Signofolk nr. 1. 2013

signofolk

| Nyhe ter fra Si gno i Ve s t fold, B er gen, O slo o g Trondheim - nummer 1 - 2013 |

­ edre B sammen Signos bofellesskap for unge Les mer side 5

Kunnskapens år Signo spør sine brukere side 26

Entusiasten generalsekretæren fyller 50 år side 17

For fred

fra Tyskland til Norge og Signo side 20

Leder

Kinesere

Du kan dele K

unnskapen som baserer seg på erfaringer fra praksis, er taus kunnskap. Den viktigste kunnskapen i organisasjonen er den tause kunnskapen. Vi har gjort 2013 til Kunnskapens år i Signo.

Taus kunnskap

Foto: Elisabeth Moe

”Vi vil mye.

Vi vil se.

Vi vil dele.

Vi vil utvikling.”

Inger Helene Venås

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 2

Taus kunnskap utvikles gjennom handling, refleksjon og samarbeid med kollegaer på arbeidsplassen. «Taus kunnskap er personlig, situasjonsavhengig og forankret i handling, erfaring, ideer, verdier og emosjoner», sier professor Cathrine Filstad ved BI. Det er som om hun skulle vært på et besøk hos Signo. Det hun beskriver, er midt i kjernen av hva vi er. Engasjerte medarbeidere som vet hva de gjør, hvorfor de gjør det og hva de står for.

I 2013 skal vi bli enda flinkere til å dele all denne kunnskapen. Som et symbol har alle ansatte fått en notisbok - noter ned tanker og erfaringer!

Del! I fellesskap utvikles vi.

Systematisk samarbeid

Vi deler bedre og bedre på tvers i Signo; faglig forum, temakonferanser, arbeidsgrupper og prosjektarbeid er noen eksempler. Ett av kriteriene til stimuleringsmidler i Kunnskapens år var prosjekter som inkluderer flere virksomheter.

Det har vi fått. Vi vil ha mer systematisk sam­arbeid i Signo. For å utvikle dette er det flere tiltak i Kunnskapens år.

Kunnskap - ikke bare i Signo

Signo skal alltid søke ut. Hente inspirasjon, tanker og erfaringer i miljøer utenfor oss selv. Vi vil invitere andre til å ha et blikk på oss. Det gjør vi med en felles brukerundersøkelse som ledes av RehabNor. Vi gjør det også ved å invitere universitets- og høyskolemiljøer. Helt konkret skal vi blant annet ha eksterne inn for å være med å utvikle tegnspråkopplæringen vi gir. Dette gjøres i et samarbeid på tvers, mellom de virksom­hetene som står for slik opplæring.

Vi vil mye. Vi vil se. Vi vil dele.

Vi vil utvikling. Kunnskapens år realiserer vi når vi selv a­ ktivt deler våre erfaringer! 

til topps I vinter ble seks kinesere observert på ­toppen av ­ olmenkollen. Delegasjonen var gjester hos Signo og var i H Norge for å lære om undervisning av døve. Besøket startet med sightseeing. Gjestene var ­lærere, rektorer og ansatte fra kommunens skoleadministrasjon i provinsene Sichuan og Guishou.

- Kineserne kommer fra fire forskjellige skoler og er med i SigAm-prosjektet vårt, hvor målet er å ta i bruk tegnspråk i opplæringen for døve, forteller Knut Rune Saltnes og Kenneth Verngård som var vertskap. 

Signo-seier i Klostergata Etter mange krevende runder rundt Signos tilbud i Klostergata 60 i Trondheim er vi i mål. Byens formannskap har slått fast at Signo skal ha ansvaret for å gi ­tjenester i eget hus. Historien går tilbake til 2003 da vi ble invitert til å overta driften i Klostergata og å etabler et bo- og aktivitetssenter som skulle drives av Signo Midt-Norge. I 2010 gjorde kommunen helomvending og informerte om at de selv ville yte tjenestetilbudet i senteret.

- Tre ganger det siste året har vi vært tvunget til å bruke politiske kontakter.Nå har saken fått et gjennombrudd og vi har endelig grunnlag for å drifte og utvikle Signos tilbud i MidtNorge, sier generalsekretær Inger Helene Venås.  Hurra: Noen ansatte på hovedkontoret feiret seieren. Fra venstre Bente Lyngsaunet, Øyvind Woie, Magnus Våge, Tine Brager Hynne, Inger Helene Venås og Knut Rune Saltnes.

Dette er Signo Vi er en ideell stiftelse med åtte virksomheter og mer enn ett tusen ansatte.

Våre brukere får bo- og omsorgstilbud, kultur-og fritidstilbud, undervisning i grunn- og videre­ gående skole og voksenopplæring.

Vi gir også arbeidstilbud i egne bedrifter og bistand til døve i det ordinære arbeidsmarkedet.

I tillegg gir vi eksterne tjenester som utredning, veiledning og kurs. Vi har bistandssamarbeid i flere land.

«Grenseløs tro på menneskets muligheter» er visjonen vår.

Signo betyr «jeg tegner».

Det understreker hvor viktig tegnspråk er hos oss.

I Signo er det ikke hvilket språk man bruker som er det viktigste, men å forstå og bli forstått. Med vår spisskompetanse har vi et særlig samfunnsansvar å ivareta.

SIGNOfolk er utgitt av Stiftelsen Signo.

Ansvarlig redaktør: Inger Helene Venås Redaktør: Øyvind Woie Opplag: ca 1100 Trykk: Signo Rycon AS. Stoff og tips: signofolk@signo.no Flyttet?

Adresseendring til stiftelsen@signo.no Forsidebilde: Sigmund Rønsen Aarhaug Grafisk formgiver: John Herfindal

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 3

Signoliv

Filler i alle farger Vever du filleryer kan du få gratis filler hos Vevkroken i Andebu, Vestfold. Bente Aanerud har lageret fullt av fargerike stoffballer.

Andebuinnbyggerne dukker stadig opp med slitt og renvasket sengetøy som rives i filler av Signos brukere.

- Dette er en populær og fin jobb. Du får utrettet mye og så er det fine farger, sier Aanerud.

Fillene har vært annonsert på finn.no. Da kom det en veverske helt fra Østfold for å hente filler.

- Det koster ingenting, vi er bare glade for å bli kvitt dem, for nå hoper det seg opp, avslutter Bente Aanerud. 

Cecilie Korshavn (18) bor ved ett av Signos bofelleskap for unge i Oslo, drevet av Signo Conrad Svendsen senter.

Hver morgen tar hun tog og T-bane fra Nordstrand til Nydalen.

Foto: Øyvind Woie

Leter etter historien Historieboken om Signo skal være ferdig til vårt 120 årsjubileum. Det er professor ved UIO, Aud V. Tønnessen som skal føre historieboken i pennen.

M

agnus Våge har startet å samle inn historiene.

Våge finner gamle dokumenter i kjeller og på loft. Og samler historier gjennom intervjuer med mennesker som har hatt tilknytning til Signo. .

Noen kuriøse klipp fra Signos første årsrapport; I år en i Signos historie (i 1898) var ukemenyen et styrevedtak.

Det var blant annet fersk kjøtt på tirsdager. For å bo, spise og få konfirmasjonsundervisning i Solveien på Nordstrand i Oslo måtte man betale 10 kr. i måneden.

Det tilsvarer 625 kroner i dag. De hadde konfirmanter i alderen 33 til 80 år det første året. Etter noen ukers opphold på ”Noatun”, som den mørke sveitservillaen het allerede før de kjøpte den, kunne de reise hjem som frelste sjeler.

Vi trenger din hjelp!

Har du et bilde, et minne eller en historie? Ikke nøl med å ta kontakt. Alt er av interesse. Send en e-post til: Aud Tønnesen: a.v.tonnesen@uio.no Magnus Våge: magnus.vage@signo. no eller ring til hovedkontorets sentral­bord på tel: 23 16 75 50 

På leting: Magnus i kjelleren på jakt etter historie.

Forfatteren: Aud Tønnesen skal føre Signos historie i pennen.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 4

Av Elisabeth Moe Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug

Førsteutgave: Den første årsberetning for Signo fra 1898.

­ S om ­ungdommer flest SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 5

Signoliv Gjennom åtte virksomheter gir Signo tilbud om jobb, skole og bolig i et tilrettelagt kommunikasjonsmiljø. I Signoliv møter vi mennesker som bruker våre tilbud.

J

eg møter den unge lyse damen med smilehullene ved kjøkkenbordet i tredje etasje. Det er hvite vegger og ingen dører mellom kjøkkenet og stua. I en sort skinnsofa ved siden av sitter en gjeng unge gutter og ser fotballkamp. Klokken er straks middag.

– Jeg har det litt travelt om dagen. Jeg er med i russerevyen og skal snart tilbake til skolen, unnskylder Cecilie seg og rydder litt på bordet.

