Adventstanker

Noen timer av evigheten

ADVENTSTANKER AV PER INGVAR RISHOLM

De tre vise menn har allerede salet kamelene, beveget seg ut gjennom byporten i Babylonia, og gitt seg av sted under stjernehimmelens glitrende lyshav.

Så er de fremme. Og Gud vender sitt åsyn mot det hele univers, legger sin finger mot sin munn som til et ”Stille nå, i noen timer av evigheten.”, og den lydløse, funklende nattetid blir enn mer lydløs. Og snøen her oppe i Norden blir enn mer stille; som om den faller i våre drømmer, legger den seg ned i den hellige Julenatten.

For nå er det fred, og mennesker tenner lys på graver til mennesker de tidligere fikk dele denne freden sammen med. I stillheten som alt dette er stenket i, kan vi, fra det av Himmelen som skinner i våre dyp, høre ekkoet og etter-klangen av englenes Gloria ute fra markene av Betlehem, og fra vår egen barndom lagt i fordums Julefred.

For nå er det snart Jul, og vi er som de umælende får av hjorden der den står i stallen i julenatten og stirrer inn i Gud’s Hjerte der Ordet nettopp ble født på usigelig vis, og hvor Maria får lov å amme sin Skaper. Himmelen tar bolig i en grotte, og grotten blir en Himmel. Julemysteriet tar bolig i et hjerte, og hjertet blir en stall. Og et hvert hjem hvor det finnes undrende mennesker til Julen, er et hjem som har noe av stallens vesen i seg.

Så trekker vi sammen med gjeterne inn til Julenatts messe. Kirkerommet er et av rommene i mitt hjem. Men det er også et av rommene i ditt hjem. Slik står den, kirken, som en felles binding for våre hjem. Julebarnet er født og har bolig i vårt felles rom. På det vis har barnet flyttet hjem til oss alle, og er i familie. Og vi oppdager under hver julehøytid at vi er ikke bare medmennesker, men at vi har et slektsforhold.

Kan jeg tenke meg noe mer personlig enn en gudefødsel; og så lar Vår Herre mennesker og krøtter stå og beskue?

Det samme gjaldt også da en gudedød var nært forestående Langfredag. Da hang vårt Julebarn etter spiker og tauverk ved enden av Jerusalem’s avfallsplass i en ensom natt, og mennesker sprang omkring sammen med hunder og gjallet. Og de nådde akkurat å henrette Ham før sabbaten satte inn – rakk akkurat å bli tørre på hendene etter at de hadde vasket av seg blodet tilhørende den Gud de nå selv skulle feire. Og Gud lot det skje. Således er det for Gud å ha barn. Man kan bare lure på hvor vondt det er for Ham å elske oss.

Men denne uutgrunnelige kjærligheten synliggjøres ved Julens mysterium dypt der inne i krybbehalmen hvor Gud ansikt lyser over oss. For Julebarnet har gitt oss, ved seg selv, et ansikt av nettopp vår Skaper. Men det stopper ikke der, for Julebarnet har også gitt oss sitt ansikt overfor Gud. •