Guds ord

Bønn er samfunn med Gud

(Lukas 11, 1-2)

TEKST: PATER HALLVARD RIEBER-MOHN OP

En eldre slektning av meg kalte en gang andre-satsen i Griegs a-moll-konsert for sin «aftenbønn». La gå. Vi skjønner hva hun mente: Det er ganske mye fromhet i den, sinnet har det godt og fredfullt i slike stemninger.

Men bønn er så menn noe langt mer personlig og bevisst. Bønnen er et samfunn med Gud – ikke med Grieg.

Hvor mange mennesker i dagens norske samfunn praktiserer en eller annen form for bønn – daglig, eller nå og da? Det har vi ingen sikre statistikker på, bare inntrykk og anelser. Blant annet fordi bønn for ganske mange er en skjult og privat affære, og fordi det ikke alltid er lett å si, selv for en teolog, presist hva bønn er. Den kan ta så mange former og uttrykk.

I Lukas-evangeliets ellevte kapittel møter vi en slik villrede.

I første og annet vers leser vi: «En dag var (Jesus) et sted og ba. Og da han var ferdig med å be, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler det!» Han sa da: Når dere ber, skal dere si...».

Og så følger noen av de mest brukte av alle de ord menneskene siden har rettet til Gud: Fadervår, «Herrens bønn».

Om folk med kunnskap heter det jo at de kan mer enn sitt Fadervår. Den bønnen er nemlig allerede barnelærdom og lett å lære i all sin enkelhet. Til gjengjeld er Fadervår bunnløst. Barnet kan forstå og bruke det, den lærde kan aldri uttømme det. For i noen få, klare setninger gir Kristus både en veldig ramme – himmel og jord, og et midtpunkt i tilværelsen: Gud. Han gir også svaret på våre dypeste menneskelige behov, fra barmhjertigheten til brødet, og dertil et håp midt i historien: «Komme ditt rike!» Det er mye, i bare noen få setninger.

Mon ikke mange fler enn de som åpent vedstår seg at de ber, har bønnen som reserve i sinnet? Og skal tro om ikke mange av dem som mener de «ikke kan be» egentlig opplever det som et savn? Ikke bare i angsten og ensomheten, men også i takknemlighetens stunder. For bønnens vesen er jo ikke bare nødskrik, men også dette dypt frigjørende som heter lovsang: «Vi takker deg for sin store herlighet» synger den kristne kirke til Gud.

Bønnens mulighet er nedlagt i alle mennesker, hvorfor er den så ikke like naturlig og nødvendig som åndedrettet? Vi tar omhyggelig piller som skal dekke kroppens daglige vitaminbehov når det er så som så med kreftene. Mens den sinnets næring, det dype åndedrag i sjelen som vi kaller bønn, hemmes i altfor mange av oss, også i mange kristne. Som folk og som masse har vi mistet bønnens veldige usynlige tilflukt. Hva den har betydd for sinnene i alle de slektledd vi vet om før vår eget, kan ikke måles. Mange aner det i dag bare gjennom bønn som tilfeldigvis også blir kunst: En gammel salmetekst av Kingo – et langfredagsmotiv av Johann Sebastian Bach. De kan se skjønnheten i det. Men de kan ikke be selv. De både ser og hører. Men de lever ikke bønnen.

Så øyner vi da tegnene på mangel og underernæring både i eget og andres sinn.

Bønnen – det er hverken utstudert teknikk eller en lunefull opplagthet for noe «åndelig». Det er kanskje noe så enkelt og likefrem, i de manges liv, som én dag – hver dag – å gjenoppleve noen gamle uslitelige ord som alltid er nye, og overveldende i sin sannhet om Gud og oss selv: Fader Vår ...

Hentet fra boken «Alvorets Glede. Nye streiftog i evangeliet», Ansgar 1978.