Teologiprofessor Hallgeir Elstad

VELSIGNET BYEN OG VERDEN: 27. mars 2020 gav pave Frans en ekstraordinær «Urbi et Orbi»-velsignelse som svar på koronapandemien. – Det er tid for igjen å stille livets kurs mot deg, Herre, og mot våre medmennesker. Og rundt oss kan vi se mange helter, sa han. Foto: Reuters, Guglielmo Mangiapane

Fra straff til formaning

Før var pest og pandemi Guds straff for menneskets synder. Slik er det ikke lenger. – Gud er blitt mindre allmektig enn før, mener teologiprofessor Hallgeir Elstad.

TEKST: PETTER T. STOCKE-NICOLAISEN

Vi er blitt rammet av pandemier tidligere: Svartedauden kom til Norge i 1348. Drøyt ett år senere hadde en tredjedel av Norges befolkning dødd. Kirken ble spesielt hardt rammet, fordi prester og ordensfolk pleiet de syke og begravet de døde. Så kom spanskesyken i 1918/19. – Den gangen ble ikke kirkene automatisk stengt, forteller Hallgeir Elstad, professor dr. theol ved Universitetet i Oslos Teologiske fakultet: – Det kunne være at helsemyndighetene lokalt bestemte at for eksempel skoler og kirker skulle være stengt for en tid i perioder med høyt smittetrykk. Dette kunne dreie seg om en periode på 14 dager. Jeg har ikke registret at det var sammenhengende nedstengning noe lenger enn dette, sier professoren i kirkehistorie.

Da koronapandemien rammet Norge i februar 2020, ble kirkene behandlet på samme måte som fritidsklubber, idrettshaller og kafeer. Fremdeles er det flere steder kun tillatt med inntil 20 troende tilstede under messen. – Hva forteller dette oss? – Det var jo ingen nasjonal nedstenging under spanskesyken, slik det er under dagens pandemi. Det forteller noe om at en tar forholdsregler på en annen måte i vår tid, sier Elstad, og minner om at dødstallene under spanskesyken i 1918 – 1919 var 15 000. Til nå har under 800 dødd av korona i Norge. – At kirken den gang i stor grad, og så langt det var mulig, holdt oppe sin vanlige aktivitet, forteller også om en vilje og et ønske om å være til stede for befolkingen i krisetiden som dette var, sier Elstad. Han forteller at prestene under spanskesyken ikke unnlot å dra på sykebesøk, selv om det innebar at de kunne bli smittet.

IKKE GUDS STRAFF Den antoninske pesten (165 – 180 e.Kr.) og Cyprianus’ pest (251 – 270) tok livet av store deler av den romerske befolkningen. Pestsykdommene førte romersk hedendom inn i åndelig krise, mens den tidlige kristendom kom styrket ut av dem. Den amerikanske religionssosiologen Rodney Stark forklarer dette med at de kristne tok vare på hverandre, samt at den kristne tro både kunne forklare hvorfor katastrofene rammet og gi menneskene håp for fremtiden.

