Signofolk 3 2013

SIGNOfolk

| Nyhe ter fr a Si gno i Ve s t fold, B er gen, O slo o g Tr ondheim - nummer 3 - 2013 |

­ i V bygger i Signo Les mer side 12

Engledryss Englene kommer fra Andebu side 7

Internasjonalt Spennende konferanse om døvblinde i Frankrike side 21

Svinaktig moro En liten gris kan bety den store forskjellen

side 24

Leder

Åpen dag i Andebu

Sterke historier – Dette tilbudet gir meg ro og styrke til å møte dagliglivet, sa en av foreldrene på tegnspråkopplæring i Andebu nylig.

Vi hadde invitert sentrale personer i Utdanningsdirektoratet til å se og oppleve Signo skole- og kompetansesenter.

Signo forhandler nå om en 5-årig samarbeidsavtale for kompetansesenteret. Møtet med de åtte foreldrene ble ett av de sterkeste møtene jeg har vært med på i Signo. Tidsrammen sprakk fordi foreldrene hadde så mye på hjertet.

– Dette tilbudet er unikt. Ikke ta det fra oss, var hovedbudskapet.

Sterke historier om hva tilbudene i realiteten betyr i enkeltmennesker liv hører vi stadig. Historiene gjør meg stolt. Og ydmyk. Stolt over hva vi representerer. Ydmyk i forhold til det ansvaret vi for­

valter. Vi skal videre. «Kunnskapens år» i Signo er et uttrykk for nettopp det.

Det er mye systematisk arbeid som er satt i gang i forbindelse med dette.

«Grenseløs tro på menneskets muligheter» snakker til hjertet. Holdningene våre ligger der, i de engasjerte hjertene. Visjonen utfordrer også hodene våre. Gode tilbud kan alltid bli enda bedre. Spørsmålet er derfor; er det områder hvor vi trenger å tenke nytt?

Hvordan kan vi arbeide for å utvikle oss på best mulig måte videre?

Når jeg nå er i gang med «dialog­ møter» og møte ledergruppene i alle virksomhetene, er dette et av de sentrale temaene.

Vi skal alltid videre og være i utvikling.

Hvordan utfordrer det deg?

Hvordan utfordrer det Signo?

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 2

Vi har ­bistandssamarbeid i flere land. «Grenseløs tro på menneskets muligheter» er visjonen vår.

Signo betyr «jeg tegner». Det under­ streker hvor viktig tegnspråk er hos oss.

I Signo er det ikke hvilket språk man bruker som er det viktigste, men å forstå og bli forstått. Med vår spisskompetanse har vi et særlig samfunns­ ansvar å ivareta.

Det var unger overalt da Signo slo portene opp i Andebu. – Dette var en veldig morsom skoledag, sa Isak og Mina fra 4. klasse på Andebu skole.

Tekst og foto: Øyvind Woie

A

ldri har det vært spilt så høy diskomusikk og vært så trangt om saligheten i Tomaskirken som da Signo åpnet dørene for barn og unge i Andebu og inviterte til åpen dag 28. august. Det blinket i lysorgelet og ungene lå strødd mens dype rytmer dunket dem i ryggen gjennom vibrasjonsgulvet. Arrangementet var en del av feiringen av 150-års jubilanten Andebu Sparebank.

bilde 1 Mye aktivitet: Barnehagebarn kjente vibrasjonene fra lydgulvet i Tomaskirken. 1.Bjørn Einar Islann sikter mot nye mål. 2. Moro å prøve seg som døvblinde i rullestol.

3. Elektrisk bil var svært populært. 4. Maximus spilte opp.

El-bil kø

Dette er Signo Vi er en ideell stiftelse med åtte virksomheter og mer enn 1000 ansatte.

Våre brukere får bo- og omsorgs­ tilbud, kultur-og fritidstilbud, undervisning i grunn- og videre­gående skole og voksenopplæring.

Vi gir også arbeidstilbud i egne bedrifter og bistand til døve i det ordinære arbeidsmarkedet.

I tillegg gir vi eksterne tjenester som utredning, veiledning og kurs.

600 barn besøkte Signo

SIGNOfolk er utgitt av stiftelsen Signo.

Ansvarlig redaktør: Inger Helene Venås Redaktør: Øyvind Woie Opplag: ca 1100 Trykk: Signo Rycon AS. Stoff og tips: signofolk@signo.no Flyttet? Adresseendring til stiftelsen@signo.no Forsidebilde: Elisabeth Moe Grafisk formgiver: John Herfindal

– Det morsomste var sekkeløp og å gå på ski, mente Mina Eugen Stokkeland. Skigåing på grønt gress og luftgeværskyting var populære aktiviteter. Mest populært var nok elbilene – grønne Gatorer fra John Deere.

– Vi hadde opp til 40 minutters ventetid, men ingen sneik i køen, forteller Morten Borge fra Signo Vivo som var utskremt el-bil-general for anledningen.

Hamburgerkøen vokste jevnt og trutt, det sammen gjorde ventetiden på rulle­stolkjøring med øreklokker og bind for ­øynene. Unge tenåringsjenter kniste seg gjennom ett-hånds alfabetet på lynkurs hos tolkene fra Signo Grantoppen. Det boblet av liv og fornøyde barn. Takket være strålende vær og støtte fra 150-års jubilanten Andebu Sparebank ble dagen en fest.

bilde 3 bilde 2

Takker Andebu Sparebank

– Jeg er så imponert! sier generalsekretær Inger Helene Venås til Signofolk.

– Dette er et unikt møtepunkt mellom nærmiljøet og Signo.

Jeg tror det skaper gjensidig forståelse og åpenhet. Og med

bilde 4

bilde 5

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 3

Konsertdebut i Tomaskirken Andebusangeren Trine Lise Aadne var først ute med å ta i bruk Tomaskirken i Andebu som konsertsted. I anledning 150 års-jubileet til Andebu Sparebank holdt Aadne en stemningsfull konsert i sansekirken. Ballonger ble tatt i bruk så alle skulle kunne sanse lyd­bølgene i musikken. Musikalsk ansvarlig var Jon Rosslund som blant annet leder ­Maximus, et orkester for døve.

Ledelse i sikte Høstens første ledersamling i Signo siktet seg inn mot nye mål. På programmet stod både strategi for 2014 og teambuilding. Det siste i form av skytekonkurranse i regi av assisterende generalsekretær, Ken Davidsen og signo­bruker Joakim Bakken, begge medlemmer i Andebu skytterlag. Daglig leder Hilde Kari Maugesten stakk av med tittelen «skytterdronning» etter å ha fått inn flest blinkskudd.

Gave til Tomaskirken

Droppet bryllupsgavene Hva gjør du når du skal feire diamantbryllup og har alt?

Jo, sørger for at gjestene gir alle gavene sine til noen som trenger det.

Tekst: Øyvind Woie

Da Kristine og Torstein Gilje skulle feire diamantbryllup var meldingen klar.

– Hva skulle vi med flere vaser, glass og kopper og kar? Vi har jo alt vi trenger, sier fru Gilje til Signofolk.

Ekteparet som er bosatt i Stavanger hadde bestemt seg for at Signos sansekirke skulle få en gave i stedet.

– Da vi fikk høre om denne sansekirken første gang var vi ikke i tvil, dette var et prosjekt vil ville støtte.

Andebu Sparebank som støttespiller og den flotte innsatsen fra ansatte i Signo Grantoppen og de andre tre virksomhetene i Andebu, blir summen av det hele en fantastisk fest.

Rekordbesøk

Nærmere 1800 mennesker var innom Signo i løpet av dagen og kvelden. Brukere og ansatte fra Signo Conrad Svendsen senter i Oslo kom med egen buss og folk fra Tønsberg og Vestfoldregionen hadde lagt turen til Andebu.

Gratisshow med Christine Koht lokket mange til Sukke på kvelden. Hun erobret publikums hjerter og latter­muskler.

