6 minute read
Hans Küng 1928–2021
HANS KÜNG: Herrens opposisjonelle tjener
Han ble både beundret og fordømt, elsket og hatet. En omstridt teolog, som øvet innflytelse både i og utenfor den kirken han kritiserte,men aldri forlot.
Advertisement
TEKST: NILS HEYERDAHL
Det er ikke lett å tegne et balansert portrett av Hans Küng, som døde 6. april, 93 år gammel. Det blir lett en slagside i den ene eller andre retning. Noen vil kanskje mene at et katolsk blad ikke burde ofre oppmerksomhet på en teolog som det meste av sitt liv hadde et anstrengt forhold til Kirken og angrep både paver og dogmer, til manges forargelse. For andre var han en uredd tenker som ønsket reformer og fornyelse i teologi og kirkeliv, ut fra devisen «forandre for å bevare». Oppe i alle kontroversene forble han, etter hva hans omgivelser kan fortelle, en omsorgsfull prest som gjennom alle stormer utøvet sine pastorale oppgaver samvittighetsfullt. Han var glad i Kirken. Det ble et komplisert kjærlighetsforhold, men førte ikke til skilsmisse. Han mistet retten til å undervise på katolske fakulteter, men aldri retten til å virke som prest.
Hans Küng var en av de siste gjenlevende «periti» fra Det annet vatikankonsil – teologiske eksperter
som var rådgivere for konsilfedrene. En annen av dem, Joseph Ratzinger, ble pave. De øvrige er døde: Karl Rahner, Henri de Lubac, Yves Congar, MarieDominique Chenu, Edward Schillebeeckx, Jean Danielou, Hans Urs von Balthasar m.fl. Antagelig ukjente navn for de fleste i dag, men i sin tid vidgjetne teologer som ble omtalt som «hjernene» bak konsilet. Den mest kontroversielle av dem var utvilsomt Hans Küng.
HAN VAR FØDT I DEN LILLE BYEN SURSEE, i nærheten av Lucerne i Sveits i 1928. Allerede som 11-åring var han sikker: han ville bli prest. Etter utdannelse i filosofi og teologi ved det pavelige universitetet Gregoriana i Roma, ble han presteviet i 1954 og feiret sin første messe i Peterskirken. Sin doktorgrad tok han ved Sorbonne-universitetet i Paris i 1957, med en avhandling om Karl Barth, en verdenskjent sveitsisk teolog som tilhørte den reformerte kirke. I avhandlingen mener Küng å kunne påvise at mye i Barths teologi om menneskets rettferdiggjørelse overfor Gud, stemmer godt overens med katolsk lære. Men han hevder også at reformasjonens – og Barths – avvisning av Den katolske kirke, var en overreaksjon. Kirken er ufullkommen, men har bevart sin troskap mot Kristus.
PÅ INVITASJON FRA KARL BARTH holdt Küng i januar 1959 en forelesning i Basel om utsiktene for reformer i Den katolske kirke. Bare få dager etter kom den overraskende nyheten: pave Johannes XXIII ville innkalle til et økumenisk konsil! «Økumenisk» betyr ikke her «mellomkirkelig», men «det som omfatter Kirken verden over». I praksis kom imidlertid konsilet til å bygge bro mellom de to betydningene. Det allmenne kirkemøtet begynner sitt dekret De oecumenismo slik: «Et av de viktigste mål Det annet vatikankonsil har satt seg, er å gjenopprette enheten mellom alle kristne.»
Da konsilet åpnet, var Küng bare 34 år, men allerede en internasjonalt anerkjent teolog. Han hadde blant annet utgitt boken Konzil und Wiedervereinigung (Konsil og gjenforening), der han hevder at en hovedoppgave for det kommende kirkemøtet er å øve selvkritikk på Kirkens vegne. Da pave Johannes XXIII så utnevnte ham til offisiell konsilrådgiver, ble han den yngste av det slaget. Da en omtrent like ung mann i dette skarpskodde lauget, Joseph Ratzinger, senere ble utnevnt til professor i dogmatikk ved det katolske fakultetet i Tübingen, var det på anbefaling av Küng. Begge satte de spor etter seg i Det annet vatikankonsils sluttdokumenter, men også på annet vis.
