BARNDOMSJUL

BARNETS HØYTID I VOKSEN NISSEDRAKT

Tekst Thora Selsøvold Illustrasjon Marie Haugen

Jula er barnas høytid, og for voksne nostalgiens høytid. Når ble jeg voksen? Uten tvil må det ha vært året jeg delte ut klementiner i altfor stor nissedrakt, i stedet for å stå i kø med de andre barna.

Det er jul, det er barnas høytid. Ingen måned glitrer mer enn desember. Men da jeg så ut av vinduet var det ingen lys slik det pleier å være. Jeg trodde alle hadde dratt på juleferie uten meg, uten å si fra, men det viste seg at det bare lå et tykt lag tåke over byen. Neste dag dro jeg likevel ut og sjekket, og ja, alle var her fremdeles. De kunne påkostet seg noe mer julepynt. Lyslenker på gelenderet og krans på inngangsdøra. Samtidig kan det være at mange ikke ønsker ere distraksjoner enn de desember allerede har. Klok av skade legger de ikke til ere gjøremål enn de som allerede trenger seg på. Ettersom jeg blir eldre, føles desember stadig mer som å jages gjennom en hverdag som likner den jeg har i en hvilken som helst måned, oktober eller mars, men alt skinner mer og jeg får lyst til å ta alt inn. På vei hjem stanser jeg for å snuse på ei julestjerne, og puster med uhell inn glitteret de røde bladene er pyntet med. Jeg nyser og må skylle vekk glitter fra ansiktet når jeg kommer hjem. Etterpå løper jeg videre til køen resten av byen tilsynelatende står i for å kjøpe karamelliserte epler. Folk rører urolig på seg. I tankene er de allerede på vei videre til neste gjøremål. Allerede tidlig i november, eller sent i oktober, begynner folk å gire seg opp til den kommende høytiden. Nå er desember endelig her og jeg har overtenning, jeg surrer meg fast i julelys og løper blinkende gjennom byen. Det var egentlig lyslenka jeg skulle pynte gelenderet med. Det går for raskt for meg, ja, hele desember forsvinner med alt jeg skal rekke. Tiden er fremdeles den samme, jeg lever etter de voksnes krav som om det var oktober eller mars, mens jeg proppes full av sjokolade med ettersmak av appelsin, steinharde kokosmakroner og klementiner. Mest av alt skal jeg rekke å kose meg. Da jeg var barn, husker jeg de voksne sa desember var så tung. Jeg syntes desember var lett, men for hvert år sniker trettheten seg nærmere også meg. Nesten på trass maner jeg frem den barnlige iveren. Dersom jeg kniper begge øynene sammen, kan jeg se desember gjennom et barns blikk. Det er bare ikke like enkelt som det pleide å være. Men jeg har altså ingen intensjon om å gi fra meg barndommens jul. Eller barndommens latter. Den dagen vi lo sammen som voksne for første gang glemmer jeg aldri. Bare noen timer tidligere ville jeg ikke ledd, jeg ville heller rullet i gresset, blitt full av grønske, sovnet med insekter i syltetøyglass på puta. I stedet ble jeg inkludert i de voksnes fortrolighet. Plutselig er jeg den som blir bedt om å ta på nissekostyme, og da er det ingen vei tilbake.

Dette er de voksnes jul. Jeg svetter bak nisseansiktet i gummi, den røde velurdrakten henger som en pose over meg. Nisseansiktet har røde bollekinn og et stort hvitt skjegg. Dette er fremdeles nok til å imponere barna foran meg. De tripper av ustanselig glede. Jeg forsøker å dele ut gavene som om jeg har vært nisse før. Forsøker å gjøre latteren mørkere. I sekken foran meg har jeg én klementin til hvert eneste barn i den lange køen. Når alle er mette og fornøyde, er det også klementiner til meg – men det blir selvsagt ikke det samme. Da jeg var barn gjorde noen dette for meg, må jeg huske. All min barndoms idyll har vært bygd på de voksnes usynlige arbeid og tilrettelegging. Nå bidrar jeg i dette virkelighetens julenisseverkstedet.

Jeg husker ikke når jeg sluttet å tro på julenissen. Julenissen som besøkte familien min på julaften, var i virkeligheten vår nabo i et svært realistisk nissekostyme. Dette var noe jeg forsto fra en jul til den neste, uten særlig dramatikk. Men jeg tør ikke fortelle dette til min fem år yngre bror, i tilfellet han ennå ikke vet. Jeg verner fremdeles om barnets jul. Jeg vil kose meg slik bare barn koser seg i desember.