Mortepumpen NR 3/2014 by Stavanger kommune

INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

NR. 3/2014 38. Ã&#x2026;RGANG

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Bloch Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Mette Bagge mette.bagge57@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks 8001 4068 Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf. 51 50 72 44/988 57 133 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 4. desember 2014 Stoff må være i redaksjonen 4. november 2014 Opplag: 11.300 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/mortepumpen

Frivillighet – å bry seg Vel overstått sommer, en sommer som har vært av de sjeldne med mye sol og god temperatur. Vi har derfor noe godt å tenke tilbake på nå når den mørke årstid innhenter oss. Hvordan fremtiden blir vet ingen, men alle ønsker at den skal bli god og uproblematisk. Derfor legger mange planer for fremtiden for å være forberedt på det som kanskje kan komme til å skje. Innenfor helsesektoren, både innenlands og utenlands, legges det mange planer for fremtiden. Det gjelder å være forberedt både på det kjente og ukjente. Eldrerådet har lenge engasjert seg i boformer for eldre, både for dem som kan bo i eget hjem og ikke minst for dem som på grunn av sykdom må bo på institusjon. Personer med diagnosen demens er en stadig økende gruppe og som trenger ulike boformer. Nederland er et eksempel på nytenkning på dette området. I juni reiste Eldrerådet derfor til Amsterdam hvor de like utenfor byen har etablert en liten «landsby» for demente. Les om besøket til Eldrerådet på s. 34 og gjør opp din egen mening om «landsbyen». Fascinerende? Eldrerådet lot seg tydelig begeistre. De påpeker imidlertid hvor viktig og nødvendig de frivilliges innsats var for «landsbyen». Uten dem hadde tilbudet til beboerne vært langt dårligere. Dette med frivillighet er også temaet til Kristin Aas Nordin på s. 20 Hun understreker hvor viktig og nødvendig innsatsen til de frivillige er i Norge. Frivillig arbeid defineres som tiden en bruker på aktiviteter for andre uten å ta betaling. Frivillighet er altså motstykket til den stadig økende kommersialisering av tjenester. Kostnader som mange ikke har anledning til å betale. Tilbakemeldingene fra de frivillige er positive og at de ofte får mer igjen enn det de gir. Hva med deg? En frivillig er et menneske som bryr seg.

PROFILEN

John Skien Tekst: Halvor Ingebrethsen

John Skien fotografert av Tom Edvindsen.

NRK-reporteren gjennom mangfoldige år er blitt pensjonist. Det betyr for ham, det samme som for oss alle, at den faste arbeidsplassen forlates og overtas av andre. Uansett etterfølgere, vil den entusiastiske og friske programlederen bli savnet. Ikke bare i Rogaland, men også på riksnettet for sine utallige innslag både i «Norge rundt» og «Norge i dag». Allerede ved første bilde av ham på skjermen, har han nå i mangfoldige år møtt seerne og lytterne med et godt smil, vel forberedt og med god innsikt i de saker som han presenterer og med like stor kunnskap om dem han intervjuer. Et spesielt trekk ved hans intervjuform har vært at han gjerne presenterer sin egen kunnskap om selve saken, og overlater aktuelle kommentarer til intervjuobjektet. Derved får han saken vinklet slik han selv vil, ved nærmest å «tvinge» objektet til et svar på det han er ute etter. Men alltid ledsaget av et smil og en forventning på svaret.

På spørsmålet om hva det var som gjorde ham til «radiomann», får vi et grundig svar som også omfatter andre yrkesmuligheter han har «vært innom». Fra 1968 var han lærer på Buøy skole. Så ble han utfordret av en studiekamerat, som jobbet som «frilanser» i NRK, til å være med i et underholdningsprogram. Der ble han av distriktssjef, den gang Ivar Holm, spurt om han kunne tenke seg å være «hallomann» for Stavanger-ensemblet, som hadde konserter på riksnettet et par ganger i uka. Han var også lærer på Sola ungdomsskole. I 1976 ble han fast ansatt i NRK. Der han var « radiomann» til 1986. Så fulgte TV, som har vært hans arbeidssted inntil nå. Som bakgrunn for alt dette må det også nevnes at han tok lærerskolen i Stavanger i årene 196557 med grunnfag i engelsk i årene 1967-68 hvor han underviste i nærmest alle humanetiske fag, – også gymnastikk, legger han til. Han var også med å starte Stavanger Vektløfterklubb i 1964 og drev dessuten med fotball og friidrett. – Alt dette kom vel med i jobben som lærer, føyer han til. – Hva ble dine oppgaver i dine første sendinger? spør vi. Her gjentar han ansvaret overfor Stavangerensenblet som da ble ledet av Bjørn Voll. Han laget intervjuer. Det første hadde han med Rolv Wesenlund, populært magasin som Aslaug Øye og Andreas Thorsen hadde ansvaret for. – Jeg var da også reporter og programutvikler. Det første TV-programmet lagte jeg i 1973, det såkalte Sportshjørnet om vekterløftermiljøet i byen. Som gammelt klubbmedlem hadde jeg visse forutsetninger for nettopp det, legger han til. Alltid godt forberedt Skien har alltid vært kjent for å være godt inne i de sakene han presenterer. Å være godt forberedt er et «alfa og omega». Han understreker at man som journalist må vite presist hva saken dreier seg om. Han «innrømmer» at han nok har vært, og er ganske bestemt og/eller «belærende». Men han har voktet seg vel for å la sine egne personlige meninger påvirke intervjuobjektet, og minner oss lesere på Henrik Ibsens visdomsord om at «Mitt kall er kun at spørge». Og dersom

En ung utgave av John Skien. Foto: Privat.

intervjuobjektene prøver å «vri seg unna», må de settes på plass: – Gjerne med et lite, men bestemt smil, legger han til. Ulike oppgaver Vi ber ham si litt om hvilke oppgaver han har vært mest opptatt av å formidle? – Etter hvert har jeg jobbet mye med kultur av forskjellig slag, ved siden av nyheter, selvsagt. Han har også vært interessert i programmer om natur og minner oss om programmet «Ut i naturen» som han var ansvarlig for i TV på 1990-tallet. – Ellers har programmer med mennesker som «har noe på hjertet» vært flotte arbeidsoppgaver. Ikke minst programmer i «Norge rundt». Det har vært viktig for meg å se det store i det små og løfte det opp til å bli severdige TV-opplevelser. Utvikling Om utviklingen i NRK i den tiden han har arbeidet der sier han at det har vært en rivende utvikling og profesjonellisering på alle plan. – Samtidig har NRK vært raus med gi medarbeiderne stor frihet i å tenke selv og få realisert sine ideer. Så selv om organisering og strukturendringer

Ut fra dette har vi også bedt Skien gi oss en karakteristikk over hvordan det «Skienske hjem» takler familieforholdet? – Kona mi Gunn, har aldri latt seg imponere over jobben min. Hun har «holdt meg på jorda» der jeg hører hjemme. Hun har vært uendelig tålmodig når jobben har kvernet rundt i hode mitt dag og natt i perioder. Det er hun som har vært «limet» i hjemmet og i oppdragelsen av barna. Dessuten har jo ikke stillingen min vært så omfattende. Stort sett har det vært en vanlig jobb der du får mer oppmerksomhet enn du fortjener. Til slutt blir det en naturlig livsstil. Hun kom inn i livet mitt samtidig med debuten bak mikrofonen i 1968. Så hun kjenner meg på godt og vondt. Dermed kan hun sette meg på plass når det trengst. Og det har jeg ikke hatt vondt av, sier radiomannen og TVpersonligheten John Skien, beskjedent samtidig som meldingen fra Det kongelige slott kunngjør at nettopp HAN nå har fått H.M. Kong Haralds fortjenestemedalje. Vi ønsker lykke til både med den og dagene som nå ligger foran. Hos John Skien er smilet aldri langt unna. Foto: Thomas Ystrøm.

gjerne kan bli litt firkantet i en så stor bedrift, har det altså vært rom for «individuelt armslag». Mange av oss undrer seg nok over hvordan familielivet til så «synlige» personer arter seg.

PS: Egentlig heter profilen vår John Sigurd Skien. Men mellomnavnet har vært lite brukt. Det er bare når meldingen om Kongens medalje kommer, at hele navnet brukes:

Det bestemmer Kongen.

Sitater: De som sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, har aldri smakt sjokolade. Ukjent Det fins ingen nøkkel til lykke. Døra står alltid åpen. Mor Teresa Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Bibelen Vinn kjærlighet ved å vise kjærlighet. Alexander Barclay Man kan ikke endre på fortiden. Men man kan endre på hvordan man velger å leve med den. Lene Marlin

p DER BANANENE VOKSER OG KAFFEN GROR

Et gjensyn med Tanzania. 1

Tekst og bilder: Mette Bagge

I vår var jeg tilbake i Tanzania. Det ble et gjensyn med mennesker, steder, lyder og lukter, en god gjenopplevelse av mye av det jeg hadde opplevd da jeg bodde og arbeidet der fra 1974 til 81 – for 30-40 år siden. *En by på 1 grad syd.* Byen Bukoba ligger på vestbredden av Victoriasjøen, 1 grad syd for ekvator. Høyden over havet er ca 1100 meter så klimaet er godt, også for en europeer. Mye var selvsagt forandret på disse årene, også siden jeg sist besøkte byen for 12 år siden. Byen var vokst fra en bosetting på 10 000 mennesker nede på flaten til en by på ca 80 000. Det var bygget oppover åssidene på alle tre sidene av den opprinnelige byen. Der er velbygde murhus, større enn før, internet-kafeer og to minibanker, markedet i sentrum er blitt imponerende stort og motorsykler var å se overalt i gatene. Butikkene var mange flere og atskillig mer innholdsrike enn for 40 år siden, om enn fortsatt ikke så store. Fjernsyn er blitt helt vanlig, og svært mange har egen PC, også langt utover landsbygden. Jeg registrerte også stor økning på to andre områder: apekatter og mobiltelefoner! De har neppe noe med hverandre å gjøre. Mobiltelefonene kommer naturligvis av bedring i teknologi og økonomi. Apekattene, som vi ytterst sjelden så i 1970-årene, har nok kommet etter den flittige treplantningen for en del år tilbake. Trær gir skygge og er derfor en fordel, også om de ikke egner seg som byggematerialer. Og apekattene elsker selvsagt trær, og synes dessuten det er morsomt med kabler å klatre på. Min tidligere kollega som bor litt oppe i åssiden, får iblant fjernsynsprogrammene avbrutt av at apene har klatret for ivrig på fjernsynskabelen.

*Fra flodhester til marabou storker* Her er det regntid to ganger i året, og det betyr fruktbar jord. Går en rundt nede ved sjøen, ser en frodige blomsterbed og saftig gress. Her gikk det flodhester i gamle dager. Det fortelles at en gjest våknet om natten og trodde han hørte minst 10 mann slå gress på afrikansk vis. Men så var det flodhester som gresset utenfor vinduet. Det ble imidlertid plagsomt når de spiste avlingen til de som prøvde å dyrke søtpoteter ved stranden, og en flodhest ble skutt. Da flyttet hele flokken. Litt synd for en turist, men bra for de som søker matauk. I stedet ser en mange fugler langs sjøen. Til min glede spaserer det fortsatt vakre krontraner på flyplassen, enda den er svært mye utvidet siden min tid. De første årene kunne bare småfly på 5 eller 10 passasjerer lande. Under krigen med Amin i 1978-79 ble flystripen utvidet, så den kunne ta militærfly. Det var en stor framgang da vi etter krigen fikk Twin Ottere som tok hele 18 passasjerer. Langs stranden går ellers ibis, hvite hegrer og nå også marabou-storker, slike som Freia har som symbol og som vi ser på Firkløveren. (Jeg må si at jeg synes de er penere på Firkløveren enn i virkeligheten. De er store åtselfugler, og ikke særlig vakre). *Gjenhør med sang av fugler og frosk.* Ibisens skarpe skrik er ikke akkurat vakkert, snarere tvert imot. Men det hører til nede ved sjøen, nå som før. Jeg kom 1.april i år, og regntiden var begynt, noe forsinket. Det er to lyder som hører regntiden til: en fugl som synger med dype triller, og frosk som kvekker av hjertens lyst overalt hvor det er en pytt vann. En spesiell sort frosk, *klokkefroskene, *holder til under en bro som vi krysser til og fra sentrum. De «synger» om kvel-

Krontrane.

Maraboustork, Bukoba.

den som lyden av hundrevis av fine, små bjeller. Hver gang vi skulle over i kveldingen, måtte vi stoppe litt for å lytte, nå som før. Vi hørte også mange forskjellige småfugler, særlig da jeg kom lenger sør. De er ofte vanskelig å se, men noen ganger er en heldig og får et glimt.

sjøen i øst. I hele regionen dyrkes bananer og kaffe. Det dyrkes my annet også, frukt og grønnsaker av mange slag, søtpoterer og manjok, men kaffen og bananene det som fremfor alt har gitt mat og penger.

*Bananer og kaffe* Kageraregionen her på vestsiden av Victoriasjøen er delt i to hoveddeler: Karagwe lengst i vest mot Rwanda og Burundi, og Buhaya mot

*Kaffe* Kaffen er en gammel plante i området. Kaffen og bananene var helst mannens domene, mens kvinnene dyrket grønnsaker og annet, og selv kunne selge det de ikke trengte til husholdningen.

Byen Bukoha.

Bananer som ikke er ferdige.

Bananstokk med bananer som er nesten utvokst.

Kaffen har hatt og har stor betydning. Det er den som skaffer penger til hus og klær, skoleuniformer og penner og annet utstyr til skolebarn og ungdom. Selve undervisningen er gratis, hvis en da ikke går på en av privatskolene som nå er blitt nokså vanlige. Kaffe penger går med til det meste en trenger, så langt de rekker. Det er mye arbeid med kaffen, buskene må gjødsles og stelles. De får hvite blomster som dufter deilig mot slutten av dagen, nesten som skjærsmin. Duften gir håp om god avling.

en stikker innom på besøk. Det er noe tørt for en som er uvant, men en lærer å sette pris på gaven, om en enn begrenser inntaket. Kaffebønnene har til og med vært brukt i gamle ritualer. Når to skulle inngå fosterbrorskap i dette området, slik som våre forferde også gjorde om enn på annen måte, så rispet de to seg i navlen, og blodet ble fanget opp av en kaffebønne. Denne ble så begravd i jorden, under løftet av troskap mellom de to. Så var de som brødre, født sammen.

Kaffebærene modner ujevnt og må plukkes for hånd over tid. De må så ligge og tørke på matter i solen, og dekkes over mot duggen hver kveld. Så blir de samlet i sekker og sendt til fabrikken nede ved havnen. Da jeg bodde på en av høydene ovenfor sentrum, kjente vi den deilige kaffeduften hver gang de brente kaffebønner på fabrikken. Jeg satt mange ganger der og tenkte: Gid folk i Europa skjønte hva kaffen betyr for alle disse småbøndene her i distriktet, og hvor mye arbeid de har med den, og ikke bare klager når prisene stiger. Kaffen burde vært mye dyrere! Men kaffen har fra gammelt av hatt en annen betydning. Den hadde stor symbolverdi. En drakk ikke kaffe som i Etiopia, men tygget kaffebønner i godt lag. Det er fortsatt slik ute på landet at en blir budt kaffebønner å tygge på om

*Bananer.* Kokebananer, stekebananer, ølbananer, søtbananer, store, små og de enda mindre ekstra søte «fingerbananene». «Var det noen dag i Buhaya at vi spiste mindre enn ti bananer?», spurte en hjemkommet kollega som hadde meldt seg på slankekurs hvor det bare var tillat med en banan i uken! Og det er riktig nok. Bananer var hverdagskost og reisekost. Det var ikke frukt, men mat. I 1970årene var det svært ofte mangl på mel, margarin og på mye annet for den saks skyld. Men bananer hadde vi alltid. Og hovedingrediensen i en middag i denne regionen er kokebananer (*plantains* på engensk). Det er store, grønne bananer, som brukes før de er modne. De som skrelles med kniv og kokes – og smaker deilig, litt som poteter, men mykere og med friskere på

Apekatter.

Et godt måltid.

smak. Et måltid med «ebitoke» som de heter på lokalspråket, og bønner eller fisk eller kjøtt, og gjerne en stuing av spinat eller andre grønne blader, er deilig for enhver sulten mage og blir nytt med glede. Ris brukes også ganske mye, men til et skikkelig måltid hører først og fremst ebitoke, selv om en også har ris.

Jeg kan ikke la være å undres om det har å gjøre med bruk av kunstgjødsel og ugressgift. Men jeg skal være forsiktig med å uttale meg. Der er enda områder lenger inne mot vest hvor de har sunne planter, og de tjener nå på å selge bananstokkene sine langs hovedveien. En har også begynt å innføre andre sorter fra Kilimanjaro-området, hvor de også dyrker kokebananer Men disse er hardere og ikke så gode synes de som er vant til Buhayas «ebitoke», inkludert meg.

Selv hadde jeg også bananer i tillegg til kjøkkenhagen, men det var et par sorter søtbananer, som fungerte som kaffemat og tilskudd til frokost og aftens. For øvrig likte hunden min veldig godt bananer, helst de store. Det hendte han stjal en hvis han kom til det. Tørker en småbanene i ovn, blir de som lekker konfekt (i alle fall når det er lenge siden en har smakt konfekt). Stekebananer er lange bananer som stekes hele eller i skiver når de er modne og er en delikatesse. De er spesielle på fasong, og kalle «nkonja» som betyr elefanttann. De er en lekker erstatning for brød eller kaker. Bananpalmen er ikke et tre, men en urt. Når den vokser opp, får den avleggere rundt seg, og to, tre av disse, i forskjellig størrelse, får vokse med. De andre tas bort, kan plantes et annet sted eller kappes opp og gjødsle jorden. Når hovedpalmen har ferdig frukt, etter ca 9 måneder, hugges den ned og banastokken tas inn. Neste i klyngen vokser så raskt opp og lager seg til å sette frukt. En ny liten spire kan så innta sin plass. På bildet kan dere se hvordan de nye bananene ser ut som fingre med en tust ytterst, før de vokser seg runde og gode. Dessverre er det nå kommet sykdom på kokebananplantene i området. De faller overende.

Jeg ble minnet igjen om hvor mye god og næringsrik mat betyr, for kropp og helse og for velværet i det hele tatt. Det skal ikke all verdens fine ingredienser og fiksfakserier til. Veltillaget mat med mosete kokebananene, kokte bønner, smaksatt med stekt løk og tomater, eller stekt eller kokt fisk, kanskje kjøtt til fint, smaker deilig og gjør godt. Noen ganger kokes jordnøtter (peanøtter) sammen med stykker av bananene. De er gode å tygge på, mykere når de er kokt enn ristet, men gode på en litt annen måte. Det er med peanøttene som bananene, hvis en spiser dem i tillegg til alt mulig annet, kan de nok gi for mange kalorier. Men når de brukes nettopp som mat, gir de god næring og metter. Peanøtter er da noe av det sunneste en kan spise, og kan erstatte melk. Underernærte og feilernærte småbarn kommer seg når de får finstøtte peanøtter kokt i vann eller i grøten. Så var besøket til min gamle arbeidsplass en glad gjenkjennelse av steder, lyder og lukter og også smaker. Det var også et kjært møte med mennesker. Men det får vi ta en annen gang.

Tekst: Halvor Ingebrethsen

«Dagens Karsten» er navnet på en kalender i såkalt wippoverformat, hvor man får et visdomsord pr. dag ved å «vippe» et kalenderblad over på den aktuelle dato. Det er den kjente presten Karsten Isachsen som har utarbeidet denne ved å hente gode råd og veiledninger fra personer som har hatt slike, og utformet morsomme vinklinger til bruk gjennom et års 365 dager.

September

• Et menneske uten sans for humor skal man ikke ta alvorlig. • Det er bedre å være mislikt av noen ved å være den jeg er, enn å være likt av alle ved å være den jeg ikke er. • Selvironi vitner om klokskap. Stolthet om dumhet. Oktober • Ikke bare sitt der og se på at livet går sin gang. Bli heller med på turen. • Kan ei jente fra Lofoten kalles en «fiskesnelle»? • Hvem er egentlig det «motsatte kjønn».

Vi har gjennomgått nevnte kalender og vil i det følgende hente noen gode råd og formuleringer om hvordan livets mange situasjoner kan takles ved gjennomtenkning og praksis når ulike dager etterhvert møter oss.

November • Jeg kan aldri bygge opp selvtillit hvis jeg hele livet unngår risiko. • Når du bekymrer deg, bruker du opp dagens krefter uten å løse morgendagens problemer. • Gudstanken gir meg forankring og frihet. Til sammen blir det et fantastisk liv.

Derfor presenterer vi her en del av disse, slik forfatteren selv har redigert dem. Leserens oppgave blir da å gjennomtenke sitatet og granske seg selv om dette er noe man selv kjenner seg igjen i ?