Ikledd rosa fra topp til tå entret hun scenen og sørget blant annet for at Andebus ordfører fikk en ”hjerteklem” han sent glemmer. - Vær deg sjøl, var Kohts budskap til store og små. 

Døvelærere

I årevis har ekteparet Gilje jobbet på døveskolen i Stavanger. Hun som rektor og han som lærer.

20.000 kroner

– Hvordan reagerte gjestene da dere ikke ville ha gaver?

– Veldig positivt, de syntes det var en god ide og mange ville gjerne høre mer om Tomaskirken.

Da Signo mottok gladnyheten ble det sørget for at diamantbrudeparet fikk en spesialtilpasset Tomaskirkebrosjyre som var knyttet til feiringen.

– Det ble en fantastisk feiring med mer enn 50 slektninger, venner og naboer.

Vi fikk inn 20.000 kroner. Det var flere som gav store beløp, forteller Kristine Gilje stolt.

– Og når skal dere se kirken?

– Vi har blitt invitert av Signo og har veldig lyst til å ta turen til Andebu. Jeg har vært der flere ganger, men vi vil gjerne bort og se.

Signo takker hjerteligst for gaven til Tomaskirken. Sansekirken bygges og utvikles med innsamlede midler. Har du også alt du trenger og skal feire?

Ta kontakt. 

Leserundersøkelse om SignoFolk

Vil lese mer om fag Tekst: Øyvind Woie

Hallo Andebu, her er jeg: Christine Koht sammen med tegnspråktolk Nathalie Bohmann.

A

Mye aktivitet: 1. En liten hvil i sansekirken før neste post.

2. Populære hamburgere fra Vevkroken. 3. Signobruker Christina Jønvik viste frem sin egen kunst

bilde 1

– Vi startet veldig tidlig med musikkundervisning for døve. Vi brukte kjente sanger, rytmeinstrumenter og elektronisk orgel. Det var god hjelp til å utvikle god talerytme og å skape et godt miljø i klassen, forteller Kristine Gilje.

Sansekirken passet perfekt som gaveprosjekt til ekteparets diamantfeiring i vår.

– Det var som om den ble lagt rett i hendene på oss.

bilde 2

bilde 3

lle vil ha mer (i Signofolk) om det som skjer i ens egen virksomhet. Mange liker å lese om Signos brukere. Og mange ønsker seg mer fagstoff.

Nesten 300 Signoansatte har svart på leserundersøkelsen om Signofolk. Det betyr at svarene vi har fått inn er representative.

En første kikk viser at Signo­folk leses i alle Signos virksomheter, enten du er leder eller ”vanlig ansatt”. Det finnes flest Signofolklesere i aldersgruppa 36-50 år, men også de unge leser bladet; hele 25 prosent av leserne er i aldersgruppen 18 – 35 år.

Bladet leses stort sett hver gang og mange synes det er ok med fire utgivelser per år. Leserne mener det er lett å finne fram, at det er passe antall sider og flertallet skryter av layout og innhold.

Mange påpeker at sakene er relevante for dem.

– Jeg fikk bladet rett før undersøkelsen og da jeg bladde i det tenkte jeg at her var det mye jeg vil lese, skriver en.

– Bladet skaper en “vi-følelse” i Signo, skriver en annen.

Reportasjer fra virksomhetene er mest populært og mest ønsket. Intervjuer og møter med Signos brukere for også høy score. Det samme gjør artikler som inneholder fagstoff – dette er også noe mange ønsker seg mer av. Det har redaksjonen i Signofolk tenkt å ta på alvor.

– Det er meget sjelden jeg vinner noe, så dette setter jeg pris på! Tusen takk! Sier den fornøyde vinneren.

Vi gratulerer! 

Den heldige vinneren

Bjørn Stensvoll var en av de som svarte på spørreundersøkelsen. Han ble den heldige vinner av en iPad mini. Han jobber til daglig i Signo ­Grantoppen AS som tilrettelegger i Arbeid med Bistand i ­Sandefjord.

Vinner av iPad: Bjørn Stensvoll (foto: privat).

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 4

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 5

Signoliv

Leve (tegn)språket På Den europeiske språk­dagen 26. september i Språkåret 2013 åpnet Nasjonal­­biblioteket utstillingen ”Leve språket!”. Signo Rycon AS har oversatt tekstene til tegnspråk. På en infovideo med ”glimt i øyet” viser de når det er praktisk å kunne tegn, og når det er skikkelig upraktisk.

Tekst og foto: Elisabeth Moe

V

innerbidragene fra Nasjonalbibliotekets språkkonkurranse ble presentert i utstillingen. De var fra elever fra barneskole til videregående som dokumenterte de ulike språkene og dialektene de møter i hverdagen.

Nasjonalbiblioteket vise frem tegnspråk også. Og de ønsket ikke bare oversette teksten til tegnspråk, men også fortelle folk at tegnspråk ikke er internasjonalt og at det ha ulike dialekter.

– Jeg ønsket å presentere tegnspråkkunnskap på en litt humoristisk måte også, sa Johanne Ostad som er kurator på Nasjonalbiblioteket.

– I min forrige jobb ville jeg ha tegnspråk inn i skolen som valgfag, så jeg visste at språket ikke er internasjonalt og at

det er ulike dialekter i Norge, fortsetter Ostad.

Hun fikk tips fra direktøren i Språk­ rådet, Arnfinn Muruvik Vonen, om at det var Signo Rycon AS som kunne ta jobben med å oversette tekstene og lage informasjonsvideo til utstillingen.

– Vi har jobbet med denne oversettingen siden tidligere i høst, forteller produsent og kameramann Karl Arne Sjøhaug fra Signo Rycon AS. – Vi er fornøyde med resultatet, bortsett fra at selve oversettingene ikke er på plass i dag på grunn av tekniske problemer, sier Knut Bjarne Kjøde, tegnspråkmodell. Han er ansatt som oversetter og modell i studioet til Signo Rycon.

For første gang lager Nasjonalbiblioteket en utstilling som retter seg spesielt mot barn og unge, noe utstillingsåpnin-

Ansvar for tegnspråkoversettelsen: fra v: Karl Arne Sjøhaug fra Signo Rycon AS, Sonja Myhre Holten fra Språkrådet og Knut Bjarne Kjøde fra Signo Rycon.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 6

gen bar preg av. Ungdomsbandet Fixation fra Greveskogen videregående skole i Tønsberg spilte.

Visste du forresten at norsk er blant de 150 største språkene i verden? Det finnes mellom 6000 til 10000 språk.

Ta en tur og se på utstillingen i ­Henrik Ibsens gate 110 på Solli plass i Oslo. Den vil henge der ut året. 

Engle­makeren

Med sikker hånd fester han tape på små glass­biter formet som trekanter. Det er nøyaktig når Tor Magne gjør noe.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 7

Signoliv

Signoliv

En glassengel kan du få kjøpt på Vevkroken i Andebu sentrum. Vingene folder seg oppover og den kan henges hvor som helst. Bli med og se hvordan de blir så vakre. Tor Magne Nikolaisen er en av englemakerne.

Av Elisabeth Moe Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug

T

or Magne kommer fra Gildeskål utenfor Bodø. Han har hatt tilbud ved Signo i ­Andebu siden han var en liten gutt. En høstdag i september blir vi med ham på aktivitetsbasen. Et tilbud for dem som trenger litt ekstra oppfølging.

Tor Magne vet godt hva han vil gjøre.

Han liker gjentakelser og forutsigbarhet. Det gjør ham trygg. Etter en litt morgentrøtt biltur opp til Sukke Gård er han er fremme på dagens arbeidsplass.

Han pleier å gå rett bort og legger matpakka si i kjøleskapet. Akkurat i dag er han alene som engelprodusent. Han nyter full oppmerksomhet fra tre ansatte.

Miljøterapeut, Marianne Hogstad har kjørt ham opp - og følger ham i dag.

Renée Thorsteinsen er ”englesjef”. Ut fra sanserommet kommer massør Nina ­Appelquist og hilser.