Hun sjonglerer lett mellom tegnspråk og norsk; kutter stemmen helt og ”tegner i vei” med sine medelever i skinnsofaen. Det våkne blikket mot meg gjør at hun ”skrur over” så jeg skal oppfatte noe som helst. Talespråket flyter like lett.

For at døve elever i videregående skole skal få bo i nærheten av den skolen de

ønsker, kan de få tilbud ved Signo. De kaller det internat eller bokollektiv.

Passe strenge

Cecilie er fornøyd med både reglene og personalet på internatet.

– Vi er veldig heldige her i Solveien.

De som jobber her er passelig strenge, synes jeg. Legge- og innetider har vi godt av. Det er et bra internat og jeg kan godt anbefale det til vennene mine. Om det er noe vi ikke er fornøyde med, så tar vi det opp på husmøter. Jeg er misfornøyd med alle de hvite veggene.

– Vi lager skole- og kveldsmaten vår selv. Men siden vi har så lange skoledager, ordner de middagen til oss. Det er deilig. Å spise sammen er koselig, og i helgene lager vi mat sammen.

Cecillie har besøk: Rebecca Hansen har bodd på internatet før, og kommer stadig innom.

Foto: Elisabeth Moe

Lange dager: Fra Nordstrand tar de både tog og T-bane til Nydalen. Skravla går hele veien. Her sammen med Senjur Jasari.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 6

Miljøterapeuter

Liv Guntvedt er leder for internatet i Solveien. Hun forteller at personalet går i tredelt turnus og det er hvilende natte­ vakter. Det er ti ansatte som utgjør ca.

5 årsverk. Det er 6 døve. Som regel er obligatorisk hjemreise hver tredje helg her. Ellers følges skoleruta.

– Personalet skal være tilgjengelig for elevene. Den som har ettmiddagsvakta lager middag. Den koselige praten når ungdommen dingler med beina i vindus­ karmen, er viktig. De kan ha overnattingsgjester i helgene og venner til middag om de sier fra i god tid. Det gjør jo ikke alltid ungdommer, så da må jeg av og til si at vi får dele på den maten som er.

Guntvedt har ansvaret for alle innkjøp, også mat. Så hun gleder seg til neste år når de får en egen matansvarlig.

– Så får jeg frigjort mer tid til andre ting.

Tospråklig familie

Cecilie er ikke sikker på om hun er født tunghørt. Naturlig nok, hvem kan vel huske det? Det var ikke de samme rutiner med screening av hørsel av alle nyfødte babyer på sykehus, slik det er i dag.

– Foreldrene mine oppdaget at jeg hadde dårlig hørsel da jeg var 1 ½ år. Og satte i gang med tegnspråkundervisning for meg i barnehagen. Hjemme bruker vi tegn til tale og lillebroren min, som nå er 15, kunne tegnspråk da han var tre.

Fra barn til ungdom

Det hørende miljøet på barneskolen var greit å takle, synes Cecile. Livet som barn er ikke nødvendigvis så komplisert som det kan bli når man kommer i tenårene.

– Jeg spilte mye fotball og var aktiv i friminuttene. Det kompenserte for min dårlige hørsel. Men på ungdomsskolen forandret det seg. Jeg trivdes ikke så godt og falt mer ut av det sosiale livet.

Internatleder: Liv Guntveit trives godt i selskap med ungdom.

Foto: Elisabeth Moe

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 7

Signoliv Ungdomsskolen hjemme på Gjøvik hadde bare hørende elever og Cecilie fikk fysioterapi en gang i uken. Anspentheten kom av anstrengelsene for å oppfatte alt. Hun har et over gjennomsnittet våkent blikk, så det er lett å forstå.

– Flere spurte om jeg ikke hadde lyst til å flytte til Skådalen i Oslo, som er en ren døveskole. Men jeg var litt nølende helt til skoletolken min ble mer direkte. ”Du burde begynne på Skådalen”, sa hun. ”Du vet ikke hvordan det er før du har prøvd”.

– Hun sa det var mulig med en prøvetid, at jeg kunne slutte igjen om jeg ikke trivdes der. Det hadde jeg aldri hørt om.

Så jeg tok sjansen.

Det var mye lettere med undervisning på tegnspråk.

– Og miljøet! Det var helt annerledes; Jeg begynte å le og være med i friminuttene igjen. Jeg trivdes i skolegården og ble mer aktiv i timene. Hadde det ikke vært for den tydelige tolken min, som konfronterte meg, så hadde jeg ikke turt å flytte. Etter noen uker var alle spenningene borte og jeg kunne slutte hos fysioterapeuten.

Ikke svart hvitt

Hun er også glad for å ha gått på ­integrert skole.

– Det gir jo masse kunnskap og man får et større sosialt nettverk. Så det er blandet, hvis du skjønner.

Etter noen år på Skådalen fikk Cecilie nok av internatlivet og flyttet hjem til en venninne i Oslo.

– Jeg bodde der et halvt år, det var jeg glad for. Så var jeg klar for kollektivet igjen.

Et populært tilbud

Liv Guntvedt forteller at de ikke ­trenger å reklamere mer for tilbudet.

– Ja, vi er nesten for populære her, så vi behøver ikke mer publisitet, smiler hun fornøyd.

Neste år blir de 18 elever. Dette skole­ året er det 13 elever her i alderen 16 til 21 år.

– Med så mange ungdommer som bor sammen, kan det jo fort oppstå konflikter. Men vi har utrolig lite problemer her, det må jeg si! Vi har jo regler de må følge og vi er strengere mot de som er under 18, selvfølgelig. Man blir veldig sosial på et internat og det gjør en blir sliten av og

Gode venninner: Rebecca føler seg hjemme på rommet til Cecillie.

Aktiv: Jeg spilte mye fotball og var aktiv i friminuttene. Det kompenserte for min dårlige hørsel.

natet, men Guntvedt synes dialogen og kontakten er god likevel.

– Når elevene som er under 18 skal sove borte, må for eksempel foreldrene alltid bekrefte at dette er greit.

Vi har også god kontakt med skolen.

De vet hvem som bor her. Jeg er veldig fornøyd med relasjonen vi har til Nydalen videregående.

Guntvedt påpeker at det ikke er bra med for tette bånd heller.

– Det er bra med tydelige rammer, men ikke for streng kontroll. Ungdommene skal ikke føle at de blir overvåket. Å finne balansen er alltid utfordrende.

Tegnspråkundervisning: Anders Ånsløkken, Petrine Olgeirsdottir sammen med Cecillie.

Som ungdommer flest til, så en ting jeg er veldig fornøyd med å ha innført her, er den stille tiden to ettermiddager i uka. Da er det ikke lov med besøk eller TV. De fleste er inne på rommene sine og vet at de ikke går glipp av noe i fellesrommene.

God kontakt

Det er ingen formelle eller faste kontaktpunkter mellom foreldre og inter-

Cecilie Korshavn elsker ekstremsport.

Hun har ingen konkrete drømmer om hva hun skal bli. Men hun har alltid sparket fotball med gutta og på Nydalen har hun valgt fem timer breddeidrett. Etter videregående vil hun ta et friår på folkehøyskole. Kanskje ”H2O-linja” i Stavern?

Hennes ærlige, naturlige og åpne blikk sier meg hun vil få til akkurat det hun vil. 

Gir tilbud om bolig Mange døve ungdommer må flytte for å gå på videregeående skole. Noen av disse skolene kalles knutepunktskoler. Botilbudet Signo gir er tilrettelagt på en sosialpedagogisk måte. I praksis betyr det at ungdommene skal støttes og hjelpes på vei til voksenlivet.

Det kan være viktige eller mindre viktige spørsmål, store eller små problemer. Eller dreie seg om trivsel, venner, kjæreste, helse, familie. Eller det kan handle om skolefag som er utfordrende. Målet er å ­støtte ungdommene til å mestre hverdagen på en god måte.

Hvordan søke?

Det er en vurdering fra PP-tjenesten som bestemmer om en elev har behov for botilbud eller ikke. I tillegg kommer elevens elektroniske søknad om skoleplass. Det er fylkeskommuner, der elevene kommer fra, som finansierer botilbudet.

Hvor?

Signos tilbud til døve elever i videregående ­skole: Signo Dokken AS i Bergen, Signo Midt-Norge i ­Trondheim og Signo Conrad Svendsen senter i Oslo.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 8

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 9

Rekordstor Signobasar De siste åra har en driftig gjeng fra Greåker strikket og tigget gaver for å lodde ut på basar. Hele inntekten går til Signos samarbeidspartner Chisombezi Deafblind Centre i Malawi.

23. februar åpnet de dørene og slapp inn et hundretalls mennesker som kjøpte lodd, spiste kaker, drakk kaffe og koste seg.

I 2012 ble beløpet nesten 40.000 i år steg omsetningen og totalt i 2013 ble beløpet noe over 50.000.

Damene har så langt bidratt til et konferansesenter og rent drikkevann.