– Det tradisjonelle synet på hvorfor vi rammes av pandemier har vært at Gud straffer menneskene for deres synder. Derfor er det mange eksempler i historien på at pest og pandemier har ført til botsstemning i befolkningen. I nyere tid er en slik tolkning så godt som fraværende. Heller ikke under spanskesyken synes den å ha vært dominerende, sier Elstad. 27. mars 2020 sa pave Frans under sin bønn på Petersplassen at koronapandemien ikke er Guds dom over menneskeheten, men Guds formaning til oss om å finne ut av hva som er viktig i våre liv – og å leve deretter. – Forklarer kirkene pandemier anderledes nå enn tidligere? – Det er helt klart at de gjør. Det vonde som skjer, er ikke Guds straff og dom. Snarere tenker man at Gud går inn i – og er nærværende i – lidelsen. Det er rimelig å se dette som uttrykk for et endret gudsbilde. For å si det sånn Gud er blitt mindre allmektig enn før, mener Elstad. TID FOR REFLEKSJON Den unge kirken møtte både Den antoninske pesten og Cyprianus’ pest med noe som ligner entusiasme: Biskopen av Kartago ønsket omtrent pesten velkommen i et brev fra 251. Det var kun ikkekristne som hadde noe å frykte i slike tider, hevdet biskop Cyprianus (som pesten senere ble oppkalt etter). En slik selvtillit finner vi også hos Dionysios, biskop av Alexandria, som ikke bare mente at epidemier var en trostest, men at de også ga kristne en kjærkommen mulighet til å praktisere sin barmhjertighet. – Hvordan virker pandemier inn på folks tro, er det er slik at lidelse fører til vekkelse? – Det er vanskelig å si. Jeg tror nok at det får oss til å reflektere mer over livet og hva som betyr mest for oss. Lange perioder med nedstegning og restriksjoner får oss til å se verdien av nærhet til andre mennesker og betydningen av sosial samhandling. Vi mennesker er skapt til å leve sammen. Historisk sett har ulykker og lidelser gjerne ført til vekkelser og at folk tar sin tro mer alvorlig. Selv under andre verdenskrig, så vi noe av det. Men om det gjør det i vår tid, er mer usikkert. Kanskje i deler av verden, der pandemien har rammet hardt og religion står sterkere enn hos oss, sier Elstad, som ikke ser for seg en norsk vekkelse i kjølvannet av Covid-19-pandemien. LITER PÅ VITENSKAPEN Høsten 1348 kom svartedauden til Norge fra handelsrutene langs silkeveien. Så mye som to tredjedeler av Europas befolkning kan ha mistet livet. Kirken ble hardt rammet. I Nidaros var erkebiskopen og alle korsbrødrene utenom én døde i 1351. – Svartedauden bidro til å svekke kirken. Én ting var at mange geistlige døde, noe som betydde en indre svekkelse. For eksempel måtte man legge ned kirker, fordi det ikke var nok prester til å betjene dem – og heller ikke befolkningsgrunnlag nok. Prestegjeld ble slått sammen, fordi det ikke var økonomisk grunnlag for det samme antall prester som før. Den store dødeligheten i befolkningen gjorde at kirkens inntekter gikk ned, og svekket den økonomisk. Men folk fortsatte å gi gaver til kirken, sier Elstad. Under svartedauden ante ikke folk

Professor Hallgeir Elstad, Teologisk hva årsaken til smitte og sykdom var; fakultet, Universitetet i Oslos de ble redde og søkte forklaringer og «Historisk sett har trøst. Kirken kunne gi begge deler. Folk holdt seg til kirken som formidleren av ulykker og lidel- frelse – dette betydde også frelse fra ser gjerne ført til sykdom og ulykker, forklarer Elstad. – Det har vært hevdet at troen på vekkelser og at kirkens evne til å trygge menneskefolk tar sin tro mer nes frelse, fikk seg en knekk nettopp med svartedauden, og dens lidelser alvorlig.» og svært høye dødelighet, sier han. – Hvordan vil du beskrive situasjonen nå? – Det kristne verdensbildet var jo enerådende den gang og kirken en frelsesinstitusjon. Situasjonen i dag er helt annerledes. Vår tilnærming til sykdom og pandemier er rasjonell. I et sekularisert samfunn skal den medisinske vitenskap berge oss ut av pandemien, ikke Gud, sier professoren, som ikke tror koronapandemien vil ha stor betydning for kirke og tro. – Men jeg må si jeg er litt spent på hvordan det utvikler seg når samfunnet åpner opp igjen. Vil oppslutningen om kirkene bli som før pandemien, eller kan vi stå overfor en varig svekkelse? Kanskje kan oppslutningen også øke, men det gjenstår å se. •

Pest og pandemi

Svartedauden: Byllepest som rammet Europa i perioden 1347 – 1353. Kom til Norge i 1348. Svartedauden antas å ha fått navnet sitt etter fargen på kroppen til mange av de pestdøde. Minst en tredjedel av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde, dvs. 50 av 80 millioner. Spanskesyken: Influensapandemi i perioden 1918 – 1920. 50 – 100 millioner mennesker døde i verden, omkring 15 000 døde i Norge. Dødeligheten var høyest blant barn og unge voksne. Navnet spanskesyken skyldes at spanske myndigheter i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom. Koronapandemien: Pandemien begynte i storbyen Wuhan i Hubei-provinsen i Kina i desember 2019. Viruset – SARS-CoV-2 – ble identifisert av kinesiske helsemyndigheter 7. januar 2020. 30. januar 2020 erklærte WHO utbruddet som en «alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse». Over 3,5 millioner mennesker har dødd av koronasmitte i verden, 783 har per 1. juni 2021 dødd i Norge.