Først er det morgenkaffe og kos. Tor Magne sitter med kaffekoppen foran seg og strekker hånda frem på bordet til ­Marianne og Nina som kiler og mas-

Aktivitetsbasen

Et tilbud for de som trenger et ­rolig sted å være. Her kan man drive med enkle formingsaktiviteter med ­maling, pappmasje, tre, ull­toving, keramikk og glass. Eller med aktiviteter som bading i basseng, og opplevelsesturer ved sjø og i skog. Her finnes et eget sansestimuleringsrom med massasjestol.

Aktivitetsbasen drives av av Signo Grantoppen AS. Av­delingsleder er Renée T­ horstensen.

serer lett over fingre og underarmen. Så må han løsrive seg fra kosestunden og tar han frem tusj og papir. Nå skal dagsplanen skriftliggjøres.

– Han er en av få beboere som skriver med løkkeskrift, sier Nina.

– Han har lange og sammensatte ord, er det ikke flott?

Englekunstneren er klar. Tor Magne har flyttet seg til arbeidsbordet og sitter konsentrert med arbeidsoppgaven.

Han er ikke bare englekunstner. Han har malt og tegnet i mange år. På voksenopplæringen til Signo skole og kompetansesenter har han produsert utallige malerier og tegninger som blant annet ble til kunstkalendere.

Med sikker hånd fester han tape på små glassbiter formet som trekanter.

Det er nøyaktig når Tor Magne gjør noe.

Han haster ikke, men sørger for at tapen er korrekt satt på. Med nøyaktige fingre stryker han over glassbiten med en ­blyant for å være sikker på at det sitter godt. Så legger han det pent over på det lille trebrettet mens han vente på at Marianne er ferdig med sin del av jobben og gir ham en ny glassbit.

Tor Magne vet at maten venter i kjøleskapet. Massasjestolen er inne i det avslappende sanserommet. Den står ved siden av vannsengen. Det er dempet belysning med muligheter for blant annet lys i ulike farger. Dagen avsluttes like rolig som den begynner. En arbeidsdag over, og en englemaker vender hjem. 

En god start på dagen.

Lett massasje av fingrene fra massør Nina Appelqvist.

Skriftig dagsplan: Tor Magne skriver sin egen.

Foto: Elisabeth Moe

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 8

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 9

Snart åpner Signobutikken.no Signo er i ferd med å få sin egen nettbutikk. Prosjektet er startet ved hjelp av stimuleringsmidler fra Signo. Bak står Signo Grantoppen AS, Signo Dokken AS og Signo Rycon AS i samarbeid med hovedkontoret. I høst etablerer Signo Grantoppen AS en pilotbutikk.

Signo på m ­ arked

Er du en nøkkelperson?

Signo Dokken AS stilte med stand på tradisjonsrike Bergen bymarked i begynnelsen av september. Frukt, kildevann og glutenfritt brød var noen av produktene som ble vist frem. Mange besøkte utstillingen og tok imot informasjon. Både ansatte og brukere deltok på markedsdagen.

I høst letes det etter nøkkelpersoner i Signo. Alle ansatte har fått en nøkkelring og et postkort med oppfordring om å nominere sentrale og viktige personer i Signo. Og på intranettet Signonett strømmer det på. Responsen har vært god. Nærmere 60 nominasjoner har kommet inn hittil.

Signoansatte forteller om hverdagshelter og kunnskapsrike kollegaer. I løpet av de nærmeste månedene skal det plukkes ut åtte nøkkelpersoner i Signo. Det kan bli en krevende oppgave å velge, for her er det mange kandidater. Nominasjonen fortsetter til nærmere jul.

Gjensynsglede og god stemning på sommerfestival

Kulturfestivalen samlet 153 fra Norden Den tiende PCN Kultur­festivalen ble arrangert i Nyborg i Danmark i sommer. Deltakere kom fra Norge, Sverige og Danmark.

Av Knut Rune Saltnes og Elisabeth Moe Foto: Fyens Stiftstidende og Lokalavisen Nyborg

F

ra Norge deltok omtrent 50 personer. Reidar Westland og Anne Martha Følsvik fra Norge har vært med på alle ti festivalene, og sammen med én deltaker fra Danmark fikk de hver sin ­”jubileumsgave”.

Som alltid var det stor gjensynsglede for mange har møtt hverandre før og blitt kjent på tidligere kulturfestivaler. Dette ser de fram til. Denne gangen fikk de hvert sitt visittkort med adressen ­eller ­e-postadressen og mange sikret seg kortet fra flest mulig. Slik blir det lettere å holde kontakten mellom hver gang.

Et variert program bød blant annet på eventyrfortelling på tegnspråk, teater og en båttur.

«Rødtopp» er en døv, dansk skue­ spiller som framførte fortellinger alle kjente igjen.

Båtturen var lagt til Odense Å, med påfølgende omvisning på gamle, ærverdige Nyborg Slott og et besøk på døveskolen i Nyborg.

Folk knipset bilder hele tiden og noen av dem finnes på PCN sin Facebookside.

Deltagerne fikk også med seg hvert sitt hefte med bilder som et minne fra oppholdet. Festivalen fikk omtale i Fyens Stiftstidende og i Lokalavisen Nyborg.

Neste gang er det Norge sin tur til å arrangere PCN Kulturfestival.

– Vi overtok stafettpinnen som er en stor trefjøl. Denne skal henge lett synlig i Andebu og Oslo fram til 2015 og vårt arrangement er slutt, forteller Knut Rune Saltnes, prosjektansvarlig i Signo. Vi er i gang med forberedelsene for Kultur­ festivalen i 2015 som arrangeres i Norge.

Vi gleder oss til å møtes igjen! 

Et variert program: God stemning og fornøyde deltakere

Hva sier reven på tegnspråk Ylvis-brødrenes musikkvideo, ”What does The Fox say” har tatt helt av. Over 100 millioner sett filmen på YouTube. Tegn­ språktolkene på Signo Grantoppen AS har gitt tegnspråk et stort løft med sin versjon for døve.

Av Elisabeth Moe

M

ange døve lurte på hva som var så morsomt med denne sangen. Derfor laget vi vår tegnspråkparodi, forteller tegnspråktolk og avdelingsleder Nathalie Bohmann fra Signo Grantoppen til VG. Nå er den vist over 60.000 ganger!

– Dette har spredd seg som ild i tørt gress, og vi er strålende fornøyde sier både Nathalie Bohmann og virksomhetsleder på Signo Grantoppen AS, Bjørn Einar Islann.

Helt rått

Nathalie Bohmann, er en Just-do-it dame. Hun var ideskaper, igangsetter, fotograf, danser og redigerer!

– Alle tolkene er med, forteller Bohmann. Vi fordelte oppgavene. De som ikke var foran kamera, filmet.

Bjørn Einar Islann er gjesteskuespiller og rapper (se litt langt ute i videoen).

– Dette er helt rått! jubler Islann.

– Vår utmerkede tolkeavdeling filmet på gården på Sukke.

Den er helt optimalt laget, en meget bra amatørfilm og distribuert på et riktig tidspunkt.

Som ild i tørt gress

Tegnspråkvideoen ble lagt ut på Signo Grantoppens Facebookside på en fredag. Lørdag formiddag ble Nathalie ringt opp av VG. Hun koblet seg opp på Skype og ble intervjuet. Stadig flere er inne og klikker.

– Det blir spennende å se hvor dette ender, avslutter Islann. 

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 10

Nøkkelpersoner?: Anne Grete Midtbø og Solveig Eidstein var blant de første til å få nøkkelring og postkort. De er sentrale personer i Signo Vivos virksomhet. Kanskje de blir nominert til nøkkelpersoner?

Foto: Øyvind Woie

Bruker­undersøkelsen i Signo tar et steg videre For første gang i Signos historie skal alle brukere over 18, som mottar et fast tilbud i Signo over tid, delta i en undersøkelse for å kartlegge graden av tilfredshet med tilbudet de mottar. Forprosjektet er ferdig.