Desember • Tid som er tilbrakt sammen med barn, er de minst bortkastede timene i ditt liv. • Spørsmål fra en forventningsfull 3-åring: «Mamma! Hvor gjør de av presten fram til neste jul? • Å vente på en glede er også en glede.

Datahjelp på Sølvberget

I vår begynte vi med en Datadingseklubb for seniorer på Sølvberget. Rundt 20 pensjonister fikk grunnleggende innføring i bruk av enten PC eller nettbrett/iPad. Temaene som ble tatt opp var bl.a. e-post, mapper og sende vedlegg, hvordan finne fram på nettet, offentlige nettsider, datasikkerhet, nett-TV og litt om sosiale medier. Les mer om kurset her: http://www.stavanger-kulturhus.no/SOELVBERGET/ARKIV/ Trenger-du-dingse-og-datahjelp I høst har vi utvidet tilbudet. På spesifikke tider vil vi ha veiledere tilstede (drop-in-punkt) som kan hjelpe deg med f.eks. oppsett av e-post, komme i gang med Facebook, bruke nettbank, lage minID eller rett og slett søker på Internett. Det blir også startet IT kurs og i en prøveperiode åpnet et IT servicepunkt. I tillegg fortsetter Datadingseklubbene. Ta kontakt hvis du tror dette er noe for deg. Du kan lese mer om kurs og drop-inpunkt på: ww.stavanger-kulturhus.no Oppstart i Oktober Datadingseklubb er litt løsere i snippen enn kursene. Vi lager et program etter behov og ønsker fra medlemmene, så langt det lar seg gjøre. Den drives i samarbeid med frivillige. Vi forutsetter at deltakere i klubben har med egen PC eller nettbrett og at de har opprettet e-postkonto og evt. Apple-ID (Gjelder de som har IPad). Klubbben

starter tirsdag 14. oktober klokken 10-12, og går fram til i begynnelsen av desember. Tid til overs? Vi ønsker kontakt med frivillige som kan være med å dele kunnskap i Datadingseklubben. Du trenger ikke være dataekspert, det rekker at du er fortrolig med bruk av PC eller nettbrett og er vant til å bruke Internett og E-post. Hvis dette er noe for deg, så ta gjerne kontakt på post@ stavanger-kulturhus.no<mailto:post@stavangerkulturhus.no> eller Eli Seim: tlf 926 53 598 (klokken 10-15) Mer informasjon om prosjekt og tilbud finner du her: http://www.stavanger-kulturhus.no/ SOELVBERGET/Stikk-innom-for-dingse-ogdatahjelp Kontakt: Eli Seim, eli.seim@stavanger-kulturhus.no<mailto:eli.seim@stavanger-kulturhus. no>, tlf. 926 53 598. Vennlig hilsen Dorthe H. Stramrud Kommunikasjonsrådgiver Sølvberget, Stavanger kulturhus Mobil: 90206908 www.stavanger-kulturhus.no www.facebook.com/solvberget

Okkupasjonsårene 1940-45 Av Helge Monstad

Forord Erindringer sommeren 1939 I årene før krigen drev far på med en del murarbeide på Åmøy om sommeren. Det var som regel grunnmurer og piper, men det var også muring av fjøs hos noen bønder. I denne forbindelse tok mor oss med på turen for å besøke sine slektninger, på både Vestre og Austre Åmøy. Min mor, Gunnhilld, var veldig opptatt av slekt og familie, og en ivrig slekts-gransker. Hun hadde nok notert seg mye av det som hun hadde blitt fortalt av sin mor, Anna Tobia, som var oppvokst på en husmannsplass nede ved stranden mot Linesundet på Hegreberg, Vestre Åmøy. Sommeren 1939 nyttet mor anledningen til å besøke sine slektninger som bodde på Lunde, Austre Åmøy. Det var familien Else og Elmer Lunde. Elmer var fisker og de hadde et stort hus med hage, hvor det ble dyrket poteter, bær og grønnsaker. Dessuten hadde de høns og griser. Siden far drev med jobbing denne sommeren, ble det til at at vi fikk leie rom og feriere hos dem. Selv om det var en stor familie, ble det plass for mor og oss ungene. En av sønnene var på min alder, og vi ble fort gode venner. Det var sommer og vi fartet rundt alle steder på øya. Jeg som «byas» fikk være med på mye nytt og spennende, sammen med kameraten. På fine somerkvelder lå vi med robåten i Melingsjøen, hvor vi «dronghalte» på småtorsk og kvitling. Som fiskeredskap brukte vi hodde, en liten bue av ståltråd med to forsyn av sen, og to kroker.

Vi agnet med blåskjell og fikk som regel to kvitlinger om gangen. «Hu mor» var i sitt ess når vi kom med et stort knippe med fersk kvitling. Sprøsteikt på panna kalte mor denne retten for «havets kylling» På nærmeste gård fikk vi delta med slåtten og høyonna med med raking og hesjing og seinere med på høylasset og inn på låven, samt hopping i høyet. Alt var bare kjekt, bortsett da vi måtte være med å luke i potetåkeren, men jeg opplevde at når vi var «på landet, fulgte der med plikter,også for oss unger. Denne sommeren gikk som en røyk med gode minner i en lang skoleferie. Aprildagene 1940 9. april 1940 er en dag jeg minnes, og som jeg aldri hadde trodd skulle få oppleve. Vi bodde i Nedstrandsgata og hadde nettopp spist frokost denne morgenen, da vi plutselig hørte flyalarmen som skimret over byen, og skapte en uhyggesstemning som for oss var ubeskrivelig. Folk i byene hadde en tid før dette blitt orientert om krigen i Europa, og at faren for tysk invasjon i Norge var tilstede. Alle huseiere ble oppfordret om å lage sandkasser foran kjellervinduer, samt innrede tilfluksrom med utstyr, reservemat, ulltepper etc for opphold når flyalarmen gikk. Før dette hadde vi hørt motordur fra fly og skuddsalver, noe langt borte,men nå hylte sirenene om fare, og da måtte vi søke tilflukt i kjelleren. Etter at flyalarmen «faren over» var meddelt, ved lange sirenetoner fra Nylund skole, var det å gjøre seg klar for å gå til skolen.

Jeg gikk i 6. klasse på Storhaug skole, og vi var flere i lag som gikk over «Maudalsmarka» og langs et steingjerde ved Søren Berners vei.

Fly og flyoppvisning hadde jeg i min unge alder vært opptatt av, men dette som jeg nå opplevde var noe vondt og uvirkelig.

Min eldre søster, Anny, var gått litt før meg og var på vei mot St.Svithun skole, mens min yngre bror, Alf, som gikk i 2. klasse, hadde time seinere, så han var hjemme med mor. Langt i det fjerne hørte vi flydur som kom nærmere og nærmere.

Alf hadde stått i vinduet og sett på flyene som gikk så lavt. Han var glad han slapp å gå på skole denne dagen, og det var jeg også. Far kom hjem og kunne fortelle om sine opplevelser på arbeidsplassen. Alle var i sjokk og det var en vond og uhyggelig stemning. Da vi omsider krøp til sengs, redde og urolige, var det vanskelig å finne søvnen, for stadig ble vi vekket av flydur og kanonader i det fjerne. Det var sikkert mye som skjedde på flyplassen ute på sola denne natten.

Med ett var de over oss. Store svarte krigsfly som fløy så lavt at de nesten strøk hustakene. Og for en dur! Vi la oss flate inn til steingjerdet, holdt for ørenene, og skalv, så redde var vi. Om litt forsvant flyene og vi sprang opp mot Jelsagata. Her møtte vi en mann på motorsykkel. Han sa at vi måtte snu og komme oss hjem så fort som mulig. «Det blir ingen skole i dag» Da vi var i fullt firsprang hjemover, kom flyene på nytt. Igjen hev vi oss ned bak steingjerdet og holdt for ørene, livredde for disse svarte flyene som gikk så lavt. Jeg minnes godt den forferdelige øredøvende lyden. Vi hadde jo hørt om krigen i Europa og om «en gal mann» som het Hitler. Men at vi nå skulle oppleve dette på hjemmebane var skremmende.

Panikkdagen 10. april Bare det å våkne til denne dag at det nå var krig i landet, var en vond følelse. Det var skremmende og uvirkelig. Vi hørte på radio og den informasjonen som ble gitt. Etterhvert om formiddagen gikk ryktene ut på at det ville komme engelske fly som skulle slippe bomber over byen. Over radio kom forskjellige meldinger om hvordan byens befolkning skulle forholde seg. Men ryktene florerte, og folk var i villrede. Noen rykter gikk ut på at at folk måtte komme seg ut

av byen. Andre igjen gikk på at folk måtte holde seg i ro. Dette ga utslag i fullstendig forvirring, og skapte panikkstemning. Det som skjedde var at folk strømmet til kaiene for å finne båt som kunne frakte dem mot ryfylkeøyene, eller de som valgte landeveien utover mot Jæren. Mor visste hvor vi skulle ta veien. Det måtte bli å søke ly hos våre slektninger på Åmøy. Far var kommet hjem fra arbeid for å lose oss ned til Jorenholms-kaien hvor melkeruten, motorskøyta «Tom,» hadde sin faste plass. På veien mot kaiene gikk en bred strøm av folk, gamle og unge med barnevogner, sykler og håndkjerrer, nedlesset med sengetøy, kjøkkenutstyr og andre nødvendigheter. Her lå fjordebåtene klar for avgang overfyllt av ventende mennesker. Ellers gikk motorbåter av alle størrelser, skjøyter og fraktefartøyer innover fjordene og utover mot øyene, fullastet med mødre med unger og utstyr. Det var fedrene som hjalp til med dette, og med håp om at kona med ungene kom til et trygt sted hvor de kunne bli godt ivaretatt. Det var bare en ting: Ut av byen og ut av faresonen, før byen ble bombet. Evakuering Det var mye folk som hadde funnet veien ned til kaien hvor skjøyta, «Tom» lå fortøyd. Vi var heldige og fikk komme oss ombord med alt utstyret. Denne skjøyta hadde vi reist noen ganger året før og var kjent med skipperen som forøvrig het Tom, samme navn som skjøyta, og som fraktet melkespann, brødkasser, passasjerer, og mye annet. Vi kom oss velberget til kaien på austre Åmøy og vandret den lange bakken opp mot Lunde. Ryktene hadde også nådd Elmer og Else Lunde. Vi var godt kjent med familien fra tidligere besøk, og ble godt og hjertelig mottatt. Nå fikk vi treffe våre venner fra i fjor som var på samme alder, jeg med Mandius og Alf med

Einar. Vi ble plassert på gutterommet hvor det var tre fra før. Min søster,Anny, fikk plass på soverommet til familiens to søstre. Her følte vi at vi var kommet til en fredelig plass, uten bekymring eller føling av okkupasjonen. På ytter-rommet i 2 etasje ordnet mor til med et provisorisk kjøkken. Der hadde hun primus, gryter og det som skulle til for matlaging i all enkelhet. Nå var vi vel etablerte og fikk oppleve betydningen av det nye ordet vi hadde lærd: Evakuering Følelse av krig Det første alvorlige skjedde om kvelden 11 april. Da kunne vi høre kraftige smell fra luftvernkanoner i det fjerne, og ikke lenge etter kunne vi se et stort ildskjær inne i byen. Vi trodde da at invasjonen var i gang, og her fra vårt ståsted kunne det se ut for at byen var i brann. Det var først neste dag at vi fikk vite at Storhaug Skole, og husene i kvartalet rundt skolen var truffet av et nedskutt engelsk bombefly. Det er slike vonde minner som ikke glemmes av en 12 åring. Tenk skolen min.- Hvor skulle jeg nå fullføre 7. klasse? En av de neste dagene hørte vi kraftig dur av et fly som strøk i lav høyde rett over huset på Lunde der vi bodde, etterfulgt av et annet fly med øredøvende skudd fra mitraliøser. Her på nært hold var vi vitne til luftkamp over Mastrafjorden, hvor det første flyet forsvant bak Rennesøyhornet, etterfulgt av en svart røyksøyle. Seinere ble det fortalt at det var et engelsk jagerfly som var blitt skutt ned over Østhusvik. Livet går videre Utenom disse opplevelsene var det fredelig her på Åmøy.. Vi merket ikke noe til at det var krig og okkupasjon. God og næringsrik mat fikk vi også. Fisk og poteter var det nok av. Melk og egg kjøpte vi på nærmeste gården. Brød og

andre husholdninngsvarer var enda å få kjøpt hos landhandleren nede ved kaien.

nesten 6 år, og hatt frøken Berg, og Einar Hvidding som lærere.

Det var ikke tegn til tyskere her på Austre Åmøy, og såvitt jeg vet hadde de ingen baser under hele okkupasjonen, men var bare sporadisk innom med skjøyter i forbindelse med bl.a. hesteoppkjøp.

Hvidding sendte meg mer enn en gang til butikken for å kjøpe melk. Han ga meg pengepungen sin med sedler og mynt, og hvor jeg selv måtte ordne med betalingen.

Far var nødt til å bli i byen. Han hadde jobb å gå til og huset måtte passes. Bestemor som bodde i hjemmet vårt, ble også igjen i byen. Hun var ikke redd tyskerne. «Di får berre ta meg, eg e inkje redde. Eg må vera heima og stella mad te han Asbjørn.» Etter disse opplevelsene av krigens første fase, følte vi oss etterhvert noe roligere. Far kom en dag for å se til oss og fortelle nytt fra byen. Folk hadde roet seg mer og det så ut for at livet var kommet inn i noenlunde normalt gjenge, forholdene tatt i betraktning. Mor fant da ut at det kanskje var tid og sikkerhet for oss alle å reise hjem. selv om vi syntes at vi hadde det så godt hos familien Lunde. Så var det å pakke sammen igjen, med med takk til Else og Elmer for deres gjestfrihet, og med ønske om å komme tilbake ved seinere anledning. Tilbake til byen Denne første krigssommeren, med en uvanlig lang skoleferie, gikk tross alt som en røyk. Vi fikk snart erfare, og se med egne øyne, at tyske soldater hadde inntatt og okkupert, flere av skolene i byen. Min egen, Storhaug skole, var et sørgelig syn. Den lå som en ruin sammen med flere av de omliggende husene. Her hadde jeg vært elev i nærmere 6 år. Dette var trist og vondt for meg å se. En påmindelse om krigens redsler, og med tanke for de mennesker som hadde mistet livet her, både flere av beboerne i husene rundt skolen, i tillegg til den engelske flybesetning. Minnene fra skoledagene strømmet på. Her hadde jeg gått den lange Jelsagata til skolen i

Flere av mine medelever hadde i tur og orden hatt samme oppdraget. Jeg har ofte tenkt på om det var for å prøve vår ærlighet??? En annen gang sendte han meg ned til skolebestyrer Garpestad på grunn av at jeg hadde pratet i timen. Her måtte jeg fortelle hva jeg hadde gjort. Garpestad var en rolig og snild mann. Han pratet med meg som en far og vi ble gode venner, etter at jeg hadde lovet bot og bedring. I øverste etasje var sang og musikkrommet. Der hadde vi lærer Rommetveit som lærte oss våre nasjonalsanger, og som vi sang de årene vi marsjerte i 17 mai toget. Tenk, nå under okkupasjonen, fikk vi ikke lov til å feire denne dagen. Alle ansamlinger, og likeledes å marsjere i tog, var forbudt av det nasistiske styre. Men det brydde de seg ikke om på Austre Åmøy. Her var det ingen tyskere eller nasister. I skolegården, et lite stykke ovenfor kaien, ble den første 17 mai dagen i 1940 feiret med flagg, sang og tale. Mor hadde ordnet slik at vi fikk ta turen til Åmøy for å delta ved denne «ulovlige» feiringen. Det var en familiefar som hadde hytte i nærheten som arrangsjerte leker og konkurranser for ungene. Sønnen hans som var på min alder hadde sykkel, og den fikk vi låne i konkurransen ved å sykle på en smal planke. De som klarte dette uten å sykle utfor fikk premie. Ellers engasjerte han oss med forskjellige leker og andre ting som vi ungene satte veldig pris på. De lange årene. Hjemme i byen gikk livet sin vante gang. Tyskerne hadde inntatt de fleste skolene i byen. Da

undervisningen etterhvert kom i gang skjedde det i forsamlingslokaler, bedehus og private hjem som var lite egnet som skole og læring. Først i februar 1941 ble Nylund skole frigitt, slik at undervisningen kunne skje på noenlunde normalt vis. Både elever fra Storhaug og Våland skole fikk vekselvis formiddag- og ettermiddags-undervisning på Nylund gjennom okkupasjonsårene. Da jeg begynte på Realskolen var St. Svithun Skole beslaglagt av tyske soldater. Undervisningen måtte da skje på forskjellige steder rundt i byen. I friminuttene måtte lærere og elever vandre fra «Teknikken» på Bergeland, til Museet på Våland, eller K.F.U.M. lokaler i Asylgata. Det ble mye trim og mindre undervisning. Nå fikk vi også merke merke store forandringer når det gjalt fritidsaktiviteter. All virksomhet innen sport og idrett skulle skulle skje i henhold til nasistiske normer og regler. Det sa seg selv at det ble lite av den aktiviteten. Speiderbevegelsen som jeg hadde vært medlem av fra jeg var 10 år, var nå totalt forbudt å drive. Sammen med mine kamerater fant vi fritiden i Totalen, og noe seinere ungdomslosjen. Slik viirksomhet ble godtatt.

varer. Det var perioder da det ikke fantes hverken smør eller margarin. Mor strevde med sitt på kjøkkenet for å tilfredsstille sultne unger. Folk spadde opp plener for å sette poteter og grønnsaker. Utenom hagen hjemme i Nedstrandsgt., leide far et stykke i nærheten, som også ble tatt i bruk. Kommunen stykket opp ledig jord til dette formålet, og det var stor rift om parsellene. Det ble utdelt rasjoneringskort for omtrent alle matvarer, klær, skotøy, og mye annet, og det var Misjonshuset som fungerte som kortsentral. Her måtte vi stå i kø for å hente kortene. Ellers husker jeg at det ble mye køståing for alt som trengdes til den daglige husholdning. Når ryktene spredde seg som tørt gress om at det skulle komme båter med fersk fisk, stormet folk til kaiene. Som regel var det lange køer, og etterhvert måtte vi innse at det var bare rykter. Skuffelsen var stor når vi kom hjem uten fisk. For å spe på med kjøtt var det mange som hadde anledning til dyrehold i hagen. Som oftes ble det kaninhold for avl og slakt. Vi hadde også hatt kaniner, men de ble aldri spist av oss. For oss var de kjæledyr. Vi hørte også om de som hadde gris i bingen. Den ble kalt for villagris.

Svært ofte måtte vi ned i kjelleren om nettene da flyalarmen gikk. Spesielt uhyggelig var det å høre de kraftige smellene fra luftvernkanonene fra Varden. Her satt vi en kald kjeller som skulle være tilfluktsrom, med ullteppene rundt oss, og hutret og frøs. Da endelig alarmen «faren over» hørtes, var det godt å få krype opp i sengene igjen.

Dette var en lovlig affære forutsatt at det var samarbeid med naboer, som leverte matrester fra kjøkken som grisemat og som kaltes «sydra».

Matauke Ut over høsten første krigsåret merket vi etter hvert at det ble kamp om det daglige brødet. Det var lite brødmel å få kjøpt og hvetemelet forsvant nokså snart ut fra hyllene, samtidig som det ble mangel på de fleste husholdnings-

Det ble også fortalt om de som fanget både kråker og måker som ble flådd og tilberedt til som middagsmat. Mer vanlig var det med duer som ble regnet som mer spiselige. Men alt dette var mat sammen med fiskepølser, som også gjorde sin entre på middagsbordet.

Før slakting måtte det innhentes myndighetenes tillatelse. Når slakteren hadde gjort jobben stilte «sydreleverandørene» opp for å få sin del.

Det var lite informasjon om det daglige. Det var ryktene som holdt oss orienterte om forretninger som hadde fått inn varer, og da måtte vi skynne oss for å stå i kø. Noen var mer heldige ved å gå en del omveier. Det var de som klarte å skaffe seg matvarer gjennom «kjennskap og vennskap.» Dette kjennskapet kunne være bønder, eller noen som arbeidet i matvareproduksjon. Her gjalt det å skaffe til huse det som en kunne få tak i, selv om det var ulovlig virksomhet. Det ble kalt for hamstring. Men på disse tider var det bare å nytte enhvær anledning som bød seg for å «organisere matauk.» Matauke og sjølberging ble nøkkelord i disse årene. Faren for å bli tatt for hamstring var stor. De nasistiske myndigheter sammen med tyske vakter hadde kontrollposter ved innfartsveier, og likeledes ved kaier og jernbanestasjon. De som ble tatt mistet alt de hadde fått med seg av matvarer, samt bot og advarsel om strenge straffer ved gjentakelse. Jeg husker at far tok en slik sjanse for et lammeslakt på en gård på Lye. Han hadde tatt sykkelen med på toget til Bryne og syklet derfra opp til bonden som han hadde avtale med. Alt som skjedde på gårdene med dyrehold, ble underlagt strenge kontroller og registrering. Men all ulovlig slakt av dyr som de klarte å lure unna, måtte skje i all hemmelighet. Far var heldig. Han klarte å komme seg hjem utenom alle kontrollposter, med ferskt lammekjøtt i sideveskene på sykkelen. En annen gang var det jeg som måtte «til pers». Med et to liters melkespann og sidevesker på far sin sykkel la jeg ut på «hamstretur» til Randaberg. Jeg har mange ganger tenkt på den lange turen til Goa, hvor et bekjendskap av far ordnet med et lite spann med melk, samt noen egg og grønnsaker.