Viser frem arbeids­gleden Signo er proppet av arbeidsglede. Denne våren kjører hovedorganisasjonen Virke kampanje «Arbeidsglede smitter». Du har kanskje sett TV-reklamen. Undersøkelser viser at ni av ti nordmenn opplever arbeidsglede på jobb. Signo er valgt ut til å være en av flere samarbeidspartnere og viser frem arbeidsgleden i sosiale medier. Følg kampanjen på facebook: «Advarsel: Smittsom arbeidsglede»

Nå er planen at pengene skal brukes til å utvide jordbruksarealet og husdyrholdet ved skolen. Dette er både praktisk undervisning og inntektskilde for skolen.

Signo bidrar internasjonalt for å sikre tilbud til døvblinde og døve ved å spre kunnskap og kjempe for deres rettigheter. Målet for arbeidet er at Signo skal bidra til å gjøre en forskjell. I dag har SIgno bistandsprosjekter i Malawi, Makedonia, Kina og Palestina. 

- Joachim leverer HEL VED I Vestfold kan du fyre med fin og tørr hjemmehugget Signobjørk. Det sørger Joachim Bakken for. Han er ved-sjef for Vedgruppa i Signo Grantoppen AS.

met er en selvgående markedsføring basert på at kundene får vedsekken skikkelig fylt opp, at den inneholder førsteklasses ved og ikke minst at den blir levert pent pakket på dørstokken med et smil.

Tekst og foto: Thomas F.H. Torjusen

Ingen husker helt nøyaktig når Vedgruppa ble opprettet, men det må ha vært midt på nittitallet en gang. Siden den gang har gjennomsnittlig 20 til 30 brukere vært knyttet til gruppa hvert år.

Pengeverdien av hva de har produsert alle disse årene er en ting, den er ikke liten. Men viktigst er det som ikke lar seg måle så lett, nemlig arbeidserfaringen og

H

ver torsdag barker Joachim Bakken i hop med resten av vedlaget, og produserer omdømmemarkedsføring en PR-agent bare kan drømme om. Det er ikke småtteri Vedgruppa ved Signo Grantoppen kapper, kvister og kløyver hver sesong. De siste tre årene er det produsert mellom 7- og 9 tusen sekker a 60 liter til privatkunder over hele ­Vestfold hvert år.

Stolthet i hver kubbe

- Hvor lenge har du hugget ved for Signo?

- Siden 2004, da var jeg ferdig med videregående, svarer ­Joachim fornøyd på tegnspråk.

Han legger til at han jobber med alle ledd i produksjonen, og dessuten er med ut til kundene.

- Vi leverer jo på døra, sier han med dårlig skjult stolthet.

Arbeidslederne Frode Berg og Sigrun Orerød forteller at Vedgruppas tjenester har blitt et varemerke i seg selv. Omdøm-

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 10

Flis og fleecefin

gleden ved det å mestre. Og det gjør de til gangs.

Her nytter det ikke å være fisefin, derimot kan du gjerne være fleecefin.

Og så må du tåle en flis eller to i fingeren en gang i blant. Vedgruppa består av en blanding av beboere fra Signo Vivo og elever fra Signo grunn- og videregående skole. Gjennom vedproduksjonen får de erfaring fra tre-felling i skogen, via kapping og pakking, til utkjøring og kundebehandling i siste ledd.

Sigrun og Frode kan ikke få fullrost ved-folket nok, og understreker at dette er en type arbeid der enhver kan bidra med noe, og der omdømmet til Signo blir ivaretatt så det holder!  Vedgruppas stolthet: Joachim Bakken flankert av arbeids­ lederne Sigrun Orerød og Frode Bakken foran Vedgruppas stolthet, den knappe ett år gamle lastebilen de betjener hele Vestfoldmarkedet med.

Søster dro på scootertur Foto: Kenneth Verngaard

Nonnen Emma Kulombe fra Malawi dro rett til fjells under sitt Norgesbesøk.

Tekst: Øyvind Woie

T

il daglig leder hun Chisombezi Deafblind Centre under ekvators hete sol i Malawi.

Overgangen til scooter- og skitur i fjellet på Skinnarbu ved Rjukan var derfor stor for søster Emma, som hun kalles.

- Det var spennende å se hvordan Signo jobber med døve og døvblinde ved å legge til rette for aktiviteter ute i naturen, sier søster Emma.

- Og hvordan gikk skituren?

- Ganske bra, men det var mest moro å kjøre scooter! gliser hun.

Kunnskap

Dette var andre gang hun besøkte Norge. I tillegg til turer og aktiviteter ble det tid til å fortelle deltakerne på Skinnarbuturen om arbeidet hjemme i Malawi.

I Vestfold besøkte hun Signo døvblindesenter, Signo Grantoppen og Signo skole- og kompetansesenter, ettersom tilbudet som Chisombezi gir likner på de som Signo gir.

Søster Emma driver et senter som gir tilbud om utdanning og bolig.

På Signos døvblindesenter fikk hun se arbeidet i boligene og møte konsulentene på konsultativ avdeling. Grantoppen gav innblikk i hvordan arbeidsoppgavene tilrettelegges for døvblinde. Besøket på skolen i Andebu la vekt på hvordan under-

visningen tilpasses til den enkeltes behov. Oppholdet ble avsluttet med to dagerpå kurs om Sosial-haptisk kommunikasjon i Tomaskirken i Andebu.

Takknemlig

Simate Simate, leder for døvblindes organisasjon i Zambia kom også for å bli med på de siste tre dagene av søster Emmas besøk.

Torsdag 21.mars ble det arrangert en Malawi-kveld i Tomaskirken. Alle som ønsket fikk da en mulighet til å treffe søster Emma og høre om arbeidet i Malawi.

- Jeg er takknemlig for at Signo gjorde det mulig for meg å komme.

Det er mye å ta med hjem. Signos hjelp har åpnet mange dører for oss, avslutter søster Emma. 

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 11

Populært reisemål

Konfirmasjon i Tomaskirken

Det er stor interesse for å besøke Tomas­ kirken. Grupper og enkelt­personer er nysgjerrig på hva en sanse­kirke er. ­Signo vil så langt som mulig legge til rette for kirkebesøk med sanse­opplevelser. Det skal lages informasjonsmateriell og legges til rette for mulighet til å gi gaver til Tomaskirken. Interesserte kan ta kontakt med assisterende general­sekretær Ken Davidsen.

eikeparketten. Lydbølgene forplanter seg gjennom stolbena og inn i kroppene. Her trenger ingen å høre, musikken er til å ta og føle på. Noen nynner eller vagger svakt frem og tilbake.

- Ute er det snø, men vi er på vei fra jul til påske, sier prest Marco Kanehl og ønsker velkommen med stemme- og tegnspråk.

Lasse og Tine ber på tegnspråk for dagens gudstjeneste. Deretter er det allsang. Signopresten stemmer opp med «Måne og sol» og menigheten faller

Sansen for gudstjeneste

Femtegnsbønn: f.v Heidi Eidsvoll Grønvold, Tine Klovning, Lasse Bartnes, Lasse Seder, Marco Kanehl, Reidar Westland. Foran: Kjell Skogen.

I Tomaskirken brukes alle sanser i guds­tjenesten. Men når Tomaskafeen byr på kirkekaffe er det smaks­ sansen som vinner.

Tekst og foto: Øyvind Woie, Tomaskirken i Andebu

D Sanselig: Røkelse kan gjøre gudstjenesten mer sanselig.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 12

et dufter røkelse. Hvite ledelys i gulvet viser vei til alter og stolrader. Brukere og ansatte i Signo blir møtt av Signoprest Marco Kanehl. Han står foran det blå glassmaleriet i våpenhuset og ønsker alle velkommen, sammen med hjelperne Lasse Seder og Tine Klovning.

Døve og døvblinde brukere kommer inn fra vinterværet sammen med Signoansatte. De finner veien inn i sansekirken og tar plass på det store vibrasjonsgulvet. I taket blinker lysorgelet rødt, blått og grønt. Vann pipler nedover vannskulpturen. Det er mye å sanse og oppleve i Tomaskirken.

Presten og hans hjelpere går i prosesjon inn i kirka. Seder bærer korset og Klovning holder et lys. Et trettitalls gudstjenestedeltakere er på plass.

Reidar Westland tar grep om kirkeklokka. Han løfter den opp og svinger pendelen frem og tilbake. Det er tid for gudstjeneste i Tomaskirken, verdens første sansekirke. Så strømmer Jon Rosslunds spesialkomponert preludium gjennom de 54 høyttalerne som er montert under

To elever ved Signo grunnog v­ ideregående skole er i ferd med å fullføre konfirmasjonsundervisning hos Signopreset Marco Kanehl. I mai måned blir de historiske når de blir Tomaskirkens første konfirmanter.

raskt inn i sangen som fremføres med tegnspråk.

Over prestens hode kommer store, fargerike bilder til syne på den hvite himlingen. Vi kan se Jesus og disiplene. Et esel kommer også til syne. Menigheten følger med, noen peker, de som er døvblinde får bildene forklart av sine ledsagere.

