Mortepumpen NR 3/2011 by Stavanger kommune

Informasjonsblad for eldre i Stavanger

NR. 3/2011 35. Ã&#x2026;RGANG

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Helga Laake hlaake@online.no

Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com

Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no

Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks 8001 4068 Stavanger Anne Grethe Thesen Godal anne-grete.thesen.godal@stavanger. kommune.no Tlf. 51 91 26 68 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 2. desember 2011 Stoff må være i redaksjonen 1. november 2011 Forsidebilde: Operasanger Gunnar Sandvold i et rollebilde fra operaen Don Juan, under sitt opphold i USA. Les mer om Stavangers kjente operasanger på side 40. Opplag: 11.000 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/ mortepumpen

Påvirkning? Så er det på’an igjen. Jeg siterer artisten Jan Eggum, for det er godt å komme i gang igjen etter en lang sommer. Nå er vel de fleste av Mortepumpens lesere ute av yrkeslivet, men som pensjonist får en også rutiner som det er godt å komme tilbake til etter ferien. Det føles godt å ha noe å sysle med, enten det er teoretiske oppgaver eller praktiske. For dem med hage, varer sesongen ennå noen uker til høstværet setter en stopper på aktivitetene. Mange har følt at sommeren har vært våtere enn på lenge. Tunge regnskyer har vært aktive slik at vanning av blomsterurner har vært mindre påtrengende. Det er ikke til å unngå at andre tunge skyer har preget landet i sommer. Det er nok ingen som ikke har blitt berørt av den ufattelige tragedien som skjedde i hovedstaden og på Utøya. Hele landet ble berørt, også vi her i Rogaland. Det kunne vært et av våre barnebarn. Vi tenker på dem som har mistet en de var glad i og takker for de mange som overlevde.

Å gi svar på hvorfor et menneske kan komme i en slik tilstand er vanskelig. Det skal ekspertene finne ut av etter hvert. Men – har «samfunnet» del i utviklingen? Jeg spør, fordi noen av barnebarna var på besøk i sommer. Som en del av tidsfordrivet på tidlige morgenstunder var TV flittig brukt. «Sommer morgen» heter det på denne tiden av døgnet, og NRK Super er produsenten. Av nysgjerrighet fulgte jeg litt med i hva som ble servert de små. Oppdaget fort at «Romlingane» og sådanne serier som mine barn så på var ut. Det skremmende var, at en del av de seriene som de små tittet på, inneholdt tema og scener som forskere påstår er med å utvikle kynisme, råhet og brutalitet hos mennesker. Det er igjen skremmende at råhet, vold og kynisme er noe av det den unge generasjon fòres med gjennom TV. Hva er det som her blir sådd i små barnesinn? Når vi da ser tilbake på massakren på Utøya, er det nærliggende å tenke at våre barnebarn burde ikke blitt utsatt for slike påvirkninger.

Det har imidlertid aldri vært Mortepumpens mål å involvere seg i det norske medietilbudet til barn. Heller ikke for fremtiden vil det skje. Men den tragiske hendelsen gir meg som bestefar en tankevekker. Vi vil jo alt til barnas eget beste! Det er lov å være bekymret.

BYPROFILEN

Leif Johan Sevland En ordfører trer tilbake Tekst: Halvor Ingebrethsen – Foto: Halvor Ingebrethsen og Jarle Vines

Det er mange grunner til at Leif Johan Sevland er valgt som byprofil i dette nummer. Mortepumpen vil ikke at han skal omtales i ettertid for sin tjeneste som ordfører i Stavanger, sam tidig med at han står midt oppe i store og viktige oppgaver og prosjekter for byen. Det har vært hans kjennemerke gjennom hele sin ordførertid; Engasjert, aktiv, målrettet og entusiastisk for byen og dens borgere. Ikke bare her hjemme, men også ved en utstrakt reisevirksomhet for sin kommune, for å knytte kontakter som både nå og i fremtiden vil ha stor betydning for byen. Da pressen bragte kritiske reaksjoner ved å nevne hans reisevirksomhet, forstummet den fullstendig da hans hensikter med denne del av ordføreroppgaven ble klarlagt. Vi tør påstå at ingen Stavangerordfører har vært så aktiv og fremtidsrettet som Leif Johan Sevland. Dette arbeidet har båret frukter i hans «regjeringstid». Og vi skal nok få se at disse vokser i årene som ligger foran. En formidabel utfordring til dem som skal bekle ordførerkjedet i årene som kommer.

«Mortepumpeprisen» møtte redaksjonens utsending i resepsjonen.

Leif Johan Sevland.

Gjenvalgt 4 ganger Leif Johan Sevland er født i 1961, i Avaldsnes kommune på Karmøy. Allerede som 16 åring viste han sterk interesse for politikk. Og dette la nok et godt og engasjerende ungdomsliv for politikk til rette for ham, også i de stillingene han bekledde før han gikk inn i det politiske liv på heltid. I 1988 ble han markedssjef i Forus Næringspark og deretter daglig leder der. I oktober 1995 ble han valgt til ordfører i Stavanger. Han ble gjenvalgt i 1999, og deretter også i periodene 2003 og 2007. Han sa fra allerede da, at tiden fram til valget i 2011, ville bli hans siste periode som ordfører. Når nominasjonsprosessen nærmet seg, kom også de på banen som ville få ham til å rokke ved denne beslutningen. Men Sevland var konsekvent, i dette som i alle andre spørsmål hvor han var enerådende i sine svar. Han sto på sitt, tross utallige oppfordringer. Den eneste han vel konfronterte med sin beslutning, regner vi med, var vel sin lojale kone, Anne. Og at hennes syn på saken korresponderte med hans eget, regner vi også med. Slik har de fremstått som et glimrende representativt ordførerpar til beste for byen både i nåtid og fremtid.

Kaffen stod klar for selvbetjening.

Litt om hans barndom og oppvekst Innledningsvis forteller Sevland at han hadde en god og trygg oppvekst sammen med sine foreldre og søsteren sin. – Besteforeldrene mine bodde vegg i vegg med oss, og det har betydd mye for meg. Helt siden jeg var liten har jeg hatt et sterkt samfunnsengasjement og jeg var vel kanskje den eneste på min alder som da leste Newsweek og National Geografic, forteller han med et smil. Videre hadde han drømmer og lyst til å reise ut for å se og oppleve verden. – Det har jeg fått oppleve både i arbeid og i privatlivet, sier han. Tidlig interessert i politikk – Da jeg begynte på videregående skole, ble jeg veldig interessert i politikk, forteller han. – Det

var særlig skolepolitikken som opptok meg. Dette gjorde at jeg tidlig meldte meg inn i Unge Høyre og der fikk jeg også anledning til aktivt å engasjere meg i politisk arbeid. Dette førte nok også til at jeg etter hvert fikk politiske forbilder, slik som mange andre også får. For meg ble det spesielt tre personer, nemlig Erling Norvik og Arne Rettedal. Norvik for den folkelighet som han representerte og Arne Rettedal for sin klokskap og sin kunnskap på så mange områder. Også Lauritz Sirevaag har betydd mye for meg, min mentor gjennom hele ordførerperioden. Utstrakt reisevirksomhet, hjemme og ute – Ja, jeg vet at min reisevirksomhet har vært stor. Men den har vært målrettet. Når jeg og andre med meg reiser ut i verden, er det for å hente hjem noe som kan bidra til økt vekst og verdiskapning for Stavanger og regionen vår. Jeg har alltid lagt stor vekt på å besøke oljeselskaper og leverandørbedrifter som er i Stavanger. Eller som kan tenkes å ville etablere seg her. På denne sektoren har vi bygget opp et stort nettverk, som har stor verdi for oss, både nå og for årene som ligger foran. Samtidig er Stavanger mye mer enn olje. Av slike saker kan jeg kort nevne som meget viktige, så som medisinsk kunnskap, mat og kultur og selvsagt en fortsatt satsing på nye energikilder som i de kommende år måtte finnes.

Rådhuset: Plassert midt i gamle Stavanger. Symbolsk for politikken i byen.

Et høyrestyrt Stavanger I et slikt «avskjedsintervju» må vi vel ha lov til å fronte litt «valgflesk». Dette intervjuet kommer jo først på trykk etter valget. Og da kan vi ikke lastes for å ha drevet valgkamp før intervjuet med ham. Derfor spør vi ordføreren hvorfor han mener at byen best er tjent med en «høyrestyrt» by? Her våger vi ikke å gjøre bruk av den indirekte form, men lar ordføreren bli sitert direkte ved sitt svar som lyder slik: – Stavanger skal kjennetegnes av høy verdiskapning og et godt velferdstilbud. Jeg mener at en høyre-styrt by er det beste utgangspunktet for en bærekraftig politikk som ivaretar dette. Og som bevarer visjonen om å være innovative, åpne og fremtidsrettede. Høyre fører en næringspolitikk som skaper store verdier for byen og med det legger grunnlaget for å løse morgendagens utfordringer. Sier ordføreren. Hva med samarbeidet over partigrensene? – Vi har hatt et veldig godt samarbeid mellom budsjettpartiene. Det har lagt grunnlaget og vært

en forutsetning for en god og fremtidsrettet økonomisk styring av Stavanger. Vi har en god og hyggelig tone mellom alle partiene, selv om vi er uenige om mye. Det er en av grunnene til at det har vært trivelig å være lokalpolitiker i Stavanger. Hvordan ser du Stavanger om x-antall år? Er vårt nest siste spørsmål til Sevland. Og han svarer: – Stavanger er den byen i Norge med størst muligheter. Gjennom en rivende økonomisk utvikling kommer vi til å få flere arbeidsplasser og flere innbyggere fra andre land. Vi kommer til å få et større universitet, og oljen kommer til å bety mye i lang tid fremover. Utfordringen vår er at det ikke må bli for dyrt å bo og leve her. Så vårt siste spørsmål: – Kunne du tenke deg et sete i Storting eller Regjering? Leif Johan Sevland får siste ordet: NEI.

Barndomsminner fra 30 årene Erindringer av Helge Monstad

«I barndommens dage så glade vi var, med roser på smilende kinn. Da ser vi ei engler som skjærmende står, og titter i øyet oss inn.» Slik lyder ordene i første verset i en av sangene i den gamle håndskrevne sangboken, skrevet av min far i 1920 årene. Jeg minnes da far tok fram boken og sang for oss tre søsken. Tårene var vanskelige å holde tilbake da han sang om «fattiggutten stakkar,» og «den syke piken på hospitalet.» Det var i stuen i 2 etasje i Pedersgaten 25. Jeg var 5 år og hadde to sykehusopphold bak meg. En gang for difteri og skarlagensfeber, og en gang operert for lyskebrokk. Mor og far var

Familiebilde 1932.

glade da de fikk meg hjem, og far sang sine viser om kveldene. Bare pappa ville gi meg en femøring til eie, da skulle jeg blive så glad, så glad, så glad. Da skulle jeg kysse ham og klappe ham og neie og kjøpe meg alt hva jeg ville ha. En dukke så stor, ja som sover, og som smiler, det ville jeg kjøpe til meg selv, og et ur. Så skulle jeg kjøre med hestevogn og biler, hver gang jeg med mamma skulle ta meg en tur.

En sykkel og en hest vil jeg kjøpe til Lasse. En flyvemaskin vil jeg kjøpe til Svenn. Så skulle jeg kjøpe av godter så masse, og give pappa pengene som bliver igjen. Jeg undret meg den gang på denne femøringen som vi kunne få så mye for. Den måtte være kjempestor, sett i mine øyne som femåring. Den femøren som jeg husker, var akkurat nok til en skumbolle med sjokolade utenpå og kjeks i bunnen, kjøpt i snope-butikken i Pedersgata. Høsten 1933 flyttet vi fra Pedersgaten, hvor vi hadde bodd en tid, med stue og kammers, samt kjøkken, som vi delte med en annen familie. Mor og far hadde vært gift i 10 år, og til denne tid bodd på forskjellige steder rundt i byen. De hadde nok lenge syslet med tanken om å få sitt eget bosted. At det nå ble eget hus med hage langt inne på Hetlandsmarkå, skyltes nok at far året før hadde fått fast jobb som lærer ved den nyopprettede murerklassen ved Stavanger Yrkesskole. Dette var den tiden som betegnes som «de harde trettiåra». Selv med mye arbeidsledighet hadde far vært heldig og hatt godt arbeid som murer, og dertil kunne spare, og legge opp litt penger på konto. Dette i tillegg til fast jobb som lærer, var nok det som skulle til for å satse på eget hus, og at tiden nå var kommet. Jeg var nesten 6 år og husker alt som det var i går. Denne dagen med flyttelasset, hvor jeg satt på lastebilplanet sammen med møbler, madrasset og alt annet utstyr, på vei fra Pedersgaten og til vårt nye hjem.

Her ser vi «Maudalsløå og Gilje-huset «Svingen» sett fra altanen i 2. etg. Malt av meg i 1943.

ker Gabriel Maudal. På steinene etter grunnmuren hvor det hadde stått en låve, satt «ungane i gadå,» som vi etterhvert skulle bli kjent med som lekekamerater og venner. Her åpnet det seg en ny verden for oss. Et eget hus med hage lå der som et eldorado. Inngangsporten med to høye poppeltrær, et på hver side, og et hyllebærtre som da i okto-ber bugnet av svarte bær. På den andre siden av huset sto et stort rognebærtre med røde fristende bær. Min yngre bror, Alf, syntes de så så gode ut og måtte smake. Etter mange grimaser ble dette forsøket gjort med denne ene prøvesmakingen. Rognebærene fikk siden henge i fred. – For oss gutter var det mye annet som måtte utforskes. Vårt nye hjem var et lite hus på 2 etasjer med kjeller, uten innlagt vann, og heller ikke avøp for kloakk. Vann måtte hentes i bøtter fra en brønn på nabotomta. I uthuset var det plass for koks og ved, redskaper og mye annet ,samt et eget lite rom med en «toseter.»

Adressen var Nedstrandsgaten nr.76, men på den tid var gaten ikke opparbeidet. Det skjedde først noen år seinere.

I hagen var det bærbusker og frukttrær. Jeg husker mor sa: «Me e’ komt te Himmerige». Vi ungene følte noe annet: Vi følte at vi var kommet «på landet.»

Adkomsten til huset vårt var fra Nymannsveien, der hvor Standard Hermetikkfabrikk lå. Videre gikk veien opp en bratt bakke og gjennom gårdstunet til Anders Gilje, med navnet Svingen, og forbi den lille røde løa til gårdbru-

Bestemor som bodde i Nedre Dalgate ble også med på flyttelasset. Hun innredet seg i det største værelse i 2. etasje. Her var det også et lite kjøkken. Det andre rommet var mor og fars soveværelse, mens Alf og jeg lå i samme seng

på et lite kammers. Min søster, Anny, som var 4 år eldre enn meg, måtte ta til takke med divanen i dagligstua i 1. etasje. Mellom dagligstua og «bestestua» var det portierer. Denne stuen sto «til stas» og ble bare brukt når vi fikk gjester. Ellers var det kjøkken med gassapperat for koking, samt gasskomfyr for baking. Fra kjøkken gikk det dør ut til bislag med utgang til bakgården og hagen. På veggen i kjelleren hang det en boks for betaling for gassbruk. Her måtte det puttes inn 10 øringer etter forbruket. På sørsiden av huset, der hvor Nedstrandsgaten skulle komme, var det oppdyrket mark. Hele dette området hadde tidligere vært et gårdsbruk drevet av familien Gilje som kom fra Høgsfjord. Marken som nå var igjen ble dyrket av bonden Gabriel Maudal. Huset og hagen hans grenset til vår eiendom. I den lille røde løa hadde han bås for ei ku, samt en gris eller to, og plass for høyet. Dessuten hadde de høns. Her hadde Maudal sitt levebrød, med slått og beite for den ene kua som han hadde. Etterhvert fikk vi stifte bekjentskap til denne lille familien. Vi fikk nokså snart vite at her hos fru Maudal kunne vi hver morgen kjøpe nysilt melk og nylagde egg. Her var mye spennende å oppleve for oss gutter som kom fra en travel bygate. Den første vinteren i eget hus sto for døren. Anny som gikk på Storhaug skole fikk en helt annen skolevei enn den hun hadde fra Pedersgaten.

ski og kjelker. En av mors klestøtter var god å styre med på «brumla» ned Himmelaiabakken. Senere ble det skihopping i den store bakken oppe på Varden. Våren og sommeren sto for døren, og med den nye oppdagelser. Oppe på marka var det et lite innegjerd sted hvor det sto en liten hytte oppsatt av kassebord og gamle materaler. Utenfor porten var det et skilt hvor det sto skrevet: Aarres kaninfarm. Vi ble snart kjent med mannen, som het Andreas. Han drev med avl og hadde mange forskjellige kaninraser. Her fikk vi komme innenfor gjerdet og klappe, kjæle og kose oss med de fine små dyrene. Nå når vi nå først var kommet «på landet,» måtte jo Alf og jeg snakke alvorlig med far. Kaniner måtte vi også ha, nå når vi hadde egen hage, og alt lå til rette.

Julen kom, og jeg fikk mine første ski. På marka utenfor huset var det en liten haug. Den var god å trene på for en seksåring med ski på beina for første gang.

Da vi kom hjem var far i full gang med spading og klargjøring i potetåkeren. Han hadde det travelt, så vi fikk vente med dette til han var i «godlaget». I mens ville vi gjerne hjelpe til med å sette poteter og følge med det som han gjorde. På forsiden av huset, mot sør drev mor og Anny med å forberede blomsterhagen. Dette var noe mor hadde gledet seg til, og som hun aldri tidligere hadde hatt mulighet for, der de tidligere hadde bodd. Alf og jeg hadde bare en ting i hodet: Vi måtte få kaniner.

Etterhvert ble det å renne i bakken som het Himmelaia, som lå på på andre side av Maudalsmarka. Her samlet vi oss om vinteren med

I 2. etasje hadde bestemor alltid noe på lur i kommodeskuffen i stuen. En stor klump med kandisukker. Det var søtsaker som vi likte og

Den gikk først på en sti over «Maudalsmarkå,» langs et steingjerde hvor gartner Pedersen hadde sin blomster-hage, og videre til Jelsagaten. Der var det strake veien til skolen. Den samme vei skulle jeg også gå fra høsten kommende år.

Blomsterhagen forberedes.

Høyonna var sommerens høydepunkt. Alle måtte være med å bære høy.

som vi suget på helt til vi måtte spytte ut tråden som alltid var i kandissukkeret. Ellers satt hun ofte i gyngestolen nede i stuen sammen med mor med strikketøyet, eller «spødet» som hun sa. Hun hadde sivtøfler og ankelvarmere av ull på føttene, godt plassert på en skammel. På håndleddene hadde hun pulsvarmere.. Av og til sang hun. Det var en salme som lød: «Det skal någet for børnene i himlen at få, der skal någet i himlen at få.» Om kveldenene fortalte hun om barndommen på husmannsplassen på Vestre Åmøy. Etter en tid med masing og lovnad om hagearbeid og luking, gå ærind for mor o.s.v. ordnet det seg. Far fikk tak i gamle materaler og kyllingnett. Jeg fikk lære å håntere hammer og sag, noe som både var kjekt og lærerikt. Resultatet ble et godt solid kaninbur som vi var veldig stolte av da det sto ferdig nede i hagen. Vi kjøpte et par kaniner av Andreas, en hunn, og en hann, som vi fikk velge ut selv. De var helt kvite.

