Signofolk nr 4 2013 web

SIGNOfolk

| N y h e t e r f r a S i g n o i Ve s t f o l d, B e r g e n, O s l o o g Tro n d h e i m - n u m m e r 4 - 2013 |

God jul

Og okse der og asen stod?

Da Signo inviterte til julegård ble det trangt om plassen i stallen.

Av Øyvind Woie

Gode Signo-venn Jul i Signo er intenst. Store og små gleder. Stort engasjement. Mye hjertevarme. ”Jeg kjenner ikke til noen annen Gud, enn barnet som ligger i krybben” sier den gamle kirke­faderen Martin Luther. Det kjenner jeg meg igjen i. Jule­budskapet er enkelt: Nærhet, respekt, tillit og felleskap.

Vi har laget årets julekort som en forminsket utgave av «Signofolk», vårt interne informasjonsblad. Her forteller vi om Signo­livet, beskriver hva vi gjør og hvordan vi har det hos oss.

Vi vil bygge kunnskap og forståelse for hvordan Signo har en viktig rolle i mange menneskers liv. Invitere inn. Gi grunnlag for økt samspill og dialog.

Når du får dette «julekortet» betyr det at du allerede har en rolle i vår verden. Takk for hva du betyr for å virkeliggjøre Signos visjon «Grenseløs tro på menneskets muligheter».

Vi ønsker deg en velsignet jul. Velkommen til nytt samarbeid i 2014.

Inger Helene Venås generalsekretær SIGNOfolk er utgitt av stiftelsen Signo.

Ansvarlig redaktør: Inger Helene Venås Redaktør: Øyvind Woie Opplag: ca 1100 Trykk: Grøset. Forsidebilde: Øyvind Woie Følg oss i julen på facebook.no/stiftelsensigno

Fjøset var smekkfullt, mange ville se sauer fra ”Betlehemsmarkene”, hvite italienere og representanter for årets ribbeproduksjon. På Signogården i Andebu er de både rosa og brune. Men okse og asen? Nei, det nærmeste de kom var kvige og hest.

I 20 år har Thorbjørn Haldorsen og gårds­ guttene hans på Signo Grantoppen åpnet dørene til julegård på Sukke.

– Det var da fælt så mye folk som kom i år, sier Haldorsen med et smil og gul Signovest om skuldrene, når juletrafikken er tiltagende.

Om lag 400 små og store julegjester var innom det tradisjonsrike arrangementet. Det var ny rekord.

Plutselig høres en nynnende engel. Det er Idun Lyngar Owe fra Signo døvblindesenter. Mange Signobrukere har funnet veien og er spente på om nissen har noe til dem. Og det er bare så vidt. Når pakkeutdelingen begynner i lavvoen til Vedgruppa, går julegodteposene unna som varm julekake.

– Har vi ikke nok poser? Spør Haldorsen og ser for seg gråtende smånisser og biske bestemødre. Men når sistemann kommer ut av desembermørket leveres siste pose ut. Og snipp, snapp, snute var årets julegård ute.

Isaac balanserer en balje på hodet. Bak går søster Emma og passer på. Klarer Isaac å bære vann, kan han bidra med å vanne åkeren hjemme.

Av Øyvind Woie Isaac Macdonald er 14 år. Han er født døvblind. Isaac bor i Malawi, et av verdens fattigste land.

Funksjonshemmede barn har liten verdi i et samfunn som i hovedsak er basert på manuell arbeidskraft. Ingen vet hvor mange døvblinde som finnes i Malawi.

De er der, de er bare godt gjemt. Men søster Emma finner dem. Arbeidet er et av bistandsprosjektene i Signo.

– Døvblinde i Malawi får ofte bare registrert den ene funksjonshemningen, døvhet eller blindhet. Folk tenker ikke over at kombinasjonen av begge krever mye mer omfattende oppfølging, forteller søster Emma Kolumbe.

Velsignelse Hun er drivkraften i Chisombezi deaf blind centre. Siden 2004 har nonnen drevet døvblindesenteret der Isaac går på skole.

– Jeg er bare en Guds tjenerinne, for meg er det en stor velsignelse, sier søster Emma.

For 30 år siden avla hun løftet om å bli nonne i klosteret, ikke langt fra senteret som drives med faglig bistand fra Signo og økonomisk støtte via Atlasalliansen og Signo. 50 barn og deres familier får undervisning og veiledning på senteret og i hjemmene sine. Søster Emmas arbeid er enestående i den sørlige delen av Afrika.

