RETTEN TIL Å BLI LEST

Det gis ut stadig flere bøker i Norge, men nordmenn leser mindre og mindre. Hvorfor velger noen å bruke årevis på en bok, når sannsynligheten for belønning i andre enden er så lav?

Tekst Josefine Gjerde, litteraturspaltist Foto Mats Vederhus

Skriver ikke for pengenes del

På Litteraturhuset i Bergen en mørk novemberkveld nner vi en av dem som har tatt sjansen. Før han skal på scenen sammen med åtte andre av årets debutanter, har forfatteren av Saltstøttens sønn, Carl Henrik Berge, sagt seg villig til å dele hemmeligheten med Stoffs lesere. Han er klar på at det er ikke forfatter du blir om du er opptatt av å tjene penger.

– Om du har noen planer på å tjene penger på å skrive, så foreslår jeg at du ikke skriver. For min del tenker jeg at skrivingen må være sin egen belønning. Den må oppleves som meningsfull.

– Men vil ikke det kunne utelukke noen stemmer? Blir det da et privilegium å kunne skrive, og at det kun er noen få som har råd til det?

– Spørsmålet er hva et privilegium er? Hvis jeg velger å bli forfatter, så har jo det en kostnad. Du stiller deg utenfor for mye av de tingene som veldig mange andre tar for gitt. Så er spørsmålet om du kan leve med de konsekvensene eller ikke?

– Hvis du sliter i re år fordi du håper på applaus, uten å få det, så er det kanskje litt hardt?

– Ja, det var vel Hemingway som sa: Hvis du vil skrive så må du være villig til å alltid skrive uten applaus. Hvis du bare sitter i re år og gleder deg til å bli ferdig, så bør du kanskje gjøre noe annet? Carl Henrik Berge jobber som kulturjournalist i Morgenbladet, men uttaler seg her som privatperson.

Kultur skal ikke betales

Men kan man leve på skriveglede? Utenfor Litteraturhusets dører nner vi ere som engasjerer seg i saken. Litteraturanmelder og forfatter Gro Jørstad Nilsen setter spørsmålstegn ved at vi godtar at forfattere, og kunstnere generelt, ikke skal tjene penger på arbeidet de legger ned.

– Er det forbeholdt noen få å kunne skrive i Norge i dag?

– Ja, og det er jo veldig pussig. Særlig når en både som forfatter og kritiker er en råvareleverandør og produserer varer til en svær industri. Det er jo et lite byråkrati av redaktører og et enormt stort apparat som er avhengig av at forfatterne skriver og at det eksisterer kritikere.

– Hvorfor godtar man det?

– Nei, det er et spørsmål jeg stiller om og om igjen. Kultur skal liksom ikke betales. Jeg forstår det ikke. Jeg tror det er sedvane, at kultur ikke regnes som ordentlig arbeid. Det nnes jo løsninger, som å øke stipendandelene eller prosjektandelene. Det beste ville jo vært om man kunne fått betalt for jobben, men det ser ikke ut til at det er noen mulighet for det.

Vi tar også en prat med Sunniva Roligheten, som debuterte i 2021 med boken Når alt er av papir. I et

innlegg i Klassekampen stiller hun spørsmålet: “Hvor mye skal man kunne tjene på en sultefora forfatter”, og peker på skjevfordelingen av midler i bokbransjen.

– Det er jo masse penger i bransjen, så det er jo ikke der problemet ligger. Problemet ligger kanskje heller i det at forfatteren ikke får så mye av kaken.

Ikke alle skal bli forfattere

Debatten om forfatternes lønn for strevet henger sammen med en større debatt: Er det nok boklesere i Norge til å ta imot alle bøkene som skrives? For mens nordmenn stadig leser mindre, gis det ut ere og ere bøker. I fjor ble hele 693 unike titler lagt for salg i norske bokhandlere, i følge tall fra Kulturrådet. Litteraturanmelder Nilsen har merket seg denne tendensen.

– Jeg har et inntrykk av at det er ere som vil bli forfatter enn som vil lese bøker. Det kan man jo tenke litt over, for jeg tror ikke du kan bli en god forfatter uten å ha lest noe særlig på forhånd, sier Nilsen.

