabo får aldri vite det.

Gjør noe dårligt, og hele verden får vite det.

– Man må tenke på det man sier, så man ikke sier det man tenker.

– Midtpunktet i selskapet blir du først når du har gått din vei.

67

Referat fra årsmøtet for 2017 Årsmøtet ble avholdt torsdag 8. mars 2018, kl 1800 i Idun sitt lokale på Hinna.

Det møtte 20 medlemmer. På møtet ble det servert kaffe og rundstykker.

Følgende saker ble gjennomgått: 1. Årsmeldingen for 2017 ble enstemmig godkjent.

2. Regnskap for 2017.

Regnskapet ble enstemmig godkjent.

3. Fastsettelse av kontingent.

Ingen forhøyelse av kontingenten.

4. Valg av styremedlemmer – komitémedlemmer: Leder Trond G. Rasmussen Nestleder Fred Otto Bårdsen Kasserer Rigmor Årsvold Pedersen Sekretær Berit J. Asheim Styremedlem Dagfinn Fossheim Varamedlem Per Aanensen Varamedlem Leif Kr. Gundersen

– gjenvalgt – ikke på valg – ikke på valg – ikke på valg – gjenvalgt – gjenvalgt – gjenvalgt

Valgkomité: Gro Lofthus

Per Aanensen Ole S. Johannessen

– gjenvalgt – gjenvalgt – gjenvalgt

Turkomité: Gro Lofthus Fred Otto Bårdsen

Per Aanensen

– gjenvalgt – gjenvalgt – gjenvalgt

Revisorer: Elsa Warland Trygve Ege Olsen

– gjenvalgt – gjenvalgt

5. Eventuelt:

Ingen innkomne forslag.

Møtet ble hevet kl 2000. Stavanger, 8. mars 2018. Berit J. Asheim, referent

Nedleggelse av 2C Øst, Egersund Eldrerådet i Stavanger er sterkt bekymret over planene om å legge ned tilbudet om rehabilitering ved SUS, post 2C i Egersund. Rogaland har over tid vært blant de fylker som har hatt dårligst tilbud om tilfredsstillende rehabilitering. I Egersund har man i de senere år – på tross av stadige innskrenkninger – klart å opprettholde et tilbud med dyktige medarbeidere, og med svært høy kvalitet.

Flere av Eldrerådets medlemmer har mottatt meldinger fra mange, særdeles godt fornøyde brukere av tilbudet i Egersund. De er skuffet og stiller seg uforstående til at et så godt, kvalitetsmessig tilbud, skal legges ned før tilsvar­ende tilbud vil være tigjengelig.

68

I Egersund, har man også drevet innenfor de økonomiske rammene som er gitt. Vi synes derfor det vil være urime lig å legge ned avdelingen i Egersund. De innsparte kronene man får ved å legge ned disse helt påkrevde tjenestene, vil være ubetydelige, målt opp mot gevinsten man får ut av rehabiliteringen og milliardprosjektet på Ullandhaug.

Eldrerådet i Stavanger går derfor imot forslaget om nedleggelse av SUS avdeling 2C Øst i Egersund.

Med h ilsen Rolf M. Amundsen – leder Eldrerådet Jorunn Lura Jåsund – utvalgssekretær

LANDSFORBUNDET FOR OFFENTLIGE PENSJONISTER Lokallaget Sandnes og Jæren Skaret Terrasse 5, 4326 SANDNES www.lop.no – Org. nr.: 983986056

LOP er en politisk og livssynsmessig uav­ hengig interesseorganisasjon for pensjonister fra statlige, fylkeskommunale og kommunale virksomheter. Sentralt er LOP opptatt av å kjempe for pensjonistenes rettigheter på alle nivå. Vårt lokallag er godt representert i sentralstyret med nestleder, noe som gir oss større påvirkningskraft. Medlemstallet i lokallaget vårt ligger jevnt på ca. 1000, som er det største i landet. Medlemmene kommer fra 18 kommuner i sør-Rogaland, inkludert Stavanger. Vi er opptatt av å bidra til god livskvalitet for våre medlemmer, og prioriterer innholdsrike og kjekke medlemsmøter, bedriftsbesøk, kurs og konserter, samt reiser i inn- og utland.