Vi skrev om undersøkelsen i Signofolk nummer 1 i år. Det er altså Tine Brager Hynne, avdelingsleder av fagavdelingen på hovedkontoret som er prosjektansvarlig. Prosjektleder er Alf Reiar Berge, seniorforsker i Rehab-Nor. Nå starter planleggingen av gjennomføringsdelen av prosjektet. Og det er laget en samtaleguide med fokus på: Kommunikasjon, påvirkning i eget liv/autonomi, relasjonen til kontaktpersonen. Og sist men ikke minst; livskvalitet og trivsel.

Takk

– Piloten og forprosjektet er ferdige og verdifull erfaring er samlet. Forprosjektet har vært helt avhengig av prosjektgruppas engasjerte og konstruktive innsats, sier Berge.

– Vi vil takke dem for styrken og støtten som prosjektgruppa har representert. Vi vil også formidle en takk til de brukerne som sa seg villig til å delta som informanter i pilotundersøkelsen. De ni brukerne har vært svært viktige, sier Berge.

Gjennomføringsdelen vil foregå og sluttføres i løpet av 2014. 

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 11

Vi bygger og renoverer

Vi bygger og renoverer

Grave-foto-journalisten

i Andebu Da gravemaskinene rykket inn på Sukke gård i Andebu i september, rykket grave-foto-journalisten Marius ut! Nå blir hele byggeprosessen for det nye internatbygget fotodokumentert fra A til Å.

Tekst og foto: Thomas Torjussen

T

romsøværingen Marius ­Johansen (18) er langt hjemmefra. Han er elev ved Signo grunn- og videregående skole og bor på internatet “Midtstua” på Sukke gård i Andebu. Han får neppe glede av det nye bygget selv, men han vil gjerne dokumentere byggingen av det som skal bli hans etterfølgeres nye hjem, når de går på skole i Andebu i fremtiden.

Som en del av skolearbeidet har ­Marius takket ja til å være vår foto­ journalist med oppdrag å dokumentere byggingen av det nye internatet.

Får vi det som vi vil, følger han byggeprosessen helt frem til bygget står ferdig sommeren 2014.

Fotoserie på Facebook

Det nye internatbygget i Moland­ veien 33 er lenge etterlengtet. De gamle internat­bygningene Midtstua, Huskestua og Bekkestua, er nedslitt og preget av tidens tann. For elever som ikke kan dag­pendle mellom hjem og skole, er et effektivt og tilrettelagt internatbygg særdeles viktig. Dette skal være elevens hjem i lange tider. 

I hele september har han ukentlig tatt med seg kameraet sitt ut på trappen rett ved rommet sitt på Midtstua. Han kunne for så vidt gjort fotojobben fra soveværelsevinduet sitt også, for han har områdets beste utsikt til det som skjer bare noen meter borte. Marius tar gjerne tre til fire bilder i slutten av hver uke, og leverer dem via epost slik at de kan legges ut på Signo skole- og kompetanse­senters Facebookside.

Læring via praksis

Fotojobben Marius har tatt på seg gir ham nyttig kunnskap. Han får innsikt i det å fotografere, og å videresende bildet. Han har fortalt at han har sett bildene sine på Facebook da han var hjemme i Tromsø nylig. Alt i alt får han kunnskap om å organisere en jobb, og publisere det for internett.

Viktig bygg

Signo C ­ onrad Svendsen senter pusser opp og bygger for 14 millioner.

Tekst og foto: Elisabeth Moe

T

ilsynelatende er det pent og rolig på CSS, men med en gang man kommer innenfor hovedinngangen begynner støvet å feste seg til sko og klær. I september besøkte vi Arbeidsvirksomheten som midlertidig hadde flyttet opp i kantina. Her var de i gang med full produksjon uten forsinkelser.

Tre etasjer skal moderniseres på en gang, da tar det litt på.

– Når til og med de døve går med hørselsvern, forstår du hvor bråkete det er her av og til. Liv Synnøve Eliassen er arbeidsleder på Arbeidsvirksomheten og forteller at en dag måtte de rømme bort til blokka. Men den verste boringen er nå slutt.

Har lagt godviljen til

Jens Arne Andersen, som jobber her fire dager i uka var like blid der han satt og fordelte skruer i plastbokser. Akkurat slik han pleier når han er på jobb.

– Både beboere og de som arbeider her har vist stor tålmodighet og entusiasme i byggeperioden, sier direktør John Grimsby. Det er flott å se.

– Selv om det er utfordrende å bo og arbeide i et hus under oppussing, har alle lagt godviljen til og funnet praktiske løsninger i det daglige. Dette skal bli veldig bra!

Etter planen Se bilder på Facebooksiden til Signo skole- og kompetansesenter.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 12

Tre etasjer på en gang

Hovedhuset på Signo Conrad Svendsen senter er fra 1984 og behøvde hovedoppussing og moder-

bilde 1 nisering. Den 15. juli begynte arbeidet.

Etter planen skal det være ferdig 18.oktober.

– Foreløpig går arbeidet som beregnet, sier Grimsby. Torsdag den 7. november kl. 17.00 blir det stor feiring med brukere, pårørende, ansatte og inviterte gjester.

Arbeid til flere i Ytre Enebakk

Også i Ytre Enebakk blir det nytt. Nå blir det brukervennlig for rullestolbrukerne. Det betyr arbeid til flere.

Det er ”vedgruppa” til CSS som holder til her. De gleder seg til alt blir ferdig i løpet av september. Arbeidsleder Roar Norli viser rundt på hele området.

– Her blir det nytt kjøkken, rullestoltilgang, handicap-toalett, kantine, nye rom for alternative aktiviteter. Til og med ny trapp. Asfalt blir det på hele plassen utenfor slik at det blir lettere tilgang og renere rundt byggene. Dessuten er et nytt stort flott vedlager allerede i funksjon.

– Det blir tilgjengelig for rullestol­ brukerne våre og arbeidsforholdene blir hyggeligere nå, bekrefter avdelingssjef for dag og fritid, Iver Berg-Olsen. Rett og slett mindre rot og penere å ha oss som nabo.

bilde 2

Holde tyvene borte

Til slutt blir det gjerde rundt med port og lås, for å slippe vedtyver. Det har de nemlig opplevd flere ganger.

– En gang ble det stjålet 30 sekker med ved herfra, forteller Roar og Egil. Men en pensjonert politimann som bor rett nedi gata her hadde sett hvem det var; En ung fyr fra bygda.

– Det ble møte mellom lederen vår og politiet og vedtyven. De kom til en løsning; to dagers ”samfunnstjeneste” sammen med vedgruppa.

– Han var ganske flau da han gikk her og jobbet, ler de to. 

bilde 3

bilde 4

Nordstrand: Fra oppussingen utvendig (bilde 1+3). Arbeids­ virksomheten har midlertidig flyttet opp i kantina. Jens Arne Andersen jobber bra selv om det pusses opp rundt ham (bilde 2) Ytre Enebakk: Roar Norli viser fornøyd hvordan det kommer til å bli (bilde 4+5).Vedlageret er også nytt (bilde 6).

bilde 5

bilde 6

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 13

Signofolk

En fast spalte. De samme spørsmålene til ulike mennesker. Har du tips til hvem vi burde intervjue, så ikke nøl med å si ifra til redaksjonen: signofolk@signo.no

Fan av flinke folk Svein-Ole Johansen (38) har vært vaktmester og alt-mulig-mann på Signo Konows senter siden 12. august 2002. Han bruker sykkel både sommer og vinter, og sparer til leilighet. I en kortere periode hadde han fem arbeidsgivere. Nå har han bare fire.

S

Hva kan Signo bli bedre på/ gjøre mer av?

– Jeg tror ikke at så mange Signo-ansatte som tenker at de er en del av Signo i det daglige. I alle fall ikke helgevakter. De er ofte studenter. Derfor burde de ansatte på hovedkontoret være mer ute. Marco er flink! Han ser vi av og til, og det er bra.

