SIGNERT
Introvert trass å begynner de å komme, disse erkjennelsene om at det kommer gode ting ut av pandemien også. Naturen får liksom hentet seg litt inn. Luften fornyes. Vi gjenoppdager oss selv. Vi lengter etter disse enkle tingene vi knapt merket oss, før viruset tok over livene våre - kaffe i trange kaféer, mylder, uanmeldte besøk kanskje, stå i kø og irritere seg - ja, du vet ...
N
TILPASNINGSEVNE
Én av de viktigste egenskapene hos mennesket er helt åpenbart evnen til å tilpasse seg omstendighetene. Vi overlever en bilkø til hytta. Det hender faktisk at Gislefoss spår feil. Noen ganger er det kø. Og vi takler det. Hele livet har strengt tatt vært en avbalansering av forventning og realitet, prøving og feiling. Vi har lært av egnes feil og fryder oss over andres, vi har reist oss opp og gått videre, tryna på sparkesykkel og latt som ingen ting, neida, alt i orden. Men så kom pandemien. GUD GROVSORTERTE
Gud grovsorterte oss i to grupper: de ekstroverte og de introverte. Smart trekk. To lag å heie på, så å si. De ekstroverte har hatt det tøft nå. Mennesker som får energi av andre mennesker, aller helst i store grupper på tribuner og andre steder med mye lyd. Uten sosiale medier og videomøter hadde alle utadvendte bukket under. En tilsvarende pandemi på begynnelsen av nittitallet, før smarttelefoner og internett, hadde ganske enkelt vært game over for de ekstroverte. Tenk litt på akkurat det. VI INTROVERTE
Vi introverte derimot, greier oss fint og relativt lenge uten andre mennesker – vi har nok med oss selv, trives i eget selskap. Om Steen & Strøm og harryhandelen stenger ned, holder vi oss bare hjemme og finner opp glødelamper, skriver romaner eller bindsterke verk om angst. Pandemien ga oss anledning til å stå over karneval, overraskelsesselskaper, barnetog og alt annet det andre vi ellers gjør hva som helst for å unngå. Det var ikke vi som stod på verandaer og balkonger og hyllet helsearbeidere, vi synger ikke i kor, unngår korps og
74
ST. OLAV | 2–2021
deltar bare unntaksvis på ting andre mennesker har arrangert. HØYTFUNGERENDE ASPERGERS
For noen år siden gikk det en dokumentar på NRK om mennesker med høytfungerende Aspergers. To av dem hadde flyttet sammen og nå var det straks jul og pynting av tre. Hvorfor gjør vi dette her? spurte den ene den andre. Jeg aner ikke, sa den andre, men det er vel hyggelig da, kanskje. Jeg googlet umiddelbart "Tegn på Aspergers", for er det derfor jeg får angst av fotografier med folk som griller, og er det derfor jeg står ved åpen kjøleskapsdør og spiser kalde fiskekaker med henda og gledesløst skyller ned med doven Farris? Jeg greier meg så skremmende fint uten det mange refererer til som kos - tanken på å stelle i stand en heftig middag for meg selv for å nyte det med et glass et eller annet, er altså så fremmed at ja, Aspergers ligger der på tungen - det at folk under tredve som jobber i varehandelen eller servicenæringen avslutter enhver transaksjon med "Kos deg" påkaller mer aggresjon hos meg enn et smil tilbake. Noe av det aller beste med pandemien er at folk snakker litt mindre om kos og først og fremst konsentrerer seg om å holde ut. Kose meg kan jeg gjøre i helvete, som fatter'n pleide å si når han skylte ned nitroglyserin med en vodka cola. VANER
I tillegg utstyrte Gud oss med evnen til å utvikle vaner. Det som virker eller gir en slags opplevelse av tilfredshet og fremgang på kort sikt, det holder vi fast ved. Det blir på mystisk vis til en vane, noe vi gjør uten å tenke oss om. Jeg er en sånn som i løpet en måned hører ti, femten timer med podcaster om hvordan jeg kan vokse og utvikle meg som menneske. Selv står jeg fremdeles mentalt på et sted mellom seksten og tyve, men jeg har altså en enorm glede av å lytte til pludringen blant mennesker med så mye fagkunnskaper at det renner over. I det siste har jeg hatt en dille på alt om biologi og kjemi - podcaster der balansering av dopaminer og proteiner og hormoner og sånt er forklaringen på det aller meste. Er du sånn eller sånn, er det fordi du mangler eller har for mye av ditt eller datt på latin. De enkleste rådene, det de kaller hacks, tester jeg - sånn som å få i meg mellom to og ti minutter sollys rett i trynet før klokken
