HELENE URI

KJØNN

OG SPRÅKLIG ETTERSLEP

Helene Uri kom i år ut med sin andre bok om språk, kjønn og makt, denne gang i håndbokformat. Vi har tatt en prat med henne om retten til å definere språk og nødvendigheten av språklig bevisstgjøring.

Tekst Borghild Rangnes Homlong Foto Anna-Julia Granberg

Vi møter Helene Uri over Zoom for å prate om den nye utgivelsen: Han, hun og hen - Håndbok i språk og makt.

– Alle de kjønnede uttrykkene vi har gjenspeiler en verden vi i stor grad har forlatt. Det er jo helt naturlig, språket går i arv fra generasjon til generasjon. Det skjer små endringer, men vi bærer med oss hovedstoffet videre.

Forfatter og lingvist Helene Uri har i ere år undersøkt sammenhengen mellom språk, makt og kjønn. Hennes nyeste utgivelse tar for seg hvordan disse restene av utdaterte holdninger videreføres i språkbruken - og hvordan en som språkbruker kan unngå det. Ifølge Uri kan vi se behovet for en håndbok om denne tematikken hver eneste dag i norske aviser.

– Det er veldig mange eksempler på kjønnet språk i norske medier og i norsk hverdagsspråk, selv om vi gang på gang blir kåret til et av verdens mest likestilte land.

Et bevisstgjøringsprosjekt

Uri ga i 2018 ut Hvem sa hva, som også tar opp språk og kjønn. Nå har hun likevel endret på formatet.

– Jeg hadde lyst til å skrive en litt mindre bok, som er lettere å ta med i veska. Jeg har sagt om Hvem sa hva at den egner seg godt til å slå i hue på den som trenger det. Han hun og hen er en mye snillere bok, den er litt mindre i formatet og litt lettere. For denne utgivelsen er ikke ment til hodeslåing.

– Det har vært veldig viktig for meg å ikke løfte peke ngeren og si at «sånn skal kjønnsnøytral norsk lyde, sånn skal det se ut». Det nnes det jo ikke en fasit på. Mitt hovedmål har vært å løfte debatten og å få frem interessen, rett og slett få folk til å snakke om det. Så kan man jo heller være dundrende uenig i det jeg sier, men da har jeg i hvert fall vært med på å høyne bevisstheten.

-For det er det som er hovedfokuset? Å bevisstgjøre?

– Ja. Det er jo første trinn i endringsprosessen. Man må først bli oppmerksom på at det er sånn, før man kan ta stilling til om man synes det er problematisk, og deretter gjøre noe med det.

Hun smiler og sier at hun aldri har tenkt på det som tre faser før, men at når man først er kommet til denne «siste fasen», byr boken også på helt konkrete råd.

Varsom makt ovenfra

Dette fører oss inn på en mer generell debatt om språk og de nisjonsmakt, der jeg spør om hvem som bør sitte med makten, lingvistene eller språkbrukerne? Hun påpeker at de este lingvister er mer opptatt av å observere språket enn å lage regler for det.

– Da er kanskje spørsmålet i større grad hvor mye makt man skal gi

«JEG TROR DET ER VIKTIG Å IKKE TENKE AT KVINNEKAMPEN VAR FERDIG UTKJEMPET AV BESTEMØDRENE DERES PÅ 70-TALLET. FOR DET ER DEN IKKE. DEN PÅGÅR ENNÅ, OG DEN TRENGS.»

staten, og i sin forlengelse Språkrådet, og hvor mye makt man skal gi språkbrukerne.

Hun sier at veldig mye språkutvikling foregår nedenfra, ved at vi som språkbrukere tar i bruk et nytt ord eller et nytt begrep.

– Jeg har ikke noe imot en varsom makt ovenfra. Språkrådet i Norge er jo ganske varsomme. Samtidig skjer altså denne helt organiske utviklingen fra oss språkbrukere. Et eksempel er overgangen fra “formann” til “leder”. Språkrådet kom med en oppfordring for en del år siden der «leder» ble anbefalt, men det er ikke noe pålegg om det, siden det tross alt er et begrep som ikke er forbeholdt statlige dokumenter og statlige titler. Man kan jo være formann i et borettslag eller i den lokale akvarieforeningen. Men der ser vi likevel at leder, som jo er en kjønnsnøytral variant, er blitt mer og mer vanlig.

Hun mener også dette gjelder innføringen av pronomenet hen, som Språkrådet satte godkjenningsstempel på nå i 2022.

