EN SOLHILSEN

EN HYLLEST TIL SOLEN

Tekst Hermann Stange Jenssen Illustrasjon Marie Guldager

Solen hadde en helt annen posisjon i livene våre før. Vi tilba den. Vi ofret sølv, gull, blod, til og med hele mennesker til den – vi fryktet den. Vi våknet til den, og la oss med den. Idag har vi ikke den samme bevisstheten rundt dens effekter på oss, og den symboltunge betydningen kan kun sees i klisne dikt. Men den er fremdeles et langt mer pragmatisk himmellegeme enn de forbannede stjernenekonstellasjonene så mange predikerer livene sine med, vil noen mene. For mange vil påstå at den fremdeles kan hjelpe på det labre humøret vårt. At en gåtur i et ørlite høyere tempo enn det automatikken anlegger, med solen skinnende skrått inn i øynene våre, ofte er like effektivt på depressive symptomer som det å gå til en psykolog og snakke om dem. Ikke minst langt billigere.

Men vi tror kanskje ikke på slikt i dag. Vi tror ikke på så mye i grunn. Annet enn den fullkommenheten vi føler på når den nye tingen vi bestilte ankommer det nærmeste postkontoret vårt. En tro vi får bevist gang på gang at ikke stemmer – at vi aldri blir fullkomne, men forblir isolerte og redde vesener med et ønske om nærhet og forståelse.

Joda, vi bryr oss fremdeles om den, uten at vi tilber eller dreper for den. Det er åpenbart fra småpraten i gangene fra og til lesesal. Det er tungt i mørket, som vi sier, spesielt nå i disse eksamenstider, hvor vi drukner oss selv med en om av informasjon. Såpass tungt at mange blir deprimerte av å være i det for lenge, i mørket altså. NHI informerer om at mellom fem til ti prosent av befolkningen opplever vinterdepresjon i varierende grad, med symptomer som mangel på energi, økt søvnbehov og nedsatt stemningsleie. Høres kjent ut? Det er rimelig å anta at en langt høyere andel blir påvirket i betydelig grad uten å bli deprimerte, med symptomer som kan dempes ved økt eksponering for sol på formiddagen. Allikevel ser man folk gående rundt med solbriller klokka 12 disse kalde desemberdager – noe som underbygger denne mangelen på bevissthet. Vurder å ta dem av deg den lille halvtimen om morgenen, det gjør nok mer godt enn vondt. Samtidig har jeg forståelse for mange av de grunnene en kan ha til å stenge den ute. Om du får migrene, er besatt av å være rynkefri når du er 70, eller ikke kan la muligheten gå fra deg til å se care ut med det motebevisste nykjøpet ditt, slik er det. Men, man går glipp av mye glede ved å ikke ta den inn, et avkall man bør ha kjennskap til.

De mer kritiske av oss vil komme med innvendinger mot det å skulle maksimere lykken vår for enhver pris. Noe jeg stiller meg bak. Å unngå alt av mørke bør ikke nødvendigvis være en ledestjerne for oss. Det bør heller ikke være noe mål å være så utrolig jovial og gøyal hele tiden, eller fri for negative tanker og emosjoner. De har verdi de også, og kan gi oss dybde i møte med lysere tider, eller motstandsdyktighet til uunngåelige og virkelig mørke tider.

Men, om noe, skader det ikke å være takknemlig for den. Takknemlig for den billige og ubetingede gleden den gir i øyeblikket. For hvordan den kan tilrettelegge for gode og nære samtaler, og gi oss det lille løftet vi trenger for å sette pris på menneskene rundt oss. Om det er ti, eller bare én prosent mer glad den gjør oss, så har det påvirkning på de neste møtene våre. Som har påvirkning på de neste bevegelsene våre. Og det er nettopp det man kan si at solen er – vår første beveger.