I første omgang fikk vi med egne øyne se det som skulle til for at det skulle komme kaninungér til verden. Så var det å samle løvetannblader, røtter, ferskt gress. Mor sa at hun skulle samle potet og grønnsakrester etter middagene. Dette var moro. Far formante oss om at vi måtte være tålmodige og ikke tro at det det ble unger i en «snippsnare.» Da ville vi nok etter som tiden kom få oppleve og se det som skulle skje. Etter noen uker var det to glade gutter som fikk se små lyserøde nøster som lå lunt og godt med moren i den lille kassen. Jeg tror vi talte til 8 eller ti. Vi forsto snart at det med kaninhold var det samme som matauke. Det hadde vi hørt av andre i nabolaget som hadde kaniner. Men det ble ikke aktuelt her i gården!! Far var ikke den som hverken ville, eller kunne ta livet av kaniner, og mor kunne heller ikke tenke seg

å tilberede våre kjæledyr som middagsmat. Etterhvert lærte vi teknikken å se forskjell på «hu og hann.» Dette var selvfølgelig viktig å vite når vi skulle selge dem. Noen fikk vi solgt men flere ble gitt bort til venner, og noen få beholdt vi selv.

oss da vi så de hodeløse hønene som sprang et stykke, før de falt om. Enda verre for oss unger var det da grisen ble slaktet. Men det var sånn vi måtte lære oss å forstå at dette var nødvendige og naturlige ting som skjer, og som alltid har skjedd «på landet».

Om sommeren skjedde det som var toppen av alt det som vi fikk være med på. Da var det høyonna som sto for tur. Alle måtte være med å bære høy til Maudal som sto med høygaffelen og løftet høyet opp på lasteplanet, hvor sønnen Torger og en kamerat sto og trødde. Her var ikke hest og kjerre, men en lastebil med Malvin Sørnes som sjåfør.

Etter sommerferien begynte jeg i 1. klasse på Storhaug Skole. Lærerinden vår het frøken Berg. Hun lærte oss å synge «Jeg er liten men jeg vi vil, alltid høre Jesus til.» Den sang vi hver morgen og måtte stå oppreist ved pultene.

Etter at ungene var godt plassert på høylasset, bar det avgårde til den lille løa. Så var det bare å bære inn og ikke minst få lov til å hoppe i høyet. Jeg husker seinere at vi fikk se på når Maudal slaktet høns. Det gjorde et veldig inntrykk på

Og når skolen var slutt for dagen sang vi: «Lover Herren han er nær, når vi synger når vi beder.» Så var det fullt firsprang hjem. Om høsten tok far opp poteter. Mor sa at fars egne produserte poteter var verdens beste. Det var mølne og gode Kerrs Pink som egnet seg godt sammen med mors hjemmelagde kjøttkaker og seiekaker.

Tro og tanke Når Gud slipper til

Jeg er prest og har vært det noen år etter hvert. Som prest står en overfor en forsamling flere ganger i uka og skal hele tiden «levere varene» – for å bruke et populært uttrykk. Det er på den ene siden noe man etter hvert blir vant til. Men det er også hele tiden et press. At jeg har blitt det jeg har blitt må være noe bortimot et mirakel. Som ung gutt var jeg temmelig beskjeden. Sa sjelden noe i timene på skolen, og var godt i gang med gymnaset (som det fortsatt het) før jeg våget meg frampå med mitt første nervøse, famlende vitnesbyrd. Når jeg ser ungdommene våre nå for tiden, så er det en helt annen frimodighet over dem, og takk og pris for det.

Det er lett å kjenne seg igjen i Moses og hans reaksjon da Herren kalte ham til å bli israelittenes talsmann gjennom den brennende tornebusken. «Hør meg, Herre» sier han. «Jeg har aldri vært noen ordets mann. Jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg». Svaret han får er en trøst for alle som kjenner seg litt små og ikke helt brukandes: «Gå nå, så skal jeg være med deg når du taler og lære deg hva du skal si». Slipp Gud til i livet og stol på ham! Da kan store ting skje. Slik Moses ble en av Israels aller største ledere gjennom tidene. Håkon Borgenvik

Christian Lous Lange – fredsprisvinneren fra Stavanger Av: Reidar Frafjord

for sitt land og for internasjonal forbrødning. Lange er nesten blitt glemt; dette i motsetning til Fridtjof Nansen som fikk prisen det påfølgende året.

Christian Lous Lange.

I Mortepumpen nr. 3 i 2002 skrev jeg om byens første, kvinnelige artianere. En av de tre var Ellen Lous Lange (1873-1932), datter til kaptein og stadsingeniør, senere oberst Halvard Lange (1842-1905) og Thora Marie Lous (1845-1923). Ekteparet fikk ti barn, seks søsken levde opp, mens fire piker døde tidlig. Familien bodde fra først av i 2. etasje i Bredbakken 1, men flyttet senere til Kongsgaden 62. Den eldste i søskenflokken, Christian Lous Lange, skulle bli den første nordmann som fikk Nobels fredspris. Han er også den eneste fra Stavanger som har mottatt Nobelprisen, og jeg skal i det følgende komme med en kort omtale av hans innsats

Lange ble født 17. september 1869 og døpt i St. Petri kirke 17. oktober. Han bodde i byen gjennom hele oppveksten og ungdomstiden til han var 18 år. Da flyttet han til Kristiania for å studere, men var på hyppige besøk i fødebyen. Den siste, store begivenheten familien feiret sammen, var bryllupet da søsteren, før nevnte Ellen, giftet seg med forfatteren Johan Bojer i Stavanger domkirke, 1. november 1899. Det er tydelig at de 12 årene Christian L. Lange var elev på Kongsgård skole, ikke har gått upåaktet hen da han 40-50 år senere gjør opp en slags status for denne livsperioden. (Skolen var på hans tid inndelt i 3 hovedavdelinger; en forberedelsesavdeling på 3 år, en middelskoleavdeling på 6 år og gymnasavdelingen på 3 år.) Han trekker spesielt frem de sorgløse dagene med tre gode venner som var sammen i lek og moro. Dette var Einar Borch (Kongsgaden 38), Fredrik Zimmer (Kongsgaden 46) og Knut Stang (Egenesveien 2).

Kameratskapet, samværet med vennene på skolen og utenfor skoletiden, spilte en likeså stor rolle for hans personlige utvikling som selve skolegangen, mente han selv. Sammen med Einar Borch og Fredrik Zimmer stod han til konfirmasjon i Petrikirken i mai 1886 og året etterpå, før han var fylt 18 år, avla han «Klassisk examen artium» med hovedkarakteren 1,25 (preseterist). Som et utpreget skolelys fikk han beste karakter, «1», i 9 av 12 fag. Sammen med barndomsvennen Einar Borch dro han så samme høsten inn til Universitet i Kristiania. I 1888 tok han «Anneneksamen» som den gangen var betegnelsen på «Examen Philosophicum», og på ny ble Lange preseterist. Deretter tok han fatt på sitt filologiske studium, men hadde samtidig lærertimer på en rekke forskjellige skoler ved siden av studiene sine. Den senere riksarkivaren, Harry Fett, opplevde Lange som lærer. Det var en meget vakker mann, mintes Fett. Han var noe høyreist og førte seg med en naturlig verdighet, med en elskverdig overlegenhet. Et levende spill mellom alvor og et godt, litt reservert smil. En ordensmann det stod respekt

1947) fra Trondheim. De giftet seg 27. desember 1894, og i ekteskapet kom det etter hvert fem barn, bl.a. den senere norske utenriksministeren, Halvard Manthey Lange (1902-1970). Studentårene hadde vært rike utviklingsår for ham, og han deltok i en rekke aktiviteter. Han var medlem av Studentersangforeningen og i noen år formann i frisinnede studenters forening og i filologenes forening. Det som imidlertid sendte sjokkbølger tilbake til familien i Stavanger, var hans nye, eksistensielle anskuelser. Mens han holdt på med «Anneneksamen» og bl.a. leste Georg Brandes’ skrifter, brøt han med det kristne og politiske synet som hersket i barndomshjemmet.

Lange-familien i Stavanger ca. 1886. Fra venstre: Ellen, Carl, Christian, Marie, Hugo og Ove på morens fang.

av; en person som det ble lagt merke til, enten det nå var i et klasserom, på lærerværelset eller på en talerstol. En annen av hans elever på gymnaset uttalte: «Hans timer var alltid interessante. Før jeg fikk ham til lærer, syntes jeg historie var et kjedelig fag. Det var mest å lære om kriger og om grenser som blev flyttet; de største menn var de som var krigshelter. Christian L. Lange lærte oss historien på en helt ny måte. Krigene skildret han som det onde de virkelig er, og lot oss

føle at det var andre idealer som var større enn å være helt. Han lærte oss å se hele folket og la mer hovedvekten på kultur og kunst og menneskelige verdier. Historien blev morsom, men samtidig lærte han oss sitt humane og fredsvennlige livssyn. En lærdom som vi alle er ham dypt takknemlig for.» Somrene 1892 og 1893 avla språklig-historisk embetseksamen med fagene fransk og engelsk første året og den andre avdelingen med historie og geografi. Mens han underviste på Ragna Nielsens skole, møtte han Bertha Manthey (1867-

Siden 1894 hadde han hatt sitt virke i skolen, men det var en begivenhet i august 1899 som ble avgjørende for hans senere livsvei. På grunn av sine språklige kunnskaper var han blitt valgt til sekretær i organisasjonskomiteen for den 9. interparlamentariske fredskonferansen hvor hans gamle rektor fra Kongsgård, statsminister Steen, holdt åpningstalen. Under konferansen la Christian L. Lange for dagen så ypperlige, administrative evner at han ble tilbudt stillingen som sekretær for Stortingets Nobelkomite, og han ble den egentlige grunnleggeren av Det norske Nobelinstitutt. Dette arbeidet var så krevende at skolearbeidet så å si måtte avsluttes, og fredsarbeidet ble fra nå av mer og mer hans store livskall og internasjonale løpebane. Den norske Nobel-

komiteen var i 1901 klar til å dele ut den aller første fredsprisen. Bjørnstjerne Bjørnson var her et naturlig, fremtredende medlem. I tillegg ble det utpekt politikere med tilknytning til partiet Venstre, og Lange var som nevnt sekretær. I 1902 foretok han en lengre studiereise til en rekke europeiske land, og han kom det internasjonale arbeidet nært inn på livet. Særlig betydning fikk det for ham at regjeringen i 1907 utnevnte ham som en av de delegerte til en fredskonferanse i Haag, og våren 1909 søkte han en nyopprettet post som lønnet generalsekretær for Det interparlamentariske forbund. Lange fikk denne stillingen. Fra nå av utfoldet han en intens virksomhet utenlands i rådets tjeneste. Med sin saklighet, sitt metodiske arbeid og sin entusiasme gjorde han et meget betydningsfullt arbeid blant medarbeidere i alle land. Samtidig skulle han skaffe medlemmer og penger til videre drift. Lange ble så sterkt engasjert i dette arbeidet at han takket nei til et tilbud om å bli norsk utenriksminister! Da Tyskland gikk til angrep på Belgia i august 1914, flyttet Lange tilbake til Norge. Han maktet å holde organisasjonen i funksjon med støtte fra den norske regjeringen og Carnegiestiftelsen i USA. Privat startet han på sitt gedigne verk om internasjonalismens historie og ble i 1919 dr.philos på dens historie til freden i Westfalen i 1648; et panorama over fredstankens skjebne opp gjennom tidene. I 1919 ble Folkeforbundet

opprettet med hovedkvarter i Geneve. Det var da naturlig at Lange flyttet sekretariatet til Det interparlamentariske forbund til denne byen. Han var nå flere ganger blitt foreslått til Nobels fredspris, bl.a. med den begrunnelsen at han hadde hindret organisasjonen i å gå i oppløsning under verdenskrigen. Så fikk Christian Lous Lange fredsprisen i 1921 for sitt fremragende virke for fredssaken. Prisen ble delt med den svenske statsministeren, Hjalmar Branting. I sitt Nobelforedrag ga Lange til kjenne de visjonene som burde kjennetegne et internasjonalt samarbeid. Han fryktet framveksten til facismen og angrep rasistisk og sjåvinistisk nasjonalisme, tanker som også er hyperaktuelle i dag, 90 år senere. Lange fortsatte som sekretær i organisasjonen helt til 1933, samtidig som han var en av Norges delegerte til Folkeforbundet. Da han flyttet hjem til Norge i 1934, ble han medlem av Nobelkomiteen hvor han i en årrekke både hadde vært sekretær og konsulent. (Jeg er så heldig at jeg har et lydbåndopptak fra 1934 hvor han hilser prisvinneren fra 1933, Norman Angell. Det er en fornøyelse å lytte til Langes sobre og velklingende Stavanger-mål i dette opptaket!) Han var regelmessig ved Folkeforbundet som en verdifull representant for de små nasjonene i verden. I september 1938 var han i Geneve for siste gang, noe avmagret og preget av sykdom, men med en tanke som alltid var like klar. Han vendte hjem til Norge, men noen

måneder senere, 11. desember 1938, døde han av kreftsykdommen sin, 69 år gammel. Da han ble bisatt fra Det nye krematorium, holdt bestevennen fra fødebyen, Einar Borch, denne talen: Jeg besøkte Chr. L. Lange kort tid før han døde. En forunderlig fred og ro preget ham. Ro og fred har alltid preget ham, selv om han stod midt i livets kamp. Han kom som ung student til Kristiania med åpent sinn for alle tidens nye tanker. Og den vennekretsen som han samlet om sig der, blev hans venner for livet. Han led mange skuffelser, mange drømmer gikk kanskje overende, men han hadde tro. Han trodde at alle gode tanker kan slett ikke dø, for enda bedre tanker kan spire av deres frø. Christian Lange! Vi takker dig for de mange lyse og vakre minner, de mange gode tanker som spirer op efter dig. Vi står i sorg og vemod ved din båre, men også full av takk for hva du har utrettet blant oss. Ingen som har møtt dig vil glemme din vakre, noble skikkelse. Vi har tapt en enestående venn, Norge har tapt en av sine beste sønner! Farvel Christian Lange, velsignet være ditt minne! For mange år siden fikk faren, Halvard Lange, en gate oppkalt etter seg på Våland: «Kaptein Langes gate» Nå endelig, ni år etter mitt forslag om å hedre Norges «glemte» fredsprisvinner i fødebyen, har gatenavnutvalget bestemt at området mellom Rosenkildetorget og Torget/ Tusenårsstedet skal få navnet Christian Lous Langes plass.

Hvis jeg var slik jeg er nå, ville jeg… ?? En betrakning av Halvor Ingebrethsen En profilert fabrikkeier som hadde mange folk i arbeid, ble etter hvert kjent for sitt ustadige humør. Enkelte hevdet endog at han hadde et jevnt sådant: Han var alltid i dårlig humør!! Det skulle lite til for at hans medarbeidere stiftet bekjentskap med dette. Noen ganger bar han synlige trekk på en psykopatisk tilstand. Dette var kjent for både hans medarbeidere og venner, hvis han i det hele tatt hadde noen av sistnevnte kategori? Medarbeiderne snakket sammen om dette og spurte hverandre om de selv kunne gjøre noe med det? De hadde jo et tilitsmannsapparat på fabrikken! Kunne det brukes til å gjøre sjefen oppmerksom på hvordan hans holdning til dem også påvirket deres arbeidsinnsats, ved siden av den rent personlige? På en eller annen måte fikk fabrikkeieren rede på hvordan hans oppførsel påvirket de ansatte. Kanskje var det frykten for ham som gjorde at personellet fra tid til annen gjorde feil og ikke skjøttet sine oppgaver på en slik måte han selv hadde forventet?? Etter hvert måtte han innrømme overfor seg selv at han nok var for krevende og hard overfor dem han selv i sin tid hadde ansatt. Kanskje denne frykten for ikke å strekke til i alle situasjoner, var årsaken til nervøsitet og usikkerhet hvordan de enkelte arbeidsoppgaver skulle løses? En dag han hadde hatt en av sine kraftige «utblåsninger», gjorde han seg noen tanker om effekten av dette virkelig førte til at arbeiderne gjorde sine arbeidsoppgaver bedre? Da spurte han seg selv: Ville jeg hatt meg selv til sjef, hvis jeg selv gjorde det jeg nettopp gjorde og sa? Han gikk inn i sitt «lønnkammer» og tenkte over saken, og kom fram til at hans strenge lederform ikke førte forbedringer med seg. Så bestemte han seg for å stille seg selv et spørsmål når slike situasjoner igjen oppsto. Og det spørsmålet var følgende: «Ville jeg hatt meg selv til sjef hvis jeg oppførte meg slik jeg nettopp gjorde?» Svaret på dette personlige spørsmålet ble alvorlig for ham. Deretter bestemte han seg for å stille seg selv dette hver gang det brygget opp til anklager mot sitt personale. Han gikk inn for å praktisere denne «metoden» og etter hvert begynte han å merke forskjell. Han anstrengte seg å vise en høflig tone og heller stille spørsmål om hvorfor noe gikk galt. Han prøvde å rettlede dem som hadde forårsaket noe, om kanskje neste gang å gjøre dette eller hint, på en annen måte. Det ble etter hvert en annen tone i fabrikken. Også mellom dem som hadde fått skyllebøtter fra sjefen om feil og mangler. Atmosfæren ble trygg og åpen både for feil, for spørsmål og for svar. Sjefens metode smittet over på de ansatte, som nok sikkert hver for seg av og til hadde anlegg for å «blåse ut» istedetfor å spørre og samtale. Hva så med oss selv, som nå har lest gjennom denne beretningen fra hverdagslivet? Kanskje også vi skulle analysere vår livsførsel, hjemme, i arbeidssammenheng, blant venner… Hva om vi i konfliktsituasjoner kunne spørre oss selv; ville jeg hatt meg selv til ektefelle når jeg oppfører meg slik? Ville jeg hatt meg selv til far/mor nå? Ville jeg hatt meg selv til venn når jeg er slik? Ville jeg hatt meg selv til kollega når jeg snakker slik? Ville jeg hatt meg selv til…? Hvis du forsøker metoden, så Lykke til!!

Huskonsert på Eldres Hus

«Av hjertens lyst» med Bjørn Kallevig og Halvard Josefsen

Den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune presenterte konserten «Av hjertens lyst» med Bjørn Kallevig, sang og gitar og Halvard Josefsen, kontrabass.

Publikum fikk oppleve en stemningsfull konsert både i alvor og skjemt med tekster av bl.a. Bjørnsson, Vinje, H.M.Vesaas, Jakob Sande og Inger Hagerup.

Konserten fant sted på Eldres Hus 5.mai. «Av hjertens lyst» er et konsertprogram med kjærlighetsdikt av kjente norske lyrikere og komponister. Mange norske dikt er blitt tonesatt opp gjennom årene, og er blitt en del av vår felles sangskatt. Artistene har tatt for seg en del av disse diktene og melodiene og sang og spilte av hjertens lyst.

Bjørn Kallevig og Halvard Josefsen fikk stor applaus og personlige takketaler fra publikum, om fine viser som rørte dem og den fine opplevelsen de hadde hatt på konserten. Velkommen til konsert på Eldres Hus 3. november kl. 14.00, med Leif Blix og Lars Nygaard som presenterer forestillingen «Erik Bye – mannen med det store hjertet».

LØNNINGSMAUET Av: Gunnar A. Skadberg

rin Gjesdal (Krøyer) arrangert 24. august 1851. Lønning hadde hatt sin bolig i Kirkegata 1 i mange år før han endelig fikk skjøte på eiendommen 12. mai 1851.