Hva er ditt drømmeoppslag i Norges største avis?

– Vi har nå funnet liv på andre planeter!

Av Elisabeth Moe

vein-Ole kom til Bergen for å ta ingeniørstudier, men interessen sank. Etter militær­ tjenesten begynte han å jobbe.

Så har det bare ballet på seg. Johansen liker ikke tabloide aviser og abonnerer på Morgenbladet. Han er fasinert av sience fiction og tanken på at det finnes noe ukjent ute i verdensrommet.

– Vi er en del av noe som er mye, mye større, sier han.

Johansen er et ja-menneske og beundrer døve. Innimellom flyr han til Trondheim og er vaktmester for Signotilbudene der.

Hvordan bruker du deg selv i jobben din?

– Jeg er en rolig person, det kommer godt med. Det er kanskje mest nyttig i utelivsbransjen. Jeg er praktisk, og kan litt om alt. Jeg liker å finne ut av ting og gir meg ikke så lett. Jeg kan være ganske sta og spør ikke andre før jeg må. Jeg har en yrkesrettet utdanning med maskin og mekanikk.

Hvilken tilknytning har du til Signo?

– Vaktmesterjobben i Bergen tar 70 % av arbeidstiden min, ellers har jeg tre/ fire arbeidsgivere til. Jeg jobber i Bergen Døvesenter og Nubben barnehage.

I utelivsbransjen er det Henrik Øl- og Vinstue og Argus som får nyte godt av Svein-Oles tjenester. Til Trondheim reiser han fire til seks ganger i året. Han jobber stort sett mandag til lørdag. Nattesøvn kan han ta igjen når han blir gammel.

Hva inspirerer deg?

– Flinke folk. De som viser engasjement.

Ditt største Signo-øyeblikk – Det er flere små glimt av glede enn ett stort øyeblikk. Alt fra en lunsj, til et møte i trappa med ansatte eller med beboere.

Ja, sånn at man stopper opp og prater litt tilfeldig. Det er interessant å slå av en prat og ha litt tid.

Jeg liker å jobbe med mennesker, og variasjon er det beste. Ofte blir det liten tid til det det praktiske fordi disse ”møtene” engasjerer meg. Men jeg tar meg den friheten, for det er det verdt.

Miljøvennlig transport: Svein-Ole bruker alltid sykkel. I sekken har han det han trenger.

Hva er det viktigste for deg ved siden av jobben?

– De andre jobbene. Haha. Jeg trives godt på puben jeg jobber på. Det er flinke folk der. Så er det behagelig at vi stenger tidlig. Halv ett. Jeg jobber innimellom både hverdager og helger. Av og til føles det ikke som å være på jobb, fordi det er så sosialt.

– Ellers prøver jeg å få meg noen dags­ turer i fjellet alene. Å sette seg ned og løse kryssord kan være ganske fint av og til. Hyttetur med venner er flott.

Favorittfilm – bok – største siste ­“kulturelle øyeblikk”?

– Jeg leser sjelden bøker om igjen, men dokumentariske bøker liker jeg. Og dokumentarer i TV-form.

Hva må du ha for at dagen skal bli god?

– To kopper kaffe når jeg kommer på jobb. Gjerne sammen med en kaffeprat med de som er i umiddelbar nærhet.

Hva må du gjøre før du dør?

– Det har jeg ikke noe liste over. Men det er kanskje på tide å slippe noen flere inn i livet mitt.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 14

Ditt favorittsitat – ”Gratis lunsj eksisterer ikke” Beundrer du eller blir du beundret?

– Jeg beundrer. Særlig døve.

Lytter eller snakker du?

– Jeg lytter. Av og til kan jeg gå folk på nervene fordi jeg ikke sier noe.

Er du et vinter- eller sommermenneske?

– Jeg heller mot vinter. Synes sommeren ofte kan bli for varm. Ellers blir jeg ikke stemningspåvirket av været. Dessuten får jeg jo ikke gjort noe med det. Jeg kan illustrere det med en barndoms­ opplevelse: Da jeg var liten sykla jeg ofte over en slette mot Ski sentrum. Der var det alltid motvind uansett hvilken vei jeg syklet. Det var et hat-prosjekt: ”Helt utrolig! Motvind begge veier!” Så begynte jeg å tenke at ”der borte løyer det.”

Jeg snudde negative tanker til noe positivt. Når motvinden dukker opp, tenker jeg på den strekningen.

Hva ville du gjort om du fikk ti millioner?

– Jeg ville fortsette som nå, bortsett fra å bytte ut sykkelen. Og noe ville gått til leilighet. Men jeg er nok mer den typen som kan være flau av å kjøre rundt i en luksusbil. Et veldedig formål ville vært Frelsesarmeen. Ellers ville jeg investert i noe som var nyttig for andre. For å bidra til å gjøre ting bedre. Kanskje til forskning? Eller noe konkret som gjorde hverdagen enklere for folk. En type apparat, eller en vegg. Planfadder er jeg allerede. 

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 15

Nyttig besøk av direktoratet

Per Lars kjenner igjen stoffremsa og knuten. Dette var verdt hele turen.

På vei inn i sansekirken: Endelig går drømmen i oppfyllelse.

”egen knute” Gjensyn med

Til daglig bor Per Lars Sikko til i bofel­les­ skapet på Signo Konows senter i Bergen. Da fellesskaps­teppet var i Bergen, knyttet Per Lars seg inn. Nå har han vært i Andebu for å sjekke knuten sin.

Tekst og foto: Elisabeth Moe

P

er Lars fyller 60 år i november og turen til Signo i Vestfold er en del av gaven. Han reiser sammen med to ledsagere; Terje Bjelland og Ole Morten Rolland.

– Vi har tatt en langhelg og skal besøke flere av virksomhetene her i Vestfold, sier Bjelland.

– Per Lars har ytret ønske om å få se Tomaskirken og se hvordan knuten hans tar seg ut i det ferdige teppet, fortsetter Bjelland.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 16

Oppleve sansekirken

Endelig har drømmen gått i oppfyllelse. Signoprest Marco Kanehl har tatt i mot dem ved parkeringsplassen. De skal få en grundig omvisning i Signos sansekirke. De skal få oppleve lyset i taket, ta runden langs veggene og kjenne på skulpturer og vann som renner, sitte i benkeraden og føle musikken fra basskassene som ligger under tregulvet, sette seg ned på gulvet for å oppleve vibrasjonene rett på kroppen.

Ikke første gang

De fire mennene går opp mot kirken sammen. På veien opp bekrefter Per Lars at han husker han var her for 14 år siden, på 100-års jubileet til Signo i 1998.

Sikko kommer egentlig fra Finnmark, men har bodd i Bergen mesteparten av sitt voksne liv. På Signo Konow senter siden starten i 1996. Før det, på Vestlandsheimen.

Vestlendingene nærmer seg sansekirken og på veien må de ta inn omgivelsene. Per Lars er ivrig etter å få se teppet, men

presten, Ole Morten og Terje stopper opp av og til for riktig å få med seg alt.

Fotografen skal også ha sitt.

Ett øyeblikk er verdt hele turen

Så er de endelig inne i kirkerommet og Per Lars kjenner igjen teppet med en gang.

– Dette er høydepunktet, ser du det?

Sier Terje som kjenner Per Lars godt.

60-åringen lyser opp og blir ivrig etter å finne akkurat den knuten han festet til teppet for over ett år siden. Han skrev navnet sitt på det. Han stopper opp, ser og kjenner på stoffremsa. Lyser opp og tenker. Han er tydelig tilfreds.

– Dette var verdt hele turen, smiler Terje. 

Det ble et dypdykk i tenkning, fagmiljø og hvordan helheten i tilbudene henger tett sammen da avdelingsdirektør Jorunn Holen og spesialrådgiver Knut Reidar Ramberg fra Utdanningsdirektoratet besøkte Signo i Andebu den 24. september.

