Debatt: Pride

FEIL OM PRIDE

I nr. 3/2021 av St. Olav kirkeblad står det en lengre artikkel, PRIDE, av G. F. Rieber-Mohn. Artikkelens formidling av budskap i språk, innfallsvinkel og bilder, skaper reaksjoner hos meg og flere andre katolikker som leser bladet.

Rieber-Mohn får halvannen side med spalteplass til redegjørelse av de politiske og samfunnsmessige utviklinger av de siste tiårs kamp for homofiles og andre seksuelle minoriteters rettigheter. Dette stoffet har vært dekket bredt av massemedier i landet, og de fleste av oss katolikker kjenner til homofiles rettigheter, og har ikke noe ønske om å bekjempe dem. Foreningen FRI står som nevnt bak Pride, men det burde det vært presisert at FRI er en forkjemper for at kjønn skal bli forstått som en følelse og et valg, og ikke som materiell virkelighet. Dette har FRI langt på vei lykkes med å innføre som ideologi i barnehage- og skolesektoren, helsesektoren, politikk og lovverk. Slik blir alle på et vis pådyttet ideologen bak Pride, og mer eller mindre tvunget til å akseptere «hele pakken», enten vi er enige eller ikke. Rieber-Mohn mener at vi kan «velge» en bit fra det Pride-ideologen står for, og være med å feire den i Pride. Men det å markere Pride er faktisk feiring av langt mer enn bare retten til å være homofil. Pride-ideologien har i sin helhet omdefinert hva kjønn, familie og foreldreskap er, og dermed også hva menneskets liv og mening i skaperverket og samfunnet er. Når det offentlig flagges med Pride-flagget, og bl.a. skoler og barnehager markerer dette, ikke bare som en støtte til homofile, men som et opplest og vedtatt syn på at alle former for sex og samliv er riktig og naturlig, reagerer jeg og mange andre. Foreningen FRI har mange kampsaker som ikke blir nevnt; f. eks legalisering av hallikvirksomhet, sexkjøp, surrogati, flergifte, samt barns rett til å velge kjønn i tidlig alder - og dette ligger også i Pride-markeringen.

Noen presiseringer

Rieber-Mohn skriver at det utvilsomt er mange katolikker og geistlige i Norge som stiller seg positive til anerkjennelse av homofile par som likestilte med ektepar i Kirken, og at kommunionen derfor skal være åpen også for dem. Det påstås videre at pave Frans er på deres side i disse spørsmål. Men paven har understreket at ekteskapet som sakrament er mellom mann og kvinne, og Kirken har ikke makt til å endre et sakrament. Samtidig har han uttrykt støtte til staters sivile lovverk som forsøker å legge til rette for livssituasjonen til mennesker med ulike seksuelle legninger. «Det er viktig å hjelpe mennesker med dette», sa han, men «dette må ikke føre til at Kirken gir noe som Kirken i henhold til sin natur, ikke gir». (Katolsk Magasin nr. 8/2021) Pave Frans har altså ikke åpnet nattverden for katolikker som lever i andre livsformer enn sølibat eller ekteskap. Han har ikke endret Kirkens lære hva angår samliv og sakramenter.

De fleste av våre trosfeller her i landet, er kjent med at det finnes homofile og lesbiske katolikker, og de som mener at også Den katolske kirke bør følge i f.eks. Den norske kirkes fotspor i spørsmål om homofilt samliv, og vielse av likekjønnede par. Rieber-Mohn gir uttrykk for at veien til slik aksept [i Den katolske kirken] nok vil bli lang, men at det i mellomtiden blir den enkeltes samvittighet som skal råde. (Samvittigheten forstås da som uavhengig av hva Kirkens lære sier.) Det gjenstår selvsagt å se hva Kirken kommer til å gjøre fremover, men jeg og mange andre katolikker i landet står ikke for det synet som Rieber-Mohn håper eller tror vil manifestere seg i Den katolske kirken i Norge i tiden som kommer. Og nettopp fordi dette ikke er i tråd med Kirkens lære, regner vi med at heller ikke våre biskoper ser for seg en slik utvikling. I Tyskland har den katolske bispekonferansen nylig åpnet blant annet for at prester kan velsigne og åpne nattverden for homofile par, på lik linje med ektepar i Kirken. Vi er flere som håper og tror at de norske katolske bispedømmene ikke er på vei i det samme sporet.

Frøydis Gustavsen

Et blad som utkommer bare fire ganger i året egner seg lite for dialoger og debatter. Neste nummer av «St.Olav» kommer om flere måneder. Vi har derfor latt den kritiserte spaltist lese innlegget ovenfor og gitt ham anledning til å skrive et kort tilsvar.

Frøydis Gustavsen stiller seg på flere punkter kritisk til min artikkel «PRIDE» i forrige nummer av kirkebladet. Men hun kan ikke ha lest den grundig og med åpent blikk. Mitt formål var jo nettopp å advare mot en reservasjonsløs støtte til Pridemarkeringene. Det som fortjener støtte, er kampen mot trakassering og forfølgelse av homofile, altså den menneskerettslige side av saken. Så skriver Gustavsen at «det burde vært presisert at FRI er en forkjemper for at kjønn skal bli forstått som en følelse og et valg, og ikke som en materiell virkelighet». Det er jo nettopp slike høyst kontroversielle standpunkter jeg advarte mot. Derfor skrev jeg: «Eksempelvis mener FRI at det finnes et «mangfold av kjønn», og at «mennesker skal selv definere sitt juridiske kjønn». Jeg advarte videre mot foreningens tilslutning til surrogatifødsler og eggdonasjon. Det virker ikke som at Gustavsen har fått med seg dette.

Min konklusjon var denne: «Dette politiske programmet reiser en rekke etiske motforestillinger, og det kan sies å innebære sosiale eksperimenter som vi ikke kjenner de langsiktige virkninger av».

Min alvorligste innvending mot det Gustavsen skriver, retter seg mot hennes nest siste avsnitt. Hun tillegger meg den mening at jeg ønsker og forventer kirkelig aksept for at den katolske kirke skal kunne vie likekjønnede par. Det er meningsløst. Ekteskapet er, som jeg skrev, et sakrament forbeholdt heterofile par. Det ligger fast. Men jeg aner en bevegelse i retning av å anerkjenne at to personer av samme kjønn kan være skapt slik, fra naturens side, at de kan elske hverandre i kropp og sinn, akkurat som kvinne og mann. Hvis et slikt homofilt par er troende katolikker, har kirken en stor sjelesørgerisk utfordring. Etter tradisjonell lære er deres kjærlighet en synd. Om de ut fra sin samvittighet velger å gå til kommunion, og en prest på samme grunnlag gir dem Kristi legeme, hvilket skjer mange steder i dag, kan ikke jeg se noen god grunn til å fordømme det. Det finnes sannsynligvis troende med langt større synder som går til alteret og mottar sakramentet.

Georg Fredrik Rieber-Mohn