mange nyere norske våpenskjold, blant andre for biskop Berislav Grgić av Tromsø. Han er rådsmedlem i det prestisjetunge Académie internationale d'héraldique, Det internasjonale akademiet for heraldikk. STRENGE RAMMER
Middelalderens forseggjorte ID-brikke Når man hører ordet heraldikk, ser man fort for seg høviske riddere til hest med spisset lanse og blankpusset hjelm med skinnende visir. Det er ikke så dumt. TEKST: PETTER T. STOCKE-NICOLAISEN FOTO: KRISTIN SVORTE
EFFEKTIV SYMBOLBRUK: Kaare Seeberg
Sidselrud har vært fascinert av heraldikk siden barndommen. – Man må skape noe nytt, særegent og helst fengende innenfor strenge rammer, deri ligger både utfordringer, kreativitet og skjønnhet, forteller Sidselrud.
38
ST. OLAV | 1–2021
R
iddernes flotte og fargerike utstyr i middelalderens sagnomsuste turneringer bidro nettopp til utviklingen av den vesteuropeiske heraldikken. Men du kan like gjerne forestille deg den mektige erkebiskop Aslak Bolt, den siste erkebiskop av Nidaros Olav Engelbrektsson eller dagens nidarosbiskop Erik Varden. Kirkens menn har nemlig lenge vært utstyrt med våpenskjold i sin tjeneste. Fargeprakt har det heller ikke manglet på. – Et våpenskjold er både en immateriell idé og et fysisk uttrykk for denne idéen, forklarer den katolske heraldiker Kaare Seeberg Sidselrud. Han har vært interessert i våpenskjold siden barndommen og har utarbeidet
– Våpenskjoldet er et kjennetegn som utarbeides innen relativt strenge rammer, men som samtidig rommer store variasjonsmuligheter. Heraldikk er en mer enn åttehundre år gammel europeisk tradisjon som har spredd seg fra Europa til alle kontinenter, og fra eliten til alle slags grupper, og som rommer store nasjonale forskjeller, fortsetter Sidselrud. Hans heraldikk-interesse ble vekket på Norsk Folkemuseum under illustrerte foredrag av den kjente kunsthistoriker Carsten Hopstock. – I en rekke sammenhenger dukket det opp våpenskjold – og de interesserte meg. Heraldikken er for meg en slags parallell til poesi i bunden form eller japanske haiku-dikt. Man må skape noe nytt, særegent og helst fengende innenfor strenge rammer. I dét ligger både utfordringer, kreativitet og skjønnhet, sier Sidselrud. FRA BISKOP TIL BONDE
Det første korstoget ble lansert av pave Urban II under konsilet i Clermont i november 1095. Det andre ble innledet i 1145. Én gang mellom disse voldsomme blodsutgydelsene i Kristi navn ble de første våpenskjoldene tatt i bruk – Det hittil eldste kjente våpenet er antatt å ha tilhørt Geoffrey Plantagenet (1113 – 1151), greve av Anjou. Han mottok et heraldisk våpen fra sin svigerfar, den engelske kong Henrik II, sier Sidselrud. Heraldikeren forteller at bruken spredte seg hurtig i tiden som fulgte. På 1200-tallet var det snarere regelen enn unntaket at heraldiske våpen ble benyttet. – Dette gjaldt ikke bare adel og riddere, men også geistlige og byborgere. Enkelte bønder benyttet også våpen, om enn i varierende grad, forteller Sidselrud. Heraldikken oppsto i Vest-Europa, antagelig først i grenseområdene mellom dagens Frankrike, Tyskland og Luxembourg. Der var det trangt om plassen, spesielt på slagmarkene, og våpenskjoldene fungerte som både en dekorativ og effektiv måte å identifisere seg på. – Heraldiske våpen var og er i prinsippet et kjennetegn, som ble benyttet til å vise hvem
