EN JULEFORTELLING

JULENATT PÅ HOLMEN

Du må ikke tro alt du ser. Men du kan tro på en god del.

Tekst Julie Strand Klausen Illustrasjon Marie Haugen

Ulrik så ut på den andre holmen. Vinden ulte, men ute mot den islagte sjøen dalte snøen rolig. Underlig, tenkte han, at man kan bli lurt av været på den måten. Is og snø skjuler alt.

Inne i den lille hytta var det varmt. I glørne fra peisen spraket det høyt med jevne mellomrom, og om man så godt nok etter, kunne man se et dusin par glødende øyne som stakk frem og forsvant like etter.

Her hadde han bodd i tjue år. Etter det som hendte, klarte han ikke å være i Bergen stort lenger. Gatene ble lange årer og byen et stort og skadet hjerte. De grå dagene syntes aldri å ta slutt. Så han yttet hit, til holmen der kun den lille hytta sto plassert, og han måtte ro frem og tilbake til fastlandet selv. Den dagen han ikke klarte å ro lenger, var den dagen han var ferdig, tenkte han. Bare ferdig.

Til og med julen feiret han alene på hytta nå, etter at foreldrene døde. Ulrik var ikke trist eller ensom på grunn av det. Det var nesten som om andre mennesker stadig hadde vært i veien for ham og hans ideer. Her ute var det aldri noen, og Ulrik kk tenke i fred. I byen var han ufrivillig alene, mens her ute var det et aktivt valg.

De to holmene lå helt parallelt, slitt ned til nesten ingenting av tusenvis av år med istid. Istid kunne det nesten være fortsatt, så kaldt og værhardt som det var her ute. Trærne som omkranset hytta var bøyd i samme forblåste vinkel, og sjøfuglene satt alltid i klynger for å holde varmen. Men for Ulrik var hytta perfekt: Det var her, foran peisen, han hadde tilbrakt julefeiringene i barndommen med besteforeldrene. Snølagene utenfor dannet et mykt teppe av minner.

Han kikket ut av vinduet for å se etter fuglene, men så ingen. Det er ikke så rart, tenkte han, de este ville yktet fra dette været. Men – ute på den andre holmen var det noen, en høy skikkelse. Han hadde aldri sett et menneske her ute, langt mindre midt på julekvelden. Han tenkte en stund på hva farmoren hadde fortalt ham de gangene de var her og feiret jul. Aldri gå på isen etter midnatt, hadde hun sagt. Da er det tusser i vannet.

Allikevel hektet han parkasen av kroken og fulgte stien ned mot det isdekte vannet. Lett, lett.. to skritt videre. Snøen var myk og dempet lyden av skrittene hans. Han hadde store føtter, og etterlot seg markante avtrykk i nysnøen. Selv hørte han ikke noe annet enn pulsen i ørene.

Langt der borte så han det. Opplyst av den gule månen sto en kvinneskikkelse på den andre holmens høyeste punkt. Han trådde videre bortover isen, oppglødd av synet.

«Hei!» Han prøvde å rope. «Hei, går det bra?» Det var så vidt han kk frem en lyd når vinden var så sterk. «Hallo!»

Hun snudde seg mot ham. Ansiktet var fullt av skjell, store blåskjell som vokste frem fra pannen og på nesen. Håret var ammerødt, men bølget seg på samme måte som tang gjør i en sirkelstrøm. Like rødt som hans eget. Men det aller merkeligste med henne var at hun hadde en kropp som forsvant ned i holmen selv, som en sky av sjøsprøyt, stein og lav.

Han løp forover - vesenet kunne ikke slippe unna! Hvis vesenet i det hele tatt fantes, måtte han se det på nært hold. Det kunne vel ikke være?

Men i det han løp ut på isen, hadde han glemt hva farmoren fortalte ham. Bakken under ham ga etter, og med ett var han omringet av is og vann, is og vann på alle kanter, en del av vannet selv. Men han var sikker på hvem han hadde sett på holmen.

Han våknet i hytta, innpakket i ere ullpledd. De våte klærne hang til tørk foran peisen, og utenfor var det to par fotavtrykk, ett litt mindre enn det andre. I hytta hang det igjen en kjent parfymelukt, en som minnet om julefeiringer for lenge siden.