Mor syntes synd på 14-åringen som sovnet «i sokkene» etter hjemkomsten. For tjene noen kroner ble det til at jeg fikk jobbe som håndtlanger sammen med far i skoleferien. Han drev for seg selv med div. murarbeide, og hadde småjobber for produksjonslaget Samhold, både i bakeriet i Pedersgt. og på matvarefabrikken i Haugesundsgata. På begge disse stedene arbeidet tyske bakere og pølsemakere. Fristelsene var store, men tyskerne passet på. Med litt tigging, og litt «organisering, klarte vi «å lure til oss» oss både noen «ulovlige» brød og pølser. En av de tyske bakerne som jeg ble litt kjent med da jeg jobbet i bakeriet, kunne fortelle. at før krigen drev han et bakeri på et lite sted syd i Tyskland. Jeg kommuniserte med ham med det lille jeg kunne av tysk som vi lærte på realskolen. Han kunne fortelle at der hjemme hadde han både kone og barn, og som han måtte forlate da han ble utkommandert. Han virket lei seg og turde sikkert ikke fortelle for mye, eller si sin mening om krigen. Han var en av mange tyske utkommanderte håndverkere som ikke

deltok i krigen, men som måtte sørge for matproduksjon til de tyske forlegningene. Da mors «kaffelars» uteble da det ikke ble mer kaffebønner i handelen, måtte hun ty til byggkorn som ble brent på panne, malt og kokt. Navnet på kaffen ble nå «Kornelius» For å spare på smøret blandet mor 1/2 kg margarin og 1/2 kg kokte moste poteter, som vi smurte på «skjevå». Vi måtte lærte seg oss til å være nøysomme, og sparsommelige med alt for at det daglige livet skulle fungere under okkupasjonen. Endatil mel klarte mor å produsere av poteter. Dette melet brukte hun bl.a.til kakebaking og krem pisket av melk og noe tilsetning som hun kalte krisekrem. Denne kremen på potetmelskake ble for oss den gang, «verdens beste fløtekake,» og som mor serverte på festdager. Livet går videre Det var mørke kvelder og portforbud. Alt skjedde i hjemmet bak blendede gardiner. Folk følte seg som fanger i eget hus. En tungt beslaglagt by omgitt av tyske tropper. Alt dette var slike ting en bare måtte finne seg i, – underholde oss selv,- og innrette oss så godt vi kunne innendørs. Radio hadde vi ikke. Ingen hadde lov å ha eller høre på radio. Den var tidlig under okkupasjonen innlevert til okkupasjonsmakten. TV hadde vi den gang aldri hørt om. Da far tok fram toraderen ble det liv i stua. Så sang han shillingsviser fra den håndskrevne sangboken han hadde. Det var både muntre og mer sørgelige viser. Da satt vi ofte med blanke og tårefylte øyne. Spesielt da han sang «i en sal på hospitalet.»

Ellers var det brett og kortspill som var tidsfordriv. Når det nærmet seg juletider, fant mor glansbildet som vi klipper og limet. Det ble lager kurver og lenker som skulle pynte juletreet. Da far som piperøker fikk problemer med å få tobakk, satte han tobakk-planter i hagen om våren. Bladene ble plukket om høsten og tørket på loftet. Siden ble de sauset ned i en form, lagvis med en slags mørk sirupsblanding, og satt under press en tid. Deretter skar han dette fint opp med en skarp kniv. Så ble dette produktet tørket på avispapir på toppen av ovnen i stua, og «tobakkhungeren» var reddet. Uten far visste om det hadde jeg klart å lure til meg litt av dette stoffet som ble kalt «heimavla.» En pipe, litt tobakk og fyrstikker, var det som skulle til for å kjekke meg hos jentene på hjørnet om kvelden. Men det endte med magesjau, kvalme og oppkast, så det ble med dette ene flaue forsøket. Det var flere harde vintre i krigsårene. Isen lå tykk på vannene og i 1942 var det mange vannledninger som frøs til. Selv på Hllevågsvannet lå isen tykk denne vinteren. St. Svithun skole fikk laget baner og det ble arrangsjert skjøyteløp for elevene. Dette var den eneste gangen jeg har deltatt i konkurranse på Hillevågs-vannet, og det på krøllskjøyter, og som endte med en sjetteplass, og en bok som premie.

Mor og bestemor hadde alltid mye å prate om der de satt med «spødet».

Når det gjalt utdannelsen videre falt det seg naturlig at jeg gikk i min fars fotspor. Det ble mureravdelingen på Stavanger Yrkesskole på Bergeland.

Det har nok vært mye av det bestemor fortalte fra barndommen på husmannssplassen i Linesundet på Vestre Åmøy som gjorde at mor etterhvert ble slektsgransker.

Vi var kommet fram til høsten 1944. Ryktene spredde seg og kunne fortelle om alliert fremgang på alle fronter, og som ga håp og gladtanker om snarlig fred.

Denne høsten hørte vi om heimefronten som drev med sabotasjevirksomhet og sprenging av knottfabrikken i Hillevåg i november. Fryktelige ting skjedde også. Norske, spesielt farlige gestapister, ble likvidert av motstandsbevegelsen, og som førte til en utstrakt rassia i hjemmene, flere steder rundt i byen. Nattlig inntrenging av væpnede tyskere Vi fikk merke dette en natt et par uker før jul, med kraftig banking på inngangsdøren og innstorming av væpnede tyske soldater og norske Stapo-folk. Far i bare nattdrakten måtte stå med hendene i været, mens de herjet og romsterte rundt i huset, fra kjeller til loft, for å finne sabotørene og motstandsfolkene som de lette etter, og som de mente gjemte seg et eller annet sted i dette distriktet. Min bror, Alf og jeg som lå i samme seng på kammerset i 2 etasje, fikk kraftig lys på oss, og ble jaget ut fra sengene og ned i stuen hvor alle måtte vise grensesboerbevis (et slags pass) Da de ikke fant det som de lette etter, forsvant de like brølende som da de kom. Heldigvis ble det med denne ene gangen, men likevel, en sjokkopplevelse. Det å få tyske bevæpnede soldater inn i vårt eget hjem med skrik og brøl sitter igjen som noe uvirkelig og meningsløst. Svært mange uskyldige menn ble arrestert den natten og innesperret i skolegården på St Svit-

hun skole, omgitt av bevæpnede tyske soldater. De var på jakt etter de norske sabotørene. Alle måtte gjennom en grundig undersøkelse, før de kalde og forfrøsne slapp fri neste dag. Fredsdagene mai 1945 I februar kom silden igjen. Store mengder av sildestimer kom inn til kysten og som ga mat på middagsbordet til alle. I de dagene luktet det stekt sild over hele byen, og med silden kom håpet om bedre og gode dager. Ettehvert fortsatte ryktene om alliert fremgang og tysk tilbakegang på alle fronter. Dette ga en sikker overbevisning om at fredsåret var kommet. Informasjonen som etterhvert kom, ga oss gladtanker om snarlig fred. Offesielle meldinger kunne fortelle at Adolf Hitler hadde funnet døden i bunkersen, der han oppholdt seg, og etterfølgeren, Himmler, hadde tilbudt våpenhvile til de allierte. Kort fortalt, den 7 mai kan vi si at freden bøt løs. Etterhvert vrimlet gatene av festkledde unge og gamle med norske flagg i herlig vårvær. Improviserte musikkorps spilte konge og fedrelandssangen, og folk sang med. Vakrere kunne ikke landet ta i mot våren og friheten, etter 5 lange nøds-og bitre år. Og med selve den offesielle fredsdagen, 8 mai og påfølgende dager fortsatte feiringen, som nesten ingen ende ville ta.

Frivillighet

En frivillig er et menneske som bryr seg Av Kristin Marie Aas Nordin ILO (International labor organization) definerer frivillig arbeid som: «Ikke-obligatorisk arbeid, det vil si den tiden en person bruker på å utføre en eller flere aktiviteter – enten gjennom en organisasjon, eller direkte overfor andre utenfor egen husholdning – uten å ta betalt». Den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjoner i Norge tilsvarer 115.000 årsverk. 48% av befolkningen (over 16 år) bidrar med frivillig arbeid i de frivillige organisasjonene årlig. Dette er den høyeste andel som er målt på verdensbasis. Vi deler førsteplassen med Sverige. Over halvparten av det frivillige arbeidet legges ned i kultur- og fritidsorganisasjoner, inkludert idrett. Mitt første møte med frivillighet i forhold til eldre var på begynnelsen av 80- tallet da jeg i min sykepleierutdanning hadde utplassering i Uranienborg menighet i Oslo i forhold til

forebyggende helsearbeid. Min oppgave var å besøke de som nylig var blitt pensjonister. Målet var å oppfordre disse til å være besøksvenn for en eldre person som var mye alene. Det gjorde inntrykk når vi klarte å koble to personer hvor den nylig pensjonerte kunne komme på besøk, ringe, handle og være til stor hjelp for en eldre person som satt de fleste timer alene og ønsket noen å snakke med. Verdighetssentret i Bergen har startet et nasjonalt opplæringsprogram for frivillighetskoordinatorer innen eldreomsorg. Grunnen er at det er viktig at frivillig innsats overfor sårbare eldre mennesker blir organisert. Det er behov for noen til å koordinere det frivillige arbeid f.eks. i sykehjem med opplæring, oppfølging og koordinering. Det er en viktig funksjon og av erfaring som tidligere leder på sykehjem har jeg sett at man da får beholde frivillige når noen følger de opp, og ved opplæring og oppfølging får man beholde gode frivillige som gjør en stor forskjell for den de er frivillig for.

01.04.14 ble også en frivillighetskoordinator ansatt for Stavanger kommune for første gang, noe flere sykehjem har hatt god erfaring med gjennom mange år. Som en frivillig sa: «Jeg har lært så mye av å være turvenn, og gleder meg til turene med pasienten på sykehjemmet som sitter klar og venter på meg når jeg kommer.» Mange pensjonister er veldig spreke og har svært mye å bidra med noe vi har erfart i vårt regionale kompetansesenter for eldremedisin og samhandling (SESAM) på SUS. Vi har rekruttert mange dyktige frivillige pensjonerte sykepleiere til å lede demensskole hvor personer med demens selv kan lære å takle sin sykdom. Demensskolen – en del av forskningsprosjektet Mestring og muligheter for personer med demens. Ledet av vår senterleder Ingelin Testad i samarbeid med Nasjonalforeningen. Nasjonalforeningen gjorde en fantastisk innsats i forbindelse med TV-aksjonen og et av resultatene er et utvidet tilbud av aktivitetsvenner som er frivillige og som er til støtte for hjemmeboende personer med demens og deres pårørende. Her ble frivillighet mobilisert på mange plan under TV-aksjonen. I regi av vårt regionale kompetansesenter, får vi mange henvendelser fra sykehjem, frivillige organisasjoner om å undervise frivillige i sykehjem og for personer som bor hjemme. Det er svært inspirerende å komme og møte mange personer som har lyst til å bruke noen timer av

Foto: Stein Hugo Kjelby.

sin fritid for å gjøre hverdagen lysere for en person som enten bor hjemme eller i sykehjem. For pårørende kan det være avgjørende for å klare hverdagen at en frivillig kommer og avlaster. Frivillighet skal ikke erstatte fagpersoner, men være et supplement. Et medmenneske som bryr seg. Du kan bety en forskjell for den du er frivillig for. Ofte får du like mye tilbake som du selv gir. Kristin Aas Nordin, spesialsykepleier/fag- og administrativ koordinator ved Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling, SESAM, SUS. kristin.marie.aas.nordin@sus.no

Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menigheter får annonsere gratis i Mortepumpen. 21

KUNSTUTSTILLING

– Gjensyn med Stavangerkunstnere Tekst og foto: Brit Bjørkli.

Tante Emmas Hus har som formål å være en arena for ulike kulturuttrykk, der eldre er utøvere eller mottagere. Som kjent har det i Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus i flere år vært holdt jevnlige maleriutstillinger. Utøverne har vært både anerkjente kunstnere og selvlærte. Hensikten med utstillingene har vært både å pynte opp i husets kafe og å vekke nysgjerrighet og interesse for god kunst. I august 2013 startet, et nytt kunstutstillingsprosjekt som blir et gjensyn med stavangerkunstnere som er gått bort. Det vil bli flere aktiviteter knyttet til hver utstilling, med både foredrag og musikk. Kunstformidler Berit Wathne har det faglige ansvar og prosjektet er støttet av den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune. De ble kalt «Stavanger-kolonien», kunstnerne som startet sin karriere i årene etter krigen. Mange av brukerne av senteret her vil gjenkjenne motivene, og vet også hvem kunstnerne var. Første kunstner som ble presentert (august – oktober 2013) var Frank Frantzen. I oktober – januar var det Gerd Eriksen (som var ett av de første kvinnelige medlemmer i BKF) som ble presentert. Annalise Convad og Harald Stokkeland var neste par ut i kunstutstillingsprosjektet «Gjensyn med stavangerkunstnere». Utstilling 18. januar – 12. april. 26. april – 28. juni var det utstilling av Thoralf Gjesdal og Frank Wathne.

6. august åpnet vi utstilling av Nordahl Eide. Utstillingen ble åpnet av leder av husstyret i Tante Emmas Hus. Rønnaug Bakke og Sandra Lie hadde musikalsk innslag. Nordahl Eide var født 14.10.1911 og bosatt i Nordahl Eide. Stavanger frem til sin død 10.12.2003. Utdanning: Norsk Korrespondanseskole(tegning og maling), Stavanger Tegneskole og Studieatelieret i Stavanger. Han debuterte på Vestlandsutstillingen 1956 og har vært representert på denne i en årrekke frem til 1979. Nordahl Eide hadde flere separatutstillinger og siste utstilling var i Rogaland Kunstmuseum (Stavanger Kunstmuseum) i 2003. Han har også vært med på en rekke gruppe- og kollektivutstillinger i utlandet. Utstillingen på Kafe Breiavatnet viser arbeider fra 1950 og frem til år 2002. Bildene på utstillingen er stort sett hentet fra familien og fra private hjem. 11. oktober kl. 12.00 har Trond Borgen kåseri om Nordahl Eide. Neste utstilling i prosjektet «Gjensyn med stavangerkunstnere» blir av Backer Berg og åpner i slutten av oktober. Velkommen til Kunstutstillinger på Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus, Kongsgt. 43, Åpningstider: mandag – lørdag, kl. 11.00 – 15.00.

Messefall, 2001, olje/lerret.

BĂĽthavnen, Le Port du Lavandou, 1990, olje/lerret.

Torget i Stavanger, 1950, olje/plate.

BĂĽl i sommernatten, 1998, olje/lerret.

Fra Madeira, 1987, olje/platte.

Scenebilde, 1994, olje/plate.

Dame med hagesprĂ¸yte, 1991, olje/lerret.

Torvskjæring i Tastamyrå

TORVMYRER PÅ TASTA av Bjørg Ragnhild Aksdal Langs den lange kysten vår fra Lindesnes til Finnmark har torvmyrene vært viktige for folk i mange hundre år. Kysten var bar og skogløs, og en måtte dra langveis for å få tak i ved. Dersom torva ble tørket riktig, var den en god erstatning for ved. Torvmyrene lå i nærheten av gårdene der det var våtmark. Brensel måtte en ha både til matlaging og varme gjennom kalde vintrer. Spesielt før elektrisiteten ble oppfunnet, var det en nødvendighet med torv eller ved. Etter den tid også for å spe på med til matlaging og oppvarming. Bøndene nyttet også torv til gjødsel. De spredde torvstrø i fjøset og blandet den med kumøkk. Da blandingen hadde tørket inn, var den blitt lett og grei til å spre utover på markene. Fra gammelt av kunne alle gå i torvmyra og spa ut torv, men på slutten av 1800-tallet ble det foretatt en offentlig utskiftning. Myra ble delt inn i teiger, og oppsitterne rundt myra fikk hver sin teig. Dersom en ikke fikk en teig gjennom utskiftningen, kunne en leige en teig. En kunne og så hyre en mann til å arbeide for seg dersom en trengte torv til vinteren og ikke kunne være med selv. Timebetaling var vanlig, med mat og middagskvil inkludert. Blant mange politisk interesserte på 1800-tallet ble en myrateig verdifull på en annen måte. Det ble ikke innført allminnelig stemmerett i Norge for menn før i 1898, og for kvinner i 1913. Stemmeretten var før den tid blant annet knyt-

Torvmyr («Après la pluie»), malt av Kitty Kielland 1901.

tet til eiendom. Det ryktes at partiet Venstre kjøpte opp myrateiger til velgerne sine, men dette er ikke bekreftet. En kunne kjøpe seg en myrateig selv også. Dersom teigen var innført i matrikkelen og betalt eiendomsskatt for, fikk en stemmerett ved riksvalget. På Tasta gikk det ikke slike rykter, men i Levanger står det en bautastein med innskriften «Myramannen», og årstallet for hans død er 1869.

Fra boken Tastabilder av Jan Alsvik, Hafrsfjord Forlag. Foto: Sigvald Lye.

Det har vært mange myrer på Tasta som det er skåret torv i. Noen av bøndene skar torv så langt fram som til 1950-tallet. Men tilgangen på elektrisitet og koks forbedret seg i raskt tempo. Mange myrer ble lagt igjen til jordbruksarealer og bebyggelse. Tastamyra som var en av de største myrene på Tasta, lå der hvor Eskelandssvingen ligger i dag. Noe av myra er blitt dyrket til jordbruksareal. Dette arealet tilhører Jan Eskeland og Kåre Pedersen i dag. I 1964 solgte Laurits Aadnesen sin myrteig i Tastamyra til Stavanger Kommune. Teigen var i underkant av 5 mål. Kommunen skulle grave kanal fra Tasta gjennom myra til Dusavik. Torvald Aartun var også eier av en teig i Tastamyra. Familien skar torv i mange år, men på begynnelsen av 1960-åra solgte de teigen til en familie som het Rage. De satte opp et koselig, lite hus der. Men da de etter noen år oppdaget at det var helsefarlig å bo der,særskilt for barna, flyttet de til Randaberg. Andre som hadde rettigheter i Tastamyra var fam. Halvorsen, fam.Pedersen, fam. Magnus Olsen, fam.Eskeland (ble lite brukt, hadde ved selv). Etter krigen leide fam. Lye en teig her

selvom de hadde myr hjemme på gården. Den lå i hellingen ned mot Stokkavatnet. Den myra kalte de «Trisnippen». Årsaken til at de begynte å leie, måtte være at kvaliteten på myrjorda i Tastamyra var bedre. Torvmyra bak Høyehaugen som heter Kvitemyr grenser til Heimemyr og Djupemyr som ligger i Randaberg kommune. Hele dette myrområdet grenser mot Håland og Austre Goa. I dag går det vei fra E 39 til Kvitemyr og vestover, den heter Kvitemyrveien. Eiere av teiger i Kvitemyr er Jakob Høie, Gunnar Finnestad, fam Byberg og Knud Finnestad. Mikal Høie og Peder Høie hadde rett til å skjære torv der. Myra var av god kvalitet og godt utnyttet. Knut Høie sin kone, Margit Randeberg Høie, kan fortelle at Knut som liten gutt var med i torvmyra. De hadde en torvmaskin som var hestedrevet, dvs.hesten var bundet til ei stang som gikk ut fra midten av tønna, hesten gikk i sirkel rundt tønna. Torvmyrjord og vatn ble hevet oppi den store tønna. Denne blandingen ble presset ut i ei renne nederst på tønna. Her måtte en stå klar med spadene og deretter legge torvstykkene på en tørr plass. Knut Høie satt som liten oppå hesten, senere var han med i arbeidet og hjalp foreldrene til han reiste fra Tasta etter 2. verdenskrig for å utdanne seg.

Restaurert minesveiper ble til hytte på Vier Tekst/foto: Halvor Ingebrethsen

Hytten «Strandhogg» slik den ser ut i dag sett fra sjøsiden.