- Alle vi som er her er redde av og til.

Det var Jesus også da påsken nærmet seg. Jesus vet hvordan vi har det når vi er redde. Det et godt å vite, forklarer Kanehl i sin preken.

Etter fadervår og sang går gudstjenesten mot sin avslutning sist på programmet står «Femtegnsbønnen», Signobønn og velsignelse. Alle som vil kan være med å be. Signopresten blir omkranset av brukere som løfter hendene. Heidi Eidsvoll Grønvold ber Signobønnen til slutt.

Så er det klart for kirkekaffe. Det mest sanselige av alt i sansekirken. Tomas­ kafeen er dekket med papp og sjokoladekake. Det har fredsarbeiderne Vivien Kloss og Isabelle Bombeiter sørget for. 

Tre på ­kirke­kaffe

Lasse Seder

- Jeg er prestens hjelper, sier Lasse og byr på sjokoladekake.

- Hva synes du om den nye kirken?

- Den er veldig fin inni. Det er mange fine ting der.

- Hva liker du best med gudstjenesten?

- At jeg får hjelpe til. Jeg ber bønn og bærer korset når vi går inn i kirken.

Vi har en veldig snill prest, han er en snill mann.

Mona Myrhaug

- Det er koselig å være her for her treffer jeg andre, sier Mona - Hva synes du om den nye kirken?

- Gulvet som vibrerer i takt med musikken er veldig fint.

- Hva liker du best med gudstjenesten?

- Kaker og musikk.

Sverre Jessen

- Jeg er her hver gang, sier Sverre og tar et stykke sjokoladekake til.

- Hva synes du om den nye kirken?

- Det er en veldig fin kirke. Jeg liker meg veldig godt her. Den er lys og har vibrasjonsgulv.

- Hva liker du best i gudstjenesten?

- Det er bra med kaffe og kaker.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 13

Signo Rycon

Biskopen skryter av s­ ansekirken - Jeg er så stolt over at det er Tunsberg bispedømme som får verdens første sansekirke, sa biskop Laila Riksaasen Dahl da Tomaskirken ble vigslet.

Tomaskirken var fylt til siste sete da kirken ble åpnet 9. desember. To biskoper var på plass sammen med inviterte gjester, brukere og Signo-ansatte.

- Dette er en stor dag for Signo, sa generalsekretær Inger Helene Venås og ønsket velkommen til feiring av en ti år gammel drøm.

Inspirerende kirke

Fra innvielsen: Biskop Laila Riksaasen Dahl og Lasse Seder, her intervjuet av NRK.

- Alle kirker burde ha Tomaskirken som utgangspunkt fordi forkynnelsen må gjøres så enkel. Her nytter det ikke med prat. Denne gudstjenesten var skåret inn til det evangeliet egentlig handler, sa biskopen i Tunsberg etter vigslingen.

- Inkludering av alle slags mennesker uansett funksjonshemming gjør forkynnelsen troverdig, sa Riksaasen Dahl.

- Jeg skulle ønske mange menigheter kunne få kjenne denne gleden som er i Signos sansekirke. Her kan vi møte Jesus med alle våre sanser, sa biskop Ole Christian Kvarme da han åpnet kirken sammen med Signos døveprest Marco Kanehl. Kvarme er «biskop» for Døvekirken i Norge.

Tegnspråkpoesi

Ingen Signo-gudstjeneste uten kirkekaffe. Fordi det var så mange som ville være med på festen måtte den serveres i det gamle kirkerommet på skolen. En gigantisk Tomaskirkebløtkake ble prikken over i-en etter takketaler til ivrige

Noen kom i rullestol, andre hadde ledsager, hele gudstjenesten foregikk på tegnspråk. Det ble danset og fremført tegnspråkpoesi.

Takk til mange

Tomas­k irken: • ligger hos Signo på Sukke Gård i Andebu i Vestfold.

• Marco Kanehl er prest i Tomaskirken • har verdens største vibrasjonsgulv, 54 høyttalere under 8 x 8 meter eikeparkett.

• budsjett på 6 millioner, finansieres med gaver.

• bygget i tre av byggmester Ole Kristian Kjærås fra Foto: Sigm und Rønse ­Andebu. n Aarhau g • utsmykket av Signos brukere og kunstneren Rigmor Bove.

• Kirkelig Kulturverksted har vært byggekonsulenter.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 14

dugnadsarbeidere på ulikt nivå, ildsjeler og de som aldri gav opp drømmen om en dag å kunne åpne dørene til verdens første sansekirke.

Klar til opptak: Samir Issalhi demostrerer ivrig.

Karl Arne Sjøhaug stiller inn kameraet.

Får sitt eget menighetsråd

Ut over gudstjenester brukes kirken allerede til samlinger av ulike karakter og som stille rom. I løpet av våren skal det oppnevnes et menighetsråd der brukerne er representert. I tillegg vil Signos hovedstyre oppnevne et kirkeråd som blant annet skal ha et overordnet ansvar for drift og utvikling av Tomaskirken. 

Gudstjenester i ­Signo Signo har lange gudstjenestetradisjoner i Andebu. Helt siden etableringen i 1931 har det vært invitert til tilrettelagte gudstjenester.

Lenge var det kirkerommet i skolen som ble brukt.

Det er gudstjeneste to søndager i måneden i Signo. En i Tomaskirken i Andebu, Vestfold, og en på Signo Conrad Svendsen senter i Oslo. I tillegg er det andakter og gudstjenester i flere av Signos virksomheter.

Signo jobber også samme med Døvekirken og de lokale menighetene i Andeby, Vestfold og Nordstrand, Oslo.

I tillegg deltar Signo ved gudstjenester i Olavskapellet hos døvekirken i Sandefjord.

Jobbinstruks med

kamera på hodet Snart får arbeidstakerne på fruktavdelingen på Signo Rycon AS se arbeids­ instruksene på en TV-skjerm høyt oppe på veggen, mens de pakker. De slipper å lese bruksanvisningen.

Tekst og foto: Elisabeth Moe

N

år Samir Issalhi pakker frukt, gjør han det med et kamera på hodet. Han filmer alle operasjoner.

– Dette er en smart opplæring for de som ikke er så gode til å lese norske bruksanvisninger, forteller gründer og filmredigerer Karl Arne Sjøhaug. Han jobber også på Signo Rycon og kom på ideen, kjøpte inn et hodekamera til et par tusen kroner og lanserte oppfin-

nelsen til jobbfruktavdelingen. De ville gjerne ha slike filmer som instruksjon til hva det skal være i kurvene.

Viser hvordan

Samir har et varig arbeidstilbud (VTA) på Signo Rycon. Han har jobbet her i 6-7 år, trives veldig godt og demonstrerer ivrig.

– Når jeg pakker en fem kilos fruktkurv, skal det være et visst antall bananer, epler og sukkererter; Bare se!

– Og her: Pakker vi frukten i plast.

Sånn!

Sjøhaug forklarer at filmen kan gå i repetisjon og instruere fruktpakkerne som står på samlebåndet med hendene fulle av bananer, pærer og reddiker.

Ikke bare film

– En annen fordel er at vi kan legge på en tegnspråktolk - i tillegg til tekst.

Arbeidsleder på jobbfrukt, Tomas Flinterud er enig.

– Ja, vi har tro på at dette vil lette arbeidet vårt, skyter han inn.

– Hodekamera skal også brukes ved fruktlevering til forskjellige bedrifter i Oslo.

I begynnelsen av mars er de nye ”l­evende bruksanvisningene” på plass, tror Sjøhaug.

– Vi er snart i gang med filmingen her, så redigerer jeg dem inne i studio hos meg, sier han.

Alle avdelinger som har faste arbeids­ operasjoner kan få dette. Digitaliseringsavdelingen på Signo Rycon er nestemann på lista. 

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 15

Leder av servicesenteret, John Arve Knippen går inn i nyopprettet stilling som administrasjonssjef ved hovedkontoret.

Det skal sikre at vi har kompetanse på økonomi- og eiendomsforvaltningen i Signo hos flere personer. Hovedstyret har bedt om dette.

I dag er det utvilsomt Ken Davidsen som kan mest om eiendom og økonomi i Signo. Signos hovedstyre har vært opptatt av å sikre denne kompetansen hos flere, og har derfor bedt hovedkontoret å se på organiseringen.

Resultatet er at John Arve Knippen blir administrasjonssjef og går inn i noen av Davidsens oppgaver. Samtidig fortsetter han som leder av servicesenteret i Sandefjord.

Hva skal Ken gjøre mindre av?

– Ved at Ken ikke skal sitte direkte med dette, vil han kunne prioritere andre ting. Det er mange viktige

oppgaver Signo trenger Kens kunnskaper og erfaringer til.

Tre områder fra strategisk årsplan 2013 er prioritert: 1) Økonomianalyse. Signo skal få et felles lønnsprogram og etablere et analyse- og rapporteringsprogram. 2) Nivå og prissetting. Bemanning i forhold til tjenesteleveranse skal analyseres. Både mengden og prisen. 3) Økonomisamarbeid i Signo. – Her skal vi følge opp nettverksleder og arbeidet som gjøres i “økonomi på tvers”.

