MER OM KVINNEHELSE

MER MAS OM KVINNEHELSE

Ja det har vært et underprioritert område, men at det stod så dårlig til? Man får lyst til å le.

Tekst Astri Nyaas Foto Benedikte Bergevik Illustrasjon Marie Haugen

«Men er jeg egentlig så overrasket?» spurte jeg meg selv. «Jeg vet jo at kvinnehelse har vært lavt prioritert?».

Jeg hadde nettopp snublet over et par artikler om kjønnsbalanse og medisintesting. Studier fra University of California og Brigham & Women’s Hospital i Boston kunne fortelle meg et par interessante ting. Mellom 1990 og 2010 var bare 22 prosent av deltakere i fase-1 forsøk kvinner, og før dette var det enda færre. Kvinner har i mange tiår blitt droppet i testingen av nye medisiner. Til og med lab-rottene har blitt favorisert på bakgrunn av kjønnsorgan.

Nå har det riktignok blitt bedre. Reguleringer er på plass, og dagens medisintesting er mer likestilt. Men hvorfor hører jeg ikke om dette før nå? Og hva med den store andelen medisiner på markedet som ble forsket frem før den tid?

Det kan utvilsomt virke som om det er et lite stykke igjen. Så sent som i 2016 kritiserte en forsker ved Yale School of Medicine produsentene av Addyi – et medikament som skulle behandle seksuell dysfunksjon hos kvinner. De hadde testet hvorvidt det kunne kombineres med alkohol, i et forsøk hvor 23 av 25 deltakere var menn.

«Vitenskapen ass. Et eller annet sted sitter det smarte forskere med peiling og kontroll», har jeg tenkt. Det er jo en litt beroligende tanke. Og så viser det seg altså at verdens ledende medisinere gjennom mange tiår nærmest har droppet å teste medikamenter på halvparten av verdens befolkning.

Hvorfor?

Fordi det er litt stress å forholde seg til mensen. Ja, for hvordan i alle dager skal man vite hva som er medisinvirkninger og hva som er uforutsigbare hormonelle svingninger? Kvinners syklus har nemlig blitt trukket fram som potensielt forstyrrende for testresultater, og dermed også blitt brukt som eksklusjonsgrunnlag.

Et eller annet sted har de altså sittet, verdens ledende forskere og innovatører, med lange utdannelser og labfrakker, og sagt: «Nei dette blir for komplisert, la oss heller finne noen normale forsøkspersoner som ikke menstruerer.»

Man får mest lyst til å møte det hele med lattermild indignasjon.

Men så viser det seg faktisk at det ikke er helt uproblematisk å utelate en hel halvdel av verdens befolkning fra testingen av nye medisiner. Særlig ikke når nevnte halvdel i snitt har mindre kroppsmasse, lavere enzymaktivitet, langsommere stoffskifte og tregere leveraktivitet enn resten.

Ifølge en studie fra Health Waikato i Hamilton i New Zealand, ble kvinner plaget av bivirkninger i mye større grad enn menn. Mye tydet på at mange rett og slett var overmedisinerte, nettopp fordi medikamentene deres var testet på menn, og doseringene tilpasset deretter.

Kvinner har også vært overrepresentert blant sjåfører som havnet i bilulykker under påvirkning av sovepillen Ambien, ifølge en studie fra Scripps Health. Medisinene ble i systemene deres lengre, slik at de fortsatt var greit neddopede når de satte seg bak rattet morgenen etterpå. Det er ganske teit.

Det er også ganske teit å få alvorlige utslett, leversvikt eller hjertestans av medisiner som i utgangspunktet er laget for å hjelpe deg. Undersøkelser gjort av serbiske ALIMS viser at over 70 % av pasienter som får leversvikt

«DET ER OGSÅ GANSKE TEIT Å FÅ ALVORLIGE UTSLETT, LEVERSVIKT ELLER HJERTESTANS, AV MEDISINER SOM I UTGANGSPUNKTET ER LAGET FOR Å hjelpe DEG.»

av krampestillende epilepsimedisin er kvinner. Undersøkelser fra Yale University of Medicine avdekker at legemiddelet Digoxin som skal behandle forstyrrelser i hjerterytme faktisk øker sannsynlighet for hjertestans hos kvinner fordi de har annerledes hjerterytme enn menn.

Det er teit å dø fordi medisinene du tar ble utviklet innenfor et forskningsfelt som lenge har sett på cis-menn som «normalmennesket» og alle andre som perifere underkategorier. Ja, for selv om de nevnte studiene tar for seg cis-kvinner og cis-menn, kan manglende kjønnsbalanse i medisintesting for eksempel også gå utover transmenn og ikke-binære. Det er i det hele tatt en ganske stor og variert gjeng som rammes.

Så ja, jeg har faktisk latt meg overraske.

Livmor- og eggstokkrelaterte plager er et underprioritert forskningsområde – det har jeg fått med meg. Men forskning på endometriose krever tid, penger, og at man tar folks helseproblemer på alvor istedenfor å avskrive dem. Det krever at man tar et steg videre fra å utskrive p-piller til bokstavelig talt alle eggstokkrelaterte plager. Vi vet jo at det går litt treigt med de greiene der.

Forskning på slike helseproblemer krever innsats og vilje. Medisintesting på alle kjønn derimot, krever nt lite. Det er irriterende enkelt.

Jeg visste jo at legemiddelindustrien hadde vært styrt av en gjeng sexister, men jeg trodde i det minste det var snakk om smarte sexister. Jeg visste ikke at jeg i alle år hadde latt helsen min hvile i hendene til en okk med late nek.

Den overraskelsen ville jeg dele. Fordi den kk meg til å le høyt, fordi den omhandler informasjon som kan være grei å få med seg, men kanskje mest av alt fordi den understreker et allerede hyppig repetert poeng: Vi trenger mer forskning på kvinnehelse. Det er kanskje gjentatt i hjel, men denne nye informasjonen kk meg til å se det i et nytt lys: Vi snakker tross alt om et felt som inntil nylig ikke bare har gitt greit faen i å lære om halve befolkningens anatomi, men som også har brukt den aktivt som unnskyldning for å ekskludere dem fra forskningen. Det er ganske ekstremt.

Det er mye prat om kvinnehelse om dagen, og det er fullstendig på sin plass. Ja til mer mas om likestilt helseforskning!