DEN BLINDE KERAMIKEREN

KERAMIKEREN SOM BLE BLIND

Vegard Hanve mistet gradvis sitt viktigste verktøy. I dag lager han keramikk og skulpturer med ett prosent syn.

Tekst & foto Åsalinn Arntzen Dale

En mann i høstfarget jakke og en sort labrador er ute på dagens første luftetur. På de høye vollene rundt Gamlebyen i Fredrikstad kommer de to spaserende. Det er ikke langt fra stien til den bratte skrenten rett ned på siden. Men hunden kan veien utenat og eieren kan den i blinde.

– Oi sann! Den pleier ikke stå der, utbryter han og rekker akkurat å hoppe til siden.

Summing fra gressklippere er det eneste vitnet om at kommunebilen står parkert midt på stien.

Mannen heter Vegard Hanve. En gang i tida hadde han like mange sanser som den gjennomsnittlige mannen i gata. Så begynte han gradvis å miste den viktigste, den som utgjør hele 80 prosent av sanseapparatet. Kunne han fortsette som kunstner? Hvordan ville livet som blind se ut? Lite visste han at det skulle skje helt spesielle ting med sanseapparatet.

Det bare sluknet Forskere kaller det plastisitet. Er du litt fantasifull kan du kalle det å se med henda. Mer om det senere. Hanve har stoppet opp på stien ved noen eiketrær og gløtter opp på trekronene. Meddeler hvor vakre de er. Vakre? Vi turer videre innom det lokale bakeriet. Croissanter og wienerbrød tas med inn porten til Hanves hjem og arbeidsverksted. Inne på det mintgrønne kjøkkenet må spørsmålet allikevel fram i lyset.

– Hvordan kan noe være vakkert når du ikke kan se?

– Jeg har ikke gitt blaffen helt enda, svarer den 75 år gamle keramikeren.

– Jeg kan ha glede av å huske ting på en morsom måte. Det har med min evige fantasi å gjøre. Et krydder som er nt å ha med seg!

Mye er altså plukket og satt sammen fra hukommelsen, formet av intuisjonen og tatt litt på sparket. Han har jo ikke vært blind hele livet. Moren mistet synet i en alder av 36, lillebroren begynte å miste synet ennå tidligere. En dag var det også Hanves tur.

Han kjørte bil i Oslo med en kunstnerkollega da han plutselig måtte bråstoppe.

Hanve var bare noen få centimeter fra å kjøre på en mann i gangfeltet. Han fortet seg ut av bilen. «Jeg er så glad du lever», var det eneste han kk seg til å si.

Kort tid etter oppsøkte Havne øyelege og kk konstatert den arvelige sykdommen retinitis pigmentosa.

Uka etter var han pasient på Ullevål. Der tok det ikke mer enn 14 dager før han mistet 40-50 prosent av synet.

Ingen smerter. Det bare sluknet. Heldigvis utviklet synstapet seg sakte etter den kraftige skaden på nervecellene på netthinnen. Men skaden som var skjedd kk Hanve til å ta ere vendinger i livet.

Estetikeren En eim av svensk, mørkbrent kaffe sprer seg i rommet. Seks skjeer blir taktilt beregnet og fylt over i en gammel ltertrakt som står plassert oppå en termos.

– Nå får du bilder av hvordan min hverdag er. Jeg har bare omtrent ett prosent syn igjen.

Vannkokeren bobler opp, klikk – det er klart for å helle kokende vann ned i den manuelle kaffetrakteren. Men på veien slenges hånda i veien, og den malte kaffen havner på kjøkkenbenken.

– Der datt kaffen og alt sammen. Sånt skjer av og til.

Nytt lter, ny kaffe. Denne gangen går det etter planen, og kaffen skjenkes fra termosen og ned i de hjemmelagde krusene. Kjøkkenskapene er fulle av kopper og krus, tallerkener og skåler og kanner til forskjellig bruk. Ingen er like, mange litt skjeve.

– Kakefatet ble bare sånn, sier Hanve. Han gliser mens han setter bakverket på papirposen den kom fra. Alt kan nemlig ikke være strøkent, selv ikke for en som jobber med å skape vakre ting.

– Jeg er jo på mange måter en estet. Men jeg jobber litt imot det, for det kan bli veldig sterilt.

Den overdrevne gleden av estetikk, sammen med en stor skapertrang, vokste tidlig fram. Han var en idérik og produktiv ung kunstner som brettet papir, malte og gurerte så smått med leire. Men det var rene tilfeldigheter som skulle få ham inn på keramikkfaget.