Den som ferdes i farvannet omkring Viervågen på vei innover mot Natusterviken i Stavangers nære havnebasseng, kan ikke unngå å legge merke til det man skulle tro var en båt som hadde strandet et stykke oppe i naturen. Men ved nærmere ettersyn viser det seg å være overbygget på et skip som i 1947 ble fraktet fra Rosenberg mekaniske verksted til denne hyttetomten i Viervågen. Transportsjef Harry Jansen ved verkstedet, så den gang muligheten til å skaffe seg en original hytte ved å overta dette i den stand og stilling det var. Deretter gikk han i gang med å restaurere den og fikk den landsatt der hvor hytta ligger i dag. Den har siden fungert som familiehytte og disponeres i dag av Jansens datter og hennes familie. Den

representerer fortsatt en original løsning for den som er glad i både sjø og hei, sommer og vinter. Mortepumpen har kontaktet datteren til Harry og Marit Jansen; Borghild, som nå sammen med sin familie, fører arven videre som eier av «skipshytta». Vi har bedt henne gi oss litt om historien som førte til etableringen av «skuta i åkeren»: Vanskelig med materialer Hun forteller at det etter krigen var vanskelig å få tak i materialer. Derfor var det også problematisk for dem som i etterkrigstiden ønsket seg, eksempelvis hytter. Grunnen til at Vier sto høyt på ønskelisten var at hennes far var medlem av

KFUM (Kristen Forening for Unge menn) og da Ynglingen hadde etablert seg på Vier med et flott leirsted, var det naturlig at skulle det bli noen hytte, måtte det være nettopp der. Minesveipere ble «redningen» – To minesveipere fra krigens dager måtte i 1947 restaureres. og dette skulle gjøres på Rosenberg. Det var nødvendig med nye overbygninger da de gamle var utslitt og måtte skiftes ved opphogging, forteller hun. Gjennom dette fikk daværende transportsjef på Rosenberg tilbud om å kjøpe disse. Og det gjorde han. Og den kommende «hytta» ble kjøpt for tilsammen 800 kroner. Tomt fikk han kjøpt for kr. 700, mer enn de to sveiperne kostet til sammen. Altså kr. 1.500. I tillegg måtte han «ut med» kr. 1.000 til en flytekran som skulle manøvrere «sveiperen» til Vier. – Dessuten måtte det selvsagt bygges en solid steinmur der «hytta» skulle ligge. Derved måtte det nødvendigvis også jord tilføres. 22 lass ble innkjøpt. Hytta fikk derved et solid fundament som kunne tåle både storm og bølgeskvulp. I tillegg til alt dette var det selvsagt nødvendig med trefelling, forteller Borghild Waldow, som hun nå heter. Hun legger til at det var lokale innbyggere på Vier som påtok seg arbeidet, selv om det var noe nytt å bygge ei «skute i åkeren». Hytta fortsatt i bruk I foreldrenes tid ble hytta meget brukt. Og den nåværende generasjon forsetter å følge tradisjonen videre. Hytta ligger unikt til og «vokter» det meste av det som skjer i Vier-området. – Vi bruker hytta mest fra og med påsketider. Og videre ut over sommeren. Sporadisk også utover det. Det er jo et sted som også må pleies, slår hun fast. Noe vi har stor forståelse for. – Helger og mestepart av ferier også. Det har vi anledning til nå som vi er pensjonister, sier Borghild Waldow. Stavanger, en foregangsby for kommunale tiltak. Hennes far, Harry Jansen, hadde i dette tilfellet med etableringen av hytta på Vier, sitt arbeid ved Rosenberg Mekaniske Verksted. Derfra fikk han altså kjøpt de omtalte minesveiperne. Senere ble han tilsatt som driftssjef i Stavanger kommune og var den i kommunens administrasjon

En gang i 1950-årene. Vennegjengen fra Ynglingen i Stavanger hadde mange «Strandhogg» ved den populære hytta på Vier. Fra venstre: Odd Tønnesen, Otto John Espedal, Einar Wathne, Olaf A. Ellingsen, Odd Dagsland, Tore Jakob Øglænd og hytteeier Harry Jansen. Foto: Privat.

1947. En stor flytekran heiser overbygget på land. Foto: Privat.

som hadde ansvaret for søppeltømming, papir og «sydrer», med de bilene som hver uke nå henter og kjører dette bort for oss, når innholdet i dunkene i grønt – brunt og svart blir hentet og bragt til gjenvinning. En service som vi alle tar for gitt, men som den gang ble et kommunalt foretak som vakte stor anerkjennelse. Minesveiperhytta på Vier kan tjene som en statue for Stavangers utvikling og som en foregangsby også på dette området.

En liten slekts- og byhistorie Av Kristian Grønn

Fra de glade dager på folkeskolen – den gamle Storhaug skole (1902-1940), er historien vi hørte om Terje Vigen et stort minne. Det var han som rodde til Danmark for å kjøpe matkorn til en sulten familie, kone og en liten datter. Det var barkebrøds tid og den mektige engelske marine blokkerte kysten. Terje kom frem til Danmark, antakelig noe sår i baken og trett i armene. Korn fikk han tak i, men da han kom inn i hjemlige farvann, kom den engelske korvetten ut av tåken, og så gikk det som så mange ganger, han ble ført til England og internert. Henrik Ibsen har skildret denne historien på hele 43 vers og på rim. Han sad i «prisonen» i lange år dere siges i fulle fem hans nakke bøjde seg, gråt ble hans hår af drømmen om hans hjem. Prisonen var et interneringssted vesentlig på eldre krigsskip. Min tip tip oldefar – Erik Samuelsen N. Sunde (1776-1827), fikk samme skjebne som T.V., kapret og internert i England. Det er år 1808 og silden er kommet tilbake til vestlandskysten. Flere Stavanger-redere forsøker å frakte sil til lengtende mottakere i Sverige og Østersjølandene og med korn og andre sårt trengte matvarer i rettur. Engelske marinefartøy blokkerer kysten og mange skip ble oppbrakt og ført til England som prise. Det er mulig min fjerne slektning var en del av mannskapet på disse skipene. Hjemme på N.Sunde satt hustru Berte Bergsdatter Reianes (1775-1867) og et nyfødt barn. Slektshistorien forteller om vanskelig år for de som satt hjemme og ventet. Om Erik traff T.V. i prisonen er uvisst, men han traff andre. Kvekerne – en religiøs bevegelse i England fra 1600 tallet, viste i praksis sin kristentro. De besøkte de internerte med mat, rene klær og et Gudsord til trøst og håp.

Battle of Lyngør.

Året er 1814, på Eidsvold sitter de «store gutta» og snekrer sammen en Grunnlov for det nye Norge. Napoleon har tapt krigen og de internerte i England vender hjem. Erik sammen med familien slutter seg til kvekermenigheten i Stavanger. Det var ikke så enkelt, den offisielle kirke motarbeidet dem på grensen til forfølgelse. Store Katedraler med gull og røkelse var ikke kvekernes Gudshus. En stille stund under enkle forhold var deres andaktsform. Vi kjenner historien om til de 52 (ble senere 53) som 4. Juli 1825 med «Restaurationen» la ut på sin farefulle seilas. På slutten av 1700-tallet kom der «ein wanderer Gesell» til Stavanger, Johan Eberhard Klepzig (1746-1830). Han kom fra daværende Pommern, senere Polen og «livnærte» seg som «kleinsmed», et tysk uttrykk for låsesmed og finere mekanikk. Han er stamfaren til de som har dette navnet. Den lille piken Karen Elisabeth Sunde (1809-) som ble født mens faren satt internert, er blitt voksen og gifter seg i 1837 med Isaach Christian Klepzig (1815-92) og de blir aktive medlemmer av kvekermenigheten. En medlemsoversikt fra 1866, vennlig skaffet av min venn Martin Nag, teller 56 medlemmer og tilhengere. Mange kjente Stavangernavn finner jeg på listen. Det har minket

Søren

Christian

Nicolai Fr.

på flokken etter hvert og de fleste har funnet sitt siste hvilested på kvekerkirkegården i enden av Haukelidgt. nær St. Johanneskirken. På slutten av 1700 tallet kom en annen stamfar til landet, Christian Thommesen Lindtner (1739-1808), antakelig fra Nord-Tyskland. Han slo seg ned i Bergen og livnærte seg av tollvisiteur. Årene gikk og det ble etter hvert 3

Gabriel

Peder

Andreas

Johannes

lokalisasjoner for Lindtnerslekten – Bergen, Avaldsnes og Stavanger. På midten av attenhundretallet «utvandret» 7 brødre fra Avaldsnes til Stavanger (se bilde). 6 ble skipskapteiner og 1 kjøpmann. De stiftet familie og det ble en tallrik slekt hvor vi i dag bare er ca 10 firmenninger igjen som eldste generasjon.

«Strand» – som gjekk i rute på Høgsfjord frå 1890-åra.

Den 27. juli 1941, kl. 00.07, ble flukten satt i verk. Maskinfolkene venter på startsignalet pr. telefon fra brua. Ordren var «Full fart forover».

En av disse brødrene – Fredrik Nicolai Lindtner (1837-1916) giftet seg i 1862 med Berthe Christine Klepzig (1840-1869). De ble mine oldeforeldre på morssiden.

16. mai 1894 står det å lese i Stavanger Aftenblad, sitat: Kaptein Lindtner i Hommersland skal have kjøbt en mindre dampbåd, der aktes satt i rute på Høgsfjord og Hommersand med flere steder.

På midten av 1800 tallet var det gode tider i Stavanger med godt sildefiske og eksport av saltet sild. Stort sett eide skipperen selv båten og lasten. Han styrte selv kjøp og salg og kunne tjene gode penger på sildrefrakt og returfrakt. Assuranse fantes ikke, var uhellet ute, var det mer enn livet som stod på spill, økonomisk ruin ble gjerne følgen. For oldefar gikk det bra. Mormor Karen Christian (1867-1945) var den eldste datteren. En sønn fikk tuberkulose, en sykdom som tok mange liv i den tiden. Frisk landluft var stort sett den eneste medisinen. I 1885 kjøpte NFL en part av «Kjeisargarden» på Hommersåk og familien flyttet dit. Mormor må ha vært en ettertraktet kvinne, for en sommersøndag fikk hun to friere på besøk. Den ene leide en robåt i Breivik (Hetlandsmarken) og rodde over til Hommersåk. Den andre tok toget til Sandnes, leide en ridehest og red inn til den forvirrede unge dame. Det ble ingen avgjørelse denne dagen, men sterke følelser har nok vært til stede, for mange år senere «støtte» rivalene på hverandre i Kirkegata. Det gjorde så sterkt inntrykk på at da morfar kom hjem måtte han ta kamferdråper for å falle til ro. Det ble rytteren Ole Paulsen fra Etne som fikk jenta og de ble viet i Riska kirke 13.10.1891, og slik ble Paulsen (fotball) et nytt slektsnavn.

14. februar 1978 står det å lese i Stavanger Aftenblad, sitat: En fredelig og fin sommerdag i 1896 tok en fotograf et bilde av Jørpelandsvågen. Dampskibet «STRAND» har nettopp klappet til kai. Den gikk i rute på Stavanger, Li, Hommersåk, Bersagel, Høle, Oltersvik, Rossavik, Forsandshagen, Meling og Jørpeland. Tidligere var også Kuvigen og Heng med. Det var litt av en tur for bare 10 øre. Kapteinen om bord var N.F. Lindtner og selskapet het «Det StrandHommersand Dampskibselskab.» se bilde. Selskapet var i drift til 1914. Oldefar ble aldri noen bonde og da den syke sønnen døde, flyttet familien tilbake til Stavanger. Jeg begynte denne artikkelen med kapring og internering under Napoleonskrigen, og avslutter med å minne om noe tilsvarende under siste krig. Rederiet KLOSTER’ skip LIDVARD ble internert i Dakar sammen med 9 andre norske skip. Etter 14 måneder lyktes de å rømme med skipet på en dramatisk måte. Føreren av skipet, Nicolai Fredrik Lindtner, var bror til mormor.

Et liv i tjeneste for sine medmennesker Tekst: Halvor Ingebrethsen

Kari og Olav Bjørgaas flankert av representanter fra Taiwan og Misjonsalliansen.

Fredag 22. august ble legemisjonær Olav Bjørgaas fra Stavanger, ved et arrangement i Hillevåg kirke, hedret for sitt livslange engasjement som misjonslege på Taiwan som utsending fra Misjonsalliansen. I 30 år virket han og kona Kari på øya som sårt trengte til medisinsk ekspertise, ikke minst for de mange spedalske der, som ikke hadde noe helbredstilbud å støtte seg til. Fra våren 1954 til sommeren 1956 arbeidet han i Statens leprakoloni hvor ingen av de spedalske hadde noen medisiner eller kvalifisert helsepersonell til å hjelpe seg. Kona Karis engasjement gikk ut på å starte en arbeidsterapi for pasientene, hvor den første oppgaven var å få stanset tuberkulose-epidemien som da florerte blant koloniens spedalske som på et tidspunkt skiltet med over 8000 pasienter. 380 pasienter hadde eksempelvis både lepra (spedalsk) og tuberkulose som spredte seg fordi almenntilstanden var så dårlig. Etterhvert fikk de i samarbeid med myndighetene et godt utvalg av både lepraog tuberkulosemedisiner. På det tidspunktet visste Bjørgaas-paret at flere tusen spedalske holdt

seg skjult, især i storbyene. De fikk også med seg frivillige blant kineserne og gikk da sammen med disse om å starte spedalsk-klinikker. Bjørgaas nevner i denne sammenheng at da var hele 1350 pasienter under behandling. Det vil føre for langt å gå nærmere inn på hva hele deres livsverk inneholdt. Men at det er blitt lagt merke til i den norske misjonshistorie, er det ingen tvil om. Og derfor var det fortjent at ekteparet Bjørgaas ble hedret som nevnt, ved samlingen i Hillevåg kirke den 22. august. I 2012 skrev Bjørn Jarle Sørheim-Queseth en bok om misjonærekteparet. Denne ble oversatt til kinesisk og utgitt på et taiwansk forlag. Under samlingen den 22. august ble Olav Bjørgaas tildelt en utmerkelse for sitt og konas langvarige virke for spedalske og poliosyke. Stavanger Aftenblad avsluttet sin omtale av hedersbevisningen med å minne om at Bjørgaas nå er 87 år. Og at han er blitt tildelt den norske St. Olavs-medaljen samt flere andre utmerkelser fra Taiwan, hvor han og kona hadde sitt virke i de førnevnte 30 år, for sine medmennesker på Taiwan.

Kosthold og fysiske aktivitet Av Anne-Grethe Thesen Godal

Noen ganger kan vi bli ganske så leie av å høre om hva vi kan og bør gjøre for å leve et godt liv, også i pensjonistalderen. Helsespesialistene har uendeligheter av råd å gi. Vi kan for eksempel lese Helsedirektoratets rapport av i år: Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet. Rapporten er riktignok ment for helsepersonell, men den er også ment for folk flest. Selv om det som står, er viktig og riktig, blir det uendelig kjedelig og teknisk komplisert å forstå. Og så blir ikke forholdet mellom et «riktig» levesett og det gode liv drøftet. Her en dag fikk jeg tilsendt en artikkel om hva FN bør arbeide med når det gjelder å revidere tusenårsmålene fra år 2000 innen helse. Det skal komme nye tusenårsmål i september 2015. Målene skal sees i en global sammenheng og er først og fremst ment for land hvor barnedødeligheten er høy og levealderen lav. Rådet er at det bør lages færre mål og at målene og virkemidlene bør sees i sammenheng med hvordan en kan få mest mulig effekt av hver brukte krone. Det første prioriterte målet er ernæring. Det som blir omtalt i artikkelen om ernæring, fikk meg til å tenke på behovet også eldre i Norge har for gode kostråd og råd når det gjelder fysisk aktivitet og styrke- og balansetrening. Et enkelt budskap i Helsedirektoratets rapport er at det er en sammenheng mellom lavt energiinntak og manglende fysisk aktivitet. Og har vi lavt energiinntak, blir vi ikke sultne. Dersom vi ikke blir sultne, sørger vi heller ikke for å ha et variert kosthold med grønnsaker, frukt, bær, grove kornprodukter, fisk og begrensete mengder bear-

beidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker. Rapporten fra Helsedirektoratet kan altså være til hjelp et stykke på vei dersom vi gjerne vil ha en god helse, også etter at vi er blitt 70-80 år. Mangelen i rapporten når det gjelder forholdet mellom et «riktig» levesett og det gode liv, kan kompenseres av det sosialmedisiner Per Fugelli så gjerne vil meddele oss blant annet i sitt kampskrift «Nokpunktet», et kampskrift for det ufullkomne mennesket og det rause samfunnet. Han ønsker seg et samfunn uten pekefinger og med mye takknemlighet, glede og måtehold. Jeg tror at Helsedirektoratet og Per Fugelli til sammen kan hjelpe oss eldre her i Stavanger til å lage en sosial bevegelse hvor vi kan hjelpe hverandre til å finne en balanse mellom kosthold, det å være i aktivitet og glede oss sammen med andre. Ideer om en sosial bevegelse kan vi for eksempel få fra prosjektet «Lyst på livet» (Passion for life) som startet i Sverige i 2005. Pensjonistene selv fungerer som sirkelledere og koordinatorer. Ingen av oss klarer å finne veien til det gode liv alene. Det vet hver og en av oss, helsevesenet og alle frivillige og ideelle organisasjoner. Tenk om vi kunne finne fram til ordninger med selvdrevne grupper som kommer seg ut med matpakker og i tillegg har fellesmiddager der kunnskapen om variert kosthold blir praktisert! Mitt håp er at ideer om selvdreve grupper fra ulike hold kan bli presentert ved innlegg i Mortepumpen. Underernæring bør ikke være et fenomen blant eldre i Stavanger!

Endelig høst?

Damene i Egersund.

Bergeland Bydelssenter Vi er i hvert fall glade for å være i gang igjen, etter en fantastisk flott sommer! Men høsten har absolutt sin sjarm og det kan være godt for noen og enhver å nyttiggjøre seg et eller flere av våre aktivitetstilbud. Vi byr på et variert utvalg av grupper, kurs og tilstelninger. Bergeland Bydelssenter ønsker både faste, tidligere brukere og ferske pensjonister velkommen til oss. Sommeren er en rolig tid, men vi har fått med oss ulike utflukter, også i år. Hovedturen i sommer, gikk til Egersund og porselensfabrikken, samt deilig middag på Grand Hotel og litt turisme i de koselige gatene i byen. Ellers fikk vi både grilltur til Strømvik i strålende vær, utflukt til Ølberg med fiskesuppe fra «Skalldyr og Sånt», samt en liten tur til Marøy. Vi var også så heldige å bli invitert til kolonihagehytta til en av våre faste damer, som nærmer seg 90 år! Veldig hyggelig! Nå håper vi å nå enda flere, som kan ha glede av å komme seg ut for å komme seg inn – til

oss! Bridgegruppen vår er veldig interesserte i å få flere spillere med seg. De kommer sammen hver torsdag fra kl. 15.00 – 18.00. Velkommen til alle! «Quiz og kaffikoz» er en ny aktivitet som vi ønsker å få i gang i høst. Hjernetrim er både sunt og kjekt. Kom å bli med på å skape en ny kjekk gjeng, med lek (og litt alvor) hos oss. Tirsdager fra 11.00 – 13.00 i oddetallsuker, er «Stuå» satt av til å teste de små grå. Vi prøver å lage til noen kulturkvelder, med underholdning. Høstprogrammet er foreløpig ikke klart, men vi satser på å få flotte artister på besøk, også i høst. Følg med på annonsering på nett og i pressen. Vi på Bergeland Bydelssenter ønsker alle en flott og aktiv høst!

Eldrerådet på studietur til Weesp Av Rolf M. Amundsen

Eldrerådet har over lang tid vært opptatt av boformer for eldre. Dette gjelder både for eldre som kan bo i sitt eget hjem, og ikke minst personer som må ha opphold på sykehjem. I sykehjemmene har en stadig større andel av beboerne diagnosen demens. Demens er en sykdom som har mange stadier og strekker seg fra milde former, til større skader på hjernen etter slag eller andre alvorlige hjernesykdommer. Eldrerådet har ment at det må være mulig å skille mellom de forskjellige stadier, og at en del av de som i dag har opphold på sykehjem ville kunne fungere godt under andre boformer.

Bestyrer Yvonne van Amerongen.

demente. 10. juni reiste vi derfor på studietur dit. Vi ble svært godt mottatt av bestyreren Yvonne van Amerongen som viste rundt og fortalte om prosjektet som hun hadde vært med på helt siden starten i 1993. Hun fortalte engasjert om hvordan ideen om en institusjon som ikke bare skulle oppbevare og medisinere beboerne tok form. Her hadde man tenkt helt nytt. De hadde brukt god tid på planleggingen som startet i 1993. Et eldre – tradisjonelt – sykehjem ble revet og dermed ble det plass til det som har blitt noe helt nytt innenfor dette området. Det nye anlegget ble tatt i bruk i to etapper. Den første åpnet i april 2008. Den siste i desember 2009. Det området man nå disponerte var på 15.400 m2. En av målsettingene var at man skulle ha mindre grupper hvor beboerne – så langt det var mulig – skulle bo på bakkeplan. Det viste seg etter hvert at man da ikke fikk plass til så mange at prosjektet ville være økonomisk drivverdig. Noen få enheter fikk derfor plass i andre etasje. For disse beboerne, hadde man foruten vanlig tilkomst via trapper, montert heis med smart teknologi som gjorde det uproblematisk for de demente å kunne bruke heisen. Små grupper Anlegget består av 23 boligenheter med plass for til sammen 152 beboere. Beboerne lever sammen i grupper på fra 5 – 7 personer. Det legges vekt

«Landsbyen» har egen konsertsal.

på at gruppene settes sammen av personer med noenlunde sammenfallende bakgrunn og interesser. Yngste beboer var 63 år, og den eldste var nærmere 100. To grupper deler et oppholdsrom som er møblert av institusjonen, mens soverommene til den enkelte kunne møbleres etter eget ønske. I tilknytning til oppholdsrommet, var det også et lite, avskjermet kjøkken hvor all mat ble tilberedt fra grunnen. Beboere som ønsket det kunne delta ved forberedelsen til måltidene. For hver tredje beboer er det et felles bad. Dette var noe spesielt syntes vi. Det var imidlertid godt gjennomtenkt fikk vi opplyst. Meningen er jo at beboerne skulle leve sammen som en familie, og det er neppe mange familier som har eget bad til hver enkelt i husstanden. Dessuten måtte alle ha hjelp til dusjing. Det hadde ikke vært noen form for reaksjon på dette. Et annet poeng var at med eget bad til alle, ville man ikke fått plass til et tilstrekkelig antall rom for at driften av anlegget skulle være bærekraftig.

