Signert: Arne Berggren

Introvert trass

N

å begynner de å komme, disse erkjennelsene om at det kommer gode ting ut av pandemien også. Naturen får liksom hentet seg litt inn. Luften fornyes. Vi gjenoppdager oss selv. Vi lengter etter disse enkle tingene vi knapt merket oss, før viruset tok over livene våre - kaffe i trange kaféer, mylder, uanmeldte besøk kanskje, stå i kø og irritere seg - ja, du vet ...

TILPASNINGSEVNE Én av de viktigste egenskapene hos mennesket er helt åpenbart evnen til å tilpasse seg omstendighetene. Vi overlever en bilkø til hytta. Det hender faktisk at Gislefoss spår feil. Noen ganger er det kø. Og vi takler det. Hele livet har strengt tatt vært en avbalansering av forventning og realitet, prøving og feiling. Vi har lært av egnes feil og fryder oss over andres, vi har reist oss opp og gått videre, tryna på sparkesykkel og latt som ingen ting, neida, alt i orden.

Men så kom pandemien.

GUD GROVSORTERTE Gud grovsorterte oss i to grupper: de ekstroverte og de introverte. Smart trekk. To lag å heie på, så å si. De ekstroverte har hatt det tøft nå. Mennesker som får energi av andre mennesker, aller helst i store grupper på tribuner og andre steder med mye lyd. Uten sosiale medier og videomøter hadde alle utadvendte bukket under. En tilsvarende pandemi på begynnelsen av nittitallet, før smarttelefoner og internett, hadde ganske enkelt vært game over for de ekstroverte. Tenk litt på akkurat det.

VI INTROVERTE Vi introverte derimot, greier oss fint og relativt lenge uten andre mennesker – vi har nok med oss selv, trives i eget selskap. Om Steen & Strøm og harryhandelen stenger ned, holder vi oss bare hjemme og finner opp glødelamper, skriver romaner eller bindsterke verk om angst.

Pandemien ga oss anledning til å stå over karneval, overraskelsesselskaper, barnetog og alt annet det andre vi ellers gjør hva som helst for å unngå. Det var ikke vi som stod på verandaer og balkonger og hyllet helsearbeidere, vi synger ikke i kor, unngår korps og deltar bare unntaksvis på ting andre mennesker har arrangert.

HØYTFUNGERENDE ASPERGERS For noen år siden gikk det en dokumentar på NRK om mennesker med høytfungerende Aspergers. To av dem hadde flyttet sammen og nå var det straks jul og pynting av tre. Hvorfor gjør vi dette her? spurte den ene den andre. Jeg aner ikke, sa den andre, men det er vel hyggelig da, kanskje.

Jeg googlet umiddelbart "Tegn på Aspergers", for er det derfor jeg får angst av fotografier med folk som griller, og er det derfor jeg står ved åpen kjøleskapsdør og spiser kalde fiskekaker med henda og gledesløst skyller ned med doven Farris? Jeg greier meg så skremmende fint uten det mange refererer til som kos - tanken på å stelle i stand en heftig middag for meg selv for å nyte det med et glass et eller annet, er altså så fremmed at ja, Aspergers ligger der på tungen - det at folk under tredve som jobber i varehandelen eller servicenæringen avslutter enhver transaksjon med "Kos deg" påkaller mer aggresjon hos meg enn et smil tilbake. Noe av det aller beste med pandemien er at folk snakker litt mindre om kos og først og fremst konsentrerer seg om å holde ut. Kose meg kan jeg gjøre i helvete, som fatter'n pleide å si når han skylte ned nitroglyserin med en vodka cola.

VANER I tillegg utstyrte Gud oss med evnen til å utvikle vaner. Det som virker eller gir en slags opplevelse av tilfredshet og fremgang på kort sikt, det holder vi fast ved. Det blir på mystisk vis til en vane, noe vi gjør uten å tenke oss om. Jeg er en sånn som i løpet en måned hører ti, femten timer med podcaster om hvordan jeg kan vokse og utvikle meg som menneske. Selv står jeg fremdeles mentalt på et sted mellom seksten og tyve, men jeg har altså en enorm glede av å lytte til pludringen blant mennesker med så mye fagkunnskaper at det renner over.

