Min tro: Rogers Kaliisa

Drømte om å bli PREST

Da den tredje gudstjenesten han var på i Norge nærmet seg slutten, var Rogers Kaliisa helt sikker: her var det noe muffens.

TEKST: HANS ROSSINÉ FOTO: KRISTIN SVORTE

Da Rogers Kaliisa (34) kom til Norge i april 2018 for å ta fatt på PhD-graden i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, gjorde han som han pleide både da han gikk på skole i hjemlandet Uganda og da han senere studerte i Adelaide i Australia og på New Zealand: han oppsøkte den kirken som lå nærmest hjemmet.

LUTHERSK At nordmenn var litt spesielle, rare, litt sky og skeptiske, («men de er høflige og vennlige når du først blir kjent med dem»), hadde han raskt erfart. Så da han besøkte Ris kirke i Oslo og gudstjenesten ikke var helt som hjemme, tenkte han at ja, ja, det er vel sånn de gjør det i dette snodige landet.

Rogers Kaliisa ler godt. Vi sitter i foajeen i Universitetsbiblioteket på Blindern og han forteller at det var først under det tredje besøket i Ris kirke at han skjønte at han ikke var til katolsk messe, men i en luthersk kirke. Han var ikke klar over at det i det nye landet ikke var som i hjemlandet, der så å si halvparten av alle kirkene er katolske. – Men nå har jeg lest meg opp på norsk historie, og skjønner at Den katolske kirke er en minoritetskirke, selv om den var her først. Jeg skulle gjerne sett flere katolske kirker her, ikke minst på campus, på universitetsområdet. Både i Uganda og i Australia er det kirker på campus, opplyser Rogers.

KATOLSK OPPVEKST Han vokste opp i en katolsk familie i landsbyen Sselinnya Masaka på vestbredden av Victoriasjøen i Uganda. Dåpen fant sted bare seks timer etter fødselen. Familien bodde rett ved siden av landsbyens kirke, og det pågikk en messefeiring da de returnerte fra sykehuset. – Jeg vokste opp i et miljø som var gjennomgående katolsk. Jeg visste ikke at det fantes andre religioner. Alle gikk i kirken på søndagene. Ingen messe, ingen lunsj. Å gå i kirken var en innarbeidet søndagsrutine, forteller Rogers.

VILLE BLI PREST Hans store drøm i livet var å bli prest. Han sang i kor, ministrerte, leste og hadde sitt livs øyeblikk da Ugandas mest populære biskop, Adrian Kivumbi Ddungu, ba ham holde bispestaven under en messe. – Det var fantastisk. Da var jeg overbevist om at jeg ville bli prest, sier Rogers.

ELITESKOLE Men det var dyrt å gå på presteseminaret, det var en slags eliteskole. Landsbyen prøvde å mobilisere for Rogers, men det strakk ikke til.

«Å vokse opp i en katolsk familie, i et katolsk miljø og hele tiden være så nær Gud, har vært en gave.»

– Senere fikk jeg anledning til å bo i et kloster i bispedømmet Mityana. En av mine søstre jobbet for en prest, og jeg besøkte henne. Presten ville at jeg skulle bli værende. Han skulle betale for utdannelsen min. Jeg tenkte at drømmen min var nå nær ved å bli oppfylt, men dessverre så døde han kort tid etterpå, sukker Rogers.

TROEN GIR STYRKE – Hva har troen betydd, og hva betyr den for deg? – Den betyr alt og gir meg en utrolig styrke i livet. Å vokse opp i en katolsk familie, i et katolsk miljø og hele tiden være så nær Gud, har vært en gave. De ti bud har preget min omgang med, og respekt for, andre mennesker. Det er viktig for meg å være nær Gud gjennom bønn, og se på meg selv som en sønn av Gud, sier Rogers.

Han savner et katolsk fellesskap på Universitetet i Oslo, slik han opplevde det under studietiden på Makerere-universitetet i Uganda. Der var det tre messer daglig, (han gikk ikke på alle), og et stort katolsk fellesskap som brakte folk sammen.

I dag går han til de engelske messene i St. Olav domkirke i Oslo og til søndagsmessene i St. Dominikus.

BARNA – Men to små barn på henholdsvis tre og et halvt og ett år og tre måneder, gjør at jeg dessverre ikke får gått til messe hver søndag, sier Rogers. Jovia, moren til Roman og Dativa, tar en master i sosialfag. – Hva tenker du om den dagen barna eventuelt kommer til deg og sier at de ikke lenger vil være del av Den katolske kirke? – At de ikke vil være katolikker? Mitt mål med oppdragelsen vil være at de forstår min religion, som jeg er oppvokst med, og at de ser den livsmening og næring som ligger i å følge Jesus Kristus. Men tar de på et tidspunkt en informert beslutning og har sterke grunner til å melde seg ut av fellesskapet, så tror jeg at jeg ikke har noen annen utvei enn å akseptere det.

STOLT Rogers sier han ikke vet om familien vil bli værende i Norge etter studiene. Det kommer an på jobbmulighetene. Men han er stolt over å være katolikk og vet han vil føle tilhørighet uansett hvor i verden det måtte bli. – Det er fantastisk å kunne gå inn i en katolsk kirke, være seg i Uganda, Australia eller i Norge, og så kunne delta i og følge messen fra A til Å. Språket er forskjellig, men messen som sådan er den samme. For et privilegium vi har! sier Rogers Kaliisa. •

STUDERER PÅ BLINDERN: Rogers Kaliisa (34) kom til Norge i april 2018 for å ta fatt på PhD-graden i pedagogikk ved Universitetet i Oslo.

TOBARNSPAPPA: Rogers har to små barn på henholdsvis tre og et halvt og ett år og tre måneder. – Mitt mål med oppdragelsen vil være at de forstår min religion, som jeg er oppvokst med, og at de ser den livsmening og næring som ligger i å følge Jesus Kristus.

SAVNER FELLESSKAP: Rogers savner et katolsk fellesskap på Universitetet i Oslo. –Jeg skulle gjerne sett en katolsk kirke her, ikke minst på campus, på universitetsområdet. Både i Uganda og i Australia er det kirker på campus, opplyser Rogers.