Beboere og naboer Det spesielle med anlegget er at man her bor innenfor et helt lukket, avskjermet område. Her kan beboerne gå fritt uten spesiell overvåking. Legene, pleierne, øvrige ansatte og de frivilliges målsetting, er å gjøre oppholdet så likt det man hadde mens man bodde hjemme som mulig, gjennom måten hjemmet er møblert, maten, musikk og til og med måten bordene blir dekket. På den måten oppnår man at beboerne får en oppfatning av at de ikke er pasienter, men beboere og naboer. Savnet man en person for eksempel i forbindelse med et måltid, var en telefon ofte nok til å få oppspore vedkommende, ettersom mange hadde faste «ruter» når de var ute og gikk. Bruk av medisiner ble jevnlig fulgt opp. Sovemedisiner ble kun brukt i unntakstilfeller. Gjerne i tilfeller hvor nye beboere måtte avvendes etter lengre tids bruk av slike medisiner. Aktivitetene

Eldrerådet på byvandring.

hver enkelt var med på hver dag, medførte at beboerne oftest var naturlig trette ved dagens slutt, og derfor ikke hadde behov for sovemedisin.

noterte oss at det tilsynelatende var enkelt å få fatt i frivillige. Flere av de frivillige bodde opp til 50 km. fra Weesp. Mange var rekruttert fra familier som hadde beboere ved institusjonen.

Stor frivillig innsats I utearealene var det anlagt flotte, velholdte hager, med gode sitteplasser og mulighet for aktiviteter. Beboere med «grønne fingre» deltok ofte i hagearbeidet. Anlegget hadde forøvrig flere aktivitetsrom. Det var bl.a. teatersal som også ble brukt til konferanser. I MOZARTHALL ble det arrangert forskjellige former for underholdning. Da vi var der, var det allsang med kaffe og noe å bite i. På lang avstand kunne vi høre at her var stemningen upåklagelig. En vel utstyrt butikk hørte også til anlegget. Her kunne beboerne selv gå og handle. Personalet benyttet ofte selv butikken til sine innkjøp. Det var også frisør, fysioterapi, hobbyrom og et sted hvor det var anledning til å leie DVD eller CD. Dette ble ledet av en ansatt som også hadde som oppgave å styre logistikken over de mange frivillige. I alt var det 150 registrerte frivillige som utførte mange oppgaver. Vi

Totalt var det 200 fast ansatte. Disse dekket 170 fulltids stillinger. Man hadde 4 leger som tilsvarte 2,4 hele stillinger. I tillegg var det fysioterapeuter, men vi ble forbauset da vi ble fortalt at det kun var 7 sykepleiere.

Noe for oss? Er så dette noe som vil kunne fungere i vår by? Vi har registrert at flere politikere fra ulike partier har vært på besøk i Weesp. Tilbakemeldingen fra disse synes å være positive. Nøkkelen til et vellykket opplegg ligger nok i et stort antall frivillige. Vil det være økonomisk forsvarlig å sette i gang med et slikt prosjekt dersom alt skal baseres på fast ansatte medarbeidere? Eldrerådet håper, og ser frem til at det i tiden fremover kan bli lagt gode planer for et fremtidig, lignende prosjekt også i vår by. Gjerne i samarbeid med nabo kommunene.

Referat Skipper Worse pensjonistforenings dagstur til Sokndal 8. mai. Astrid Baardsen sekretær

Sokndal kirke.

Turen startet kl 9.00 fra den store parkeringsplassen ved Holbergsgaten i Stavanger. Bussen var fullsatt med 45 deltakere. Været var lettskyet med sol ved avreise. Leder i pensjonistforeningen Hilmar Egeli ønsket velkommen og håpet at vi alle skulle få en lærerik tur med godt sosialt samvær. Turselskapet som sto for turen var Annetur as i Sokndal. Sjåfør var Tore Henning Bendiksen.

Fra Jøssingfjorden kjørte vi til Titania gruvene, som har vært i drift i mange år. De ble startet opp på Sandbekk i 1903. Vi kjørte rundt i anlegget med bussen og guiden gav oss en fantastisk god informasjon om gruvedriften. I tillegg kunne vi ved selvsyn se de store inngrep i terrenget som driften skapte. Etter dette besøket kjørte vi til Mathuset Sokanatun på Haua for middag. Det smakte godt med svinestek, dessert og kaffe.

Turen gikk ytre veg over Jæren. Hilmar orienterte undervegs om kjente steder og bygninger bl.a. om det store Miljøgartneriet og Vindmølleparken i Hå kommune, om Ogna gamle kirke og Hitlertennene på Brusand. Da vi passerte Egersund begynte det å regne. Regnet holdt seg med korte opphold under hele turen.

Etter middagen var vi klare for besøk i Sokndal kirke. Guiden gav oss en fin orientering om kirkens historie og drift. Alle var imponert over den flotte trekirken fra 1803. Vi var også en tur nedom Sokndalstrand, hvor guiden gav oss informasjon om stedets historie, drift i dag med hotell og serveringssteder.

I Sokndal kom vår lokale guide Anne Margrethe Bendiksen om bord i bussen Turen gikk nå videre gjennom Haua til Jøssingfjorden. Her besøkte vi først en bildeutstilling i den gamle kraftstasjonen om Altmarkaffæren 16 februar 1940.

Nå var tiden kommet for hjemtur, men før det tok vi oss en svipptur til Rekefjord. Vi takket guiden for god service og guiding og gav oss på hjemvegen. Denne gang på indre veg gjennom Bjerkreim. På turen hjemover hadde vi allsang og mange gode vitser ble fortalt. Vi var tilbake i Stavanger ca kl 18.00. Sjåføren ble takket og alle var enige om at det hadde vært en gysalig fine tur.

Her fikk også deltakerne servert kaffe med deilig kringle til. Turen gikk videre i Jøssingfjord til åstedet for Altmarkhendelsen, hvor det også er reist en stor minnestein.

Utstilling i forbindelse med Eldres uke 1. oktober på Møteplassen, Sølvberget

Levende fortellinger Lisbeth Bang Lisbeth Bangs utstilling Levende fortellinger viser oss at til tross for den ofte deprimerende måten gamle mennesker presenteres på i media enten framstilt som personer som ikke lenger er til nytte for noen eller som en økonomisk byrde for oss andre, så er virkeligheten annerledes. Hennes livsglade portretter viser seniorer som nyter hverdagen og livet. Disse studiene har korte tekster hvor hver deltaker forklarer hva det er som har gjort dem til det de er og får oss til at forstå at DET man får tilbake fra livet faktisk først og fremmes handler om hva man selv «legger i det» Det alle deltakerne understreker, er hvor viktig familie, venner og naboer er og å fortsette å arbeide og være aktiv. Også det å reise, trene, å være ute i frisk luft. Alt dette er som en flott oppskrift på hvordan man kan leve sitt liv vakkert. Her presenteres fire av deltakerne: Aagot 91, Ingri 95, Tore Bjørn 81 og Ragna 90. Tag f.eks. Aagot, 93 år gammel. Hun holder meget av å reise. Da hun var i arbeide gikk hun alltid til jobbet. Hun føler seg fortsatt på samme måte som da hun var ung. Hun er også en storbridgespiller. Ingri, 95 år gammel, innrømmer hun er et vanemenneske. Hun er et bilde på sin egen livsstil og begynner dagen med et stort glass vand og et eple. Ingri elsker sursild og sardiner, lever av blåbær, og supplerer med torskelevertran. Hun var den minste av barneflokken og blev som den eneste av dem satt til å ta levertran. Det har hun fortsatt med i 90 år. Den som har smakt den drikk skjønner hvor forbløffende dette er. Hun nyter alt med måte, gjør daglig sine øvelser og er hver dag ute i den friske luft. Kort sagt lever hun sitt liv som vi andre kunne trakte etter. Hun siger meget søt at hun lever på den måte som alle

bladene anbefaler «men der er ikke mange som følger deres råd». Hovedsaken for henne er ikke å gi opp. Hun understreker at hun ikke mener hun er spesiell på noen måte. Tore-Bjørn er fantastisk, 81 år gammel stiller han opp i sin bryte drakt. Han arbeider fortsatt med treskjæring hver uke. Han er ikke aktiv bryter lengere men han går i trenings senter og sykler i stedet. Stilige Ragna is 90 år gammel. Hun tok hovedfag i design i godt voksen alder and har fått utgitt en lærebok om batikk trykk. Hun holder seg i form med en blanding av svømning, ski ture og trening og gjør så meget som hun kan på egen hånd. Skjørtet blev kjøpt på Sri Lanka som en gave til seg selv etter hun fullførte sin utdannelse og hatten er av Mona Strand.

Aagot, 91 år gammel.

Ingri, 95 år gammel.

Tore-Bjørn, 81 år gammel (vist med sin gamle bryte partner Rolf).

Ragna, 90 år gammel.

Et ålesleipt minne fra byens perle-tidlig på 50-tallet Forfattet av Harald J. Endresen Når det gjaldt fiske, va det ikkje bare stinter, småsei, me småguttane prøvde oss på. Slikt tidsfordriv, fra kaiane rundt om i byen, var me ganske så habile te. Spesielt de østre pirane (Østervågsiå) va passe tillokkande. Ikkje for dypt, me skimta godt bunnen, og kunne iaktta byttet på nokså nært hold. Så ein passe fine dag sånn ute i mai, og itte skoletid, va nogen av oss ganske så annige te å skifta beite. La stintene i fred, gå itte noge aent, mer spennande. Denne dagen passte det godt, ikkje noge hekkan gåande med andre gjengar, bare fred og fordragelighet råda rundt Brønngadå og Steingadå. Vel, nogen av oss va nok ein overdrivelse. Igrunnen va det bare meg, Olsenøren, og an Lars Egil, drøye året eldre enn meg, som satt og tygde ut planen. Kallenavnet mitt vil muligens de som leste Spøk og Spenning før og itte 1950, nikka gjenkjannende te. Koss eg fortjente det, e ein anen historie, og teoriane sprike litegranna, men blåserøyr, rognbær, og et nakent lite lår går ofte igjen, pluss ei fæle hyling. Uansett, ikkje mange som føyg rundt og gjorde ugagn med det navnet. Kallenavn va ellers vanligt i gadå, og i gjengen som gjekk unna navnet «Sekkabanden», men an Lars Egil klarte seg godt uden. Fiskesnører hadde me, ett øres krok likeså, ei spinkel liten bambusstang trylde me og fram. Huske ikkje nå kem av oss som «lånte» et gammalt handlenett for kvinnfolk, men med plass te den forventa fangsten bega me oss på veien nerøve mot Breiavatnet. Nå va det jo aldri sånn at me tok strake veien. Kor hen me skulle gå, va det alltid mye å observera og ta tak i. Så me dridla litt rundt både her og der, før me begynte å «skli» nerigjønå Klinkenbergbakken, kor eg forøvrigt hadde slekt på mor mi si side/Klinkenberg-familien)(i nr.7). Brattare bakke måtte du te San Fransisco for å se, sa far min mer enn eingang, men me va nå ikkje heilt sikre på det då. Om vinteren kunne det gå rektig så fort nerigjønå, litt vel raskt for mange, med butikkvinduer heilt neri enden. Vår lille lokale akebakke, Schiøtzbakken,(nå del av Theodor Dahls gt) fra Stokkaveien og ner te Brønngadå, var mye mindre, men dugde godt nok på ei raske bromla. Vel nere på Straen glodde me på alt og adle, sugde inn inntrykk fra «folk og fe». Nogen glodde nok på oss og, så nok ganske eventyrlystne og fjåge ut, småtassane. Både eg og kompissen hadde lært å plystra, ikkje fabelaktig reint, men sånn passe. Hadde ikkje heilt fått dreisen på å plystra itte jentene, nogen av oss, og ikkje va det vel

heilt aktuelt heller. De store i gadå pleide å sei at den trudelutten kom av seg sjøl når me blei sånn passe tørre bak øyrene. Antrekket me gjekk i va nikkers, ganske så grove i tøyet, og nesten like kofter, ja, det skulle bare mangla, mødrene te adle i byen strikkte som galne, den tiås moteplagg. Så plutselig lå det der, ikkje vatnet, men Posthuset, med den herlige og innbydande svingdøra, adle små siddisars drøm. Må heilt te Junaiten for å finna maken, sa nogen som hadde vert på bøljan blå. Ikkje tvil i de to små håvene, inn skulle me, ikkje bare ein gang, men mange. Det gjekk fint ei heile stund, men det gjekk så det gjekk. Ein høgreiste postfunksjonær hussja oss ganske så bestemt ut. Igrunnen ikkje noge å sei på det, me korka svingdørå både ein og to ganger. Nogre madammer småkjefta på oss, og mannfolk, nogen me hattane trykt altfor langt ner på håvet, stirra småsurt på oss. Så alt i alt ein fine start på fisketuren. Breiavatne venta, denne skjønne oasen midt i byen. Finare vatn midt i byen finns ikkje, sa folk flest, og akkurat det hadde me nå aldri tvilt på. Me visste godt kor me sko gå. Forbi Kongsgårdsiå, bort te Paviljongen og nogen få meter videre, lå plassen, et svært tre sto rett i nærheten. Nogen meter vekke va utløpet te gamle skolebekken. Der hadde me sett ålen bukta seg flere ganger. Va jo ål rundt heile vatnet, samt de små nusselige karruserane, men akkurat denne plassen syntes me va ein tanke skjerma. Ganske grunt, ikkje mer enn ein drøye halvmeter. Agnet? Va bare ein ting som nytta, ferske makk. Nogen løgnasar påsto at de hadde hatt flaks med seigt gammalt brød, men det trodde me ikkje på. Speiderkniv hadde me ikkje glømt, så itte litt ivrige graving i jordå, så va passe myke, hadde me tre, fira ganske feite sprellande makkar. An kompissen min va verken nøben eller treneva, så uten å nigla tredde an den eine makken på kroken. Ikkje det at eg ikkje hadde fiksa det, men når han fysst hadde satt seg noge fore, va han alltid så dualigt raske på labben. Me øveveide fysst å legga de resterande makkane i nettet, dum ide fant me raskt ut, et par andre glupe ideer vokste og fram, men det besta va jo og ha de i lommen. Denne gangen fekk eg «lov» te å ha de. Det gjekk langt og lenge, der me lå dinglande i skråningen med håvene rett øve vannspeilet. Ingen ål på bede, ender og duer i hopetall, og når me skimta rundt oss, mange voksne damer med barnevognar. Nogen av dei som lå oppi skreik så innmari, at me lurte på om det va

grunnen te at ålen holdt seg vekke. Som sagt, tiå gjekk, og det begynte å kribla både her og der. Ikkje heilt behagelige stilling me hadde inntatt, og det var nok rett før me hadde gitt oss. Men, plutseleg slo an te. Me småstønna og skreik begge to, den mørke ryggen te ein durabelige ål rista og sleit med kroken. Få an opp, få an opp, stotra eg. Opp av vatnet kom an, større enn den stysste ormen me hadde sett, sprellande, og så sinte an så ut. Ta an med hendene dine, ropte kompissen, de små nevane mine adlød, men med nød og neppe, noge så sleipt hadde eg aldri drømt om, opp i nettet, opp i nettet, hoia an , og oppi kom an, uten krok, den hadde an jaggu akkurat klart å rista seg laus fra. Såpass krye va me, at me va på nippe te å ta Tarzanbrølet. Det ekta, fra an Johnny Weismuller, så titt og ofte ljoma ut i salen neri Verdensteateret, men det blei me tanken. Ittekvert hadde både enkelte av madammene og andre oppdaga at det foregjekk noge ved vannkanten. Nogen sikkert ikkje heilt sikre på ka oppstusset skyldes. Det varte jo ikkje lenge, den svære ålen rumsterte sånn neri nettet, at folk begynte å ana at det va noge skikkelige åleglatte greier. Ei stund va me nok litt handlingslamma, visste ikkje verken ut eller inn, men blei fort enige om å ta beine veien bort te Posthuset. Nesten liga raskt så Topper, hesten te an Hopalong, for me bortøve, nettet med ålen sprellande mydlå oss,og folk som niglodde. Såpass oppjaga va me, at det heilt ferske, kjempedigre, nya hotellet ved Jernbaneveien, ikkje fekk oss te å stoppa og glo beundrande. Nå va byen vår blitt internasjonale, sa de voksne i gadå vår, fint folk sto i kø for å komma inn, og om det ikke akkurat va Waldorff Astoria, så va beliggenheten garantert umulig å slå, der det speilte seg i byens navle. Ett siste sprell nå, sa fiskekompissen min, luringen, han tenkte ikkje bare på ålen, men å ha litt mer hekkan med nogen av kvinnfolkå. Spilloppmaker passte godt på han, det visste adle i gadå, og eg va vel ikkje heilt vekke eg heller. Igrunnen utrolig så kvikt me kom te hektene igjen, me hadde sakna farten og så an situasjonen, ikkje mange meter fra posthuset. Fremdeles mest voksne damer, ei av de ei skikkelige braffa, som spankulerte rundt, med og uten barnevogn, andre sto bare og småradla, mannfolk va det bare nogen få av. Så blei det, nesten rett utfor Posthusets innkjørsel, kloss te vatnet og omtrent der så kanonfotografen pleide å stå, veiva me voldsomt med nettet mot braffå og nogen andre fruentimmere. Ålen stakk vekselvis håvet og halen opp av nettet, piska voldsomt iherdig i lufta. Me visste jo godt at orm og slangar, pluss edderkoppar, gjorde susen med kvinnfolkå, skremte vedet ut av håvet på de, så me antok at velvoksen ål gjekk for det sama. Og sallan, ålen satte skikkeleg fart på både den eine og den andre. Sånn ei hvining og kakling va det lenge siå me hadde hørt. Uskikkelige småramp, ropte ei av de, pollti

blei og nevnt, men heldigvis, ingen beddoar dukkte opp. Respekten for de va kjempestor, dypt innprenta i små, innimydlå sarte sjelar. Ålen? – Utlada så me va av all spenningen, gjorde me nok det besta, både for ålen og oss to, an havna tebage i Breiavatnet, samen me ein makk og to. Sikkert stressa, men uskada, rett utforbi Jernbaneveien. Nettet holdt på å havna same plassen, men me visste jo at det ville bli savna, så me krølla det samen, mumla noge om ein raske slimvask, og tok fatt på hjemturen. Me somla ikkje så mye nå, ikkje langt oppigjønå lå Rudlå og Steingadå og «kallte» på oss, så strake veien hjem va et soleklart valg. Det pulserande torjå og de store og små båtane langs kaien fekk me utforska ein aen dag. Va me ekstra heldige lå «Dronningå» der, Stavangerfjord. Den beste Atlanterhavs-damparen som nogen gang va sjøsatt, pleide far min ofte sei. Hu scora nok ikkje mye poeng på smekkerhet og ynde, men som et trygt passasjerskip va hu i særklasse. (Nov.2013 va det 50-år siå hu la inn årene, knapt verdt en notis i Stavangeravisene!). I ittetid va me enige i at ålefiske i Breiavatnet va litt for spennande, men løye hadde det jaggu våre. For oss to blei det med den eine gangen, stinter, småsei og aen småfisk, va nok kjedeligare, men me visste ka me hadde å bryne oss imot. Selvfølgeligt klarte me ikkje å holda tett hjemma, men tjuvlåning av nettet blei fort glømt. Ålen vokste fysst nogen centimeter, ittekvert la an nok på seg ein halvmeter, men så va an jo rektig store då, og det e gudsens sanning. Viss du ein fine dag slentre bedagelig rundt vatnet, så stopp opp av og te, og kikk itte ein buktande mørk skygge. Har du flaks ser du an, ein fin liten naturopplevelse, og så midt i byen. Og for å repetera, fiske i Breiavatnet tilligge ikkje menigmann,(men det visste jo ikkje me) den rettigheten kan bare rektoren ved Kongsgård skole slå seg på brystet med. Forresten, e det bare eg som savne den store, feite regnbueauren som regjerte i vatnet for ei gode stund siå, satt ut av Parkvesenet.

