HERALDIKK

mange nyere norske våpenskjold, blant andre for biskop Berislav Grgić av Tromsø. Han er rådsmedlem i det prestisjetunge Académie internationale d'héraldique, Det internasjonale akademiet for heraldikk.

Middelalderens forseggjorte ID-brikke

Når man hører ordet heraldikk, ser man fort for seg høviske riddere til hest med spisset lanse og blankpusset hjelm med skinnende visir. Det er ikke så dumt.

TEKST: PETTER T. STOCKE-NICOLAISEN FOTO: KRISTIN SVORTE

EFFEKTIV SYMBOL-

BRUK: Kaare Seeberg Sidselrud har vært fascinert av heraldikk siden barndommen. – Man må skape noe nytt, særegent og helst fengende innenfor strenge rammer, deri ligger både utfordringer, kreativitet og skjønnhet, forteller Sidselrud. R iddernes flotte og fargerike utstyr i middelalderens sagnomsuste turneringer bidro nettopp til utviklingen av den vesteuropeiske heraldikken. Men du kan like gjerne forestille deg den mektige erkebiskop Aslak Bolt, den siste erkebiskop av Nidaros Olav Engelbrektsson eller dagens nidarosbiskop Erik Varden. Kirkens menn har nemlig lenge vært utstyrt med våpenskjold i sin tjeneste. Fargeprakt har det heller ikke manglet på. – Et våpenskjold er både en immateriell idé og et fysisk uttrykk for denne idéen, forklarer den katolske heraldiker Kaare Seeberg Sidselrud. Han har vært interessert i våpenskjold siden barndommen og har utarbeidet

STRENGE RAMMER – Våpenskjoldet er et kjennetegn som utarbeides innen relativt strenge rammer, men som samtidig rommer store variasjonsmuligheter. Heraldikk er en mer enn åttehundre år gammel europeisk tradisjon som har spredd seg fra Europa til alle kontinenter, og fra eliten til alle slags grupper, og som rommer store nasjonale forskjeller, fortsetter Sidselrud.

Hans heraldikk-interesse ble vekket på Norsk Folkemuseum under illustrerte foredrag av den kjente kunsthistoriker Carsten Hopstock. – I en rekke sammenhenger dukket det opp våpenskjold – og de interesserte meg. Heraldikken er for meg en slags parallell til poesi i bunden form eller japanske haiku-dikt. Man må skape noe nytt, særegent og helst fengende innenfor strenge rammer. I dét ligger både utfordringer, kreativitet og skjønnhet, sier Sidselrud.

FRA BISKOP TIL BONDE Det første korstoget ble lansert av pave Urban II under konsilet i Clermont i november 1095. Det andre ble innledet i 1145. Én gang mellom disse voldsomme blodsutgydelsene i Kristi navn ble de første våpenskjoldene tatt i bruk – Det hittil eldste kjente våpenet er antatt å ha tilhørt Geoffrey Plantagenet (1113 – 1151), greve av Anjou. Han mottok et heraldisk våpen fra sin svigerfar, den engelske kong Henrik II, sier Sidselrud.

Heraldikeren forteller at bruken spredte seg hurtig i tiden som fulgte. På 1200-tallet var det snarere regelen enn unntaket at heraldiske våpen ble benyttet. – Dette gjaldt ikke bare adel og riddere, men også geistlige og byborgere. Enkelte bønder benyttet også våpen, om enn i varierende grad, forteller Sidselrud.

Heraldikken oppsto i Vest-Europa, antagelig først i grenseområdene mellom dagens Frankrike, Tyskland og Luxembourg. Der var det trangt om plassen, spesielt på slagmarkene, og våpenskjoldene fungerte som både en dekorativ og effektiv måte å identifisere seg på. – Heraldiske våpen var og er i prinsippet et kjennetegn, som ble benyttet til å vise hvem

man var i forskjellige sammenhenger, fra krig og ridderturneringer til inngåelse av avtaler, utferdigelse av dokumenter og merking av hus og innbo, gjenstander og klær, sier Sidselrud, og viser til at man hadde signeter og seglstamper som ble benyttet til å besegle dokumenter og brev. I 2017 fant arkeologer Innocent IVs (1243–54) segl under utgravinger i Oslo. Han regjerte samtidig med den norske kongen Håkon Håkonsson, på en tid da ridderne utgjorde en viktig del av den norske høyadel.