Lærer seg livet

Isaac bærer

fremtiden på hodet

Isaac trår varsomt, føler seg frem med føttene. Hånda stryker langs veggen for å holde retningen. Ved vannkrana lar han vannet fosse ned i balja. Når det skvulper inntil magen, vet han at den er full. Søster Emma ler når gutten rykker til av det kalde vannet.

– Målet vårt er å hjelpe disse barna slik at de blir i stand til å leve et mest mulig selvstendig og uavhengig liv. Da kan de være en ressurs hjemme og bidra i landbruk eller på andre måter, sier Emma og støtter balja Isaac får opp på hodet. Så går de sammen, skritt for skritt.

Solidariske votter En gang i måneden samles opptil 90 strikkedamer i Sign­obutikken Vevkroken i Andebu. I tillegg til å få strikke­inspirasjon så strikker de votter for Malawi. Vottene selges i Vevkroken til inntekt for Chisombezi døvblindesenter. Pengene går til ulike tiltak for barna. Vottene koster 250 kroner per par og er en fin måte å vise jule- og helårs­solidaritet.

Unge Isaac er døvblind.

Fremtiden ser lysere ut når han får hjelp av søster Emma og Signo til å mestre hverdagen sin.

Mer enn 150 mennesker er på jobb i Signo når vi andre tar julefri. Renate Franzki er en av dem.

Av Elisabeth Moe Avdeling ”Sjøsiden” på Signo Conrad Svensen senter i Oslo har blitt Renate Frantzkis erstatningsfamilie på julaften.

– Det er langt hjem, og når jeg ikke reiser kan jeg like godt ”ta den helt ut” her i nord. Dette blir den syvende julekvelden på jobb.

Signo kan ikke stenge dørene når julen ringes inn. For mange brukere er Signo hjemmet deres, også i høytidene og da må det være fagfolk på jobb. Bare på Signo Conrad Svendsen senter er 57 ansatte på jobb i jula. Ved Signo Konows senter i Bergen holder 30 ansatte fortet på sykehjemmet og i bofelleskapet. Virksomhetene i Andebu har 64 på jobb for å holde hjulene i gang.

– I Tyskland er ikke maten for meg så viktig på selve julaften. Jeg vokste opp med å spise ostesmørbrød. Poenget er

Juleglimt fra Signo ANDEBU: Julegudstjenesten i Tomas­k irken er avlyst. Signo­presten er sykmeldt. Signobrukere oppfordres til å gå i Andebu kirke.

Signo Vivo markerer Lucia på «Aktikveld» med nissedisko og konkurranser den 13. desember.

at familien skal være sammen. Mor og far har fokus på barna og gaveutdelingen. Man skal være på gulvet og leke med dem, ikke stresse med all maten. Men senere i julen kommer alle de gode smakene med kalkun og and, smiler hun.

Renate Franzki hadde oste­smørbrød på julaften i oppveksten.

Hun er en av mange som feirer jula på jobb i Signo.

På Sjøsiden bor det seks voksne døve og juleforberedelsene har startet.

– Før jul baker vi, kjøper juletre og pynter. Det er viktig at det føles mest mulig hjemme for alle. Når ribbstekingen starter sprer luktene seg og alle kommer i stemning. Vi lager alt fra bunnen av selv. Og på den 24. ligger gavene under juletreet, lysene, pynten og pepperkakehuset er på plass.

– Etter julegrøten med mandelgave på julaften er det noen som går på gudstjeneste her oppe i hovedhuset.

– Vi har rett og slett klart å lage vår egen familietradisjon på avdelingen vår, smiler Renate fornøyd.

Og vi får nesten lyst til å være med.

Signo Skole og kompetanse­senter avslutter skoleåret med tradisjonelt julespill.

OSLO: Signo Rycon AS har sin egen videojulekalender på tegn­språk. Julenøtta er; Hvem er dagens nisse,og premier trekkes hver dag.

BERGEN: Signo Dokken AS har bygget på pepperkakeby til jul.

Gledelig jul på

jobb

Signo grunn- og videregående skole: Tradisjonen tro drar elever og lærere til skogs den siste helgen i november.

Målet er å finne to fine graner som kan stå både ute og inne.

Av Thomas Torjusen Det er nok juletrær å ta av i skogen rundt Sukke gård i Andebu, så denne tradisjonen kan fortsette i mange, mange år.

Flisespikking må til Juletrærne i Signos skoger er hverken dyrket eller designet, de er naturlige grantrær som har fått stå i fred. Så litt ”tæljing” må til for å få leggen i foten.

Det er ikke bare trærne det jaktes på, for ingen husker hvor juletrefoten ble satt i fjor, det er jo et helt år siden! Men lærer Wenche visste råd, og etter litt spaning i kjelleren fant de stor-foten til utetreet.