Nulltolleranse i Signo Det er daglig leder i hver virksomhet som har ansvar for å følge prosedyrene dersom situasjoner oppstår. De vil også sørge for at ansatte får opplæring i prosedyrene og forebygging av seksuelle overgrep. Alle ansatte skal vite hva de skal gjøre dersom en akutt situasjon skjer.

Stiftels

en Sig

no, So

lveien

119 E, 1170 OS

LO, po st@

signo.no

,, ww w.

signo.no

tilgjengelig i alle Signos virksomheter.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 16

Prose dyrer

ved se ksuell e over

I tråd med Signos visjon og verdier er det viktig å forebygge seksuelle overgrep.

Prosedyrene vil være – Alle organisasjoner som gir tilgjengelig i alle boliger tilbud til enkeltpersoner bør ha slike og virksomheter i form av retningslinjer, sier generalsekretæen perm, en elektronisk ren i Signo, Inger Helene Venås. versjon i tillegg til tegn– For oss er det enda viktigere å språkoversettelse og en G re ha tenkt igjennom de mange troulike skriftlig kortversjon.  på me nseløs neske hensyn som skal ivaretas, enten detnm ts ulighe reises beskyldinger eller det er en ter akutt situasjon. Det er alltid to parter som har krav på respekt, og håndteringen skal ivareta mange hensyn.

– Vi har samarbeidet med Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, som er spesialister på dette. Det er derfor hyggelig at de mener Signo nå er blant Prosedyreperm: dem som har utviklet det beste Faksimile av permen materialet i Norge, sier Venås. som skal være

telsen Signo

Hvorfor?

Hvordan skal materialet brukes?

grep i stif

S

igno har nulltoleranse for seksuelle overgrep og all mistanke er alvorlig og krever handling. Snart er prosedyrer med ­rutiner ved slike overgrep gjort ferdig.

I samarbeid med Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.

Prose dyrer ved s eks uelle

overg re

i stifte

lsen S ig

p

no

Inger Helene Venås, (50) generalsekretær i Signo har vært ansatt i nøyaktig 4 1/2 år og hun blir fortsatt sett på som ”hun nye”. Hun angrer ikke ett sekund på at hun begynte.

Tekst og foto: Elisabeth Moe

Entusiasten

Signofolk

John Arve Knippen i ny s ­ tilling

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 17

Signofolk

Signofolk

Jeg er lett å inspirere. Det å jobbe gir meg mye livsglede.

En fast spalte. De samme spørsmålene til ulike mennesker.

Har du tips til hvem vi burde intervjue, så ike nøl med å si ifra til redaksjonen: signofolk@signo.no

Inger Helene Venås prioriteringsskvis. Det er denne delen av arbeidet hovedstyret ber oss gå enda sterkere inn i.

Hva er ditt drømmeoppslag i Norges største avis?

– «Ny lov innført i Norge: Det er ikke lov å ikke bry seg» Hva er det viktigst for deg ved siden av jobben?

– Sosialt fellesskap med venner og familie. Jeg jobber mye så jeg prioriterer å være sosial når jeg har fri. Jeg elsker å invitere folk hjem til meg - og å lage mat. Matlaging en hel lørdag formiddag er rekreasjon. Kulturopplevelser er jeg også glad i; teater, konserter og kino, og ofte er det venner som drar meg med. Når det gjelder musikk, så er jeg glad i mørke kvinnestemmer. Solveig Slettahjell er blant favorittene.

H

va inspirerer deg?

– Jeg er lett å inspirere. Det å jobbe gir meg mye livsglede. Jeg blir stadig minnet om at jobben min utgjør en forskjell i andre menneskers liv. Større inspirasjon kan man ikke få. Engasjerte medarbeidere i det daglige her på hovedkontoret, men også ute i virksomhetene, begeistrer meg også. Raske replikker gjør at jeg trives. Humor er viktig.

Fortell om ditt største Signo-øyeblikk!

– Det er lett! Det gylne øyeblikket vi hadde i juni i fjor, nemlig kongebesøket på Sukke i Andebu. Jeg så hva det betydde for brukerne våre. Både de og de ansatte la ned en fantastisk entusiasme i forberedelsene; De tegnet kongeparet, de lagde konge- og dronningfester, blomsteroppsatser, bygde scene, øvde på sanger og taler, laget benker og stoler. Alt det var viktig. Kronen på verket var da at kongeparet kom på besøk.

Sol og blå himmel la jo heller ingen demper på stemningen.

En ansatt fortalte om en døvblind jente som ikke ville gå da arrangementet var over. De fleste hadde forlatt uteplassen hvor scenen og alle stolene stod på gresset. Hun satt igjen og ville ikke gi slipp på stemning og atmosfæren.

– Siden dette Signo-øyeblikket var så opplag og spesielt, må jeg få nevne ett til. Det som skjedde i Trondheim kommune i februar. Nå er endelig grunnlaget for Signo tilbud i Midt-Norge på plass. Jeg har holdt på i over ett år med å få til en samarbeidsavtale mellom Signo og Trondheim kommune hvor vi skal få gi tilbud i vårt eget hus. Vi har møtt mye motstand i kom-

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 18

muneadministrasjonen som selv ville bemanne Signos boliger og vi har måttet jobbe politisk. Formannskapet slo fast i februar at nå skal det skje. For Signo var dette den siste sjansen. Et nei nå og vi måtte ha pakket sammen. En utrolig lettelse.

Hvordan bruker du deg selv i jobben din?

– En ting som kjennetegner meg er entusiasme. Det tror jeg smitter. Og så er jeg er veldig strukturert, og tenker alltid flere ledd fremover. Den personlighetstesten jeg tok før jeg ble ansatt i Signo, viste at jeg hadde høye skår både på det kreative og det strukturerte. Det er såpass sjelden, at den professoren på BI som gjennomførte den, sa at han aldri hadde sett en sånn profil noen gang. Jeg kjente meg igjen i svarene som kom frem, og både den strukturerte og den kreative delen har jeg god bruk for i jobben min.

Hva kan Signo bli bedre på/gjøre mer av?

– Vi har et overordnet strategiarbeid som ble dratt i gang da jeg startet. Den har tre hovedlinjer. Den første linjen går på internt samspill mellom virksomhetene i Signo. Det har vi blitt flinkere på, men vi kan bli enda bedre. Den andre linjen gjelder profil og omdømme. Vi trenger å gjøre Signo og tilbudene våre mer og bedre kjent. Her har vi også kommet mye lengre. Men vi må fortsette å jobbe med det også. Den tredje linja gjelder nivå og prissetting. Alle virksomhetene våre har blitt bedt om å gå gjennom kostnadsbærerne i driften. Det er ikke så vanskelig for Signo å ville mer. Men et sted må vi skal stoppe opp og si at godt nok er godt nok. Vi vet jo at kommunene sitter i en

Favorittfilm – bok – største, siste “kulturelle øyeblikk”?

– Når kommer dette på trykk? Jeg skal snart på premiere i Operaen… Jeg kan trekke frem en bok jeg leste som ung voksen på 80-tallet. Den åpnet øynene mine for hvor kjønnsdelt samfunn vi har, nemlig ”Kvinner” av Marylin French. Den er fortsatt aktuell i dag og jeg har anbefalt den til mange.

Hva må du ha for at dagen skal bli god?

– Det verste jeg gjør er å stå opp, he, he… Men etter en dusj kan jeg komme meg gjennom krevende og lange dager. Ellers står en tur på kaffebar høyt på lista, det er stort sett fast en helgeaktivitet.

Hva må du gjøre før du dør?

– Jeg har gjort en del av det som står i bøker om hva man burde. Så svaret er nå: Svømme med delfiner.

Ditt favorittsitat – Man høster det man sår.

Beundrer du eller blir du beundret?

– Jeg er flink til å finne personer som inspirerer meg. Men det er ikke nødvendigvis de store kjente personene. Jeg har noe å lære av mange, og mest hverdagsmennesker. Min egen mor inspirerer meg, når hun oppsøker personer og miljøer hun vet vil utfordre henne selv. Et sitat jeg bærer med meg, og minner meg selv på gang på gang er fra Jon Lilletun; Det var fra mitt liv i politikken. Vi hadde hatt lange diskusjoner om en sak og kommet til en beslutning, da vi skulle gå stoppet Lilletun oss opp og spurte: ”Dette vi nå har vedtatt er helt riktig, men er det klokt?” Vi gikk inn igjen og endret på beslutningen.

Er du et vinter- eller sommermenneske?

– Åååå… det er lett! SOMMER! Jeg jobber veldig mye, så ladning av batterier er viktig. Derfor sørger jeg for at jeg opplever sol og varme i sommerhalvåret. Jeg tar alltid lang ferie da og reiser til solen.

Hva ville du gjort om du fikk ti millioner?