– Det har jo vært i bruk i mange år. Her har det nok kommet nedenfra, der Språkrådet som følge av det har plassert det i de offentlig godkjente ordbøkene. En sånn kombinasjon tror jeg er en fornuftig fordeling av makten. Den aller største delen av denne makten sitter jo hos oss språkbrukere. Det er opp til oss.

Han, hun og hen

Til tross for at språket har en tendens til å re ektere et binært kjønnsbilde, legger Uri også vekt på språklige problemstillinger knyttet til en mer ytende kjønnsforståelse. Faktisk i så stor grad at hun har viet tittelen til innføringen av et tredje pronomen. Selv synes hun hen er et godt kjønnsnøytralt begrep, og oppfordrer i boken til å ta det i bruk. Samtidig skriver hun at «hvis du ikke liker det, er det bare å la det ligge». Er det virkelig sånn? – Dette er et klart eksempel på at det er gjort nok ovenfra, der Språkrådet har gitt det godkjenning til bruk i for eksempel lovtekster og lærebøker. Så vil det være opp til oss som språkbrukere om vi vil ta det i bruk eller ikke.

Hun mener at de som provoseres av begrepet, ofte kan ha problemer med noe annet enn selve språkreformen.

– Jeg tror det handler mer om at de provoseres av andre ting. Kjønnsbåsene er litt løsere enn de var tidligere, der man vokste opp med at det kun nnes kvinner og menn, og dermed kun han og hun. Ferdig med det. Når det nå nnes et mer nyansert kjønnsbilde, tror jeg det er det mange egentlig lar seg provosere av.

Hun mener derfor det er bedre å etablere at pronomenet nnes, og la det sildre inn i språket derfra. Videre legger hun vekt på at det personlige forholdet vårt til språket er noe av det som opprører oss når det endres. – Alle mennesker har en forestilling av en slags språklig gullalder, en periode da de mente språket var i en perfekt tilstand. Den perioden faller tilfeldigvis sammen med deres egen skoletid eller studietid. Språket før den tiden oppleves som gammeldags, og endringer i ettertid er nytt og fælt. Vi er alle veldig påvirket av det språket vi har vokst opp med.

«NÅR DET NÅ FINNES ET MER NYANSERT KJØNNSBILDE, TROR JEG DET ER DET MANGE EGENTLIG LAR SEG PROVOSERE AV.»

Ikke ferdig utkjempet

I boken tar Uri også for seg hvordan det muntlige språket opprettholder kjønnsforskjeller. Hun peker på forskning som viser at kvinner får mindre taletid i møter, de avbrytes i større grad og de får sjeldnere gjennomslag for ideene sine.

– Dette er kanskje ulikheter som går mer under radaren enn de vi kan regulere i skriftspråket. Hva kan vi gjøre for å likestille også det muntlige språket?

– Også her tror jeg det handler mye om bevisstgjøring. Samtidig har jeg veldig tro på å hjelpe et medmenneske. Om du ser noen bli forbigått eller utsatt for hersketeknikker, eller poengene blir tatt fra hen: poengter det!

Hun skyter også inn at det nnes nyanser i forskningen.

– Jeg tror også det i sånne situasjoner er viktig å huske at dette på ingen måte gjelder alle menn eller alle kvinner. Forskningsresultatene vi ser er et gjennomsnitt, de gjelder ikke alle.

Likevel nnes det tydelige tendenser. Hun forteller om egen, mer uo siell forskning.

– Jeg satt på et møte i forfatterforeningen med stoppeklokke og noterte ned taletilen på alle som pratet. Da jeg regnet ut kjønnsbalansen så jeg at mennene snakket dobbelt så mye som kvinnene. Jeg så det ikke, og trodde det ikke, før jeg la sammen tallene. Av og til er det nødvendig med sånne enkle øvelser for å se at det fremdeles nnes forskjeller.

– Dette er kanskje en ukultur som også nnes i studentmiljøet?

– Det tror jeg absolutt. I 2018 tok Universitas tiden på de som var oppe på talerstolen i Studentersamfunnet, og det viste seg at mannlige studenter sto for nærmere 80 prosent av taletiden. Og dette er jo ikke kjempevanskelig å undersøke, hvis man har med seg notisbok og stoppeklokke. Det kan være en måte å få tall å slå i bordet med i en eventuell debatt.

– Jeg tror mange på min alder vil tenke at den ujevne kjønnsbalansen i språket i stor grad gjelder eldre generasjoner, men dette viser jo at det fremdeles forekommer?

– Jeg tror det er viktig å ikke tenke at kvinnekampen var ferdig utkjempet av bestemødrene deres på 70-tallet. For det er den ikke. Den pågår ennå, og den trengs.