LESERINNLEGG POLEN: Langfredagsprosesjon utenfor Krakow.
Foto: Reuters / Agencja Gazeta
Kirken i Polen er sammensatt Ewa Bivands meningsytring i St. Olav nr. 1/2021, trenger en kommentar.
H
vordan møter det pluralistiske samfunn Kirken? spør Ewa Bivand under overskriften «Kvinneopprør i Polen handler om mer enn abortloven», og hun nevner et vedtak i polsk Høyesterett høsten 2020 vedrørende polsk abortlov.
Av IZABELA MAZUR Master i historie, Universitetet i Lublin St.Laurentius menighet, Drammen
DET ER VIKTIG Å HUSKE at polsk Høyesterett
er en uavhengig domstol. Høyesterett i Polen har besluttet at abort begrunnet i en alvorlig mangel på fosteret, er grunnlovsstridig. Det er heller ikke alle polakker som er uenige i Høyesteretts avgjørelse, slik Bivands artikkel kan gi inntrykk av. Hvert år går mange mennesker i flere store og mindre polske byer i «Marsj for livet». Denne marsjen samler flere tusen familier, unge kvinner, menn og barn. De går i tog, de synger og er glade. Marsjen er organisert for å markere offentlig våre grunnleggende verdier; menneskeverdet fra unnfangelsen av, og at familien bygger på ekteskapet mellom mann og kvinne, og deres ønske om å få og oppdra barn. Disse marsjene har en positiv, gledelig og bekreftende dimensjon. De understreker forsvaret av, og rettighetene til, livet og familien. Selv om disse marsjene har holdt på i 13 år, har de dessverre aldri vært dekket av norske massemedier. EWA BIVAND stiller også spørsmål ved religi-
onsundervisningen i Polen. Faktum er at flere millioner polakker emigrerte til Vest-Europa etter år 2004. De hadde aldri hørt om det «dekadente, ugudelige Vesten». Tvert imot. Kirken ga dem styrke til å være i stand til å komme i dialog med, og finne praktiske løsninger i, de pluralistiske vestlig samfunn. Religionsundervisningen i Polen, som i Norge, gis gjennom skolen. Ja, de fleste steder i Polen er den i regi av Den katolske kirke.
80
ST. OLAV | 2–2021
Man kan ikke, slik det skjer i Polen nå, starte en konstruktiv dialog med å angripe kirker og male vulgære slagord på kirkeveggene.
Der hvor det er store grupper lutheranere eller ortodokse, tilpasses religionsundervisningen disse. Ateister kan velge at barna undervises i etikk fremfor i religion. Det er riktig, som Ewa Bivand skriver, at tilliten til Kirken er fallende blant noen yngre grupperinger. Men de unge forlater ikke Kirken. Kirken møter dem som lever sekulære liv med åpne hender og den er godt forberedt. Mange unge feirer søndagsmessene og mottar sakramentene. De ønsker å identifisere seg med Kirken og leter etter felleskap. Nevnes kan her for eksempel at hvert år samles flere tusen unge polske katolikker seg i Lednica. De ber, de danser, de diskuterer. Lednica-bevegelsen er en formasjonsvei rettet mot samfunn og enkeltpersoner. I år blir den organisert for 25. gang. (Les mer her: www.lednica2000.pl/pola-lednickie-2/ ) I POLEN ER DET rundt 30.000 prester. I polske
fengsler sitter 868 personer dømt for pedofili. To av dem er prester. Er det for mange? Ja, det er to for mange! Det har vært mye snakk om pedofilisaker i Polen, ikke bare i Kirken. Men det er underlig at massemedienes moralske pekefinger i disse sakene bare rettes mot Kirken. Det er riktig, som Ewa Bivand skriver, at det i Polen finnes flere trossamfunn enn Den katolske kirke. Men det er viktig å huske på at mange av dem støtter Kirkens syn på abort. Jeg kjenner dessuten selv et par ateister som er mot abort. Vi er alle opptatt av god dialog. Men man kan ikke, slik det skjer i Polen nå, starte en konstruktiv dialog med å angripe kirker og male vulgære slagord på kirkeveggene. Gode dialoger kan bare bygges, og spre seg, når utsiktene til en fruktbar fremtid er til stede og når katolikker viser troskap til sin katolske identitet. •