For noen føles nåløyet svært trangt, for andre går det lekende lett. På spørsmål om det er for vanskelig å bli forfatter i Norge i dag, er debutanten Berge usikker.

– Det kommer an på hva man mener med vanskelig. Men jeg tror jo at man skal investere ganske mye tid i skriving, før det har verdi som et litteraturprodukt. Så det er jo mange som mener at det er for lett. At det blir gitt ut for mye, svarer Berge. Han får støtte av Roligheten, som selv erfarer som leser at det kan være en utfordring å komme gjennom og få oversikt over alt som gis ut.

– Veldig mye av oppmerksomheten går til veldig få bøker. Men kanskje det har litt med markedet å gjøre, kanskje vi gir ut for mye bøker til at vi klarer å lese alt.

Det kan virke som vi begynner å nærme oss noe viktig.

– Man kan jo stille seg spørsmålet: hvor mange skal ha muligheten til å leve av det å skrive? Man lever jo på offentlige midler, og på lesernes nåde. Sånn er det jo med kunst da, man lever jo på offentlige penger, og da er det vanskelig å si hva som er riktig.

Et mettet marked?

Nils-Øyvind Haagensen, forlagssjef i Flamme forlag, vil derimot ikke hevde at det gis ut for mange bøker i Norge.

– Jeg mener jo at en bok har leverett selv om ingen leser den. Det å lage noe, det selvre ekterende i å skrive en bok, det har en verdi. Som et lite forlag som gir ut omtrent tjue bøker i året, ser vi ikke et veldig behov for å stramme inn. Gro Jørstad Nilsen uttalte derimot i Klassekampen at det gis ut for mange bøker, men på direkte spørsmål om det modererer hun seg og presiserer at det var snakk om innkjøpsordningen. Innkjøpsordningen for litteratur er en ordning hvor Norsk kulturråd kjøper boktitler som blir tilgjengelig på folke- og skolebibliotek landet over. Tall fra Kulturrådet, gjengitt i Klassekampen, viser at antall påmeldinger til ordningen har økt med 100 bøker i året siden 1995.

– Alle er så redde for å rokke ved denne innkjøpsordningen, og frykter at uten den vil ingenting bli gitt ut. Men i Danmark kom det ut 1800 skjønnlitterære titler i fjor, altså tre ganger så mye som i Norge, og de har ingen innkjøpsordning. Det er

vanskelig å gi et klart svar på om det gis ut for mange eller ikke. Men det gis ut for mange til at alle når ut til et publikum.

«JEG HAR ET INNTRYKK AV AT DET ER FLERE SOM VIL BLI FORFATTER ENN SOM VIL LESE BØKER. DET KAN MAN JO TENKE LITT OVER.»

– Hva skyldes lavere lesertall, tror du?

– Jeg tror det blant annet skyldes at TV-seriene er blitt den nye romanen, så enkelt som det.

Oppmerksomhetsøkonomien

Samtidig som lesertallene blir lavere og skjermtiden øker, kritiseres mediene for å kun gi oppmerksomhet til de allerede godt etablerte forfatterne. Roligheten viser til debatten som har rast i norske litteraturmiljøer i høst om kritikernes ansvar for å løfte frem bredden i norsk litteratur.

– Det er jo et problem at mye av oppmerksomheten går til de samme bøkene.

Kritikkens rolle som kvalitetssikrer har endret seg mye siden internettets inntog, påpeker Nilsen. Historiene fra de som husker en tid før internett sier at man som debutant nærmest kunne troppe opp på pressekontoret og fortelle om boken din. Sånn er det ikke lenger.

– Vi må snakke om mottaksapparatet, som jo på mange måter er lagt dødt. Da jeg begynte som anmelder i Bergens Tidende i 1999 var vi 16 kritikere på litteraturfeltet. Nå er vi tre. Kritikken bør lete mer etter nye stemmer. Men hvem har råd til å la en kritiker sitte å lese. Da må du være idealist da, sier Nilsen.