DOMINIKANERNE JUBILERER

Herrens hunder i 100

Dominikanernes klostre i Norge ble nedlagt under reformasjonen. «Svartebrødre» ble de kalt den gang. Da de kom tilbake, ble de en fargerik og vital del av Kirkens nærvær i landet. Nå har de vært her i 100 år, og trenger nye kall til sitt viktige apostolat

TEKST: NILS HEYERDAHL

Kjært barn har mange navn. «Herrens hunder» spiller på at domini canes (eller canes domini) betyr nettopp dét. Men «prekebrødrene» er det mest korrekte. De tilhører Ordo praedicatorum, predikantenes orden. Derav initialene som medlemmene setter etter sine navn: O.P. I dag er det vanligst å kalle dem «dominikanere», som er avledet av fornavnet til han som stiftet ordenen i 1216, spanjolen Domingo Guzman. På latin: Dominicus.

Uansett hva man kaller dem – de har betydd mye for kirken, det omkringliggende samfunn og enkeltmennesker her i landet. Dominikanerne har vært blant de mest synlige og hørlige representanter for Den katolske kirke i Norge i nyere tid.

REKRUTTERING Mye har vært gjort, og mye fortjener å feires i tilbakeblikk på hundreåringens virke. Men viktigere enn fortiden er nåtid og fremtid. I dag er de seks prekebrødre i Neuberggaten: prior Jon Atle Wetaas, legbror Gérard Ketterer og patrene

Dominikanerne har vært blant de mest synlige og hørlige representanter for Den katolske kirke i Norge i nyere tid.

Ellert Dahl, Arne Fjeld, Joseph Mulvin og Haavar Simon Nielsen. Aage Hauken bor «extra conventum» på Voss. Gjennomsnittsalderen er 75 år, godt over vanlig pensjonsalder, selv om Kirken ikke holder seg med slikt. Her trengs kall – eller for å si det sekulært: rekruttering. Det er behov for unge krefter med vilje til innsats og engasjement i dette viktige apostolatet i Kirkens tjeneste i Norge.

STARTEN At de kom hit, kan vi takke mange for: den fransk-norske velgjøreren Valborg de Navacelle, som etter råd fra pave Benedikt XV støttet den katolske kirke i Norge ved å kjøpe en egnet eiendom til et kloster, hennes gode hjelper og støtte, konvertitten Sigrid Steen, som bl.a. underviste de første brødrene i norsk, biskop Fallize, selv dominikaner av tredje orden («tertiær»), som ivret for å få prekebrødrene til sitt bispedømme, pastor Karl Kjelstrup, også han dominikansk tertiær, som deltok aktivt i å legge til rette for ordenens tilbakekomst til landet. Flere kunne vært nevnt. Mange støttet prosjektet.

Det begynte med at de to franske patrene Hélaine og Teillard-Chambon i 1921 flyttet inn i en villa omgitt av en romslig tomt i Neuberggaten 15, på Majorstuen, Oslo. Siden ble de erstattet av trioen Lutz, Béchaux og Vanneufville. Den kirken i nyromansk stil som vi kjenner i dag, erstattet etter få år det provisoriske kapellet i villaen. En av støttespillerne her var Sigrid Undset, som samlet inn penger til byggingen og skjenket lysekronene.

Etter hvert sluttet flere nordmenn seg til klosterfellesskapet. Til sammen 34 brødre, 16 av dem norske, har virket her. Noen for en periode, andre for resten av livet.

ALLSIDIG KOMPETANSE De var gjerne kyndige teologer og predikanter, men kunne mye annet også. Utdannelse og yrkeserfaring blant brødrene har spent vidt: juss, sosialøkonomi, kunsthistorie, litteraturhistorie, forlagsvirksomhet, patristikk, bibliotekvitenskap, landskapsarkitektur, gravørfaget, nytestamentlig teologi, gregorianikk og journalistikk. De har mønstret organister, sangere, komponister, oversettere og forfattere. Samt en tegner, en konsertpianist, en gravør, en tømrer og en som har skrevet krimbøker. Tre av dominikanerne (og en dominikanerinne) var redaktører av St.Olav og satte varig preg på bladet.

Men kjernen i apostolatet har vært forkynnelse, trosundervisning, gudstjenesteliv og annen prestetjeneste. Noen har vært synlige utad, andre har vært mest involvert i en lang rekke nødvendige tjenester av praktisk og pastoral art. Ordensbrødrene har ikke dannet noen egen menighet, men en stor krets av venner og «brukere» av klosteret og kirken oppfatter seg nok nærmest som dét. Her er ikke noe menighetsråd, men til gjengjeld en venneforening.

GODT SELSKAP: De muntre prekebrødrene Fjeld, Dahl, Ketterer, Nilsen, Wetaas og Mulvin i klosterhagen.

UTADVENDT APOSTOLAT Den legendariske pater Lutz staket ut kursen som siden er holdt. Han startet nærmest sin egen informasjonstjeneste gjennom artikler, skrifter, bøker og foredrag om katolsk tro og praksis. Siden har det gått slag i slag. Tidlig ble klosteret engasjert i økumeniske spørsmål, med pater Finn Thorn som en nytenkende pioner. Skepsis og misforståelser vek for informasjon og refleksjoner over kristne

VÅPENSKJOLD: Dominikanernes våpenskjold med devisen Lovprise – Velsigne – Forkynne.

1921: Det begynte med at de to franske patrene Hélaine og Teillard-Chambon i 1921 flyttet inn i en villa omgitt av en romslig tomt i Neuberggaten 15, Majorstuen, Oslo. Seks år etter var kirken reist. fellesverdier. Kontakten med kultur- og samfunnsliv ble vesentlig styrket etter krigen. Pater Hallvard Rieber-Mohn var journalist, foredragsholder, debattant og forfatter, og ble sin tids mest kjente representant for Kirken i Norge. I hans fotspor fulgte patrene Kjell Arild Pollestad, Arnfinn Haram og flere.

Bøker utgitt av dominikanere i Norge omfatter et helt lite bibliotek innenfor forskjellige sjangre. I tillegg til dem som allerede er nevnt finner vi her sakprosaforfatterne Erik Gunnes, Per Bjørn Halvorsen, Albert Raulin, Ellert Dahl, Arne Fjeld og Aage Hauken, den siste også med en skjønnlitterær produksjon.

På 1950-tallet startet dominikanerne i Neuberggaten «Katolsk Forum», som år etter år fylte St Dominikus kirke til foredrag om katolsk tro, kunst og litteratur. For mange det første møte med Kirken. Informasjonstjenesten har også hatt andre former, f.eks. katekeseprogrammet «Katolsk Orientering». I mange år har klosteret vært sentrum for Katolsk Studentlag, med pater Thorn som den første åndelige veileder.

Det annet vatikankonsils nyorientering og «ajourføring» av Kirken stemte godt med den åpenhet mot dagens samfunn og den vilje til dialog som prekebrødrene i Oslo sto for, og de var i første frontlinje i forsvaret og formidlingen av konsilets beslutninger og føringer. Patrene Patfoort og Norheim gjorde bl.a. en viktig innsats for den liturgiske fornyelsen som fulgte etter det historiske kirkemøtet.

Vi gratulerer hundreåringen, og hilser jubilanten med det gamle ønsket: ad multos annos! •