W. C. Lønning

Lønningsmauet er et av de mange smauene som vår by er forsynt med og som mange hyppig passerer uten å vite hva smauet heter. Lønningsmauet et gatestumpen som går mellom Kirkegata 3 og Laugmannsgata. Denne unnselige gatestubben er oppkalt etter kjøpmann, forlegger og bokhandler Wilhelm Coucheron Lønning (med borgerskap i Stavanger fra 1841). Lønning ble født i Stavanger 16. juni 1822. Som voksen bodde han i Kirkegata 1, der familien Lønning bl.a. leide ut rom til overlærer Martens på Kongsgård og hans familie. Hushjelp hos familien Martens var, i perioder, kunstneren Peder Severin Krøyers mor, Elen Cecilie Gjesdal. I Coucheron/ Lønnings hus, Kirkegata 1, ble dåpsselskapet for Peder Seve-

Wilhelm Coucheron Lønning var sønn av handelsmann Peder Knudsen Lønning (1792-1867) og Anna Catharina Coucheron (1799-1852, som eide nabohuset Kirkegata 3, i 1911 erstattet av Centralgården.) Navnet til bokhandleren hadde lange tradisjoner i hans morsfamilie. Den første som bar dette navnet i Norge, var en luxemburger, som blant annet ledet byggingen av Fredriksten festning ved Halden mellom 1661 og 1680, og som mellom 1663 og 1681 konstruerte gamlebyen i Fredrikstad. Han planla også festningen Munkholmen ved Trondheim. Sønnen Anton Coucheron fikk reist Kongsvinger festning i samme periode, og sammen med Johan Caspar von Cicignon (også fra Luxembourg) anla han Trondheim by slik vi kjenner den i dag. Den første Wilhelm Coucheron i Norge ble siden generalkvartermester på Bergenhus Festning. Han døde i Bergen i 1689. Wilhelm C. Lønning vokste opp i Kirkegata 3, og der startet han også sin næringsvirksomhet sammen med faren som levde fra 1792 til 1867. Wilhelm hadde i alle fall dissse søsknene: Knudine, født 9.8-1824, Christine (født 4.5-1830) og Anthon Jacob (født 14.1-1838). Bokhandler Wilhelm Coucheron Lønning i Stavanger drev også forlagsvirksomhet og ga ut en rekke postiller, andaktsbøker og salmebøker

samt bibelske-, geografi- og naturhistoriebøker. Men også Billed ABC, Grace Kennedys samlede verker og koralbøker ble innbundet og gitt ut fra Kirkegata 1. I 1868 ga han for øvrig ut Carl Lous´ «En Stavangersk Cicerone» fra denne adressen. Som hjelper i sin bokhandel ansatte Lønning cand. theol. Ole Blix som hadde måttet oppgi sin prestegjerning grunnet nedsatt hørsel. Da også Lønning var tunghørt, moret det kundene å høre når de to hørselhemmede mennene kommuniserte med hverandre, noe som førte til mang en pussig «goddag mann økseskaft»samtale. Ole Blix var født i Stavanger i 1817 som sønn av skomaker Peder Olsen Blix og Ane Marie Rasmusdatter. Teolog Blix (1817-1888) fikk gitt ut flere av sine manus på Lønnings forlag, bl.a. «Skildringer af den fransk-tyske krig», «Sundhedslære for folket» og flere bøker som Blix hadde oversatt. Blix fikk for øvrig trykket flere av sine artikler i avholdsbladet «Mennskevennen» som kom ut i Stavanger i årene 1861-1878. Blix var gift med Franziska, født på Kongsberg i 1826. Ekteparet Blix´ yngste sønn, Peder, var klassekamerat med Sigbjørn Obstfelder, og det er vel sannsynlig at den vordende forfatteren har vært innom bokhandelen i Kirkegata1 sammen med vennen. Kirkegata 3, tilhørte altså også kjøpmannsfamilien Lønning. Omkring 1850 var det bokhandlerens mormor, «Wenche, salig Coucheron», som eide huset. Hun var født Wenche Christiansdatter Dahl (1776-1863) og hadde vært gift med kaptein Wilhelm Munthe de Coucheron (1775-1805). Det var deres datter, Anna Catharina som i 1819 ble gift med «kjøb- og handelsmann» Peder Knudsen Lønning. På 1820-tallet var res. kap. Alexander Lange leieboer i dette huset, og her bodde altså, i en periode, forfatter Kiellands mor, Christiane «Janna» Lange. Urmaker Lauritz Sahlquist leide også husvære i Kirkegate 3 (br. nr. 406) på 1830-tallet, og urmakeren var gift med Ane Marie Meer (f.

1772) – en eldre søster av Anna Wilhelmina Meer – gift med Boye Petersen. (Ekteparet Sahlqvist er oldeforeldre og stamfedre til polarhelten Roald Amundsen. Amundsens morfar) I 1875 bodde fortsatt Wenche Coucheron Lønning i Kirkegate 3 der hun drev en butikk ved hjelp av «butikkjomfru» Bertine Christine Osmundsen (født i Stavanger i 1858). Kjøkkenpike var Bolette Marie Olsen (født i Mandal i 1825). I huset losjerte bokhandel-lærlingene Olavus Theodor Ommundsen (født i Lund i 1857) og Svend Svendsen (født i Hå i 1855). Elise Christine Elmberg født i Stavanger i 1850 (datter av skomakermester i Stavanger Johan August Elmberg som var kommet til Stavanger via Sverige og Mandal, og kone Christophine Martine fra Stavanger), drev en privat syskole i Kirkegata 3 mens søsteren Christofine Martine (f. 1852) var lærerinne ved Almueskolen. Søstrene hadde vokst opp i Sølvbjerggate 5. I 1840 kan vi lese i referat fra bystyret at bokhandler Coucheron Lønning leverte bøker til Stavanger Lærde og borgerskolen på Kongsgård. Han leverte også papir, protokoller og dagbøker til formannskap, likningskomite og den frivillige brannvakten, og i 1847 mottok han penger fra bystyrets kasse for å ha utstyrt Rådhuset (Mariakirken) med lys. I 1855 hadde han utstyrt det samme huset med ny «Psalmebog». I 1852 gikk Lønnings forretninger så godt at han kunne bygge på sitt hus i Kirkegate 1. Han ba også bystyret sørge for at gaten ned mot madam Jespersens hotel på hjørnet ved Prostebakken ble satt i stand, men da måtte han gå med på å trekke tilbake sitt eget gjerde fra Kirkegata. I 1860 ble det lagt ut liste i hans bokhandel der byens innbyggere kunne tegne seg for bidrag til de brannlidte etter Storabra´en i mars dette året. Lønnings mormor, enkefru Wenche Coucheron, tegnet seg bl.a. for 2 spesidaler på denne listen. I 1865 bodde Wilhelm Coucheron i sitt hus i Kirkegata 1 der han fortsatt leide ut husvære til telegraf Wilhelm Jacobsen og hans tjenestepike. I huset bodde også enke Laurentse Torstensen Prydz på 47 år. Hun var født i Skedsmo og

var det nesten et barbari mot barn. I kirken var vi fra 9– 2. Vi måtter stå nesten den hele tid. Overhøringen var samme dag og far tok den ting grundig, det var jo meningen at menigheten skulle få inntrykk av ungdommens kristendomskunnskaper. Vi var ca. 150 konfirmanter. Under hele overhøringen måtte vi stå, og under avleggelseshøytideligheten sto vi rundt alteret til vår tur kom.» Kirkegaten i 1890-årene.

arbeidet for Cocheron Lønning som bokbinder. Hennes datter Hulda på 20 år var ansatt som bokbindersvenn hos Lønning. I huset bodde også Huldas søsken Hartvig (17 år), Fredrik (15), og Hanna (10). Rasmus Børresen på 18 år fra Stavanger og 22 år gamle Ståle Nilsen fra Lunde sogn var begge bokbinderdrenger som bodde til leie hos sin arbeidsgiver. Om Lønnings hus kan vi lese følgende i Minneboken om Stavanger: «Lønnings etter forholdene den gang store hus var sentrum for en livlig selskapelighet. Det var da også et festlig hus å komme inn i: Hele annen etasje – en suite på 6-7 værelser – var beboelsesleilighet, mens tredje etasje var opptatt av gamle rariteter, møbler, oldsaker: Store skap og kister, ustkårne og rosemalte, gamle brynjer, sverd, økser var oppstillet og ordnet som på et museum. Drikkehorn, ølboller og sølvkrus med mange rare ting prydet bordet, og underlige lamper og lykter hang i taket. – Vittige hoder, forteller fru Jørgine Johannessen i sine erindringer, hadde gitt Lønnings hus navnet ’Kennedys Hotel’. Med denne hentydning forholdt det seg slik, at Lønning hadde tjent en formue på utgivelsen på norsk av den engelske forfatterinne, Miss Grace Kennedys samlede Verker. Subskribentene deltok i et stort lotteri, og som et vitnesbyrd om den store tilslutning i alle kretser, kan det nevnes at bl.a. Universitetets professor i kunsthistorie Lorentz W. Dietrichson var en av vinnerne.» Elise Welhaven (1850-1936), datter av res. kap. i St. Petri Johan Ernst Welhaven, bodde i Stavanger fra 1861 til 1870. Hun fortalte i sine erindringer at hun ble konfirmert av faren den 17. oktober 1867. «Som den handling ble utført

Og videre: «Presanger bruktes ikke så meget den gang. I alle fall fikk jeg ingen. Lønning – bokhandler – ga meg salmebok og en del bra engelsk oversatte fortellinger, dertil et rødt silketørkle. Han var husvenn hos oss og en av mine tilbedere. Det var ikke meget å føle seg smigret over. Han var over 30 år eldre enn jeg og temmelig døv og bar på mange kurver, som han hadde fått av byens yngste og mest feterte damer. Han var snill og elskverdig, en utmerket vert, som innbød de besynderligste mennesker til sitt flotte ungkarshjem. Vi eldste barn var alltid buden sammen med våre foreldre. Hos Lønnng har jeg hatt mange morsomme timer, han fant på de utroligste ting for å fornøye sine gjester. Hans søster frøken Wenche fungerte som vertinne. En hyggelig frue ville ha vært på sin plass i hans hjem. Men han forelsket seg i de helt unge uten å tenke på sin egen fremskredne alder.» Men den 27. september 1872 ble den 50 år gamle bokhandler Wilhelm Coucheron Lønning gift med Margrethe Marie Drivdahl, født i Flekkefjord i 1832 som datter av skipsfører Christoffer Drivdahl. I 1875 fikk ekteparet Lønning en sønn som fikk farens navn. Ekteparet hadde også pleiedatteren Emma Hermana Christiane Aamodt, født i Stavanger i 1865. Hun var datter av sakfører Hans Nobel Coucheron Aamodt og Josephine Gerhardine Hansen. Trolig var hennes foreldre døde da hun ble plassert i huset til sine slektningerr i Kirkegata1. Hennes foreldre bodde i Verksgata 27 i 1865. Emma hadde da to brødre. Paul Julius Helnes August Aamodt var hennes tvillingbror. Hushjelp hos familien Coucheron Lønning på denne tiden var Hanna Serine Eriksdatter (født i Høyland i 1850 som

datter av Erik Hansen, inderst, og Talette Johannesdatter på Trones i Sandnes. Hanna Serine ble siden gift med Oluf Julius Berentsen.) I Kirkegata 1 bodde også Christine Marie Amalie Øberg som var født i Drammen i 1857, Ingeborg Adolfine Øberg, født i Stavanger 1860, Sofie Johnsen Øberg, født i Stavanger 1848 og Josefine Olsen Øberg, født i Stavanger i 1855. «Faderen har Restauration i Huset, men boer andensteds med sin øvrige Familie», står det i folketellingen for 1875. Og dette «andensteds» er i Søvbjerggate 11, der det i 1875 bodde hele 34 mennesker. Blant disse var: Restauratør Adam Øberg, født i Christiania 1824, Ingeborg Marie Haagensen, født i Drammen 1824, Carl Ludvig, sjømann, født i Drammen 1854, Harald, født i Stavanger 1863, Albert, født i Stavanger 1865, Agnes, født i Stavanger 1867. Sjømann og sønn Hans Øberg, født i Drammen 1849 og sjømann og sønn Frithjof, født i Drammen 1851 hadde også adresse til Sølvbjerggate

11 selv om de var i utenriksfart da folketellingen ble tatt opp. De fire «jentene som bodde i Kirkegate 1 hjalp trolig foreldrene med driften av restauranten som familien Øberg drev i dette huset. I 1868 var fru Øberg blitt enke og flyttet til Kongsgate 10 med tre av sine ugifte døtre. Etter bokhandler Lønnings død i 1881, overtok urmaker Bendix Hansen Kirkegata 1 i oktober 1891 for 18 000 kroner. I 1916 overtok T.E Taarland huset etter familien Hansen. Bokhandler P. Stenberg overtok Kirkegata 3, et hus som altså ble revet i 1911 for å gi plass til den såkalte Centralgården, der Stavanger Telefonforretning hadde sin første sentral. Kirkegata 1 måtte vike plass for nybygget til Hetlandsbanken på Domkirkeplassen på slutten av 1950-tallet. Lønningsmauet gikk mellom de to Lønninghusene – og det smauet eksisterer altså fremdeles!

WILHELM COUCHERON LØNNINGS NÆRMESTE FORFEDRE. WILHELM COUCHERON LØNNING (1822-1881) Peder Knudsen Lønning (1792-1867) kjøpmann i Stavanger (bror til ugift kjøpmann Knud Knudsen Lønning, 1803-1848). Knud Pedersen Lønning Gunhild Halvorsdatter Goa (født i Bjerkreim 1767) (1774-1805) småhandler i Stavanger. Død 1835 i Stavanger.

Wilhelm Munthe de Coucheron, kaptein (1775-1805)

Anna Cathrine Coucheron (1799-1852)

Wenche Cecilia Christiansdatter Dahl (1776-1863)

(Peder ble 2. gang gift i 1808 med Inger Must Coucheron, født i Lyster i 1775, datter av kaptein Anton Jacob de Coucheron i Hjelmeland og hustru Anna Catharina Jensdtr. Munthe, faster til svigerdatteren.) Peder Tjølsen Ivesdal

Christine Halvor Endresen Anna Rasmusd. Knudsdatter Tøtland Goa Hovland

Anton Jacob Wilhelm de Coucheron, kaptein på Hjelmeland.

Anna Catharina Jensdtr. Munthe

Filminnspilling på Eldres Hus Tore Renbergs roman Kompani Orheim ble filmatisert i Stavanger denne våren. 26. mai ble en scene til filmen spilt inn på Eldres Hus. Filmteamet fra Motlys A/S syntes kafeen på Eldres Hus var det perfekte stedet til å filme en scene som skulle foregå på et konditori. Jarle Klepp diskuterer sin fremtid med moren. Historien foregår på 80-tallet og gardiner,duker og blomster ble byttet ut. 3 av våre faste gjester var noen av statistene. Filmteamet fra Motlys A/S var veldig fornøyd med at de hadde fått filme på Eldres Hus.

Jarle Klepp (Vebjørn Enger) og moren (Cecilie Mosli).

Motlys filmteam jobber med å få kafeen til å se ut som et konditori på 80-tallet.

3 av våre faste gjester var statister.

Kåre Mossige, … en kreativ 80-åring Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Han er født i Løvens tegn. Det vil si at de som er født i dette tegn, er PR-kåte, fortelles det. Det kan ikke stemme med Kåre Mossige. For han har skjult sine mange talenter slik at de først ble oppdaget ved en tilfeldighet. Mortepumpen var ikke sene med å få en avtale med ham, som bragte fram utallige egenskaper hos bankfunksjonæren, som i sin fritid har vært nærmest helengasjert i fotballklubben Vidar, som langvarig redaktør av «Vidar-gutten» som nå er blitt til en hel bokserie. Som en profesjonell frimerkesamler med spesiell interesse for utviklingen av nordiske lands frimerkekultur. Som strektegner i svart/hvitt, vesentlig tegninger av byen vår sett fra ulike tidsperioder hvor vi gjenkjenner Stavanger som en «gammel» by med dens bebyggelse. Og hvordan den etter

hvert ble forvandlet til den moderne byen vi har i dag. Men som likevel rettferdiggjør betegnelsen «verdens best bevarte trehusby». Vi skal i denne samtalen forsøke å streife innom i alle fall noen av hans interessefelt. Hvor vi stiller spørsmålet om hvorfor han ble bankmann på heltid, og ikke «kunstner»? Men kanskje svaret nettopp ligger der: En kunstner som nettopp også får et rikt liv i samfunnets viktige tjeneste!

Albumer med sirlige oversikter over merker fra Norge, Sverige og Danmark.

Her studeres noe av den svenske serien.

Men la oss begynne med begynnelsen idet vi undrer oss litt over at han med alle sine interessefelter, valgte bankvesenet som sitt arbeidsfelt? Han betegner det som tilfeldighet idet han i 1948 var ferdig med realskolen og fikk en feriejobb i den gang Stavanger og Rogalands bank as. 250 kroner måneden var han fornøyd med og

Mossige med Vidarboken, som han har alle grunner til å være stolt av. «Ikke noe venstrehåndsarbeid», altså.

det hele endte opp med et «ferievikariat». Som varte i 43 år. Han ble bud og arkivar i bankens postavdeling og som 18 åring overtok han som «postsjef». Senere kontaktet han revisjonssjefen i banken og fikk lov til å kjøpe frimerker for post til egne filialer, i stedet for frankeringsmaskin. Han avtalte da med kontorene at disse skulle ta vare på merkene og returnere dem til ham. Derved fikk han en bra samling merker. Men postsjefjobben tok imidlertid slutt da han senere kom over i innskuddsavdelingen. – Og nå må du tenke deg tilbake til 50-årene, ber intervjuobjektet. – Den gang ble det benyttet penn og blekk og bokholderne sto ved høye skrankepulter og førte sirlige tall inn i høytidelige innbundne protokoller. I de følgende år fikk jeg mange interessante utfordringer i samarbeid med den etablerte «Systemgruppen» ved overgang til dataalderen. Det var en uforglemmelig tid. Videre forteller han om den interessante tiden han fikk være med på og startet eget trykkeri i banken som i seg selv etter hvert ble til et profesjonelt foretak.

Så vet vi altså mer om hvorfor han, med sine mange utfordrende anlegg, forble bankmann i de tidligere nevnte 43 år. Vidar ble hans hjertebarn Men det var ikke bare banken som sto hans hjerte nær. Han begynte i Vidar som gutte-og junior spiller i 1947 hos Vidars ungdomsavdelings «far», Odd Søndenå. Et samarbeids- og vennskapsforhold som dyrkes fremdeles. Han minnes juniortiden med tur til Danmark i 1951, Noen få A-kamper, som trener og lagleder i ungdomsavdelingen hvor småguttelaget i 1955 tok Vidars første kretsmesterskap etter krigen. – I dag treffer jeg mange av disse «småguttene» igjen som pensjonister hver onsdag i Vidar Seniorklubb i klubbhuset på Lassa, forteller han. Hvis vi ikke hadde hatt «begrenset spalteplass», kunne nok Kåre Mossige fylt resten av dette nummeret med historier og inntrykk fra Vidar. Ikke minst brenner han fortsatt for bladet «Vidargutten», som i 1981 ble kåret til landets beste klubbavis. Men vi må videre. Vi må også se på hans

Skagenkaien, tegnet i 1992.

Torget, den gang var det fylt av norske salgsvarer og mye folk. Tegnet i 1994.

Domkirken fra en ÂŤnyÂť side, fra kirkens nordre langvegg, mot Domkirkeplassen. Tegnet i 1993.

«kunstneriske» egenskaper og hva vi kan oppleve hjemme hos ham hvor sirlige rader fra det nevnte blad står, sammen med albumer og frimerker fra Norge og Danmark som samleområder. Og hans evner i tegning, sort/hvitt, bl.a. av fotografier fra Stavanger langt tilbake i tid. – Jeg har helt fra barndommen lekt med tegning og maling. Mine første malerier var noen landskaper min onkel kjøpte på min konfirmasjonsdag. – E det guttungen så har malt disse, spurte han, tørket en tåre og ga meg 50 kroner. Dette var i 1945. Han gikk til undervisning i noen måneder på Leiv Søilands tegne- og malerskole i 50 årene. Dessuten har han hatt Haakon Stenstadvoll som instruktør. Men han betrakter seg også som selvlært. Grepet av frimerkekulturen – Det var Norge og Danmark som var samleområder til å begynne med, forteller han. – Så kom en periode med USA og England under dronning Elisabeth II. Senere også Frankrike. Men det mest kreative var da jeg fikk en byttevenn i Sverige i 1993 med selvlagde album som jeg delte inn i emner som bruksmerker, kongelige, svenske personligheter, svensk kultur, natur, Nobel-merker, jubileumsmerker, sport osv. Dette er i dag et «verk» på 6 bind med til sammen 530 albumsider, smiler han fornøyd til Mortepumpens utsendte. Denne «hobbyen» bragte ham også inn i Byhistorisk forening hvor han bl.a. i avisen «Stavangeren» den gang skrev om «Da posten kom til Stavanger». I denne sammenheng forteller han at det er utgitt 35-40 frimerker som har en eller annen tilknytning til byen vår.