Kunnskapsdepartementet har delegert til Utdanningsdirektoratet om å forhandle frem en 5-årig Samarbeidsavtale for Signo kompetanse¬senter. I henhold til Meld. St. 18 “Læring og fellesskap” gikk Signo kompetanse¬senter ut av Statped fra 01.01.13. Signo kompetanse¬senter skal fortsatt være landsdekkende kompetansesenter som skal utvikle kompetanse og formidle kunnskap om barn unge og voksne brukere som har hørselshemming i kombinasjon med andre funksjonshemninger eller døv¬blind¬het. Målsettingen med avtalen er å sikre fort¬satt gode rammer for kompetansesenteret og faglig samarbeid mellom Statped og Signo kompetansesenter.

Signos forhandlingsdelegasjon består av generalsekretær Inger Helene Venås, assisterende generalsekretær Ken Davidsen og direktør Aud Bergerud. Forhandlingene har nær pågått over ett år og er nå i en sluttfase.

-Det viktig å bygge forståelse for vår egenart. Sitter den forståelsen godt plassert hos motparten blir forhandlingene tilsvarende bedre.

Vi så det var nyttig å få til et besøk i den fasen vi nå er i, sier generalsekretær Inger Helene Venås. - For oss var det ikke bare viktig å presentere kommunikasjons¬miljøet, men vel så mye livsløpsperspektivet og hvordan tilbudene våre henger sammen.

Sansekirke: Per Lars får teste kirkeklokka i Tomaskirken.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 17

Reisebrev fra

NewYork I forrige nummer av Signofolk fortalte vi om Ove Erik Raudi som skulle reise til New York, USA. 10. juni satte han kursen mot “The big apple” med Pål Erik Fengestad og Simon Mbugua som ledsagere.

Tekst og foto: Erling Jacobsen, Signo Konow senter

R

audi har autisme og behov for mye hjelp for å gjennomføre en slik tur. Reisen var finansiert med egne sparepenger, legatmidler og bidrag fra Signo. I stor spenning forlot Ove Erik hjemlandet 10. juni via Frankfurt. Der ventet en jumbojet for å ta ham og reisekameratene over dammen til New York. Flyet landet på JFK airport tidlig neste morgen. Så gikk turen med taxi til Millenium Broadway hotell, like ved Times Square. Gata var full av turister, store skjermer med reklame hang på husveggene, og mange rare folk som kledde seg ut. Ove Erik var utrolig fascinert. Han måtte se på alt, men mest så han opp på alle de enorme skyskraperne.

Fasinert av bygninger

Han ble aldri lei av å se opp, han var som i sin egen verden. Arkitektur og bygninger er en av Ove Eriks lidenskaper. I tillegg så han på postkort med bilder fra byen og kjente igjen mange skyskrapere.

Ove Erik hadde så lyst til å besøke Empire State Building, men været var ikke det beste med grå skyer og regn.

Så utsikten var ikke noe å skryte av den dagen.

New York-maraton

Ellers var vi innom en rekke steder og severdigheter – det ble et skikkelig New York maraton innom Central Park, et must for alle som kommer til NY. Båttur til Frihetsgudinnen. Vi fikk dessverre ikke gå inn, av sikkerhetshensyn, men Ove Erik likte godt turen likevel. World

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 18

Trade Center, med minnesmerket over de omkomne. Rockefeller center, i flott vær og fin utsikt,

Populære Dakotaturer

På vingene over

Vestfold Det holdt ikke med én rundtur med veteran­flyet for brukerne ved Signo Vivo.

Tekst: Lily Marcela Gundersen.

Foto: Olaf Akselsen, Sandefjords blad

Sightseeing gjennom byen med buss, både om dagen og om natten var veldig spennende for Ove Erik. Å gå tur over Brooklyn bridge i måneskinn var også en stor opplevelse. Og ikke minst T-banen - en fantastisk opplevelse for ham.

Oppfylt drømmen

Tilslutt ble det nesten for mye. Så da hjemreisen kom den 19. juni, var både hodet og kofferter fulle av minner. Ove Erik Rudi hadde fått oppfylt sin drøm.

Han hadde fått sett alt han hadde snakket og drømt om. I ettertid ser vi at han er tilfreds og fornøyd. Da er det godt å føle at man har gjort en god innsats og oppfylt drømmen for en som trengte det. 

Har Dakota som favoritt­aktivitet: Marianne Gjone tv. og beboerne Anne Martha Følsvik, Asbjørn Bakka og Geir Johnsen ved Signo i Andebu får fast grunn under føttene.

V

eldig bra. Dakotaen er det beste flyet, sier Anne ­Martha Følsvik med et stort glis. For 300 kroner får hun en 25 minutters rundtur over Sandefjord med Dakotaen på Torp. Over 30 beboere fra Signo i Andebu var på vingene i regi av Kiwanis Club Sandefjord og Dakota ­Norway.

– Vi har mange aktiviteter for beboerne, men dette er én av favorittene. Vi skulle

egentlig ha én flygning, men det var så mange som meldte seg på at det måtte bli to, forteller Monika Riise Nystuen, fritidskonsulent i Signo Vivo.

DC3-flyet fra 1943 har vært på vingene i cirka 60 timer denne sesongen. Det noe lavere enn normalt fordi de har slitt med en del tekniske problemer og har måttet kansellere flere rundturer. Etter et langt ”sykeleie” så det en periode dårlig ut for resten av flysesongen, men veteranen kom seg opp på vingene igjen.

– Nå har det vært jobbet iherdig for å få alt i orden slik at vi kan fly den siste måneden. Det er disse turene som gjør av vi får dette til å gå rundt, sier ­Sigmund Granli, én av de over 30 frivillige som driver Dakotaen. Det arrangeres rundflygninger de tre siste onsdagene i september, og sesongen avsluttes med Dakota-dagen og Oslofjorden rundt søndag 29. september. 

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 19

Minner på bok

”Alle” vil til Tomaskirken Mange ønsker seg en tur til verdens første sansekirke. Foreninger og lag, menigheter og enkeltpersoner henvender seg til Marco Kanehl, Signos døveprest, og spør om å få en omvisning.

Det får de. I begynnelsen av oktober kom Siri Broch, Christina Lund og Grete Bekkevahr Tobiassen. Alle tre jobbet med døvblinde i Andebu i 1963.

– De var meget begeistret for det de så, forteller Ken Davidsen, som viste dem rundt. – Et spennende og følelsesladd besøk.

- historier fra Signo Konow senter

I mars i år kom boka ”Tilbakeblikk – Livsminner fortalt av boere på Signo Konows senter” ut. Historiene er ført i pennen av historiker, filmskaper og skribent Eli Lea. Historiene er skrevet ned slik fortellerne husker dem. Og bildene er fra deres egne album. Prosjektet er finansiert av ”Den kulturelle spaserstokken” i Bergen kommune. 

I fredens tjeneste Hvert år nyter Signo godt av tjenester fra unge mennesker fra Tyskland som vil til Norge for å drive sosialt arbeid. De nye freds­arbeiderne på plass.

Av Anne Grete Midtbø og Elisabeth Moe

A

NDEBU: Barbara Lauritzen er vår nye fredsarbeider.

Hun deler tiden mellom Signo Grantoppen AS og Signo Vivo. Tirsdag og torsdag kveld er hun på Hestehagen, en bolig drevet av Signo Vivo.

– Jeg ble fredsarbeider fordi en venninne av meg besøkte Norge da jeg gikk i 9. klasse. Hun fortalte mye om landet og etter det har det vært min drøm å bo i her. Nå lever jeg drømmen min. En annen grunn til at jeg kom hit er at min bestefar var i Norge under 2. verdenskrig, forteller Barbara.

Barbara kommer fra Nord-Tyskland, nær grensen til Danmark. Hvis du snakker sakte og tydelig på norsk, forstår hun.