PROGRAM FOR APRIL-MAI-JUNI 2018 – Medlemsmøte 30. mai 2018, kl 1100 i Frøyland/Orstad kyrkje Nyhetssjef i Klassekampen Mimir Kristjanson holder foredrag om: «Sammen er vi mindre alene». Varmrett, kaffe/te og ett stykke kringle til kaffen. Musikk og allsang med Terje Todnem –B edriftsbesøk hos Rogaland Arboret tirsdag 15. mai 2018 Arboretet ligger på veien mellom Bråstein og Sviland, adressen er Espelandveien 240.

I Arboretet finnes det mer enn 1400 for­ skjellige trær og busker fra en rekke land.

Det er et rikt fugleliv, ved utgangen av 2007 var det registrert 119 fuglearter.

– Kulturprogram. Sandnes kulturhus, lørdag 28.april kl.18.00 med forestillingen: «Aaslandbros og Dag Sindre Vagle med gjester hyller ROY ORBISON» – Reiseprogram – Tur til Island 25. – 30. mai med Norsk Tur – «Dagstur med overnatting» 7. juni – 8. juni 2018. Historien om barnevandrerne – vi drar til Vest- og Aust-Agder, med Sverre Haga.

– LOFOTEN med RØST 25. juli – 2. august med Sverre Haga A/S – Baltikum fra 17. til 25. august med Reise Experten – Athen og Paros i slutten av september, 7 dagers høsttur med Norsk Tur Høres dette interessant ut?

For mer informasjon, kan du kontakte: Martha J. Ulvund, tlf 90 65 65 20, e-post: martha.ulvund@outlook.com eller Magne Helland, tlf. 475 10 794, e-post: magne.helland@lyse.net, eller gå inn og les mer på www.lop.no og vårt lokallag

69

STORMSINN

– ny historisk roman fra Stavanger «før i tiå.»

Tekst: Ole Kristian Ellingsen – ole.kristian@mccann.no – Tel. 928 90 172

– Jeg har skrevet en roman fra tiden da sjøen gikk helt fram til sjøhusene langs Vågen, og «haustmarken» var årets store høydepunkt. På Torvet ruslet ennå Alexander Kielland levende omkring mens han rynket på nesen over lukten fra «Kjemien» og «Foderen».

Romanen er bygget rundt virkelige personer og hendelser i Stavanger på begynnelsen av forrige århundre, da brislingen og hermetikken løftet byen ut av den dype krisen på 1880tallet, da silden forsvant og byens store seilskuteflåte ble utkonkurrert av damp.

I kulissene vandrer Alexander Kielland, Lars Hertervig, Christian Bjelland, Sigval Bergesen d.e., Hans Falck, Erik Berentsen, Søren Emil Lura og andre av tidens lokale eminenser.

Hovedpersonene er imidlertid to vanlige mennesker, og deres hverdagslige gleder og utfordringer i byen på den tiden.

Det er forfatteren selv, Ole Kristian Ellingsen, som forteller om sin nye Stavanger-roman, Stormsinn, som kom ut i april. For siddiser som har levd en stund, vil romanen være et hyggelig gjensyn med både matretter, klesdrakter, folkeliv, bygninger, personer og håndverk fra «før i tiå».

70

Umyndiggjort av sin egen far Romanen er inspirert av historien om for­ fatterens besteforeldre, Olaf A. Ellingsen d.e., far til Stavangerfotografen med samme navn, og hans ektefelle, Kirsten Abeland. Det er ansiktene deres man møter på omslaget.

I romanen er de imidlertid gitt andre etternavn, for å tydeliggjøre at den er fiksjon, og ikke en biografi.