– Skal jeg være ærlig?? Jeg ville ha hatt en vanvittig shoppingdag, eller kanskje en uke…?! Litt utagering må jo til. Så ville jeg ha bestilt et bord på en gourmet-restaurant og bedt med meg en gjeng. Jeg liker å gi, så nevøene og niesene mine ville helt sikkert fått noe. Døvblindearbeidet i Malawi er det internasjonale prosjektet til Signo som har gjort sterkest inntrykk på meg, så det ville jeg gitt noe til. Jeg elsker store rom, så jeg hadde nok flyttet, men ikke så langt. Jeg ville fortsatt bodd på Frogner. Med heis! – et sted å bli gammel i.

Tanker ved det å runde 50 – Det opplagte er jo at; alternativet er dårlig… Men jeg føler meg ung. Og erfaren samtidig. Vennene mine er både yngre enn meg og eldre, det gjør at jeg er godt plantet der hvor jeg er.

Jeg har aldri hatt noen “kriser” knyttet til alder. Dette tallet er intet unntak, så jeg trenger ingen mentale øvelse som minner meg om at jeg blir 50. Foreløpig går det overraskende greit! 

En ting som kjenne­ tegner meg er entusiasme.

Det tror jeg smitter.

Inger Helene Venås

Lytter eller snakker du?

– Jeg snakker mye, det vet jeg. Men jeg ønsker også å lytte, og tror jeg gjør det. Jeg tror også at de som jobber tett med meg kan bekrefte at jeg har evnen til å skifte standpunkt.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 19

Signo Conrad Svendsen senter / Signo Vivo

- Vi må ikke glemme, sier Johanna Kersting.

Stjernhimmel

I fredens tjeneste – Du dreper ikke noen du kjenner, sier unge tyskere på fredsarbeid i Norge. De vil gjøre opp for forfedrenes synder og sikre god kår for forsoning og fred.

lunsj på hovedkontoret og omvisning på CSS. Vivien Kloss fra Dettingen og Isabelle Bombeiter fra Bräunlingen lar seg imponere. Det er dårlig med fjordpanorama i Andebu, men desto mer av dype norske skoger med rom for utstrakt friluftsliv.

Tekst: Øyvind Woie Foto: Elisabeth Moe

Et år

D

et er en veldig, veldig fin utsikt her, skryter Johanna Wesselmann og peker mot Oslofjorden utenfor vinduene på boenheten Utsikten ved Signo Conrad Svendsen senter (CSS) på Nordstrand i Oslo.

Wesselmann kommer fra flatlandet og byen Aachen i Tyskland, på grensen mot Belgia. I seks måneder har hun vært i Norge sammen med Johanna Kersting fra Kassel. Nå er det besøk av fredskollegaer fra Signo i Andebu, Vestfold med

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 20

Alle har valgt å bruke et år i Norge i regi av organisasjonen «Aksjon soningstegn fredstjeneste» (ASF) - Jeg jobber her, hjelper ­beboerne med å gjøre de ­tingene de skal. Det er fint, jeg liker det, forteller Wesselmann.

Johanna Kersting arbeider med aktiviserings- og arbeidstilbud. ­Jentene fra Andebu holder til på Signo skole og kompetansesenter, Signo Grantoppen AS og ved Signo Vivo.

Krigen

Bakteppet for Norgesreisen er Tysklands invasjon av Norge under andre ver-

De fire tyske jentene: Vivien Kloss, Johanna Kersting, Isabelle Bombeiter og Johanna Wesselmann bruker et år av livet sitt til å jobbe i Signo

Før Norgesoppholdet må fredsarbeiderne gjennom kurs og flere samlinger sammen med andre deltakere hjemme i Tyskland. ASF har for tiden 180 fredsarbeidere i 18 land. De fleste tar året rett etter videregående. De må også skaffe seg sponsorer for å finansiere deler av oppholdet. De får mat og bolig hos de organisasjonen de jobber hos.

Vi guides inn via fysioterapeuten og inn i Conrads butikk, før vi ender opp ved svømmebassenget. Fredsarbeiderne er lommekjent på senteret. Kanskje ikke så rart, siden de også bor der de jobber.

- Her kan du ligge i bassenget om kvelden og se på stjernehimmelen, sier Kersting og trykker på en knapp på bassengveggen.

Bittesmå, lysende «stjerner» åpenbarer seg i taket, selv om det er midt på dagen.

Aksjon ­Soningtegn ­Fredstjeneneste (ASF) Internasjonal organisasjon med utgangspunkt i den evangeliske kirke i Berlin. Gir tilbud om ungdomsutveksling mellom Tyskland og land som var okkupert under andre verdenskrig, og i tillegg Israel og USA. I mai 1959 kom den første ASF-gruppen fra Tyskland til Norge for å bygge nytt fjøs på Trastad Gård, Nord-Norges Åndssvakehjem og Kokelv kapell i Finnmark (se bildet).

Hvert år kommer 12-15 volontører fra Tyskland. Mer enn 1000 ungdommer har gjort fredstjeneste i Norge.

Signo er den organisasjonen som har

samarbeidet lengst med ASF og trolig hatt flest fredsarbeidere.

Målet er å øke kunnskapen om begge land og å delta i dialogen om erindringskultur om nasjonalsosialisme, annen verdenskrig og holocaust.

Høsten 2012 fikk ASF Willy Brandt prisen som gis til en norsk og en tysk naturlig eller juridisk person, som har gjort seg fortjent til prisen på grunn av sine spesielle anstrengelser for forbedring av det norsk-tyske forholdet.

(Kilde: Evelin Backofen, Leder ASF Norge)

Firespråklig denskrig. Det ligger uvant langt fremme i jentenes bevissthet.

- Vi må ikke glemme, sier Johanna Kersting.

- Det er det som er grunnen til at vi er her. Jeg har det her oppe i hodet, men jeg snakker ikke så mye om det når jeg jobber.

For Wesselmann har møtet med den norske krigshistorien vært lærerik.

- Tyske ungdommer lærer ikke så mye om hva som skjedde i Norge, men mer om felttoget i Europa. Det er interessant.

Jeg har lært om hva som skjedde i NordNorge da tyskerne trakk seg tilbake og gjennomførte den brente jords taktikk.

- Hva skal du bruke det til?

- Dele det med mine venner og andre når jeg kommer hjem igjen.

Felles for fredsarbeiderne er at de bruker mye tid sammen med Signos brukere, både i arbeid, skole og fritidsaktiviteter.

Tysken er byttet ut med flytende norsk og norsk tegnspråk. Fredsarbeiderne i Signo er trespråklige, når morsmålet inkluderes. For mange er nettopp muligheten til å lære tegnspråk og å jobbe i det unike kommunikasjonsmiljøet en viktig årsak for å velge nettopp Signo.

- Jeg ønsket å komme hit til Signo fordi jeg hadde jobbet litt med tegnspråk hjemme i Tyskland, sier Wesselmann som dermed er firespråklig. 

Signo har holdt på lengst Det for tiden 13 tyske freds­arbeidere i Norge. Fire av dem jobber i Signo.

- Allerede i 1965 tok Signo i mot fredsarbeidere. Det hadde nok noe å gjøre med at Conrad Bonnevie Svendsen hadde vært aktiv i den norske motstandsbevegelsen under okkupasjonen, forteller, Evelin Backofen som leder den norske avdelingen av Aksjon Soningstegn Fredstjeneste.

- Signo er den organisasjonen i Norge som har holdt på med dette lengst og har hatt flest fredsarbeidere.

Når de unge søker finner de Signo på ASFs lister hjemme i Tyskland. Kombinasjonen med arbeid med funksjons-

hemmede og tegnspråk er attraktivt.

Signo er det eneste tilbudet i hele ASF der en kan jobbe med døve.

- Hvorfor har det fungert så godt med Signo?

- Det har vært en fin åpenhet, Signo har utviklet seg underveis og den personlige kontakten har vært god.

- Hva lærer ungdommene?

- Om krigen. De skal utforske hvordan den blir omtalt i nåtid. De lærer språk og får møte en annen kultur. Og så får de erfare hvordan det er å være en minoritet, det er en viktig erfaring, sier Backofen.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 21

Signo Vivo

Signo Dokken

Gleder seg over

Trude klippet snora med Trude

­ombygging Tekst og foto: Åsne Svimbil Mørken

- Signo gikk rett til hjertet mitt, sa ordfører Trude Drevland og klippet snora i nye lokaler hos Signo Dokken AS. Tekst og foto: Øyvind Woie

Beboerne på Flåtten i Andebu flytter ikke ut selv om det snekres og støyes. Det lever de godt med.

S

iden sent i fjor høst har det vært mer eller mindre hektisk aktivitet med bygging og graving på Flåtten ved Signo Vivo i ­Andebu.

Ordet “kaos” har vært brukt noen ganger under ombyggingsarbeidet. Det er støv og støy med mange mennesker ut og inn. Systemene er krevende å holde i gang under slike forhold.

