SIVIL ULYDIGHET

ULYDIGHET I KLIMAKAMPENS NAVN

Hvilken rolle har sivil ulydighet i klimakampen, og hvorfor driver noen med det? Vi har tatt en prat med en professor og to aksjonister med ulikt syn på hvor grensa går.

Tekst Nike Söderström Sager

Siden Van Gogh-bildet «Solsikker» ble tilgriset med tomatsuppe av aksjonsgruppen Just Stop Oil, har spørsmålet om sivil ulydighet dukket opp i media igjen. Også Norge er truffet av både debatten og aksjonene. I november kastet gruppen Stopp Oljeletinga, en organisasjon i samme nettverk som Just Stop Oil, maling på Monolitten i Vigelandsparken, og tidligere i år lenket en gruppe fra Natur og Ungdom seg fast i anleggsmaskiner for å hindre at gruveavfall ble dumpet i Førdefjorden.

Natur og Ungdom holder fast ved de tradisjonelle prinsippene om ikke-vold og ikke-skade, som utfordres av organisasjoner som Stopp Oljeletinga. Selv om også de står ved prinsippet om ikke-vold, gjelder ikke det samme for skade og hærverk. Hvordan påvirker det demokratiet og klimaaksjonens fremtid?

Kristin Strømsnes, professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, forklarer at sivil ulydighet er en aksjonsform der man bevisst begår lovbrudd for å markere at man synes myndighetenes lover og vedtak er feil.

– Ved sivil ulydighet trumfer andre verdier loven og ser på konsekvensen av å ikke gjøre noe som større enn å bryte loven.

– Hvor effektivt er sivil ulydighet?

– Isolert sett er det nok ikke så effektivt. Jeg tenker at det inngår i et knippe virkemidler, og at sivil ulydighet er det siste man tyr til.

Strømsnes forteller at det er en hår n balanse for hvor ekstrem en aksjon kan være for å ha effekt.

– Hvis aksjonen blir for ekstrem mister man sympati og støtte. For å få sympati tror jeg det er viktig å holde på det ikke-voldelige prinsippet. Tradisjonelt har dette vært linjen den norske miljøbevegelsen har lagt seg på. Med en gang man tyr til vold, blir det noe helt annet.

Det er i tilnærmingen til medieoppmerksomhet at nyere aksjoner skiller seg ut.

Emilie Østebø. Foto: Privat

– Når det spekteret tar litt overhånd kan det fort frakobles den egentlige saken man kjemper for. Ta for eksempel å lenke seg fast til anleggsmaskiner: Det er et tydelig forsøk på å hindre at et vedtak settes ut i live. Det er noe helt annet enn aksjoner som bare går ut på å få oppmerksomhet.

Strømsnes forklarer at aksjonsformen fungerer som en sikkerhetsventil når man føler at demokratiet ikke fungerer og trenger mulighet til å gi uttrykk for hva man mener.

– Hele autoritetsforholdet mellom myndigheter og borgere blir satt til side gjennom sivil ulydighet, men det er viktig at det fungerer som en siste mulighet.

Likevel viser hun til at det er ere sider av saken.

– Om politikere blir presset av aksjonister, og lar seg styre av hva som får medienes oppmerksomhet, så vil det være å sette det representative demokratiet til side for aksjonistenes press.

Strømsnes legger til at det i praksis ikke fungerer helt slik. I Norge har gjerne organisasjoner ganske stor inn ytelse også utenom aksjoner.

– Har metodene for politisk deltakelse i klimakampen utviklet seg over tid? – På én side er mye fortsatt stabilt, med tanke på å lenke seg fast. Eller om lenkingen har blitt byttet ut med lim. Men det er jo tendenser til mer ekstreme aksjoner, som for eksempel de nylige, med hærverk. Disse handler mer om medieoppmerksomhet.

– Sivil ulydighet skjer ikke nødvendigvis hyppigere nå. Men metoden har blitt mer internasjonal, som henger sammen med at klimakampen er mer enn de lokale naturvernsakene.

– Hva tenker du om den seneste tids eksempler på sivil ulydighet?

– Jeg tror at disse nylige aksjonene har skapt debatt fordi folk ikke ser koblingen mellom aksjonen og selve saken. Generelt sett har folk blitt mer tolerante til ere typer aksjoner enn tidligere. Sivil ulydighet er et virkemiddelet for de mer maktesløse, som ikke ser andre løsninger.

Aksjonistenes side

Emilie Østebø er støttespiller av Stopp Oljeletinga, og har vært aktiv i organisasjonen det siste året. De mener de tradisjonelle metodene for klimaaktivisme ikke har fungert godt nok. Østebø ser på historien, i håp om at sivil ulydighet er et effektivt virkemiddel.

– For meg handler sivil ulydighet om å maksimere slagkraften min – som en vanlig person i samfunnet. – Hvorfor tar dere ikke hensyn til prinsippet om ikke-skade?

– Det må være bredde i klimakampen. Sivil ulydighet med helt tydelig ikke-voldelige prinsipper, bidrar til nettopp det.

Østebø legger også til at ere former for deltakelse innen klimakampen må benyttes:

– Inkludert mer kontroversielle typer som «shaker» opp debatten.

Gina Gylver er leder for Natur og Ungdom, som de siste årene har brukt sivil ulydighet for å aksjonere mot gruvedumping i Repparfjorden og Førdefjorden.