Rammet av slag I 2004 ble Mossige rammet av slag som gjorde ham lammet i venstre side. Han kom seg på bena igjen, men har vansker med førligheten i venstre fot og hånd. – Derfor måtte jeg si nei da Vidar ville jeg skulle redigere boken til hundreårsjubileet i 2006. Imidlertid ble jeg overtalt til å gjøre det. Og det ble en flott bok til et stort jubileum. Også her registrerer vi hans lune humor når han fikk skryt av boka. Da svarte han med et smil og sa: – Ja, det e i allefall ikkje någe venstrehåndsarbeid. Kona er til stor hjelp og oppmuntring Kona, Anna-Jorunn, som vi presenterte i forrige nummer, hvor hun var gjest i Buckingham Palace (side 22-24), synes det er flott at mannen hennes fortsatt står på med sine mange gjøremål og ikke minst at han så aktivt oppsøker og møter sine fotballvenner i Vidar. Med sin frimerkesamling og albumproduksjon søker han hen til møter hvor han treffer venner fra fotballtiden i Vidar Senior Club hver onsdag kl.10 i klubbhuset på Lassa. Hun understreker også at han var med og stiftet Bankens bedriftskunstforening i 1952 hvor han senere var formann i mange år. Han var bankens store husdikter til årets fester og stiftet også i sin tid bankens pensjonistforening hvor han var den første formann og som dikter til fornøyelige festsanger som også Vidar fikk gleden av i mange år. Samt festsanger i familiesammenheng. De drar altså veldig godt sammen, tegneren, samleren, forfatteren, historikeren og… «prinsessen fra Buckingham».

Ord som glimter Hvis ikke enhver følte en helt overdreven interesse for seg selv, ville livet være så uinteressant at ingen kunne holde det ut.

Mennesket tilbringer sitt liv med å resonnere over fortiden, beklage seg over nutiden og skjelve for fremtiden.

Livet – en menneskealder for de elendige, et øyeblikk for de lykkelige.

Skill deg ikke av med dine illusjoner. Hvis de er vekk, kan du ennu eksistere, men du har holdt opp å leve.

Schopenhauer

Bàcon

Rivarol

Mark Twain

Inntrykk fra Kina – Midtens rike 3 Hvordan gikk det med religionene etter Mao? Tekst og foto: Mette Bagge

Himmelens tempel – Kinas stolthet En av de store turistattraksjonene i Kina er Himmelens Tempel i Beijing, et stort park område med en rekke vakre bygninger. Templet er bygd på 1400-tallet og var stedet for de religiøse seremoniene keiseren utførte, som himmelens sønn og bindeledd mellom himmel og jord. To ganger i året utførte han ofringer og ba bønner som skulle sikre land og folk god avling og gode kår. Templet er en av Kinas stor skatter. En av bygningene er nærmest brukt som symbol på Beijing by. Men det er forskjell på nasjonalsymbol og levende tro. Hvordan er det med religion i Kina i dag? Kommunismen Da Kina ble «befridd» i 1949, det vil si da kommunistpartiet kom til makten, ble det stor forandring for alle religiøse samfunn. I begynnelsen var mange kristne begeistret for revolusjonen. Keiserens styre og de mange rike jordeiernes makt var langt fra noen idyll. Langvarig borgerkrig hadde herjet landet, og japanernes herjinger var grusomme. Fattigdom, slit, sult

Fra Himmelens tempel i Beijing.

og undertrykkelse var velkjent. Frihet, likhet og brorskap som Maos republikk proklamerte, var ikke det nettopp kristne idealer? Og revolusjonens tropper ble kjent som disiplinerte, nesten puritanske og hjelpsomme mot de fattige. Men det tok ikke lang tid før virkeligheten viste seg svært annerledes. Den nye grunnlo-

ven fra 1954 lovet riktignok religionsfrihet. Det betød at det skulle være lov å tro, men bare å utbre ateisme. Religion var «opium for folket», og kristendom, som kom utenfra, var ukinesisk og fremmed. Nå var det revolusjonære ideer som skulle få landet på fote. Samfunnet ble så å si tvangssekularisert, templer, moskeer og kirker ble omgjort til skoler, fabrikker,

lagerbygninger o.a. Idealismen avtok hos mange, maktarroganse ble utbredt blant de nye lederne. Angiveri florerte. De religiøse samfunnene fikk likevel eksistere hvis de gikk med på å la seg registrere og kontrollere av staten. Men under kulturrevolusjonen økte trykket. Maos mål var å utrydde all religion. Men så kom den nye tiden. Etter Maos død i 1976, begynte en forsiktig åpning i det «lokket» av tvang som hadde gjort religiøsitet helt usynlig. Møte med religion i dagens Kina Jeg var litt spent på hva jeg ville finne da jeg kom som engelsk lærer midt på 2000-tallet. Jeg visste at jeg ikke måtte drive noen form for forkynnelse eller organisering av kristen aktivitet. Men jeg visste også at jeg skulle arbeide for en kristen, kinesisk organisasjonen, Amity Foundation, og at de ønsket kristne lærere. Bildet av religiøse forhold i Kina er nokså broket og ikke helt lett å få oversikt over. La meg fortelle litt av hva jeg møtte på dette feltet. Religiøsitet og kommunisme En av mine unge kolleger sa begeistret da vi traff hverandre: «Jeg tror det er skjebnen som har ført oss sammen!». Hun hadde hatt en norsk engelsklærer et par år før da hun var student, og de kom godt overens. Nå var hun glad for at hun fikk være kollega med en utlending, og at jeg

også var norsk. Hun er medlem av kommunistpartiet. Det kinesiske kommunistpartiet er ikke noe en melder seg inn i. En må søke, og søknaden blir tatt opp til nøye vurdering. Det trengs anbefaling fra pålitelige personer. Medlemskapet er attraktivt, for det kan hjelpe på en jobbsøknad. Til tross for kommunistpartiets ateistiske grunnholdning kunne min kollega ofte si når noe var problematisk «Jeg ber om at det må gå godt». Jeg ble nokså overrasket, og spurte forsiktig en gang hvem hun ba til. «Jeg vet, ikke riktig», sa hun, «Gud eller noe sånt. Kanskje det finnes en Gud». En undersøkelse om religion i forskjellige land, som jeg leste da jeg kom hjem i 2006, fra det amerikanske utenriksdepartementet kunne fortelle at ca 15 % av medlemmene i det kinesiske kommunistpartiet deltar i religiøse aktiviteter! På tur til Buddhistklostre En helg ikke lenge etter jeg var kommet til den lille byen Xinyu, gikk jeg med noen studenter på tur opp i fjellet bak høyskolen. Det er flere ruter opp gjennom skogen, men denne gangen gikk vi oppover trapper det meste av veien. Det var sant å si nokså slitsomt for en nordmann. Men da vi endelig kom opp etter halvannen til to timers tur, kom vi til min overraskelse fram til et lite tempel med en svær, forgylt Buddhafigur. Vi så ikke noen andre der opp med det samme, men litt etter kom det en ung gutt som bar opp matvarer til mun-

Buddhafigur i tempelet på fjellet bak Xinyu College.

ken eller munkene som bodde der. Ellers visste studentene lite om det som foregikk ved templet, akkurat som det virket som de generelt visste lite om innholdet i deres egne tradisjoner som har med religion å gjøre. Jeg oppdaget siden at det ligger templer på mange fjelltopper. Buddhistklostre blir svært ofte plassert på eller ved et fjell. Det viste seg at Xinyu også har et ganske stort kloster ved foten av fjellet. Det var under rehabilitering og utbygging. Klosteret ligger fint ved et vann, og dit dro mange familier på søndagstur. Det er ganske vanlig i Kina. I en annen by hvor vi var på en liten ferie, var familier på tur hele dagen på klosterområdet og kunne kjøpe billig og god vegetarlunsj i klosteret. En dag dro hele engelsklærerstaber på tur opp i fjellet, og da gikk vi veien gjennom det store klosteret. Vi så ikke noe til munkene, men vi gikk gjennom midtbygningen, et Buddha-

tilbake til det første århundre, har blitt videreutviklet i Kina og etter Kristus, har fått en videre utforming og derfra kommet til Japan hvor den er svært utbredt.

Buddhistemplet i Xinyu bygges ut.

tempel. Alle var stille i templet. Vi gikk omkring og så oss om. I tillegg til buddha-statuen var der andre figurer som det er vanlig å se i disse templene. Noen av kollegene knelte på en kneleskammel foran Buddhastatuen. En ung kvinnelig lærer hadde med seg sin lille datter, en livlig liten dame som alltid var med når noe foregikk. Moren lærte henne nå å knele med håndflatene mot hverandre

og bøye seg for Buddha, og datteren gjorde dette med stort alvor. Jeg ble overrasket da jeg siden leste at Kina har ca 100 millioner buddhister. Buddhismen har i større grad vært regnet som ekte kinesisk, ikke fremmedelement som Islam og Kristendom, enda den jo kommer fra India. Men buddhismen har en lang historie i landet, antakelig

Munken Xuan Zang som dro til India etter Buddhismes hellige skrifter (skulptur i Xi’an).

En av de mest kjente romanene fra gammel tid i Kina er fortellingen om en munk som reiste til India for å hente hjem de hellige buddhistiske skriftene. «Reisen til vest», skrevet på slutten av 1500-tallet, er en reiseberetning med mange viderverdigheter og mange historier som jeg tror de fleste i Kina kjenner til. Fortellinger fra denne klassikeren har jeg sett oppført som skuespill på festkvelder på college. Gammel folketro er som ny – i alle fall nesten? Men mest utbredt er kanskje gammel folketro. Riktignok sies det at det er mye mindre av det vi pleier å kalle overtro i Kina enn for eksempel på Taiwan, nettopp fordi Maos regime slo så hardt ned på religiøse ytringer. Men mange skikker og forestillinger er dukket fram igjen etter Maos død. Gamle fester feires, selv om det ikke er så mye igjen av det religiøse innholdet, for eksempel av den store nyttårsfesten. Men jeg hørte om unge mennesker som gikk til spåmenn i Buddhist klosteret og betalte for å få vite om framtiden sin. Det er blitt vanlig å brenne såkalte åndepenger og papirmodeller av forskjellige nyttige ting, inkludert TV og mobiltelefoner, som de døde skal få med seg i det hinsidige. Og amuletter er i bruk. Da jeg skulle reise fra Kina, kom en kollega med en gave fra sin mor. Vi hadde

været hjemme hos dem noen ganger, og nå ville moren gi meg noe som kunne trygge meg på reisen. «En slik kjøper min mor alltid til oss når vi skal ut og reise. Du kan ha den på deg eller legge den i bagasjen, så kommer du og tingene dine trygt fram» sa min kollega. Amuletten Amulett til er formet som en reisebruk. maske, slike som brukes i den tradisjonelle Peking-operaen. Min kollega forklarte nøye hva de enkelte delene betyr: De to tegnene øverst betyr «Dra ut» og «Kom tilbake»; de nederste er tegnene for trygghet og fred. Trådene står for styrke, for silketråder kan bære mange kilo. De to bjellene står også for trygghet, for bjeller skremmer onde ånder vekk. – Det var jo en noe kinkig situasjon for en gammel misjonær! Men jeg har det prinsipp at gaver skal en ta imot. Jeg ba henne sende en takk til sin mor, men la til at egentlig trodde jeg Jesus passet på meg, enten jeg nå skulle leve eller dø. Min kollega ble litt forskrekket. Først etterpå kom jeg på at døden skal en egentlig ikke nevne. Men akkurat da like før avreisen, syntes jeg at såpass vitnesbyrd kunne jeg gi. Fortsatt har jeg gaven. Den minner meg om omsorg og kjærlighet fra mennesker jeg ble knyttet til. – Og om noen lurer, både jeg og bagasjen kom vel fram til Stavanger.

Kjente figurer fra kinesisk mytologi.

Et 1000 år gammelt tempel Det hendte flere ganger at engelskseksjonen tok oss 3-4 utlendinger med på tur. Det var alltid noe interessant å se, og alltid deilig mat på en eller annen restaurant. En gang besøkte vi et 1000 gammelt tempel. Det ligger ved en sjø og like ved er det en høyde, viet til Dragegudens mor. Ifølge tradisjonen liker Drageguden seg i vann og på høyder, derfor var stedet valgt. Nå var

det satt i stand, og der var noen som holdt det åpent og tok imot besøkende. Inne var det rikt dekorert med blomster, krukker og silkebånd, vimpler og vakre, utskårne figurer fra kinesisk mytologi: Ifølge dekanus var dette mytologiske personer som hjalp fattigfolk mot godsherrene. Jeg vet ikke om dette var en moderne tolkning i klassekampens ånd, men det er vel ikke usannsynlig at en har hatt slike helter i folketroen i

1000 år gammelt tempel for dragegudens mor.

Et medlem av staben kneler for dragegudens mor. En annen holder røkelsespinner.

gammel tid, da jordarbeiderne slavet for de rike. En stor figur av dragegudens mor sto i sentrum. Imponerende å se hvor mye arbeid som var lagt ned for å sette det hele i stand. Religion er igjen synlig Jeg hadde sett flere knele foran Buddha-statuen i budhist-templet. Nå var det også noen som knelte foran dragegudens mor. Andre brente røkelsespinner. De var sikkert nokså gode kommunister, og de hørte neppe til noen menighet for drageguden. Jeg tenker at dette er noe av det samme som med amulettene. En henvender seg der det kanskje kan være hjelp å få. Kampen for tilværelsen er hard i Kina, også

for disse som har utdannelse og fast jobb. Lønnen er liten, utgiftene er store, og store er også forventninger fra familien om hjelp til bedre kår. Det kan knekke motet hos et ungt menneske. En lengter og håper på noe eller noen som kan hjelpe til å takle livets utfordringer. Og så ber en om hjelp både her og der. Gjennom mange år, ikke minst fra kulturrevolusjonens begynnelse i 1966 var religion og religiøse ytringer helt usynlige i Kina, og mange trodde religion var utryddet. Myndighetene vil fortsatt ha en viss kontroll med det som skjer, men i dag ser en igjen religiøse bygninger,

symboler og handlinger ganske åpent. Muslimske nudel-kafeer er populære, hvor en får nudler med biffkjøtt i stedet for svinekjøtt. Ingen skal være i tvil om innehavernes tro, det er bare å se på halvmånen og stjernen utenfor huset og innehavernes hodeplagg når en kommer inn. Templer og kirker restaureres, og samler tusener av mennesker, og Kina har verdens største Bibeltrykkeri. Selv deltok jeg regelmessig ved kristne gudstjenester og møtte kinesiske kristne. Men det får bli et eget kapittel en annen gang. Enhver kan i alle fall se at Maos tro på at religionen lot seg utrydde, ikke har slått til.

Røyrfiske i Store Stokkavatn Av Torleiv P. Molaug Røyr, eller røye (salmon alpinus) e’ den finaste laksefisken så e’ i vatnet! Eg va to år gammale fysste gongen eg va med på fiske nere på Litleholmen (vatnet va høgare då enn nå). Far min bar meg ner i ei nettingbøtta. (Me henta opp poteter i slike bøtter). Då fiskefangsten var komt til lands, blei fisken båren opp til gards, i slike bøtter. Eg og far min, Peter, hadde mange gilde stunder på vatnet i røyrfiskeperiodane. I ca. 1643 blei det skrevet i rettsprotokollen, at de som fiskte i Store Stokkavatn, måtte levera to-tredjedeler te kannikane i Domkirken. Kannikane tapte sagen og fiskarane fikk då beholda alt sjøl. Johan Nymann, som oppførte våning- og driftsbygningane på det som nå hette Molaug-gården, i 1853, lagde tre dammar i vigå nordøst for Litleholmen. To av disse e rimelig renoverte. Oldefar min, Peder, innante Frafjord, va både sjø- og ferskvatnsfiskar. Han knytte gadnå sine sjøl. Eg har tatt vare på maskeviddemalane te begge slagå. Då han kom te Stokka i 1888 måtte han finna ud kor fisken va. Det klarte han. Uden å røba for møje, fekk eg som fjerde ledd veda nok! Når hausten nærme seg og temperaturen i vatnet synke og nærme seg det optimala, skjer det någe i røyren sitt indre. Det gjelde å føra slektå videre. De komme te lands. Hannane komme fysst. Sondere botnforholdå. Huen komme ittepå, ser, vurdere og akseptere. Der bakse hu någe voldsomt med halen og lage te ei fødestua. Men før det! Någen blir te mad. Hannane med sin flotte parringsleiksfarge, har alltid vært favoritten på tallerkenen. Kok opp vatnet, 0,9 dl salt pr. liter vatn, fisken oppi, kok opp, la simre (småkoke) i ca. 23 minutt. Mjølne, fine poteter, agurksalat og persillesmør. Nam, nam. (Huene smage og godt)!

Det er ikke mye å se av fiskekummene i dag. Denne kan observeres like ved turveien ved Stokkavannet. Foto: Stein Hugo Kjelby.

Det blei og brukt landnot. Då måtte det vera rimeligt rolige vindforhold. Nodå va ca. 60 meter lang og 2 meter djub. Stilt blei hu slepte udi. Så starta jobben med å trekka na inn. Nevetak for nevetak, sakte, men sikkert, steg for steg bevegde me oss inn mod buktå. Det gjalt å treffa den rette inndragningsvinkelen. Der låg ein store stein som i sluttfasen kunne ødelegga heila kastet. I gode kast, kunne det bli opp te 80 kilo sprellandes røyr. Då måtte hest og kjerra hentas for å få fangsten i hus. Siste gong me brukte nod va i 1963. Møje av fisken Nymann trakk opp, lot han leva i di tri fiskekommane. Dermed kunne han sikra husholdningen fersk fisk langt itte sesongen va øve. Sjølve sesongen e ganske korte. Den vare bare ca. fem veger. Då trekke fisken ut på jupnå igjen. Store Stokkavatn e det djupaste av vatnå på Nord-Jæren, 43 meter. Den tyngste røyen eg har fått, va på ca. 930 gram. Håpe ikkje at sørven (karpe) tar knekken på hele fiskebestanden.

