6 minute read
Leserinnlegg
Kirken i Polen er sammensatt
Ewa Bivands meningsytring i St. Olav nr. 1/2021, trenger en kommentar.
Advertisement
Hvordan møter det pluralistiske samfunn Kirken? spør Ewa Bivand under overskriften «Kvinneopprør i Polen handler om mer enn abortloven», og hun nevner et vedtak i polsk Høyesterett høsten 2020 vedrørende polsk abortlov.
DET ER VIKTIG Å HUSKE at polsk Høyesterett er en uavhengig domstol. Høyesterett i Polen har besluttet at abort begrunnet i en alvorlig mangel på fosteret, er grunnlovsstridig. Det er heller ikke alle polakker som er uenige i Høyesteretts avgjørelse, slik Bivands artikkel kan gi inntrykk av.
Hvert år går mange mennesker i flere store og mindre polske byer i «Marsj for livet». Denne marsjen samler flere tusen familier, unge kvinner, menn og barn. De går i tog, de synger og er glade.
Marsjen er organisert for å markere offentlig våre grunnleggende verdier; menneskeverdet fra unnfangelsen av, og at familien bygger på ekteskapet mellom mann og kvinne, og deres ønske om å få og oppdra barn. Disse marsjene har en positiv, gledelig og bekreftende dimensjon. De understreker forsvaret av, og rettighetene til, livet og familien. Selv om disse marsjene har holdt på i 13 år, har de dessverre aldri vært dekket av norske massemedier.
EWA BIVAND stiller også spørsmål ved religionsundervisningen i Polen. Faktum er at flere millioner polakker emigrerte til Vest-Europa etter år 2004. De hadde aldri hørt om det «dekadente, ugudelige Vesten». Tvert imot. Kirken ga dem styrke til å være i stand til å komme i dialog med, og finne praktiske løsninger i, de pluralistiske vestlig samfunn.
Religionsundervisningen i Polen, som i Norge, gis gjennom skolen. Ja, de fleste steder i Polen er den i regi av Den katolske kirke.
Av IZABELA MAZUR Master i historie, Universitetet i Lublin St.Laurentius menighet, Drammen
Der hvor det er store grupper lutheranere eller ortodokse, tilpasses religionsundervisningen disse. Ateister kan velge at barna undervises i etikk fremfor i religion.
Det er riktig, som Ewa Bivand skriver, at tilliten til Kirken er fallende blant noen yngre grupperinger. Men de unge forlater ikke Kirken. Kirken møter dem som lever sekulære liv med åpne hender og den er godt forberedt. Mange unge feirer søndagsmessene og mottar sakramentene. De ønsker å identifisere seg med Kirken og leter etter felleskap.
Nevnes kan her for eksempel at hvert år samles flere tusen unge polske katolikker seg i Lednica. De ber, de danser, de diskuterer. Lednica-bevegelsen er en formasjonsvei rettet mot samfunn og enkeltpersoner. I år blir den organisert for 25. gang. (Les mer her: www.lednica2000.pl/pola-lednickie-2/ )
I POLEN ER DET rundt 30.000 prester. I polske fengsler sitter 868 personer dømt for pedofili. To av dem er prester. Er det for mange? Ja, det er to for mange!
Det har vært mye snakk om pedofilisaker i Polen, ikke bare i Kirken. Men det er underlig at massemedienes moralske pekefinger i disse sakene bare rettes mot Kirken.
Det er riktig, som Ewa Bivand skriver, at det i Polen finnes flere trossamfunn enn Den katolske kirke. Men det er viktig å huske på at mange av dem støtter Kirkens syn på abort. Jeg kjenner dessuten selv et par ateister som er mot abort.
Vi er alle opptatt av god dialog. Men man kan ikke, slik det skjer i Polen nå, starte en konstruktiv dialog med å angripe kirker og male vulgære slagord på kirkeveggene. Gode dialoger kan bare bygges, og spre seg, når utsiktene til en fruktbar fremtid er til stede - og når katolikker viser troskap til sin katolske identitet. •
Om å såre
Jeg ble såret. Og kanskje flere med meg. Av den store karikaturtegningen i påsken over en kommentar i Aftenposten om påskelamtradisjonen. Den viser et lam med fane og kors og glorie – et 2000 år gammelt symbol for Kristus som offerlammet. Fanen har påskriften «Opplysningskontoret for kjøtt» og glorien er en tallerken flankert av kniv og gaffel, klare til halshugging og fortæring. Altså henvisninger til kjøtt og slakt som en ironisk innledning til lidelsen på Langfredag.