Fôring for fantasien Hanves onkel vanket på Theatercaféen i Oslo og kom i kontakt med den velkjente kunsthåndverkeren Richard Duborgh. Dristig nok spør onkelen om ikke Duborgh kan ta nevøen i lære. Det skal bli starten på en helt spesiell læretid, et utall antall sigaretter og et betydningsfullt vennskap for Hanve.

Læremesteren er en del av Plus-gården i Fredrikstad – et atelierfellesskap med de fremste i landet innen kunsthåndverk. Nå har Hanve funnet et slags hjem.

– For meg betydde det alt å være i et kunstnerkollektiv. Jeg hadde vært så mye alene som barn. Så da jeg fant kunstnerne og de fant meg, så var jeg jo lykkelig. Da Richard Duborgh noen år senere tilbød Hanve å kjøpe opp verkstedet, var han ikke vond å be. Hanve befant seg da på Kunst- og håndverksskolen i Bergen med gravid kone og bonusbarn. Utdannelsen hadde han ikke tid til å fullføre. Keramikerparet Pille og Vegard Hanve var kommet gjennom nåløyet blant kremen av norske kunsthåndverkere. Nå måtte de satse.

Hanve tok seg jobber ved siden av for å få inn nok penger til familien. Han jobbet i helger. Skiftet tak og

gravde grøfter. Jobbene var ofte bedre betalt enn keramikken. Men om det ødela noe av skapertrangen? Nei, å ha det trangt økonomisk var heller fôring for fantasien, skal man tro keramikeren.

– Det hangla og gikk. Men det ga meg en bedre drømmeverden, sier Hanve og bryter ut i latter.

Men den optimistiske Hanve skulle snart bli til en aggressiv fyr i villrede. Skaden han får på synet etter de to ukene på Ullevål, får ham til å gjøre det slutt med både kone og kunst. Og folk rundt ham blir nærmest skremt vekk.

Det bare kokte Hanve blir litt ubekvem når han snakker om denne overgangstida. Han gnir på det store kaffekruset han har i hendene, som om han pusser fram ordene.

– Skal jeg være helt ærlig med deg så syns jeg det har vært litt leit. For det var ikke noen varm familie som jeg ble født inn i. Det var ganske kjølig, og det var ikke plass til meg. Store deler av barndomsårene bodde Hanve og familien på en psykiatrisk institusjon for ungdomsgutter med atferdsvansker. Hanves far Rolf Hanve var pioner innen sosialt arbeid i Norge og startet opp Kittelsrud behandlingshjem i Lier utenfor Drammen. Selv var Hanve en stille og rolig gutt, nesten usynlig i alt som skjedde på guttehjemmet. Etter hvert skilte foreldrene seg og faren kk en ny familie.

– Så det jeg ønsket meg og som jeg har ønsket meg i alle år, det var å lage en varm, herlig familie, ikke sant. Mye liv og moro... men en klassisk familie.

Øyesykdommen var utfordrende for forholdet. Hanve, som tidligere hadde vært kvikk og til stede, mistet plutselig mye av seg selv.

– Vi ble skilt. Og jeg ble jo ganske gal, for å si det sånn. Jeg var veldig redd og veldig lei meg, og innimellom ganske forbanna. Det bare kokte, ikke sant! Og jeg snubla og datt. Ser vi på nyere undersøkelser nner vi at blinde og svaksynte er to til tre ganger mer utsatt for depressive lidelser enn befolkningen ellers, viser tall fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Forskningsgruppen avdekket et stort og udekket behov for helsehjelp. Dessuten svarte 60 prosent at de savner nære relasjoner, og 40 prosent følte seg ekskludert fra sosiale nettverk. For Hanves del ønsket han ikke i begynnelsen å oppsøke hjelp.

– Jeg har jo foreldre og folk rundt meg som har vært psykologer og psykiatere i all tid, fra jeg var liten, så jeg orket ikke å legge meg i deres vugge. Istedenfor å gå i terapi, så gikk jeg på skauen i tre år før jeg begynte å få det til å bli normaliserende.

Pensjonerer seg i 16 år Noen år etter at sykdommen inntraff, yttet Hanve ut til en gammel stenhoggerplass på Hvaler. Han kk seg ny kone og levde som fritidsbonde på trygd, sjøluft og kjærlighet. – Jeg la ned alt arbeid i 16 år, både keramisk og skulpturelt. Dyrka plommer og pærer, forteller Hanve og er tilbake i latter.

Livet hadde bestått av raske avgjørelser. Impulser. Ønsker om å skape en familie og mye arbeid for å få alt til å henge sammen. Penger på konto og mat på bordet. Det var et levende liv som han likte. Likevel var den rolige tiden viktig.