I Natur og Ungdom er prinsippene om ikke-vold og ikke-skade noe de har holdt fast ved siden de begynte med sivil ulydighet. Det sentrale er at aksjonene er tydelige, så folk ser sammenhengen.

– Ikke-vold er et viktig prinsipp å holde fast ved, og så får man diskutere hvor grensen går for hva som er hærverk.

Gylver viser til en aksjon i SørFrankrike da det var vannmangel. Selv om alle måtte rasjonere på vann, ble golfbanene allikevel vannet. Da fylte noen aktivister golfhullene med sement.

– Mye er gråsoner og litt loso ske spørsmål, men akkurat det opplever ikke jeg at bryter med ikke-skade prinsippet. Det er et humoristisk stunt, og en aksjon som har et veldig tydelig og presist budskap som også skaper stor sympati og støtte, fordi folk tar poenget.

Østebø mener derimot at det allerede er en eksisterende sammenheng når det gjelder de aksjonene som ikke er like spesi kke.

– Det er økende bevissthet hos folk om at klimaendringene blir større, nærmere og skumlere for hvert år som går. Det er ingenting som har endret det faktum at utslippene øker, og aksjonene ses i kontekst av det. Vi hadde jo nå nylig om i Norge i stor grad på grunn av klimaendringer.

Til tross for ulike aksjonsvirkemidler mellom Natur og Ungdom og Stopp Oljeletinga, føler verken Gylver eller Østebø at klimakampen har splittet seg innad.

– Miljøbevegelsen står veldig samlet rundt de samme målene, blant annet ønsket om å vekke en kriseforståelse for å skape politisk handling. Det er en bred bevegelse. Når ere blir med får man også et større meningsmangfold. I utgangspunktet er det sunt at vi har debatt rundt virkemidler, men jeg opplever også at media er veldig opptatt av splittelse, sier Gylver.

Gina Gylver. Foto: Amanda Iversen Orlich

Medias oppspinn

I forbindelse med Debatten på NRK fra 24. november opplevde Gylver at NRK fabrikkerte en stor debatt om vold i klimakampen.

– I realiteten er det virkelig ikke noen i klimakampen som vurderer det. At NRK bidrar til å polarisere en ekstremt vanskelig debatt er farlig og skadelig. Jeg reagerer også på at det er dette Debatten ønsker å diskutere – ikke klimatiltak, ikke politikken som ikke monner, og ikke den krisen vi faktisk står i.

Hun mener derimot at både samarbeidet og tonen mellom organisasjonene som bedriver sivil ulydighet er god.

– Historisk sett, når man har vunnet viktige saker, har det så å si alltid vært en moderat anke og en radikal anke. Og den radikale anken har ofte vært veldig upopulær – også innad den moderate anken. Men de kontroversielle aksjonstypene normaliserer og gjør andre typer av klimabevegelsen mer som allemannseie. I retrospekt så har det vært nødvendig med begge deler, forklarer Østebø.

– Men jeg vil at hver enkelt alvorlig skal spørre seg hva de mener er nødvendig. Det føler jeg alle har et stort ansvar for i et land som Norge – som har et ekstremt overforbruk og lever på måter som truer folk på livet

– Du sier at du har lyst til å maksimere din politiske inn ytelse gjennom sivil ulydighet, blir ikke det å heve seg over demokratiet?

– Det mener jeg ikke i det hele tatt. For meg så er det en utrolig lite inspirerende måte å se for meg demokratiet. At man kun stemmer hvert fjerde år eller hvert andre år og så tvinner mann tommeltotter, svarer Østebø.

Hun forklarer at de gjør det for å at så mange som mulig skal engasjere seg. – Demokratiet er en levende organisme med sine svakheter og sine styrker. Vår oppgave er å holde det gående.

Gylver viser til hvordan de avgjørelsene som tas i dag kan påvirke livene til så mange som ikke har mulighet til å stemme ved valg.

– Det kan være dyr og planter, men det kan også være unge folk i dag, fremtidige generasjoner, klima, Afrika, Pakistan – de kan ikke stemme ved norske valg, men våre handlinger og vår politikk påvirker også deres liv, fremtid og rettigheter. Sånn at å løfte deres stemmer er også en viktig del av den sivile ulydigheten.

Hun beskriver sivil ulydighet som en sikkerhetsventil.

– Tåler dette prosjektet at alles blikk rettes mot det som skjer? Forvaltningen kan gjøre feil som gjør at prosjekter som aldri burde blitt startet blir noe av. Når vi prater om klimakampen videre, tar både Gylver og Østebø opp mengden hets ere unge klimaaktivister har opplevd, særlig den siste tiden.

– Det er vondt å se hvordan andre klimaorganisasjoner har blitt møtt med vold og en veldig aggressiv holdning. Som aksjonistene fra Stockholm som ble slept ut av veien av sivile som ikke ventet på politiet, der én endte med hjernerystelse og forstuet nger. Eller de aksjonistene utenfor Tønsberg som ble nakenvisitert på cella, og som sliter med det i ettertid. Den hardhendte trenden syns jeg er mer skremmende enn aksjonister som kaster maling som kan vaskes bort, sier Gylver.

Østebø forteller også om hvordan det er å få dødstrusler og tusenvis av kroner i bot. – Det er kjempeukomfortabelt, men jeg gjør det fordi vi må snu denne trenden siden vi nå er på vei mot klimahelvete.