Ute-tre og inne-tre Å hente juletrær er en tradisjon, men hvor de skal stå varierer fra år til år. I år blir ute-treet stående foran det vakre glassvinduet utenfor “Steinrommet” på skolen.

Inne-treet ble plassert rett innenfor, så kan de to granene speile seg i både hverandre og i vinduene.

Pynting og julespill Pynteeskene er hentet frem, så nå gjelder det å henge i. Det er ikke mer enn tiden og veien frem til julespillet 19. desember.

Nå må det øves! God jul!

Hugger egne

juletrær

Det dufter nystekte serina­ kaker i tredje etasje på Signo Konows senter i Bergen. Her bor eldre døve som bruker tegnspråk. Syv sorter er i alt boks, men flere skal det bli.

16 slag

Av Øyvind Woie

– Ernas hjortebakkels (smultringer), det var de aller beste, sier Stene med et smil.

Rynkete hender ruller, rutinert lange deigpølser. Jule­baksten hjelper både på humøret, finmotorikken og den mentale helsa.

– Her STORTRIVES vi, det kan du skrive med store bokstaver. Her føler jeg meg hjemme, sier 97-åringen Ella Rafto og får bakverket over på bakebrettet, før miljøarbeider Mona Skare sender det inn i stekeovnen.

Hvit dame – Vi baker hver morgen. Det blir ferske bakervarer til ettermiddagskaffen og andre sammenkomster. Beboerne bestemmer selv hva de vil bake, forklarer Skare.

– Hvorfor gjør dere dette?

– Før trakk gjerne beboerne seg tilbake etter frokost, nå er de fleste med og baker. Det henter frem bortgjemt kunnskap og er veldig sosialt.

Mer enn et halv tusen års bake­ kompetanse er samlet rundt bordet.

Tjukklefse og hvit dame (marsipa­n­kake) er mest populært til hverdags, men nå er det julekakene som skal til pers.

– Erna (81) pleide å bake 16 slag til jul, forteller Harry Stene (84) stolt, og strør perlesukker og mandler på julebaksten.

Ekteparet fryder seg over at de får bo sammen på Signo Konows senter.

– Hvilket slag likte du best?

Erna nikker og peker mot kakebrettet og passer på så alle serinakakene får sitt. Alle har sin favoritt. På den andre siden av bordet sitter Inga Birkeland (80). Hun holder en knapp på krumkaker.

– Serinakakene kan lett bli temmelig tørre.

– Hva er hemmeligheten bak en god krumkake?

– Det vet jeg ikke. Nå er det jo så enkelt, bare å putte deigen inn i et elektrisk jern og vips så er det ferdig, sier 80-åringen.

Ella slår et slag for tyske skiver.

– Du må smake på de tyske skivene, du visste jo ikke hva det var. Disse kakene har vi hatt siden jeg var liten og det er snart hundre år, skratter Rafto og byr på juletradisjoner av edleste sort.

Hver morgen før jul deltar 97-åringen Ella Rafto på sykehjemmets bake­dugnad. Det er godt for både hode og mage.

Baker gode

minner

Returadresse: Signo Postboks 100, Nordstrand 1112 Oslo

Juleandakt ved Marco Kanehl

Gud gjorde seg

liten

Gud ble et lite barn i jula. Dette har fascinert meg siden jeg selv var en liten gutt. Kanskje er det en tanke som er lett å tenke for mange barn. På et vis er de største hemmelighetene i Guds rike så enkle at alle kan forstå dem.

Barn er i utgangspunktet åpne for å tro på Guds makt og styrke, også på Guds godhet. I en slik tankeverden virker setningen logisk: “Gud kan alt, og når Gud kan alt så kan han selvfølgelig også bli et barn.”

Jeg er ikke noe barn lenger og er smertefull klar over hvor vanskelig, urettferdig og nedverdigende livet kan være. Enten jeg tenker på katastrofen på Filipinene, eller på de mange personlige katastrofene som finnes i manges liv.

I min egen leting havner jeg allikevel igjen hos julen. Ja, Gud ble et barn, men ikke bare for å vise oss at Gud kan dette. Han ble et barn i Jesus for å bli en av oss mennesker. Han ville komme deg og meg så nær at han kunne dele livet med oss. Jesu liv ble senere preget av lidelse, fortvilelse og en vond død. Som om Gud ville si: Jeg forstår deg når du har det vondt. Vær ikke redd, du kan aldri falle dypere enn i min gode hånd.

God jul!