Planene for Lervig sykehjem er klare Tomten til sykehjemmet ligger på Storhaug øst, i området mellom Ryfylkegaten, Breivikveien, Haugesundsgaten og Rennesøygaten. Hovedinngangen skal være fra Ryfylkegaten. Mellom Haugesundsgaten og sykehjemmet, planlegger Kruse Smith AS å bygge boligblokker. Mellom sykehjemmet og blokkene skal det opparbeides en felles torggate. Lervig sykehjem skal bygges i 7 etasjer med 123 sykehjemsplasser. I tillegg skal bygget inneholde produksjonskjøkken, dagsenter med 30 plasser og legesenter for 4 leger. Bygget skal også inneholde kafe, areal for fysioterapi, sykepleieklinikk, velværebad, frisør og fotpleie samt areal for administrasjon og helsepersonell. Nettoarealet er ca. 12 330 m2. Egen parkeringsetasje skal bygges under bakkenivå. Det vil bli tilrettelagte områder utomhus med takhager samt sansehage og byhage mot felles torggate. Prosjektet skal gjennomføres i en totalentreprise med grunnlag i et skisseprosjekt utarbeidet av arkitekter fra Rambøll AS. Anbudsfrist er satt til 29.09.14. Planlagt byggestart er årsskiftet 2014/2015 med innflytting våren 2017.

Bjørn Bruland døde 3. juli Tekst og foto: Oddvar Høyland

Vi som kjente ham, vil savne ham dypt og samfunnet har også mistet en folkekjær kåsør. Han er blitt minnet i media, bl.a. av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, generalinspektør for Sjøforsvaret, Lars Saunes, Rudolf Olufsen fra Borettslaget Mercur og Halvor Ingebrethsen. Under bisettelsen den 17. juli, var det også mange som minnet ham på en personlig måte, ikke minst presten Thormod Høyen som var en god venn. Representant for KNM Harald Hårfagre, kommandørkaptein Trygve L. Jensen fortalte bl.a. om at Bruland hadde vært kommandørkaptein og sjef i Madlaleiren fra 1972-1975 og visepresident Svein Erik Aasen fra Røde Kors opplyste om tiden Bjørn Bruland hadde som president fra 1987 til 1993. Hans datter Tove, snakket varmt om sin far og takket ham for det han hadde vært for familien. For oss var han et oppkomme av historier og vi kjenner ham lokalt fra hans to spesielle kåserier om: «Mitt liv i forsvaret» og «Mitt liv som pensjonist». Han snakket direkte og en gang han ble spurt av et lokalblad om bladet kunne få hans manuskript, svarte han: «Jeg har ikke noe manuskript som er nedskrevet, men jeg skal forsøke å lage ett, noe han også gjorde. Bjørn Bruland bodde på Tjensvollsenteret i en særdeles trivelig leilighet i tredje etasje og her kunne han nyte den flotte utsikten og da han var kjent som usedvanlig sosial, vinket man til ham der han ofte sto på balkongen og han vinket gjerne tilbake uten å vite til hvem. Han innledet alltid sine populære kåserier med: «Jeg bor i verdens beste land, i landets beste by og i byens beste bydel, Tjensvoll» og for moro skyld sa jeg en gang til ham: «Du har ikke sett Madlamark enda». Men han svarte ja på en invi-

tasjon sammen med Rudolf Olufsen og her ble han fotografert foran et stort lerret av en gammel kolonihagehytte fra før 1925, noe han syntes var artig. I mange år bodde han alene, med datter og barnebarn i Stavanger, men vi kunne ofte se ham sammen med en god nabo og venn, Astrid. Ofte traff vi dem på Madla handelslag, med handlekurver og de skiftet også med å besøke hverandre. Men i den siste tiden ventet han heller ved kafeen og pratet med mange som kjente ham og vi kunne spørre om hva som helst og om hvilket som helst emne og lærte meget av hans samtaler. Han var jo usedvanlig godt kjent med Madlaleiren og vi skulle så gjerne ha skrevet ned Bjørn Brulands egne historier om Leiren. Det skulle ikke være nødvendig å minne om hans liv for øvrig, noe som er meget godt beskrevet i media, vi lyser derfor fred over hans minne.

Tro og tanke

SATS PÅ DET POSITIVE! Vi lever i en usikker verden med kriger, konflikter, forfølgelser og klimatiske forandringer som fører til naturkatastrofer av forskjellige slag. Det trenger seg inn på oss fra alle kanter: mennesker som lider, og barn som gråter. Og hvordan skal det gå med generasjonene som følger etter vår egen? Bekymringer og mismot vil lett ta overhånd. Vi føler oss fullstendig maktesløse i en verden som rommer så mye nød. For en troende kan det gå på troen løs. Hvor er Gud midt oppi alt det vonde som skjer? Med dette i tankene sa det pling i min mobil. Meldingen som kom, var fra et barnebarn og den lød slik: HA POSITIVE TANKER – BRUK POSITIVE ORD – GJØR POSITIVE HANDLINGER, OG DET POSITIVE GROR! Det fikk tankene til å ta en annen retning. For er det ikke slik at alt i bunn og grunn dreier seg om forholdet til våre

medmennesker? Både de som står oss nær, men også til de som befinner seg langt borte. Hvis vi makter å smitte våre medmennesker med det som kan vende tanke og sinn bort fra det vonde og triste, vil virkningen bli som ringer i vannet, og gjøre noe både med oss selv og med våre omgivelser. Det vil påvirke troen også. Den blir viktigere enn før, for det fins en kraftkilde som aldri går tom, og som vi alltid kan øse av. Jesus møter oss med disse ordene: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Og i brevet til tessalonikerne kommer Paulus med en påminnelse: «Må Gud gi deres hjerte mot og styrke til alt godt, i ord og gjerning.» Med disse ordene kan vi gå trøstig videre og fokusere på alt som kan være med på å skape lys i mørke, og gjøre livet verd å leve. Gerd Borgenvik

r e d I s s n o j as

m r o f In

Innenfor de neste sidene har vi samlet det meste av nyttig informasjon og annonser.

Hjelp til bo oppgjør Nytt tilbud i distriktet Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby

Trenden i samfunnet viser seg å gå i retning av at vi kan kjøpe oss flere og flere tjenester. Vi har bedre økonomi og mindre tid. Oppgaver som forrige generasjon løste selv, kan nå kjøpes. Hva tilbys Finali A/S tar på seg alle de praktiske oppgavene som oppstår når noen går bort. Vi skaffer oversikt, rydder og selger og avslutter boet slik at pårørende får et oversiktlig bo oppgjør.

Cathrine Andersen er eier og driver Finali A/S.

Det var en av mange tanker til Cathrine Andersen. Gjennom 20 år i bank og finans har hun erfart at mange pårørende hadde liten kjennskap og gruet seg til alt det som må ordnes opp i etter et dødsfall. Hun hadde lenge tenkt å bytte banktilværelsen med noe annet, kanskje noe for seg selv. Slik ble tanken til virkelighet og firmaet Finali A/S ble etablert, et tilbud som hun trolig er aleine om her i distriktet.

Kan du gi noen konkrete eksempler? Først og fremst har jeg en samtale med de pårørende der vi klarlegger hva de eventuelt selv vil gjøre og hvilke oppgaver de vil overlate til meg. Første konsultasjon er for øvrig gratis. Vi lager så en kontrakt på det vi er blitt enige om og jeg får deres fullmakt. De vanligste oppgavene som jeg utfører er for eksempel så som bank, forsikring, aksjer og skattespørsmål. Ønsker pårørende «full pakke» tar jeg meg av alt fra tømming av bolig, til utvask og salg. I denne prosessen har jeg samarbeid, hvis nødvendig, både med advokat, eiendomsmegler og bilselger. Tillit og kvalitet Våre tjenester krever stor grad av tillit og vi er opptatt av å innfri alle forventninger som stilles til et gjennomført oppgjør av høy kvalitet og vi har selvfølgelig taushetsplikt, sier Cathrine Andersen til Mortepumpen. For mer informasjon: www.finali.no Telefon: 451 55 599

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke – LHL Stavanger Vi er en lokalforening med ca. 850 medlemmer og har som motto å gjøre livskvaliteten best mulig for våre medlemmer. Vi har åpne møter den andre onsdagen i hver måned i Bekkefaret bydelshus kl. 1900 med underholdning eller interessante temaer, kaffepause med smørbrød og avslutter med utlodning. Vanntrim i basseng på Madlamark skole hver onsdag unntatt møtedager fra kl. 2030–2130. Kontaktperson Svein Tinnesand tlf. 48 11 88 64. Turtrim med innlagt kaffi og drøsepause hver onsdag kl. 1100, møtested Gamlingen. Kontaktperson Borghild Thorsen tlf. 51 58 02 31. Bingo og sosialt samvær i Bekkefaret Bydelshus siste mandagen i hver måned kl. 1800–2000. Lørdagstreff i Rosenkrantzgt. 36. første lørdag i hver måned kl. 1100–1300. Hobbyklubb for damer i Rosenkrantzgt. 36. første mandag i hver måned fra kl. 1730. Vi arrangerer også årlig 4 kjekke bussturer. Vårt kontor er i Rosenkrantzgt. 36 og har åpent hver mandag og tirsdag mellom kl. 1100 og 1300. Tlf. 51 53 40 51. Blir du medlem får du tilsendt vårt blad 4 ganger i året. Her formidler vi fortløpende alle nødvendige opplysninger.

VELKOMMEN TIL SØNDAGSKAFÉ PÅ BYHAUGEN • 28. SEPTEMBER Kl. 12-15 Kafévert: FAU Stokka barnehage • 5. OKTOBER Kl. 12-15 Kafévert: Tasta håndball, jenter 01 • 12. OKTOBER Kl. 12-15 Kafévert: ? • 19. OKTOBER Kl. 12-15 Kafévert: Skib Halloy velforening • 26. OKTOBER Kl.12-15 Kafévert: ? Søndagskaféen på Byhaugen skal driftes av frivillige, lag og organisasjoner som beholder overskuddet fra kafé-dagen sin eller de velger et formål å gi pengene til. Dersom din forening ønsker å holde kafé så ta kontakt med oss for aktuelle datoer. jeanette.osberg@stavanger.kommune.no / mobil: 90 50 85 26

60+ høst 2014! i Hillevåg kirke! Onsdager kl. 11.00 – 13.00 15. okt:

Sang/musikk av Gladsangpensjonistene

29. okt:

Anne lise Matre. Tema: «nMS sitt arbeid i Mali»

12. nov:

En repr. fra Måltidets hus: Helge Bergslien. Tema: »Det gode måltid»

26. nov:

Adventsfest for alle over 60 år

10. des:

Juleavslutning

VElKOMMEn til et godt møtested! 48

Program for Eldres uke 1. oktober 2014 Sølvberget kino fra kl. 12.00 – 13.45 Frode Nilsen: Leve med en som er demenssyk Film: Folket ved fjorden Jan Erik Fosmark: Personorientert omsorg i sykehjem Informasjonsstand for og om demenssyke.

Kl. 14.00 Møteplassen Sølvberget Åpning av fotoutstillingen: Levende fortellinger av Lisbeth Bang ved varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Korte Innlegg ved: Kari Thu – styreleder Nasjonalforeningen i Stavanger Kåre Walvik: leder av Eldrerådet i Stavanger Lisbeth Bang om utstillingen Enkel servering. Gratis adgang Møte er kommet i stand bl.a. ved midler fra TV-aksjonen: Ingen tid å miste og er et samarbeid mellom Eldrerådet, Sølvberget,Nasjonalforeningen og Demensforeningen i Stavanger.

Kjenner noen sangen? Lurer på om det er noen av bladets lesere som kan hjelpe meg. Mor sang ofte for oss og det er en tekst som har brent seg fast hos meg. Jeg har forsøkt flere plasser å finne ut om det er noen som kjenner sangen og vet hvem som har skrevet den, men har ikke fått svar.

DEN SKAL HA ET HURRA FOR SIN FLID OG FOR SITT VIRKE HUSK DET STED LIKE VED HAFRSFJORD HVOR HARALD STRED.

En fin Stavanger-sang synes jeg:

Bytter vi ut linjen «som hermetikkens by» med SOM NORGES OLJEBY er jo sangen like aktuell også i dag.

VED BREDE BOKNEFJORDEN STAVANGER LIGGER KRY DEN ER JO KJENT RUNDT JORDEN SOM HERMETIKKENS BY

Med vennlig hilsen Kjell Halvorsen

«Javel? ka e det så skjer på Byhaugkaféen?» Byhaugkafeen har nå blitt nytt tilholdssted for Eiganes Tasta Frivilligsentral! «Å? Ka betyr det?» Frivilligsentralen skal være en møteplass og tilrettelegger for frivillig aktivitet. Helt konkret betyr det at DU kan være med på å få i gang aktiviteter og møteplasser. Det kan være alt fra vaffeltreff til yoga på plenen, aktivitetsdag for store og små, litteraturkveld, byttekveld, turgruppe, teaterforestilling, konsert, søndagskafé, grønnsaksgruppe, suppetorsdag, barseltreff, fedresang m.m. Det er kun fantasien som setter grenser, men vi trenger DEG for å få ting i gang. Vi trenger flere frivillige til å ta oppdrag som f.eks besøksvenn, turkamerat, vaffelsteker, snakkegruppe, reservebestemor, følgevenn osv. Vi vil at Byhaugen skal være et levende sted for alle. Store og små, gamle og unge. Enkeltpersoner og organisasjoner. Og; Ja – vi leier fremdeles ut til selskap. «Okei...Kor ti e det åpent då?» På dagtid, men ta gjerne kontakt dersom du er best tilgjengelig på ettermiddag/kveld. Jeanette kan nås på mobil 905 08 526 eller epost jeanette.osberg@stavanger.kommune.no Håper du ble litt klokere – velkommen inn! Finn oss på facebook: Byhaugkaféen

FELLESUTVALGET FOR PENSJONISTFORENINGER I SAMARBEID MED ELDRERÅDET I STAVANGER

ARRANGERER

Syng JulEn inn 2014 PÅ CLARION HOTEL SØnDAg 7.12.14 – Kl. 13.00 Program: Vårin 5 år, «Det gikk et skriv fra Keiser Augustus» Sang av koret «Kor-Esse» Juletanker ved sogneprest i Petri Kirke Tor Magne Nesvik Taler ved varaordfører Bjørg Tysdal Moe og leder av Eldrerådet Kåre Walvik Allsang og underholdning ved Terje Rønnevik med sine musikere Middag, kaffe og masse allsang Blomstertrekning på inngangsbillettene

Billetter selges og bestilles i Tante Emmas Hus – for seniorer, Kongsgt. 43, tlf. 51 50 72 71/72 14 Billettpris: kr. 375,-

BerGeLAND BYDeLSSeNter Åpent mandag t.o.m. torsdag kl. 09.00–14.00 Jelsagt. 2, 4012 Stavanger tlf: 51 91 43 40 – Mob: 948 22 653 e-mail: bergeland.bydelssenter@stavanger.kommune.no

1234 kAfeteriA

– Stikk innom for en kaffikopp og noe og bite i!

PeNSJONiSter

Lyst til å prøve noe nytt? kom og se – ka me har fått te! For (kommende) pensjonister – og andre med ønske om en aktiv hverdag. Mange kjekke kurs og aktiviteter.

Aktiviteter 2014:

kUrS tiL HØSteN 2014:

Mandager Snekkerverksted trim Glasskunstgruppe

Svømming mandag kl. 15.45 – 16.45 (på St. Svithun skole). START: 25. august Et godt tilbud med helse i hvert svømmetak. Bjørn Hareim er vår dyktige badevakt og sikkerhetsansvarlig. 15 ganger – Kr. 1000,-

tirsdager treskjæringsgruppe Spikkegruppe (når det ikke er kurs) Bingo (partallsuke) Quiz og kaffikoz (oddetallsuke) Maskemyldring – 1. tirsdag i måneden kl. 14.00 – 16.00 Onsdager Boccia treskjæringsgruppe når det ikke er kurs torsdager Snekkerverksted Håndarbeidsgruppe Bridge

rank og glad tirsdag og torsdag kl. 09.15 – 10.15. Instruktør: Ida Robberstad START: 19. august. God gammeldags styrketrening med elementer fra yoga, pilates og dans. Bedrer balanse og styrker kjernemuskulaturen. Fra 50 år+ Bør absolutt prøves! Klippekort á 15 ganger – Kr. 1125,-

Glasskunst tirsdager kl.10.30 – 13.30. Instruktør: Irene Aa. Ølberg. START: 23. september. Vi lager gjenstander av både float(vindu) og kunstglass. 5 ganger – Kr. 750,- (Utstyr kommer i tillegg) Spikkekurs for nybegynnere: Mandag kl. 9.00 – 13.00. Instruktør: Ingve Holm START: September. Kursavgift: 10 ganger – Kr. 1400,Spikkekurs for viderekomne: tirsdager kl. 9.00 – 13.00. Instruktør: Ingve Holm START: 16. september. Kursavgift: 10 ganger – kr. 1400,treskjæringskurs: Onsdager kl. 10.00 – 13.00. Instruktør: Tor Anda START: 17. september. Kursavgift: 10 ganger – kr. 1200,Malekurs: torsdager kl. 10.00 – 13.00. START: 4. september. Kursavgift: 10 ganger – kr. 1400,følgende kurs settes i gang ved stor nok interesse: kaffipose-sykurs: Vi syr tøffe bagger/ vesker av kaffiposer. De blir knallstilige! tove-/filte kurs: Det brukes ulike teknikker til å lage silke- og ullskjerf. kurs i pilfletting: med innleid instruktør.

Quiz og kaffikoz! Vi prøver oss med en ny aktivitet. Quiz er jo veldig «in» i tiden, så hvorfor ikke teste de små grå hos oss på Bergeland Bydelssenter. Både konkurranseinstinkt

og hodet blir utfordret – og får utfoldet seg her. Velkommen i «Stuå» tirsdager kl. 11.00 – 13.00 i oddetallsuker. MASkeMYLDriNG! Kreativ ettermiddag – møt likesinnede og bli inspirert. Håndarbeid av ymse slag og informasjon fra aktuelle aktører. Vi ønsker å treffes til «spød og nest» med innslag av foredrag. Har du en idé du kan dele? Kanskje du kan få noen nye? Velkommen første tirsdag i måneden – kl. 14.00 – 16.00. ta kontakt ved interesse! verkSteD etterlysning: Verkstedet vårt søker menn (50+) som ønsker å møtes til hyggelig sosialt fellesskap. Verkstedet er godt utstyrt og det er mulighet for veiledning fra snekker hver mandag og torsdag. Vi har også god plass på treskjæringsgruppen vår på tirsdager. Åpent mandag til torsdag fra kl 9 – 13. kUNNe DU teNke DeG Å SPikke? Vi har hatt veldig stor pågang på spikkekursene våre og deltakerne er blitt veldig flinke med kniven. De går Emil i Lønneberget en høy gang, både hva figurer og spillopper angår. Kurslærer er Ingve Holm. Nå vil vi gjerne få i gang et nybegynnerkurs, slik at enda flere kan få gleden av å skape artige figurer i hyggelig selskap. Kom ut av godstolen og bli med på kurs. Julemarked: 22. november kl. 11.00 – 14.00 teater-, revy- og konsertbesøk, kulturkveld, turer og lignende. kontakt oss på Bergeland Bydelssenter for informasjon/brosjyre.

Tar du utfordringen, nå? Din livserfaring kan være til hjelp for andre.

Kvernevik Sanitetsforening Vi trenger flere frivillige til vaktrom Stavanger ! Innføringskurs for telefonvakter, og for deg som vil chatte, starter onsdag

1.oktober 2014

Kontakt Kirkens SOS i Rogaland snarest på tlf.: 51 88 45 15, mobil 971 70 995 e-post: rogaland@kirkens-sos.no www.kirkens-sos.no

Formiddagstreff for pensjonister hver onsdag fra kl. 09.30 til 13.00 i Sunde og Kvernevik bydelshus. Salg av smørbrød og vafler. Bingo. Velkommen! For spørsmål ring: Olaug Svendsen Torhild Warland

98 88 61 91 99 03 04 93

Har du behov for litt selskap, og kanskje få nye kontakter? Trenger du å komme til hektene igjen etter f. eks en sykdomsperiode/tap av noen nære? Da kan det være en ide å kontakte oss for et opphold, eller komme innom for en prat. 