Hvorfor såret? Fordi det minner meg om gutten i lekekassen som sparker i stykker sandtårnet vennen endelig har fått til å stå.
Av THOMAS THIIS-EVENSEN
Eller mobberen i skolegården som knuffer og erter den brune jenta, den tause gutten og han med talefeil.
Og det minner meg om forskjellen på mot og feighet. Som da forsvaret av ytringsfriheten i Charlie Hebdo satte karikaturtegneren i kalkulert livsfare. Det er mot. I Aftenposten er påskesarkasmen helt ufarlig. Ingen represalier forventes av en marginal gruppe av kristne som hver dag baler med eksistensielle valg - mellom tro og tvil.
Da er hensikten tydeligvis bare å fryde seg over sorgen hos de trufne. Og det er feigt. (Innlegg i Aftenposten 8. april)
Verdenskirken på synodal vei
Vandringen begynner i alle bispedømmer i oktober 2021 og ender i bispesynoden i Roma i oktober 2023, der temaet er «synodalitet».
Bispesynoden i Roma, som opprinnelig var planlagt til oktober 2022, er blitt utvidet av pave Frans til å innbefatte en toårig synodal vei.
TRE FASER Vatikanet kunngjorde nylig at synoden med tema «synodalitet» er tenkt planlagt i tre faser: en lokal, en kontinental og en som omfatter den universelle kirke. Målet er å tilby alle troende muligheten «til å lytte til hverandre og til Den hellige ånd», slik pave Frans formulerte det.
Foreløpig er ikke synodens innhold spikret; temaer skal man finne mens man går. Men det legges opp til at sentrale elementer i alle møter skal være diskusjoner og refleksjoner der deltagerne fremfor alt lytter til hverandre. Sentralt er også feiring av messe og felles bønn. Den synodale vandringen koordineres av synodesekretariatet i Roma under ledelse av kardinal Mario Grech.
DESENTRALISERT Synoden åpnes av pave Frans i Roma 9. og 10. oktober i år. En uke senere går startskuddet i bispedømmene over hele verden. Frem til mars 2022 skal den lokale biskopen avholde felles bønn og gi råd i tråd med overordnede føringer og spørreskjemaer som deles ut. Også ordenssamfunn, katolske foreninger og undervisningssteder oppfordres til å ta del i den synodale prosessen.
KOORDINERES I ROMA Alle tilbakemeldinger og resultater vil bli sendt til synodesekretariatet i Roma. Sekretariatet vil så utarbeide et foreløpig arbeidsdokument som vil bli diskutert på overordnet (kontinentalt) nivå høsten 2022. Fruktene av disse diskusjonene, vil gå tilbake til synodesekretariatet, som så utarbeider et nytt, finsiktet arbeidsdokument. Dette dokumentet vil danne grunnlaget for de drøftelser og rådslagninger som vil finne sted under den sentrale bispesynoden i Roma i oktober 2023.(kathpress)
SYNODE
• Kirkerettseksperten monsignore Torbjørn
Olsen forteller at synode betyr «vei», og utlegges gjerne slik: man blir enig om og bestemmer noe mens man «går» sammen. I praksis viser det til kirkestrukturer der avgjørelser fattes av større representative organer, til forskjell fra strukturer der hierarkiet besitter myndigheten. Det gjelder på alle nivåer. • Den katolske kirke har alltid hatt en blanding av begge strukturer. Frem til 1400-tallet konkurrerte det synodale og der hierarkiske: hvem har høyest myndighet, det universelle konsil eller paven? Kan et konsil avsette paven? Den hierarkiske forståelsen seiret, og siden har synodene spilt en underordet, men likevel viktig rolle. • Etter Det annet vatikankonsil (196265) fikk den synodale tenkemåten en renessanse. Man ville innføre regelmessige bispesynoder, en slags minikonsil.
Det skjedde da også. Det viktigste i slike synoder er antagelig at deltagerne får mulighet til å snakke sammen utenom de offisielle møter. • Man kan også holde lokale eller regionale synoder f.eks. for hele Norden.
Eller for et bispedømme. Dette er nøye regulert i kirkeretten. I middelalderen var det foreskrevet regelmessig. I dag kan biskopen bestemme det. Ingen biskoper i Norge har, så vidt mgr Torbjørn Olsen vet, benyttet seg av den muligheten de siste 150 år.