I det siste har jeg hatt en dille på alt om biologi og kjemi - podcaster der balansering av dopaminer og proteiner og hormoner og sånt er forklaringen på det aller meste. Er du sånn eller sånn, er det fordi du mangler eller har for mye av ditt eller datt på latin. De enkleste rådene, det de kaller hacks, tester jeg - sånn som å få i meg mellom to og ti minutter sollys rett i trynet før klokken

ARNE BERGGREN er musiker, forfatter og tv-produsent. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

ti om formiddagen - jeg husker ikke hvorfor, men det koster meg ikke mye og kan det gi meg ytterligere noen ukers levetid som jeg kan bruke på å irritere meg over naboens manglende respekt for norske flaggregler eller statsmeteorologenes stadig svakere diksjon, kan det jo ikke skade.

AVLÆRING Biologene er opptatt av vaner, i hvert fall han jeg hører på for tiden. Lar det seg gjøre å bli glad i å jogge? Kan jeg huske å betale regninger av meg selv, før kemneren står på døren? Men kanskje enda mer interessant og utfordrende: Kan jeg avlære en hel haug av dårlige vaner? Hvorfor åpner jeg helt automatisk og nesten søvngjengersk trillekofferter og bager for å tømme innholdet på hotellgulv? Hva er det som gjør at det tar mindre enn 24 timer for meg å omdanne et relativt ryddig kjøkken til noe som ser ut som en seriemorders habitat, når jeg får noen dager for meg selv? Lar det seg gjøre å bryte rekken av kognitive feilslutninger som medfører en sti av müsli og tørket frukt og bær mellom kjøkkenbenken og skrivebordet via spisestuen? Kan man venne seg av med å spise mens men går gjennom huset?

Biologene gir håp. Man kan omprogrammere seg selv, så å si, om man bare vet hvordan. Sol i trynet før ti, puste gjennom nesa og D-vitaminer er bare noe av verktøyet Gud har utstyrt oss med.

FOLK PÅ GJØVIK Pandemien har vært grusom for mange. Å ikke kunne besøke sine kjære. Ikke få lov til å ta farvel. Å dø mens man sakte kveles. Noen av bildene fra den store verden og enda nærmere, har vært hjerteskjærende. Gravplassene i New York. Likbålene i India. Det har vært så skremmende og ille at vi knapt forstår hva vi har vært gjennom.

Men teller man opp antall reportasjer på Dagsrevyen og ser hva de handlet om, vil det i ettertid se ut som om vår tids Svartedauden først og fremst rammet folk i gågatene på Gjøvik og Lillehammer. Det har ikke handlet om medfølelse og eksistensiell angst eller undring - det har handlet om blindt raseri over stengte pøbber og manglende flyavganger til Kanariøyene. Raseriet og fortvilelsen retter seg ikke mot Gud eller Darwin, men mot Erna Solberg og Bent Høie. Helt sentralt var Charter-Sveins oppgjør med vitenskapen.

GUDS PLAN Men mennesket er altså tilpasningsdyktig. Vi utvikler nye vaner, finner forklaringer. Jeg har mer til felles med disse konspirasjonsstakkarne som samles i skjul på låver og i kjellere enn jeg liker å innrømme. Det er en grunnleggende fortvilelse som kommer til uttrykk i en slags kamikazeliknende kreativitet. Disse sjelene som til enhver tid søker og gjør det motsatte av alle andre. Vi sitter kledt i fillete strie i midtrabatten, og kakker med en diger stein. Vi strør müsli etter oss og gjør ting totalt uten mening, på refleks eller ren trass.

Men noen ganger er det kanskje nettopp introvert trass som åpner for noe de ekstroverte kan glede seg over. For alt vi vet var det en sær konspirasjonsteoretiker eller en undrende fyr med Aspergers som ved en tilfeldighet oppfant karneval, engangsgrill eller surpriseparties. Og pussig nok skårer en håndfull av verdens ikoniske entreprenører godt innpå et eller annet spektrum. Elon Musk har Aspergers. Steve Jobs hadde sitt berømt "distortion field" og Mark Zuckerberg, som har skylda for plattformene der vi deler alle disse fordømte bildene av skalldyr og kos, preges jo av en slags kjølig distanse til menneskeheten. Er det dette som er Guds plan med de introverte? •

Arne Berggren

Dette er en kommentar. Meningene i artikkelen står for artikkelforfatterens regning.