TRYGGHETSAVDELINGEN

Ett lavterskeltilbud, drevet av Stavanger kommune, på Vålandstunets sykehjem. Kriterier: Du ringer selv inn til avdelingen. Du må være over 60 år. Du må være bosatt i Stavanger kommune. Egenandel: 290-435 kr/døgn beregnes etter inntekt. Telefon nr. 51 50 24 70, telefonen er åpen mellom klokken 08:00-20:00. VELKOMMEN 

STAVANGER SANITETSFORENING www.stavanger-sanitetsforening.no

HAR DU 4 – 5 TIMER TIL OVERS AV OG TIL? Vi har behov for nye frivillige hjelpere Stavanger Sanitetsforening gjør et godt arbeid i nærmiljøet, med god hjelp fra iherdig frivillig innsats fra ivrige medhjelpere som har stått på. Foreningens Bo- og aktivitetssenter på Tjensvoll er et bevis på det. Vårt ansvar er å kunne drive dette videre med frivillige medhjelpere som vil hjelpe oss. Senteret mottar ikke en krone i driftstilskudd fra det offentlige, men drives kun av foreningens egne midler. Noen av våre trofaste medhjelpere har pga høy alder måtte trekke seg fra sin dugnadsinnsats, og vi har noen tomrom å fylle etter dem. Har du noen timer til disposisjon, som du kunne tenke deg å bruke på oss og vårt arbeid? Vaktene kan innebære at du sitter i senterets resepsjon formiddag, ettermiddag eller kveld. Trives du med praktiske ting, kan du være i kafeen og koke kaffe, lage vafler, smøre rundstykker og lignende. Du er hjertelig velkommen til oss for en samtale eller informasjon hvis dette er noe du kunne tenke deg. Det som våre medhjelpere syntes er det positive med det å være frivillig, er at de møter så mange hyggelige mennesker. Kanskje du treffer igjen klassekamerater du ikke har sett på mange år? Kanskje har du også en bekjent du kan ta med deg?

VELKOMMEN TIL VÅRT SENTER Med vennlig hilsen Senterleder Greta Sønneland Reve Tlf 51 87 01 10 Magnus Karlsonsgt. 15 4021 STAVANGER

Seniorgruppen STF 60+ har et godt og variert turprogram, og vi håper at tilbudene skal friste og lokke enda flere ut på tur. STF 60+ har egen nettside under www.stf.no Her finner du omtale av alle aktivitetene, turreferat og annen informasjon. Eget turprogram for 2014 fås i vårt Tursenter i undergangen ved Rogaland teater, 51 84 02 00 tursenter@stf.no .

HØSTEN OG VINTERENS TURPROGRAM FOR 60+ 28/9 28/9 30/9 14/10-16/10

21/10 26/10 18/11 23/11 25/11 14/12 16/12

På tvers av generasjoner rundt Mosvatnet (turnr 708) Seniormarsjen på eldredagen (turnr 709) Medlemsmøte STF 60+ i STFs lokaler i Kannik kl 19 (turnr 736) Oktobertur til Haukeliseter fjellstue med høstens fargepalett som ramme. Vi nyter utsøkt mat, går turer og har det sosialt sammen (turnr 719) Lettgåtte Limaheiene (turnr 726) I Garborgs fotspor og Veslemøys rike (turnr 710) Naturperlen Plassatjørn (turnr 727) Sygno i Sandnes (turnr 711) Medlemsmøte STF 60+ i STFs lokaler i Kannik kl 19 (turnr 738) Juletur med någe attåt (turnr 712) Julemøte i 60+ (turnr 739)

Tante Emmas Hus – for seniorer Kongsgt. 43 Kafe Breiavatnet er åpen Mandag til lørdag: kl. 11.00 – 15.00. Kafe hvor byens pensjonister kan møtes. Kafeen har byens flotteste utsikt over Breiavatnet. Ny Meny: Tirsdag, Torsdag, Fredag og Lørdag: Bagetter, salat og kaffe, mocca, cappuccino og sjokolade. Hver torsdag har vi nybakt Emmakringle. Smørbrød og kaker som før. Varmretter: vi serverer suppe og grøt. Vi har også glutenfritt tilbud, glutenfrie vafler hver lørdag! Frokostservering hver første tirsdag i måneden kl. 10.30.

Rådgivningskontor: Åpningstider: Mandag – fredag: kl. 11.00 – 13.00. Tlf. 51 50 78 90, mailadr: radgivningskontoret@stavanger.kommune.no Rådgivningskontoret driver gratis rådgivning for pensjonister og hjelper til med utfylling av skjemaer, søknader, testamenter, osv. Rådgivningskontoret for hørselshemmede: Åpningstider: 1. torsdag i mnd., kl. 11.00 – 13.00. De gir råd og veiledning om tilbud og rettigheter for personer med nedsatt hørsel. (Rådgivningskontorene følger skolens ferie)

Norsk Folkehjelp driver kafeen mandag og onsdag m/middagsservering. Mandag er det salt torsk og onsdag er det kjøttkaker.

Aktiviteter i Tante Emmas Hus! Kunstutstilling – gjensyn med Stavangerkunstnere Tante Emmas Hus har som formål å være en arena for ulike kulturuttrykk, der eldre er utøvere eller mottagere. Som kjent har det i kafeen i Tante Emmas Hus i flere år vært holdt jevnlige maleriutstillinger. Utøverne har vært både anerkjente kunstnere og selvlærte. Hensikten med utstillingene har vært både å pynte opp i husets kafe og å vekke nysgjerrighet og interesse for god kunst.

6. august åpnet utstilling av Nordahl Eide. Utstillingen ble åpnet av Hilmar Egeli og musikalsk innslag var ved Rønnaug Bakke og Sandra Lie.

Kåseri

11. oktober kl. 12.00 Trond Borgen har kåseri om Nordahl Eide. I slutten av oktober blir det Backer Berg som blir presentert. Velkommen til Kunstutstillinger i Tante Emmas Hus.

Kunstformidler Berit Wathne har det faglige ansvar og prosjektet er støttet av den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune.

Slektsgranskingsklubb: Mandager kl. 11.00 – 13.00 Vi har slektsgranskingsklubb for nybegynnere og øvede. Det vil bli gitt informasjon om hvordan en finner frem i arkivmateriale ved Statsarkivet, bygdebøker ved Biblioteket og informasjon i kirkebøker via internett. Klubben ledes av frivillige med gode datakunnskaper som kan gi støtte i forskjellige slektsprogrammer. Ta kontakt for nærmere opplysninger og påmelding.

Første kunstner som ble presentert august til oktober 2013 var Frank Frantzen. Arbeider av Gerd Eriksen en av de første kvinnelige medlemmer i BKF var utstilt fra oktober til og med 15. januar. Annalise Convad og Harald Stokkeland var neste par ut i kunstutstillingsprosjektet «Gjensyn med stavangerkunstnere». Lørdag 26. april åpnet utstilling av Thoralf Gjesdal og Frank Wathne.

Dataklubb/Seniornett: Onsdager kl. 11.00 – 12.30 Velkommen til dataklubb på Tante Emmas Hus. Vi har rådgivning og innføring i bruk av PC og Ipad/nettbrett onsdager kl.11.00 – 12.30. Vi presenterer temaer er som bildebehandling, tekstbehandling, internett, facebook, youtube. Dataopplæring/kurs etter avtale. Se vår hjemmeside for program.

I august 2013 startet vi et nytt kunstutstillingsprosjekt som blir et gjensyn med «Stavangerkunstnere» som er gått bort. Det vil bli flere aktiviteter knyttet til hver utstilling, med både foredrag og musikk.

Frivillig til Dataklubben Dataklubben drives av frivillige pensjonister med gode datakunnskaper. Kan du tenke deg å være med som frivillig hjelper på vår dataklubb så er du hjertelig velkommen. Kom innom en onsdag og se om dette kan være noe for deg. Tematime: Første Torsdag i mnd. kl. 13.00 2. oktober kl. 13.00 Trygg Trafikk. Eldre og trafikkulykker og bruk av refleks. 6. november kl. 13.00 Pensjonistforbundet Rogaland. Informasjon og aktuelle saker fra pensjonistforbundet. Strikkekafe: Andre torsdag i mnd. kl. 14.00 9. oktober kl. 14.00, 13. november og 11. desember. Velkommen til strikkekafe: 2. torsdag i mnd., kl. 14.00 – 16.00. Ta med deg strikketøyet og kom. Åpen kafe!

Leif Blix og Lars Nygaard som spiller og synger kjente og kjære sanger fra Ønskekonserten! Frivillig arbeid Vi ønsker kontakt med frivillige som har interesse for data kan tenke seg å være med som hjelpere på Dataklubben. Frivillige som kan tenke seg å være med å ha en aktivitet i Tante Emmas Hus –for seniorer, som quis, spill, allsang og litteraturgruppe er hjertelig velkommen. Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus trenger hjelp i kafeen ! Vi trenger kjøkkenhjelp og hjelp til servering og lignende. Kafeen har åpent fra kl.11.00-15.00 på hverdager For info og påmelding til kurs, ta kontakt med Brit Bjørkli 51 50 72 14 eller mail: tanteEmmas.hus@stavanger.kommune.no

Kulturlørdag: 27. september kl. 12.00 Reidar Jonassen underholder! 1. november kl. 12.00

Selskapslokale m/byens fineste utsikt over Breiavatnet!

Selskapslokale til leie i anledning fødselsdager, barnedåp, konfirmasjon og bryllup. Lokalet har teleslynge og internett. Ta kontakt m/daglig leder Brit Bjørkli tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 eller tanteEmmas.hus@stavanger.kommune.no for nærmere opplysninger. Se vår hjemmeside: www.stavanger.kommune.no Alle er velkommen til Tante Emmas Hus – for seniorer

skipper worse

HVA SKJER – SMAKSBITER

Tasta: Tlf 51 54 13 47 Onsdager i partallsuker kl. 12.00, hverdagsprat om tro Fredager i partallsuker kl. 10.30, kåseri/foredrag Fredager i oddetallsuker kl. 10.30, syng med oss SEPTEMBER Tirsdag 30. kl. 12.30 OKTOBER Onsdag 8. kl. 18.00 Tirsdag 28.

kl. 13.00

NOVEMBER Lørdag 15. kl. 11.00 DESEMBER Fredag 5. kl. 10.30 Torsdag 11. kl. 14.00 Fredag 12.

kl. 10.30

Madla: Tlf 51 59 18 13 SEPTEMBER Onsdag 24. kl. 12.30 OKTOBER Onsdag 1. kl. 12.30 Onsdag 8.

kl. 12.30

Onsdag 15.

kl. 12.30

NOVEMBER Onsdag 5. kl. 12.30

PM mote viser høstens mote Hyggekveld med dans. Servering av varmrett. Musikk ved Belg, Blås & Komp. Entré kr. 180,Konsert ved Blix og Nygaard – «Alf Prøysen – et stykke norgeshistorie» Julemesse med salg av varer, trekning av høstens lotteri, kafeteria m.m. Vi synger julen inn med Einar, Jan og Håkon Julemiddag med andakt, underholdning. Servering av surstek, dessert og kaffe. Entré. Påmelding. Engwall Pahr-Iversen kåserer over boken sin «Balladen om Buffalo Bill og Olai Aslagsson»

Anna-Lisa Thelin Knutsen forteller om livet i Pedersgata Fyrtårnene langs vår vakre kyst ved avdelingsleder Eirik Gurandsrud, Tungenes fyr Olivenoljespesialisten vil ta oss med på en innholdsrik og smakfull reise i olivenoljens spennende verden ved Oliver & Co., Sigvald Due Eriksen. Helseaspektet med olivenoljer. Smaksprøver. Den kjente stavangerfotografen Knut Vindfallet vil vise oss Stavanger gjennom fotolinsen. Du vil oppleve et annerledes Stavanger. Sykehusskipet Africa Mercy i Guinea i Afrika. Jane Nilsen Aalhus forteller om en gripende reise. Skipet drives av hjelpeorganisasjonen Mercy Ships og gir livsnødig, gratis legehjelp til verdens fattigste.

skipper worse Onsdag 26.

kl. 12.30

Lørdag 29.

kl. 11.00

DESEMBER Tirsdag 9. kl. 13.00 Onsdag 10.

kl. 12.30

Torsdag 11.

kl. 10.00

Ledaal: Tlf 51 56 43 30 SEPTEMBER Torsdag 18. kl. 12.00 Tirsdag 30.

kl. 13.00

OKTOBER Tirsdag 14. kl. 13.00 Fredag 17. Tirsdag 21. Torsdag 30.

kl. 12.30 kl. 13.00 kl. 19.00

NOVEMBER Søndag 2. kl. 18.00 Onsdag 12. kl. 17.00

Tor Ragnar Roaldsen viser dokumentarfilmen «Smilende penner» – om Ajax fra 1973. Filmen varer ca. 1 time. Jul på Madla i samarbeid med bydelshuset. Salg av flotte håndlagede produkter. Juleverksted for barna. Underholdning. Åpen kafeteria med bl.a. salg av risengrynsgrøt. Passer for hele familien. Gratis inngang. Julemiddag – gløgg, surstek med waldorfsalat, grønnsaker, risgrøt med mandel og kaffe. Underholdning. Påmelding. Kr. 260,- pr.pers. Konsert med Lucia og hennes terner, opplesing av eventyr og allsang barnesanger ved Torunn Haarr, Lions Club Sunniva. Juletur rundt Hålandsvannet med Njål Vadla. Han har med gløgg og pepperkaker i sekken. Fremmøte på Madla bydelshus. Konsert i toppklasse! Bach, Schumann og … hardingfele. Milan Rabrenovic, klaver og Laurens Weinhold, fiolin og hardingfele. «Fra Torjå og vestøve». Axel Leversen fra «Stavanger før i tiå» forteller og viser bilder fra byen som den en gang var. Lisa Thelin Knutsen forteller artige historier fra Stavanger før i tida. John Skien forteller og viser bilder fra et langt TV-liv. Skudeneshavn-patrioten Dag Sandslett forteller muntre historier. Jazzkafé i høstlige toner. Konsert med Eva Espensen, Steivor Knutsen vokal, Sverre Kvam gitar/munnspill/fløyte, Øystein Eldøy bass, Halvor Skaar piano. Entre kr. 120,-.

Dans på Ledaal med Belg, Blås & Komp. Vi besøker Lervig Aktiebryggeri der vi får en interessant omvisning, samt får smake på mange ulike typer brygg. NB: Også årets juleøl! Pris kr. 250,- pr. person. OBS: Det blir mye mer og bra program i november, men det er i skrivende stund ikke klart. DESEMBER Tirsdag 2. kl. 13.00 Tirsdag 16. kl. 12.30

Engwall Pahr-Iversen kåserer. Kom og bli med på årets siste «Syng med oss» fra kl. 11.00. Etterpå setter herlige småunger fra Hannes lekestue oss i den rette julestemningen med julesanger.

Vi har ellers nytt spennende program hver eneste måned, så sjekk vår hjemmeside www.skipper-worse.no kom innom og hent en oppdatert aktivitetsbrosjyre, og følg med ukentlig i avisen!

skipper worse

min helse – mitt ansvar 60+ GRATIS TRENING FOR MENN

med fysioterapeut på Skipper Worse Ledaal Gruppe 1 Gruppe 2

Menn over 60 år Tirsdager kl. 12.00 Styrke og kondisjonstrening Menn over 80 år Tirsdager kl. 13.00 Trening på apparater

Treningen er kun for nye deltakere. Møt opp, ingen påmelding. For mer informasjon ta kontakt med Linda, tlf. 51 56 43 32/30 www.skipper-worse.no

skipper worse

SERVICETILBUD PÅ SENTRENE

SKIPPER WORSE LEDAAL 51 56 43 30 Frisør: Mandag – tirsdag – torsdag – fredag kl. 09.00 – 15.00 Hud- og fotterapi: Mandag til fredag kl. 09.00 – 15.00 SKIPPER WORSE MADLA 51 59 18 13 Frisør: Mandag – tirsdag – fredag kl 09.00 – 15.30 Fotpleie: Onsdag og torsdag kl. 08.00 – 15.30 SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 51 58 14 57 Frisør: Mandag til fredag kl 09.30 – 14.00 www.skipper-worse.no

skipper worse

SKIPPER WORSE MIDDAGSDISTRIBUERING Skipper Worse AS bringer middag hjem på døren til de som ønsker eller trenger det. Det er næringsrik og variert kost ut fra valgfri meny. Du finner den på vår hjemmeside www.skipper-worse.no Ring 51 56 43 30 for spørsmål eller bestilling, eller e-post til: hege.lessoe@skipper-worse.no

skipper worse

DANS

Belg, Blås & Komp. spiller opp til dans på Skipper Worse Ledaal kl. 18.00 – 21.00 Søndag 5. oktober Søndag 2. november Søndag 7. desember Entré kr. 100,Velkommen til hyggelig samvær! www.skipper-worse.no

skipper worse

HYGGELIGE LOKALER TIL LEIE

Skipper Worse Ledaal – 51 56 43 30 og Skipper Worse Ågesentunet – 51 58 14 57

SYSTUE Systua har følgende åpningstid for kunder: Mandag og tirsdag kl. 10.00 – 14.00.

Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og minnestund. Vi bistår med råd. www.skipper-worse.no

www.skipper-worse.no

Velkommen til Formiddagstreff! Annenhver onsdag har vi et treff for dem som har fri på dagtid. Vi samles i kafeen på Karismakirken kl.11:00-13:00. Samlingen starter med sang. Så har vi en eller annen sosial aktitvitet ved bordene før vi spiser en enkel lunsj sammen! I siste del er det en kort tale og bønn. Vårt mål er at tilrettelegge for høy trivsel og et varmt fellesskap i disse samlingene. HJERTELIG VELKOMMEN! VI SEES!

Datoer for formiddagstreff: 08. oktober 22. oktober 05. november

19. november 03. desember 17. desember

Adjunkt Hauglands gate 52 4022 Stavanger

Smått og godt fra ongane i gadå

Vi tar INR hjemme

Har du ikke mulighet eller lyst til å reise inn til legekontoret for å ta en INR-blodprøve? Fortvil ikke! Vi kan komme hjem til deg og tar prøven (stikk i finger). Vi melder resultatet inn til din lege.

Helge va blitt uvenner me’ morå og faren, og bestemde seg for å ryma. Då han va komt te Petrikjerkå syntes han de’ va langt nok og satte seg på trappå. Heile dagen gjekk uden at någen savna han. Då de’ nærma seg kveldsmad, tusla han tebars igjen. Han lokte dørå stidle bag seg og satte seg nærme’ dørå. Itte ei stond kom det lavt fra han Helge: «Eg ser dokker har den gamle katten endå.» Hu farmor va på besøg fra Sokndal. Då adle hadde satt seg, begynte hu å lesa bordbønn, men då kom de’ fra han Ola så va fem år: «Sånnt pleie ikkje me å sei’. Me seie: Skål og velkommen!» Ei Oslo-jente va blitt me’ barn, og hu meinte at de’ va ein vestlenning som va faren. Hu ringde te han og hulka: «Var det ikke du som sa at du var steril?» – «Langt ifra» ropte han «eg sa at eg e stril!»

Tlf. 934 47 537 rogaland@primaomsorg.no www.primaomsorg.no

Rettelser til Samlet oversikt over foreninger, lag Navn

Adresse

Tilbud

Dag

Tid

Senior-Ynglingen Stavanger KFUM/KFUK v/kontaktutvalgets leder Kjell Bols Tlf. 51 54 17 88

Ytre Eiganesvei 21 4022 Stavanger Bømloveien 11 4029 Stavanger

Formiddagstreff for menn

Annenhver torsdag

11.00–13.00

St. Svithun menighet

St. Svithuns Katolske kirke t St. Svithunsgt. 8 4005 Stavanger E-post: stavanger@katolsk.no Tlf. 51 51 70 20 www.stavanger.katolsk.no

HaaTo privat hjemmehjelp VI TILBYR: Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester Frisørtjenester Tid til din disposisjon Allsidighet og fleksibilitet Punktlighet og nøyaktighet En person å forholde seg til Vi etablerte hjemmehjelpstjenesten HaaTo i september 2005 som et supplement til den offentlige hjemmehjelpen. KONTAKT OSS: Mette Thomassen – Tlf.: 959 66 117 • Sissel E. Haarr – Tlf.: 975 64 523 E-post: mette@haato.no – www.haato.no

Hinna Sanitetsforening Leder Borgny Opsahl Gro Lofthus – utleie av Idun Tlf 911 41 719 Postboks 6092, Hinna 4088 Stavanger

Velkommen til: Foreningsmøte 1. tirsdag i hver måned kl 19.00

Hyggestund hver 2. tirsdag hver måned kl 11.00 Seniordans hver onsdag kl 17.00

Torsdagskafe hver torsdag kl 11.00 Turgruppa hver torsdag kl 11.00-12.00

Dataklubb hver torsdag kl 10.00

Fredagstrim hver fredag kl 10.00 66

skipper worse sport Skipper Worse Sport har vært aktiv i 25 år. Vi er en uavhengig forening av voksne, glade kvinner og menn fra 60 til 80 år som liker å trimme. Hver tirsdag og torsdag trimmer vi i Stavanger Idrettshall SAL A. Fra kl. 09.00 til kl. 11.00 kan du spille badminton eller bordtennis. Fra kl. 11.00 til kl. 12.00 er det musikk og gymnastikk. Vi har god plass og greie garderober med dusj. Vi er nå 80 medlemmer og betaler kr. 300.- i årskontigent. Vi har plass til flere og ønsker nye medlemmer hjertelig velkommen. For opplysninger, ring Berit 951 12 122 eller Gerd 980 29 210.