På kontordager er det fint med hørselsvern, om man har tenkt å få konsentrert seg litt.

Espen Wendelborg synes det er litt rotete, men vet det blir bedre. Det vet vi alle sammen – og vi ­lever helt greit med ombyggingen, ­takket være hensynsfulle håndverkere og god kommunikasjon.

D

fått lov til å stå, til tross for at nesten hele hagen er gravd opp. Hønene kan trygt flytte inn til våren igjen.

Jonathan Frydenberg har fått seg ny leilighet i 2. etg og flyttet inn rett over nyttår.

et var rød løper, rød snor, og hele to stykker Trude som måtte til da Signo Dokkens nyoppussede kontorlokaler skulle åpnes. Den ene het Fagerdal og jobber på Signo Dokken, den andre heter Drevland og er ordfører i Bergen.

Daglig leder Sylvi Leirvaag smilte fra øre til øre og ønsket en fullstappet kantine velkommen til åpningsfest i januar.

Endelig var det tid for offisiell åpning av lyse og lekre kontorlokaler.

- Stilige folk trenger stilige lokaler, sa ordfører Drevland i sin tale.

- For dere er stilige folk, som hjelper byen min å holde seg frisk og sunn ved å sørge for at innbyggerne spiser frukt, sa ordføreren og tenkte på alle de tusen frukt­kurvene Signo Dokken AS leverer ut på arbeidsplasser hver eneste uke.

- Hvordan trives han der?

- Bra, moro, sover godt. Bra stor leilighet. Til sommeren skal jeg sitte ute på verandaen, i sola. Vente til sola kommer, sier Jonathan.

Han synes ikke det er rotete på Flåtten nå, men ryddig og orden. Han slår ofte av en prat med håndverkerne og synes de er hyggelige folk. 

Stolt ordfører

Nærmer seg slutten

Nå er vi i innspurten av utbygging av to leiligheter og ombygging av andre etasje.

I tillegg til to større leiligheter i første etasje, hvor det blir god plass, bygges det også nye personalrom og møterom samt nattevaktrom i andre etasje.

Det gamle nattevaktrommet er gjort om til en leilighet. Der har Jonathan har flyttet inn. Han stortrives. Når byggingen er over vil det være syv leiligheter på Flåtten. Og heldigvis har hønsehuset

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 22

Litt rotete i byggeperioden: Jonathan Frydenberg (bilde over) synes at ombyggingen er til å leve med.

Det var første gang ordfører ­Drevland var på visitt hos Signo Dokken og ordføreren var oppriktig takknemlig for innsatsen til den enkelte.

- Dette handler om å få ha et arbeid, finne venner og varmt fellesskap, og å ha noe å gå til hver dag. Det er viktig for meg og da tror jeg det er viktig for dere også. Tilbudet på Signo Dokken gjør meg stolt og glad, sa Drevland og oppfordret alle til å gi en applaus for seg selv.

- At det finnes et slikt tilbud til mennesker som kanskje har dette som eneste mulighet til å jobbe, går rett til hjertet på meg, sa ordføreren etterpå.

- Hva betyr det for deg og Bergen å ha et slikt tilbud?

- Jeg tror ikke vi aner det eller at jeg klare å uttrykke med ord hva det kan bety for det enkelte mennesket å ha et slikt tilbud som Signo Dokken. Det kan være forskjellen mellom eksistens og ikke-eksisten. I tilegg er det viktig med et variert tilbud til mennesker med funksjonshemninger også fra andre enn det offentlige - Signo Dokken er bare vinn - vinn spør du meg, sa ordføreren før hun forsvant på omvisning.

I det nyoppussede serveringsområdet strakk tapaskøen med gjester, ansatte og brukere seg langt inn på det nye kjøkkenet. Marsipankake med Signos visjon var på plass, det var også tidligere daglig leder Knut Rasmussen og styreleder Steinar Jacobsen som strålte av stolthet.

- Etter oppussingen er vi samlet på to etasjer og i tillegg har vi fått nytt ventilasjonsanlegg. Det hadde vi stort behov for. I tillegg får vi nå også mulighet til å lage et stillerom, sier daglig leder Sylvi Lervaag. 

Trude og Trude: (bilde over) klippet snora sammen. Signo-bruker Trude Fagerdal til venstre, ordfører Trude Drevland til høyre.

Sjåførene har fått nytt hvilerom.

Til hjertet

Deretter var det klart for klipping.

Saksen ble overlevert på pute av Trude Fagerdal.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 23

Signo Conrad Svendsen senter

Signo Grantoppen AS

Panorama møtte ordføreren i Oslo

I

februar fikk teatergruppa Panorama fra Signo Conrad ­ Svendsen senter (CSS) endelig ta turen ned til Oslo Rådhus for å presentere noe av teaterkunsten deres, og fortelle om Signo på Nordstrand.

– Vi har hatt kontakt med ord­førerens kontor gjennom høsten og vinteren og ble glade da vi endelig fikk komme, forteller seksjonsleder og koordinator Merete Frang på CSS. – Først måtte vi ventet i ­hallen, så måtte vi gjennom mange ­dører før vi endelig fikk hilse på ord­føreren. Stang stod i døren til kontoret sitt og ønsket oss velkommen. En blid og hyggelig mann.

– Vi ble servert frukt og cider i fine glass. Og før vi forlot kontoret fikk vi alle en fin gave hver, en lysholder med inngravert ”Oslo Kommune”, avslutter Frang.

Berit Kraus, ett av medlemmene i teatergruppa, overleverte en hjemmestrikket lue og sitte­underlag til Stang og kona.

– Den skal jeg bruke på Holmenkoll­ søndagen, sa ordføreren med stort smil.  Ny lue: Gaven, en hjemmestrikket lue fra Berit.

Letter arbeidet: Anne-Marthe Følsvik er med å gjøre livet lettere for hobby­­s­nekkere. Hun pakker YT-hjørner på Signo Vevkroken i Andebu

Pakker i pur glede

Mottakelse på kontoret: Teatergruppa «Panorama» på kontoret til ordføreren

Islann til Signo ­Grantoppen AS Bjørn Einar Islann startet i stillingen som daglig leder 1. april. Islann er bedriftsøkonom, 53 år og har lang lederog konsernerfaring fra stillinger i ulike produksjonsbedrifter.

– Jeg gleder meg virkelig til å begynne i Signo Grantoppen. Jeg har jobbet med salg og marketing siden jeg var 21 år, sier han.

- Nå ser jeg frem til å kunne jobbe med og for mennesker i en ­spennende organisasjon. Med de som jobber der i dag, og med det som allerede er skapt, er jeg trygg på at vi sammen skal utvikle dette ­videre basert på de samme grunnverdier.

Styreleder Thorvald Hillestad er også fornøyd med ansettelsen.

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 24

Lister seg frem: YT-hjørnet skal gjøre listing til en lek. Signo-brukere sørger for at hjelpemiddelet pakkes i plastposer og får en bruksanvisning vedlagt.

– Jeg ser frem til at Bjørn Einar Islann starter i stillingen som daglig leder ved hos oss, sier han.

– Hans kreativitet og inkluderende lederstil viderefører en viktig kultur på Signo Grantoppen. Det gir oss en samlende og god leder. Han vil, samtidig med sin relevante og spennende bakgrunn, tilføre oss viktig erfaring knyttet til produksjon og salg, avslutter Hillestad.

Islann har hatt flere leder­stillinger for Rieber&Søn både i Norge, Sverige og Danmark bla. som direktør for Rieber&Søn, Denja i perioden 2004 til 2010. 

Et lite plasthjørne gjør jobben til en lek, både for hobby­ snekkeren og brukerne på Vevkroken i Andebu.

seren fortalte at firmaet hadde behov for pakkehjelp.

- Du kan si at det var idretten som førte oss sammen, forteller Langeland, altså Yngve.

Tekst og foto: Øyvind Woie

Yter mer

A

nne-Martha Følsvik er fornøyd. Hun har en jobb å gå til. Nå pakker hun YT-hjørner for Bergensfimaet YTL. På lageret ligger det tusenvis av små plastdingser som skal puttes i plastposer sammen med en bruksanvisning, før de legges ut for salg.

- Det var ganske tilfeldig at vi kom over denne pakkejobben, forteller Kurt Nilsen som er arbeidsleder i Andebu.

Fikk ideen på idrettstreff

Nilsen var på bedriftsidrettssamling på Holmenkollen hotell i Oslo. Der traff han Yngve Langeland som utgjør «Y’en» i YTL – «L» står for familie­navnet og «T» er broren Trond. De kom i snakk og bergen-

YT-historien startet for cirka 10 års siden da den ene av snekker­brødrene var i ferd med å liste ei dør. Han undret seg over hvorfor det ikke fantes et hjelpemiddel som gjorde listingen penere og atskillig enklere å gjøre. Snekkeren ble oppfinner og laget en mal av to finèrplater. Året etter var YT-hjørnet en realitet.