Pensjonisten som tegner til bibeltekster Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen. Illustrasjoner: Rolf Nordin «Kirkens tekstrekker» er bibeltekster som leses og som det prekes over i Den norske kirke. Det vil si at hver søndag og andre helligdager prekes det over samme tekst i alle kirkene. Rolf Nordin, som har et langt liv bak seg innen reklame, og som annonsesjef i Stavanger Aftenblad, lager nå illustrasjoner til disse tekstene for kirker og organisasjoner i Norge, Sverige og Finland. Og illustrasjonene brukes i mange sammenhenger: Som foldere, til utdeling ved gudstjenester i forbindelse med dagens tekst, ukeprogram eller andre former for informasjon. Som illustrasjoner i menighetsblad, på løpesedler, plakater og brosjyrer. – Det er Duplo Data som distribuerer tegningene sammen med diverse kirkelige dataprogrammer, forteller han. Og vi vil vite mer. For eksempel om hva det var som førte til at han begynte å tegne disse illustrasjonene? – Det er ikke så godt å si, men da jeg var 15 år ba jeg til Gud om å kunne få tegne slike illustrasjoner til Bibelske tekster. Da

En ny tekstidé tar form.

jeg var 54 år var det Bernhard Pedersen, som da var prest i Varden kirke, som ga meg bønnesvaret. Og han holdt sin første preken ledsaget av mine tegninger, vist på overhead. Den tids «power point», som vi sier i dag. Deretter ble

Her klargjør han illustrasjon for tekst til Den svenske kirken.

det en fast rutine å levere teksttegninger til familiegudstjenester. Jeg fikk en henvendelse fra Duplo Data for ca. 15 år siden og nå er det såkalte «Labora-arkivet» på nesten ett tusen tegninger, forteller han og legger til at det virker som om denne ideen er blitt godt mottatt i menighetene. – Jeg får rett som det er foldere fra andre steder hvor mine tegninger er brukt, i følge med mange positive tilbakemeldinger. Ønsker å gi presten en idé Vi er litt nysgjerrige på hvordan dette tilbudet blir mottatt av prestene? Han sier at han vet jo ikke hva prestene mener om dette. Men han forsøker å gi dem en idé. Og han har fått tilbakemeldinger fra disse om nettopp den virkningen. – Jeg ønsker jo å peke på et sentralt punkt i dagens tekst. Da er det godt at det av og til kommer et «gullkorn», gjerne gjennom en slik illustrasjon. – Mange spør meg hvordan ideene kommer? Jeg leser selvsagt teksten, tegner deretter skisser på blokken, – og tenker igjen. Det som da også er spennende for meg, er at jeg blir så godt kjent i Bibelen. Den blir stadig mer og mer spennende. Jeg oppdager alltid noe nytt.

Tilsvarende oppgaver Vi er også interessert i om han har tilsvarende oppgaver i andre sammenhenger? Her svarer han at gjennom årene, på frivilllig basis, har han laget mye reklame for kirke- og misjonsorganisasjoner. – Jeg har alltid ønsket å bruke mitt talent i Herrens tjeneste. Og så leve av lønnen fra jobben i Aftenbladet, sier han med et smil. Hvordan så Jesus ut? – Vi undres over hvordan du mener Jesus så ut, når du tegner nettopp ham? – Det varierer. Med vilje gjør jeg det. Ikke slik som når det gjelder tegneserier som for eksempel Fantome, som alltid er «lik» seg. Ingen vet hvordan Jesus så ut da han vandret her på jorden. Vi kan alle ha vårt bilde av ham. I våre tanker og i vårt hjerte. – Har du alltid vært opptatt av å fremstille situasjoner i livet gjennom tegninger? spør vi til slutt. – Ja, det har jeg. Min mor påsto alltid at jeg «spiste» blyanter og papir. Det gjør jeg kanskje enda(?) Jeg tegner når ideene flyter. Et eksempel er den lokale kampanjen for Kirkens Nødhjelp der

diakonen og jeg utarbeidet slagord og tegning i fellesskap. Vi brukte plakater, flygeblad og diplomer med illustrasjoner som understreket budskapet, slik som denne: Mange har bare en – En har mange, mange

Rolf Nordin har tydeligvis funnet en «nisje» som for mange av oss kan være en berikende fornyelse av gudstjenesten i seg selv. Dette kan vi trenge nå, når kirken vår står foran ennå en endring i både liturgi og forståelse av det kristne evangelium.

Tall Ships Races 2011 Av Rolf M. Amundsen

Hilmar Egeli overrekker blomster til kaptein Zorchenko og takker for gjestfriheten.

I juli 2011, var Stavanger for tredje gang vertskapsby for Tall Ships Races. Eldrerådet var opptatt av at de eldre i byen vår her skulle få en anledning til å bese de stolte skutene. Rådet tok derfor tidlig kontakt med lederen for arrangementet, Bjørn Snorre Andersen for å få dette til. I samråd med ham, ble det besluttet at det var viktig å få med beboere på sykehjem, aldershjem og dagsentrene. Resultatet av disse samtalene ble at man kom frem til 2 arrangementer. Fredag 29. juli ble det arrangert busstur for beboere på, sykehjem, aldershjem, og dagsenter. Det var påmeldt hele 270 personer. Transporten foregikk med 3 busser i 2 omganger. I bussene var det flinke guider som fortalte om arrangementet og de ga også informasjoner om flere av skutene. På Skagenkaien var det et 10-minutters opphold hvor passasjerene kunne studere skutene og folkelivet. I noen av bussene var man så heldige at det var med deltakere som bidro med underholdning underveis. Politiet og «trafikkgeneral» Arve Simonsen ordnet med trygg passasje gjennom folkemengden.

Lørdag 30. juli, var de pensjonister i byen invitert på kaffe og kaker ombord i verdens største seilskute, den 4-mastede barken «Sedov» fra Russland. Eldrerådet hadde regnet med at ca. 100 personer ville delta. Dette arrangementet viste seg å være svært populært. Heldigvis hadde Dmitry Raev som var ansvarlig for arrangementet ombord, 250 kaker i reserve. Disse gikk også med. Det ble anslått at ca. 600 personer hadde vært ombord i skipet under arrangementet. Kaptein Nikolay Zorchenko var til stede det meste av tiden, og hilste på hver enkelt ved landgangen. Det var ordnet med høyttaleranlegg om bord. Berge Espeland spilte trekkspill og Paul Hjelm ledet allsangen hvor gjestene sang sjømannssanger som hørtes godt langs kaiene. Kåre Walvik var guide og ga de fremmøtte en orientering om «Sedov». Lederen av Eldrerådet Hilmar Egeli, overrakte blomster til kaptein Zorchenko og takket for god service og all vennlighet fra ham og de av besetningen som stod for arrangementet. Eldrerådet er svært glad for at så mange sluttet opp om disse arrangementene og takker deltakerne for de gode tilbakemeldingene som er kommet i etterkant.

Bilde er av Sedov som er fra Russland, og er verdens største seilskute 122 meter lang.

Møte med en engasjert og engasjerende kunstner Tekst og foto: Gerd Borgenvik

Hå gamle prestegard er et populært møtested for folk fra Stavangerregionen. Bygningene er restaurert og omgjort til et moderne kunst- og kultursenter. Selv tenker jeg med glede tilbake på de årlige bokdagene med fokus på Stavanger-forfattere. For ikke å snakke om året da jeg fikk æren av å være «Månedens forfatter i Hå». Det ble rene VIP-reisen rundt omkring i kommunen, og dessuten lærte jeg å sette større pris på Arne Garborgs forfatterskap enn tidligere. Her var inspirasjon nok å hente!

Lørdag 11. juni var starten på en begivenhet, en kunstutstilling med varighet fram til slutten av august. I løpet av den tiden var det stedet for alle som ønsket å bli bedre kjent med kunstneren Terje Brofos, bedre kjent som Hariton Pushwagner. Utstillingen ble kalt VERTIGO, oppkalt etter et av hans mest berømte malerier. Det var faren som lærte ham å tegne, og sønnen utdannet seg senere ved kunstakademier både i Norge, London, Stockholm og i Paris. Kunstneren Pushwagner har hatt mange oppog nedturer i livet sitt – som bohem, gatetegner, uteligger og dopmisbruker, men han kom seg alltid videre etter nedturene. I begynnelsen av 2000 begynte forholdene å bedre seg. Han la bak seg årene som hjemløs rusmisbruker, fikk seg et atelier og et sted å bo. På nitti-tallet begynte kunsten hans å bli kjent, men det var først i 2008 at interessen for kunsten hans eksploderte. Han fikk omtale i hovedstadsavisene, samtidig som utlandet fikk øynene opp for den merkelige mannen og kunsten hans. I dag vekker han oppsikt overalt. Han vinner priser, det blir holdt foredrag om ham, han er på TV, har utstillinger verden over, mens millionene ruller inn på kontoen, og snart kommer det både bok og film om fenomenet

Vertigo.

Hariton Pushwagner. Nærmere en happy end går det vel ikke an å komme. Hvordan ser Pushwagner på sin egen kunst? Noen vil kalle ham pop-kunstner. Selv vil han helst ikke puttes i noen bås, men mye av det han lager, kan minne om tegneserier. Det handler nesten alltid om byen og menneskene der. Fargene er klare og sterke, og det er de samme personene som går igjen. De bor i store bomaskiner, og alle er støpt i samme form. Hvordan opplever en tilfeldig tilskuer kunsten hans? Jeg hadde lest litt om ham på forhånd og var nysgjerrig, kanskje ikke minst på grunn av hans

The boss.

fargerike liv. Interessen var vakt, og jeg gikk til utstillingslokalet med åpent sinn, spent på hvordan jeg ville reagere. Det første jeg fanget inn, var de sterke fargene og den naive humoren som preget bildene, men det var før jeg oppdaget alvoret bak. De samme menneskene gikk igjen. Som for eksempel i Vertigo der det samme ansiktet kikker ut gjennom samtlige vinduer i klyngen av høyhus. Et eneste sted var det en snakkeboble med ordene «Here am I, but where is my soul?» – hvis jeg

ikke husker helt feil. Det var skremmende. Det fikk meg til å tenke på Charlie Chaplins film «Modern Times», der arbeiderne stod som roboter langs samlebåndet. Som avslutning så jeg en videosnutt fra «En dag i familien Manns liv». Vi ser et ektepar som våkner samtidig, setter seg opp, strekker armen ut mot et glass på nattbordet, fisker opp en pille, og på pillen står det: LIFE. – Et liv som blir holdt i gang av piller! Jo, jeg var berørt da jeg forlot Hå gamle prestegard den dagen. I løpet av 2011 blir det flere anledninger for Stavangerfolk til å møte denne forunderlige kunstneren Hariton Pushwagner (= trillevogn i supermarked!). Det kommer en dokumentarfilm om ham på Kapittel 2011, og 21. september åpnes det en Pushwagner-utstilling på Galleri Sult. Dessuten arbeides det med en bok om kunstnerens liv, som vil foreligge en gang i løpet av 2012.

Livet i «Soft City» er ensformig og monotont.

Skipper Worse Seniorreiser på Donau cruise

22. mai møttes 40 glade pensjonister på Skipper Worse. Kl. 11 startet bussen som tok oss med til Passau, hvor vi gikk om bord i en flott Cruise Båt. Donau Cruise 2011. Mel.: Sønnavindsvalsen Ja «Skipper Worse» kan prise seg lykkelig over at de har deg som planlegger turer på ny og på ny for heldige «unge» som bor i vår by! Hvem er det som vi synger om? Jo, det er vår kjæreste Sigrunn Så proff og flott, så arbeidsom – og omtanke har hun for alle. Og enda en vi takke vil – som rolig og ypperlig kjører sin «bil». Ernst Magne med sitt lune smil utreffelig fører oss mil etter mil samtidig som han øser av sin viten om verden den vide. Historien til folk og land supplert av vår sjef ved hans side! Tjue første mai var turen i gang Og bussen ble snart fylt med livlig sang Fra heftet Torbjørg og Rolf hadde med. Og Bjarne han smilte med trekkspill på kne – For sangergleden den var stor og kompet til Bjarne det ljoma. Vi ble et mektig blanda kor. De hørte oss nesten til Roma.

Det smilende Danmark og Tyskland så, Med minner som både er lyse og grå. Før vi i Pgassau endte opp For nå var vi klare vi skulle på tokt. Og Donau lå i solskinn flott, ved brygga lå A Rosa Mia. Nå ventet både kloster og slott de muntre, norske familia. Og cruiset ble et eventyr, om bord sto de alle på pinner for oss. Byer og landskap passerte revy Stift melk, Krems og Durnstein en eldgammel by. Matteusdomen, Belvedere i rekken av praktfulle byggverk. I Ydmykhet vi bøyer oss og TAKKER FOR STRÅLENDE MINNER. Og så til slutt en liten takk til kaffekoker Gustav! På alle rasteplasser lesket han våre tørste struper Med nykokt, herlig kaffe. Og lenge nøt vi også Gerds deilige hjemmebakst. Sang referat: Laila Wathne

Rettelse! I Mortepumpen nr. 2/11, i artikkelen om Magnus Samuelsen, står det at alle barna til Magnus Samuelsen er døde. Sønnen, Kåre Samuelsen lever imidlertid i beste velgående på Østlandet. Han flyttet fra Stavanger i 1962. Forfatteren av artikkelen, Øyvinn Håland, beklager feilen.

Feil i «Mortepumpen» – heldigvis I forrige nummer av «Mortepumpen» sto det en hyggelig omtale på to sider om min far, Magnus Samuelsen. Jeg leste med interesse og glede alt det bladet kunne fortelle. Mye kjente jeg jo til, men noe var også ukjent. Det var bare én ting som ikke var riktig i artikkelen, og her må jeg vel kunne forsvare bruken av ordet «heldigvis» i overskriften. Det gjelder omtalen av min fars to barn. I bladet sto det at begge barnene var døde, og siden jeg er den ene av de to nevnte, synes jeg det er grunnlag for å få inn en beriktigelse av denne opplysningen. Selv om jeg ikke er så veldig lei for at bladet ga feil opplysning. Jeg lever faktisk i beste velgående og passerte 79-årsdagen for kort tid siden. Og det i høyst tilfredsstillende form (riktignok i forhold til alderen). Men for øvrig har jeg det på alle måter riktig bra. Det eneste som har endret seg markert siden jeg i 1962 reiste fra Stavanger til Oslo, er at jeg nå har betydelig mer tyngde bak mine ord enn i mine yngre år. La meg ellers få gi ros til både Stavanger kommune og til de ansvarlige for «Morte pumpen». De siste 50 årene har jeg levd av å jobbe med å skrive artikler, mest til to fagblader, og jeg føler derfor at jeg har en viss erfaring i denne jobben. Jeg synes at både bredden, presentasjonen og innholdet i siste nummer av «Mortepumpen» var veldig god, og tror at dere har mange fornøyde lesere. Dersom det er mulig å abonnere på bladet for en utflyttet siddis som fortsatt holder med Viking og er Stavanger-patriot, ville jeg sette stor pris på det. Med vennlig hilsen Kåre Samuelsen

Vi mĂĽ ikke glemme

Gunnar Sandvold Operasangeren fra Bethania Tekst: Stein Hugo Kjelby Foto/illustrasjoner: UtlĂĽnt av familien Sandvold

Foto tatt da familien Sandvold kom hjem fra USA. Fra venstre: Rose-Mary, Dagny-Rose, Carl Gunnar og far Gunnar.

store møtelokalet Bethania. Det gav han anledning til å komme gratis inn på konsertene og han slukte det han så og hørte. Han begynte i snekkerlære som ganske ung og utdannet seg til møbelsnekker, men mistet ikke gleden ved å synge for det. En god stemme hadde han, men det falt visst ingen inn at den rommet de muligheter som det seinere skulle vise seg at den hadde. Han holdt håndverket som snekker vedlike hele tiden. Han følte det var sjelelig helsebot i kroppsarbeid og gledet seg over å se at ting tok form. Til 100 års festen for Bethania laget han en ny talerstol, sammensatt av 250 stykker tre. Seinere, da han kom til USA, drev han snekkerarbeid ved siden av å være sanger.

Gunnar Sandvold holdt håndverket som snekker vedlike under hele karrieren som sanger.

Norges Robeson Det var etter en konsert i Domkirken en søndagskveld vinteren 1973 at journalist Johanne Margrethe Johnsen uttalte følgende: «Konserten ble en opplevelse. Sandvold har jo en stemme som er absolutt i særklasse. Vi vet ikke om noen stemme den kan sammenlignes med av norske sangere. Sandvold må være Norges Paul Robeson.» Ja, mange sa at hans fine bass-baryton stemme ble bare bedre og bedre med årene og var på topp da andre operasangere gav opp sin karriere. Møbelsnekkeren Familien kom fra Kvinnherad der bestefaren kom fra Sandvoll, mens bestemoren kom fra Tveit på Utåker som nå er ferjepunktet nord for Skånevik, men selv var han født i Stavanger i 1915. Faren var ansatt ved Waisenhuset/Bethania ( i dag Stavangeren) der han var vaktmester og altmuligmann. Gunnar gikk der og sang mens han lekte og seinere arbeidet gjennom barndom og tidlig ungdom. Gunnar var ikke gamle karen da han begynte å selge program til konsertarrangementer som ble holdt i det

Gunnars kone, Dagny-Rose f. Christophersen kom fra Skånevik og de giftet seg i et dobbeltbryllup i Skånevik i 1944. Hun ble også hans akkompagnatør i flere sammenhenger. Begynnelsen Gunnar Sandvold og Bethania hørte sammen i alle år. Det skulle arrangeres en stor utstilling i Bethania og Gunnar var med å rigge til sammen med Willy Bjørneby, et glemt navn av mange i dag, men for Gunnar ble han en trofast og innflytelsesrik venn, en idealist av de sjeldne. Jeg sto i stigen, forteller Gunnar. Willy begynte å nynne på en sang da jeg begynte å nynne understemmen. «Hvor har du lært å synge?» spurte han. Gunnar ble ganske flau, for han hadde ikke lært å synge noen steds. En dag kom Willy gledestrålende hjem til familien og fortalte at han hadde fått fribillett tur/ retur Oslo. Gunnar skulle altså til hovedstaden for å prøvesynge. Det kom vel med fribillett. Gunnar var en i en søskenflokk på elleve, det var nedgangstider og familien hadde dårlig råd. I grunnen var det annet å tenke på enn sangutdannelse. Men Willy hadde samlet en rekke sangpedagoger og musikk-kritikere i Grøndahls pianolager. En av dem var Borghild Landgaard. «Den stemmen vil ikke jeg ta ansvar for», sa hun. «Han må til Italia!»

akkompagnatøren nektet å akkompagnere. Det kommer ikke ett menneske i Bethania fikk han høre. Men Gunnar svarte at det spiller ingen rolle. Lokalet har jeg gratis og Oftedal skulle ikke ha noe for annonsen i sin avis. Så var det det store spørsmålet, kom der folk? Ja visst kom der folk. Det var 11000 mennesker på Vaulen, og i Bethania kom det halvannet tusen. Lokalet var sprengt! Kritikken var så god som en kunne ønske seg. Men det var noe annet han likte å fortelle. «I en av blomsterbukettene jeg fikk, var det en tujabusk. Den visnet ikke sammen med buketten. Den hadde slått rot. Mor plantet den i hagen og det ble et helt tre av den. Da jeg mange år etter felte den, skar jeg stammen opp i skiver og laget en bordplate av dem, sammensatt av mer enn 200 stykker i alt.» Rollebilde, men fra ukjent opera.