– Jeg kk mer tid, kanskje også til å sette ord på ting. Det har vært en lang prosess det også, for jeg var et menneske som snakket lite. Jeg så jo alt. Jeg så hva du tenkte, ikke sant.

Plommer, prat og pærer var likevel ikke nok for Hanve i lengden. Kjærligheten skulle også havarere. Men tiden som fritidsbonde hadde likevel gitt ham noen dyrebare frukter. Etter 16 år med skrinlagt kunstnervirke bestemte han seg for å ta det opp igjen. Kanskje har synstapet også vekket helt nye interesser? Fra å være dyslektiker, eller det man før i tida kalte ordblind, har Hanve hatt en unik

mulighet til å fordype seg i bøker i voksen alder.

– Jeg har jo hatt stor glede av ord og litteratur gjennom dette å se dårlig. Det har vært mye utdannelse der, senere i livet. Jeg har lest mye lydbøker, og det har hjulpet meg til å bruke språket bedre.

Som folkemusikk Vinden buldrer utenfra, og førerhunden Odin sukker litt utålmodig. På tide å få jobbet litt!

– Jeg har ikke tingene helt i orden her. Jeg blir gående sånn og vasse, sier Hanve idet han geleider oss inn i verkstedet.

Her bugner det av keramikk som skal brennes, verktøy til ulikt bruk, tauverk til båten, leire pakket inn i plast. Hanve unnskylder rotet. Det har ikke vært så mye tid til verken jobbing eller rydding i det siste. Med trebåt på vannet, egen hund og ny kjæreste med to bonushunder er det mye som skal klaffe for å få arbeidsro. Midt i blant alt rot og knitring fra plast nner Hanve fram et svært stykke fra leirebanken. Med alle krefter dunker han luften ut av leirestykket. Deler det opp. Dreiemaskinen skrus på og setter grunntone for arbeidet. Han minner mest om en eldre Picasso der han sitter, til tross for en beethovensk tilnærming til leire: komponering i blinde. Sjangeren er derimot en annen.

– Jeg lager keramikk sånn som folk lager folkemusikk omtrent, sier Hanve og utdyper: – Jeg har ikke noen sånne veldig strenge krav til design og utseende ellers. En kopp skal være god å drikke av og n å bruke og litt hyggelig.

De store hendene sentrerer leireklumpen i et slags sylinder før den tar form som både skål, kanne og en dressingskål med tut. Det er ikke mye som skal til før hele skulpturen klapper sammen. En umotivert nger er nok. Små bevegelser av uforsiktighet. Det er ikke uten grunn at Hanve kan si at han kan se med henda. Sansene i ngertuppene er skarpere enn noen gang.

«Lita konstiga» Det er dette som kalles blindes plastisitet – hjernens evne til å kompensere for synssansen med de andre sanseinntrykkene. Plastisiteten er livsnødvendig for Hanve. Ikke bare i verkstedet, men også i høyeste grad utenfor døra. Han gjør til og med helt spesielle grep for å holde læringsevnen ved like. Nærmest årlig drar han på fjellturer og storbyferie med broren Øystein. Da orienterer de seg i høyfjellet eller i vilt fremmede byer – litt for å teste seg selv, litt for å lære nye ting.

– Broren min Øystein og jeg, vi ser like dårlig begge to. Vi reiser til en by, og så går vi rundt i den byen sønder og sammen i løpet av en uke. Det er jo litt artig da, å gjøre det som blind!

De spør seg rundt om hva slags struktur byen har, om den har store plasser eller parker som dominerer sentrum. De oppsøker historie og matkultur og treffer på folk som er mer enn villige til å prate med dem. Mange syns det er imponerende og modig å valse rundt ved bryggekanter og tra kkerte veier.

Andre, selv om det er av de få, blir skeptiske. Som da de holdt på å bli kastet ut av en sint nne i en restaurant i Helsingfors, mens de famlet og tok på veggene for å nne inngangsdøra.

– Vi kk forklart han litt på norsk og litt på engelsk, og så ble vi godtatt og kk et lite bord ved døren. Men vi var «lita konstiga»!

Reisene tilhører likevel sjeldenhetene. Stort sett gleder Hanve seg av helt nære ting.

– Jeg er sanselig. Veldig sterk sanselig. Og det gir meg svar. Det jeg ofte før har gått rett forbi, og som andre også gjør... de går forbi øyeblikket som de lever i, ikke sant. Istedenfor å ta verdien i det øyeblikket. Det er en kunst å gjøre.