– På fritiden, før jeg kom til Norge, jobbet jeg som servitør på restaurant ved siden av skolen. Jeg er glad i å spille trompet og håndball. En uke i sommer var jeg leder på en leir for barn og unge

som spilte håndball. Det var veldig moro, sier den unge damen.

Vi ønsker Barbara velkommen til Signo og gleder oss til å bli bedre kjent med henne.

OSLO: På Signo Conrad Svendsen senter (CSS) er Rebekka Kluth og Franziska Petry (begge 19) på plass i hver sin avdeling. De gjør seg allerede forstått på nesten fire språk. (Norsk tale, norsk tegn, engelsk og tysk). Ingen av dem hadde vært i Norge før.

– Jeg har vært på et en-ukes norskkurs, forteller Rebekka. Hun ville egentlig til Israel som fredsarbeider og hadde Norge som andrevalg, men er strålende fornøyd med å ha landet i nord.

– Ja, du ser vel det, sier de begge flere ganger og peker på byens beste utsikt fra Nordstrand.

Franziska hadde Norge som førstevalg, og er glad for det.

– Det er bedre enn jeg hadde håpet, smiler hun. De kjente ikke hverandre før de kom, men bor nå sammen i underetasjen til den gamle barnehagen på CSS. – Vi ville jobbe ett år med sosialt arbeid før vi fortsatte studiene, og her behandler de folk så bra. Det er godt å være her, avslutter de i kor. 

Gledesspreder i aksjon: Arnt Sæter driver firmaet Gladiator og hjelper folk å finne igjen arbeidsgleden.

Utvidet ledersamling i Signo

Smittsom gledesspreder - Meningen med livet er å være glad, sa Arnt Sæter til Signolederne og lærte dem hvordan glede kan smitte.

I Oslo: Rebekka Kluth og Franziska Petry.

Tekst og foto: Øyvind Woie

J

eg er ikke rar, jeg er bare veldig sjelden, sa «Gladiator» Arnt Sæter og leverte et fyrverkeri av foredrag på utvidet ledersamling i Signo på Sundvolden hotell.

Han kaller seg en «Gladiator» og beskriver seg som en «gledens katalysator». Etter to timer med Sæters blanding av foredrag og stand-up show skal du være usedvanlig tykkhudet for å unngå å bli smittet av gleden. Arnt Sæter brenner for at vi skal ta med oss gleden inn på arbeidsplassene våre.

Glemt gleden

– Det er ikke så vanskelig dette her. Vi bærer det i oss alle sammen, men vi har bare glemt det bort eller mistet det på veien mot noe vi tror kan gjøre livene våre enda bedre, sa Sæter og traff spikeren på mange hoder i beskrivelsen av hvordan vi så lett glemmer å være tilstede i det som skjer.

– Jeg har kastet bort mye tid på å være på steder jeg ikke har vært tilstede. Noen ganger ligger hodet mitt 25 centimeter foran kroppen min. Det er så mye jeg skal rekke, sa Arnt Sæter.

«Gladiatorien» mener folk i Norge har glemt at det meste av det vi holder på med gjør vi for at vi skal bli glade.

Kortvarig lykke

– Jeg kjøper ikke skjorter lenger fordi jeg trenger det. Ser du i skapet mitt så er det nok nå, men vi kjøper skjorter og andre ting, vi ser oss i speilet og blir glade. Vi

kjøper oss lykke og glede på kort sikt , sa Sæter og stilte Signolederne et direkte spørsmål?

– Hvorfor jobber du?

– For da får jeg ferie, er et av mange forslag fra deltakerne.

– Ja, det er riktig og hva skjer når du får ferie? Jo, da slapper du av, og da blir du glad. Jeg tror meningen med livet er så enkel at det handler om å være glad, fornøyd, lykkelig og tilfreds. Glede er en og indre tilstand, sa Sæter.

– Men vi bruker så mye tid på å lete etter gleden utenfor oss selv at vi glemmer å bruke tid på det som er der inne i oss.

Dersom du smiler til verden så er det ikke bare den som blir glad - du blir også glad selv.

– Den enkleste måten å gjøre noe med arbeidsmiljøer er å selv være glad i møte med andre mennesker. Det handler om å se alle kolleger, være positiv i møte med andre, gi ros. 

I Andebu: Barbara Lauritzen.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 20

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 21

Døvblindekonferansen i Lille, Frankrike

Identitet og forandring

-en konferanse om døvblindhet Deafblind International (DbI) samlet 350 deltakere fra 32 land til sin åttende europeiske konferanse i den vakre byen Lille i det nordlige Frankrike den 24. til 28. august.

S

Utnevnelse

Knut Johansen har vært styre­medlem i DbI i mange år. Han ble utnevnt til ­Development Officer i DbI Management Committee.

Hvert 4. år arrangerer DbI denne konferansen. Det er en europeisk samling, men hadde deltakere fra USA, Canada, Russland, Taiwan.

Det overordnede temaet var “Identities and changes”, med undertittel “Commonalities across deafblindness learning from each other”.

President i DbI, Gill Morbey, åpnet konferansen med å vise til fagfeltets mangfoldige og gode erfaringer som er gjort fra et utstrakt samarbeid opp gjennom årene.

Samhandling

Paul Hart fra Skottland ledet den første plenumssesjonen. Temaet “Denial, shame and pride” ble formidlet av Vasudevi Reddy fra England, Andrea Hathazi fra Romania og Emma Boswell fra England.

Temaet ble belyst fra ulike perspektiver:

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 22

Felles utfordringer

Medlem av den faglige komiteen, Ole Mortensen fra Danmark oppsummerte konferansens hovedtema ved å se nærmere på fellestrekk ved medfødt og ervervet døvblindhet, og hva de to områdene kan lære av hverandre. Kommunikasjon, mobilitet og informasjonstilegnelse er felles utfordringer for begge gruppene, i likhet med konferansens tema om benektelse, skam og stolthet.

Delte ut hederspris

Av Knut Johansen

eks deltakere fra Signo reiste.

Fra Signo døvblindesenter deltok Grethe Ranheim, Anne Kristin Runnerstrøm og Knut Johansen. Fra Signo Conrad Svendsen senter var Ingrid Dehli og Heidi Vargeid.

Hovedkontoret var representert ved Tine Brager Hynne.

– Hele fagmiljøet innen døvblindhet er der, og vi treffer andre fagfolk som jobber med døvblinde og bygger nettverk.

Vi får inspirasjon til faglig utviklings­ arbeid og deler erfaringer, sier Tine.

grupper. Det var spennende og aktuelle presentasjoner fra hele verden.

Under den tradisjonelle avslutningsmiddagen ble DbIs hederspriser delt ut. I år fikk Marlene Daelman fra Belgia og Dominique Spriet fra Frankrike DbI Distinguished Service Award og David Brown fra USA DbI Lifetime Achievement Award.

barn, unge voksne, medfødt og ervervet døvblindhet. Noen fellestrekk ble trukket fram: Vår oppfatning av oss selv formes av andres oppfatning av oss. Den formes av erfaringer fra å kunne eller ikke kunne mestre. Samhandling er vesentlig for å skape en oppfatning av sitt eget selv, og samhandlingen er ikke alltid like enkel når den skal foregå ved hjelp av andre sanser enn det vi er vant til.

Nettverksbygging

Fra Norge

Andre dags plenum ble ledet av Linda Eriksson fra Sverige, og temaet var “Empowerment”. Svein Olav Kolset fra Norge og Jean-Christian Poutiers fra Frankrike så dette fra hvert sitt perspektiv: Medfødt og ervervet døvblindhet. Foreldre til mennesker med medfødt døvblindhet vil alltid være de som bærer og formidler sine barns historie. Det er et stort antall fagpersoner i det enkelte barns liv. Foreldre savner sterkt at disse personene koordineres av andre enn dem selv. Fokus for fagfeltet bør ligge på synlighet, kunnskap, forskning og dokumentasjon

Døvblind pilot

Et svært lydhørt publikum fikk deretter ta del i Jean-Christian Poutiers liv, som spente fra den dypeste depresjon til friheten ved å fly eget fly -være pilot ved hjelp av taktile hjelpemidler. Han er helt avhengig av sin co-pilot som kan støtte ham når han ber om det. Fagfolk ble oppfordret til å innta en slik co-pilotfunksjon i sin egen rolleforståelse.