Milano neste Han kom til Italia. Men var det dyrt å reise til Oslo, så var det dyrere å reise til Italia. og å bo der. Atter kom Willy til hjelp. Med skriftlige uttalelser fra en rekke sang- og musikkkapasiteter gikk han til menn som hadde midler. Og til Italia kom han våren 1937, til Milano, til sangpedagogen Vittorio Ruffo ved Scala di Milano. Reisen foregikk med båt til Genova. Til betalingsmiddel fortelles det at han hadde med stokkfisk til baccalao. Ikke vanskelig å få avsetning på det i Italia. I Milano ble han noe over ett år. Ruffo foreslo da at han skulle ha en prøvekonsert i Stavanger og selvfølgelig i Bethania. Et konsertbyrå tok seg av saken. Slik ble det. Konserten skulle være en tirsdag. Like før hender det noe uventet. Redaktør Chr. S. Oftedal i Aftenbladet ringer. Han var formann i Friluftsrådet og fortalte at Vaulen badeplass skulle åpnes før denne tirsdagen. Ville Gunnar Sandvold synge der? Han svarte ja, men hva med konsertbyrået og avtalen der? Ble det vanskeligheter skulle Oftedal hjelpe. Det ble trøbbel. Konsertbyrået ble forarget og

Gunnar Sandvoll traff Arne Dørumsgaard i Norge før krigen. I Italia holdt de kontakten og mange av sangene på Sandvolds repertoar hadde Dørumsgaards musikk. «Ingen synger et så klangskjønt mezza voce som deg,» sa Dørumsgaard. Det må understrekes i denne sammenheng at vennskapet mellom Gunnar og Arne var en viktig døråpner for at Stavanger fikk samlingen til Dørumsgaard. Olav T. Laake skriver i den forbindelse: «La oss for all del ikke glemme den innflytelse som sangeren Gunnar Sandvold utøvet – uten ham ville nok ikke Dørumsgaard hatt noen spesiell godhet for Stavanger.» Nye oppgaver Det ble nye studieår i Oslo, Italia og i Sverige. I to år under krigen var han ved operaskolen i Stockholm. Like etter krigen fikk han sin første opera-oppgave ved det svenske riksteateret. Fra Østersund i nord til Ystad i sør reiste de rundt med «Don Juan». I januar 1947 debuterte han som konsertsanger i Aulaen. Ett år seinere bar det igjen til Italia og inn i nye studier. På hjemreisen gjennom Sverige fikk han rollen som Crown i operaen «Porgy and Bess»som gikk for 82 fulle hus ved Stora Teatern i Gøteborg. Den rollen føltes vanskelig fordi Crown var et ondt menneske. Faren sa i den forbindelse at: «Du

vet det Gunnar, at jeg alltid har ønsket du skulle synge noe som kunne være til oppbyggelse». Men akkurat i den tiden kom Chr. Oftedal han til hjelp og Gunnar forteller: «Oftedal var på gjennomreise i Gøteborg der jeg bodde da og han intervjuet meg. Jeg har aldri sett intervjuet på trykk, men jeg glemmer ikke den styrke det gav meg. Det Oftedal sa til meg gav meg styrke og jeg fikk et nytt syn på Crowns rolle. Jo mer ond og avskyelig jeg kunne gjøre ham, jo mer ville de gode skikkelsene i operaen lyse frem. Dette møtet med Oftedal fikk spesielt mye å si for meg seinere.» I Den Norske Opera hadde han i 1964 rollen som ypperstepresten Ramfes i operaen Aida. Da Jegerbruden ble satt opp på Rogaland Teater, hadde han en rolle der. Turnevirksomhet i USA Den første turneen til USA var med «Haugesundskoret av 1914» med Mathias Folgerø som dirigent. Da koret reiste tilbake ble Gunnar

igjen. Han hadde hatt en konsert i Fullerton Art Institute i Chicago. Den resulterte i en treårs kontrakt med en impressario. Men først måtte han hjem for å ordne med formalia med emigrasjon for han og familien. Oppholdet i USA varte i sju år til sammen og på mange måter var dette gode år. Han sang seg over hele det amerikanske kontinent og samlet fulle hus. I 1954 var han solist blant annet i Carnegie Hall med 100 manns orkester med Leopold Stokowsky som dirigent. Det er ikke mange norske sangere som har fått anledning til å synge der. Her ble han takket ekstra for sin egenskap å synge klart. Tekstuttale var han alltid opptatt av og kritikere har heller ikke unnlatt å påpeke at Sandvold hadde noe å lære andre sangere på dette området. Han fikk en gang spørsmålet: «Hva føler man foran publikum i en stor opera?» Å tenk om jeg kan klare å få fylt disse ordene jeg skal synge med liv og sjel. Det er alltid mitt store ønske. Under oppholdet i USA fikk de barna RoseMary og Carl Gunnar.

Fra en hyttetur i Børsdalen. Gunnar til venstre. Skofabrikant Trygve Svendsen og hans sønn Tharald, samt Gunnars Onkel, Tor Tveit.

Da familien returnerte fra USA hadde Gunnar med seg en båndopptaker. Den slags var ikke vanlig i Norge da. Han brukte opptakeren flittig og har gjennom sine opptak tatt vare på en del av fortiden. Blant annet har hans nevø, Tor Inge Sandvold, redigert og digitalisert et intervju Gunnar hadde med sin onkel Tor Tveit. Kanskje også noen av leserne husker bilen de hadde med seg hjem. En ekte «amerikaner», en fin rød Nash Rambler med hvite striper i dekkene. Motgang og håp Gunnar Sandvold ble utsatt for en bilulykke med blant annet hjerneskade som følge. Ingen trodde han skulle kunne synge mer. Ikke han selv heller. Det ble en tung tid. Han ble satt utenfor i to år på grunn av ulykken. Den første oppmuntringen kom da Sigvald Bergesen d.y. ved en spesiell anledning spurte om han kunne synge «Solefallssang» av Ole Olsen. Fra da av fikk han ny tro på seg selv. Selv om

Gunnar Sandvold fra «Husker du» i 1976 med Odd Grythe.

veien etter det ikke alltid gikk oppover, var det som han sa, mer en berg og dalbane. Presset på hodet etter skadene var til tider voldsom og dobbeltsynet måtte han også leve med. Men det hadde vært verre om stemmen hadde blitt borte. Det ville være som å miste livet. Han trosset plagene og fortsatte med stemme øving minst to timer hver morgen. En musiker bærer instrumentet med seg og må stemme det i forveien. En sanger derimot er selv sitt instrument. Det er minst like viktig for ham å stemme det, og det må vi sangere ha gjort før vi går hjemmefra. Etter hvert kunne han påta seg større oppgaver igjen. Det gikk bedre enn han torde håpe. Både i 1976 og 1984 var han med i det da populære TVprogrammet «Husker du» med Odd Grythe som programleder, og han holdt konserter i Bethania. Sammen med kjente forkynnere, blant annet Gordon Johnsen, reiste han rundt på Vestlandet og holdt møter. Stas var det også å få komme til Skånevik der han fikk synge for sine slektsrøtter. Selv om Gunnar Sandvold hadde roller på operascener over nesten hele verden, var det i Bethania han følte han hørte hjemme. Han og Bethania har hørt sammen i alle år. Derfor gleder jeg meg bestandig til å synge der, nær sagt mer enn noen andre steder, pleide han å si.

Takkebrev fra Leopold Stokowsky.

Gunnar Sandvold kunne sikkert gruble over dette at kunstens vei mot toppen er så sannelig tornefull. Men dersom den ikke nødvendigvis

Fra turneen til USA med Haugesundskoret av 1914. Av signaturene på bildet skimtes navnene Mathias Folgerø, Henry Guldbrandsen og Øystein Larsen. Gunnar Sandvold står i midten. Bildet er datert 10.10.1949.

skal gå mot toppen? Da er kunstens vei en gledens vei. Han ble i Stavanger en slik glede for mange. Et overflødighetshorn – en varm og dyp sangtone som kastet lys inn i de mørke stunder alle mennesker opplever. Gunnar Sandvold har stått på de store scener, men det var på de små og ensomme scener – i et kapell – med et publikum som hadde tårer i øynene, gråten i halsen og alle sinnets sanser åpne, at han gav sitt beste: Trøsten. Hans sang var en trøst. Ikke bare fordi den var så vakker, men fordi den var sann – akkurat da. Han kunne synge for venner i telefonen. Han kunne faktisk synge for drosjesjåfører og fiskehandleren som solgte ham mat til katten. Han gjorde det til et poeng å ta en strofe i det offentlige rom. Han frydet seg litt over de som trodde han var sprø. Gunnar var en stor tilhenger av duettsamlingen Gluntarne av Gunnar Wenneberg, en skattkiste

fra ca. 1850. Lite gledet han seg mer enn når han kunne synge duetter med sangervenner. To alvorlige kreftoperasjoner satte en stopper for videre turnevirksomhet. Men han sa: «Faktisk er jeg takknemlig for det fire måneder lange sykehusoppholdet. Jeg følte den guddommelige nærhet bar meg over vanskelighetene, og jeg kunne bruke sangen til å spre lys i depresjonens mørke. Det endte med at sykepleierne og jeg sang til hverandre. Det tok 6 år fra han fikk vite om sykdommen til den ble hans bane. Gunnar Sandvold døde i 1984, 69 år gammel. Samme året, like før han døde, mottok han Stavanger bys kulturpris. En takk til Tor Inge Sandvold og Carl Gunnar Sandvold som har lånt ut artikler, foto, avisutklipp og gitt innspill til artikkelen. (På You Tube er det lagt ut to sanger med Gunnar Sandvold. Opptak fra programmet «Husker du».)

Bokanmeldelse

Anmeldt av Halvor Ingebrethsen

Thomas Chr. Wyller:

Verdenskrig og hverdagsliv COMMENTUM FORLAG AS

66 år etter avslutningen av den siste verdenskrigen, foreligger det nå en bok som tar for seg krigen og hverdagslivet, skrevet ut fra opplevelsene til Stavangerfamilien Wyller. Utgivelsen er støttet av Norges hjemmefrontmuseum, Stavanger kommune og Inge Steenslands stiftelse. Man skulle tro at 66 år etter krigens slutt, hadde vi fått med oss det meste av det som skjedde med og i det «offisielle» Norge. Utallige bøker har vært skrevet om både land og folk, overgrep og tragedier som rammet tusenvis av familier i landet vårt. Likevel er det plass til et nærmere innblikk i en av disse familiene, som i hovedsak beskriver hvordan dette hjemmet opplevde hverdagen under krigen. Mange vil sikkert kjenne seg igjen i enkelte situasjoner. Og det er interessant å få innblikk i en av de mange familiene som møtte utfordringer, ved å fokusere på situasjoner vi alle, i mer eller mindre grad fikk oppleve. Boken bærer preg av familiær nærhet som gjør at omtalen av en «kjent» Stavangerfamilie, også er tilnærmet lik det de fleste familier opplevde på hver sin måte gjennom fem lange år. I tillegg til den personlige tonen av selvopplevde situasjoner, gir den også en interessant oppsummering av de politiske forhold og krav konge og regjering ble stillet overfor da overgriperne forlangte at kongen abdiserte og Stortinget ga fra seg styringsretten av landet og hvor betydningsfullt det var at kongen kom med sitt avgjørende NEI. Det var den 25. september 1940 at landets øverste myndighetsperson, Reichskommissar Terboven æresskjelte konge og regjering, Stortinget og partiene og proklamerte at «disse har opphørt å regjere. Det norske folks fremtid skal fra nå av være knyttet til Nasjonal Samling».

Boken gir en grundig innføring i krigens gang, både i verden for øvrig og i den enkeltes hverdagsliv. For den oppvoksende slekt, som ikke opplevde de fem lange år, er det også en verdifull bok fordi episoder, som ikke nødvendigvis var avgjørende for krigens utvikling og utfall, gir kjennskap til hvordan et okkupert Norge så fullstendig ble underlagt de nye makthaverne. Ikke minst hva som skjedde før 9. april i Norge, men også hvordan tyskerne valset ned all motstand når Holland og Belgia ble overmannet i mai måned, og Frankrikes kapitulasjon 17. juni og videre hvordan Kongen og regjeringen forlot landet 7. juni. Boken kan sterkt anbefales for alle aldersgrupper, hvor vi som opplevde denne tiden kan nikke gjen kjennende til sider ved krigen vi husket, men også får nye detaljer om hva som i sin helhet foregikk i landet vårt. Og for dem hvor dette «bare» er historie, vil sikkert mange forhold være ukjent fra 9. april 1940, til 8. mai 1945. Ikke minst skildringene av dagliglivet fra fangeleiren Grini, til de utrolige tilstandene fang ene levde under da de ble «eksportert» til utryddelsesleirer som vi grøsser ved å nevne navnet på. Sterk, realistisk lesning. Men historie som aldri må forties overfor den oppvoksende slekt.

i r e d i s s n o j as

m r o f In

Innenfor de neste 25 sidene har vi samlet det meste av nyttig informasjon og annonser.

Hinna Sanitetsforening

«Runer» Av Ragnvald Honganvik Eg står med ein bit i handa, av taggute plexi-glas. Han låg her i røysa ved fjellet, der flyet vart slått i knas. Ein barneflokk hit ifrå England, Med feil kurs mot Holta fjell. Sat trygge og glade i seta, og så var det siste kveld … Min glasbit er ikkje som kula, der fratida ein kunne sjå. Men den har fått riper og skraper, kan hende frå desse små. Varleg eg stryk desse «runer», som talar om stein og om blod. Men opp frå den brende røysa, ser eg nye blomar gro – Skrevet til minne om de 34 barna som omkom i Holtaheia for 50 år siden.

Leder Grete Fanuelsen Gro Lofthus – utleie av Idun Tlf 911 41 719 Postboks 6092, Hinna 4088 Stavanger

Velkommen til:

Foreningsmøte 1. tirsdag i hver måned kl 19.00

Hyggestund hver 2. tirsdag hver måned kl 11.00 Seniordans hver onsdag kl 17.00

Torsdagskafe hver torsdag kl 11.00

Turgruppa hver torsdag kl 11.00-12.00 Dataklubb hver torsdag kl 10.00

Fredagstrim hver fredag kl 10.00

TEMAMØTE I Eldres Hus, Kongsgaten 43 Tirsdag 25. oktober kl. 18.00 Terje Klüver, fagleder i Hillevåg og Hinna helse og sosialkontor orienterer om tjenester til eldre i Stavanger kommune. Det blir enkel bevertning på møtet.

Alle er velkommen!

Eldrerådet i Stavanger Fellesutvalget for Eldres Hus pensjonistforeninger

Program for Syng julen inn Clarion Hotell søndag 11. desember kl. 13.00. Luciaternene Stavanger Sunniva Lions Club v/Torunn Harr. Juletanker ved prest Odd Kristian Reme. Hilsener v/Stavangers nye ordfører og Eldrerådets nye leder. Underholdning, sang og musikk v/Terje Rønnevik og sine musikere. Middag og kaffe. Trekning av blomster. Billetter selges fra Eldres Hus, Kongsgt. 43. 350,- pr. person Velkommen! Arrangør: Fellesutvalget i samarbeid med Eldrerådet i Stavanger.

17. mai i Eldres hus Også dette år var det et fint 17. mai arrangement i Eldres hus i regi av Eldrerådet. 44 pensjonister var med på 17. mai-lunsjen. Bordene var nydelig pyntet med hvite duker, blomster og norske flagg. Hilmar Egeli gratulerte med dagen og ønsket alle velkommen. Han ledet også arrange mentet. Kommunalråd Odd Kristian Reme holdt talen for dagen. Fra 17. mai-komiteen møtte Solbjørg Rygh med blomster og hilsen fra komiteen.

Gunnar Barstad underholdt med pianomusikk og Helga Laake leste vakre dikt. 17. mai sanger ble sunget og det ble servert smørbrød, kaffe og kaker. Alle var enige, et fint og stilig 17. mai arrangement.

Pensjonister og andre DEN INTERNASJONALE ELDREDAGEN 1. OKTOBER som dette år faller på en lørdag vil denne gang bli feiret med en stor gratis konsert

I ST. PETRI KIRKEN KL. 12.00 Tale for dagen ved tidligere Stortingsrepresentant Inge Lønning Andre medvirkende: Liv Runesdatter, sang Ingerine Dahl, fiolin Siri Karoline Thornhill, sopran Nils Magnem, trompet Enya Maria Oshaug Weibel, mezzosopran Terje Hadland, orgel og klaver Ragnhild Hadland, konferansier Eldrerådets leder Hilmar Egeli Tildeling av prisen «Årets pensjonist 2010» ved Kommunalråd Per A. Thorbjørnsen. PENSJONISTER OG ANDRE HJERTELIG VELKOMMEN TIL KONSERT PÅ ELDREDAGEN Eldrerådet

Den va’ go’ den Småstubber bearbeidet av Sølvberggjengen Tobias fylte 100 år og i den anledning ble han intervjuet av en journalist. «Har De fått oppfylt noen av ønskene Deres?» spurte journalisten. «Ja,» mumla Tobias. «Eg huske at eg aldri likte å bli klypte, og då ønska eg mange gonger at eg va hårlause, og jammen har eg blitt det nå!» Mons og Martha hadde kjøp seg radioapparat, og en søndag de satt og hørte gudstjenesten, satte han Mons i å skrattle. «Nei, men Mons da» sa Martha. «Ler du av prestens ord?» «Ja,» knegg et Mons. «Eg må le. Nå sa presten at di sko samla inn kollekten, og her sidde eg!»

TOPPEN-frisør v/Anne Gro Berge

Ønsker nye og gamle kunder velkommen. Sanitetens Bo- og Aktivitetssenter på Tjensvoll Tlf 51 87 03 33

Presten møtte han Nils og gratulerte han med sønnen som hadde gjort en så fin figur på et møte i Bethel. «Han er en fremragende taler,» sa presten. «Det har han itte meg!» sa han Nils. «Han talte i to timer uten stans,» sa presten. «Det har han itte mor si», kom det fra Nils. Bonden hadde ikke før lagt seg, før han sto opp igjen og begynte å kle på seg. «Koffor står du opp igjen?» spurte kona. «Eg så du gjespa, og så kom eg på at eg ikkje hadde lokt igjen låvedørå.»

BERGELAND BYDELSSENTER Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00 Jelsagt. 2, 4012 Stavanger Tlf: 51 53 52 67 E-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

1234 Aktiviteter høsten 2011:

Kurs høsten 2011:

Mandager Snekkerverksted Trim Litteraturgruppe (partallsuke)

•K arveskurd mandag à 3 ganger – start 22. august. • Svømming mandag kl. 15.45 – 16.45 (på St. Svithun skole) • Rank og glad tirsdag kl. 09.30 – 10.30 Kom og prøv! God styrketrening med elementer fra Yoga og Pilates fra 50år + • Treskjæringskurs onsdager kl. 10.00 – 13.00 à 10 g. – start 21. september • Oljemalingskurs torsdager kl. 10.00 – 13.00 à 10 g. – start 1. september • Glasskunst tirsdager kl.10.30 – 13.30 á 5 g. – start 4. oktober Vi lager gjenstander av både float(vindu) og kunstglass.

Tirsdager Treskjæringsgruppe Bingo (partallsuke) Onsdager Treskjæringsgruppe Boccia Frokost den siste onsdag i måneden Torsdager Snekkerverksted Håndarbeidsgruppe Bridge «Å, var jeg en sangfugl – timen som flyr» – fra september, første torsdag hver mnd. Kafeteria 10–13

Nyheter: •K arveskurd: Mandag kl 10.00 – 13.00 à 3 ganger. Start 22. august (mulighet for flere kurs i høst) • Spikkekurs: Tirsdag kl. 10.00 – 13.00 à 8 ganger. Start: 27. september Vi lager små, artige figurer – du må kunne skrelle poteter. • Tove-/filte kurs: Vi lager silke-, ull- og linskjerf. Ta kontakt ved interesse.

Etterlysning – hvor er alle mannfolka? På Bergeland Bydelssenter har vi veldig mange kjekke brukere, som kommer på våre ulike aktiviteter. Har du nylig blitt pensjonist, er dette kanskje noe for deg? Her er plass til flere menn. Vi kan tilby et flott og godt utstyrt verksted, boccia, bridge, bingo, trim, turgruppe og mye mer. Vi har videre planer om en ny tema-/diskusjonsgruppe, som skal ta for seg ulike emner. For eksempel historie, teknikkens utvikling og andre temaer som kan diskuteres. Gruppen vil selv kunne forme hvordan og hva som skal være tema. Vi trenger dere – og dere oss?! Bergeland Bydelssenter Tlf: 51 53 52 67 bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

1234 VERKSTEDET Vi har et godt utstyrt verksted, som brukes av alt for få. Hver tirsdag treffes noen kjekke menn til treskjæringsarbeid her. Dette er gamle kursdeltakere som nå utøver sin kunst og sitt virke uten lærer. De har det alltid hyggelig. Skrøner, historier og diskusjoner om aktuelle temaer er en selvsagt bit av disse treffene. Og det er kaffitåren og lefsene til Gunn Mari, også. De syns selv at det er for få deltakere her på tirsdagene, så ta deg en tur for å hilse på! Alle hjertelig velkomne! På onsdager har vi treskjæringskurs. Da har vi en dyktig lærer, Tor Anda, som underviser nybegynnere – og også dem som har holdt på en stund. Her møtes en god og lattermild gjeng som kanskje har like stort utbytte av den sosiale biten, som av selve treskjæringen?! Vennskap på livstid blir knyttet her på verkstedet. Her er kreativiteten og arbeidslysten på topp og det er vel bare fantasien som setter begrensninger…. Vi har for tiden litt ledig plass, til tross for at det er stor interesse blant deltakerne for å fortsette på neste kurs, sesong etter sesong. Velkommen! Teater-, revy- og konsertbesøk, kulturkveld, turer o.l. Kontakt oss på Bergeland Bydelssenter for informasjon/brosjyre.