– Arbeidet med romanen startet da jeg kom over en avisannonse fra Stavanger Aftenblad i 1906, som kunngjorde min farfars umyn­ diggjøring, forteller Ole Kristian Ellingsen.

– Annonsen var undertegnet av hans far, Ole Gabriel Ellingsen, skipsfører på rederiet Ths. S. Falcks største seilskute, «Sumarlide».

Olaf A. Ellingsen og Kirsten Ellingsen (f. Abeland) i deres bolig i Skagen 14 (tidl. «Bolla»), i 1908.

Skagen 14, fotografert etter 1909, da Vaagen ble fylt igjen slik sjøhusene ble liggende langt inne på land.

Min farfar var da bare 23 år, nyforlovet, og hadde bare et halvår tidligere kjøpt eiendommen Skagen 14 i Stavanger sentrum for 40 000 kroner, nesten hundre årslønner for en brislingpakkerske på den tiden. Til sammenligning ble det nybygde Victoria Hotel taksert til 290 000 da det sto ferdig i 1900.

I dag kjenner Stavanger-folk farfars eiendom som «Newsman nyhetscafé» (tid­ ligere «Bolla») og «Beverly Hills Fun Pub».

Herfra drev han en blomstrende exportforretning. Likevel ble han altså umyndiggjort av sin egen far, «og således ikke ansvarlig for sine handlinger».

Første av tre bind Stormsinn handler om disse svingene og utfordringene de ga både for ham selv og hans familie.

– Spennende er også at byen svinger mellom «melancholia» og «mania» på denne tiden, fortsetter Ellingsen. – Etter min mening er dette typisk for Stavanger. For hvor har himmelhøy optimisme og sjelemørk depresjon vekslet mer enn her? Sild, seil, hermetikk, skipsverft, olje. Alt har hatt sin tid, med klippefast tro på at vekst og velstand ikke hadde noen ende, før fall og fallitt viste at det hadde de, denne gangen også.

Stormsinn er første av tre bind. Neste bind, Himmelhøy, er lagt til første verdenskrig, da også Stavanger ble revet med av hemningsløs spekulasjon under «jobbetiden». Siste bind, Sjelemørke, foregår i årene 1922 – 1924, da tilbakeslaget kommer, og rammer Stavanger hardere enn de fleste norske byer.

Diagnose: «Melancholia» – Jakten på årsaken ledet meg til Eg Sinds­ sygeasyl i Kristiansand og en journal som fortalte at min farfar i en periode var innlagt for «melancholia», det vi i dag kaller bipolaritet, fortsetter Ellingsen. – Journalen hans var trist lesning. Jeg møter en ung mann som er sønderknust av ringhetstanker og som tror han vil gå fortapt. Men selv om han allerede på dette tidspunkt var erklært sinnssyk, var noen offentlig umyndiggjøring ikke nødvendig før nesten to måneder etter at han var utskrevet.

Trolig hadde han da gått direkte over i en manisk fase, og begitt seg ut på dristige, finansielle eventyr, en tilbøyelighet som nok fulgte ham livet ut.

Ole Kristian Ellingsen er født i Stavanger i 1952 og debu­ terte som forfatter i 2014 med krim­ romanen «Frikjent».

Stormsinn er hans fjerde utgivelse.

Foto: Fredrik Arff.

71

Returadresse: «Mortepumpen» Servicetorget Olav Kyrresgt. 23, Postboks 8001 4068 STAVANGER

Vi satser på god kvalitet og service

Stavanger Helsehus

• Sykeartikler • Hjelpemidler for funksjonshemmede • Førstehjelpsutstyr • Stomiutstyr • Inkontinensutstyr

Lars Hertervigsgt. 3 – 4001 Stavanger Rett over Straen Senteret. Telefon: 51 52 35 31

Layout: Grafica hundsnes. trykk: kai hansen trykkeri