Tredje dag ledet Marleen Janssen fra Nederland salen i temaet “Identity and

Idyllisk: Lille i Frankrike samlet deltakere fra hele verden til den internasjonal døvblindekonferansen; Deafblind International (DbI). narrativity”. Hubert Hermans fra Nederland, Caroline Potter fra England og Sonja van de Molengraft fra Nederland fokuserte på menneskets mangfoldige indre dialoger som har influert oss gjennom levetiden. Vi bør være oss bevisst at vi ofte tolker andres utsagn ut fra våre egne erfaringer. En personlig collage ble introdusert som en måte å forstå andre mennesker og deres historier på.

Nettverk

Fjerde dag var viet ulike nettverk: European Deafblind Network, Rubella Network, Deafblind Youth Network, Outdoor Network, CHARGE Network, Communication Network, Tactile Communication Network og Acquired Deafblindness Network.

Etter plenumsforelesningene hver dag kunne deltakerne velge mellom 2 ganger 14 parallelle workshops og ulike fokus-

Innimellom alle faglige presentasjoner var det et pulserende liv hvor nye kontakter ble knyttet, gamle kontakter ble pleiet og ideer til nye samarbeidsrelasjoner vokste fram.

Erfaringsutveksling foregikk både tidlig og sent, og er siden fulgt opp gjennom telefon, e-post og Facebook.

Den 16. verdenskonferansen holdes i Bucuresti i Romania i mai 2015, og den 9. europeiske holdes i Aalborg i 2017. 

På foredrag: Tine: - Deafblind International er spennende, her kan du bygge nettverk med fagfolk som jobber med døvblinde, sier Tine Brager Hynne som var i Lille sammen med fem andre fra Signo.

En

sjelden kar En personlig forelesning

S

vein Olav Kolset fra Norge var en av hovedforeleserne i Lille. Til daglig er han professor i ernæringsvitenskap på Universitetet i Oslo. Kolset tok utgangspunkt i sin sønn, Torgeir i foredraget. Her er et sammendrag av forelesningen.

Foreldre har nøkkelrollen

– Foreldre til barn og voksne med multisensoriske vansker har viktige historier å fortelle. Vårt perspektiv på døvblindhet er annerledes og viktig for fagfolk som arbeider i dette feltet. Foreldre representerer kontinuitet og historie som er helt grunnleggende for lærere, tegnspråkeksperter, leger, fysioterapeuter og psykologer.

Gjennom våre barns liv kan vi også presentere og argumentere i politiske og etiske spørsmål med høy relevans.

Slet med å finne metoden

Torgeir ble født i 1975 og var dårlig fra fødselen av. I nesten to år måtte han tube-mates, og i mange år - helt opp i ungdomsårene hadde han autistisk atferd. Sammen med ham slet vi med å bruke metoder som var riktige for ham og hans utvikling og velvære. Han ble først diagnostisert med Goldenhaar syndrom, men da han var 14 år fikk han diagnosen CHARGE. Dette førte oss til fagfolk som arbeider med døvblinde.

ste døråpner til fagfolk med kunnskap og metoder som vi skal arbeide med.

Det fører også til kontakt med foreldre i lignende situasjoner.

Trenger suksesshistorier

– For å øke myndiggjøringen av våre barn trenge vi manualer og suksesshistorier.

– Vi må lære av suksesshistorier og samle dem opp i ”databanker”. Å gjøre våre barn mer kompetente i kommunikasjon er fundamentalt. Vi trenger fagfolk som tør å gå ut av sin komforsone og jobbe i team med fagfolk med andre typer kompetanse.

Samarbeid i hele Europa

– Mer forskning er også viktig, og det kan bare gjøres gjennom samarbeid mellom fagfolk over hele Europa. Vår gruppe er liten, og vi trenger å trekke våre ressurser sammen. Vi trenger også flere kunnskapsbaserte tiltak og det oppnår vi gjennom mer aktive og engasjerte interaksjoner mellom fagfolk og deres respektive institusjoner. 

Positivt med tegnspråk

Torgeir har tjent på å jobbe med tegnspråk og taktile skilt. Hans hørsels­tap er ca. 80 prosent, og han har syn på ett øye. Det er til stor hjelp for ham. Arbeide med fagfolk i blinde-feltet har, er og vil være svært viktig for Torgeir.

– Betydningen av tidlig og riktig diagnose er avgjørende. Det åpner forståelse av hva barna trenger for å utvikle seg og er også den viktig-

Delte erfaringer: Svein Olav Kolset delte sine erfaringer fra livet med sønnen Torgeir på DbI-konferansen.

Torgeir har Charge-syndrom.

SIGNOfolk nr 3 - 2013 side 23

Signofolk nr 3 - 2013

www.signo.no www.facebook.com/stiftelsenSigno

...Signotanker

av Øyvind Woie, informasjonssjef

Retur: Signofolk Stiftelsen Signo Postboks 100 Nordstrand 1112 Oslo

For nordmenn er svine­kjøtt en hverdagslig sak. I Malawi kan en grisunge forandre et helt liv.

Gliser for grisen J

eg sitter i en Toyota firehjulstrekker, vi rister oss gjennom et ukjent, men vakkert landskap. Bak oss står støvskya til værs. Foran stiger en fjell­ formasjon frem. Det ser ut som om den er tatt rett ut av animasjonsfilmen «­Løvenes konge». Joseph Thomas holder hardt i rattet. 22-åringen tråkker tungt på gassen så Kenneth Verngård fra Signo i bilen bak ­sliter med å holde følge. Vi er på vei til en av Signos aller ytterste poster.

Straks vi stanser er ungene der. Hvor kommer de fra? Vi er langt ute i bushen, like ved løveneskonge-klippen nå. Det går en sti opp mot et par lave hytter med blikktak i rødbrun murstein. Ungene er som en plogspiss foran og en hale etter oss.

Så står hun der, litt usikker og forventningsfull, 22. åringen Margrate Joseph.

Signos arbeid når langt utenfor Norges grenser: I Malawi får funksjonshemmede Margrate Joseph hjelp til å tro på fremtiden.

Foto: Øyvind Woie

Hun hilser pent og peker mot grisebingen.

I den ene bingen ligger det to griser, i den andre en. Margrate eier de to første. Et stort hvitt smil brer seg over ansiktet hennes. Margrate har dobbelt så mange griser som faren sin.

Det startet med en, som hun fikk gjennom ungdomssenteret Mziwika Centre for Marginalized Youth. Et prosjekt som Signo har vært med på dra i gang ved hjelp av midler fra Operasjon Dagsverk.

For Margrate er grisene økonomisk sikkerhet og fremtidshåp. De skaper ­muligheter for utdanning og jobb. Den unge jenta har en hjerneskade etter en operasjon og har lærevansker. Hun har få eller ingen sjanser arbeidslivet uten støtte på veien.

Før 22-åringen fikk grisen måtte hun kvalifisere seg som grisepasser. Margrate

gikk på kurs i regi av ungdomssenteret.

Her lærte hun om foring, stell og pass av grisungen hun fikk.

Foreldrene og bestemoren er glade. ­Siden grisen kom i hus har de sett lysere på Margrates fremtid og føler seg tryggere.

Den unge jenta ved løveklippen har vært dyktig. En gris ble til flere, grisunger er solgt og gitt tilbake til prosjektet slik at andre kan få hjelp.

Før vi snur nesa hjemover kjøper vi to håndfuller med erter av den lille familien.

Vi betaler godt og oppfordrer Margrate til å bruke pengene til grisemat. Hun nikker et ja og smiler enda bredere. 