BYDELSKAFÉ

Stokka undervisningssykehjem PROGRAM HØST 2011 KL. 11.00 – 13.00 8. SEPTEMBER

Gunnar Skadberg forteller om Tone Gjermundsdatter fra prestegården i Finnøy

22.SEPTEMBER

Renate Serigstad forteller om sin barndom i Tyskland

6.OKTOBER

Syng med oss

20.OKTOBER

Reidar Jonassen underholder

3.NOVEMBER

Walter Hjelle viser og forteller om Iddiser

17.NOVEMBER

Julemesse kl 10-14

1.DESEMBER

Fru Seljø Haugland leser dikt, akkompagnert av Barstad

VELKOMMEN! Lassaveien 10

Rådgivningskontoret for pensjonister

Eldres Hus, Kongsgt. 43, Stavanger, tlf.: 51 50 78 90

Vi kan gi deg råd og hjelp med mange problemer. For eksempel: – Arvespørsmål eller skrive testamente – Overføring av hus og hytte til arvinger – Andre problemer knyttet til hus og eiendom – Finne fram til rett person eller kontor som kan hjelpe deg med din sak, – Sørge for at du får timeavtale hos rette vedkommende – Spørsmål vedr. din pensjonen. Hvor du skal henvende deg? – Problemer knyttet til selvangivelsen, skattekortet, økonomien generelt. – Problemer når pårørende trenger sykehjemsplass, eller liknende tiltak. – Utfylling av skjemaer og søknader eller råd om utfylling av selvangivelse – Også når du har behov for bare å snakke om noe som plager deg. – Vi tar oss av det meste, og hvis en av oss ikke kan hjelpe deg, hjelper vi deg til å finne en som kan det!

Våre medarbeidere har lang livserfaring og solid utdannelse og yrkesbakgrunn. Vi har en sosionom, en ingeniør, to jurister, en revisor, en forsikringsmann og en bankmann samt en økonom i reserve. Alle våre rådgivere har taushetsplikt. Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister. Ring og bestill time på tlf. 51 50 78 90. Du kan også legge inn tlf. beskjed på vår telefonsvarer, eller du kan sende oss en mail: radgivningskontoret@ svg.stavanger.kommune.no Kontoret er åpent fra mandag–fredag. Fra 1. november er åpningstiden 11.00– 13.00. Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonister med støtte fra Stavanger kommune.

GATEMAGASINET

Gir mening og arbeid I salg i Stavanger og Sandnes

Kr 50,- (Halvparten går til selger)

Jens Zetlitz HØSTPROGRAM 23. september kl. 09.00 – 16.00. Zetlitz-seminar på Sølvberget i forbindelse med Kapittel. Foredragsholdere: Hans Eyvind Næss, Ditlev Tam, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Erling Sandmo, Torstein Jørgensen, Jan Inge Sørbø, Terje Torkildsen og Inger Undheim. Billetter: www.stavanger-kulturhus.no eller infoskranken på Sølvberget. 4. oktober: Boklansering. Hans Eyvind Næss utgir Jens Zetlitz i utvalg. 13. november Domkirken kl. 19.00 Domkirkekveld: «Hvor saare lidet vil der til for lykkelig at være», Kulturkveld om og med Jens Zetlitz. Sang og kor. Tale ved Hans Eyvind Næss. 26. november kl. 18.00: Stavanger Symfoniorkester fremfører «Zetlitziana» – jubileumsårets avsluttende høydepunkt En unik konsertopplevelse du ikke må gå glipp av! Del 1.: Presentasjon av kjente og nyoppdagede viser med brødrene Ringås og kor. Del 2.: Urfremførelse av kantaten «Zetlitziana» av Johs. Ringås for orkester, kor, solister og syngende publikum. Stavanger Symfoniorkester med dirigent Torodd Wigum. Ledaal Vocalensemble og Stavanger Vocalensemble. Billettsalget starter 14.september. Kun 500 billetter! www.billettservice.no eller 51 53 70 00. For mer info om arrangementene: www.stavanger.kommune.no/zetlitz

SeniorForbundet Er våre eldre og syke trygge i sine hjem eller når de er på sykehjem eller i aldershjem? I den senere tid har vi lest i aviser og sett på tv om episoder hvor eldre er blitt frastjålet verdier. Seniorforbundet har snakket med en del mennesker som jobber i omsorgsyrkene og får bekreftet at det forekommer også andre steder. Får vi et samfunn hvor institusjoner og privat hjem må bli overvåket med kamera og liknende? Hvordan kan vi sikre

oss mot slike uønskede hendelser? Hva kan de pårørende gjøre for at slikt ikke skjer? For dem som jobber i omsorgsyrkene vil det å ha en mistanke over seg bli en helt utholdbar situasjon. Diskusjonen må nødvendigvis komme og etter hvert som dette blir belyst vil nok flere episoder bli avdekket.

SeniorForbundet Josephine kafe synes at det var hyggelig med besøk av gjester fra Eldres hus Av: Helge Carlsen Når Eldres hus var stengt i sommer var det flere som fant veien til Josephine kafe til et hyggelig kafebesøk. I sommer har det vært flere eldre som har vært og spist middag til byens laveste priser.

Nå er det fast komledag hver torsdag. Det er også mulighet å få med seg ferdig middag hjem hver dag. En dagens middag koster kr. 50,-. Josephine kafe gratulerer dere med nytt navn, kafe Breiavatnet.

SeniorForbundet Josephine kafé Har byens rimeligste middag (kr. 50,-) med koselig betjening hver dag fra kl 10.00 til 16.00. Mandag til fredag. La Josephine bli ditt faste møtested! Kaffe kr. 10,- , kakestykke kr 15,Middag kr. 50,- bortsett fra torsdag hvor det er komler med saltkjøtt og pølse til kr. 85,Møtestedet for alle generasjoner.

SeniorForbundet Klasse 7 bg 1954 Nylund skole møtes på Josephine kafe til en hyggelig drøs og samvær Tekst og foto: Alf Sivertsen

I dag møtte jeg en munter gjeng på Josephine kafe som jeg satte meg ned med for å høre deres historie om klassetreff på Josephine kafe. Jeg lar dem selv fortelle historien. Det hele begynte for 64 år siden, nærmere bestemt den 19. august 1947. En skokk gutter på 6-7 år ble samlet i en skoleklasse på Nylund. Klasse 1 bg som i 1954 var blitt til 7g. Underveis var noen falt fra, og nye kommet til, så ved avgangen ved St. Hanstider besto

klassen av 29 spreke unge menn i alderen 13 -14 år. Noen forsatte på framhald- eller realskolen, noen begynte å jobbe som sykkelbud etc, til de var så gamle at de enten kunne ta seg en annen jobb eller reise til sjøs. Våre veier skiltes. Livet på Nylund skole har forandret seg enormt fra førtiårene og frem til dagens skole. Sammensettingen av elever er helt annerledes, læremønsteret er på helt annet

plan, antall elever er «peanøtter» i forhold til hva det var. Vi var ca. 900 gutter og jenter. Skolen huset en gang halvannet tusen mer eller mindre flittige sjeler, mens elevtallet i dag ligger på 300-400. Skolen er dag flerkulturell med de utfordringer det innebærer. På vår tid var Nylund en læreanstalt, med et avleggs læremønster. Det skjedde aldri noe nytt og spennende på den fronten. Vi leste de samme bøkene og fikk de samme lekser som våre eldre søsken hadde fått, og sikkert samme som generasjonene før hadde. De store omveltningene var ny tellemåte og en del endringer i grammatikk og rettskrivning. Engelsk begynte vi med i 6. klasse, i dag begynner de det første skoleåret.

strøk» og spesielt de som bodde i kommunale boliger.

I dag fremstår Nylund skole i et helt annet lys. Skolen har gjennomgått en hel revolusjon, men nytt syn på undervisning og elevbehandling. Skolen har blitt en mønsterskole, en foregangsskole som driver moderne undervisning og er blitt modell for andre skoler i landet. Nylundsmodellen er blitt et begrep. Til og med førtitallets typiske lærere er borte.

Klasse 7 bg gikk videre. Vi startet med klassesamling den første tirsdagen annenhver måned i et forsamlingslokale i et borettslag på Tjensvoll. Senere er det blitt flyttet til Josephine kafe i sentrum, og møtedagen lagt til torsdag(komledagen) her treffes de som er i byen + eventuelt tilreisende 7bgère til et par hyggelige «mimretimer» og et felles måltid.

Lærerne våre, ja. De er verdt en egen omtale. Vår klasseforstander gjennom år hadde mange hardslående argumenter i form av ørefiker som svei godt på et guttekinn hvis eier hadde vært litt frekk eller ikke fulgte med i timen. Men han var ikke alene om korporlig avstraffelse. Noen lugget eller tok et godt tak i øret, og det hendte at et innholdsrikt nøkkelklippe ble slått midt i skallen så tårene spratt. I dag er det heldigvis slutt på dette, selv om enkelte nok ønsker at det hadde vært lovlig med aldri så lite fysisk avstraffelse.

Men vi lever ikke bare på minner. Vi skaper underveis. For 3 år siden dro 5 spreke unge menn på nærmere 70 år sammen med 2 av konene til Florida for å besøke en «gammel» skolekamerat, Magne Abrahamsen, eller Manna på Cementen som var navnet hans i hele oppveksttiden. Vi hadde 2 fantastiske aktive uker, og disse ble grunnlaget for mange «husker du..» i ettertid. Og en dag blir det nok en ny tur et eller annet sted. Vi oppdaget at stedet ikke var det viktigste, men hvem vi reiser sammen med. Og der finnes ikke bedre reisefeller enn gamle klassekamerater fra Nylund.

Den sosiale forskjellen var kanskje også mer tydelig på den tiden enn nå. Og flere av lærerne viste dette tydelig. De som bodde i Karlsminnegata og opp mot Storhaugmarka stilte i en helt annen klasse enn de som kom fra Steinhagen, Lervik, Emmaus med Waisenhuset, Slettå eller Midjord. Det var så lett å se ned på folk som bodde i typiske «arbeider-

Det er fantastisk å se hvor godt alle har klart seg i livet på tross av litt dystre spådommer om enkelte av elevenes fremtid. De aller fleste har det i dag godt økonomisk, sosialt og er vel etablerte i gode hjem i ordnede familieforhold. Da det var 25 år siden vi startet på skolen, fant et lyst hode på at vi skulle samles igjen. Adressene til alle ble oppsporet, det ble sendt brev, og så var en gjenforening faktum. Siden har det blitt flere klassefester, og til og med jubileer som samlet de fleste fra alle klassene som gikk ut samtidig.

I mellomtiden koser vi oss med våre torsdagsmøter og komler på Josephine kafe. Kanskje dette kan være en ide for andre skole klasser og.

Eldres Hus, Kongsgt. 43 Kafé Breiavatnet er åpen Mandag til lørdag: kl. 11.00 – 15.00, legg merke til ny åpningstid: kl. 11.00 – 15.00. Kafé hvor byens pensjonister kan møtes. Kaféen har byens flotteste utsikt over Breiavatnet. Meny: Smørbrød, kaker og kaffe. Varmretter: vi serverer karbonader, suppe og grøt. Frokostservering hver første tirsdag i måneden. Norsk Folkehjelp driver kaféen mandag og onsdag m/middagsservering. Mandag er det salt torsk og onsdag er det kjøttkaker. Rådgivningskontor: Åpningstider: Mandag – fredag: kl. 11.00 – 13.00. Tlf. 51 50 78 90, mailadr: radgivningskontoret@ svg.stavanger.kommune.no Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning for pensjonister og hjelper til med utfylling av skjemaer, søknader, testamenter, osv. Rådgivningskontoret for hørselshemmede: Åpningstider: Torsdag, nye åpningstider i høst: 1. og 3.torsdag i mnd. fra og med 1.september kl. 11.00 -13.00. De gir råd og veiledning om tilbud og rettigheter for personer med nedsatt hørsel. (Rådgivningskontorene følger skolens ferie)

Se vår maleriutstilling! Petra Bringedal har utstilling i september og oktober måned. Internettkafé: Hele uken i kafeens åpningstider er det PC’er tilgjengelig for bruk i 2.etasje. Dataklubb/Seniornett: Velkommen til dataklubb på Eldres Hus. Vi har rådgivning og innføring i bruk av PC onsdager kl.11.00 – 12.00. Vi viser litt om emner som bildebehandling, tekstbehandling og internett. Fredager gir vi råd og innføring, etter avtale. Seniorsurfdagen: 28.september er det Seniorsurfdagen. Da ønsker vi alle seniorer velkommen til Dataklubben og har åpent hus fra kl. 11.00 – 15.00. Se program på vår hjemmeside. Strikkekafe: Velkommen til strikkekafe 6.oktober, kl. 14.00 – 16.00, Strikkekafe i høst: 10. november og 8. desember. Ta med deg strikketøyet og kom. Åpen kafe! Temamøte: 25. oktober Kl. 18.00, Temamøte: Terje Klüver, fagleder i Hillevåg og Hinna helse og sosialkontor

orienterer om tjenester til eldre i Stavanger kommune Arr. Fellesutvalget for pensjonistforeninger, Eldrerådet og Eldres Hus, enkel bevertning, fri entre!

fraser fra dagliglivet, og videregående kurs for de som kan litt spansk. Kurset går over 10 ganger a 2 timer.

Konsert «Erik Bye mannen med store hjertet» av Leif Blix og Lars Nygård 3. november kl. 14.00 blir det konsert Leif Blix og Lars Nygård som presenterer forestillingen Erik Bye – mannen med det store hjertet. Her får du historien om en av Norges første medie-helter. I forestillingen fremføres viser som «Vårherres klinkekuler», «Hildringstimen» og «Skumværsvalsen» og vi får høre historier fra hans liv og virke som journalist og kunstner. Fri entre, åpen kafe!

Velkommen til vårt matkurs På Eldres Hus har vi kurs i hvordan vi, på en enkel og grei måte kan forberede og tilrettelegge vel smakende matretter for oss selv og for gode venner. Kurset vil gå over to kvelder. Hver kveld vil vi i fellesskap presentere, og nyte en 5-retters middag. Vi starter med kanapeer, går så over til salater, forretter, hovedrett og dessert. Et eget kurshefte er utarbeidet. Oppsatte menyer for hver kveld blir presentert.

Slektsgranskingskurs: Kurs i slektsgransking for nybegynnere og øvede starter igjen i høst. Det vil bli gitt informasjon om hvordan en finner frem i arkivmateriale ved Statsarkivet, bygdebøker ved Biblioteket og informasjon i kirkebøker via internett. Kurset ledes av frivillige med gode datakunnskaper som kan gi støtte i forskjellige slektsprogrammer.

Ta kontakt for nærmere opplysninger og påmelding til kursene.

Spanskkurs Vil du lære spansk? Vi har kurs som er beregnet for nybegynnere som ønsker å lære praktiske og nyttige

Frivillig arbeid Kafe Breiavatnet (nytt navn)i Eldres Hus er under omlegging og trenger hjelp i kafeen! Vi trenger kjøkkenhjelp og hjelp til servering og lignende. Kafeen har åpent fra kl.11.00-15.00 på hverdager. Ta kontakt med Brit på tlf. 51 50 72 14 eller Magne 928 68 900 for nærmere informasjon.

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet!

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp, konfirmasjon og bryllup. Lokalet har teleslynge. Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller eldres.hus@stavanger.kommune.no for nærmere opplysninger www.stavanger.kommune.no Alle er velkommen til Eldres Hus! 61

skipper worse

HVA SKJER – SMAKSBITER

Ågesentunet: Tlf 51 58 14 57 SEPTEMBER Månedens kunstner Kari Sømme Mandag 26. kl. 12.00 Mening i gyldne år. Hva er eldres viktigste ressurs for samfunnet ved Ingelin Testad. OKTOBER Månedens kunstner Solveig Bjørnsen Mandag 3. kl. 12.00 Motevisning for menn ved Salomonsen Østervåg Mandag 17. kl. 12.00 Film og foredrag om Hurtigruten. BI-Reiser – Hurtigrutespesialisten ved Bjørn Inge Nordland Mandag 31. kl. 12.00 Den gode alderdommen. Hva er depresjon, hvordan forebygge? Hva gjør jeg om jeg er deprimert? – ved Berit Sagvaag og ergoterapeut Marianne Sund, Alderspsyk. NOVEMBER Månedens kunstner Alice Andersen Mandag 07. kl. 12.00 Streiftog langs Ryfylkeveien. Njål Vadla viser bilder og forteller. Mandag 21 kl. 12.00 «Seladon» og «Kolibri», to Stavangerskuters forlis. Ove Østberg forteller. Tasta: Tlf 51 54 13 47 Annenhver fredag i oddetalsuker kl. 10.30 «Syng med oss» med trekkspill eller piano Annenhver fredag i partallsuker kl. 10.30 kåseri eller foredrag OKTOBER Onsdag 5. kl. 18.00 Dansekveld med musikk av «Belg, Blås & Komp.» Tirsdag 11. kl. 12.30 «På tur til Irland». Bilder og fortelling ved Tor Albert Barstad Onsdag 19. kl. 18.00 «Stavanger det er ingen filleby». Underholdning og allsang ved Gunnar Roaldkvam, Einar Salvesen og Jann Jonassen. Torsdag 27. kl. 10.00 Besteforeldredag – Kulturformidler Oddrun Eiriksdotter Drage kommer på besøk. God gammeldags eventyrstund og utstilling med gamle eventyrbroderier som var å finne i bestemor og bestefars barndom. NOVEMBER Tirsdag 15. kl. 12.30 «På loffen i Norge». Trine Selvikvåg og Cecilie Lund Mathiesen forteller om turen sommeren 2010. Madla: Tlf 51 59 18 13 SEPTEMBER Onsdag 28. kl. 12.30 Bybranner, Valbergstårnet og vektere – historisk foredrag ved Ove Østberg, tidligere overbrannmester i Stavanger brannvesen. OKTOBER Tirsdag 4. kl. 12.30 Visning av høstens mote ved Friendtex Tirsdag 18. kl. 12.30 Helse og velvære ved fotterapeut Martha Svendsen Torsdag 20. kl. 17.00 Skipper Worse inviterer til høstmarked på Madla bydelshus Fredag 28. kl. 10.00 Besteforeldredag – Kulturformidler Oddrun Eiriksdotter Drage kommer på besøk. God gammeldags eventyrstund og utstilling med gamle eventyrbroderier som var å finne i bestemor og bestefars barndom.

