Herrens hunder i
100
Dominikanernes klostre i Norge ble nedlagt under reformasjonen. «Svartebrødre» ble de kalt den gang. Da de kom tilbake, ble de en fargerik og vital del av Kirkens nærvær i landet. Nå har de vært her i 100 år, og trenger nye kall til sitt viktige apostolat TEKST: NILS HEYERDAHL
K
jært barn har mange navn. «Herrens hunder» spiller på at domini canes (eller canes domini) betyr nettopp dét. Men «prekebrødrene» er det mest korrekte. De tilhører Ordo praedicatorum, predikantenes orden. Derav initialene som medlemmene setter etter sine navn: O.P. I dag er det vanligst å kalle dem «dominikanere», som er avledet av fornavnet til han som stiftet ordenen i 1216, spanjolen Domingo Guzman. På latin: Dominicus. Uansett hva man kaller dem – de har betydd mye for kirken, det omkringliggende samfunn og enkeltmennesker her i landet. Dominikanerne har vært blant de mest synlige og hørlige representanter for Den katolske kirke i Norge i nyere tid. REKRUTTERING
Mye har vært gjort, og mye fortjener å feires i tilbakeblikk på hundreåringens virke. Men viktigere enn fortiden er nåtid og fremtid. I dag er de seks prekebrødre i Neuberggaten: prior Jon Atle Wetaas, legbror Gérard Ketterer og patrene
10
ST. OLAV | 1–2021
Ellert Dahl, Arne Fjeld, Joseph Mulvin og Haavar Simon Nielsen. Aage Hauken bor «extra conventum» på Voss. Gjennomsnittsalderen er 75 år, godt over vanlig pensjonsalder, selv om Kirken ikke holder seg med slikt. Her trengs kall – eller for å si det sekulært: rekruttering. Det er behov for unge krefter med vilje til innsats og engasjement i dette viktige apostolatet i Kirkens tjeneste i Norge. STARTEN
Dominikanerne har vært blant de mest synlige og hørlige representanter for Den katolske kirke i Norge i nyere tid.
At de kom hit, kan vi takke mange for: den fransk-norske velgjøreren Valborg de Navacelle, som etter råd fra pave Benedikt XV støttet den katolske kirke i Norge ved å kjøpe en egnet eiendom til et kloster, hennes gode hjelper og støtte, konvertitten Sigrid Steen, som bl.a. underviste de første brødrene i norsk, biskop Fallize, selv dominikaner av tredje orden («tertiær»), som ivret for å få prekebrødrene til sitt bispedømme, pastor Karl Kjelstrup, også han dominikansk tertiær, som deltok aktivt i å legge til rette for ordenens tilbakekomst til landet. Flere kunne vært nevnt. Mange støttet prosjektet. Det begynte med at de to franske patrene Hélaine og Teillard-Chambon i 1921 flyttet inn i en villa omgitt av en romslig tomt i Neuberggaten 15, på Majorstuen, Oslo. Siden ble de erstattet av trioen Lutz, Béchaux og Vanneufville. Den kirken i nyromansk stil som vi kjenner i dag, erstattet etter få år det provisoriske kapellet i villaen. En av støttespillerne her var Sigrid Undset, som samlet inn penger til byggingen og skjenket lysekronene.