+YRUGDQ KDU GX GHW

GATEMAGASINET

(*(17/,*"

Gir mening og arbeid I salg i Stavanger og Sandnes

.ULVHWHOHIRQ 626 0HOGLQJ ZZZ NLUNHQV VRV QR 626 &KDW ZZZ VRVFKDW QR

Kr 50,- (Halvparten gÃ¥r til selger)

ET MENNESKE Ã&#x2026; SNAKKE MED NÃ&#x2026;R LIVET ER SOM VERST

Demensforeningen i Stavanger ønsker alle velkommen til høstens møter. Våre møter har tema som er av interesse for pårørende og familie til den med demenssykdom. Helsepersonell er og så velkommen. Vi har Skipper Worse, Ledaal som møtested og møtene starter kl. 19:00. 1. oktober: 12. november: 10. desember:

Variert program i anledning Eldres dag. Markeres med kinoforestilling, foredrag og fotoutstilling. Sted: Sølvberget Framtidsfullmakt. v/advokat Hege Veland Det gode liv på sykehjem. Finnes det? v/sykehjemsbestyrer Per Andreassen, Tasta sykehjem

For mer informasjon og utfyllende program ta gjerne kontakt med Demensforeningen på e-post: demensforeningenistavanger@gmail.com

Med syv års erfaring kan Hjemmeomsorg as tilby private hjemme- og omsorgs-tjenester som er tilpasset deg og dine behov. Arbeidet utføres av pålitelige omsorgspersoner som er fleksible og tilgjengelige. Vi yter service av høy kvalitet og tilstreber å innfri det som forventes.

Ønsker du eller dine nærmeste hjelp med: • Personlig stell og pleie • Hjelp i hjemmet • Følge til lege, tannlege eller sykehus • Handling • Tilberedelse av måltider

• Tilsyn og avlastning for pårørende • Hovedrengjøring • Konkurransedyktige priser • Sosialt samvær • Personlig assistent

AS 68

Bedriftsvn. 20, Sandnes Tlf: 51 97 96 00, Mob. Jorunn: 92 41 38 25, Hilde: 45 86 87 22 E-post: post@hjemmeomsorg.no www.hjemmeomsorg.no, org. nr. 987311339

Foto: Paul Jeffrey

VANN FORANDRER ALT Tilgang til rent vann gjør at mennesker overlever og holder seg friske. Kvinner og barn trenger ikke gå i flere timer hver dag for å hente vann. Det gir dem mulighet til å gå på skole og arbeid, noe som igjen utvikler hele samfunn. Sammen skal vi sikre varig tilgang til rent vann for 1 million mennesker.

BLI BØSSEBÆRER FOR TV-AKSJONEN NRK 19. OKTOBER

RING 02025 BLIMED.NO 69

Formiddagstreff i Madlamark Kirke 60+ Onsdager kl. 11.00. Høstprogram 2014 1. oktober:

15. oktober:

29. oktober:

Atle Skarstein: Historien om jentene på Flatholmen. En av våre egne forteller om sin oppvekst. Andakt Blant gatebarn i Brasil. På reise med Holger Susort. Besøk av kirkens barnehage «Himmelblå». Marit Kartveit: Ikoner som kirkekunst og hobby. Andakt Grunnloven 200 år + 70 år siden D-dagen: Madlamark Menighets Mannskor markerer jubileet i ord og toner. Utlodning. Andakt.

12. november:

26 november:

10. desember:

8. januar: 2015

Diakoniutvalget har programmet. Sang, underholdning og andakt v/Gladsangpensjonistene fra Sola. Tor Kristian Rønneberg: En god alderdom. Om Olaf Paulus og Stavangersangen Andakt Adventprogram v/Hannes Lekestue. Adventstanker v/ Sigfred Sørensen. Juletrefest. Fartein Valen-Senstad: Juleevangeliet og historien.

SeniorForbundet Seniorforbundets småjobbsentral Vi har flere nevenyttige pensjonister som ønsker å jobbe noen timer hver uke og som har erfaring som snekkere, murere, malere. Noen kan klippe hekker eller felle trær. Kom med din forespørsel så vil vi knytte kontakt. Vi trenger et par ekstra arbeidsvillige pensjonister til hekk- og plenklipping og annet forefallende arbeid. Småjobber – 6000 kr hvitt og skattefritt Du kan betale opptil 6 000 kr til flere personer hvert år – skattefritt. Når du trenger hjelp til enklere og mer kortvarige arbeidsoppdrag, for eksempel ved hagearbeid, arbeid på huset eller hytta, renhold og annet husarbeid, gjelder egne regler.

Slik kan du hyre inn nabogutten/jenta til å klippe plenen med god samvittighet Lønn for småjobber er hvitt og skattefritt dersom: • arbeidet skjer i tilknytning til ditt hjem eller fritidseiendom, for eksempel renhold, hagestell, snømåking og arbeid på bygning, hage, kjøretøy og løsøre. • utbetalt lønn ikke utgjør mer enn 6000 kr i året per person år. • du betaler som privatperson. • den som utfører jobben ikke har firma i samme bransje. Alle kravene må være oppfylt. Seniorforbundet Tlf: 950 58 935

12PUNKT

SYKEPLEIETJENESTER • PERSONLIG HJELP • FØLGETJENESTER • AVLASTNING • HELSE- OG OMSORGSTJENESTER HJEM TIL DEG

FOR OSS ER SERVICE Å YTE MER ENN FORVENTET De fleste mennesker, unge som eldre, ønsker å være hjemme når sykdom eller alderdom rammer. Våre medarbeidere gir deg omsorg og pleie i ditt eget hjem, slik at du kan opprettholde god livskvalitet. Du får en fast kontaktperson i en solid organisasjon, som tilrettelegger et opplegg tilpasset ditt behov. Prima Omsorg er et privat firma som tilbyr helse- og omsorgstjenester til alle som har behov for pleie og personlig assistanse. Vi ønsker å være et supplement til den kommunale helsetjenesten, og bistå der det offentlige ikke strekker til.

Ring oss i dag - vi kan gi deg og dine en lysere hverdag!

TRE OM PRIMA OMSORG Stein Knutsen, Stavanger Jeg bruker Prima Omsorg som min private støttekontakt. Vi kjører turer, går på kino, fotballkamper og andre begivenheter. De får meg i godt humør og får meg til å tenke positivt.

Bjørn Eirik Westby, Follo Det har vært en sann glede å oppleve Prima Omsorg som en trygg, nøye og god personlig assistent. Jeg fikk en veldig god behandling, og vet at dette er en erfaring som deles av mange brukere.

Olav E. Hermansen, Oslo Etter dårlig erfaring med det kommunale ville jeg skrifte over til privat hjelp. Jeg fikk utdelt brosjyrer og valgte Prima Omsorg. Jeg er veldig fornøyd med min faste pleier. Og jeg sier til de jeg kjenner: Ring Prima Omsorg!

Avd. Rogaland tlf.: 934 47 537 rogaland@primaomsorg.no KONTAKT OSS ALLE DAGER KL. 08-20

Hovedkontor tlf.: 02548 www.primaomsorg.no ASKER & BÆRUM • BUSKERUD • FOLLO • GRENLAND • LILLEHAMMER • OSLO • ROGALAND • ROMERIKE • VESTFOLD • ØSTFOLD

DATAKURS I BRUK AV PC OG NETTBRETT KURS I REGI AV SENIORFORBUNDET HØSTEN 2014. VI LÆRER DEG DATA PÅ NOEN FÅ TIMER! Vi har flyttet til Hillevåg til nye moderne lokaler. Vår adresse er Sjøhagen 2, rett ned av Patrioten i Hillevågsveien 100. God bussforbindelse og god parkering. Heis. Seniorforbundet arrangerer datakurs for personer over 50 år. Se vår hjemmeside: www.seniorforbundet.no Seniorforbundet har i en årrekke hatt mange godt voksne på datakurs. Våre kurs starter helt fra bunnen av for nybegynnere. Hos oss er ingen dumme eller sene. Vårt opplegg er at alle skal føle seg trygge ved bruk av datamaskinen. Vi har tid og har som regel mer tålmodighet enn både dine barn eller barnebarn. De mest elementære ting blir gjennomgått. Det finnes ingen unnskyldning for at de aller voksneste av oss ikke skal lære data. Vi gjør det hele enkelt og lærer deg de viktigste tingene slik at du fort er i gang på internett. Det skal være gøy å gå på våre datakurs og vi hjelper hverandre. Etter en kort stund kan den enkelte lese aviser på nettet, bestille reiser, bestille hotell. Vi gjennomgår de forskjellige søkemotorene og viser hvordan man finner opplysningene på nettet. Vi legger opp reiseruter for bil via Internett. Vi drar på byvandring med 3dimensjonale bilder. Vi lærer også å sende og skrive E-post/E-mail. Vi lærer å bruke web-camera og mikrofon i sammen med MSN. Prat med dine nærmeste og venner via internett med bilde og lyd. Vi vil også arrangere nettbankkurs. Ved gjennomgått kurs kan du selv betale regninger og overføre penger fra dine kontoer. 50 lappen du sparer, ved at du ikke lar bankansatte gjøre jobben, kan du da stappe i egen lomme. Vi har kunnskap om nettbanken til Sparebank1, Danske Bank, DNB Nor og Terra-bankene.

Vi kan se tilbake på en interessant vinter med kurs i datainnføring i våre nye lokaler i Sjøhagen 2 i Hillevåg. Det som har gledet oss mest har vært den interessen og entusiasmen de eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell har kanskje også truffet bra. Vi er svært glade for den tilstrømningen vi har hatt i 2014 og vil ha forsette etter samme modell for kursene høsten 2014. Skulle du ellers ha behov for en privat time for innføring i din datamaskin, enten hjemme eller du tar den med deg til senteret om du bruker en lap-top eller nettbrett, kan dette arrangeres på forespørsel, mot en godtgjørelse. Vel møtt! Kurs 1 Begynnerkurs Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt om hvordan datamaskinen er oppbygget og fungerer og hvilken nytte du kan ha av den. Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker Internett. Du lærer om de bruksområdene maskinen kan anvendes på. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet. Kurs 2 For deg som har brukt datamaskinen litt (forsettelse av kurs 1) Du kan blant annet lese aviser fra alle steder i landet – og utlandet. Finne informasjon om reisemål i inn- og utland. Vi lærer å sende og motta mail. Hos oss får du prøve å sende og

motta mail. Vi sender mail til hverandre mens vi er på kurs. Du får din egen mailadresse hos oss og vi vil kunne svare deg på problemer du måtte ha. Vi viser deg hvordan du finner bakgrunnsmateriale til slektsgransking eller andre hobbyer du måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg hvordan du med litt trening vil bestille reise, samtale med banken, betale regninger via din nettbank osv. Du vil også lære om filbehandling og hvordan du organiserer din datamaskin. Vi vil også se på facebook og Skype. Kurs 3 Tekstbehandling (skriveprogram) Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin. Skrive brev og notater. Du lærer hvordan du skal arkivere det du skriver eller utreder på en grei måte. Du lære å sende brev og hilsener til venner og kjente hvor de måtte befinne seg på kloden. Hvordan du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan du kan samle det du har samlet i hendige mapper, og arkivere mappene med navn for senere opphenting og bruk. Kurs: Våre kurs går kontinuerlig. Startdato for nye kurs fåes ved henvendelse til Seniorforbundet. Kurs 4 Innføring i bildebehandling Nedlasting av data/musikk/filmer Her får alle deltakerne på en enkel måte en god innføring i hvordan de får tilgang til et enkelt bildebehandlingsprogram som hentes ned fra Internett gratis. Du lærer overføring av bilder fra ditt digitale kamera. Vi går gjennom teknikken for nedlasting og brenning av data, musikk, bilder. Du gjør bruk av egne nedlastede bilder og går gjennom hvordan du skal kunne lage et flott program med både tekste og musikk som du kan brenne på en CD eller DVS.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å lære eldre data og samtidig stille spørsmålet hva gjør den nye data/netteknologien for deg? Nettsamfunn gjør deg mer sosial. De som sender E-post til en stor del av nettverket sitt ukentlig, ser 50 % flere av nettverket ansikt til ansikt enn dem som ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså ikke telefon eller personlig kontakt, men kommer i tillegg. Våre kursledere har lang erfaring med dataopplæring og bruk av datamaskinen i jobbsammenheng gjennom mange år. Pris for alle kurs kr. 1000,- Kursavgift må være innbetalt ved kursstart. For påmelding eller mer informasjon kontakt Seniorforbundet –Sjøhagen 2 , 4016 Stavanger PB 592 – 4003 Stavanger. Telefon mobil 950 58 935 eller e-post; datakurs@seniorforbundet.no Kunnskap og venner: I sine undersøkelse har forskeren funnet ut at de fleste som besøket et nettsamfunn gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om moen har tatt kontakt med dem siden sist, for å ta kontakt med andre, for å skrive eller lese meldinger. Vi har også inngått avtale med databutikk i området med gunstige priser på datamaskiner og program for våre medlemmer. Vi har også inngått avtale om hjelp til våre medlemmer ved kjøp via Seniorforbundet. Henvend deg til Seniorforbundet for å få utlevert rabattkupong til vår medlemspris. TIPS: For deg som har alt, ønsk deg et gavekort som gir deg rett til å gå på datakurs. Gavekortene utstedes av Seniorforbundet. En glimrende gave.

Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

567 73

Har du nedsatt syn eller hørsel? Ta kontakt med Ressurssenter for Sansetap Ressurssenter for Sansetap er en tjeneste i Stavanger kommune. Her er det ansatt fagkonsulent syn og fagkonsulent hørsel som arbeider med tilrettelegging og formidling av syns- og hørselshjelpemidler i forhold til personer som har så nedsatt syn og/eller hørsel at de regnes som svaksynte og/eller hørselhemmede. Formidling av hjelpemidler er i samarbeid med NAV Hjelpemiddelsentralen.

For å få hjelp fra Ressurssenter for Sansetap må man: • være over 18 år. • bosatt i Stavanger kommune. • ha fått diagnostisert nedsatt syn eller nedsatt hørsel hos en spesialist. Ressurssenter Sansetap holder til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis.

Ta kontakt på tlf.: Hørsel: 51 50 67 95 • Syn: 51 50 67 94 Mail: sansetap@johannesls.no

Rådgivningskontoret for hørselshemmede – en tjeneste for personer med nedsatt hørsel og deres nettverk Er du blant de som har begynt å høre dårlig, skal få eller har fått høreapparat eller at øresus er blitt plagsom, – kom innom for å få informasjon. Vi er tilstede på Tante Emmas Hus – for seniorer i 3. etasje kl. 11.00–13.00 den første torsdag i hver måned, med unntak av skolens ferier. Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Heis kan benyttes.

Vi kan gi råd og veiledning om tilbud og rettigheter personer med nedsatt hørsel har. Vi kan kontaktes tirsdager og torsdager kl. 10.00 – 15.00 på telefon 47 80 35 41 (også SMS), teksttelefon 51 50 66 59 eller på e-post horsel@johannesls.no

Rådgivningskontoret betjenes av audiopedagoger og holder ellers til på Johannes Læringssenter, Haugesundsgata 27. Tjenesten er gratis og tilbys voksne bosatt i Stavanger kommune.

Bekymringstelefonen Opplever du noe som du synes er vanskelig? Vet du ikke hvor du skal henvende deg for å få hjelp? Da kan du ringe Pensjonistforbundets bekymringstelefon: 94 85 60 04. Hver dag mottar telefonen mange henvendelser fra pensjonister, ektefeller, barn eller andre pårørende. De bekymringene det meldes om er alt fra ensomhet og hjelpetiltak til arvespørsmål og samlivsproblemer. NB! Den som tar telefonen har taushetsplikt. Telefonen er åpen mandag – fredag fra kl. 09.00 – 14.00.

Demensforeningen i Stavanger ønsker alle velkommen til høstens møter. Våre møter har tema som er av interesse for pårørende og familie til den med demenssykdom. Helsepersonell er og så velkommen. Vi har Skipper Worse,Ledaal som møtested og møtene starter kl. 19:00. 10. september: 1. oktober: 12. november: 10. desember:

Demensplan 2015. Er det god omsorg for demenssyke i Stavanger? v/representant fra Stavanger Kommune Variert program i anledning Eldres dag. Markeres med kinoforestilling , foredrag og fotoutstilling. Sted: Sølvberget Framtidsfullmakt. v/advokat Hege Veland Det gode liv på sykehjem. Finnes det? v/ sykehjemsbestyrer Per Andreassen, Tasta sykehjem

For mer informasjon og utfyllende program ta gjerne kontakt med Demensforeningen på e-post: demensforeningenistavanger@gmail.com eller ring til Fylkeskontoret til Nasjonalforeningen for folkehelsen telefon 51 52 43 55.

Vi søker etter personer som har lyst til å lede treningsgrupper for eldre Stavanger kommune vil i samarbeid med frivillige gi tilbud om instruktørkurs for å lede treningsgrupper for eldre, med særlig vekt på styrke og balansetrening. Treningen skal være på dagtid i samarbeid med Frivilligsentralene. Instruktørene vil få opplæring over to kursdager, torsdag 2. og onsdag 8. oktober 2014, kl. 9-15. Programmet er basert på Otagoøvelser, utviklet i New Zealand. De vil også få førstehjelpskurs, oppfølging av fysioterapeut fra Stavanger kommune og tilbud om å delta på andre kurs/seminarer. Interesserte bes ta kontakt med frivillighetskoordinator i Stavanger kommune for mer informasjon. Telefon: 51 50 79 07, mail: gro.nesheim-bjorkvik@stavanger.kommune.no

E N NOR

R TO BE

P. P

PO Lurer du på om noe er galt med R TO BE hukommelsen?

P. P

Returadresse: «Mortepumpen» Servicetorget NO Olav Kyrresgt. T E N 23, R S Postboks 8001 4068 STAVANGER

E N NOR GE

R TO BE

P. P

R TO BE

Skagenpsykologene gir beskjed hvis det er grunn til å mistenke unormale aldersforendringer av hukommelsen eller andre tegn til en begynnende demensutvikling. Tidlig utredning, diagnostisering og initiering av behandling kan bidra til å bremse utviklingen, forebygge forekomsten av tilleggssymptomer og redusere stress hos pårørende.

emens er en alvorlig sykdom som rammer både pasient og pårørende. Tidlig utredn ing, diagnostisering og initiering av behandling kan bidra til å bremse utviklingen, forebygge fore komsten av tilleggssymptomer (som for eksempel depresjon, psykose og uro) samt redusere stress hos pårørende. Ved Skagenklinikken kan personer over 60 år gjennomføre en undersøkelse av kognitive funksjoner som typisk svekkes ved en demens sykdom og få tilgang til siste nytt innen forebygging og behandling av mild kognitiv svikt og demens.

Lurer du på om noe er galt? Vi gir beskjed. Bestill en alderssjekk for deg eller din ektefelle. Vi har ledig time innom to uker.

Pårørende kan få informasjon vedrørende ulike aspekter ved demens i tillegg til råd og veiledn ing i kommunikasjonsteknikker, aktivisering og tilrettelegging for personer med demens. Vi tilbyr også konsultasjon til friske personer som ønsker å kartlegge deres risiko for demensutvikling samt ønsker råd om forebygging og stimulering av kogni tive funksjoner. Tre av nevropsykologene på Skagenklinikken: Carmen Janvin er spesialist i klinisk aldringspsykologi og har videre utdan ning innen kognitiv terapi. Hun har disputert ved Universitetet i Bergen med en doktoravhandling om kognitiv svikt ved Parkinsons sykdom. Janvin har lang erfaring med utredning, diagnosti sering og behandling av kognitiv svikt og depresjon hos personer over 60 år.

Stian Maroni er spesialist i nevro– psykologi. Han har mange års erfaring med utredning av et bredt spekter av nev ropsykiatriske og nevrologiske lidelser. Gjennom sin forskning har Maroni også erfaring med utredning av nevrokogni tive følger av autoimmune sykdommer slike som Systemisk Lupus Erythematosus (SLE) og Sjøgrenssyndrom.

Skagen Nevropsykologiske Klinikk Skagen Nevropsykologiske Klinikk ligger på toppen av et av de velkjente sjøhusene langs Vågen i Stavanger sentrum.

Skagenkaien 12. Postboks 2, 4001 Stavanger. Telefon: 46 64 58 93 info@skagenklinikk.no www.skagenklinikk.no

LAYOUT: GRAFICA HUNDSNES. TRYKK: GUNNARSHAUG AS

Jens Gisselgård er psykolog og har medi sinsk doktorgrad i kognitiv nevrofysiologi fra Karolinska Instituttet i Stockholm. Gisselgård har erfaring med utredning av pasienter med hjerneskader, nedsatt nevropsykiatrisk funksjon, nevrodegene rative sykdommer og lignende samt klinisk diagnostikk av psykiske lidelser og syndrom.