I SIN LANGE AKADEMISKE KARRIÈRE ble Hans Küng invitert til å gjesteforelese ved universiteter over hele verden, han ble mottatt i Det hvite hus av John F. Kennedy, USAs første katolske president, og han publiserte artikler i en rekke anerkjente tidsskrifter, blant dem Concilium, som han selv var med på å grunnlegge. Det utkommer fremdeles – på seks språk! Men da han utga boken Unfehlbar? (Ufeilbarlig?) i 1970, begynte vanskelighetene for alvor. Her retter han søkelyset mot den lære som Det første vatikankonsil hadde stadfestet hundre år før: at paven er ufeilbarlig når han uttaler seg ex cathedra om Kirkens tro. Første og foreløpig siste gang en slik dogmatisk erklæring siden er blitt forkynt, var da pave Pius XII i 1950 proklamerte dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Den unge prestestudenten Hans Küng sto på Petersplassen da det skjedde, og fortalte siden om hvordan han ble grepet og revet med, som alle de andre, i den store bølgen av begeistring som skyllet over folkemengden da paven forkynte dogmet.
Siden ble han mer betenkt. Professorene på Gregoriana forklarte at innholdet i dette dogmet kunne føres tilbake til passasjer i Det nye testamente og at det gjennom århundrene hadde utviklet seg langsomt i de troendes bevissthet, inntil det nå ble formelt stadfestet som kirkelære. På den annen side registrerte Küng at en anerkjent katolsk ekspert på kirkefedrene, professor Berthold Althaner, ikke hadde funnet spor av en slik forestilling i Kirkens første århundrer.
TO RØDE TRÅDER SKIMTES TIDLIG i Küngs lange livsløp som teolog. Den ene var økumenikken, som begynte med studiene av Karl Barths teologi, men utvidet seg til å omfatte alle kirkesamfunn og også andre religioner. Den andre, kanskje utløst av dogme-erklæringen i 1950, var den kritiske undersøkelse av sider ved Kirkens lære og praksis, og i første rekke ufeilbarlighetsdogmet. Men også andre deler av Kirkens lære og praksis rettet han kritisk søkelys mot: synet på skilsmisse, kvinnelige prester, presters sølibat.
Küng hadde åpenbart mye av den egenskapen som ellers anses for å være en dyd innen forskning: kritisk sans og vilje til uavhengig granskning av etablerte sannheter. Men dette er selvsagt ikke enkelt innenfor teologien, som skiller seg fra andre forskningsgrener ved at den har Guds åpenbaring, Skriften og den kirkelige tradisjonen som fundament, og er intimt og uadskillelig knyttet til kristenfolkets tro og liv. Ikke rart at Küngs radikale prosjekt førte til konfrontasjoner og fordømmelse.
Innflytelsesrike teologer under konsilet: Til høyre Hans Küng, til venstre Karl Rahner.
Dertil var han utvilsomt stridbar og provoserende. Han kom i åpen konflikt både med Johannes Paul II og Benedikt XVI. I 1979 mistet han sin lisens som lærer ved katolske institusjoner. Men han fortsatte å undervise, nå ved en nyopprettet, kirkelig uavhengig lærestol ved universitetet i Tübingen.
Hans ønske om å få møte pave Johannes Paul II ble avslått, men han fikk foretrede for Benedikt XVI og hadde en to timers samtale med ham i Castelgandolfo i 2005. At han etter møtet kom med positive uttalelser om pave Benedikt, er blitt tolket som tegn på at de gamle vennene oppnådde en form for forsoning.
I 2016, 88 år gammel, skrev han en lengre appell til pave Frans, der han sammenfattet hovedpunktene i sitt livslange teologiske engasjement og uttrykker håp om at den nesten ti år yngre paven vil tillate en fri og åpen debatt, også om de vanskelige og kontroversielle spørsmålene, non in destructionem, sed in aedificationem ecclesiae – «ikke for å ødelegge, men oppbygge kirken.» Appellen avslutter slik: «For meg personlig ville dette oppfylle et håp jeg aldri har gitt opp.»
Pave Frans sendte et svar, men innholdet i dette forble mellom de to. Hva vi imidlertid vet, er at paven mot slutten av Hans Küngs liv sendte ham sine broderlige hilsener og velsignelse.
DE SISTE ÅRENE AV HANS VIRKE var viet det globale perspektivet som også pave Frans er så levende opptatt av: vårt ansvar for verden, både på det åndelige, sosiale og fysiske plan. Küng arbeidet med et stort prosjekt kalt «verdensetikk», som involverte alle religioner, trossamfunn og livssyn. Hans samlede verker et utgitt i 24 bind og vil utvilsomt fortsette å øve innflytelse – og utløse motsigelser.
Han planla selv sin begravelse, utformet bønnene og valgte musikk av Johann Sebastian Bach og Felix Mendelssohn Bartholdy. Pandemi-restriksjoner gjorde at bare et begrenset antall kunne være til stede under den TV-overførte seremonien. Blant dem var presidenten i delstaten Baden-Würtemberg, Tübingens borgermester, universítetets rektor og andre fremstående representanter for kirker, religioner, kulturliv og politikk til stede.
Men byens katolske biskop var ikke der. •