skipper worse NOVEMBER Tirsdag 15. kl. 12.30 Halvor Wilberg forteller om hvordan han kjemper for at mennesker med mistanke om kreft skal få en diagnose innen 48 timer Onsdag 16. kl. 12.30 SeniorReiser presenterer vårens turer 2012. Servering av kaffe og noe attåt Onsdag 23. kl. 12.30 Kom og bli med på «Syng med oss» med Gunnar Barstad Ledaal: Tlf 51 56 43 30 Gjenbruksbutikk og Gavebod, man. – fre. kl. 08.00-14.00 Mini-bibliotek, man. – fre. kl. 08.00 – 15.00 OKTOBER Tirsdag 4. kl. 13.00 Sminkekurs/skjønnhetstips med leppestift. Dag-/kveldssminke og fargevalg ved Oriflame Tirsdag 18. kl. 13.00 «Det stig av hav et Rogaland» – bildevisning ved Inge Bruland Tirsdag 25. kl. 13.00 Helseforedrag – forebygging av diabetes ved Veronica Lea diabetessykepleier SUS NOVEMBER Tirsdag 1. kl. 13.00 Se deg om med glede ved Sverre Tørresdal Tirsdag 15. kl. 13.00 Jøssingfjorden – trang fjord med vid betydning ved Finn Nesvoll, vinner av kulturprisen 2011 Tirsdag 22. kl. 13.00 Om cruisetrafikken i Stavanger ved Anders Bang-Andersen Tirsdag 29. kl. 13.00 Helseforedrag – hvordan bo lengst mulig hjemme ved Unni Rostøl, Stavanger kommune

Forbehold om endringer

www.skipper-worse.no

skipper worse

Tasta Ledaal Madla

JULEMESSER

Lørdag 12. november kl. 11.00 Lørdag 26. november kl. 11.00 Lørdag 26. november kl. 11.00 i samarbeid med bydelshuset Åpen kafeteria! www.skipper-worse.no

skipper worse

SENIORREISER

JULEMARKED I KIEL med Color Line seiling Kiel – Oslo 04. – 08. desember Informasjon/påmelding tlf. 51 56 43 30 www.skipper-worse.no

skipper worse

KURS DATA, HOBBY OG FRITIDSKURS Kurs i facebook Ledaal ons. 28.09 Begynnerkurs i e-post Ledaal tors. 29.09 Bildebehandling i Picasa Ledaal tirs. 04.10 Data, internett og E-post Ledaal man. 17.10 Begynnerkurs i tekstbehandling Ledaal tors. 27.10 Lag din egen fotobok Ledaal tors. 03.11 Data, internett og E-post repetisjons-/oppfølgingskurs Ledaal ons. 09.11 Oppfølgingskurs i internett Ledaal tors. 17.11 Feng Shui Ledaal tirs. 04.10 Bilfører 65+ Ledaal Ons. 19.10 Tegnekurs for videregående Ledaal tirs. 15.11 Adventsdekorasjoner Ledaal tirs. 22.11 Dørdekorasjoner til jul Ledaal tirs. 29.11

kl. 17.30 kl. 10.00 kl. 17.00 kl. 10.00 kl. 10.00 kl. 17.00

3x3t. 6x3t. 5x3t. 7x3t. 6x3t. 3x3t.

kr. 850,kr. 1500,kr. 1500,kr. 1700,kr. 1500,kr. 950,-

kl. 10.00 kl. 10.00 kl. 18.00 kl. 10.00 kl. 18.00 kl. 18.00 kl. 18.00

7x3t. 5x3t. 6x2t. 4x3t. 6x2t. 1x3t. 1x3t.

kr. 1700,kr. 1300,kr. 1200,kr. 950,kr. 1300,kr. 250,kr. 250,-

For utfyllende informasjon om kursene og påmelding benytt vår hjemmeside www.skipper-worse.no eller ta kontakt på tlf. 51 56 43 30

skipper worse

DANSEKVELD PÅ LEDAAL Tony & The Swing Blues spiller opp til dans fredag 21. oktober kl. 19.00. Servering av varm mat kl. 19.00 – 20.00. Dans kl. 20.00 – 24.00 Billetter kr. 350,- pr. pers. selges på Skipper Worse sentrene www.skipper-worse.no

skipper worse

SKIPPER WORSE MIDDAGSDISTRIBUERING Skipper Worse AS bringer middag hjem på døren til de som ønsker eller trenger det. Det er næringsrik og variert kost ut fra valgfri meny. Du finner den på vår hjemmeside www.skipper-worse.no Ring 51 56 43 30 for spørsmål eller bestilling, eller e-post til: nina.innvaer@skipper-worse.no

skipper worse

SERVICETILBUD PÅ SENTRENE

DAGSTURER/BUSSTURER

SKIPPER WORSE MADLA 51 59 18 13 Frisør: Mandag – tirsdag – fredag kl 09.00 – 15.30 Fotpleie: Onsdag og torsdag kl. 08.00 – 14.30

Knaben – fra Molybden til skitrekk Torsdag 20. oktober

SKIPPER WORSE LEDAAL 51 56 43 30 Frisør: Mandag – tirsdag – torsdag – fredag Hud- og fotterapi: Mandag – fredag

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 51 58 14 57 Frisør: Mandag – fredag kl 09.30 – 14.00 Fotpleie: Mandag kl 09.00 – 14.00 SKIPPER WORSE TASTA 51 54 13 47 Frisør og fotpleier ønskes på Tasta. Ta kontakt for informasjon. www.skipper-worse.no

skipper worse

hyggelige lokaler til leie SKIPPER WORSE LEDAAL 51 56 43 30 og SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 51 58 14 57 Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og minnestund. Vi bistår med råd www.skipper-worse.no

Røssdalen og Forsand – med nye Preikestolhytta (Busstur med fottur / vandretur) Torsdag 29. september

Julemarked i Haugesund Torsdag 2. desember Detaljert program, ta kontakt med Skipper Worse sentrene. Billettsalg på sentrene. Bussavgang fra alle sentrene. Ledaal 51 56 43 30 – Madla 51 59 18 13 Tasta 51 54 13 47 – Ågesentunet 51 58 14 57 www.skipper-worse.no

skipper worse

60+

60+ er et treningstilbud for alle over 60 år i Stavanger. Treningstilbudet vårt er spesiallaget for voksne, slik at de som trener der skal kunne høste godt med helsegevinster. Hos oss finner du et treningstilbud og et miljø tilpasset deg over 60. Vi har mange ulike aktiviteter. Aktivitetsplanen finner du på www.skipper-worse.no eller du kan ta kontakt så sender vi en til deg.

skipper worse

NYE AKTIVITETSGRUPPER

S.W. Ledaal, Erling Skjalgssons allé 10, 4009 Stavanger, tlf. 51 56 43 30, e-post: resepsjon@skipper-worse.no Litteraturgruppe Første man. i mnd. kl. 10.00 kr. 50,- pr. semester Håndarbeidsgruppe Mandager kl. 12.00 S.W. Tasta, Eldfiskbakken 7, 4028 Stavanger, tlf. 51 54 13 47, e-post: tasta@skipper-worse.no Engelsk konversasjon Tirsdager i partallsuker kl. 10.30 Strikkekafé Tirsdager kl. 09.30

kr. 150,- pr. semester

S.W. Ågesentunet, Ågesenveien 6, 4026 Stavanger, tlf. 51 58 14 57, e-post: agesentunet@skipper-worse.no Kryssordgruppe Torsdager kl. 10.00

kr. 100,- pr. semester

Ta kontakt med sentrene for påmelding/utfyllende informasjon om aktivitetsgruppene. Med forbehold om endringer.

www.skipper-worse.no

skipper worse

SØNDAGSDANS med Belg, Blås & Komp. Kl 18.00

på Skipper Worse Ledaal 2. oktober 6. november Enkel servering, inngang kr 140,- pr. pers. www.skipper-worse.no

skipper worse

SANGER TIL SØNDAGSKAFFEN på Skipper Worse Ledaal v/Prest Einar Christian Drange kl 16.00 Søndag 25. september 30. oktober 27. november Enkel bevertning, kr. 40,- pr. pers. www.skipper-worse.no

skipper worse

NYTT TILBUD PÅ SKIPPER WORSE HELSERÅDGIVNING

For mange innebærer økende alder at ulike spørsmål om helse melder seg. Det kan være mye en lurer på og gjerne skulle snakket med noen som har greie på slikt. Er dette normale alderdomsforandringer? Hva kan jeg selv gjøre for å bedre min situasjon? Er dette noe som krever behandling? Bør jeg gå til lege eller annen fagperson? Fra september av starter Skipper Worse, opp med helserådgivning på Ledaal. Da vil du i ro og mak kunne få snakke med en erfaren sykepleier om det som opptar deg. Else Marie Lunde som vil drive denne helserådgivningen, er selv sykepleier med over 20 års erfaring fra ulike deler av norsk helsevesen. Hun har flere typer tilleggsutdanning, men viktigst i

denne sammenheng er nok hennes veileder-kompetanse og brede faglige bakgrunn. Hun gleder seg nå veldig til å starte opp dette arbeidet etter å ha vært hjemme i permisjon en periode som fostermor. Hun sier hun ofte i sitt arbeid har sett hvor mange ubesvarte spørsmål klienter og pårørende har – og at helsevesenet og legen ofte ikke har nok tid til å svare og veilede slik at en selv kan ta grep om egen helse. Nærmere informasjon og timebestilling fås foreløpig ved henvendelse til resepsjonen tlf. 51 56 43 30. Tilbudet startet opp 5. september.

www.skipper-worse.no

skipper worse

SYSTUE

MEDHJELPERE

på Skipper Worse Ledaal Vi åpner en liten systue. Vi har sans for kvalitet, reparere og ta vare på gode ting. Men ikke alle klarer å reparere sine klær selv. Vårt mål er å få til et samlingssted for sømkyndige, der du kan få sydd igjen en raknet søm eller lagt opp en bukse som er for lang, reparert et knapphull og skiftet en glidelås. Altså en systue for småreparasjoner. Vårt motto er: «Det er utrolig hva vi får til, om vi bare prøver og vil.» Har du noe som skulle vært reparert, ta det med, så ser vi om det er noe vi våger oss i kast med. Trenger du å få skiftet en glidelås, må du ha med den nye. Og er det en spesiell farge på plagget, kan det være lurt å kjøpe en passende tråd. Vi har mye, men skal det være stikninger, er det fint at fargen passer akkurat.

Har du erfaring med søm og synes dette høres kjekt ut, ta kontakt. Vi trenger medhjelpere som kan stille noen timer en dag iblant. Vi skal få det gøy! Else Marie Lunde, som blir leder for denne systua, lærte som 6-åring å sy på maskin av sin mor som var sydame og som har vært hennes læremester siden. Som konfirmant fikk hun egen symaskin som hun har brukt flittig til mange ulike formål. Det siste var festkjole til datteren, nå i sommer. Else Marie sier hun har fått god trening i å reparere og sy ut tøy til moren i det siste, da hun er hjelpetrengende og ikke kan gjøre det selv lenger. Vi håper på god etterspørsel til de nye tiltakene som starter opp på Skipper Worse, Ledaal. På sikt tenker man seg en utvidelse av tilbudet til de andre sentrene også. For å få dette til er vi nødt for å ta betalt for tjenestene, men det vil bli billig.

www.skipper-worse.no

BRUK AV DATAMASKIN BRUK AV DATAMASKIN, KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET HØSTEN 2011, VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER! Seniorforbundet arrangerer datakurs for personer over 50 år. Se vår hjemmeside: www.seniorforbundet.no Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er ingen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen. Vi har tid og har som regel mer tålmodighet enn både dine barn eller barnebarn. De mest elementære ting blir gjennomgått. Det finnes ingen unnskyldning for at de aller voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør det hele enkelt og lærer deg de viktigste tingene slik at du fort er i gang på internett. Det skal være gøy å gå på våre datakurs og vi hjelper hverandre. Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjennomgår de forskjellige søkemotorene og viser hvordan man finner opplysningene på nettet. Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi drar på byvandring med 3dimensjonale bilder. Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail. Vi lærer å bruke web-camera og mikrofon i sammen med MSN. Prat med dine nærmeste og venner via internett med bilde og lyd. Vi vil også arrangere nettbankkurs. Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Fokus Bank, DNB Nor og Terra-bankene. Vi vil også arrangere bildebehandlingskurs. Vi kan se tilbake på en interessant vinter og vår med kurs i datainnføring på Eldres Hus. Det som har gledet oss mest har vært den

interessen og entusiasmen de eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell har kanskje også truffet bra. Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har hatt hittil i 2011 og vil forsette etter samme modell for kursene høsten 2011 og vinteren 2012. Skulle du ellers ha behov for en privat time for innføring i din datamaskin, enten hjemme eller du tar den med deg til senteret om du bruker en lap-top, kan dette arrangeres på forespørsel, mot en godtgjørelse. Vel møtt! Ved gjennomført kurs får du Seniorforbundets kursbevis som et synlig bevis på at du har gjennomgått et av våre kurs. Kurs 1 Begynnerkurs Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt om hvordan datamaskinen er oppbygget og fungerer og hvilken nytte du kan ha av den. Du lærer om de bruksområdene maskinen kan anvendes på. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 2 For deg som har brukt datamaskinen litt (forsettelse av kurs 1) Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker Internett. Du kan blant annet lese aviser fra alle steder i landet – og utlandet. Finne informasjon om reisemål i inn- og utland. Vi lærer å sende og motta mail. Hos oss får du prøve å sende og motta mail. Vi sender mail til hverandre mens vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos oss og vi vil kunne svare deg på problemer du måtte ha. Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmateriale til slektsgransking eller andre

hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg hvordan du med litt trening vil bestille reise, samtale med banken, betale regninger via din nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling og hvordan du organiserer din datamaskin. Vi vil også se på facebook og Skype. Kurs 3 Nettbankkurs Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Fokus Bank, DNB Nor og Terrabankene. Vi starter kurs så ofte som det er nok deltakere. Startdato og tidspunkt fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 4 Tekstbehandling (skriveprogram) Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin. Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du skal arkivere det du skriver eller utreder på en grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til venner og kjente hvor de måtte befinne seg på kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan du kan samle det du har samlet i hendige mapper, og arkivere mappene med navn for senere opphenting og bruk. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet eller oppslag i Eldres Hus. Kurs 5 Innføring i bildebehandling Nedlasting av data/musikk/filmer Her får alle deltakerne på en enkel måte en god innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt bildebehandlingsprogram som hentes ned fra Internett gratis. Du lærer overføring av bilder fra ditt digitale kamera. Vi går gjennom teknikken for nedlasting og brenning av data, musikk, bilder. Du gjør bruk av egne nedlastede bilder og går gjennom hvordan du skal kunne lage et flott program med både tekste og musikk som du kan brenne på en CD eller DVS. Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør den nye data/netteknologien for deg? Nettsamfunn gjør deg mer sosial. De som sender E-post til en stor del av nettverket sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettverket ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller personlig kontakt, men kommer i tillegg. Våre kursledere har lang erfaring med dataopplæring og bruk av datamaskinen i jobbsammenheng gjennom mange år. Pris for alle kurs kr. 600,- Kursavgift må være innbetalt ved kursstart. Kursene avholdes i Eldres hus. For påmelding eller mer informasjon kontakt Seniorforbundet ved Helge Carlsen Eldres Hus – Kongsgaten 43 – PB 592 4003 Stavanger. Telefon mobil 902 62 691 og 950 58 935 eller e-post; datakurs@seniorforbundet.no Kunnskap og venner: I sine undersøkelse har forskeren funnet ut at de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om moen har tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt med andre, for å skrive eller lese meldinger. Vi har også inngått avtale med databutikk i området med gunstige priser på datamaskiner og program for våre medlemmer. Vi har også inngått avtale om hjelp til våre medlemmer ved kjøp via Seniorforbundet. Henvend deg til Seniorforbundet for å få utlevert rabattkupong til vår medlemspris. TIPS: For deg som har alt, ønsk deg et gavekort som gir deg rett til å gå på datakurs. Gavekortene utstedes av Seniorforbundet i Eldres Hus. En glimrende gave.

567 69

Har du nedsatt syn eller hørsel? Ta kontakt med Ressurssenter for Sansetap Ressurssenter for Sansetap er en tjeneste i Stavanger kommune. Her er det ansatt fagkonsulent syn og fagkonsulent hørsel som arbeider med tilrettelegging og formidling av syns- og hørselshjelpemidler i forhold til personer som har så nedsatt syn og/eller hørsel at de regnes som svaksynte og/eller hørselhemmede. Formidling av hjelpemidler er i samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen. For å få hjelp fra Ressurssenter for Sansetap

må man: • være over 18 år. • bosatt i Stavanger kommune. • ha fått diagnostisert nedsatt syn eller nedsatt hørsel hos en spesialist. Ressurssenter Sansetap holder til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis.

Ta kontakt på tlf.: Hørsel: 51 50 67 95 • Syn: 51 50 67 94 Mail: sansetap@johannesls.no

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon. Vi er tilstede på Eldres Hus i 3. etasje kl. 11.00–13.00 den første og tredje torsdag i hver måned, med unntak av skolens ferier. Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes.

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har. Vi kan kontaktes tirsdager og torsdager kl. 10.00 – 15.00 på telefon 47 80 35 41 (også SMS), teksttelefon 51 50 66 59 eller på e-post horsel@johannesls.no

Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune.

Bekymringstelefonen Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04. Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt. Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00.

To om Prima Omsorg Gudrun Haug - Mariero, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg til alt mulig. Vi går på kino, teater, kunstutstillinger, følge til lege og frisør, gå turer, shopping og kafébesøk. Hun fra Prima Omsorg er en god venninne. Hun får meg i godt humør og øker min livskvalitet. Det er veldig bra å ha én person å forholde seg til.

Trenger du ekstra omsorg? De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme til tross for sykdom. Prima Omsorg tilbyr helse og omsorgstjenester hvor livskvalitet og trygghet står i fokus. Vi inngår faste avtaler eller gir deg hjelp ved behov. Du får faste personer å forholde deg til. PERSONLIG HJELP Dusj, stell, personlig pleie.

SYKEPLEIETJENESTER Stell og pleie ved sykdom.

FØLGETJENSTER ANDRE TJENESTER Transport til lege/sykehus og annet. Matlaging, innkjøp, stell i hjemmet, sosialt samvær, og mye annet.

Hartvig Stangeland - Ramsvik, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg som min støttekontakt. Vi går på kino, fotballkamper, museum, kafébesøk og kjører turer. Jeg kan alltid ta kontakt med Prima Omsorg. Min kontaktperson er alltid blid og får meg til å tenke positivt.

Ta kontakt med vår avdeling i Rogaland på tlf 51 31 85 55 Oslo (hovedkontor) tlf 23 05 97 70 Asker og Bærum tlf 67 58 93 00

Follo tlf 64 93 22 60 Grenland tlf 35 57 09 00

Lillehammer tlf 47 81 48 00 Romerike 67 41 16 36

Vestfold tlf 33 45 93 33 Østfold tlf 69 27 00 00

www.primaomsorg.no

Fra barnemunn Romvesener bor like i nærheten av gud, men jeg tror ikke de er omgangsvenner for å si det sånn.» Pia 6 år

«Antioksidanter er sånne som alltid går i tog i gatene og roper store, veldig sinte ord.» Christian 7 år

«Musklene er noen slags nakkekoteletter som vi har i armene.» Sindre 6 år

«Når man dør er det akkurat som å forlate en skrothaug.» Halvdan 6 år

«Onkelen min gikk ned tretti kilowatt. Etter det måtte han operere bort forhuden.» Christer 7 år

«Kroppsvæske kan være laget av stoff eller skinn. Det kommer helt an på prisen. Det finnes også skulder væsker.» Thilde 7 år

«De mest hovne mennesker er de som har allergi.» Tora 7 år

«Kroppsvæske er noe man bruker når man vasker seg, for at ikke bakteriene skal informere seg.» Olav Hermund 7 år

GE PO

E N NOR

P. P

R TO BE

P. P

PO Vi satser på god kvalitet og service R TO BE

P. P

Returadresse: «Mortepumpen» Servicetorget NO Olav Kyrresgt. T E N 23, R S Postboks 8001 4068 STAVANGER

E N NOR GE

R TO BE

P. P

R TO BE

Stavanger Helsehus

• Sykeartikler • Hjelpemidler for funksjonshemmede • Førstehjelpsutstyr • Stomiutstyr • Inkontinensutstyr

Lars Hertervigsgt. 3 – 4001 Stavanger Rett over Straen Senteret. Telefon: 51 52 35 31

Layout: Grafica hundsnes. trykk: gunnarshaug as