Bruken av våpen spredte seg fra de høyere til de lavere lag i det gamle stendersamfunnet. I mange sammenhenger var de tegn på viktige posisjoner i samfunnet. Biskopene var som kirkefyrster tidlig ute med å bruke heraldiske våpen. Det gjaldt for eksempel i de nordiske land, der de var medlemmer av riksrådene, slik som nevnte erkebiskoper Bolt og Engelbrektsson.

GULL OG HERMELIN Ordet heraldikk kommer av middelalderlatinens «heraldus», «herold» eller «utroper». Heroldene var simpelthen de som ropte ut navnene på deltagerne i ridderturneringene; de måtte derfor kjenne merkene – og deres betydning. – Bruken av våpenskjold i dag varierer fra land til land, og preges av lokale tradisjoner og kultur. I noen land må våpen formelt registreres og tildeles for å kunne benyttes.

Mange steder er den klart største brukeren av heraldiske våpen offentlig sektor: staten, kommuner og fylkeskommuner, militære enheter, domstoler, universiteter etc., forteller Sidselrud.

Ett av de mest kjente eksemplene er Oslos våpenskjold med St. Hallvard, én av våre ti norske helgener, som feiret 1000-årsjubileum i 2020. – Den katolske kirke er sammen med Den anglikanske kirke de to kirkesamfunnene som mest konsekvent benytter heraldiske våpen for sine forskjellige organisatoriske enheter og geistlige embetsutøvere. Begge har derfor en god og sterk heraldisk tradisjon, men også lokale utslag av heraldikk av svært varierende kvalitet, sier Sidselrud.

LA NED HERALDISK KOMMISJON Katolsk heraldikk er preget av to forhold. For det første er det en tradisjon for Kirkens hierarki og embeder, og for det andre sterke lokale tradisjoner, ifølge Sidselrud. Fra 1905 kunne Vatikanstaten smykke seg med en egen heraldisk kommisjon som regulerte utformingen av våpenskjoldene. Den ble lagt ned i 1960, ni år senere sluttet Annuario Pontificio, Den hellige stols årbok, å offentliggjøre kardinaler og pavenes våpenskjold. – Siden Den katolske kirke ikke lenger har en sentral heraldisk myndighet som godkjenner våpen, er innslaget av lokale tradisjoner styrket. Den katolske heraldikken har et system for tillegg til våpenskjold som viser hvilken rolle i det kirkelige hierarki en geistlig person har, dessuten markeres ordenstilhørlighet etter reglene i den enkelte orden, opplyser Sidselrud.

Heraldikk er systematisert kunnskap om våpenskjoldenes kjennetegn og historiske utvikling. Heroldene utviklet etter hvert et særlig fagspråk, «blasonering», som beskriver våpen kort og entydig, ifølge Norsk heraldisk forening. – Heraldiske våpen preges av at figurene i våpenet er stiliserte og ikke konkrete, en hund er en generisk, altså en artstypisk hund og ikke hunden Passopp, en borg er en bygningstype og ikke Tower of London. Man bruker farger og metaller for å skape best mulig kontraster; gull på svart bunn synes vesentlig bedre enn gull på sølv eller svart på blått. Heraldikken operer med fargene rødt, blått, svart, grønt og purpur. Den anvender metallene gull og sølv og pelsverkene hermelin og gråverk (hhv. røyskatt og ekornskinn), sier Sidselrud, som også er formann i Norsk heraldisk forening. •

Biskopenes våpenskjold

• Våpenbeskrivelsen eller blasoneringen som er fagtermen, er det som heraldisk sett definerer våpenet. Det betyr at et og samme våpen kan utføres på flere måter og fortsatt være det samme. • De norske bispevåpnene følger i dag normen for katolske biskoper som styrer et bispedømme (stift), nemlig at biskopens våpen er sammenstilt med bispedømmets våpen, enten i et kvadrert skjold eller et kløvd skjold.

Hjelpebiskoper fører kun sitt eget våpen.

Heraldikken er for meg en slags parallell til poesi i bunden form eller japanske haiku-dikt.

VÅPENDRAMA: Kaare Seeberg Sidelsruds våpenskjold er fra 1700-tallet. Kunstneren som har malt denne versjonen, er Einar Evar.