- Dette pakkeoppdraget passer perfekt for brukerne på Signo ­Grantoppen og i Vevkroken. Grunnen er at de som trenger litt større utfordringer kan klistre på firmamerker, og de som ikke klarer så mye, får jobben med å putte dem i poser, forteller Kurt Morgan Nilsen.

Enkle pakkeoppdrag er mangelvare.

Mye sendes til Kina og Østen.

- Vi er stadig på jakt etter oppdrag.

Prisene våre er konkurranse­dyktige og det blir arbeidsplasser av det, sier Nilsen.

Gir arbeid

Yngve hos brødrene ­Langeland var ikke i tvil om at Signo skulle få oppdraget.

- Vi er et Bergensbasert firma, dette gav oss også en anledning til å etablere oss på Østlandet. Samtidig synes vi det er kjekt å vite at vi er med å gi folk en meningsfull hverdag.

Når Anne-Martha Følsvik og hennes kollegaer har gjort jobben sendes produktene ut til blant annet Byggmakker.

YT-hjørnene kan også kjøpes via nettsidene til YTL. - Hvor mange bør jeg ha?

- Alle husstander bør ha to, da slipper du å lete etter det ene du har lagt bort, sier Yngve Langeland. 

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 25

Brukerundersøkelse

Tar pulsen på Signo «Vi må være sikre på at vi forstår hva de ønsker å formidle med sine svar.»

Alf Reiar Berge, Rehab-Nor

Et viktig tiltak i kunnskapens år er at Signobrukerne får si hva de mener om tilbudene de får. Brukerundersøkelsen er trolig den første i sitt slag her til lands.

Av Øyvind Woie Foto: Elisabeth Moe

J

eg tror knapt noen i Norge har erfaring med å gjennomføre en så stor undersøkelse der betydelige deler av målgruppen har så omfattende kommunikasjonsutfordringer som tilfellet er med Signos brukere, sier Alf Reiar Berge fra Rehab-Nor Han er daglig leder i firmaet og er prosjektleder for undersøkelsen.

- Prosjektet Signo har besluttet å gjennomføre er et pionérprosjekt som krever mye utviklingsarbeid, sier Berge.

Bli hørt

Alle brukere over 18 år får delta i undersøkelsen. Det betyr i praksis at mer enn 300 enkeltpersoner skal intervjues om livskvalitet, trivsel og boforhold, mulighet til å bli hørt og å påvirke eget liv, kommunikasjon og relasjon til personalet og tilgang på informasjon.

- Målet er å få vite hva brukerne i Signo opplever, tenker og erfarer. Den kunnskapen kan vi bruke til å bedre kvaliteten i

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 26

tilbudene våre, sier prosjektleder Tine Brager Hynne, leder ved fagavdelingen på Signos hovedkontor.

Pilotperiode

Det er første gang Signo gjennomfører en undersøkelse for hele stiftelsen.

- Det er utfordrende å lage en stor spørreundersøkelse på en slik måte at alle har mulighet for å delta, forklarer Hynne.

I tillegg til Rehab-Nor har hun en prosjektgruppe i ryggen med representanter fra alle Signos virksomheter.

Undersøkelsen starter 1. september. Det er nå gjennomført en pilotundersøkelse i alle de åtte virksomhetene.

- Vi har spurt 1-2 brukere ved hver virksomhet. Erfaringene bruker vi i det videre arbeidet med prosjektforberedelsene.

Samtaler gir svar

Berge mener det viktigste i en brukerundersøkelse er å få frem målgruppens erfaringer og synspunkter.

- Dette lyder som en selvfølgelighet, men er mer krevende enn mange tenker. Vi må være sikre på at informantene forstår hva vi mener med våre spørsmål og at vi forstår hva de ønsker å formidle med sine svar. Dette er krevende uansett målgruppe; Tenk bare på hvordan vi alle kan lure på hva som egentlig menes med enkelte spørsmål når vi forsøker å besvare en spørreundersøkelse. Og hvor lite dekkende vi kan synes svaralternativene kan være.

Derfor anbefaler Rehab-Nor Signo å bruke en kvalitativ metode. Det betyr at svarene kommer frem i en toveis samtale med utgangspunkt i en «guide» som ­viser hvilke tema en skal snakke om.

Etiske utfordringer

- Vi må forsøke å få et bilde av hva det er som gjør at en informant er ­spesielt fornøyd, eller misfornøyd, med noe.

Dette er mye mer interessant enn å få vite hvor fornøyde eller misfornøyde ­informantene er ”på en skala fra 1 til 10”. Å gjennomføre en brukerundersøkelse med informanter med til dels betydelige språk- og/eller kommunikasjonsutfordringer er spesielt krevende rent etisk.

- Undersøkelsen stiller særlig store krav til varhet for det individet ønsker å uttrykke, og forsiktighet i fortolkning når en skal vurdere hvilke endringer som eventuelt skal iverksettes på bakgrunn av den informasjonen som kommer fram.

Trygge dialoger - Kan vi stole på resultatene?

- Under forutsetning av at innhentingen av dataene har foregått på riktig måte, kan vi stole på at resultatene viser hvilke erfaringer og synspunkter informantene har gitt uttrykk for.

- Hva informantene selv har pekt på som kritiske faktorer for opplevelsen av kvalitet har vært i fokus, forklarer Berge.

Han understreker at den store utfordringen i undersøkelsen er å få til den gode respektfulle, trygge dialogen.

Ansatte spør - Hvem skal innhente svarene?

- Det er ikke realistisk at andre enn ansatte i Signo-systemet har den kommunikasjonskompetansen og kjennskapen til informantene som er nødvendig for god

Svarkort: Ved hjelp av ”smilefjes” skal brukerne krysse av for hva som passer deres svar. dialog. Det er, rent vitenskapelig sett, noe uheldig at ansatte i organisasjonen selv skal innhente brukersynspunktene.

Men her må respekten for den enkelte informanten og hensynet til kvaliteten på dialogen gå foran ”videnskapen”, ­avslutter Alf Reiar Berge. 

«Målet er å få vite hva brukerne i Signo opplever, tenker og erfarer.»

Tine Brager Hynne, prosjektleder

Prosjektgruppen: Kjersti M. Øverland, Torill B. Andersen, Torunn Lid, Trine Ytre-Arne, Gro Thormodsen, Rolf Hamarsnes, Tine Brager Hynne, Ann Kristin Sti, Rikke Jacobsen, Alf Reiar Berge

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 27

Signofolk nr 1 - 2013

www.signo.no www.facebook.com/stiftelsenSigno

...Signotanker

Retur: Signofolk Stiftelsen Signo Postboks 100 Nordstrand 1112 Oslo

Hva tenker du på når du hører ordet

kirke?

- En bygning? - Gode eller dårlige ­opplevelser? Høydepunkter i livet eller sorg og avskjed? - Moro og latter, trygghet og glede?

J

eg var ungdom da jeg for første gang hørte at en sa: “Kirken er laget av levende steiner.” For meg var det en ny måte å si ting på. Det virket spennende. “Kirke” var ikke først og fremst en bygning, men et fellesskap av mennesker som lar seg invitere til å tro på Gud og Jesus Kristus. Et fellesskap der kristne verdier som nestekjærlighet står sentralt.

De første kristne levde ofte farlige liv. Mange ble forfulgt på grunn av sin tro og det var for farlig og vanskelig å etablere faste kirkehus. Derfor møtes man hjemme hos dem som hørte til menighetene.

Da det var blitt tryggere begynte man å bygge kirkehus. Menighetene

­ nsket seg faste samlingsø steder. De ville ha hus som alltid var Guds hus.

Kirker som bare var der, og som man kunne gå til når man følte for det.

Kirkene ble steder der man kunne falle til ro, t­enke, be og meditere. Rom der man kunne Fra innvielsen av Tomaskirken: komme nærmere Gud, Signo-prest Marco Kanehl og Lasse Seder finne håp og trøst og kanskje også svar på de store For meg er det veldig naturlig at spørsmålene i livet.

Signo­ folket har fått sin kirke. Det er Da Tomaskirken ble åpnet, ble det mer enn 100 år siden Conrad Svendsen veldig tydelig at også den har sin baksamlet døve til konfirmasjonsunder­ grunn i en levende menighet, i et felvisning på tegnspråk og kristne verdier lesskap som trengte et fast sted som er har p ­ reget Signo på mange måter. tilrettelagt og føles riktig. Gleden som I tiden som kommer skal T ­ omaskirken mange beboere uttrykte under åpningen utvikle seg videre.

Brukere, ansatte og var rørende. Nå hadde også Signo­folket Signos mange venner er inviterte til å fått sin kirke. Et fast sted der vi kan komvære med på det. me nærmere Gud og samles i glede og Velkommen til Tomaskirken - en sorg. Den som kanskje satte tydeligst kirke av og for Signofolket. ord på dette under åpningen var Lasse Marco Kanehl Seder. Han ba en spontan takkebønn i slutten av åpningsgudstjenesten.