SÆD

Å SVELGE EGEN STOLTHET

Alene sitter jeg ved kjøkkenbordet med en anseelig mengde sæd i en krukke foran meg, og lurer på hvordan jeg endte opp her. Jeg som hadde alle muligheter til å skrive en bra tekst.

Tekst Kjartan Kaatee Gjerde Illustrasjon Kais Chaouch

Å anmelde egne kroppsvæsker føyer seg inn i rekken av ideer som tok seg bedre ut på nach. Altfor ofte skal jeg imponere, tøffe meg, og være kul. Som så mange ganger før ble jeg overmodig, og lovet ting jeg ikke burde lovet. Konsekvensen står på kjøkkenbordet og stirrer nedlatende på meg. Det er ingen sympati å hente i eget sekret.

Tapet er et faktum. Stirrekonkurransen jeg var sikker på å vinne er tapt, og motstanderen holder hånlig blikkontakt for å gni tapet inn. Desperat leter jeg etter ord som beskriver situasjonen. Fadese er det eneste som dukker opp.

Melankolien treffer meg som en knyttneve idet det slår meg at dette øyeblikket representerer noe større enn meg selv. Dette er ikke bare beviset på at jeg ikke kan skrive kule tekster, men vitner også om en mislykket studietid. Jeg skulle bli kul da jeg tok med yttelasset over fjellet. Dra på hippe steder, få venner med dårlig inn ytelse, og gi faen. Bergen skulle bli farligere da jeg meldte min ankomst. I stedet har jeg kjøpt kaffeavtalen til Sammen, og brukt mesteparten av tiden min på lesesal, treningssenter og trasige vinkvelder. Det eneste som har blitt farligere er kvartlivskrisen jeg skimter konturene av i det fjerne. Men det hjelper ikke å bekymre seg for det nå: Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

I et krampaktig forsøk på å redde en forfallen studietid melder jeg meg inn i Stoff, gratismagasinet for unge voksne i Bergen som skriver dyptgående og modig om kultur og samfunn. Selvsagt var det kulturjournalistikk som skulle sette meg på kartet igjen.

Om noe har det distansert meg enda lenger fra mannen i gata. Ydmykelsen av å ikke ha noen gode ideer etablerer redaksjonsmøtene som ukas nedtur. Hvorfor kunne det ikke, for en gangs skyld, være jeg som kom med ideen om å skrive en hyllest til sola, eller å lage en ktiv kulturanmeldelse? Noe jævlig stoffete. På overtid erkjenner jeg at den akademiske stilen min ikke passer inn. I et desperat forsøk på å tilpasse meg kom ideen om å anmelde egne kroppsvæsker.

Glasset med svømmere re ekterer det tomme blikket mitt, idet det slår meg at sirkelen er sluttet. En dag, for tjue re og et halvt år siden, var jeg ikke mer enn guggen som stirrer på meg fra bordet. Det er ekkelt å tenke på, men motvillig bestemmer jeg meg for å holde tanken så lenge som mulig. Det bygger karakter, og jeg forsones snart med eget opphav. Jeg er tilbake til der det hele startet. Kanskje dette kan være min mulighet til en ny begynnelse. Positiviteten griper meg. Jeg kjenner en varm følelse ta bolig i kroppen,

og for første gang på lenge føler jeg meg glad. Med lukkede øyne suger jeg til meg så mye jeg kan av øyeblikket. Det gjelder å leve her og nå. Med showbiz-smil om munnen åpner jeg øynene, og lykkerusen forsvinner like fort som den kom. Krukken med dårlige livsvalg holder fortsatt blikkontakt. Når tapet i stirrekonkurransen har sunket inn bestemmer jeg meg for å følge Trond-Viggos befaling om å stå for det jeg sa. Ingen skal kunne anklage meg for å være likeglad. Som en sommeliér snurrer jeg på glasset for å ta det bedre i åsyn. Jeg

vurder fargen før jeg lukker øynene, og forsiktig lukter på massen i håp om at den på magisk vis har blitt til prosecco. Skuffet innser jeg at den ikke har det.

Forsiktig trekker jeg pusten, løfter glasset til munnen, og slurper væsken i meg. En voldsom skam strømmer gjennom kroppen i det jeg kjenner den seige massen bre seg rundt innsiden av munnen. Etter å ha vurdert om jeg er en svelger eller spytter tvinger jeg sæden ned gjennom spiserøret, og jager den på en ferd tilbake dit den kom fra. Jeg kjenner tårene presse på i det jeg erkjenner at jeg i jaget etter å passe inn har mistet meg selv. I samme øyeblikk slår tanken meg: Hvorfor ikke bare skrive et skjønnlitterært essay? Kanskje det er eneste måte jeg kan gå videre og klare å leve med meg selv.

«DET ER INGEN SYMPATI Å HENTE I EGET SEKRET»

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. Ordtaket har vært min faste følgesvenn gjennom størstedelen av mitt voksne liv. Nå har jeg det ikke så bra, og jeg tar det enda dårligere.